Helse- og omsorgsdepartementet foreslår i proposisjonen
endringer i pasient- og brukerrettighetsloven. Endringene klargjør
helse- og omsorgstjenestens adgang til å treffe vedtak om bruk av
varslings- og lokaliseringsteknologi, for eksempel GPS, som ledd
i helse- og omsorgstjenester til pasienter og brukere uten samtykkekompetanse.
Det foreslås også en snevrere regel om bruk
av lokaliseringsteknologi i tilfeller der pasienten motsetter seg
tiltaket.
Departementet foreslår i proposisjonen også
å oppheve midlertidig lov om avvikling av institusjoner og kontrakter
om privatpleie under det fylkeskommunale helsevern for psykisk utviklingshemmede.
Som bakgrunn for proposisjonen framholdes det at
det fra enkelte har vært pekt på at dagens regelverk er fragmentert
og til dels uklart og mangelfullt når det gjelder bruk av varslings-
og lokaliseringsteknologi i tjenesteytingen til pasienter og brukere
som mangler samtykkekompetanse. Dette ble bl.a. påpekt i NOU 2011:11
Innovasjon i omsorg. Også i brev av 9. mai 2011 fra Datatilsynet
til Helse- og omsorgsdepartementet er det etterlyst en klarere regulering
på området.
Som en oppfølging av NOU 2011:11 Innovasjon i
omsorg fikk Helsedirektoratet i oppdrag å utarbeide et faglig grunnlag
for implementering av velferdsteknologi i de kommunale omsorgstjenestene.
Helsedirektoratets rapport om velferdsteknologi, IS-1990, ble oversendt
Helse- og omsorgsdepartementet i juni 2012. I rapporten foreslår
Helsedirektoratet at det etableres et særskilt lovgrunnlag for bruk
av varslings- og lokaliseringsteknologi overfor personer uten samtykkekompetanse
i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Videre er det foreslått
å utvide pasient- og brukerrettighetsloven § 4A-4 til å omfatte
lokaliseringsteknologi i tilfeller av motstand.
Høringsnotat om forslag til endringer i pasient- og
brukerrettighetsloven – bruk av varslings- og lokaliseringsteknologi
i helse- og omsorgstjenesten – ble sendt på høring i oktober 2012
med høringsfrist i januar 2013. Høringsnotatet inneholdt også forslag
om oppheving av midlertidig lov om avvikling av institusjoner og kontrakter
om privatpleie under det fylkeskommunale helsevern for psykisk utviklingshemmede.
58 høringsinstanser har kommet med realitetsmerknader.
Det redegjøres for hva som menes med varslingsteknologi
og lokaliseringsteknologi.
Undersøkelser tyder på at varslings- og lokaliseringsteknologi
blir brukt i svært liten grad i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.
Departementet ser at lokaliseringsteknologi
kan være et aktuelt og nyttig hjelpemiddel i tjenesteytingen til
enkelte pasienter eller brukere, for eksempel for personer som av
og til har problem med å finne veien tilbake og har et ønske om
å klare seg selv og derfor ikke ønsker følge av personell. Det framholdes
at teknologien kan gi den enkelte trygghet og bidra til å avverge
skade, og at den på sitt beste kan gi den enkelte pasient og bruker
større utfoldelsesmuligheter og livskvalitet.
Det understrekes at bruk av varslings- og lokaliseringsteknologi
må ses i sammenheng med andre trygghetstiltak, og at teknologien
må komme som et supplement til personlig hjelp, tradisjonelle hjelpemidler
og tilrettelegging av bolig, institusjon og nærmiljø.
Det framholdes at bruk av varslings- og lokaliseringsteknologi
som ledd i helse- og omsorgstjenester vil kunne innebære inngrep
overfor den enkelte. Dette krever rettslig grunnlag, enten i form
av samtykke eller særskilt lovhjemmel. Mange av dagens pasienter
og brukere mangler samtykkekompetanse helt eller delvis, særlig gjelder
dette en økende andel av personer med demens og andre med kognitiv
svikt som trenger helse- og omsorgstjenester. Dette gjør det nødvendig
med annet rettslig grunnlag enn samtykke, dvs. lovhjemmel.
I pasient- og brukerrettighetsloven § 4-6 er
det gitt regler om kompetanse og vilkår for å treffe avgjørelse
eller beslutning om helsehjelp til myndige pasienter som ikke har
samtykkekompetanse, herunder helsehjelp i form av varslings- og
lokaliseringsteknologi. Når det gjelder helsehjelp som innebærer
et alvorlig inngrep for pasienten, går det fram av § 4-6 andre ledd
at slik helsehjelp kan gis dersom det anses å være i pasientens
interesse, og det er sannsynlig at pasienten ville gitt tillatelse
til slik hjelp. Der det er mulig, skal det innhentes informasjon
fra pasientens nærmeste pårørende om hva pasienten ville ha ønsket.
Reglene i pasient- og brukerrettighetsloven
§ 4-6 gjelder ikke dersom pasienten motsetter seg helsehjelpen.
Kapittel 4 A i pasient- og brukerrettighetsloven gir regler om helsehjelp
til pasienter over 16 år uten samtykkekompetanse som motsetter seg
helsehjelpen. Det er knyttet strenge vilkår til å yte helsehjelp
som en pasient motsetter seg. Dersom lovens vilkår er oppfylt, kan
helsehjelp gjennomføres med tvang eller andre tiltak for å omgå
motstand hos pasienten, jf. § 4A-4. Loven inneholder ingen liste
over tiltak det er adgang til å iverksette. Lovgiver har imidlertid
funnet at enkelte tiltak må regnes som så inngripende at disse må
hjemles særskilt. Det framgår av § 4A-4 at pasienten blant annet
kan legges inn i helseinstitusjon og holdes tilbake der dersom det
er nødvendig for å få gjennomført helsehjelpen. Videre er det presisert
at varslingssystemer med teknisk utstyr og bevegelseshindrende tiltak
kan anvendes.
Helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9 regulerer
bruk av tvang og makt overfor personer med psykisk utviklingshemning.
Tvang og makt er definert i § 9-2 som tiltak som tjenestemottakeren
motsetter seg eller tiltak som er så inngripende at de uansett motstand
må regnes som bruk av tvang eller makt. Det framgår av samme bestemmelse
at bruk av «inngripende varslingssystemer med tekniske innretninger»
alltid regnes som bruk av tvang eller makt. Bruk av lokaliseringssystemer
faller utenfor det som regnes som varslingssystemer etter § 9-2.
Bruk av slike systemer vil imidlertid etter departementets vurdering
normalt regnes som så inngripende at de uansett motstand må regnes som
bruk av tvang eller makt. Bruken må derfor fylle vilkårene i loven
og hjemles som tiltak etter helse- og omsorgstjenesteloven § 9-5.
Helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9 om bruk
av tvang og makt overfor personer med psykisk utviklingshemning
gir, dersom lovens vilkår er oppfylt, adgang for kommunen til å treffe
vedtak om bruk av varslings- og lokaliseringsteknologi.
Flere menneskerettskonvensjoner har bestemmelser
som er relevante når det gjelder varslings- og lokaliseringsteknologi
i helse- og omsorgstjenesten. Sentrale konvensjoner er
FNs konvensjon om
økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK)
FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter
(SP)
Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK)
FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med
nedsatt funksjonsevne
Europarådets konvensjon om menneskerettigheter
og biomedisin
Departementet legger til grunn at vilkårene
om lovhjemmel og akseptabelt formål i EMK artikkel 8 andre ledd
er oppfylt, og mener at lovutkastet også er i samsvar med kravet
om proporsjonalitet i EMK artikkel 8 andre ledd.
Departementet mener at de foreslåtte lovreglene er
i overensstemmelse med FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker
med nedsatt funksjonsevne.
Opplysninger som genereres fra varslings- og lokaliseringsteknologi
som kan knyttes til en enkeltperson, vil være personopplysninger.
Behandlingen av personopplysninger som genereres fra varslings-
og lokaliseringsteknologi, vil falle innenfor personopplysningslovens
virkeområde. Personopplysninger må behandles i henhold til grunnkravene
i personopplysningsloven § 11.
Formålet med behandling av personopplysninger
som genereres av varslings- og lokaliseringsteknologi, er å hindre
eller begrense risiko for skade på vedkommende selv. Hensikten er
ikke å lagre vedkommendes bevegelser over tid, men å kunne lokalisere
vedkommende når det er risiko for skade. Dette innebærer at lagringen
av personopplysninger vil være kortvarig med en fortløpende sletteplikt
etter hvert som personopplysningene ikke lenger er relevante for
formålet. Det kan i tillegg være behov for å kunne lagre vedkommendes
bevegelsesmønster over en periode i en kartleggingsfase, men slike
opplysninger må slettes når formålet med kartleggingen er oppnådd.
For å skape rettslig klarhet og for å legge
bedre til rette for ny teknologi som kan gi den enkelte større mulighet
til selvstendighet, trygghet og fysisk aktivitet, foreslår departementet
en særlig lovhjemmel som gir helse- og omsorgstjenesten adgang til
å treffe vedtak om bruk av varslings- og lokaliseringsteknologi
som ledd i helse- og omsorgstjenester til myndige pasienter og brukere
som mangler samtykkekompetanse.
For Helse- og omsorgsdepartementet er det viktig
at teknologiske tiltak ikke skal erstatte menneskelig kontakt og
kompetanse, selv om teknologien kan bidra til å utnytte ressursene
bedre i møte med fremtidens omsorgsutfordringer.
Etter departementets mening er det den enkeltes behov
som bør være avgjørende for om varslings- og lokaliseringsteknologi
skal tas i bruk, ikke hvilken arena tjenestene gis på. Departementet
foreslår derfor arenauavhengige regler, dvs. regler om bruk av varslings-
og lokaliseringsteknologi som skal gjelde for hele helse- og omsorgstjenesten,
herunder både pasienter og brukere som mangler samtykkekompetanse.
Departementet foreslår at det gis en egen lovbestemmelse
om bruk av varslings- og lokaliseringsteknologi, at denne plasseres
i pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4, og at det framgår
klart at reglene gjelder hele helse- og omsorgstjenesten.
Departementet foreslår at bruk av varslings-
og lokaliseringsteknologi etter den nye bestemmelsen avgrenses til
de tilfellene og situasjonene det må antas å være i brukerens eller
pasientens interesse, og at det i denne vurderingen skal legges
vekt på om det er sannsynlig at pasienten eller brukeren ville ha
gitt tillatelse til tiltaket. Videre foreslår departementet at det
skal innhentes informasjon fra brukerens eller pasientens nærmeste
pårørende om hva pasienten eller brukeren ville ha ønsket, der dette
er mulig.
Departementet foreslår at det stilles som vilkår for
å ta i bruk varslings- og lokaliseringsteknologi at dette er nødvendig
for å hindre eller begrense risiko for skade på pasienten eller brukeren.
For å utdype og konkretisere nødvendighetsvilkåret og kravet om
at tiltaket skal være i pasientens eller brukerens interesse, foreslår departementet
at det i vurderingen blant annet skal legges vekt på om tiltaket
står i rimelig forhold til den aktuelle risikoen og om tiltaket
framstår som det minst inngripende tiltaket. Også valget av teknologi
skal være det minst inngripende.
Departementet foreslår at det presiseres i lovforslaget
at helse- og omsorgstjenesten skal treffe vedtak om bruk av varslings-
og lokaliseringsteknologi. Dette vil sikre dokumentasjon og etterprøvbarhet
av slike avgjørelser og at vilkårene etter lovhjemmelen vurderes
og begrunnes før tiltak settes i verk. Forvaltningslovens regler
om enkeltvedtak vil gjelde for vedtak etter § 4-6 a. Det må framgå
av vedtaket hvilken teknologi som er mest egnet til å ivareta brukerens
eller pasientens behov.
Etter departementets vurdering er det ikke behov for
å lovfeste at vedtaket skal være tidsavgrenset.
Departementet foreslår at den nye lovhjemmelen i
§ 4-6 a ikke kommer til anvendelse dersom pasienten eller brukeren
motsetter seg tiltaket. Dersom pasienten eller brukeren motsetter
seg bruk av slik teknologi, er det etter departementets vurdering
behov for strengere vilkår og mer omfattende saksbehandlingsregler.
For å sikre rettslig grunnlag i alle tilfeller
der bruk av lokaliseringsteknologi kan ha vesentlig betydning for
den enkelte pasient, foreslår departementet en snevrere regel om
bruk av lokaliseringsteknologi i tilfeller der pasienten motsetter
seg tiltaket. Forslaget er ment å være en sikkerhetsventil i de
tilfellene der kommunen for eksempel finner det vanskelig å avgjøre
om pasienten viser motstand eller ikke. Hjemmelen foreslås plassert
i pasient- og brukerrettighetsloven § 4A-4 hvilket vil medføre at
de strenge vilkårene og saksbehandlingsreglene i pasient- og brukerrettighetsloven
kapittel 4A må følges. Blant annet vil bruken av lokaliseringsteknologi være
avgrenset til helsehjelp.
Departementet legger til grunn at forslaget
i seg selv ikke ville innebære økonomiske eller administrative konsekvenser.
Dersom kommunene velger å benytte seg av adgangen
til å tilby varslings- og lokaliseringsteknologi, vil det imidlertid
kunne innebære noe økte kostnader knyttet til vedtak og eventuell klagebehandling
hos Fylkesmannen. Departementet antar at antall klager vil bli svært
lite. Kostnadene knyttet til klagebehandling vil derfor bli svært
begrensede og forutsettes dekket innen eksisterende budsjettrammer.
Reformen for mennesker med utviklingshemning
ble satt i verk i januar 1991 og innebar at kommunene fikk ansvaret
for bo- og tjenestetilbudet til utviklingshemmede som hadde et tilbud i
Helsevernet for psykisk utviklingshemmede (HVPU). Midlertidig lov
av 10. juni 1988 om avvikling av institusjoner og kontrakter om privatpleie
under det fylkeskommunale helsevern for psykisk utviklingshemmede,
ga det lovmessige grunnlaget for avvikling av institusjonene.
Samtlige av de tidligere institusjonene under Helsevernet
for psykisk utviklingshemmede er avviklet. De siste utskrivingsvedtakene
ble iverksatt fra 1. januar 2008.
Departementet foreslår at midlertidig lov om
avvikling av institusjoner og kontrakter om privatpleie under det
fylkeskommunale helsevern for psykisk utviklingshemmede blir opphevet.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Are Helseth, Tove Karoline Knutsen, Thor Lillehovde, Khalid Mahmood,
Sonja Mandt og Wenche Olsen, fra Fremskrittspartiet, Jon Jæger Gåsvatn,
Kari Kjønaas Kjos og Per Arne Olsen, fra Høyre, lederen Bent Høie,
Sonja Irene Sjøli og Erna Solberg, fra Sosialistisk Venstreparti,
Audun Lysbakken, fra Senterpartiet, Kjersti Toppe, og fra Kristelig
Folkeparti, Line Henriette Hjemdal, er tilfreds med at det
med dette legges frem et lovendringsforslag som blant annet vil
skape større rettslig klarhet med hensyn til å anvende varslings-
og lokaliseringsteknologi til omsorgstrengende som er uten samtykkekompetanse.
Komiteen viser til at det hvert
år er mange eldre som går seg bort. Komiteen er kjent
med at det i liten grad finnes konkrete tall for Norge, men har
merket seg at Hovedredningssentralen for Sør-Norge anslo at det
i 2006 ble igangsatt leteaksjoner etter 46 personer med antatt demens.
Videre har komiteen registrert at den danske Alzheimer-foreningen
anslår at rundt 1 200 eldre med nedsatt orienteringsevne går seg bort
i Danmark hvert år. Komiteen mener det er indikasjoner
på at det i Norge iverksettes rundt 1 000 leteaksjoner hvert år
etter eldre med nedsatt orienteringsevne. Komiteen viser
til at dette medfører menneskelige lidelser; det er ressurskrevende
og skaper store bekymringer for pasienter, pårørende, helsepersonell,
politi og redningsetater.
Komiteen viser til at velferdsteknologi
åpner nye muligheter for å gi mennesker med bistands- eller pleiebehov
anledning til å føle selvstendighet og trygghet, og til i større
grad å klare seg på egen hånd i dagliglivet. Komiteen mener
at ny teknologi kan være til støtte for både pasienter, brukere,
pårørende og ansatte i helse- og omsorgssektoren, men komiteen vil
understreke at teknologi aldri kan erstatte menneskelig kontakt
og omsorg, men vil være et viktig supplement i et helhetlig helse-
og omsorgsperspektiv.
Komiteen ser at bruk av velferdsteknologi
kan gi en del personvernmessige utfordringer, men vil fremholde
at velferdsteknologi, brukt på riktig måte, også kan innebære godt
personvern gjennom å styrke den enkeltes integritet og mulighet
til å ivareta eget privatliv. Komiteen viser til
at det har vært en del utfordringer med hensyn til personopplysningslovens
krav til samtykke, siden flere av de brukerne som det kan være aktuelt
å benytte den aktuelle type velferdsteknologi overfor, kan ha redusert
eller manglende evne til å ivareta sine interesser gjennom å gi
eller unnlate å gi samtykke til dette. Komiteen vil
også peke på at brukerens/pasientens evne til å samtykke kan variere
ut fra dagsform og over tid. Komiteen registrerer
at usikkerheten knyttet til disse forholdene trolig er en viktig årsak
til at varslings- og lokaliseringsteknologi i dag i liten grad er
tatt i bruk i helse- og omsorgstjenesten.
Komiteen har merket seg at Helsetilsynet
gjennom uanmeldte tilsyn har avdekket at et urovekkende høyt antall
av landets sykehjem benytter seg av låste dører og på den måten
hindrer pasientenes bevegelsesfrihet uten at det foreligger særskilt
vedtak om tilbakeholdelse for den enkelte pasient. Komiteen har
registrert at disse avvikene ofte begrunnes med de ansattes behov
for å ha oversikt og deres bekymring for at noen skal bli borte
med påfølgende skader og dødsfall, og at låste dører på denne måten
blir definert som omsorgstiltak. Komiteen vil understreke
viktigheten av å sikre at pasienter har den bevegelsesfrihet de
har krav på, og mener at fornuftig og riktig bruk av velferdsteknologi
kan være med på å redusere den typen avvik vi her har sett.
Komiteen viser til at ikke alle
pasienter/brukere ønsker å ha følge av helsepersonell, men de vil tvert
imot ha den frihet det er å kunne bevege seg alene. Komiteen har
også merket seg at det er indikasjoner på at en slik mestringsfølelse,
gjennom å kunne klare seg selv, kan være med på å bremse progresjonen
i utviklingen av demens. Komiteen vil understreke
betydningen av at demensdiagnose kan stilles så tidlig som mulig, og
at det satses på å videreutvikle gode diagnostiske verktøy til dette.
Komiteen mener det er viktig
at pasienter med ervervet kognitiv svikt blir introdusert for lokaliseringsteknologi
på et tidlig stadium i sykdomsforløpet.
Komiteen mener dette må skje
gjennom tillitsskapende tiltak. Tillitsskaping krever som regel
en trygg situasjon, nødvendig tid og at individuelle forhold hos
pasienten blir vektlagt i tilnærmingen. Det kan også være av sentral
betydning at pasienten får god informasjon om den aktuelle helsehjelpen.
Ofte vil det også være viktig å få kartlagt årsaker til motstand,
og her bør pårørende som regel trekkes aktivt inn.
Komiteen mener at på denne måten
kan den syke ha større muligheter til å bli fortrolig med de teknologiske
løsningene og ha mulighet for å mestre dem dersom løsningene krever
aktiv innsats fra brukeren.
Komiteen mener også at pasienter/brukere
selv skal kunne velge om de ønsker å benytte seg av lokaliseringsteknologi
selv om de befinner seg på en institusjon som i liten grad benytter
slik teknologi. Komiteen mener det ville være uheldig
om brukere/pasienter som har blitt fortrolig med og har fått større
trygghet gjennom bruk av lokaliseringsteknologi mens de har bodd i
eget hjem, ikke skal kunne fortsette med denne tjenesten om de får
plass i en institusjon som ikke selv har tilbud om lokaliseringstjenester.
Komiteen ser at bruk av teknologi
i tjenestene kan komme i konflikt med faglige og etiske normer,
og er fornøyd med at proposisjonen understreker at det skal gjøres
både etiske og faglige avveininger av teknologibruken i hvert enkelt
tilfelle.
Komiteen deler synet på at formålet
med bruk av lokaliserings og varslingsteknologi skal være å sikre
brukeren bevegelsesfrihet og en verdig tilværelse. Komiteen ser
at bruk av lokaliseringsteknologi vil kunne gi tjenesteyter langt
mer informasjon om bruker/pasient enn det en tidligere har hatt,
og komiteen ser klart at for mye slik informasjon
kan oppleves som ubehagelig for tjenesteyter som må forholde seg
til denne informasjonen. Komiteen vil derfor understreke at
informasjonen tjenesteyter mottar, må begrenses til det som er strengt
tatt nødvendig for å kunne oppfylle formålet. Komiteen vil
også understreke at lagring av personopplysninger skal begrenses
til det som er relevant for formålet.
Komiteen mener det er viktig
å understreke at lokaliseringsutstyr må anvendes av personer som
forstår teknologien, og det må tilbys til de rette pasientene/brukerne. Komiteen ser
også at det i de ulike tilfellene må avklares hvem som har ansvar
for å følge opp og kontrollere at teknologien fungerer, at eventuelle
reserveløsninger kobles inn, at batterier byttes og lignende, slik
at utstyret virker og ikke kun gir en falsk trygghet.
Komiteen har merket seg at pårørende
til demenspasienter i stor grad etterspør tilgjengelig teknologi
som kan bidra til økt trygghet for pasient og pårørende. Komiteen ser
det som naturlig at demensteam og demenskoordinator har god kjennskap
til og kunnskap om slik tilgjengelighet i den enkelte kommune.
Komiteen er glad for at regjeringen
klargjør lovverket slik at helse- og omsorgstjenesten i norske kommuner
kan ta i bruk viktige velferdsteknologiske løsninger innenfor varslings-
og lokaliseringsteknologi. Komiteen understreker at
de fleste omsorgstrengende ønsker å bli boende i sitt eget hjem
så lenge som mulig. I dette perspektivet åpner den teknologiske
utviklingen for mange nye og interessante muligheter, som vil skape
større trygghet for den enkelte og for pårørende. Komiteen mener
det da er viktig at vi spesielt innenfor demensomsorgen tar i bruk
nye løsninger. Dette vil bidra til å gi omsorgstrengende bedre livskvalitet,
økt selvhjulpenhet og mestring, større grad av sikkerhet og trygghet,
bidra til mer verdighet og selvstendighet og større grad av aktivisering
og deltakelse.
Komiteen mener det er sentralt
å drøfte de etiske utfordringene knyttet til implementering av velferdsteknologi
og mener lovforslaget gjør dette på en god måte. Komiteen mener
det er viktig å understreke at varslings- og lokaliseringsteknologi
ikke skal erstatte menneskelig kontakt og omsorg, men at det kan
være viktige hjelpemidler som muliggjør en fortsatt aktiv hverdag,
både hjemme og i institusjon, tross sykdom. Komiteen viser
til at de sykepleieetiske råd i de fem nordiske land har drøftet
teknologi og menneskeverd i omsorgen i 2010, og at rådet viser en
positiv holdning til bruk av teknologi, samtidig som de etiske perspektiver
trekkes frem.
Komiteen merker seg uttalelsen
fra Norsk Sykepleierforbund om at det kan være en utfordring at
tilbudet om teknologiske sporingsløsninger vil kunne variere fra
kommune til kommune, og at det derfor vil kunne skape økt sosial
ulikhet. Komiteen mener det er viktig at tilbud om
varslings- og lokaliseringsteknologi gjøres tilgjengelig for alle
som har behov for det.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
meget fornøyd med at det nå kommer på plass en lovregulering av
bruk av lokaliseringsteknologi blant annet til personer med ervervet
kognitiv svikt, slik det ble foreslått i representantforslag Dokument
8:102 S (2011–2012) fra stortingsrepresentantene Gjermund Hagesæter,
Jon Jæger Gåsvatn, Bente Thorsen og Vigdis Giltun som ble fremmet
18. april 2012. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet
ønsket at Stortinget skulle bruke god tid på å behandle representantforslaget
i håp om størst mulig tilslutning fra de øvrige partier. Disse
medlemmer merket seg også at Helsedirektoratet noen måneder
senere, 1. juni 2012, tok til orde for en klarere lovregulering
av bruk av lokaliseringsteknologi til pasienter uten samtykkekompetanse,
slik Fremskrittspartiet hadde foreslått. Disse medlemmer registrerte
at det kun var Kristelig Folkeparti som i Innst. 71 S (2012–2013)
støttet Fremskrittspartiets forslag om dette, da forslaget ble behandlet
i Stortinget 29. november 2012. Disse medlemmer opplever,
til tross for det politiske spillet, at det lovforslaget som nå
foreligger, i realiteten er en innfrielse av det forslaget Fremskrittspartiet fremmet. Disse
medlemmer viser til nevnte representantforslag og sine merknader
i nevnte innstilling om behovet for å få på plass en slik lovregulering
slik at pasienter/brukere kan ha mulighet til å nyttiggjøre seg
denne type teknologi og få oppleve større trygghet, frihet og verdighet.
Komiteen vil understreke
prinsippet om at tvang aldri skal brukes som følge av manglende ressurser
i helse- og omsorgstjenesten. Komiteen vil derfor
presisere at grunnvilkåret for å gi helsehjelp til personer uten
samtykkekompetanse, når pasienten motsetter seg helsehjelpen, er
at dette er nødvendig for å forhindre vesentlig helseskade. Dette
innebærer etter komiteens mening at det skal være
en høy terskel for å sette pasientens selvråderett til side.
Komiteen forutsetter at det blir
foretatt grundige vurderinger av helsefaglig personell med god etisk
kompetanse og vurderingsevne og kompetanse på bruk av tvang i helsetjenesten
for hvert enkelt vedtak om bruk av denne teknologien til pasienter
som motsetter seg det. Komiteen vil i denne sammenhengen
understreke at varslings- og lokaliseringsteknologi som tas i bruk,
skal være vurdert til å være det minst mulig inngripende tiltak
overfor brukeren.
Komiteen merker seg
at departementet fremholder at lovendringen i seg selv i liten grad
vil innebære økonomiske eller administrative konsekvenser.
Komiteen vil påpeke at dersom
kommunen velger å tilby varslings- og lokaliseringsteknologi, viser
blant annet SINTEFs rapport «Trygge Spor» utfordringer med utrykningsressurser
og personellets muligheter for å følge opp de enkelte alarmene.
I tillegg vil komiteen peke på
behovet for vedlikehold og teknisk oppfølging av utstyret. Komiteen mener
det er viktig å ta høyde for disse forholdene da en ellers kan oppleve
at teknologien i liten grad blir tatt i bruk, og at det kan bli
store variasjoner i tilbudet fra kommune til kommune.
Komiteen har ingen
innvendinger til at lov 10. juni 1988 nr. 48 om midlertidig lov
om avvikling av institusjoner og kontrakter om privatpleie under
fylkeskommunale helsevern for psykisk utviklingshemmede oppheves.
Komiteens tilråding fremmes av en samlet komité.
Komiteen viser til
proposisjonen og merknadene og rår Stortinget til å gjøre følgende
vedtak til lov
om endringer i pasient- og brukerrettighetsloven mv.
(bruk av varslings- og lokaliseringsteknologi)
I
I lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasient- og brukerrettigheter
gjøres følgende endringer:
Ny § 4-6 a skal lyde:
§ 4-6 a Bruk av varslings- og
lokaliseringsteknologi
Helse- og omsorgstjenesten kan treffe vedtak om bruk
av tekniske innretninger for varsling og lokalisering som ledd i
helse- og omsorgstjenester til pasient eller bruker over 18 år som
ikke har samtykkekompetanse. Bruk av medisinsk teknisk utstyr for varsling
reguleres av § 4-6. Reglene i § 4-1 til § 4-3 gjelder tilsvarende
for vurdering av samtykkekompetansen til bruker.
Tiltaket må være nødvendig for å hindre eller
begrense risiko for skade på pasienten eller brukeren og skal være
i pasientens eller brukerens interesse. Det skal blant annet legges
vekt på om tiltaket står i rimelig forhold til den aktuelle risikoen,
om tiltaket fremstår som det minst inngripende alternativet, og om
det er sannsynlig at pasienten eller brukeren ville ha gitt tillatelse
til tiltaket. Der det er mulig, skal det innhentes informasjon fra
pasientens eller brukerens nærmeste pårørende om hva pasienten eller
brukeren ville ha ønsket.
Denne bestemmelsen kommer ikke til anvendelse dersom
pasienten eller brukeren motsetter seg tiltaket.
§ 4A-4 tredje ledd skal lyde:
Dersom lovens vilkår er oppfylt, kan videre varslings-
og lokaliseringssystemer med tekniske innretninger og
bevegelseshindrende tiltak som belter og lignende anvendes.
II
Lov 10. juni 1988 nr. 48 om midlertidig lov om avvikling av institusjoner
og kontrakter om privatpleie under det fylkeskommunale helsevern
for psykisk utviklingshemmede oppheves.
III
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan sette
i kraft de enkelte bestemmelsene til forskjellig tid.
Oslo, i helse- og omsorgskomiteen, den 16. mai 2013
Bent Høie |
Jon Jæger Gåsvatn |
leder |
ordfører |