Meldingen beskriver arbeidet med menneskerettigheter
i regjeringens utenriks- og utviklingspolitikk, som innebærer følgende
overordnete prioriteringer:
Legge en helhetlig
tilnærming til grunn i det internasjonale menneskerettighetsarbeidet,
med særlig innsats rettet mot tre prioriterte områder der den gjensidige
sammenhengen mellom demokrati, rettsstat og menneskerettigheter
understrekes:
1. Individets frihet
og medbestemmelse – med vekt på rettigheter som er under særlig
press, slik som ytringsfrihet, forsamlings- og foreningsfrihet og
tros- og livssynsfrihet, samt styrket innsats for menneskerettighetsforkjempere, uavhengige
medier og retten til utdanning.
2. Rettsstat og rettssikkerhet – med vekt
på retten til liv, utvikling av rettferdige og effektive rettssystemer,
beskyttelse av privat eiendomsrett, bekjempelse av korrupsjon og
ivaretakelse av personvernet.
3. Likeverd og like muligheter – med vekt
på kvinners og barns rettigheter, retten til helse og mat, samt
motarbeidelse av alle former for diskriminering, inkludert av tros-
og livssynsminoriteter, urfolk, personer med nedsatt funksjonsevne
og seksuelle minoriteter.
Arbeide for fremme av menneskerettighetene
i internasjonalt samarbeid på globalt, regionalt og bilateralt nivå,
ved en samstemt politikk og systematisk bruk av ulike utenriks-
og utviklingspolitiske virkemidler, herunder følgende:
4. Integrere arbeidet
for å fremme og beskytte menneskerettighetene i alle deler av utenriks-
og utviklingspolitikken, slik at innsatsen på de ulike områdene
virker i samme retning og er gjensidig forsterkende.
5. Bidra aktivt i det internasjonale normative
arbeidet for å beskytte og fremme menneskerettighetene, og videreutvikle
Norges rolle som en gjenkjennelig, tydelig og sentral internasjonal bidragsyter
på dette feltet.
6. Arbeide for et effektivt FN der menneskerettighetene
gis prioritet på tvers av organisasjonen og tilgodeses en høyere
andel av de samlede ressurser.
7. Arbeide for ytterligere å styrke det
arbeidet som Europarådet og Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid
i Europa (OSSE) gjør for demokrati, menneskerettigheter og rettsstatsprinsipper.
8. Utvikle et langsiktig og målrettet samarbeid med
regionale organisasjoner utenfor Europa, som ledd i å styrke multilaterale
beskyttelsesmekanismer.
9. Videreutvikle den metodiske tilnærmingen
til bilateral innsats med utgangspunkt i landenes menneskerettighetsforpliktelser
og i samsvar med vårt multilaterale arbeid.
10. Stille tydelige krav til mottakere
av norsk bistand om vilje til fremgang innen menneskerettigheter,
demokrati og rettsstatsutvikling.
11. Involvere næringslivet i arbeidet med
å sikre og respektere menneskerettighetene, særlig gjennom FNs veiledende
prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter.
12. Videreutvikle utenrikstjenestens menneskerettighetskompetanse
gjennom opplæring, kapasitetsbygging og utarbeidelse av relevante arbeidsverktøy,
og legge til rette for samarbeid med relevante aktører, blant annet
det sivile samfunn, akademia og næringslivet samt religiøse og kulturelle
krefter.
For nærmere omtale vises det til meldingens kapittel
3 om tematiske prioriteringer i menneskerettighetsarbeidet, kapittel
4 om samstemt politikk for menneskerettighetene, kapittel 5 om arbeidet
for menneskerettighetene i FN, kapittel 6 om arbeidet for menneskerettighetene
på regionalt nivå og kapittel 7 om arbeidet for menneskerettighetene
i enkeltland.
Det legges ikke opp til administrative endringer innenfor
Utenriksdepartementets eller underliggende etaters ansvarsområder
som følge av meldingen. Alle tiltak som omtales i meldingen dekkes
innenfor de berørte departementers budsjettrammer.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Svein Roald Hansen, lederen Anniken Huitfeldt, Marit Nybakk, Kåre Simensen
og Jonas Gahr Støre, fra Høyre, Regina Alexandrova, Elin Rodum Agdestein,
Sylvi Graham, Øyvind Halleraker og Trond Helleland, fra Fremskrittspartiet,
Kristian Norheim, Per Sandberg og Christian Tybring-Gjedde, fra
Kristelig Folkeparti, Knut Arild Hareide, fra Senterpartiet, Liv Signe
Navarsete, fra Venstre, Trine Skei Grande, og fra Sosialistisk Venstreparti,
Bård Vegar Solhjell, mener Meld. St. 10 (2014–2015) er et
godt utgangspunkt for å styrke menneskerettigheter og demokrati
i den norske utenriks- og utviklingspolitikken. Meldingen bærer
preg av at det har vært en bred prosess i forkant, med mange gode og
relevante innspill fra ulike aktører, og ikke minst fra sivilsamfunnsaktører.
Komiteen mener, i likhet med
regjeringen, at menneskerettighetene både må ses som mål og middel
i utenriks- og utviklingspolitikken. Menneskerettigheter gjelder
alle individer, uavhengig av om de er bosatt i Norge eller andre
deler av verden. Komiteen mener dette universalitetsprinsippet
både gir et moralsk og rettslig imperativ for alle til å bidra til
en global menneskerettighetsbeskyttelse. Komiteen viser
til at FNs menneskerettserklæring av 1948 tar utgangspunkt i hvert
enkelt menneskes iboende verdighet. På dette grunnlag fastslår artikkel
1 at «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter».
De sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene
utfyller hverandre.
Etter komiteens flertalls syn,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, kan disse rettighetene
ikke rangeres ut fra politisk, økonomisk eller geopolitisk ståsted.
Komiteen vil videre
framheve betydningen av at av konvensjonen om de sivile og politiske
rettighetene og av konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle
menneskerettigheter, vedtatt i 1966, la grunnlaget for et rettslig
bindende system av menneskerettigheter, som senere er bygd ytterligere
ut med flere konvensjoner. Gjennom disse er det nedfelt menneskerettigheter
som er universelle. De tilkommer mennesket som individ, uavhengig
av for eksempel kjønn, klasse og etnisitet, og det er statens plikt å
respektere og sikre enkeltindividenes menneskerettigheter.
Komiteen viser til at det er
15 år siden det sist ble lagt fram en stortingsmelding om regjeringens
menneskerettighetsarbeid. St.meld. nr. 21 (1999–2000) ble en banebrytende
melding, også sett i forhold til andre vestlige land. Den har hatt stor
betydning for arbeidet med menneskerettigheter i FN, i Norge og
i andre land.
Komiteen er i likhet med regjeringen
bekymret for presset på menneskerettighetene internasjonalt. Særlig
er sivile og politiske rettigheter som ytringsfrihet og forsamlingsfrihet
under press mange steder. Komiteen vil påpeke viktigheten
av at Norge har en aktiv politikk for å styrke menneskerettighetene,
både nasjonalt og internasjonalt. Nettopp derfor mener komiteen det
er viktig at Stortinget jevnlig får en samlet framstilling og en
oppdatering av det internasjonale menneskerettighetsarbeidet og
en gjennomgang av regjeringens tiltak for å styrke menneskerettighetene,
både nasjonalt og internasjonalt. Komiteen vil videre
understreke at stortingsmeldingen bør følges opp med konkrete handlingsplaner
slik det er beskrevet, at arbeidet bør evalueres i etterkant og
at Stortinget jevnlig oppdateres på status i arbeidet.
Komiteen er tilfreds med at stortingsmeldingen
tar for seg hele bredden av saker og tema som kan påvirke både Norges
forhold til enkeltland og Norges øvrige påvirkning internasjonalt, herunder
bistands-, handels-, næringslivs-, investerings-, forsvars-, likestillings-
og miljøpolitikk. Komiteen mener meldingen går gjennom utfordringer
i det internasjonale menneskerettighetsarbeidet på en grundig måte
og viser til at meldingen også omtaler konkrete utfordringer i enkeltland. Komiteen er
opptatt av at Norge skal bekjempe diskriminering av utsatte grupper og
verne om grunnleggende rettigheter ved å bruke av våre utenriks-
og utviklingspolitiske virkemidler mer systematisk og effektivt.
Regjeringspartiene har i sin plattform lagt
vekt på at menneskerettighetene skal prioriteres i utenriks- og
utviklingspolitikken. Komiteen forutsetter at disse
ordene nå følges opp av konkret politisk handling. Komiteen mener
meldingen i så måte er et godt utgangspunkt for det videre arbeidet
med tydelige og konkrete tiltak. Komiteen registrerer
videre at stortingsmeldingen legger opp til at følgende tre områder særlig
skal prioriteres fremover:
1. Individets frihet
og medbestemmelse
2. Rettsstat og rettssikkerhet
3. Likeverd og like muligheter
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
støtter denne prioriteringen.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil også understreke
at sivile og politiske rettigheter, sammen med økonomiske, sosiale
og kulturelle rettigheter, utgjør et udelelig hele og at dette må
reflekteres i regjeringens arbeid med å fremme menneskerettighetene.
Komiteen forutsetter
at meldingen følges opp med mer praktiske analyser av hva regjeringens prioriteringer
medfører og hvilke dilemmaer som kan oppstå som følge av prioriteringene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
meldingen opererer med et skille mellom sivile og politiske rettigheter,
og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og finner dette
uheldig. De bør ses som et udelelig hele, slik forståelsen er i
Verdenserklæringen om menneskerettigheter fra 1948. Disse
medlemmer savner også et bredere fokus på økonomiske, sosiale
og kulturelle rettigheter enn det som fremkommer i meldingen.
Disse medlemmer viser til at
meldingen ikke drøfter de strukturelle årsakene til at ikke alle
har de samme mulighetene og samtidig konkretiserer hvordan man skal
gi mennesker like muligheter. Disse medlemmer understreker
at for å realisere prinsippet om like muligheter, må Norge også
støtte opp om det foreslåtte målet om å bekjempe ulikhet mellom
økonomiske og sosiale grupper – dette er god menneskerettighetspolitikk
og helt i tråd med meldingens føringer. Disse medlemmer mener
at fredelige samfunn og bekjempelse av ulikhet burde inkluderes
i listen over prioriterte områder.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti,
Venstre og Senterpartiet påpeiker at ein ikkje sikrar folks
rettar berre ved å vedta dei. Få rettar blir sikra utan at ein også syter
for eit tilstrekkeleg ressursgrunnlag i kvart land. Dette krev at
dagens utviklingsland får utvikla ein berekraftig nasjonal industri,
samt skapt ein produktivitetsvekst i jordbruket. Noreg må gjennom
sin utviklingspolitikk syte for at utviklingslanda blir gitt fridom
til å beskytte og byggje opp kompetanse som er naudsynt for å etablere
berekraftig industri, jordbruk og øvrig næringsliv.
Komiteen er enig i
at de store utfordringene på menneskerettighetsfeltet ligger på
den internasjonale arena, særlig når det gjeller økt nasjonal etterlevelse
av menneskerettighetsforpliktelsene. Komiteen er
klar over at stortingsmeldingen ikke omhandler menneskerettighetsarbeidet
i Norge, og at dette behandles i separate prosesser. Komiteen vil understreke
at Norges oppfølging nasjonalt er viktig, ikke bare for dem det
gjelder i Norge, men for vårt arbeid med å styrke menneskerettigheter
internasjonalt. Komiteen viser til at det forekommer
brudd på menneskerettigheter også i Norge, og at vi konstant må
arbeide for å være et foregangsland også for å ha troverdighet internasjonalt. Komiteen mener
det er viktig å holde et trykk oppe på det nasjonale menneskerettighetsarbeidet
samtidig som en arbeider for å styrke menneskerettighetene internasjonalt.
Komiteen viser til
Finansdepartementets årlige framlegg om forvaltningen av Statens
pensjonsfond utland (SPU).
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, ber regjeringen
om at den ved neste framlegg foretar en grundig gjennomgang av hvilken
strategi fondet følger for å ta hensyn til menneskerettighetene,
samt prinsipper for åpenhet og innsyn i forvaltningen av fondet.
Komiteens medlemmer fra Venstre
og Sosialistisk Venstreparti viser til at Statens pensjonsfond
utland (SPU) investerer i verdipapirer over hele verden. Disse medlemmer mener
Norge må være en ansvarlig investor, også i lys av investeringenes
mulige innvirkning på menneskerettigheter.
Komiteen viser til
at stortingsmeldingen er tydelig i sin støtte til FN og dets traktater. Komiteen deler
denne støtten og vil understreke viktigheten av å styrke FNs gjennomføringsevne,
både gjennom videreutvikling av internasjonale konvensjoner og gjennom
å styrke det multilaterale systemets evne til å bistå landene med
å etterleve deres menneskerettighetsforpliktelser. Menneskerettigheter
er en av FNs grunnpilarer, og komiteen vil understreke
at menneskerettighetsarbeidet må integreres i langt større grad
i alt arbeid i FN enn i dag. Menneskerettighetspilaren må også gis
en større del av FNs samlede ressurser, både fordi menneskerettigheter
er grunnleggende, og fordi de gir utvikling og hindrer konflikt. Komiteen vil videre
understreke at en gjennom å støtte FN-systemets menneskerettighetsarbeid
også er med på å styrke og videreutvikle internasjonal rett i det
internasjonale menneskerettighetsarbeidet. Komiteen viser
til Norges tydelige posisjon til støtte for Den internasjonale straffedomstolens (ICC)
virksomhet, og viser til at Norge arbeider for universell oppslutning
om ICC. Komiteen legger til grunn at Norge i tråd
med dette i større grad kan vurdere å yte egnede frivillige bidrag
ut over de faste bidragene.
Komiteen mener menneskerettighetene
må få en sentral plass i FNs bærekrafts- og utviklingsmål fra 2015.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, understreker videre
viktigheten av at de nye bærekraftige utviklingsmålene sikrer reduksjon
av ulikhet både i inntekt og muligheter.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, mener dette
innebærer at målene baseres på det avgjørende kriteriet om at ingen
mål eller delmål kan anses som oppnådd før det er nådd for alle
sosiale og økonomiske grupper.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Venstre viser til at FN har en spesiell rolle i arbeidet
for menneskerettigheter. Disse medlemmer mener derfor
regjeringen må legge press på FNs sikkerhetsråd om å vedta et forslag
om at FNs fredsbevarende styrker i Vest-Sahara gis mulighet til
å etablere en permanent overvåkning av menneskerettighetsbrudd,
slik generalsekretær Ban-Ki Moon ber om i sine rapporter til sikkerhetsrådet.
Komiteen mener både
sanksjoner, frysing av midler og andre negative virkemidler i utgangspunktet
bør baseres på bindende vedtak gjort av FNs sikkerhetsråd. Komiteen mener
negative virkemidler er mest effektive når de har bred internasjonal
støtte og/eller gjennomføres som en samordnet reaksjon. Komiteen deler
imidlertid regjeringens syn om at hvert tilfelle må vurderes separat,
og at det må legges vekt på å tilpasse tiltak og reaksjoner til
hva som anses som mest formålstjenlig i den konkrete situasjonen. Komiteen mener
norske myndigheter i enkelte tilfeller må kunne benytte seg av negative virkemidler
bilateralt. Komiteen mener det finnes eksempler på
enkeltsaker som er av så viktig prinsipiell karakter at det fortjener
reaksjoner fra enkeltland.
Komiteens medlemmer fra Venstre
og Sosialistisk Venstreparti viser til «Magnitskij-saken»
i Russland som en prinsipiell enkeltsak som avdekket en betydelig
mangel på demokrati, respekt for menneskerettigheter og rettsstat.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er i likhet med
regjeringen opptatt av urfolks rettigheter, og mener det er viktig
at det blir etablert sikringsmekanismer som ivaretar urfolks og
andre særskilte gruppers rettigheter, samt rapportering på gjennomføringen
av disse.
Komiteen er enig med
regjeringen i at bilateral dialog er en viktig del av det internasjonale
menneskerettighetsarbeidet. Dette krever konkret analyse både av
hva mottakeransvaret er og dilemmaer som kan oppstå. Komiteen viser
til at Norge samarbeider med en rekke aktører for å fremme menneskerettighetene
bilateralt. Komiteen mener manglende vilje til å
etterleve menneskerettighetene må få konsekvenser for innretning
og omfang av norsk stat-til-stat-bistand, og at institusjoner og
organisasjoner som jobber for menneskerettighetene, styrkes. Komiteen støtter
en mer verdibasert og konsekvent politikk også overfor land som kjennetegnes
av menneskerettighetsbrudd og som Norge har utstrakt økonomisk samarbeid med.
Komiteen vil understreke at bedriftenes
samfunnsansvar er særlig viktig i land preges av mangelfull ivaretakelse
av menneskerettighetene, og forventer at norske selskaper her går
foran med et godt eksempel. Komiteen forutsetter
at den norske stat også bruker sin eiermakt til å sikre dette i
selskaper hvor staten har eierinteresser.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at i tilfeller
hvor norske selskaper har store engasjementer og interesser, må
det ikke føre til at økonomiske interesser går på bekostning av
krav til og engasjement for befolkningens menneskerettigheter.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet mener Norge har et særlig ansvar for
å fremme menneskerettigheter og demokrati i land hvor norske selskaper
har store interesser, og dette gjelder særskilt selskaper hvor den
norske stat er eier.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at en enstemmig komité mener manglende vilje til å etterleve
menneskerettighetene må få konsekvenser for innretning og omfang
av norsk stat-til-stat-bistand, og understreker at dette også bør
få andre konsekvenser. Dette medlem viser til Innst.
222 S (2014–2015), jf. Meld. St. 8 (2014–2015), og understreker
at Norge ikke bør tillate salg av forsvarsmateriell til land der
myndighetene begår alvorlige brudd på menneskerettighetene.
Komiteen er enig med
regjeringen i at et aktivt og ansvarlig næringslivsengasjement kan
ha en betydelig positiv innvirkning på menneskerettighetsområdet.
Norske selskaper vil gjennom sine investeringer og sysselsetting
kunne bidra til en positiv samfunnsutvikling i de landene de opererer
i. Komiteen mener det er positivt at regjeringen
ønsker å arbeide for at norsk næringsliv respekterer menneskerettighetene
ved investeringer i fattige land, særlig gjennom arbeidet med FNs
veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter. Komiteen mener
at stortingsmeldingen legger føringer for hvordan norsk næringsliv
kan bidra til å løfte menneskerettighetsarbeidet internasjonalt
og hvilke utfordringer norske selskaper vil kunne møte. Komiteen understreker
viktigheten av å belyse hvilke dilemmaer norske selskaper kan komme opp
i og hvordan de bør løses, og ber regjeringen prioritere dette. Komiteen legger
til grunn at den annonserte handlingsplanen for å bidra til en helhetlig
oppfølging av FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter
vil konkretisere regjeringens forventninger og støtte til næringslivet
på dette området. Dessuten at den kommende stortingsmeldingen om
handel og globalisering og om næringsutvikling og samarbeid med
privat sektor innenfor utviklingssamarbeidet vil støtte opp under
målene skissert i Meld. St. 10 (2014–2015).
Komiteen viser til
at arbeidet med menneskerettigheter er vanskeligst og viktigst i
møte med konkrete dilemmaer. Meldingen understreker viktigheten
av å belyse dilemmaer norske selskaper kan komme til å møte, og
komiteen mener det også er viktig å være tydelig når det kommer
til dilemmaer norske myndigheter og regjering møter. Næringsinteresser
må ikke gå på bekostning av menneskerettigheter. Det er ved en slik
prioritering i de daglige møter med dilemmaer at Norge må vise at
meldingens prinsipper gjelder i praksis.
Komiteen viser til at meldingen
godt får fram det store internasjonale arbeidet som må gjøres for
å fremme menneskerettighetene. Dette krever både politisk og økonomisk
engasjement. Komiteen understreker at det verken
er mulig eller ønskelig at dette bistandsfinansieres alene. Komiteen understreker
viktigheten av at nasjonale myndigheter i alle land prioriterer
finansiering av menneskerettighetene. Om lag 7 500 mrd. kroner forsvinner
ulovlig ut av utviklingsland hvert år. Det er mer enn all bistand
og alle utenlandsinvesteringer til utviklingsland tilsammen. Komiteen vil
støtte regjeringens arbeid for å utvikle konkrete internasjonale
og nasjonale instrumenter og standarder for å begrense internasjonal
kapitalflukt og skatteunndragelse. Disse tiltakene bør bl.a. innrettes
slik at stater har effektive og transparente løsninger for skatteinnkreving,
samt at enkeltpersoner, bedrifter og stater ikke motiveres til skattetilpasning,
kapitalflukt eller korrupsjon.
Flertallet, alle unntatt
Høyre og Fremskrittspartiet, viser til Kapitalfluktutvalgets rapport
(NOU 2009:19) som foreslo en offensiv utviklingspolitikk med fokus
på å sikre fattige land større skatteinntekter og redusere mulighetene
for omfattende korrupsjon. Flertallet mener regjeringen
bør ta en ny gjennomgang av rapporten, og eventuelt ny kunnskap,
med tanke på å sette i verk nye tiltak.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at helt konkret bør regjeringen arbeide for å utvikle konkrete internasjonale
og nasjonale instrumenter og standarder for å begrense internasjonal
kapitalflukt og skatteunndragelse, slik som
at en utvidet land-for-land-rapportering
for alle bransjer iverksettes med det første,
at et offentlig register over reelt eierskap
for alle selskaper med virksomhet eller eierskap i Norge blir opprettet,
at utviklingspolitikken rettes inn mot
å styrke utviklingslands evne til å avdekke skattejuks, for eksempel
gjennom å styrke programmet «skatt for utvikling»,
at ingen norske statseide selskaper eller
fond skal bruke skatteparadis eller hemmeligholdsjurisdiksjoner
(f.eks Norfund, SPU, Statoil, Telenor etc.), og
at alle offentlige innkjøpere skal kunne
velge bort leverandører som ikke er åpne om eierforhold, selskapsstrukturer
og land-for-land-rapporteringsdata.
Komiteen viser til
at stortingsmeldingen går gjennom en rekke tematiske prioriteringer
i menneskerettighetsarbeidet i kapittel 3. Komiteen er
enig i at dette er viktige temaer som regjeringen må prioritere,
og i hovedsak er komiteen enig med regjeringen i
sin beskrivelse av utfordringer og prioriterte innsatsområder. Komiteen vil
derfor bare løfte fram noen temaer.
Komiteen deler regjeringens
syn på ytringsfriheten som selve fundamentet for demokratiet, og som
avgjørende for realisering av menneskerettighetene. Komiteen vil
derfor understreke viktigheten av å fremme ytringsfrihet og uavhengige
medier i utenriks- og utviklingspolitikken. Komiteen mener
at når ytringsfriheten settes på prøve, nasjonalt og internasjonalt,
så er det viktig at myndighetene prioriterer dette arbeidet høyt.
Komiteen viser til at arbeidet
med akademisk frihet og beskyttelse av forskere som utsettes for trusler,
er en viktig del av arbeidet med å styrke ytringsfrihet og demokrati. Komiteen ber
derfor Utenriksdepartementet om å støtte initiativer som har som
formål å styrke akademisk frihet, for eksempel Scholars at Risk,
andre internasjonale nettverk og lokale organisasjoner.
Komiteen er enig med
regjeringen i at pressefrihet og uavhengige medier er bærebjelken
i et levende demokrati. Derfor blir det ekstra viktig å arbeide
for rammevilkår, både nasjonalt og internasjonalt, i form av lovgivning
og institusjoner som sikrer uavhengighet, gir kildevern, motvirker
sensur og fremmer offentlighetens mulighet for innsyn. Komiteen vil
også understreke betydningen av å bekjempe straffrihet for angrep på
journalisters arbeid, og arbeide for at journalisters ytrings- og
pressefrihet ikke blir straffet.
Komiteen er enig med
regjeringen i at det er viktig å ha tros- og livssynsfrihet som
et eget innsatsområde. Komiteen mener det er viktig
å styrke samarbeidet med religiøse organisasjoner og institusjoner
for å fremme menneskerettigheter. Komiteen ser med
bekymring på at det i store deler av verden er betydelige begrensninger
på trosfrihet, og at det i mange land er straffbart å skifte tro. Komiteen ber
derfor regjeringen arbeide for å lette forholdene for konvertitter
rundt om i verden.
Komiteen er glad for
at stortingsmeldingen særlig løfter fram kvinners rettigheter og
likestilling globalt. Komiteen vil understreke at
arbeidet med likestilling mellom kjønn i Norge, og spesielt gjennom
den høye yrkesdeltakelsen for både kvinner og menn, har vært avgjørende
for demokrati, den økonomiske veksten og gitt rom for gode velferdsløsninger.
Komiteen viser imidlertid til
at kvinners rettigheter i mange deler av verden står svakt og at kvinners
rettigheter er under press i mange land. Komiteen er
derfor glad for at regjeringen tydelig uttrykker at Norge skal være
i front for kvinners rettigheter internasjonalt. Særlig er komiteen glad
for at regjeringen fokuserer på å styrke kvinners rett til seksuell
og reproduktiv helse- og viser til at omtrent 289 000 kvinner døde
i 2013 på grunn av komplikasjoner i svangerskap og fødsel- og at
99 prosent av dødsfallene i forbindelse med graviditet skjer i utviklingsland. Komiteen er
klar over at Norge i flere år har bidratt med betydelige ressurser
til FN-organisasjoner som arbeider for kvinners rettigheter globalt. Komiteen understreker
at denne støtten må videreføres. Komiteen viser også
til det viktige arbeidet som utføres av sivilsamfunnet i mange land,
og mener dette bør styrkes med tanke på kvinners deltakelse i politisk
og økonomisk samfunnsliv.
Komiteen viser til den norske
handlingsplan for gjennomføring av sikkerhetsrådsresolusjon 1325
om kvinner, fred og sikkerhet som ble lansert nylig. Denne planen
viser betydningen av å involvere kvinner i arbeidet med bærekraftig fred
og sikkerhet.
Komiteen viser til
at det er 25 år siden FNs barnekonvensjon ble enstemmig vedtatt
av verdens ledere på FNs generalforsamling. Barn er en sårbar gruppe,
og mange barn er særlig utsatt for vold og overgrep. Mangel på skolegang, barnearbeid,
tvangsgiftemål, kjønnslemlestelse og bruk av barn i krig er alle
eksempler på at svært mange barn lever et liv langt unna de standarder
som settes i barnekonvensjonen.
Komiteen viser til at gapet mellom
internasjonale standarder og den virkeligheten mange barn lever
under er stor. Derfor er det viktig at den norske innsatsen i utenriks-
og utviklingspolitikken trekker inn arbeidet med barns rettigheter.
Et viktig tiltak i så måte vil være at norske myndigheter jobber
aktivt for å sikre uavhengige nasjonale overvåkningsinstitusjoner for
barns rettigheter i alle land. Komiteen viser til
at Norge også må kunne bidra med faglig hjelp til utvikling av rettssystemer
og barnevern i fattige land, slik at de får bedre kapasitet til
å forebygge og respondere på overgrep og alvorlige brudd på barns
menneskerettigheter.
Komiteens medlemmer fra Venstre
og Sosialistisk Venstreparti viser til at flere konvensjoner
åpner i valgfrie tilleggsprotokoller for at individer kan klage
til en internasjonal komité eller et organ ved brudd. På tross av
at uttalelser fra disse internasjonale organene basert på individklager
ikke er rettslig bindende, har Norge ikke ratifisert tilleggsprotokollen
til FNs barnekonvensjon. Disse medlemmer ser at det
blir vanskeligere for Norge å fremme menneskerettigheter internasjonalt
når vi selv ikke ønsker å underlegge oss tilleggsprotokoller. Disse
medlemmer viser i den forbindelse til Stortingets vedtak
om at regjeringen skal legge fram sak om barnekonvensjonens tredje tilleggsprotokoll
om individklagerett i løpet av 2015.
Komiteen er glad for
at regjeringen legger stor vekt på sivilsamfunnets rolle i menneskerettighetsarbeidet. Komiteen vil
understreke at sivilsamfunnet i enkelte stater er den beste måten å
arbeide for å fremme etterlevelse av menneskerettigheter. Likevel
mener komiteen at det er viktig å holde fokus på
et land-til-land-samarbeid også i stater med svak myndighetsstruktur. Komiteen deler
regjeringens bekymring over en negativ utvikling i flere land hvor
organisasjoner som jobber for å styrke menneskerettighetene, blir
hindret og motarbeidet. Komiteen ber derfor regjeringen
jobbe aktivt i flere fora nettopp for å sikre at sivilsamfunnsorganisasjoner
både har juridisk og reell sikkerhet og handlingsrom i sitt arbeid. Komiteen forutsetter
at regjeringen bruker bilaterale møter med stater som har innført
repressive lover eller maktbruk mot sivilsamfunnsorganisasjoner
til å kritisere slik praksis.
Komiteen er enig med
regjeringen i at menneskerettighetene står sentralt også i klima-
og miljøpolitikken. Komiteen vil derfor understreke
at arbeidet med menneskerettigheter også bør omfatte et generasjonsperspektiv.
Realiseringen av mange menneskerettigheter, inkludert retten til
en tilstrekkelig levestandard for alle, er bare mulig med biologisk
mangfold og velfungerende økosystemer både globalt og lokalt. Komiteen viser
til at de miljøvalgene vi tar i dag, vil påvirke fremtidige generasjoners
mulighet til å realisere sine menneskerettigheter. Flere hundre
millioner mennesker vil trolig ha flyktet fra hjemmene sine på grunn
av klimaendringer mot slutten av dette århundret, varsler FNs klimapanel
i sin siste rapport. Komiteen viser derfor til at
kommende generasjoners rettsvern ikke dekkes av internasjonale konvensjoner. Komiteen ønsker
på denne bakgrunn at regjeringen skal være en pådriver og støttespiller for
rettsvernet til kommende generasjoner.
Det påpekes innledningsvis i meldingen
at verden har flere flyktninger høsten 2014 enn noen gang siden
andre verdenskrig. Komiteen mener dette er bekymringsfullt,
og viser til at flyktninger er en særlig utsatt gruppe når det gjelder menneskerettigheter. Komiteen viser
videre til at det er utarbeidet en særkonvensjon for å sikre rettighetene
til flyktninger, på samme måte som det er utarbeidet andre særkonvensjoner
for andre utsatte grupper. Flyktningkonvensjonen utfyller de mer
generelle bestemmelsene i FNs kjerneinstrumenter.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, understreker betydningen
av at Norge prioriterer å bedre rettsvernet til mennesker på flukt,
enten de er flyktninger, internt fordrevne eller miljøfordrevne.
Komiteen viser til
ILOs åtte kjernekonvensjoner som slår fast rettigheter som skal
respekteres i arbeidslivet. Disse omfatter blant annet organisasjonsfrihet,
forbud mot barnearbeid, mot tvangsarbeid og diskriminering.
Komiteen viser til at anstendig
arbeid er blant de viktigste virkemidlene for fattigdomsbekjempelse
og for å få folk ut av fattigdom. Regelmessig inntekt og sysselsetting
i anstendige jobber bidrar til sikkerhet for den enkelte arbeidstaker
i tillegg til økt produktivitet og vekst. Det er viktig at Norge
i sitt utviklingsarbeid støtter oppbygging av arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner.
Komiteen vil understreke næringslivets
selvstendige ansvar for å sikre et anstendig arbeidsliv og respektere
arbeidstakerrettighetene i sin virksomhet, og mener det er særlig
viktig at kvinner sikres mulighet til å delta i arbeidslivet.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti,
Venstre og Senterpartiet noterer seg at meldinga stadfester
at helse er eit mål i seg sjølv, og at helsevinstar bidreg til at fleire
menneskerettar blir realisert og styrka. Desse medlemene vil
påpeike at for å kunne betre folk si helse må ein dekke folk sine
basale behov. Det mest grunnleggjande av alt er sikker tilgang på
trygg mat og reint vatn.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet merker
seg òg at meldinga refererer til Verdas matvareprogram, som stadfestar
at svolt og feilernæring er den største helserisikoen på verdsbasis.
Denne medlemen syner til at mellom
anna Verdsbanken har stadfesta at den mest effektive måten å redusere
fattigdom på er å støtte småbønder i utviklingsland.
Denne medlemen meiner Noreg bør
bruke bistand aktivt for å medverke til at det blir produsert nok
mat i verda og samstundes redusere klimautsleppa gjennom auka satsing
på småskalaproduksjon i landbruket. Landbruksbistand bør i åra som
kjem få ein større del av Noregs bistandsmidlar.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre
følgende
vedtak:
Meld. St. 10 (2014–2015) – om muligheter
for alle – menneskerettighetene som mål og middel i utenriks- og
utviklingspolitikken – vedlegges protokollen.
Oslo, i utenriks- og forsvarskomiteen, den
8. april 2015
Anniken Huitfeldt | Trine Skei Grande |
leder | ordfører |