13.1.4 Økonomiske og administrative konsekvenser for de rapporteringspliktige
For foretakene som
omfattes av regelverket, innebærer forslaget en ny rapporteringsplikt
som kommer i tillegg til opplysningsplikten som allerede gjelder
etter ligningsloven. Departementet anslår at om lag 70 norske morselskap
vil få rapporteringsplikt etter hovedregelen i ligningsloven § 4-13
nr. 1. Det er vanskelig å anslå hvor mange norske datterforetak
som vil få rapporteringsplikt etter § 4-13 nr. 2, ettersom dette
avhenger av om morselskapet i utlandet oppfyller sin rapporteringsplikt
og hvor mange land som deltar i samarbeidet om å utveksle land-for-land-rapportene.
Den nye rapporteringsplikten
vil medføre økte administrative kostnader for foretakene. Departementet
antok i høringsnotatet at land-for-land-rapporten kan utarbeides
på grunnlag av informasjon som allerede er tilgjengelig for foretakene
for andre formål, slik at det ikke er nødvendig å framskaffe helt nye
opplysninger.
De berørte høringsinstansene
mener gjennomgående at kostnadene vil bli høyere enn det som er reflektert
i høringsnotatet, særlig fordi rapporteringen krever at opplysninger
må sammenstilles på en måte som ikke gjøres i dag.
Departementet legger
til grunn høringsinstansenes oppfatning om at det er behov for å
sammenstille en del informasjon for det særlige formålet å utarbeide
land-for-land-rapporten. Departementet mener imidlertid at rapporteringsplikten
i stor grad kan oppfylles ved bearbeiding og bruk av opplysninger
som foretakene allerede har tilgjengelig for andre formål. Rapporten
skal som nevnt flere steder i proposisjonen her inneholde opplysninger
på et overordnet nivå, fordelt på foretakene i konsernet og de landene disse
befinner seg i.
I BEPS-prosjektet
er det utarbeidet et format for hvordan land-for-land-rapporten
skal utformes. Dette formatet vil ligge til grunn for Skatteetatens arbeid
med å utforme det formatet norske land-for-land-rapporter skal leveres
i. Formatet skal hjelpe foretakene med å begrense kostnadene ved
å etterleve regelverket. Skatteetaten vil også utarbeide tekniske
spesifikasjoner og regelverksinformasjon som vil bidra til å redusere
kostnadene ved å oppfylle rapporteringsplikten.
Departementet legger
videre til grunn at det vil bli mest byrdefullt å oppfylle rapporteringsplikten
de første årene. Når foretakene har laget egne rutiner og retningslinjer
for hvordan rapporten skal utarbeides, vil de administrative konsekvensene
ved å følge regelverket bli lavere. Departementet er derfor av den
oppfatning at det ikke er hensiktsmessig å innføre en regel om at
land-for-land-rapporten bare skal leveres annethvert år. Dette ville
også være i strid med den enighet som er oppnådd om land-for-land-rapportering
i BEPS-prosjektet og forpliktelsen til å utveksle land-for-land-rapporter
som følger av den kompetente myndighetsavtalen om automatisk utveksling
av slike rapporter som Norge allerede har sluttet seg til. Hensynene
til å slutte opp om modellovgivningen som forutsetter årlig rapportering
og å bidra til at grunnlaget for den varslede evalueringen av regelverket
i 2020 er best mulig, taler også mot å gi en slik regel.
Norsk olje og gass
uttaler at de økonomiske og administrative konsekvensene for de
rapporteringspliktige vil bli forskjellig avhengig av om foretaket har
såkalt primær rapporteringsplikt i kraft av å være morselskap eller
sekundær rapporteringsplikt fordi Skatteetaten ikke mottar land-for-land-rapport
fra morselskapets hjemland. Departementet er enig i dette. Det må
legges til grunn at det relativt sett vil bli mer byrdefullt for
norske datterforetak å levere land-for-land-rapport for det utenlandske
konsernet det er en del av enn det vil være for et norsk morselskap
å levere rapport for konsernet det står i spissen for.
Departementet bemerker
imidlertid at den sekundære rapporteringsplikten er det virkemiddelet modellovgivningen
anbefaler ved svikt i det internasjonale systemet for utveksling
av land-for-land-rapporter. Slik svikt kan prinsipielt sett enten
skyldes at morselskapet ikke har levert rapport til sitt hjemland, eller
at dette landet ikke har regler for land-for-land-rapportering eller
utvekslingsavtaler som modellovgivningen forutsetter. Det enkelte
foretaket i Norge har selv ansvar for å avklare med sitt morselskap
om dette vil levere rapport i sitt hjemland, herunder ved å vise
til den sekundære rapporteringsplikten som kan inntre i Norge. Departementet
legger videre til grunn at dersom det at morselskapets hjemland
ikke har inngått utvekslingsavtale med Norge er årsaken til at Skatteetaten
ikke mottar rapporten fra utlandet, vil den rapporten som morselskapet
uansett har utarbeidet, kunne danne grunnlag for rapporten det norske
foretaket skal levere.
Som nevnt i kapittel
12.3 i proposisjonen foreslår departementet en regel om at den sekundære
rapporteringsplikten ikke skal gjelde for regnskapsåret 2016. Formålet
med denne regelen er å eliminere de kostnadene en del norske datterforetak
ville fått ved å oppfylle rapporteringsplikten fordi morselskapets hjemland
ikke har rukket å implementere regler for land-for-land-rapportering
i sin interne rett.
Det er samlet sett
vanskelig å anslå nærmere hvor store kostnadene ved å oppfylle rapporteringsplikten vil
bli for den enkelte rapporteringspliktige. Departementet legger
til grunn at dette vil kunne variere, alt etter hvor mange foretak
som inngår i det rapporteringspliktige konsernet, hvor mange land
det har foretak i og hvordan dets virksomhet er organisert for øvrig.
Flere høringsinstanser
har pekt på den samlede byrden som ulike rapporteringskrav medfører
for næringslivet. Departementet viser i denne forbindelse til redegjørelsen
i kapittel 4 i proposisjonen. Departementet uttaler der blant annet
at de ulike reglenes formål og innhold legger begrensninger på hvilke
muligheter det er å samordne reglene om land-for-land-rapportering
med allerede gjeldende rapporteringsforpliktelser. Samtidig framhever
departementet at regelverkene bør utformes på en slik måte at det
framgår klart hvem som har rapporteringsplikt og at det ikke fastsettes
ubegrunnede forskjeller mellom dem. I den grad det er mulig å samordne
frister for levering av opplysninger etc., bør dette gjøres. Departementet
har som nevnt lagt vekt på dette i proposisjonen her, og det vil
også bli vektlagt i det påfølgende arbeidet med forskriften og retningslinjene som
skal utfylle loven. Det vil bidra til å redusere de administrative
byrdene ved å følge regelverket.