Målet med undersøkelsen har vært å vurdere om samhandlingsreformen
så langt bidrar til å nå overordnede helsepolitiske mål om bedre
ressursutnyttelse og tjenester med bedre kvalitet. Undersøkelsen
omfatter i hovedsak perioden fra 2012 til september 2015.
Samhandlingsreformen ble iverksatt 1. januar 2012
og har som mål å sikre en bærekraftig helsetjeneste med god kvalitet.
Dette målet skal blant annet nås ved at en større del av helsetjenestene
ytes av kommunehelsetjenesten slik at veksten i bruk av sykehustjenester
dempes. God kvalitet i tjenestene skal blant annet sikres gjennom
å styrke ansattes kompetanse og å øke samarbeidet mellom helsenivåene.
Ny helse- og omsorgstjenestelov ble vedtatt i 2011 som en del av
samhandlingsreformen. Den skal blant annet sikre at pasienter og
brukere får tidlig og god hjelp når de trenger det, nærmest mulig
der de bor. Videre skal befolkningen sikres rett behandling til rett
tid på rett sted, gjennom et helhetlig og koordinert helse- og omsorgstjenestetilbud.
De statlige aktørene – Helse- og omsorgsdepartementet, Helsedirektoratet,
Statens helsetilsyn og fylkesmennene – har viktige oppgaver med
å understøtte kommunenes arbeid for å nå målene med reformen.
Undersøkelsen har tatt utgangspunkt i følgende vedtak
og forutsetninger fra Stortinget:
Lov om kommunale
helse- og omsorgstjenester av 24. juni 2011 (helse- og omsorgstjenesteloven)
Lov om spesialisthelsetjenesten av 2. juli
1999 (spesialisthelsetjenesteloven)
Innst. 424 L (2010–2011) Innstilling fra
helse- og omsorgskomiteen om lov om kommunale helse- og omsorgstjenester
m.m., jf. Prop. 91 L (2010–2011) Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester
m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven)
Innst. O. nr. 65 (1998–99) om lov om spesialisthelsetjenesten
m.m., jf. Ot.prp. nr. 10 (1998–99) Om lov om spesialisthelsetjenesten
m.m.
Innst. 11 S, jf. Prop. 1 S for Helse- og
omsorgsdepartementet for budsjettårene 2012, 2013, 2014 og 2015
Innst. 375 S (2014–2015) om kommuneproposisjonen
2016, jf. Prop. 121 S (2014–2015) Kommuneproposisjonen 2016
Rapporten ble forelagt Helse- og omsorgsdepartementet
ved brev 18. september 2015. Departementet har i brev 16. oktober
2015 til Riksrevisjonen gitt kommentarer til rapporten. Kommentarene
er i hovedsak innarbeidet i rapporten og Riksrevisjonens dokument.
Kommunene har tatt
over pasienter som tidligere lå ferdigbehandlet i sykehus.
Det finnes lite kunnskap om kvaliteten
på tjenestene til pasienter som skrives ut til kommunene.
Kommunal øyeblikkelig hjelp døgntilbud
(ØHD) benyttes ikke på en måte og i et omfang som er i tråd med
intensjonen.
Samarbeidet om pasienter med behov for
tjenester fra både primær- og spesialisthelsetjenesten er ikke godt
nok.
Innenfor rus- og psykiatriområdet er ikke
tilbudet i kommunene styrket i takt med nedbyggingen av døgnplasser
i spesialisthelsetjenesten.
Kommunene har i liten grad økt kapasiteten
og styrket kompetansen etter innføringen av samhandlingsreformen.
Det har vært en sterk økning i antall pasienter som
registreres som utskrivningsklare i hele perioden fra 2010 til 2014,
fra om lag 24 000 pasienter i 2010, til drøyt 87 000 pasienter i
2014. Det er også færre pasienter som ligger ferdigbehandlet i sykehus i
påvente av et kommunalt tilbud, og liggetiden for de som venter
på et slikt tilbud har gått ned. Over 80 prosent av pasientene som
ble registrert som utskrivningsklare i 2014 ble tatt imot av kommunen
samme dag som utskrivningen ble varslet.
Innføringen av kommunal betalingsplikt for utskrivningsklare
pasienter har bidratt til at en større del av pasientforløpene er
overført fra spesialisthelsetjenesten til kommunene, noe som er
i tråd med intensjonen med ordningen.
Etter innføringen av samhandlingsreformen har det
også vært en reduksjon i liggetiden på sykehus, spesielt for personer
som skrives ut til videre oppfølging eller behandling i kommunen.
Samtidig opplever 95 prosent av kommunene at pasientene typisk er sykere
når de overføres til kommunehelsetjenesten sammenlignet med før
reformen, og over 80 prosent av fastlegene mener at pasienter ofte
blir skrevet ut for tidlig til kommunen. En like stor andel av fastlegene
mener at reinnleggelser er en belastning for mange pasienter. Mange
kommuner opplever at pasienter ofte skrives ut så tidlig at det
er vanskelig for kommunen å tilby et godt tjenestetilbud. Både for tidlig
utskrivning og mangler ved det kommunale tjenestetilbudet, er årsaker
til at flere pasienter blir reinnlagt i sykehus innen 30 dager etter
utskrivning til kommunen, ifølge helseforetak og kommuner.
Etter Riksrevisjonens vurdering er det grunn
til å følge utviklingen nøye, både når det gjelder om pasienter
overføres for raskt til kommunene, og om kommunene er i stand til
å ta imot flere og sykere pasienter på en god måte. Helse- og omsorgsdepartementet og
Helsedirektoratet har begrenset kunnskap om hvordan kvaliteten i
kommunehelsetjenesten har utviklet seg etter reformen. Riksrevisjonen
mener at gode kvalitetsindikatorer er viktig for at statlige myndigheter
skal få nødvendig kunnskap om kvaliteten i de kommunale helse- og
omsorgstjenestene. Helsedirektoratets arbeid med å utvikle kvalitetsindikatorer
bør derfor sikres nødvendig prioritet, blant annet med henblikk
på å sikre muligheten for å iverksette korrigerende tiltak.
Kommunene har gjennom samhandlingsreformen fått
et ansvar for å dempe økningen i antall innleggelser i spesialisthelsetjenesten.
Kommunal plikt til å tilby døgnopphold til pasienter med behov for øyeblikkelig
hjelp (ØHD) er ett av virkemidlene som skal bidra til at flere pasienter
behandles på det laveste effektive omsorgsnivået. Kommunene er pålagt å
ha et slikt tilbud i drift senest fra 1. januar 2016, men det er
utbetalt tilskudd til etablering fra januar 2012. Halvparten av
tilskuddene gis gjennom øremerket tilskudd fra Helsedirektoratet,
og den andre halvparten gjennom overføringer fra de regionale helseforetakene.
I perioden 2012–2014 har Helsedirektoratet utbetalt i overkant av
734 mill. kroner i tilskudd til ØHD, noe som betyr at det fra direktoratet og
de regionale helseforetakene er overført nesten 1,5 mrd. kroner
til kommuner som har opprettet tilbudet.
Per 31. august 2014 hadde 275 kommuner mottatt
tilskudd for å etablere et ØHD-tilbud. Dette tilbudet hadde da en
beregnet samlet årlig kapasitet på ca. 143 000 liggedøgn, når en
forutsetning om en beleggsprosent på 85 legges til grunn. Fra januar
2012 til og med august 2014 ble det registrert totalt 49 334 liggedøgn.
De kommunene som hadde hatt tilbudet i over ett år i 2014, mottok
i gjennomsnitt 13 222 kroner i tilskudd per liggedøgn. Til sammenligning
betalte kommunene 4 255 kroner per overliggerdøgn for utskrivningsklare
pasienter i spesialisthelsetjenesten i 2014. Riksrevisjonen har
ikke undersøkt kommunenes kostnader til drift av tilbudet.
For at ØHD skal kunne avlaste sykehusene, må pasienter
som legges inn ved tilbudet i hovedsak være pasienter som ellers
ville blitt lagt inn for behandling på sykehus. Helse- og omsorgsdepartementet
har informasjon om antall pasienter i ØHD-tilbudet, men har ikke
informasjon om i hvilken grad innleggelsene i ØHD erstatter sykehusinnleggelser,
eller i hvilken grad tilbudet brukes som en del av kommunenes pleie-
og omsorgstilbud. Undersøkelsen viser at i mange kommuner brukes
ikke ØHD-tilbudet på en måte som erstatter innleggelse i sykehus.
I tillegg mener helseforetakene at mange pasienter som legges inn
på sykehus, heller burde vært lagt inn på ØHD. I mange kommuner
brukes ØHD-tilbudet også som en del av kommunens pleie- og omsorgstjeneste. Det
betyr at det er et stort potensial for å yte øyeblikkelig medisinsk
hjelp til langt flere pasienter i nærheten av hjemmet.
Det er flere årsaker til at ØHD-tilbudet i kommunene
ikke benyttes på en måte og i et omfang som er i tråd med intensjonene.
Blant fastlegene er det en utbredt usikkerhet om kvaliteten i tilbudet
er god. Fastlegene har også manglende kjennskap til hvilke behandlinger
som blir utført ved ØHD, og det er mange fastleger som mener at
tilbudet ikke er tilpasset innbyggernes behov. Tidkrevende innleggelsesprosedyrer
er også en sentral årsak til at ikke flere pasienter legges inn
ved ØHD-tilbudet.
Selv om det ikke kan forventes at døgntilbudet for
øyeblikkelig hjelp vil ha sterk påvirkning på omfanget av innleggelser
i sykehus samlet sett, er det Riksrevisjonens vurdering at ØHD-enhetene
bør kunne avlaste sykehusene i større grad enn i dag.
For å sikre helhetlige og koordinerte tjenester
for pasientene, er kommuner og sykehus gjennom lov pålagt å inngå
samarbeidsavtaler. Et flertall av kommunene opplever at samarbeidsavtalene
legger til rette for godt samarbeid og god arbeidsdeling mellom
kommunen og spesialisthelsetjenesten, og at de legger til rette
for helhetlige pasientforløp. Rundt halvparten av kommunene synes
imidlertid at det er utfordrende å etterleve kravene som stilles
i avtalene i den praktiske utførelsen av arbeidet. En like stor
andel mener at helsepersonell i egen kommune ikke har tilstrekkelig
kjennskap til innholdet i avtalene, mens 61 prosent av kommunene
opplever at ansatte i spesialisthelsetjenesten ikke har tilstrekkelig
kjennskap til avtalene. Noen kommuner og helseforetak har oppgitt
i intervju at både antallet avtaler og kravene til det detaljerte
innholdet i disse er for omfattende. Helse- og omsorgsdepartementet
mener at samarbeidet mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene er
bedre nå enn før samhandlingsreformen, og at samarbeidsavtalene
har bidratt til dette.
Behovet for å utveksle informasjon har økt etter innføringen
av samhandlingsreformen, blant annet som følge av at flere og sykere
pasienter skrives ut fra sykehusene til videre oppfølging i kommunene. Undersøkelsen
viser at mange helseforetak får mangelfull informasjon om pasientens
funksjonsnivå fra kommunene i forbindelse med at pasienter legges
inn på sykehus. Medikamentlistene er også ofte ufullstendige. Flere
enn halvparten av kommunene opplever at de ikke får tilstrekkelig
informasjon om pasientenes forventede framtidige utvikling når de
skrives ut fra sykehus til videre behandling og oppfølging i den
kommunale helse- og omsorgstjenesten. Mange kommuner opplever at
de heller ikke får tilstrekkelig informasjon om pasientenes samlede funksjonsnivå.
44 prosent av kommunene mener at informasjonen fra sykehuset ikke
kommer tidsnok til at kommunen blir i stand til å legge til rette
for gode tjenester i kommunen. Når slik viktig informasjon om pasienten
mangler eller kommer sent, er det utfordrende å legge til rette
for riktig behandling, og i verste fall får pasienten utilstrekkelig
eller feil behandling. Det er ressurskrevende for ansatte både i spesialisthelsetjenesten
og kommunehelsetjenesten å etterspørre informasjon om pasientene.
Halvparten av kommunene og helseforetakene mener
at koordinator og individuell plan bare i begrenset grad bidrar
til å sikre helhetlige pasientforløp for brukere med behov for langvarige
og koordinerte tjenester. Individuell plan er et etablert, lovfestet
virkemiddel, og Riksrevisjonen mener i lys av dette at en kunne
ha forventet at samarbeidet på tvers av forvaltningsnivåene var
kommet lenger på dette området.
Når samarbeidsavtalene ikke etterleves, kvaliteten
på informasjonen som utveksles om den enkelte pasient er for dårlig
og koordinator og individuell plan bare i begrenset grad bidrar
til å sikre koordinering mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten, er
det etter Riksrevisjonens vurdering risiko for at mange pasienter
ikke får helhetlig oppfølging i tråd med Stortingets intensjoner
for samhandlingsreformen.
Både kommunene og spesialisthelsetjenesten har ansvar
for å tilby tjenester til personer med psykiske lidelser og/eller
rusproblemer. Selv om pasientgruppen ikke er omfattet av betalingsplikt
for utskrivningsklare pasienter, gjelder intensjonene med reformen
også for denne gruppen. Helse- og omsorgstjenesteloven presiserer
også kommunens ansvar for alle pasient- og brukergrupper.
Antallet heldøgnsplasser til rusbehandling og psykiatri
i spesialisthelsetjenesten har blitt redusert med nesten 10 prosent
fra 2010 til 2014. Helse- og omsorgsdepartementet opplyser at det
skyldes at det foregår en omstrukturering fra døgnbehandling ved sykehus
til dagbehandling ved distriktspsykiatriske sentre (DPS). Omstruktureringen
betyr at en del pasienter mottar noen tjenester fra spesialisthelsetjenesten
samtidig som de mottar tjenester fra kommunen i hjemmet. Reduksjonen
i antallet heldøgnsplasser i spesialisthelsetjenesten har ikke blitt
kompensert med en tilsvarende styrking av tilbudet i kommunene.
Nesten 70 prosent av kommunene har bare i liten grad økt antall
årsverk på rus- og psykiatriområdet, og bare hver sjette kommune
har i stor grad økt kompetansen på området.
Mens nær alle kommunene mener at samarbeidsavtalene
klargjør oppgave- og ansvarsfordelingen for de utskrivningsklare
somatiske pasientene, mener under halvparten av kommunene at avtalene
klargjør oppgave- og ansvarsfordelingen for pasienter innen psykisk
helse og rus. Når oppgave- og ansvarsfordelingen ikke er klargjort,
er det en betydelig risiko for at pasientene ikke får helhetlig
og koordinert behandling.
Dersom intensjonene med samhandlingsreformen
skal oppfylles, skal flere pasienter, også under psykisk helsevern
og rusomsorg, behandles i kommunene. Dette stiller store krav til
kapasitet og kompetanse i kommunehelsetjenesten. Etter Riksrevisjonens
vurdering er det alvorlig at tilbudet til en utsatt gruppe ikke
er styrket fire år etter at reformen trådte i kraft.
Ett av målene med samhandlingsreformen er at en
større del av pasientforløpene skal utføres av den kommunale helse-
og omsorgstjenesten. Selv om kommunene bruker noe mer penger på
pleie og omsorg i 2014 sammenlignet med i 2010, har kapasiteten
i kommunehelsetjenesten i liten grad blitt styrket. Få kommuner
har for eksempel etablert forsterkede korttidsplasser til utskrivningsklare
pasienter, rehabiliteringsplasser, omsorgsboliger eller langtidsplasser
i sykehjem etter innføringen av samhandlingsreformen. Selv om det
ved utgangen av august 2014 var etablert kommunalt øyeblikkelig
hjelp døgntilbud i 275 kommuner, viser undersøkelsen at kommunene
i liten grad har økt antallet årsverk i helse- og omsorgstjenestene.
For eksempel har et flertall av kommunene ikke økt antallet årsverk
i hjemmetjenesten eller sykehjem nevneverdig. Dette betyr at kapasitetsveksten
i kommunens helse- og omsorgstjeneste har vært begrenset.
Antallet mottakere av hjemmetjenester og korttids
institusjonsopphold har økt noe de siste årene. Samtidig viser undersøkelsen
at det i mange kommuner har blitt vanskeligere å få plass ved sykehjem,
og at dette gjelder både korttids- og langtidsplasser. Samhandlingsreformen
vil for mange kommuner innebære at helse- og omsorgstjenesten må
kunne utføre oppgaver den tidligere ikke hadde, og at antallet mottakere
av kommunale helse- og omsorgstjenester vil øke. Den begrensede
veksten i kapasiteten i tilbudet til brukere og pasienter som undersøkelsen
viser, er så langt ikke i tråd med de forventningene som ble stilt
til kommunehelsetjenesten i forbindelse med reformen.
Stortinget har i flere sammenhenger presisert
at det er viktig at kommunene besitter nødvendig fagkompetanse,
og at kompetanseutvikling i den kommunale helse- og omsorgssektoren
er av vesentlig betydning for at samhandlingsreformen skal kunne lykkes.
Kommunene har etter innføringen av samhandlingsreformen
mottatt nye og mer krevende pasient- og brukergrupper, samtidig
som mange kommuner mangler kompetanse på flere områder. Undersøkelsen
viser at det fra 2011 til 2014 ble knapt 490 flere legeårsverk i
kommunene, mens det ble drøyt 1 270 flere legeårsverk i spesialisthelsetjenesten.
Den prosentvise veksten av legeårsverk var så godt som lik i spesialisthelsetjenesten
og primærhelsetjenesten. Så langt har det altså ikke vært en raskere
vekst i antallet legeårsverk i primærhelsetjenesten enn i spesialisthelsetjenesten,
slik Stortinget forutsatte i forbindelse med reformen. Til tross
for at antallet sykepleierårsverk i kommunene har økt med 16 prosent
i perioden 2010–2014, og selv om Norge ifølge Helse- og omsorgsdepartementet
har svært høy sykepleierdekning sammenlignet med andre nordiske
land, opplyser nær halvparten av kommunene at de ikke har nok sykepleiere.
Til sammenligning er det bare hver femte kommune som mener at legedekningen
ikke er god nok.
To av tre kommuner har bare i begrenset grad styrket
kompetansen blant de ansatte ved sykehjemmene og i hjemmetjenesten
i form av etter- eller videreutdanning. Helseforetakene har tilbudt
kommunene en rekke ulike kompetansehevingstiltak, slik samarbeidsavtalene
legger til rette for. Få kommuner har hittil benyttet seg av tiltak
som ambulerende team, praksiskonsulent og hospitering på sykehus. Departementet
opplyser at kompetansen i kommunene vil bli styrket ved innføringen
av tiltakene som er beskrevet i Meld. St. 26 (2014–2015) Fremtidens
primærhelsetjeneste – nærhet og helhet. Riksrevisjonen mener at
det er en forutsetning at kommunenes kompetanse styrkes dersom målet
om en mer bærekraftig helsetjeneste skal nås – særlig tatt i betraktning
at kommunene nå behandler og følger opp sykere og mer krevende pasienter.
Når det gjelder tilbudet om øyeblikkelig hjelp døgnopphold,
anbefaler Riksrevisjonen at Helse- og omsorgsdepartementet
vurderer hvordan
bruken kan bli mer i tråd med intensjonene, både med henblikk på
belegg og målgruppe
vurderer om det har økonomiske virkemidler som
bidrar til at ØHD-tilbudet benyttes i tråd med intensjonene
undersøker kvaliteten på tilbudet nærmere
Riksrevisjonen mener at Helse- og omsorgsdepartementet
bør vurdere hvordan den kommunale helse- og omsorgstjenestens arbeid
kan styrkes for å sikre at sykere og mer krevende pasienter kan
få behandling i tråd med Stortingets intensjoner. Riksrevisjonen
anbefaler at departementet
øker kunnskapen om
kvaliteten i kommunenes helse- og omsorgstjeneste, blant annet ved
hjelp av indikatorer for kvalitet
vurderer tiltak som kan bedre samarbeidet
mellom sykehusene og kommunene, blant annet når det gjelder kvaliteten
på informasjonen som utveksles og bruken av individuell plan
følger opp om planlagte tiltak i tilstrekkelig
grad bidrar til å styrke kompetansen i kommunehelsetjenesten
Riksrevisjonen anbefaler at Helse- og omsorgsdepartementet
bidrar til å styrke kommunenes arbeid med pasienter under psykisk
helsevern eller rusomsorg.
Dette innebærer blant annet å
vurdere tiltak som
sikrer at denne pasientgruppen får et egnet tilbud fra kommunehelsetjenesten
og spesialisthelsetjenesten
vurdere om oppgave- og ansvarsfordelingen
mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten er tilstrekkelig
klargjort for denne pasientgruppen
Statsråden opplyser i sitt svar 20. november
2015 at utfordringene i den kommunale helse- og omsorgstjenesten
ble beskrevet i Meld. St. 26 (2014-2015) Fremtidens primærhelsetjeneste
– nærhet og helhet (primærhelsemeldingen). Ifølge statsråden er det
blant annet behov for bedre samhandling og samordning på tvers av
deltjenester, og regjeringen vil derfor stimulere til samlokalisering
av tjenester. Økt og endret bruk av team ledet av en koordinator
skal, ifølge statsråden, sikre bedre tjenester til brukere med behov
for langvarige og koordinerte tjenester. Statsråden viser til at
regjeringen vil legge til rette for slike team gjennom flere tiltak,
bl.a. ved å videreføre læringsnettverk, kompetansetiltak og faglig
veiledning.
Når det gjelder kompetanse og kvalitet i den kommunale
helse- og omsorgstjenesten, viser statsråden til at Helsedirektoratet
og Folkehelseinstituttet samarbeider om å utvikle et kommunalt pasient-
og brukerregister (KPR) som etter planen bygges opp trinnvis mot
en endelig ferdigstilling i løpet av 2017.
Statsråden viser til at Helsedirektoratet gjennom lov
om kommunale helse- og omsorgstjenester fikk ansvar for å utvikle,
formidle og vedlikeholde nasjonale kvalitetsindikatorer. Det er
utarbeidet en 3-årig handlingsplan for arbeidet med nasjonalt kvalitetsindikatorsystem.
Primærhelsemeldingen omtaler behovet for økt kompetanse
i den kommunale helse- og omsorgstjenesten for å kunne realisere
samhandlingsreformens intensjoner. Regjeringens plan for rekruttering,
kompetanse og fagutvikling i den kommunale helse- og omsorgstjenesten
ble lansert i Kompetanseløftet 2020. Gjennom kompetanseløftet vil
kommunene, ifølge statsråden, oppfordres til å sette de samlede kompetanseutfordringene
på dagsordenen i den helhetlige kommunale planleggingen.
Statsråden viser til at Helsedirektoratet har
fått i oppdrag å vurdere statlig virkemiddelbruk på IKT-feltet.
Ifølge statsråden vil oppdraget, sammen med etablering av et eget
direktorat for e-helse, være sentralt for å sikre raskere og mer
helhetlig framdrift på tvers av nivåene i sektoren på IKT-området.
Opprettelse av øyeblikkelig hjelp døgnopphold er
et av de sentrale virkemidlene i samhandlingsreformen. Statsråden
opplyser at Helse- og omsorgsdepartementet arbeider for å sikre
at tilbudet korresponderer med behovet og for å bedre kvaliteten
på tilbudet, og mener at hovedutfordringen per i dag er den lave
og variable beleggsprosenten. Statsråden har blant annet fått tilbakemeldinger
om at tilbudene som er etablert, brukes av de pasientgruppene de
var ment for og på tiltenkt måte.
Statsråden har bedt Helsedirektoratet om å
gi en oppdatering
vedrørende status for etableringen av nye tilbud og beleggsprosenten
ved eksisterende tilbud
revidere/oppdatere veiledningsmaterialet
som skal bistå kommuner og helseforetak i etablering og drift av
nye døgntilbud
vurdere særlige oppfølgingstiltak overfor
enkeltkommuner som ikke ser ut til å innfri lovkravet om etablering
innen 1. januar 2016
Statsråden mener at det at kommunene ikke har økt
sin personellinnsats innen psykisk helsearbeid de siste årene, ikke
gir grunnlag for å slå fast at tilbudet i kommunene ikke er styrket.
Ifølge statsråden har kommunene styrket kompetansen blant de ansatte
i disse tjenestene siden opptrappingsplanen for psykisk helses avslutning.
Statsråden er likevel enig i at det er behov
for å styrke det kommunale psykisk helse- og rusarbeidet og opplyser
at regjeringen har gjort følgende for å styrke dette området
lagt fram en opptrappingsplan
for rusfeltet, Prop. 15 S (2015–2015) Opptrappingsplan for rusfeltet (2016–2020),
hvor hovedvekten av tiltakene i planen ifølge statsråden retter
seg mot kommunale tjenester
varslet i Meld. St. 26 (2014–2015) Fremtidens primærhelsetjenesten
– nærhet og helhet en lovfesting av krav til psykologkompetanse
i kommunen
arbeider med å få på plass oppsøkende behandlingsteam
med kompetanse fra både kommunale tjenester og spesialisthelsetjenesten
varslet i Meld. St. 26 (2014–2015) Fremtidens primærhelsetjenesten
– nærhet og helhet at den tar sikte på å innføre betalingsplikt
for utskrivningsklare pasienter med psykisk helse- og rusproblemer,
tidligst fra 1. januar 2017
Riksrevisjonens undersøkelse viser at sentrale forutsetninger
for å nå målene i samhandlingsreformen om bedre ressursutnyttelse
og bedre kvalitet på helsetjenestene ikke er på plass. Blant annet
er det viktig at planlagte tiltak for å heve kompetansen i kommunene
virker som forutsatt. På grunnlag av hovedfunnene i undersøkelsen
har Riksrevisjonen kommet med anbefalinger med sikte på nødvendige forbedringer.
Etter Riksrevisjonens oppfatning burde statsråden tydeligere ha
klargjort hvordan departementet vil følge opp Riksrevisjonenes merknader
og anbefalinger.
Statsråden har blant annet ikke kommentert om departementet
vil vurdere om det har økonomiske virkemidler som bidrar til at
kommunalt øyeblikkelig hjelp døgntilbud benyttes i tråd med intensjonene,
eller hvordan kvaliteten på tilbudet vil bli undersøkt nærmere.
Selv om kommunalt øyeblikkelig hjelp døgntilbud fungerer godt i
enkeltkommuner, viser Riksrevisjonens undersøkelse at bruken av
tilbudet må endres for å bli i tråd med Stortingets intensjoner for
ordningen.
Undersøkelsen viser at samarbeidet mellom sykehusene
og kommunene bør bedres. Riksrevisjonen har anbefalt at departementet
blant annet vurderer tiltak for å bedre kvaliteten på informasjonen
som utveksles. Statsråden beskriver IKT-utfordringene i helsesektoren
generelt. Etter Riksrevisjonens vurdering bør departementet vurdere
konkrete tiltak som kan bidra til at riktig og nødvendig informasjon
utveksles mellom kommunehelsetjenesten, sykehusene og fastlegene.
Statsråden viser til at det i perioden 2010–2014 har
skjedd en omstilling, ikke en nedbygging, innen psykisk helsevern
for voksne. Statsråden viser videre til at kommunene har styrket
kompetansen innen psykisk helsearbeid. Det at kommunene ikke har
økt sin personellinnsats på området de siste årene, gir, ifølge
statsråden, ikke grunnlag for å slå fast at tilbudet i kommunene
ikke er styrket. Riksrevisjonens undersøkelse viser at mange kommuner
i liten grad har styrket kapasiteten og kompetansen for denne gruppen,
og at mange kommuner opplever at samarbeidsavtalene ikke klargjør
oppgave- og ansvarsfordelingen mellom spesialisthelsetjenesten og
kommunene. Når kommunene har fått et større ansvar for sykere pasienter
på dette området, mener Riksrevisjonen fortsatt at departementet
bør vurdere tiltak som kan sikre at rus- og psykiatripasienter med
behov for tjenester fra både kommunen og spesialisthelsetjenesten,
får et godt tilbud.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jette F. Christensen, Mani Hussaini og lederen Martin Kolberg, fra
Høyre, Erik Skutle og Michael Tetzschner, fra Fremskrittspartiet, Tom
E. B. Holthe og Helge Thorheim, fra Kristelig Folkeparti, Hans Fredrik Grøvan,
fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Venstre, Abid Q. Raja, fra
Sosialistisk Venstreparti, Bård Vegar Solhjell, og fra Miljøpartiet
De Grønne, Rasmus Hansson, anser den foreliggende forvaltningsrevisjonsrapporten
som en viktig tilbakemelding til Stortinget på om de helsepolitiske
målene bak samhandlingsreformen oppnås. En vesentlig begrunnelse
var å «sikre en bærekraftig utvikling av helse- og omsorgssektoren
og bidra til en mer effektiv ressursbruk», jf. Prop. 91 L (2010–2011)
Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven).
Reformen hviler på antakelsen om at mange pasienter blir behandlet
på feil nivå, det vil si i sykehus, der tilbudet i stedet kunne
vært gitt på en bedre og mer kostnadseffektiv måte i kommunene.
Komiteen viser også til at målene
med reformen slik de er beskrevet i Prop. 91 L (2010–2011), er å
oppnå dempet vekst i bruk av sykehustjenester ved at en større del
av helsetjenestene ytes av kommunehelsetjenesten – til en like god
eller bedre kvalitet – og høyere kostnadseffektivitet gjennom mer
helhetlige og koordinerte tjenester til pasienter og brukere ved
bruk av samarbeidsavtaler.
Komiteen har merket seg at man
ved vedtak om samhandlingsreformen igjen bekreftet overordnede målsettinger
om å redusere sosiale helseforskjeller og at alle skal ha et likeverdig
tilbud om helsetjenester, der befolkningen skal sikres lik tilgang
til gode og likeverdige helse- og omsorgstjenester uavhengig av
diagnose, behov, alder, kjønn, personlig økonomi og bosted.
Komiteenvil
fremheve at reformen introduserte tre nye prinsipper for organisering
fra 1. januar 2012:
1) kommunalt betalingsansvar
for utskrivningsklare pasienter
2) kommunal plikt fra 2016 til å tilby
døgnopphold til pasienter med behov for øyeblikkelig hjelp og
3) kommunal medfinansiering
Dette var hovedvirkemidlene for å overføre en større
del av pasientforløpene til den kommunale helse- og omsorgstjenesten.
Betalingsplikten ble gjort gjeldende for somatiske pasienter, ikke
for rus- og psykiatripasienter.
Komiteen viser til at ordningen
med kommunal medfinansiering ble avviklet fra 1. januar 2015.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet,
viser til at når det gjelder forvaltningsrevisjonen av øyeblikkelig
hjelp døgntilbudet (ØHD), var bare 103 slike kommunale enheter med
mer enn ett driftsår tilgjengelig da rapporten ble skrevet. Flertallet vil
anta at når så vesentlige premisser for reformen er forandret ganske nylig,
vil man ennå ikke ha grunnlag for å vurdere hvorvidt samhandlingsreformen
virker etter hensikten, da den nåværende modell er sterkt modifisert
– avvikling av kommunal medfinansiering som særlig skulle stimulere
til forebyggende folkehelsearbeid i kommunene – og da ØHD ennå er
i utbyggingsfasen. Fra 1. januar 2016 ble alle kommuner pålagt å
ha et slikt tilbud, jf. Prop. 121 S (2014–2015).
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og
Miljøpartiet De Grønne, viser til St. meld. nr. 47 (2008–
2009) Samhandlingsreformen der det ble beskrevet følgende hovedutfordringer:
Helsetjenestene preges av for liten innsats for å begrense og forebygge
sykdom, pasientenes behov for helhetlige og koordinerte tjenester
besvares ikke godt nok og demografisk utvikling og endring i sykdomsbildet
betyr at vi må endre måten vi yter helsetjenester på. Reformen ble
omtalt som en retningsreform der man løpende måtte evaluere virkemidlene
opp mot målsettingene. Reformen la til grunn at den forventede veksten
i behov i en samlet helsetjeneste i størst mulig grad må finne sin løsning
i kommunene og at større del av ressursveksten i helsesektoren de
kommende årene skal komme her. Det ble spesifikt lagt til grunn
at veksten i legeressurser i hovedsak skulle komme i kommunene for
å imøtekomme økt behov og bidra til å sikre bedre tid til pasienten,
og en styrking av allmennmedisinske offentlige oppgaver.
Dette flertalletvil
understreke at samhandlingsreformens intensjoner og hovedutfordringer
er og var både riktige og nødvendige. En økt satsing på kommunehelsetjenesten,
på bedre forebygging og bedre samhandling, er fortsatt en hovedutfordring
i helsetjenesten. For å sikre bærekraften i fremtidens helse- og
omsorgstilbud, og redusere sykdom og helseforskjeller i befolkningen,
er det nødvendig at implementering av samhandlingsreformen lykkes. Dette
flertalletminner om at samhandlingsreformen
ble beskrevet som en retningsreform, og mener det er viktig med
løpende evalueringer av tiltakene og en reell politisk vilje til
å vurdere, og om nødvendig, endre virkemidlene og tiltakene etter
behovene, etter hvert som vi får kunnskap om reformens utvikling
og virkning i tjenestene.
Dette flertalletmener
at Riksrevisjonens funn er alvorlige, og at Riksrevisjonens anbefalinger må
følges opp på en aktiv måte fra regjeringens side.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, har merket seg påpekningen
av at kommunenes utgifter (korrigerte brutto driftsutgifter) til
pleie og omsorg har økt fra omtrent 70 mrd. kroner i 2010 til omtrent
90 mrd. kroner i 2014. Det er en økning på nesten 29 prosent. I
den samme perioden økte kommunenes samlede utgifter med 23,5 prosent.
Til sammenligning steg konsumprisindeksen med 6,3 prosent fra 2010
til 2014. Kommunenes investeringer på pleie- og omsorgsområdet økte
fra 3 mrd. kroner i 2010 til 5,1 mrd. i 2014. I den samme perioden
økte kommunenes samlede investeringer fra 43 mrd. kroner til 53,7
mrd. kroner. Dette betyr at både utgiftene og investeringene til
pleie og omsorg har økt mer enn andre kommunale utgifter og investeringer
samlet sett. Dette indikerer at kommunene etter reformen har bidratt
til en økt ressursinnsats i pleie- og omsorgssektoren, men det er
ikke umiddelbart enkelt å måle hva som er lokalt prioriterte midler
og hva som er utløst av pålegg og tilskudd fra staten.
Komiteen viser til
at man har funnet at ca. 60 prosent av kommunene mener at de i noen,
i stor eller i svært stor grad har etablert flere korttidsplasser
etter innføringen av samhandlingsreformen. Dette støttes av tall
fra KOSTRA, som viser at om lag 60 prosent av kommunene har økt
antall korttidsplasser i sykehjemmene etter innføringen av samhandlingsreformen.
Et flertall av kommunene har i liten eller svært liten grad etablert
flere forsterkede korttidsplasser, rehabiliteringsplasser eller
omsorgsboliger. Tall fra KOSTRA viser at ca. 30 prosent av kommunene
har redusert antall rehabiliteringsplasser fra 2011 til 2014, mens
30 prosent av kommunene har like mange plasser avsatt til rehabilitering
i 2014 som før innføringen av samhandlingsreformen.
Komiteen har videre merket seg
at ca. 90 prosent av kommunene opplyser at de i liten eller svært liten
grad har opprettet flere langtidsplasser i sykehjem etter innføringen
av reformen.
Kommunene oppgir i spørreundersøkelsen at det har
blitt vanskeligere for innbyggerne å få tilgang til sykehjemsplasser
etter innføringen av samhandlingsreformen. 38 prosent av kommunene
oppgir at det har blitt vanskeligere å få tilgang til langtidsplass, mens
35 prosent av kommunene oppgir det samme for korttidsplasser. Det
er først og fremst i store kommuner at det har blitt vanskeligere
for innbyggerne å få sykehjemsplass.
Komiteen har festet seg ved at
flere helseforetak gir uttrykk for at mange kommuner har behov for å
styrke tilbudet til pasienter som er for syke til å være hjemme,
men for friske til å være innlagt på sykehus (forsterket korttidsplass/intermediær
avdeling), blant annet for å forebygge reinnleggelser. En undersøkelse
fra 2014 hevder at både det å få hjemmetjenester og det å få plass
på sykehjem har blitt vanskeligere. Hjemmetjenesten er i ferd med
å endre karakter, ved at den omfatter mer medisinsk behandling enn
tidligere.
Komiteen mener det gir grunn
til bekymring når omtrent halvparten av helseforetakene opplever at
kommunene i liten grad har bygd opp helsetjenester som har bidratt
til å avlaste dem i perioden etter innføringen av reformen. Komiteen mener
det er viktig å få klarhet i om dette er et bilde på en overgangsprosess,
der tilbudene gradvis faller på plass, eller om det er snakk om
et varig fenomen.
Komiteen har med interesse merket
seg omtalen av sykehusbruken. Mens antallet innleggelser i svært
liten grad har blitt redusert etter innføringen av samhandlingsreformen,
har derimot liggetiden blitt redusert, særlig blant eldre. Samlet
har antallet liggedager i sykehus blitt redusert med 308 000 fra
2010 til 2014, noe som utgjør en reduksjon på 7 prosent etter innføringen
av samhandlingsreformen. Nær halvparten av denne reduksjonen har
kommet for personer over 80 år.
Komiteen viser til at de to hovedgrepene
for å redusere antallet innleggelser i spesialisthelsetjenesten
har vært kommunal plikt til å opprette øyeblikkelig hjelp døgntilbud
og kommunal medfinansiering. Den sistnevnte ordningen er som tidligere kommentert,
avviklet 1. januar 2015.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet mener at regjeringens avvikling av den
kommunale medfinansieringen var et skritt i feil retning. Ved å
overføre 5,7 mrd. kroner fra kommunerammen til sykehusrammen fjernet
regjeringen kommunens insentiv til å tenke forebygging og til å
bygge opp tilbud nærmere der folk bor. Disse medlemmer undrer
seg over at en så omfattende endring ble foretatt, all den tid man
ikke hadde rukket å høste tilstrekkelig med erfaring fra en slik
bevilgning. Medfinansieringen var først og fremst innrettet for
å styrke kommunenes forebyggende og helsefremmende arbeid, slik
at man i neste instans kunne se eventuelle effekter på spesielt
livsstilssykdommer som kols, diabetes, hjerte- og lungesykdommer. Disse
medlemmer mener at man nå ikke får fullført evalueringen
av virkemidlene i samhandlingsreformen, og at det blir vanskeligere
å måle bredt effekten av reformen. Kommuner som hadde gjort en svært
god innsats, ble også fratatt sin belønning.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Miljøpartiet
De Grønne, har merket seg at når det gjelder det gjenværende hovedgrep
– opprettelse av et kommunalt døgntilbud for øyeblikkelig hjelp
– rapporterer et flertall av helseforetakene at ØHD-tilbudet så
langt ikke har bidratt til å redusere antallet akuttinnleggelser
i sykehusene. Ingen av helseforetakene har redusert kapasiteten
i sine akuttmottak nevneverdig etter dette.
Flertallet har videre merket
seg vurderingen om at fastlegene og legevaktslegene er viktige forutsetninger
for at ØHD skal fungere. Rapporten viser at vel 40 prosent av fastlegene
mener at manglende kjennskap til hvilke behandlinger som blir utført,
er en årsak til at de ikke henviser til tilbudet. Omtrent like mange
mener tilbudet ikke er tilpasset innbyggernes behov. Flertallet mener
dette gir grunn til bekymring.
Komiteen sier seg
enig i at en forutsetning for at ØHD-tilbudet skal bli benyttet
i et omfang som er i tråd med intensjonene, er at fastlegene og
legevaktslegene har tillit til at pasienter som blir innlagt, får
et like godt tilbud der som i sykehus. Komiteen vil
for sin del understreke at det også var en forutsetning for å iverksette
samhandlingsreformen.
Komiteen vil igjen vise rapportens
oppsummering av fastlegenes tre hovedforklaringer på lav bruk av
ØHD-plassene:
Mange pasienter har
uavklart lidelse, og må derfor sendes på sykehus for diagnostikk
og avklaring.
Innleggelsesprosedyrene for ØHD er mer
krevende og tungvinte enn for sykehusinnleggelse.
Tilbudet er overdimensjonert. Få pasienter
egner seg for ØHD-innleggelse.
Komiteen har merket seg at gjennomsnittlig liggetid
før utskrivning falt fra 8,6 til 6,2 døgn fra 2011 til 2012. Gjennomsnittlig
liggetid etter at pasienten er ferdigbehandlet og meldt utskrivningsklar
til kommunen, går ned fra 5,8 til 1,2 liggedøgn fra 2011 til 2012.
I perioden 2010–2014 har samlet gjennomsnittlig liggetid for utskrivningsklare
pasienter gått ned med 52 prosent. Komiteen vil anta
at kommunal betalingsplikt har vært en driver bak denne endringen,
mens spørsmålet som må undersøkes, er hvilket tilbud pasienten er
utskrevet til, og om dette ivaretar forutsetningen om like god eller
bedre kvalitet.
Komiteen vil her fremheve spørreundersøkelsen
referert i rapporten der 95 prosent av kommunene mener at pasientene
nå typisk er sykere når de overføres til kommunehelsetjenesten.
Et klart flertall av helseforetakene er enig med kommunene i dette.
Komiteen er i og for seg med
på at pasientene vil være sykere når de overføres tidligere i et
behandlingsforløp, men det gir imidlertid grunn til bekymring når
64 prosent av kommunene i spørreundersøkelsen svarer at pasienter
ofte skrives ut så tidlig at det er vanskelig for kommunen å tilby
et godt tjenestetilbud. Ettersom 97,4 prosent av utskrivning fra
sykehus skjer til eget hjem, kan en heller ikke se bort fra at en
strengere utskrivningspraksis kan føre til at flere som skulle vært
fulgt opp behandlingsmessig, blir overlatt til seg selv. Det er
i så fall ikke i samsvar med grunnlaget for innføringen av samhandlingsreformen.
Komiteen viser til at et overveiende
flertall av fastlegene mener at utskrivningsklare pasienter ofte blir
skrevet ut for tidlig til kommunen. Når pasienten skrives ut tidligere
fra sykehuset, blir det mer utfordrende for kommunen å gi et godt
nok tilbud til pasienten, og det hender også at informasjonen fra
sykehuset om pasientens behandlingsbehov ikke er god nok til at
kommunen kan legge til rette for god behandling og oppfølging.
Til Helsedirektoratets årsrapporter vil komiteen bemerke
at Riksrevisjonens gjennomgang for årene 2012, 2013 og 2014 viser
at departementet i liten grad fikk informasjon om virkninger av
sentrale virkemidler gjennom årsrapportene de første to årene. I
årsrapporten for 2014 rapporterer direktoratet på styringsparameterne
«antallet reinnleggelser» og «antallet innleggelser/liggedøgn øyeblikkelig
hjelp døgntilbud i kommunene». Ifølge direktoratet økte omfanget
av reinnleggelser med nesten 2 prosentpoeng fra 2012 til 2014, fra
17,7 prosent til 19,5 prosent. Komiteen vil anse
frekvensen av reinnleggelser som et sentralt og objektivt mål for
kvalitet, og en frekvensøkning på over 10 prosent burde gi grunnlag
for bekymring for kvalitetsutviklingen sett fra pasientens perspektiv.
Komiteen har også merket seg
Riksrevisjonens påvisning av at kommunene ikke har styrket kapasiteten
og kompetansen innenfor rus- og psykiatriområdet i takt med nedbyggingen
av døgnplasser i spesialisthelsetjenesten med 10 prosent fra 2010
til 2014, og vil igjen understreke at både kommunene og spesialisthelsetjenesten
har ansvar for å tilby tjenester til personer med psykiske lidelser
eller rusproblemer, selv om denne gruppen har stått utenfor samhandlingsreformens
økonomiske incentivordninger. Helse- og omsorgstjenesteloven presiserer
kommunenes ansvar for alle pasient- og brukergrupper.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne er særlig
bekymret for at reformen kan ha bidratt til at liggetiden ved norske
sykehus er blitt uforsvarlig korte, i en situasjon der Norge har
blant de korteste liggetidene på sykehus blant OECD-landene, bare
Tyrkia og Israel har kortere liggetid for pasienter i sykehus. Disse medlemmer vil
understreke at det var et klart mål for reformen at utskrivningsklare
pasienter skulle ut av sykehus og overføres til kommunene. Men det
var ikke et mål for reformen at selve behandlingstiden (liggedøgn)
på sykehus skulle kortest ned. Tilbakemeldinger fra fastlegene om
for tidlig utskriving og uheldige reinnleggelser gir grunn til bekymring.
At mange kommuner forteller at pasienter nå skrives ut så tidlig
at det er vanskelig for kommuner å tilby et godt tjenestetilbud,
indikerer at sykehusene kan ha endret sin utskrivingspraksis.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener det er
alvorlig når Riksrevisjonen så tydelig påpeker at kapasiteten i
kommunehelsetjenesten i liten grad er blitt styrket. Dette er i
strid med uttalte målsettinger for reformen, og må, etter disse
medlemmerssyn, føre til endringer og
justering av tiltakene. Blant annet er det urovekkende når det signaliseres
at det er blitt vanskeligere å få sykehjemsplass, og at dette både
gjelder korttids- og langtidsplasser, og at reformen ikke har ført
til nevneverdig økning i antall årsverk i hjemmetjenesten eller
på sykehjem. Disse medlemmer viser også til det klare
målet i samhandlingsreformen om at økning i legeårsverk skulle komme
i kommunene, mens økningen i faktiske legeårsverk like fullt har
vært mer enn dobbelt så stor i sykehusene (fra 2011 til 2014) og
den prosentvise økningen har vært lik, ikke større for kommunene,
slik reformen la til grunn. Halvparten av kommunene melder om sykepleiermangel,
og flertallet av kommuner sier de bare i begrenset grad har styrket
kompetansen blant de ansatte gjennom etter- eller videreutdanning.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Miljøpartiet De Grønne er enige i Riksrevisjonens vurdering
om behovet for å følge utviklingen nøye, både når det gjelder om
pasienter overføres for raskt til kommunene, og om kommuner er i
stand til å ta imot pasienten på en forsvarlig måte.
Komiteens medlemmerfra
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne mener
at opplysningene om at tilbudet innenfor rus- og psykiatriområdet ikke
er styrket i kommunene i takt med nedbyggingen av døgnplasser i
spesialisthelsetjenesten, er svært urovekkende og bør få umiddelbare
konsekvenser. Videre planer for nedbygging av døgnplasser innen
rus- og psykiatri bør, etter disse medlemmers syn,
nå stanse opp. Innsatsen må rettes mot en tydelig og konkret plan
rundt oppbygging av det kommunale tilbudet innen både rus- og psykiatrifeltet. Disse
medlemmer merker seg at det er vedtatt en opptrappingsplan
for rusfeltet, men at regjeringen ikke fremlegger samme opptrappingsplaner
for psykiatriområdet, noe disse medlemmer er bekymret
for. Disse medlemmer vil påpeke at skal samhandlingsreformen
lykkes, må også rus- og psykiatripasienter få gode forebyggings-
og behandlingstilbud i kommunene. Derfor er det bekymringsfullt
at nesten 70 prosent av kommunene bare i liten grad har økt antall
årsverk innen rus – og psykiatrifeltet samtidig som hver 10. seng
i sykehus er blitt lagt ned. Disse medlemmer viser
til statsrådens svar, om at det foregår en villet omstrukturering
fra døgnbehandling til dagbehandling, om at det skal lovfestes psykologkompetanse
i alle kommuner, men først fra 2020, og at det skal innføres betalingsplikt for
utskrivningsklare pasienter. Disse medlemmermener at statsrådens svar ikke er tilstrekkelig når
det gjelder oppfølging av Riksrevisjonens sterke påpekninger når
det gjelder behandlingstilbudet for denne pasientgruppen. Disse
medlemmer mener at omstruktureringen fra døgn- til dagbehandling synes
å ha gått for langt og for fort og at innføring av betalingsplikt
for utskrivningsklare rus- og psykiatripasienter allerede nå, uten
at kommunene har fått sjanse til å bygge opp sitt kommunale helsetilbud
for denne pasientgruppen i forkant, kan føre til forverret tilbud
for pasientene, ikke en forbedring slik samhandlingsreformen la
til grunn. Disse medlemmer slutter seg til Riksrevisjonens
kritikk om at det er alvorlig at tilbudet til en utsatt gruppe ikke
er styrket fire år etter at reformen trådte i kraft.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
lovkravet om å inngå samarbeidsavtaler mellom primær- og spesialisthelsetjenesten
var ment for å sikre helhetlige og koordinerte tjenester for pasienten
og forutsigbarhet for kommunene opp mot helseforetakene og at mange
kommuner mener de klargjør oppgave- og ansvarfordelingen, særlig
for somatiske pasienter. Disse medlemmer mener at
de lovpålagte samarbeidsavtalene var et viktig grep, men at Riksrevisjonens rapport
viser at de må forbedres, utvikles og ikke minst etterleves. Særlig
må området «informasjon» bli bedre, da halvparten av kommunene ser
på manglende informasjon som et problem. Det gjelder informasjon
om medikamenter, men også om funksjonsnivå. Manglende informasjon
om pasienten vil kunne gå ut over kommunens mulighet til å legge
til rette for gode og tilpassede tjenester for pasienten i kommunen.
Men manglende informasjon og dårlig samarbeid mellom forvaltningsnivåene
utgjør også en tydelig pasientsikkerhetsrisiko.
Disse medlemmer viser til samhandlingsreformens
målsetting om at en større del av pasientforløpene skal foregå i
kommunene, også rehabilitering. Disse medlemmer viser
til at Riksrevisjonens rapport oppgir at et flertall av kommunene
i liten eller svært liten grad har etablert flere rehabiliteringsplasser.
Det er bare om lag halvparten av kommunene som oppgir at de tilbyr
hverdagsrehabilitering i hjemmet og dagrehabilitering. En større
andel av kommunene oppgir at de tilbyr døgnrehabilitering. Tall
fra Statistisk sentralbyrå viser at det har vært en økning fra 2
000 til 3 050 kommunale institusjonsplasser avsatt til rehabilitering
fra 2010 til 2014. Disse medlemmer viser til at rehabilitering
bidrar til økt livskvalitet gjennom opprettholdelse og forbedring
av funksjonsnivå. En god rehabiliteringstjeneste er viktig for å
redusere behovet for andre helse- og omsorgstjenester. Disse
medlemmer viser til Riksrevisjonens påpekninger og mener
rehabiliteringstjenestene i kommunene må bedres.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne vil
påpeke at økonomiske incitament, som betalingsplikt for utskrivningsklare
pasienter, ikke synes å bygge opp under samarbeidsavtalene og behovet for
økt samarbeid, men først og fremst bidrar til hurtigere forflytning
av pasienter mellom sykehus og kommune. Denne utviklingen må rettes
opp i. Disse medlemmer mener at for eldre skrøpelige
pasienter, i livets siste fase, er manglende samarbeid, mange forflytninger/transporter
og reinnleggelser særlig utfordrende, både medisinsketisk og medisinskfaglig. Disse
medlemmer stiller spørsmål ved om betalingsplikt for «utskrivningsklare»,
skrøpelige eldre pasienter, som man antar har kort tid i igjen å
leve, burde opphøre.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og
Miljøpartiet De Grønne, viser til at helseforetakene har
overført 1,5 mrd. kroner til kommunale øyeblikkelig hjelp døgntilbud
(ØHD-senger) i perioden 2012– 2014. Flertallet mener
at tilbudet bør avlaste sykehusene i større grad enn i dag, dersom
de skal forsvares som en fremtidig ordning. Det er viktig for bruken
av tilbudet at fastlegen er godt kjent med hvilke pasienter som
kan legges inn ved tilbudet, og at ØHD- tilbudet sikres god kompetanse
og rekruttering av nødvendig medisinskfaglig ekspertise. Flertallet forutsetter at
de kritiske merknadene og forbedringspunkt som rapporten har om
ØHD-tilbudet, blir tatt på alvor og rettet opp i. Flertallet er
kjent med at det særlig i de store byene er problem med legerekruttering
til ØHD-tilbudet fordi det ikke tilbys hele stillinger som vil være
tellende i en spesialistutdanning. Slike forhold mener flertallet at
statsråden og departementet snarest må rydde opp i.
Flertallet slutter seg til Riksrevisjonens
sluttmerknad, der det påpekes at statsråden burde tydeligere ha
klargjort hvordan departementet vil følge opp Riksrevisjonens merknader
og anbefalinger. Det vises til at statsråden blant annet ikke har
kommentert om departementet vil vurdere om det har økonomiske virkemidler
som bidrar til at kommunal øyeblikkelig hjelp døgntilbud benyttes
i tråd med intensjonen, eller hvordan kvaliteten i tilbudet vil
bli undersøkt nærmere. Statsråden kan heller ikke gi fullgodt svar
på hvordan samarbeidsproblemene som er påvist, skal rettes opp i.
Riksrevisjonen etterlyser konkrete tiltak fra departementet, og flertallet slutter seg
til dette.
Flertallet viser videre til at
statsråden mener at selv om kommunene ikke har økt sin personellinnsats
på området psykisk helsearbeid i kommunene i perioden 2010–2014,
er det ikke grunnlag for å si at tilbudet ikke er styrket. Flertallet reagerer
på statsrådens vurdering av den aktuelle situasjonen. Riksrevisjonen
påviser jo at kommuner i liten grad har styrket kapasiteten og kompetansen
for denne pasientgruppen, og opplever at samarbeidsavtalene ikke
klargjør oppgave- og ansvarsfordelingen mellom spesialisthelsetjenesten
og kommunene på rus- og psykiatrifeltet. Flertalletmener at departementet må vurdere tiltak
som sikrer at rus- og psykiatripasienter med behov for tjenester
fra både kommunen og spesialisthelsetjenesten, får et godt tilbud. Flertalletviser til statsrådens påpekninger av Meld.
St. 26 (2014–2015) Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet
– sine krav om psykologkompetanse i kommunene, oppretting av oppsøkende
behandlingsteam og betalingsplikt for utskrivningsklare pasienter
innen rus og psykiatri, men mener at dette ikke er svar på de utfordringene
som denne Riksrevisjonsrapporten bringer til torgs.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti slutter seg til
alle Riksrevisjonens anbefalinger, og legger til grunn at statsråd og
departement følger opp disse anbefalingene på en fullgod måte.
Komiteen vil avslutningsvis
kommentere forvaltningsrevisjonsrapportens konklusjon om at statlige
myndigheter ikke har god nok informasjon om kvaliteten på de kommunale
pleie- og omsorgstjenestene. Selv om virkemidlene
påvirker kommunenes tjenestetilbud, har Helse- og omsorgsdepartementet
i liten grad fått informasjon om hvordan kvaliteten i kommunehelsetjenesten
har utviklet seg etter innføringen av reformen. Helsedirektoratet
fikk i 2013 i oppdrag å utvikle kvalitetsindikatorer for bedre å
kunne måle kvaliteten i helsetjenestene, men dette arbeidet ser
så langt ikke ut til å ha gitt konkrete resultater. Dette svekker
muligheten for at ansvarlige statlige myndigheter kan følge utviklingen
i kvaliteten på den kommunale helsetjenesten og vurdere nye tiltak
etter behov.
Komiteen viser til at Prop.106
L (2015–2016) er til behandling i Stortingets helse- og omsorgskomité.
Helse- og omsorgsdepartementet foreslår i proposisjonen å etablere
et nytt kommunalt pasient- og brukerregister (KPR). Bakgrunnen for
departementets forslag er at helsemyndighetene trenger bedre kunnskapsgrunnlag
for å ivareta oppgaver knyttet til kommunale helse- og omsorgstjenester.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartietvil bemerke
at de fleste reformer i regelen begrunnes overfor Stortinget og markedsføres
overfor offentligheten med en rekke antagelser om hva som vil bli
oppnådd av fremskritt i form av effektiv ressursbruk og bedret kvalitet
(ressurseffektivitet og formålseffektivitet), ofte fremstilt som
noe nær sikker viten. Ikke minst er det ofte en påfallende tro på
en-til-en-virkning av tiltak og virkning. Særlig ser troen på lov-
og forskriftsregulering av aktiviteter på institusjonsnivå ut til
å være betydelig. På denne bakgrunn er det avgjørende å innhente kunnskap
om hva som faktisk oppnås eller hvilke uforutsette virkninger som
kan ha oppstått. Derfor skulle man for lengst ha antatt at det var
utviklet enhetlige vurderingskriterier for kvalitet, men disse er etter
tre år fortsatt under arbeid. Dermed svekkes også mulighetene til
å fastslå hvorvidt samhandlingsreformen er vellykket, og ikke minst
styre den i ønsket retning.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstrepartihar
merket seg Riksrevisjonens funn, og er positive til en slik undersøkelse
av hvorvidt reformen bidrar til å nå overordnede helsepolitiske
mål. Disse medlemmer har merket seg at både Helsetilsynet
og Riksrevisjonen har kritisert at målene i reformen ikke er nådd.
Målene i seg selv er det bred enighet om. Disse medlemmer mener
det viser at det er behov for mer samhandling, ikke mindre. Samhandlingsreformen
staket ut en retning for riktigere bruk av våre felles verdier for
å sikre befolkningen gode helsetjenester. Det er den sittende helseministeren
som har det overordnete ansvaret for at samarbeidsavtalene mellom
sykehus og kommunehelsetjeneste overholdes, og for at kommunehelsetjenesten
sikres tilstrekkelige ressurser og kompetanse for å løse oppgavene
de er satt til å utføre. Svaret på problemene er ikke å gå bort
fra ideen om å utvide tilbudet i kommunehelsetjenesten, men å sikre
at det skjer. Det er regjeringen og sittende statsråds ansvar.
Disse medlemmer vil understreke
at det var og er bred politisk enighet om det utfordringsbildet som
lå til grunn for samhandlingsreformen, og samhandlingsreformens
mål er bredt forankret i Stortinget. Virkemidlene i samhandlingsreformen
har hatt som mål å bidra til en mer helhetlig tjeneste, økt fokus
på forebygging, og på at mer skal gjøres i kommunene når dette gir
bedre kvalitet og kostnadseffektivitet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartietvil videre vise til at Telemarkforskning høsten
2015 konkluderte med at på tross av fortsatt store utfordringer
viser deres samlede funn at samarbeidet har blitt bedre, flere pasienter
får hjelp, ressursene utnyttes bedre. I Helsedirektoratets årlige
rapport til HOD om status for reformen, kan vi for 2015 lese at
utviklingen er i tråd med intensjonene.
Komiteen har notert
seg at departementet har gitt Forskningsrådet i oppdrag å gjennomføre
en forskningsbasert evaluering av samhandlingsreformen, kalt EVASAM.
Formålet med denne forskningsbaserte evalueringen er å innhente
kunnskap slik at måloppnåelsen kan vurderes både løpende i gjennomføringsperioden
(2012–2015) og samlet ved utgangen av perioden. Følgeevalueringen
skal også gi et grunnlag for framtidige justeringer i virkemiddelbruk,
jf. Prop. 1 S (2011–2012) for Helse- og omsorgsdepartementet. Komiteen ser
frem til denne oppfølgingen.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjøre
slikt
vedtak:
Dokument 3:5 (2015–2016) – Riksrevisjonens undersøkelse
av ressursutnyttelse og kvalitet i helsetjenesten etter innføringen
av samhandlingsreformen – vedlegges protokollen.
Oslo, i kontroll- og konstitusjonskomiteen, den
2. juni 2016
Martin Kolberg | Michael Tetzschner |
leder | ordfører |