Ekomsektoren har vært gjennom betydelige markedsmessige
og tekniske endringer siden lov om elektronisk kommunikasjon (ekomloven)
ble vedtatt i 2003, jf. Ot.prp. nr. 58 (2002–2003). Det er i dag
rundt 165 registrerte tilbydere av elektroniske kommunikasjonstjenester (ekomtjenester)
i det norske markedet.
Den raske tekniske og markedsmessige utviklingen
medfører behov for endringer og justeringer av rammeverket både
nasjonalt og internasjonalt.
Den norske reguleringen av ekommarkedet er basert
på EUs regelverkspakke for elektronisk kommunikasjon i tillegg til
enkelte tilpasninger og nasjonale reguleringsbehov. Direktivpakken ble
innlemmet i EØS-avtalen 1. november 2004. Direktivene er gjennomført
i norsk rett gjennom ekomloven med forskrifter.
EU endret sitt rammeverk 25. november 2009 da de
vedtok en forordning om opprettelsen av BEREC (The Body of European
Regulators for Electronic Communications) og to endringsdirektiver;
direktiv 2009/140/EF som endrer rammedirektivet, tilgangsdirektivet
og tillatelsesdirektivet og direktiv 2009/136/EF som endret USO-direktivet
og kommunikasjonsverndirektivet. Endringene hadde gjennomføringsfrist 24. mai
2011 i EU-landene. EFTA/EØS-landene forhandler en tilpasningstekst
med EU med sikte på innlemming av endringene i ekompakken i EØS-avtalen.
Dette vil bli lagt frem for Stortinget på et senere tidspunkt gjennom
en proposisjon med forslag til stortingsvedtak. Det er særlig EFTA/EØS-landenes
tilknytning til BEREC som må klarlegges før endringene kan vurderes
innlemmet i avtalen.
Resten av endringene i ekompakken vurderes som
relevante og akseptable. Endringene er langt på vei nødvendige som
følge av markedsmessige og tekniske endringer også i Norge. For å
hindre at oppdateringen av denne delen av regelverket blir ytterligere
forsinket med de kostnader dette vil ha for markedsaktørene og brukerne,
fremmes proposisjonen med forslag om oppdatering av ekomloven for
bestemmelser som i hovedsak ikke er berørt av forordningen om BEREC.
Regjeringen vil komme tilbake med forslag til endringer
som involverer BEREC når det blir klart hvilken tilknytningsform
Norge og de øvrige EFTA/EØS-land vil få i BEREC. Den kommende proposisjonen
vil også inneholde en nærmere gjennomgang av BEREC og oppgavene
som i dag er tillagt organet i EU.
Ekomlovens formål er å sikre brukerne i hele landet
gode, rimelige og fremtidsrettede elektroniske kommunikasjonstjenester,
gjennom effektiv bruk av samfunnets ressurser ved å legge til rette
for bærekraftig konkurranse samt stimulere til næringsutvikling
og innovasjon.
Den raske veksten i bruk av ekomtjenester viser at
elektronisk kommunikasjons betydning for verdiskaping, velferdstjenester
og innovasjon har blitt ytterligere forsterket de siste årene. Elektronisk
kommunikasjon er en avgjørende faktor for næringsutvikling over
hele landet, og for at Norge kan utnytte mulighetene som ligger i
sterkere internasjonalisering og de endringsprosessene som ofte
kalles «internettøkonomien» (OECD Outlook 2010).
Til tross for at konkurransen fungerer godt
i stadig flere delmarkeder innen elektronisk kommunikasjon, er det
fortsatt behov for en politikk som fremmer utviklingen av nett og
elektroniske kommunikasjonstjenester i Norge. Dette er et utfordrende
område å drive politikk på, og en må finne en god balanse mellom
aktiv regulering og tilrettelegging for at markedet skal kunne drive utviklingen
fremover.
Norge var tidlig ute med å bestemme at frekvensressursene
som ble frigjort ved omleggingen til digital kringkasting skal brukes
til mobilkommunikasjon, og har i lengre tid drevet en aktiv frekvenspolitikk
og markedsregulering for å legge til rette for etablering av flere
mobilnett.
Norske ekommyndigheters strategi for forvaltningen
av frekvensspekteret er basert på prinsippene om teknologi- og servicenøytralitet, fleksibilitet
og omsettelighet.
Bredbånd og utbyggingen av stadig raskere nett frem
til sluttbrukerne står høyt på den politiske dagsorden i Norge og
er viktig for både den sosiale og økonomiske utviklingen over hele
landet. Det er fortsatt behov for å føre en aktiv politikk for å
fremme en videre utbygging av raskere bredbånd, samtidig som innbyggerne stimuleres
til å ta i bruk bredbåndstjenester.
Utkast til endringer i ekomloven, ekomforskriften
og nummerforskriften ble sendt på høring 23. juni 2010 med høringsfrist
23. september 2010. Det ble sendt ut en tilleggshøring 16. november
2011 med høringsfrist 3. januar 2012. Det har innkommet i alt over
60 høringssvar i første høring og 27 i tilleggshøringen, jf. pkt.
2.2 i proposisjonen.
I kapittel 3 i proposisjonen gis det en oversikt over
utviklingen i noen sentrale deler av det norske ekommarkedet de
seneste årene.
Etter en sterk vekst tidlig på 2000-tallet har
den samlede veksten i omsetningen i ekommarkedene vært noe lavere
de siste årene. Det skjer fortsatt endringer i omsetningen mellom
de enkelte delmarkedene. Endringene innebærer i hovedsak at omsetningen
innen fasttelefontjeneste går ned, mens omsetningen innen mobiltelefontjeneste
og bredbånd øker. Omsetningen innen mobile tjenester utgjorde i
første halvår 2012 noe over halvparten av samlet omsetning.
Telenor er fortsatt den største aktøren med
en markedsandel på ca. 50 prosent eller høyere i alle markeder.
Mobiltelefonen brukes stadig mer. I første halvår 2012
utgjorde taletrafikken fra mobilnett 72 prosent av den totale taletrafikken
fra fast- og mobiltelefoner.
Økningen i antall sendte meldinger (tekstmeldinger,
multimediameldinger og innholdsmeldinger) har stoppet opp de siste
årene. Nedgangen kan blant annet skyldes at bruk av sosiale medier
som Facebook og Twitter har erstattet noe av kommunikasjonen som
tidligere gikk via tekstmeldinger.
Samtidig som bruken av SMS og MMS går ned, er
det en kraftig økning i bruken av datatrafikk (internettaksess)
over ordinære mobiltelefontjenesteabonnement. Dette har sammenheng med
reduksjon i prisene for datatrafikk og introduksjonen av smarttelefoner
og tjenester på mobiltelefoner og nettbrett.
Mobilt bredbånd via egne abonnement ble introdusert
i det norske markedet i 2006. Tjenesten vokser raskt både i privat-
og bedriftsmarkedet.
I tillegg til at antall mobile bredbåndsabonnement
vokser, øker også det gjennomsnittlige datavolumet hver enkelt kunde
overfører, og det totale datavolumet som overføres over mobilnettene
øker kraftig.
Antall faste bredbåndstilknytninger vokser fortsatt.
De siste årene har det imidlertid skjedd betydelige endringer i
fordelingen mellom ulike teknologier som benyttes til fast bredbånd.
Norske myndigheter deltar aktivt i internasjonalt arbeid
innen ekomsektoren i regi av EU, OECD, ITU og i flere bilaterale
sammenhenger for å bidra til videre utvikling av ekomsektoren.
Det er trekk i utviklingen i ekommarkedet som kan
skape regulatoriske utfordringer som bør håndteres i tiden fremover.
I kapittel 4 i proposisjonen drøftes noen sentrale problemstillinger som
må løses i arbeidet med å legge til rette for en fortsatt god utvikling
av elektronisk kommunikasjon: tilgang til innhold på nett, utbygging av
raskere bredbånd over hele landet, sikkerhet i nett og tjenester,
vern av elektronisk kommunikasjon og data, personvern og internasjonal
utvikling og styring av internettressurser.
Norge er i verdenstoppen når det gjelder utbredelse
og bruk av bredbånd. Av proposisjonen går det fram at 99,7 prosent
av befolkningen har tilgang til en eller annen form for bredbånd
der de bor, og nesten alle kan få rundt kapasiteter på 4 Mbit/s.
En elektronisk infrastruktur som gir en sikker
og robust høykapasitetstilgang til Internett er i dag viktig for
et innovativt næringsliv og en effektiv og velfungerende økonomi.
Etterspørsel er en viktig driver i det norske
bredbåndsmarkedet, og det viktigste tiltaket for å bedre bredbåndsdekningen
er å legge til rette for en god og bærekraftig konkurranse over
hele landet. Departementet ser likevel minst to utfordringer som
må løses for å fremme en effektiv bredbåndsutbygging over hele landet:
Det gjøres allerede en rekke tiltak for å bedre bredbåndsdekningen
i Norge. Departementet og Post- og teletilsynet driver en aktiv
regulering av markedet for å skape effektiv konkurranse som fremmer
investeringer i infrastruktur og tjenester. I tillegg samordner
Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet regjeringens bredbåndspolitikk,
og Kommunal- og regionaldepartementet støtter utbyggingsprosjekter
finansielt.
Departementet er også i ferd med å fremme en forskrift
om fremføring av kabler i og langs vei der det tas sikte på å finne
en god avveiing mellom vei- og kabeleiernes interesser. En bedre samordning
vil også kunne redusere sårbarheten i nettene ved å gjøre det enklere
å holde oversikt over infrastrukturen i bakken.
En annen viktig driver for bredbåndsdekning
er utbyggingen av mobilt bredbånd. Konkurransen mellom tilbyderne
om å ha god dekning og raske bredbåndshastigheter er den viktigste
faktoren i utbyggingen av mobilt bredbånd. Departementet vil fortsette
å legge til rette for flere tilbydere med eget nett i det norske
markedet for mobiltelefoni og mobilt bredbånd.
Samfunnets avhengighet av velfungerende elektroniske
kommunikasjonsnett og -tjenester er økende. Departementet er opptatt
av økt sikkerhet og robusthet i elektroniske kommunikasjonsnett,
og at beredskap og håndtering av hendelser må ses i lys av trafikk-
og tjenesteutvikling.
Sikkerhet innenfor elektronisk kommunikasjon defineres
gjerne som sikring av tilgjengeligheten til ekomnett og -tjenester,
sikring av nettets og kommunikasjonens integritet og sikring av
kommunikasjonens konfidensialitet.
Departementet ønsker å stimulere til at brukere av
elektronisk kommunikasjon skal være trygge på at sikkerheten til
nett og tjenester er ivaretatt så godt som mulig ut fra den til
enhver tid gjeldende risiko. Departementet mener de forslag til endringer
som fremmes i proposisjonen vil bidra til en styrking av stabiliteten
i nett og tjenester, samt at forbrukerne vil få bedre informasjon
ved hendelser.
Personvernet i ekomsektoren (kommunikasjonsvernet)
har tradisjonelt stått sterkt. Departementet anser at en streng
taushetsplikt for tilbydere av elektronisk kommunikasjonsnett og
-tjenester er nødvendig for å ivareta personvernet til den enkelte
bruker av elektronisk kommunikasjon.
Taushetsplikten som tidligere fulgte av telegrafloven
og teleloven er videreført i ekomlovens bestemmelser om kommunikasjonsvern
og taushetsplikt. Hovedlinjene i dette vernet foreslås videreført.
De seneste års utvikling har tydeliggjort behovet for
at ekomregelverket stadig sikrer og tar høyde for beskyttelse mot
utlevering av informasjon som genereres ved bruk av elektronisk
kommunikasjon og beskyttelse av den enkeltes personvern i denne
sammenheng.
Sterk trafikkvekst og bruk av nettet til overføring av
alle typer innhold har imidlertid ført til at enkelte aktører har
signalisert behov for en sterkere styring og prioritering av innholdet
og trafikken som overføres på Internett. Dette har ført til en internasjonal
debatt om nettnøytralitet som flere aktører i Norge også har engasjert
seg i.
Ekommarkedet er i stadig endring på grunn av ny
teknologi, nye tjenester, nye aktører og ikke minst på grunn av
nye forretningsmodeller. Alle ekomtjenester er snart digitalisert
og i stadig økende grad basert på Internet Protocols (IP), noe som
innebærer at tjenester og nett ikke lenger er like sammenvevd som
tidligere. For eksempel kan telefonsamtaler i dag leveres over en
rekke ulike tjenesteplattformer. Endringene i hvordan innholdstjenester
formidles gjør at det blir viktig å ha klare retningslinjer for
hvordan det skal sikres at Internett forblir en åpen plattform for kommunikasjon,
samtidig som det legges til rette for innovasjon, ulike forretningsmodeller og
videre utvikling.
Målet med nettnøytralitet er å sikre at Internett forblir
en åpen og ikke-diskriminerende plattform for alle former for kommunikasjon
og innholdsdistribusjon. Post- og teletilsynet (PT) publiserte i
2009 norske retningslinjer for nettnøytralitet, jf. pkt. 4.3 i proposisjonen.
Retningslinjene er senere revidert.
Det har den senere tid vært rettet spesiell
oppmerksomhet mot nettnøytralitet i forbindelse med trådløs og mobil
internettilknytning. I Norge har det så langt vist seg å være enighet mellom
myndigheter og tilbydere om at retningslinjene for nettnøytralitet
bør gjelde både i fastnett og mobilnett.
I Europa har det vært en omfattende debatt om nettnøytralitet
i forbindelse med utarbeidelsen av EUs ekompakke fra 2009. Fra EU-kommisjonens
side er det uttrykt en målsetting om at de nasjonale ekomtilsynene
skal legge til rette for sluttbrukernes mulighet til å hente og
levere innhold, samt bruke applikasjoner og tjenester, etter eget
ønske. Dette samsvarer med norsk politikk på området.
Teknisk sett er Internett i dag i stor grad
utformet etter et ende-til-ende-prinsipp. Det betyr at intelligensen
i nettet plasseres i endepunktene av kommunikasjonssystemet. Dette
er en viktig årsak til Internetts utvikling og vekst, fordi det
har gitt muligheter for innovasjon og tjenesteutvikling med Internett
som plattform for transport av digitale data.
Det legges fortsatt vekt på samarbeid med bransjen
basert på de gode erfaringene fra arbeidet med nettnøytralitetsprinsipper.
En bærekraftig ekombransje er viktig for å sikre brukerne i hele landet
gode, rimelige og fremtidsrettede elektroniske kommunikasjonstjenester.
I dagens bredbåndsmarked er det derfor viktig å legge til rette
for en effektiv markedsdrevet utbygging av bredere bredbånd. Det
krever forretningsmodeller som gir brukerne tilgang til både tjenester som
krever garantert tjenestekvalitet fra ekomtilbyder (innmarkstjenester)
og nettnøytral tilgang til alternative tjenester på Internett (utmarkstjenester).
Ekommarkedet er globalt og gir tilgang til store markeder.
I 2005 var det én milliard brukere av Internett på verdensbasis.
Ved årsskiftet 2010/2011 var antallet brukere oppe i to milliarder. Utviklingen
medfører at alle lands myndigheter har et overordnet ansvar for
å bidra til å definere rammeverket for utviklingen av Internett
og tjenester på Internett.
Norske elektroniske kommunikasjonsnett og
-tjenester har høy kvalitet og høy oppetid. Avhengigheten av elektroniske
kommunikasjonsnett og -tjenester er imidlertid økende, jf. Direktoratet
for samfunnssikkerhet og beredskaps (DSB) analyse av samfunnets
avhengighet av ekomnett som ble lagt frem 1. mars 2012.
Det foreslås endringer i lovens hovedbestemmelse
om sikkerhet og beredskap for å knytte sikkerheten i ekomnett og
-tjenester opp til en forsvarlighetsstandard. Dette vil gjøre nasjonale regler
mer funksjonelle og tydeliggjøre tilbyders ansvar for sikkerhet
og beredskap. Dette innebærer at det obligatoriske sikkerhetsnivået økes
fra «nødvendig» til «forsvarlig» sikkerhet, jf. § 2-10 Sikkerhet
og beredskap.
Gjennom lovendringen skal det sikres at tilbyderne
kan pålegges å øke robustheten i ekomnettet og -tjenester. På denne
måten skal faren for at det oppstår brudd og bortfall av elektronisk
kommunikasjon reduseres.
Lovendringen har sin bakgrunn i at det den senere
tid gjennom flere hendelser og derav etterfølgende utredninger har
vist seg at det ikke foreligger en robusthet i tråd med tidens krav
fra brukerne og samfunnet. Dette skyldes delvis den økte betydningen
av ekomnettet og -tjenester både i det daglige og ved krisehåndtering.
Hendelsene med feil, brudd og bortfall av elektroniske kommunikasjonsnett
og -tjenester våren 2011 viste klart hvor avhengig samfunnet er
av fungerende ekomtjenester til enhver tid.
Forslaget til lovendring er også begrunnet i
at EU har styrket regelverket for nett- og informasjonssikkerhet
blant annet gjennom harmonisering, etablering av ulike plattformer
og fora for myndigheter og privat næringsliv for å styrke dialogen
om sikkerhet og beredskap innenfor IKT både nasjonalt og internasjonalt.
EU er også i gang med å utarbeide en ny strategi for internettsikkerhet.
Norske myndigheter deltar i arbeidet med denne strategien.
Bruddene i Telenors nett i mai og juni og følgene av
stormen Dagmar i desember 2011 har vist hvor viktig elektronisk
kommunikasjon er, og har synliggjort behovet for å øke robustheten
i ekomnett og -tjenester. Regjeringen tar disse signalene svært
alvorlig. Det går likevel en grense for hvor sikre ekomnettene og
ekomtjenestene kan bli. Kravene til sikkerhet og beredskap må baseres
på konkrete kost-/nyttevurderinger. Ekommyndigheten gjennomfører
en sårbarhetsanalyse av ekomnettene, og det vil bli arbeidet videre
med sikte på å øke sikkerheten og beredskapen. Post- og teletilsynet
la frem to rapporter om sårbarhet våren 2012 og har gjennomført
en høring med sikte på en ytterligere klargjøring av tiltak og ansvar
for sikkerhet og beredskap. Ekommyndigheten vil vurdere å fastsette
detaljerte krav til sikkerhet for å følge opp hendelsene i 2011
med brudd og bortfall av elektronisk kommunikasjon gjennom forskrift og
enkeltvedtak.
Formålet med § 2-10 første ledd er å sikre at tilbyder
ivaretar den grunnleggende sikkerheten til nett og tjenester, og
at de sørger for nødvendig beredskap også for å kunne håndtere situasjoner utover
det normale.
I tillegg foreslås finansieringsplikten endret
slik at tilbyderne må dekke kostnadene forbundet med tiltak for
å nå et forsvarlig sikkerhetsnivå, altså utover det de ville dekket
av kommersielle grunner.
Det foreslås at tilbyder får en varslingsplikt overfor
sluttbruker ved nærmere angitte sikkerhetsbrudd.
Det foreslås en mindre presisering i § 2-9 i
første ledd om at det ikke er i strid med taushetsplikten å benytte
taushetsbelagte opplysninger til lovlige behandlingsformål. Presiseringen
foreslås for å hindre misforståelser. Videre foreslås en utvidelse
av forskriftskompetansen i sjette ledd, slik at det kan gis forskrift
om unntak fra taushetsplikt ved effektiv ruting av trafikk.
Taushetsplikt for kommunikasjon som rutes via utlandet
behandles i proposisjonen, jf. blant annet kapittel 5.3.
For innenlands elektronisk kommunikasjon foreslår
regjeringen å innføre en informasjonsplikt for tilbydere som ruter
elektronisk kommunikasjon utenfor landets grenser. Tilbydere har et
ansvar og en plikt til å verne brukernes kommunikasjon mot innsyn
fra uvedkommende.
En stor del av norsk elektronisk kommunikasjon med
omverdenen går gjennom Sverige. Videre kan deler av trafikken mellom
norske brukere internt i Norge også tidvis rutes via Sverige. Vedtagelsen
av den såkalte FRA-loven (Försvarets radioanstalt) i Sverige innebærer
at det kan bli foretatt signalspaning på trafikk i kabler som krysser
Sveriges grense. Dette har skapt nye utfordringer for bruk av elektronisk
kommunikasjon. Departementet mener at uavhengig av hvilket land
trafikken rutes gjennom bør det gis generelle regler som sikrer
at norske brukere av elektronisk kommunikasjon kan foreta et informert
valg med hensyn til graden av beskyttelse for egen kommunikasjon.
Departementet har ikke virkemidler til rådighet som
kan garantere at internasjonal elektronisk kommunikasjon med opprinnelse
i Norge ikke avlyttes av andre lands myndigheter utenfor Norges
grenser.
Når det gjelder mulig overvåkning fra andre lands
myndigheter av kommunikasjon som har sin opprinnelse og avslutning
i Norge, men som av ulike produksjonsårsaker blir sendt ut av landet
og deretter inn igjen, er saken annerledes. Tilbyder har etter ekomloven
en streng taushetsplikt for å verne brukeres kommunikasjon mot innsyn
fra uvedkommende. Departementet mener det kan argumenteres for at
tilbyder som av hensyn til effektiv og kostnadsbesparende produksjon
ruter nasjonal elektronisk kommunikasjon gjennom land som har vedtatt
slike regler om overvåkning og innsyn, bryter lovens taushetsplikt.
Departementet har vurdert om slik ruting bør forbys, men har kommet
til at dette neppe vil være en balansert og forholdsmessig reaksjon.
Bakgrunnen for dette er dels at skadepotensialet må antas å være
relativt begrenset både fordi prosessuelle regler i andre land ofte vil
gi en terskel for avlytting, og fordi andre lands myndigheter neppe
har interesse av eller kapasitet til å avlytte enhver kommunikasjon som
rutes gjennom dets territorium. Dels er det begrunnet i at et forbud
med stor sannsynlighet vil hemme konkurransen i det norske ekommarkedet,
noe som vil føre til at tilbydere kan velge å trekke seg ut av markedet.
Dette vil gi lavere investeringer og dårligere og færre tjenester for
brukerne på sikt.
Departementet mener imidlertid at norske brukere
skal opplyses om det dersom norsk intern kommunikasjon rutes utenfor
landets grenser. Bruker skal også opplyses om eventuelle følger dette
kan få. De brukere som ikke ønsker sin kommunikasjon rutet utenfor
landets grenser kan dermed velge en annen tilbyder. På denne måten
vil brukeren kunne ta et informert valg, og ruting av intern trafikk
utenfor landets grenser kan bli et konkurranseparameter.
Departementet foreslår en lovendring i § 2-9
for å sikre at bruker får informasjon om ruting av nasjonal trafikk
via utlandet, og mulig risiko for brudd på tilbyders taushetsplikt
gjennom at andre lands myndigheter gis mulighet til å skaffe seg
tilgang til kommunikasjonen.
Det foreslås å lovfeste tilbyders plikt til
å sikre entydig identifisering av sluttbrukere ved inngåelse, endring
og opphør av avtale, jf. forslag til nytt annet ledd i § 2-4.
Et slikt krav er i dag regulert i ekomforskriften, men
departementet mener at en så sentral plikt bør fremkomme direkte
av loven. Praksis har også vist at plikten bør skjerpes og utvides
noe, samtidig som det innføres et krav om at ekomtilbyder skal kunne
dokumentere hvordan identitetskontrollen er gjennomført.
Et generelt krav til entydig identifikasjon
av sluttbruker ved inngåelse, endring og opphør av avtale vil etter
departementets syn bidra til å redusere omfanget av problemer og
misbruk relatert til anonym telefonsjikane, anonym mobbing, bestilling
av tjenester i andres navn og oppsigelse og endring av andres avtaleforhold.
Det foreslås at både kommunikasjon og personlige
data skal beskyttes av § 2-7. Det foreslås videre å innføre et krav
om at også abonnent og bruker skal varsles dersom det er sannsynlig
at sikkerhetsbruddet vil påvirke abonnent og brukers personopplysninger
eller personvern. Det foreslås at slik varsling likevel ikke skal
gjelde der tilbyder overfor kompetent myndighet kan vise til at
tilstrekkelige tekniske beskyttelsestiltak er gjennomført for dataene
omfattet av sikkerhetsbruddet.
Bakgrunnen for lovforslaget om at kommunikasjon
og personlige data skal beskyttes, følger av kommunikasjonsverndirektivet
artikkel 4 om at tilbyder skal iverksette tiltak som sikrer at kun autorisert
personell får tilgang til personopplysninger («personal data»),
at data skal sikres mot tilfeldig eller ulovlig ødeleggelse, tap
eller endring, uautorisert lagring og behandling.
De aller fleste nettsider inneholder informasjonskapsler
(såkalte cookies). Informasjonskapsler er en liten tekstfil som
lagres på sluttbrukers terminal og som inneholder informasjon som
gjør det mulig å følge sluttbrukers surfing.
Regjeringen foreslår skjerpede regler for bruk
av informasjonskapsler. Brukere skal ha krav på å vite hvilke informasjonskapsler
som benyttes, hvilke opplysninger som behandles og formålet med
informasjonskapslene. Brukere skal kunne reservere seg mot eller
samtykke til bruk av informasjonskapsler gjennom en teknisk innstilling
i nettleser. Et samtykke kan også trekkes tilbake.
Det følger av en endring i kommunikasjonsverndirektivet
artikkel 5.3 at brukeren må ha gitt sitt samtykke for at det skal
være tillatt med lagring av opplysninger i brukers kommunikasjonsutstyr,
eller å skaffe seg tilgang til slike opplysninger. Departementet
legger til grunn at endringen i kommunikasjonsverndirektivet er ment
å sikre personvernet til brukerne og ikke har til hensikt å vanskeliggjøre
bruk av lovlige teknikker som informasjonskapsler/cookies. Departementet
foreslår å presisere plikten til å gi brukerne tilstrekkelig informasjon
og valgmuligheter ved bruk av informasjonskapsler/cookies. Hensynet
bak endringene er å gi brukerne bedre kontroll over personopplysningene
sine enn det som følger av gjeldende rett. Formålet med endringen
er å styrke personvernet gjennom å beskytte terminalutstyret og
informasjonen som lagres på slikt utstyr.
Departementet foreslår at reguleringen av såkalte
informasjonskapsler/cookies endres og flyttes fra ekomforskriften
til ny § 2-7b i ekomloven.
Bestemmelsen innebærer at lagring av opplysninger
i brukers kommunikasjonsutstyr, eller å skaffe seg adgang til slike,
ikke er tillatt uten at brukeren er gitt tilgang til tilstrekkelig
informasjon om informasjonskapslene og har gitt sitt samtykke til
bruken av informasjonskapsler ved hjelp av nettleserinnstilling.
Informasjonen skal være enkelt tilgjengelig for sluttbruker på den
aktuelle nettsiden, og må inneholde informasjon om hvilke informasjonskapsler
og lignende teknikker som benyttes, hvilke opplysninger som behandles,
hva formålet med behandlingen er og hvem som behandler opplysningene.
Når det gjelder spørsmålet om hva som er tilstrekkelig for at bruker
ansees for å ha gitt sitt samtykke, mener departementet at en teknisk
innstilling i nettleser under gitte forutsetninger vil kunne benyttes
til å samtykke eller til å nekte samtykke. Dette medfører at også en
forhåndsinnstilling i nettleser om at bruker aksepterer informasjonskapsler
anses å utgjøre et samtykke. Sluttbruker skal imidlertid til enhver
tid ha mulighet til å trekke tilbake sitt samtykke.
Bestemmelsen viderefører gjeldende unntak fra hovedregelen
om krav til informasjon og samtykke i de tilfeller der lagringen
eller uthentingen av opplysninger utelukkende har til formål å overføre
kommunikasjon i et elektronisk kommunikasjonsnett, eller der det
er nødvendig for å levere en informasjonssamfunnstjeneste etter brukerens
uttrykkelige etterspørsel.
Forslag til ny § 2-7b stadfester den rettslige
rammen rundt beskyttelse av en brukers kommunikasjonsutstyr og stimulerer
til en fortsatt utvikling i bransjen til å lage innovative og brukervennlige
løsninger, som både ivaretar personvernet til den enkelte bruker
og gir mulighet for vekst i bransjen. Forslaget innebærer et skjerpet krav
til informasjon og mulighet til å nekte samtykke til bruk av informasjonskapsler.
Departementet fastholder at de ekompolitiske målsettinger
skal oppnås gjennom effektiv bruk av samfunnets ressurser ved å
legge til rette for bærekraftig konkurranse, samt stimulere til næringsutvikling
og innovasjon. Det følger av Norges forpliktelser etter EØS-avtalen
at utpeking av tilbydere med sterk markedsstilling skal skje i samsvar
med de retningslinjer og anbefalinger som er utarbeidet av EU-kommisjonen, og
senere vedtatt av ESA.
Departementet foreslår som følge av utviklingen i
ekomsektoren endringer av enkelte bestemmelser i loven kapittel
3 og 4.
Departementet foreslår å innføre et nytt virkemiddel
om funksjonelt skille, jf. forslagets § 4-9a. Bestemmelsen er ny
og gjennomfører tilgangsdirektivet artikkel 13a. Artikkel 13a om
funksjonelt skille innebærer at aktiviteter knyttet til relevante
aksessprodukter og -tjenester skal skilles ut i en driftsmessig
uavhengig forretningsmessig enhet atskilt fra tilbyderens øvrige virksomhetsområde.
Bestemmelsen skal hindre at vertikalt integrert tilbyder
med sterk markedsstilling utnytter kontroll over infrastrukturen
til å diskriminere mellom egen virksomhet og eksterne tilbydere.
Funksjonelt skille er ment å være et ekstraordinært
virkemiddel som bare anvendes der andre virkemidler, for eksempel
pålegg om ikke-diskriminering og regnskapsmessig skille, ikke har
ført frem.
Bestemmelsen er ny og skal gjennomføre tilgangsdirektivet
artikkel 13b. Artikkel 13b pålegger tilbyder med sterk markedsstilling
plikt til å informere myndigheten dersom tilbyder planlegger å skille
ut hele eller vesentlige deler av sitt aksessnett.
Bestemmelsen skal sikre at myndigheten får informasjon
på et tidlig tidspunkt om endringer i markedsforhold som kan ha
betydning for reguleringen, herunder for bruk av virkemidler ved regulering
for sterk markedsstilling, jf. forslag til (ny) § 3-5 Frivillig
utskillelse av aksessnett.
Det foreslås videre endringer i bestemmelsene om
tilgang, jf. § 4-1, og samlokalisering, jf. § 4-4.
Reglene om samlokalisering følger i dag av ekomloven
§ 4-4. Samlokalisering anses som viktig for å fremme investering
i ny infrastruktur, innovasjon og bærekraftig konkurranse.
I rammedirektivet artikkel 12.3 er det innført
nye regler for å styrke myndighetens adgang til å pålegge samlokalisering.
Utvidelsen av plikten til å pålegge deling av kabler gjenspeiler
at duplisering av slik infrastruktur er vanskelig og ofte ikke vil
være samfunnsøkonomisk effektiv.
Forslag til nytt annet ledd i ekomloven § 4-4
er ment å gjennomføre rammedirektivet artikkel 12.3. Forslaget gir
myndigheten rett til å pålegge plikt til felles utnyttelse av kabler.
Plikten kan pålegges enhver eier av kabler til bruk for elektronisk
kommunikasjon. Forslag til endring av § 4-4 har en grenseflate til
ekomloven § 12-3 om ekspropriasjon. Forslaget gir en spesialregel
for felles utnyttelse av kabler i bygninger eller til første konsentrasjons-
eller distribusjonspunkt hvor dette er plassert utenfor bygning,
mens gjeldende § 12-3 gir rett til å ekspropriere en bruksrett.
Felles utnyttelse vil følgelig være en mindre inngripende rådighetsinnskrenkelse
enn ekspropriasjon etter § 12-3.
Det foreslås mindre endringer i andre bestemmelser
som i prinsippet innebærer en videreføring og klargjøring av gjeldende
rett.
Alle sluttbrukere skal i utgangspunktet kunne
få tilgang til offentlige elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester.
Sluttbrukers rett til tilgang gjenspeiles i reglene om tilbyders
plikt til å formidle anrop. Dette er også i overensstemmelse med
formålet om å sikre brukerne i hele landet gode, rimelige og fremtidsrettede
elektroniske kommunikasjonstjenester.
Under visse omstendigheter er det imidlertid
behov for å gjøre enkelte innskrenkninger i denne tilgangen. Dette
kan for eksempel være tilfellet dersom det foreligger trusler mot
nettintegriteten, eller at brukere må utestenges pga. manglende
betaling. Det er derfor behov for lovregulering av innskrenkning
av tilgang til elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester.
Kapittel 7 i proposisjonen omhandler bruksbegrensning
ved betalingsmislighold, jf. kapittel 7.3 og begrensning i sluttbrukers
tilgang til nett og tjenester, jf. kapittel 7.4.
Departementet foreslår en ny bestemmelse i loven
§ 2-4a om tilbyders plikt til å formidle anrop og unntak fra denne
plikten. Gjeldende regler om formidlingsplikt foreslås derved flyttet fra
nummerforskriften til loven. Den nye bestemmelsen åpner for at det
kan gjøres unntak fra formidlingsplikten. Unntaket fra formidlingsplikten
vil gjelde i tilfeller hvor det foreligger svindel eller misbruk,
for eksempel ved at forbrukerne lokkes eller lures til å benytte
kostbare nummer eller tjenester. En avgjørelse om å sperre tjenestetilbyders
bruk av slike nummer eller tjenester foreslås knyttet til brudd
på markedsføringsloven kapittel 2 og 3, som Forbrukerombudet fører
tilsyn med.
Ekommyndigheten kan på grunnlag av Forbrukerombudets
avgjørelse pålegge tilbyder av elektronisk kommunikasjonsnett eller
-tjeneste å sperre tjenestetilbyders bruk av slike nummer eller
tjenester som brukes til formidling av den aktuelle innholdstjenesten
i de tilfeller hvor ekomtilbyder selv ikke foretar slik sperring.
Departementet foreslår at regelen i § 2-5 om forhåndstillatelse
for gjennomføring av bruksbegrensning som følge av betalingsmislighold
oppheves.
Lovforslaget tar sikte på å konsolidere og styrke forbrukernes
rettigheter ved bruk av elektronisk kommunikasjon. For leveringspliktig
tilbyder foreslås det å pålegge en plikt til å varsle myndighetene
dersom de vil selge ut vesentlige deler av sitt aksessnett.
Leveringspliktige tjenester og spesielle samfunnspålagte
oppgaver reguleres i ekomloven kapittel 5, i ekomforskriften kapittel
5 og i avtalen om levering av samfunnspålagte tjenester mellom departementet
og Telenor (USO-avtalen).
Departementet foreslo på bakgrunn av USO-direktivets
artikkel 8.3 å innføre en ny § 5-4 om varslingsplikt i ekomloven.
Hensynet bak forslaget er å sikre forutberegnelighet for brukere
og andre tilbydere som samarbeider eller benytter aksessnett eid
av tilbyder med leveringsplikt.
Gjeldende lov har ingen regler om bindingstid for
avtaler mellom tilbyder og sluttbruker. Departementet foreslår i
§ 2-4 å lovfeste en hovedregel om maksimal bindingstid på 12 måneder ved
inngåelse av avtaler mellom tilbyder og sluttbruker i forbrukerforhold.
Bestemmelsen er ny og er ment å styrke forbrukernes stilling. Innholdsmessig
er 12-månedersregelen langt på vei en kodifisering av eksisterende
avtale mellom ekomtilbyderne og Forbrukerombudet. Innholdet i avtalen
fremstår som godt innarbeidet og balansert med hensyn til bindingstidens lengde.
I forbrukerforhold med ulikt styrkeforhold mellom forbruker og tilbyder
er det grunn til å begrense den innelåsende effekten en bindingstid
innebærer. Lang bindingstid hindrer effektiv konkurranse i sluttbrukermarkedet
i og med at sluttbruker forhindres i å nyttiggjøre seg andre tilbud
i markedet, og binder sluttbruker til en bestemt type teknologi
i et innovativt og dynamisk marked med stadig nye utbud av tjenester.
Det foreslås en unntaksregel som åpner for at
det i særlige tilfeller kan avtales en bindingstid på maksimalt
24 måneder. Unntaksregelen er ment til bruk der det klart er i forbrukernes
interesse å inngå avtale med lengre bindingstid enn 12 måneder,
for eksempel for å få etablert infrastruktur for fremføring av tjenester
som tilbyder ikke er pålagt å levere.
Utenfor forbrukerforhold gjelder ikke begrensninger
i bindingstid, da likeverdige og profesjonelle parter ikke antas
å ha det samme behovet for vern.
Lovforslaget innebærer også at tilbyder plikter
å oppgi operatørlåskode til sluttbruker når bindingstiden utløper.
Det foreslås å innta en bestemmelse, jf. § 5-2, slik
at plikten til å tilby betalingstelefoner også skal omfatte andre
tilgangspunkter for offentlig telefontjeneste.
Selv om det nå presiseres i EUs regelverk at bredbånd
kan inngå i USO-forpliktelsene, og under visse forutsetninger eventuelt
finansieres av et USO-fond, foreslår departementet ingen endringer
i ekomloven om bredbånd og internettilgang i de leveringspliktige
tjenestene. Bakgrunnen for dette er at i Norge har så godt som alle
husstander tilgang til bredbåndskommunikasjon allerede.
Det foreslås også en ny bestemmelse som skal
gi hjemmel for å fastsette forskrifter om hemmelig nummer, jf. § 2-15.
Tjenesten hemmelig nummer er en innarbeidet tjeneste
i Norge. Tjenesten er i første rekke ment å være et tilbud til personer
som har et sterkt behov for anonymitet, for eksempel personer som har
en offentlig utsatt posisjon eller som er offer for sjikane, og
av den grunn har behov for den ekstra sikkerheten og beskyttelsen
et hemmelig nummer gir. Retten til å få et hemmelig nummer er imidlertid
ikke begrenset til slike tilfeller, og det settes ingen krav til
sluttbrukers begrunnelse for å få tilgang til denne tjenesten.
Det har i praksis vist seg å være behov for
å definere hvilken beskyttelse et hemmelig nummer gir. Det foreslås
derfor en ny lovbestemmelse om hemmelig nummer som viderefører plikten for
tilbyder til å tilby tjenesten hemmelig nummer, og som gir kompetanse
til å fastsette i forskrift hvilke obligatoriske elementer tjenesten hemmelig
nummer skal bestå av. Herunder kan det forskriftsfastsettes at hemmelig
nummer skal gi skjult nummervisning, full reservasjon mot utlevering
til allmennheten, at informasjon om nummerets status skal gis til
mottakende tilbyder ved tilbyderportering, og det kan stilles særskilte krav
til informasjon og entydig identifisering.
Retten til å reservere seg helt eller delvis
mot utlevering av nummeropplysningsinformasjon og tjenesten skjult
nummervisning videreføres, og skal fortsatt tilbys vederlagsfritt
av tilbyder. Tjenesten hemmelig nummer kan tilbyder ta betalt for,
og dette medfører etter departementets oppfatning at tjenesten skal
inneholde en høyere grad av beskyttelse enn tjenestene sluttbruker kan
få vederlagsfritt.
Det foreslås en endring som skal sikre at alle tilbydere
som tilbyr en elektronisk kommunikasjonstjeneste som gjør det mulig
å anrope vanlige telefonnummer, sørger for at sluttbruker kan foreta
anrop til nødetatenes nødmeldingstjeneste, jf. § 2-6.
I kapittel 8.7 i proposisjonen drøftes USO-direktivets
artikkel 7 og ny 23a om styrking av funksjonshemmedes rett til tilrettelagte ekomtjenester,
men uten at det foreslås endringer i gjeldende regelverk på det
nåværende tidspunkt.
Departementet viser videre til Post- og teletilsynets
spørreundersøkelse i 2011 om brukernes opplevelse av eksisterende
ekomtjenester og deres behov for nye tjenestetilbud, den såkalte individundersøkelsen.
Del 2 av denne undersøkelsen omfattet bruk av telefoni og Internett blant
døve, hørselshemmede, blinde og svaksynte. De foreløpige resultatene
fra den sistnevnte undersøkelsen indikerer blant annet en del manglende
kunnskap om tilbudet, og en aldersmessig forskjell i anvendelsen
av ulike ekomtjenester. Datamaterialet vil bli analysert videre.
På bakgrunn av denne analysen vil det bli vurdert om det bør gjøres
ytterligere endringer i gjeldende regelverk.
Frekvenser i det elektromagnetiske frekvensspekteret
utgjør en begrenset naturressurs og skal forvaltes i tråd med samfunnets
interesser. Det har i norsk lovgivning vært stilt krav om at en frekvensbruker
skal ha gyldig frekvenstillatelse fra myndigheten.
Forvaltning av frekvenser reguleres i dag i ekomloven
kapittel 6. Reguleringen av frekvenser i ekompakken er blitt mer
markedsrettet, blant annet ved at prinsippene om teknologi- og tjenestenøytralitet
er utbygget og presisert.
Endringsforslagene samsvarer i stor grad med gjeldende
frekvensforvaltning i Norge. Den norske reguleringen foreslås derfor
videreført med enkelte endringer og presiseringer. En av endringene
som foreslås innebærer en presisering av rammene for overdragelse
av og utleie av bruksrettigheter til frekvenser.
Videre oppstilles det en rekke viktige praktiske unntak
fra prinsippet om teknologi- og tjenestenøytralitet. Unntakene fra
teknologi- og tjenestenøytralitet er knyttet til avgrensede allmenne formål,
herunder menneskers sikkerhet, styrking av sosial, regional eller
territorial samhørighet, effektiv frekvensutnyttelse eller kulturelt
eller språklig mangfold og mediepluralisme.
Forslaget til endringer i §§ 6-2 Tillatelse
til bruk av frekvenser og 6-3 Vilkår for frekvenstillatelser fremmes
for det første for å tydeliggjøre hva som er gjeldende rett og forvaltningspraksis,
og for det andre for å gi myndighetene hjemler til å sette særlige
begrensninger og vilkår i tillatelser i tråd med det som følger
av bakgrunnsretten fra EU, jf. endringer i rammedirektivet artikkel
9.
En frekvenstillatelse er en bruksrett til en
del av det elektromagnetiske frekvensspekteret. Ved tildeling av
frekvenser skal det som hovedregel tas hensyn til effektiv bruk
av samfunnets ressurser gjennom bærekraftig konkurranse, fri bevegelighet
for tjenester og harmonisert bruk av frekvenser.
Det er etter departementets vurdering behov
for presiseringene for å klargjøre regelverket, styrke forutberegneligheten
og rettssikkerheten rundt prosedyrene for frekvenstildeling, jf.
forslag om nytt tredje ledd i § 6-4 og tilføyelsen av ny § 6-4a.
I og med at forslaget ikke endrer på rettstilstanden
slik den har vært praktisert, kan departementet heller ikke se at
den foreslåtte lovendringen på noen måte vil ha økte økonomiske
eller administrative konsekvenser, verken for myndigheten eller
kringkasterne i Norge.
Det er langvarig praksis i Norge for å tillate overdragelse
av frekvenstillatelser. Overdragelse av frekvensrettigheter er regulert
i ekomloven § 6-5 og i noen tilfeller i særskilte vilkår inntatt
i individuelle frekvenstillatelser, jf. også § 6-3 første ledd nr.
6. Bestemmelsen gir myndigheten kompetanse til å fatte enkeltvedtak
som gir innehaver av tillatelsen rett til å overdra tillatelsen.
Departementet ønsker å presisere reglene for
erverv av frekvensressurser gjennom overdragelse av frekvenstillatelser
fra en innehaver til en annen, herunder leie. En grunnleggende forutsetning
for overdragelse er at ny innehaver påtar seg de forpliktelsene
som følger av den utstedte tillatelsen. På denne måten vil det i
realiteten skapes et annenhåndsmarked for tilgang til frekvensressurser.
Dette er i tråd med den generelle utviklingen i Europa. Norge har
ligget langt fremme i denne utviklingen.
Lovforslaget legger opp til en tydeliggjøring
av at overdragelse av frekvensressurser innebærer både salg og utleie.
Frekvenshamstring består i at en aktør i markedet
skaffer seg tilgang til frekvensressurser som aktøren selv ikke
nødvendigvis har bruk for, primært for å begrense tilgangen til
frekvensressurser for eksisterende eller potensielt nye konkurrenter,
eller for helt å forhindre konkurrenter fra å få ytterligere ressurstilgang.
Det finnes i dag ingen direkte regulering av frekvenshamstring
i ekomloven. Forslaget om regler mot konkurranseskadelig frekvenshamstring,
jf. § 6-5a, innebærer at det skal være mulig å gripe inn mot en
aktør som primært for å sikre seg mot konkurrenter har skaffet seg tilgang
til frekvensressurser som aktøren ikke selv nødvendigvis har særlig
stor bruk for.
Forslag til ny § 6-2a fremmes for å gi et presisert,
eksplisitt hjemmelsgrunnlag i ekomloven for opprettelse av mobilregulert
sone.
Straffeprosessloven og politiloven ble i 2005
endret slik at politiet fikk mulighet til å identifisere mobiltelefoner
og andre kommunikasjonsanlegg. Dette krever etablering av såkalte
mobilregulerte soner.
Mobilregulerte soner kan opprettes ved at det gjøres
inngrep i radiokommunikasjonsforbindelsen mellom mobilt brukerutstyr
og mobilnettet. Dette gjøres ved at den vanlige kommunikasjonen
blir jammet, det vil si at det blir sendt ut signaler som interfererer
med og blokkerer mobilsignal, og/eller ved at det blir etablert
falske basestasjoner som avslører mobiltelefonens identitet, og
deretter eventuelt overtar kontakten mellom telefonen og nettilbyders
basestasjon. Disse inngrepene kan bare gjøres ved å ta i bruk frekvenser
som er tildelt andre.
Utgangspunktet i ekomloven er at individuelle frekvenstillatelser
ikke kan benyttes av andre enn innehaveren, og straffeprosesslovens
regler er derfor i motstrid med ekomregelverket.
Ekomloven § 6-2 ble endret 15. januar 2008 med sikte
på å gi politiet en begrenset rett til å ta i bruk frekvenser som
er tildelt andre. I tillegg ble det foretatt endringer i ekomloven
slik at politiet, Forsvaret og Kriminalomsorgen etter søknad kan
gis tillatelse til å kunne ta i bruk frekvenser til enkelte andre
viktige formål. Lovendringen fra 2008 har ikke trådt i kraft i påvente
av en forskrift med nærmere regler for etablering av slike soner
i praksis.
Utkast til forskrift om mobilregulert sone ble sendt
på høring høsten 2007. I høringsrunden fremkom det helt sentrale
spørsmål og utfordringer knyttet til hjemmelsgrunnlaget, blant annet
om risikoen for at endringene i ekomloven ville kunne undergrave
de strenge vilkårene som fremgår av straffeprosessloven. Endringene
i ekomloven ble derfor ikke satt i kraft og forskriften ble ikke
vedtatt.
Departementet foreslår derfor nye endringer
i loven i § 6-2a for å gi hjemmel til å etablere mobilregulert sone.
Endringene innebærer at politiloven § 17d vil omfattes av bestemmelsen,
det vil si at Politiets sikkerhetstjeneste (PST), dersom vilkårene
er oppfylt, kan etablere mobilregulert sone i forebyggende øyemed.
Forslaget gir videre Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) kompetanse
til i særlige tilfeller og for korte perioder, å ta i bruk mobilregulerte
soner for sikring av konferanserom, jf. sikkerhetsloven.
Varslingen av myndigheten er foreslått avgrenset
til de tilfeller hvor bruk av mobilregulert sone vil kunne få konsekvenser
for kommunikasjonen i nettet. Det foreslås en innskjerping når det gjelder
muligheten for å søke om særskilt tillatelse til å anvende mobilregulert
sone, i den forstand at politiet og Forsvaret kun kan søke om etablering
og bruk av mobilregulert sone for øvingsformål, og med avgrensing
i tid og sted. Videre vil Kriminalomsorgen etter søknad kunne få
anledning til å opprette slike soner i fengsler med høyt sikkerhetsnivå.
Kapittel 10 i proposisjonen omhandler lovens saklige
virkeområde, registreringsplikt og krav til måling av og informasjon
om kvalitet og inndragning av utstyr. Proposisjonen inneholder også
enkelte andre forslag til endringer som omtales i merknadene til
forslagene.
Ekomloven § 1-2 regulerer lovens saklige virkeområde.
Det foreslås inntatt en endring i § 1-2 første ledd for i større
grad å kunne ta hensyn til fremtidig utvikling av ekomnett- og tjenester.
Myndighetene har registrert et økende problem med
forskjellige typer teknisk utstyr som brukes i strid med ekomregelverket
eller vedtak fattet med hjemmel i dette. Slik bruk kan medføre til dels
svært alvorlige konsekvenser for samfunnet.
Departementet foreslår en ny bestemmelse i ekomloven
§ 10-14 om inndragning av utstyr. Bestemmelsen er utformet slik
at den vil få anvendelse som en unntakshjemmel som skal brukes kun
i de særtilfeller hvor ekomlovens øvrige sanksjonsmuligheter ikke
er tilstrekkelige.
I hovedsak anses det å medføre mindre økonomiske
og administrative konsekvenser ved ordningene, og/eller at det er
for tidlig å si noe om kostnader. I noen tilfeller kan det antatte
tapet for tilbyder oppveies av de samfunnsøkonomiske gevinstene.
Jf. omtale i kapittel 10 i proposisjonen.
Vedlagt innstillingen er brev fra Samferdselsdepartementet
v/statsråden til Stortinget, datert 2. april 2013, om forslag til
en retting i opplistingen i § 10-13 nr. 2 i proposisjonens lovforslag.
Fra brevet kan siteres:
«Bestemmelsen § 2-15 gjelder hemmelig telefonnummer.
En inkludering av § 2-15 i § 10-13 nr. 2 vil føre til at overtredelse
av forskrift gitt med hjemmel i § 2-15 kan medføre sanksjoner i form
av overtredelsesgebyr. Dette er hørt, men er ved en feil ikke kommet
med i § 10-13. »