Ekomsektoren har vært gjennom betydelige markedsmessige
og tekniske endringer siden lov om elektronisk kommunikasjon (ekomloven)
ble vedtatt i 2003, jf. Ot.prp. nr. 58 (2002–2003). Det er i dag
rundt 165 registrerte tilbydere av elektroniske kommunikasjonstjenester (ekomtjenester)
i det norske markedet.
Den raske tekniske og markedsmessige utviklingen
medfører behov for endringer og justeringer av rammeverket både
nasjonalt og internasjonalt.
Den norske reguleringen av ekommarkedet er basert
på EUs regelverkspakke for elektronisk kommunikasjon i tillegg til
enkelte tilpasninger og nasjonale reguleringsbehov. Direktivpakken ble
innlemmet i EØS-avtalen 1. november 2004. Direktivene er gjennomført
i norsk rett gjennom ekomloven med forskrifter.
EU endret sitt rammeverk 25. november 2009 da de
vedtok en forordning om opprettelsen av BEREC (The Body of European
Regulators for Electronic Communications) og to endringsdirektiver;
direktiv 2009/140/EF som endrer rammedirektivet, tilgangsdirektivet
og tillatelsesdirektivet og direktiv 2009/136/EF som endret USO-direktivet
og kommunikasjonsverndirektivet. Endringene hadde gjennomføringsfrist 24. mai
2011 i EU-landene. EFTA/EØS-landene forhandler en tilpasningstekst
med EU med sikte på innlemming av endringene i ekompakken i EØS-avtalen.
Dette vil bli lagt frem for Stortinget på et senere tidspunkt gjennom
en proposisjon med forslag til stortingsvedtak. Det er særlig EFTA/EØS-landenes
tilknytning til BEREC som må klarlegges før endringene kan vurderes
innlemmet i avtalen.
Resten av endringene i ekompakken vurderes som
relevante og akseptable. Endringene er langt på vei nødvendige som
følge av markedsmessige og tekniske endringer også i Norge. For å
hindre at oppdateringen av denne delen av regelverket blir ytterligere
forsinket med de kostnader dette vil ha for markedsaktørene og brukerne,
fremmes proposisjonen med forslag om oppdatering av ekomloven for
bestemmelser som i hovedsak ikke er berørt av forordningen om BEREC.
Regjeringen vil komme tilbake med forslag til endringer
som involverer BEREC når det blir klart hvilken tilknytningsform
Norge og de øvrige EFTA/EØS-land vil få i BEREC. Den kommende proposisjonen
vil også inneholde en nærmere gjennomgang av BEREC og oppgavene
som i dag er tillagt organet i EU.
Ekomlovens formål er å sikre brukerne i hele landet
gode, rimelige og fremtidsrettede elektroniske kommunikasjonstjenester,
gjennom effektiv bruk av samfunnets ressurser ved å legge til rette
for bærekraftig konkurranse samt stimulere til næringsutvikling
og innovasjon.
Den raske veksten i bruk av ekomtjenester viser at
elektronisk kommunikasjons betydning for verdiskaping, velferdstjenester
og innovasjon har blitt ytterligere forsterket de siste årene. Elektronisk
kommunikasjon er en avgjørende faktor for næringsutvikling over
hele landet, og for at Norge kan utnytte mulighetene som ligger i
sterkere internasjonalisering og de endringsprosessene som ofte
kalles «internettøkonomien» (OECD Outlook 2010).
Til tross for at konkurransen fungerer godt
i stadig flere delmarkeder innen elektronisk kommunikasjon, er det
fortsatt behov for en politikk som fremmer utviklingen av nett og
elektroniske kommunikasjonstjenester i Norge. Dette er et utfordrende
område å drive politikk på, og en må finne en god balanse mellom
aktiv regulering og tilrettelegging for at markedet skal kunne drive utviklingen
fremover.
Norge var tidlig ute med å bestemme at frekvensressursene
som ble frigjort ved omleggingen til digital kringkasting skal brukes
til mobilkommunikasjon, og har i lengre tid drevet en aktiv frekvenspolitikk
og markedsregulering for å legge til rette for etablering av flere
mobilnett.
Norske ekommyndigheters strategi for forvaltningen
av frekvensspekteret er basert på prinsippene om teknologi- og servicenøytralitet, fleksibilitet
og omsettelighet.
Bredbånd og utbyggingen av stadig raskere nett frem
til sluttbrukerne står høyt på den politiske dagsorden i Norge og
er viktig for både den sosiale og økonomiske utviklingen over hele
landet. Det er fortsatt behov for å føre en aktiv politikk for å
fremme en videre utbygging av raskere bredbånd, samtidig som innbyggerne stimuleres
til å ta i bruk bredbåndstjenester.
Utkast til endringer i ekomloven, ekomforskriften
og nummerforskriften ble sendt på høring 23. juni 2010 med høringsfrist
23. september 2010. Det ble sendt ut en tilleggshøring 16. november
2011 med høringsfrist 3. januar 2012. Det har innkommet i alt over
60 høringssvar i første høring og 27 i tilleggshøringen, jf. pkt.
2.2 i proposisjonen.
I kapittel 3 i proposisjonen gis det en oversikt over
utviklingen i noen sentrale deler av det norske ekommarkedet de
seneste årene.
Etter en sterk vekst tidlig på 2000-tallet har
den samlede veksten i omsetningen i ekommarkedene vært noe lavere
de siste årene. Det skjer fortsatt endringer i omsetningen mellom
de enkelte delmarkedene. Endringene innebærer i hovedsak at omsetningen
innen fasttelefontjeneste går ned, mens omsetningen innen mobiltelefontjeneste
og bredbånd øker. Omsetningen innen mobile tjenester utgjorde i
første halvår 2012 noe over halvparten av samlet omsetning.
Telenor er fortsatt den største aktøren med
en markedsandel på ca. 50 prosent eller høyere i alle markeder.
Mobiltelefonen brukes stadig mer. I første halvår 2012
utgjorde taletrafikken fra mobilnett 72 prosent av den totale taletrafikken
fra fast- og mobiltelefoner.
Økningen i antall sendte meldinger (tekstmeldinger,
multimediameldinger og innholdsmeldinger) har stoppet opp de siste
årene. Nedgangen kan blant annet skyldes at bruk av sosiale medier
som Facebook og Twitter har erstattet noe av kommunikasjonen som
tidligere gikk via tekstmeldinger.
Samtidig som bruken av SMS og MMS går ned, er
det en kraftig økning i bruken av datatrafikk (internettaksess)
over ordinære mobiltelefontjenesteabonnement. Dette har sammenheng med
reduksjon i prisene for datatrafikk og introduksjonen av smarttelefoner
og tjenester på mobiltelefoner og nettbrett.
Mobilt bredbånd via egne abonnement ble introdusert
i det norske markedet i 2006. Tjenesten vokser raskt både i privat-
og bedriftsmarkedet.
I tillegg til at antall mobile bredbåndsabonnement
vokser, øker også det gjennomsnittlige datavolumet hver enkelt kunde
overfører, og det totale datavolumet som overføres over mobilnettene
øker kraftig.
Antall faste bredbåndstilknytninger vokser fortsatt.
De siste årene har det imidlertid skjedd betydelige endringer i
fordelingen mellom ulike teknologier som benyttes til fast bredbånd.
Norske myndigheter deltar aktivt i internasjonalt arbeid
innen ekomsektoren i regi av EU, OECD, ITU og i flere bilaterale
sammenhenger for å bidra til videre utvikling av ekomsektoren.
Det er trekk i utviklingen i ekommarkedet som kan
skape regulatoriske utfordringer som bør håndteres i tiden fremover.
I kapittel 4 i proposisjonen drøftes noen sentrale problemstillinger som
må løses i arbeidet med å legge til rette for en fortsatt god utvikling
av elektronisk kommunikasjon: tilgang til innhold på nett, utbygging av
raskere bredbånd over hele landet, sikkerhet i nett og tjenester,
vern av elektronisk kommunikasjon og data, personvern og internasjonal
utvikling og styring av internettressurser.
Norge er i verdenstoppen når det gjelder utbredelse
og bruk av bredbånd. Av proposisjonen går det fram at 99,7 prosent
av befolkningen har tilgang til en eller annen form for bredbånd
der de bor, og nesten alle kan få rundt kapasiteter på 4 Mbit/s.
En elektronisk infrastruktur som gir en sikker
og robust høykapasitetstilgang til Internett er i dag viktig for
et innovativt næringsliv og en effektiv og velfungerende økonomi.
Etterspørsel er en viktig driver i det norske
bredbåndsmarkedet, og det viktigste tiltaket for å bedre bredbåndsdekningen
er å legge til rette for en god og bærekraftig konkurranse over
hele landet. Departementet ser likevel minst to utfordringer som
må løses for å fremme en effektiv bredbåndsutbygging over hele landet:
Det gjøres allerede en rekke tiltak for å bedre bredbåndsdekningen
i Norge. Departementet og Post- og teletilsynet driver en aktiv
regulering av markedet for å skape effektiv konkurranse som fremmer
investeringer i infrastruktur og tjenester. I tillegg samordner
Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet regjeringens bredbåndspolitikk,
og Kommunal- og regionaldepartementet støtter utbyggingsprosjekter
finansielt.
Departementet er også i ferd med å fremme en forskrift
om fremføring av kabler i og langs vei der det tas sikte på å finne
en god avveiing mellom vei- og kabeleiernes interesser. En bedre samordning
vil også kunne redusere sårbarheten i nettene ved å gjøre det enklere
å holde oversikt over infrastrukturen i bakken.
En annen viktig driver for bredbåndsdekning
er utbyggingen av mobilt bredbånd. Konkurransen mellom tilbyderne
om å ha god dekning og raske bredbåndshastigheter er den viktigste
faktoren i utbyggingen av mobilt bredbånd. Departementet vil fortsette
å legge til rette for flere tilbydere med eget nett i det norske
markedet for mobiltelefoni og mobilt bredbånd.
Samfunnets avhengighet av velfungerende elektroniske
kommunikasjonsnett og -tjenester er økende. Departementet er opptatt
av økt sikkerhet og robusthet i elektroniske kommunikasjonsnett,
og at beredskap og håndtering av hendelser må ses i lys av trafikk-
og tjenesteutvikling.
Sikkerhet innenfor elektronisk kommunikasjon defineres
gjerne som sikring av tilgjengeligheten til ekomnett og -tjenester,
sikring av nettets og kommunikasjonens integritet og sikring av
kommunikasjonens konfidensialitet.
Departementet ønsker å stimulere til at brukere av
elektronisk kommunikasjon skal være trygge på at sikkerheten til
nett og tjenester er ivaretatt så godt som mulig ut fra den til
enhver tid gjeldende risiko. Departementet mener de forslag til endringer
som fremmes i proposisjonen vil bidra til en styrking av stabiliteten
i nett og tjenester, samt at forbrukerne vil få bedre informasjon
ved hendelser.
Personvernet i ekomsektoren (kommunikasjonsvernet)
har tradisjonelt stått sterkt. Departementet anser at en streng
taushetsplikt for tilbydere av elektronisk kommunikasjonsnett og
-tjenester er nødvendig for å ivareta personvernet til den enkelte
bruker av elektronisk kommunikasjon.
Taushetsplikten som tidligere fulgte av telegrafloven
og teleloven er videreført i ekomlovens bestemmelser om kommunikasjonsvern
og taushetsplikt. Hovedlinjene i dette vernet foreslås videreført.
De seneste års utvikling har tydeliggjort behovet for
at ekomregelverket stadig sikrer og tar høyde for beskyttelse mot
utlevering av informasjon som genereres ved bruk av elektronisk
kommunikasjon og beskyttelse av den enkeltes personvern i denne
sammenheng.
Sterk trafikkvekst og bruk av nettet til overføring av
alle typer innhold har imidlertid ført til at enkelte aktører har
signalisert behov for en sterkere styring og prioritering av innholdet
og trafikken som overføres på Internett. Dette har ført til en internasjonal
debatt om nettnøytralitet som flere aktører i Norge også har engasjert
seg i.
Ekommarkedet er i stadig endring på grunn av ny
teknologi, nye tjenester, nye aktører og ikke minst på grunn av
nye forretningsmodeller. Alle ekomtjenester er snart digitalisert
og i stadig økende grad basert på Internet Protocols (IP), noe som
innebærer at tjenester og nett ikke lenger er like sammenvevd som
tidligere. For eksempel kan telefonsamtaler i dag leveres over en
rekke ulike tjenesteplattformer. Endringene i hvordan innholdstjenester
formidles gjør at det blir viktig å ha klare retningslinjer for
hvordan det skal sikres at Internett forblir en åpen plattform for kommunikasjon,
samtidig som det legges til rette for innovasjon, ulike forretningsmodeller og
videre utvikling.
Målet med nettnøytralitet er å sikre at Internett forblir
en åpen og ikke-diskriminerende plattform for alle former for kommunikasjon
og innholdsdistribusjon. Post- og teletilsynet (PT) publiserte i
2009 norske retningslinjer for nettnøytralitet, jf. pkt. 4.3 i proposisjonen.
Retningslinjene er senere revidert.
Det har den senere tid vært rettet spesiell
oppmerksomhet mot nettnøytralitet i forbindelse med trådløs og mobil
internettilknytning. I Norge har det så langt vist seg å være enighet mellom
myndigheter og tilbydere om at retningslinjene for nettnøytralitet
bør gjelde både i fastnett og mobilnett.
I Europa har det vært en omfattende debatt om nettnøytralitet
i forbindelse med utarbeidelsen av EUs ekompakke fra 2009. Fra EU-kommisjonens
side er det uttrykt en målsetting om at de nasjonale ekomtilsynene
skal legge til rette for sluttbrukernes mulighet til å hente og
levere innhold, samt bruke applikasjoner og tjenester, etter eget
ønske. Dette samsvarer med norsk politikk på området.
Teknisk sett er Internett i dag i stor grad
utformet etter et ende-til-ende-prinsipp. Det betyr at intelligensen
i nettet plasseres i endepunktene av kommunikasjonssystemet. Dette
er en viktig årsak til Internetts utvikling og vekst, fordi det
har gitt muligheter for innovasjon og tjenesteutvikling med Internett
som plattform for transport av digitale data.
Det legges fortsatt vekt på samarbeid med bransjen
basert på de gode erfaringene fra arbeidet med nettnøytralitetsprinsipper.
En bærekraftig ekombransje er viktig for å sikre brukerne i hele landet
gode, rimelige og fremtidsrettede elektroniske kommunikasjonstjenester.
I dagens bredbåndsmarked er det derfor viktig å legge til rette
for en effektiv markedsdrevet utbygging av bredere bredbånd. Det
krever forretningsmodeller som gir brukerne tilgang til både tjenester som
krever garantert tjenestekvalitet fra ekomtilbyder (innmarkstjenester)
og nettnøytral tilgang til alternative tjenester på Internett (utmarkstjenester).
Ekommarkedet er globalt og gir tilgang til store markeder.
I 2005 var det én milliard brukere av Internett på verdensbasis.
Ved årsskiftet 2010/2011 var antallet brukere oppe i to milliarder. Utviklingen
medfører at alle lands myndigheter har et overordnet ansvar for
å bidra til å definere rammeverket for utviklingen av Internett
og tjenester på Internett.
Norske elektroniske kommunikasjonsnett og
-tjenester har høy kvalitet og høy oppetid. Avhengigheten av elektroniske
kommunikasjonsnett og -tjenester er imidlertid økende, jf. Direktoratet
for samfunnssikkerhet og beredskaps (DSB) analyse av samfunnets
avhengighet av ekomnett som ble lagt frem 1. mars 2012.
Det foreslås endringer i lovens hovedbestemmelse
om sikkerhet og beredskap for å knytte sikkerheten i ekomnett og
-tjenester opp til en forsvarlighetsstandard. Dette vil gjøre nasjonale regler
mer funksjonelle og tydeliggjøre tilbyders ansvar for sikkerhet
og beredskap. Dette innebærer at det obligatoriske sikkerhetsnivået økes
fra «nødvendig» til «forsvarlig» sikkerhet, jf. § 2-10 Sikkerhet
og beredskap.
Gjennom lovendringen skal det sikres at tilbyderne
kan pålegges å øke robustheten i ekomnettet og -tjenester. På denne
måten skal faren for at det oppstår brudd og bortfall av elektronisk
kommunikasjon reduseres.
Lovendringen har sin bakgrunn i at det den senere
tid gjennom flere hendelser og derav etterfølgende utredninger har
vist seg at det ikke foreligger en robusthet i tråd med tidens krav
fra brukerne og samfunnet. Dette skyldes delvis den økte betydningen
av ekomnettet og -tjenester både i det daglige og ved krisehåndtering.
Hendelsene med feil, brudd og bortfall av elektroniske kommunikasjonsnett
og -tjenester våren 2011 viste klart hvor avhengig samfunnet er
av fungerende ekomtjenester til enhver tid.
Forslaget til lovendring er også begrunnet i
at EU har styrket regelverket for nett- og informasjonssikkerhet
blant annet gjennom harmonisering, etablering av ulike plattformer
og fora for myndigheter og privat næringsliv for å styrke dialogen
om sikkerhet og beredskap innenfor IKT både nasjonalt og internasjonalt.
EU er også i gang med å utarbeide en ny strategi for internettsikkerhet.
Norske myndigheter deltar i arbeidet med denne strategien.
Bruddene i Telenors nett i mai og juni og følgene av
stormen Dagmar i desember 2011 har vist hvor viktig elektronisk
kommunikasjon er, og har synliggjort behovet for å øke robustheten
i ekomnett og -tjenester. Regjeringen tar disse signalene svært
alvorlig. Det går likevel en grense for hvor sikre ekomnettene og
ekomtjenestene kan bli. Kravene til sikkerhet og beredskap må baseres
på konkrete kost-/nyttevurderinger. Ekommyndigheten gjennomfører
en sårbarhetsanalyse av ekomnettene, og det vil bli arbeidet videre
med sikte på å øke sikkerheten og beredskapen. Post- og teletilsynet
la frem to rapporter om sårbarhet våren 2012 og har gjennomført
en høring med sikte på en ytterligere klargjøring av tiltak og ansvar
for sikkerhet og beredskap. Ekommyndigheten vil vurdere å fastsette
detaljerte krav til sikkerhet for å følge opp hendelsene i 2011
med brudd og bortfall av elektronisk kommunikasjon gjennom forskrift og
enkeltvedtak.
Formålet med § 2-10 første ledd er å sikre at tilbyder
ivaretar den grunnleggende sikkerheten til nett og tjenester, og
at de sørger for nødvendig beredskap også for å kunne håndtere situasjoner utover
det normale.
I tillegg foreslås finansieringsplikten endret
slik at tilbyderne må dekke kostnadene forbundet med tiltak for
å nå et forsvarlig sikkerhetsnivå, altså utover det de ville dekket
av kommersielle grunner.
Det foreslås at tilbyder får en varslingsplikt overfor
sluttbruker ved nærmere angitte sikkerhetsbrudd.
Det foreslås en mindre presisering i § 2-9 i
første ledd om at det ikke er i strid med taushetsplikten å benytte
taushetsbelagte opplysninger til lovlige behandlingsformål. Presiseringen
foreslås for å hindre misforståelser. Videre foreslås en utvidelse
av forskriftskompetansen i sjette ledd, slik at det kan gis forskrift
om unntak fra taushetsplikt ved effektiv ruting av trafikk.
Taushetsplikt for kommunikasjon som rutes via utlandet
behandles i proposisjonen, jf. blant annet kapittel 5.3.
For innenlands elektronisk kommunikasjon foreslår
regjeringen å innføre en informasjonsplikt for tilbydere som ruter
elektronisk kommunikasjon utenfor landets grenser. Tilbydere har et
ansvar og en plikt til å verne brukernes kommunikasjon mot innsyn
fra uvedkommende.
En stor del av norsk elektronisk kommunikasjon med
omverdenen går gjennom Sverige. Videre kan deler av trafikken mellom
norske brukere internt i Norge også tidvis rutes via Sverige. Vedtagelsen
av den såkalte FRA-loven (Försvarets radioanstalt) i Sverige innebærer
at det kan bli foretatt signalspaning på trafikk i kabler som krysser
Sveriges grense. Dette har skapt nye utfordringer for bruk av elektronisk
kommunikasjon. Departementet mener at uavhengig av hvilket land
trafikken rutes gjennom bør det gis generelle regler som sikrer
at norske brukere av elektronisk kommunikasjon kan foreta et informert
valg med hensyn til graden av beskyttelse for egen kommunikasjon.
Departementet har ikke virkemidler til rådighet som
kan garantere at internasjonal elektronisk kommunikasjon med opprinnelse
i Norge ikke avlyttes av andre lands myndigheter utenfor Norges
grenser.
Når det gjelder mulig overvåkning fra andre lands
myndigheter av kommunikasjon som har sin opprinnelse og avslutning
i Norge, men som av ulike produksjonsårsaker blir sendt ut av landet
og deretter inn igjen, er saken annerledes. Tilbyder har etter ekomloven
en streng taushetsplikt for å verne brukeres kommunikasjon mot innsyn
fra uvedkommende. Departementet mener det kan argumenteres for at
tilbyder som av hensyn til effektiv og kostnadsbesparende produksjon
ruter nasjonal elektronisk kommunikasjon gjennom land som har vedtatt
slike regler om overvåkning og innsyn, bryter lovens taushetsplikt.
Departementet har vurdert om slik ruting bør forbys, men har kommet
til at dette neppe vil være en balansert og forholdsmessig reaksjon.
Bakgrunnen for dette er dels at skadepotensialet må antas å være
relativt begrenset både fordi prosessuelle regler i andre land ofte vil
gi en terskel for avlytting, og fordi andre lands myndigheter neppe
har interesse av eller kapasitet til å avlytte enhver kommunikasjon som
rutes gjennom dets territorium. Dels er det begrunnet i at et forbud
med stor sannsynlighet vil hemme konkurransen i det norske ekommarkedet,
noe som vil føre til at tilbydere kan velge å trekke seg ut av markedet.
Dette vil gi lavere investeringer og dårligere og færre tjenester for
brukerne på sikt.
Departementet mener imidlertid at norske brukere
skal opplyses om det dersom norsk intern kommunikasjon rutes utenfor
landets grenser. Bruker skal også opplyses om eventuelle følger dette
kan få. De brukere som ikke ønsker sin kommunikasjon rutet utenfor
landets grenser kan dermed velge en annen tilbyder. På denne måten
vil brukeren kunne ta et informert valg, og ruting av intern trafikk
utenfor landets grenser kan bli et konkurranseparameter.
Departementet foreslår en lovendring i § 2-9
for å sikre at bruker får informasjon om ruting av nasjonal trafikk
via utlandet, og mulig risiko for brudd på tilbyders taushetsplikt
gjennom at andre lands myndigheter gis mulighet til å skaffe seg
tilgang til kommunikasjonen.
Det foreslås å lovfeste tilbyders plikt til
å sikre entydig identifisering av sluttbrukere ved inngåelse, endring
og opphør av avtale, jf. forslag til nytt annet ledd i § 2-4.
Et slikt krav er i dag regulert i ekomforskriften, men
departementet mener at en så sentral plikt bør fremkomme direkte
av loven. Praksis har også vist at plikten bør skjerpes og utvides
noe, samtidig som det innføres et krav om at ekomtilbyder skal kunne
dokumentere hvordan identitetskontrollen er gjennomført.
Et generelt krav til entydig identifikasjon
av sluttbruker ved inngåelse, endring og opphør av avtale vil etter
departementets syn bidra til å redusere omfanget av problemer og
misbruk relatert til anonym telefonsjikane, anonym mobbing, bestilling
av tjenester i andres navn og oppsigelse og endring av andres avtaleforhold.
Det foreslås at både kommunikasjon og personlige
data skal beskyttes av § 2-7. Det foreslås videre å innføre et krav
om at også abonnent og bruker skal varsles dersom det er sannsynlig
at sikkerhetsbruddet vil påvirke abonnent og brukers personopplysninger
eller personvern. Det foreslås at slik varsling likevel ikke skal
gjelde der tilbyder overfor kompetent myndighet kan vise til at
tilstrekkelige tekniske beskyttelsestiltak er gjennomført for dataene
omfattet av sikkerhetsbruddet.
Bakgrunnen for lovforslaget om at kommunikasjon
og personlige data skal beskyttes, følger av kommunikasjonsverndirektivet
artikkel 4 om at tilbyder skal iverksette tiltak som sikrer at kun autorisert
personell får tilgang til personopplysninger («personal data»),
at data skal sikres mot tilfeldig eller ulovlig ødeleggelse, tap
eller endring, uautorisert lagring og behandling.
De aller fleste nettsider inneholder informasjonskapsler
(såkalte cookies). Informasjonskapsler er en liten tekstfil som
lagres på sluttbrukers terminal og som inneholder informasjon som
gjør det mulig å følge sluttbrukers surfing.
Regjeringen foreslår skjerpede regler for bruk
av informasjonskapsler. Brukere skal ha krav på å vite hvilke informasjonskapsler
som benyttes, hvilke opplysninger som behandles og formålet med
informasjonskapslene. Brukere skal kunne reservere seg mot eller
samtykke til bruk av informasjonskapsler gjennom en teknisk innstilling
i nettleser. Et samtykke kan også trekkes tilbake.
Det følger av en endring i kommunikasjonsverndirektivet
artikkel 5.3 at brukeren må ha gitt sitt samtykke for at det skal
være tillatt med lagring av opplysninger i brukers kommunikasjonsutstyr,
eller å skaffe seg tilgang til slike opplysninger. Departementet
legger til grunn at endringen i kommunikasjonsverndirektivet er ment
å sikre personvernet til brukerne og ikke har til hensikt å vanskeliggjøre
bruk av lovlige teknikker som informasjonskapsler/cookies. Departementet
foreslår å presisere plikten til å gi brukerne tilstrekkelig informasjon
og valgmuligheter ved bruk av informasjonskapsler/cookies. Hensynet
bak endringene er å gi brukerne bedre kontroll over personopplysningene
sine enn det som følger av gjeldende rett. Formålet med endringen
er å styrke personvernet gjennom å beskytte terminalutstyret og
informasjonen som lagres på slikt utstyr.
Departementet foreslår at reguleringen av såkalte
informasjonskapsler/cookies endres og flyttes fra ekomforskriften
til ny § 2-7b i ekomloven.
Bestemmelsen innebærer at lagring av opplysninger
i brukers kommunikasjonsutstyr, eller å skaffe seg adgang til slike,
ikke er tillatt uten at brukeren er gitt tilgang til tilstrekkelig
informasjon om informasjonskapslene og har gitt sitt samtykke til
bruken av informasjonskapsler ved hjelp av nettleserinnstilling.
Informasjonen skal være enkelt tilgjengelig for sluttbruker på den
aktuelle nettsiden, og må inneholde informasjon om hvilke informasjonskapsler
og lignende teknikker som benyttes, hvilke opplysninger som behandles,
hva formålet med behandlingen er og hvem som behandler opplysningene.
Når det gjelder spørsmålet om hva som er tilstrekkelig for at bruker
ansees for å ha gitt sitt samtykke, mener departementet at en teknisk
innstilling i nettleser under gitte forutsetninger vil kunne benyttes
til å samtykke eller til å nekte samtykke. Dette medfører at også en
forhåndsinnstilling i nettleser om at bruker aksepterer informasjonskapsler
anses å utgjøre et samtykke. Sluttbruker skal imidlertid til enhver
tid ha mulighet til å trekke tilbake sitt samtykke.
Bestemmelsen viderefører gjeldende unntak fra hovedregelen
om krav til informasjon og samtykke i de tilfeller der lagringen
eller uthentingen av opplysninger utelukkende har til formål å overføre
kommunikasjon i et elektronisk kommunikasjonsnett, eller der det
er nødvendig for å levere en informasjonssamfunnstjeneste etter brukerens
uttrykkelige etterspørsel.
Forslag til ny § 2-7b stadfester den rettslige
rammen rundt beskyttelse av en brukers kommunikasjonsutstyr og stimulerer
til en fortsatt utvikling i bransjen til å lage innovative og brukervennlige
løsninger, som både ivaretar personvernet til den enkelte bruker
og gir mulighet for vekst i bransjen. Forslaget innebærer et skjerpet krav
til informasjon og mulighet til å nekte samtykke til bruk av informasjonskapsler.
Departementet fastholder at de ekompolitiske målsettinger
skal oppnås gjennom effektiv bruk av samfunnets ressurser ved å
legge til rette for bærekraftig konkurranse, samt stimulere til næringsutvikling
og innovasjon. Det følger av Norges forpliktelser etter EØS-avtalen
at utpeking av tilbydere med sterk markedsstilling skal skje i samsvar
med de retningslinjer og anbefalinger som er utarbeidet av EU-kommisjonen, og
senere vedtatt av ESA.
Departementet foreslår som følge av utviklingen i
ekomsektoren endringer av enkelte bestemmelser i loven kapittel
3 og 4.
Departementet foreslår å innføre et nytt virkemiddel
om funksjonelt skille, jf. forslagets § 4-9a. Bestemmelsen er ny
og gjennomfører tilgangsdirektivet artikkel 13a. Artikkel 13a om
funksjonelt skille innebærer at aktiviteter knyttet til relevante
aksessprodukter og -tjenester skal skilles ut i en driftsmessig
uavhengig forretningsmessig enhet atskilt fra tilbyderens øvrige virksomhetsområde.
Bestemmelsen skal hindre at vertikalt integrert tilbyder
med sterk markedsstilling utnytter kontroll over infrastrukturen
til å diskriminere mellom egen virksomhet og eksterne tilbydere.
Funksjonelt skille er ment å være et ekstraordinært
virkemiddel som bare anvendes der andre virkemidler, for eksempel
pålegg om ikke-diskriminering og regnskapsmessig skille, ikke har
ført frem.
Bestemmelsen er ny og skal gjennomføre tilgangsdirektivet
artikkel 13b. Artikkel 13b pålegger tilbyder med sterk markedsstilling
plikt til å informere myndigheten dersom tilbyder planlegger å skille
ut hele eller vesentlige deler av sitt aksessnett.
Bestemmelsen skal sikre at myndigheten får informasjon
på et tidlig tidspunkt om endringer i markedsforhold som kan ha
betydning for reguleringen, herunder for bruk av virkemidler ved regulering
for sterk markedsstilling, jf. forslag til (ny) § 3-5 Frivillig
utskillelse av aksessnett.
Det foreslås videre endringer i bestemmelsene om
tilgang, jf. § 4-1, og samlokalisering, jf. § 4-4.
Reglene om samlokalisering følger i dag av ekomloven
§ 4-4. Samlokalisering anses som viktig for å fremme investering
i ny infrastruktur, innovasjon og bærekraftig konkurranse.
I rammedirektivet artikkel 12.3 er det innført
nye regler for å styrke myndighetens adgang til å pålegge samlokalisering.
Utvidelsen av plikten til å pålegge deling av kabler gjenspeiler
at duplisering av slik infrastruktur er vanskelig og ofte ikke vil
være samfunnsøkonomisk effektiv.
Forslag til nytt annet ledd i ekomloven § 4-4
er ment å gjennomføre rammedirektivet artikkel 12.3. Forslaget gir
myndigheten rett til å pålegge plikt til felles utnyttelse av kabler.
Plikten kan pålegges enhver eier av kabler til bruk for elektronisk
kommunikasjon. Forslag til endring av § 4-4 har en grenseflate til
ekomloven § 12-3 om ekspropriasjon. Forslaget gir en spesialregel
for felles utnyttelse av kabler i bygninger eller til første konsentrasjons-
eller distribusjonspunkt hvor dette er plassert utenfor bygning,
mens gjeldende § 12-3 gir rett til å ekspropriere en bruksrett.
Felles utnyttelse vil følgelig være en mindre inngripende rådighetsinnskrenkelse
enn ekspropriasjon etter § 12-3.
Det foreslås mindre endringer i andre bestemmelser
som i prinsippet innebærer en videreføring og klargjøring av gjeldende
rett.
Alle sluttbrukere skal i utgangspunktet kunne
få tilgang til offentlige elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester.
Sluttbrukers rett til tilgang gjenspeiles i reglene om tilbyders
plikt til å formidle anrop. Dette er også i overensstemmelse med
formålet om å sikre brukerne i hele landet gode, rimelige og fremtidsrettede
elektroniske kommunikasjonstjenester.
Under visse omstendigheter er det imidlertid
behov for å gjøre enkelte innskrenkninger i denne tilgangen. Dette
kan for eksempel være tilfellet dersom det foreligger trusler mot
nettintegriteten, eller at brukere må utestenges pga. manglende
betaling. Det er derfor behov for lovregulering av innskrenkning
av tilgang til elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester.
Kapittel 7 i proposisjonen omhandler bruksbegrensning
ved betalingsmislighold, jf. kapittel 7.3 og begrensning i sluttbrukers
tilgang til nett og tjenester, jf. kapittel 7.4.
Departementet foreslår en ny bestemmelse i loven
§ 2-4a om tilbyders plikt til å formidle anrop og unntak fra denne
plikten. Gjeldende regler om formidlingsplikt foreslås derved flyttet fra
nummerforskriften til loven. Den nye bestemmelsen åpner for at det
kan gjøres unntak fra formidlingsplikten. Unntaket fra formidlingsplikten
vil gjelde i tilfeller hvor det foreligger svindel eller misbruk,
for eksempel ved at forbrukerne lokkes eller lures til å benytte
kostbare nummer eller tjenester. En avgjørelse om å sperre tjenestetilbyders
bruk av slike nummer eller tjenester foreslås knyttet til brudd
på markedsføringsloven kapittel 2 og 3, som Forbrukerombudet fører
tilsyn med.
Ekommyndigheten kan på grunnlag av Forbrukerombudets
avgjørelse pålegge tilbyder av elektronisk kommunikasjonsnett eller
-tjeneste å sperre tjenestetilbyders bruk av slike nummer eller
tjenester som brukes til formidling av den aktuelle innholdstjenesten
i de tilfeller hvor ekomtilbyder selv ikke foretar slik sperring.
Departementet foreslår at regelen i § 2-5 om forhåndstillatelse
for gjennomføring av bruksbegrensning som følge av betalingsmislighold
oppheves.
Lovforslaget tar sikte på å konsolidere og styrke forbrukernes
rettigheter ved bruk av elektronisk kommunikasjon. For leveringspliktig
tilbyder foreslås det å pålegge en plikt til å varsle myndighetene
dersom de vil selge ut vesentlige deler av sitt aksessnett.
Leveringspliktige tjenester og spesielle samfunnspålagte
oppgaver reguleres i ekomloven kapittel 5, i ekomforskriften kapittel
5 og i avtalen om levering av samfunnspålagte tjenester mellom departementet
og Telenor (USO-avtalen).
Departementet foreslo på bakgrunn av USO-direktivets
artikkel 8.3 å innføre en ny § 5-4 om varslingsplikt i ekomloven.
Hensynet bak forslaget er å sikre forutberegnelighet for brukere
og andre tilbydere som samarbeider eller benytter aksessnett eid
av tilbyder med leveringsplikt.
Gjeldende lov har ingen regler om bindingstid for
avtaler mellom tilbyder og sluttbruker. Departementet foreslår i
§ 2-4 å lovfeste en hovedregel om maksimal bindingstid på 12 måneder ved
inngåelse av avtaler mellom tilbyder og sluttbruker i forbrukerforhold.
Bestemmelsen er ny og er ment å styrke forbrukernes stilling. Innholdsmessig
er 12-månedersregelen langt på vei en kodifisering av eksisterende
avtale mellom ekomtilbyderne og Forbrukerombudet. Innholdet i avtalen
fremstår som godt innarbeidet og balansert med hensyn til bindingstidens lengde.
I forbrukerforhold med ulikt styrkeforhold mellom forbruker og tilbyder
er det grunn til å begrense den innelåsende effekten en bindingstid
innebærer. Lang bindingstid hindrer effektiv konkurranse i sluttbrukermarkedet
i og med at sluttbruker forhindres i å nyttiggjøre seg andre tilbud
i markedet, og binder sluttbruker til en bestemt type teknologi
i et innovativt og dynamisk marked med stadig nye utbud av tjenester.
Det foreslås en unntaksregel som åpner for at
det i særlige tilfeller kan avtales en bindingstid på maksimalt
24 måneder. Unntaksregelen er ment til bruk der det klart er i forbrukernes
interesse å inngå avtale med lengre bindingstid enn 12 måneder,
for eksempel for å få etablert infrastruktur for fremføring av tjenester
som tilbyder ikke er pålagt å levere.
Utenfor forbrukerforhold gjelder ikke begrensninger
i bindingstid, da likeverdige og profesjonelle parter ikke antas
å ha det samme behovet for vern.
Lovforslaget innebærer også at tilbyder plikter
å oppgi operatørlåskode til sluttbruker når bindingstiden utløper.
Det foreslås å innta en bestemmelse, jf. § 5-2, slik
at plikten til å tilby betalingstelefoner også skal omfatte andre
tilgangspunkter for offentlig telefontjeneste.
Selv om det nå presiseres i EUs regelverk at bredbånd
kan inngå i USO-forpliktelsene, og under visse forutsetninger eventuelt
finansieres av et USO-fond, foreslår departementet ingen endringer
i ekomloven om bredbånd og internettilgang i de leveringspliktige
tjenestene. Bakgrunnen for dette er at i Norge har så godt som alle
husstander tilgang til bredbåndskommunikasjon allerede.
Det foreslås også en ny bestemmelse som skal
gi hjemmel for å fastsette forskrifter om hemmelig nummer, jf. § 2-15.
Tjenesten hemmelig nummer er en innarbeidet tjeneste
i Norge. Tjenesten er i første rekke ment å være et tilbud til personer
som har et sterkt behov for anonymitet, for eksempel personer som har
en offentlig utsatt posisjon eller som er offer for sjikane, og
av den grunn har behov for den ekstra sikkerheten og beskyttelsen
et hemmelig nummer gir. Retten til å få et hemmelig nummer er imidlertid
ikke begrenset til slike tilfeller, og det settes ingen krav til
sluttbrukers begrunnelse for å få tilgang til denne tjenesten.
Det har i praksis vist seg å være behov for
å definere hvilken beskyttelse et hemmelig nummer gir. Det foreslås
derfor en ny lovbestemmelse om hemmelig nummer som viderefører plikten for
tilbyder til å tilby tjenesten hemmelig nummer, og som gir kompetanse
til å fastsette i forskrift hvilke obligatoriske elementer tjenesten hemmelig
nummer skal bestå av. Herunder kan det forskriftsfastsettes at hemmelig
nummer skal gi skjult nummervisning, full reservasjon mot utlevering
til allmennheten, at informasjon om nummerets status skal gis til
mottakende tilbyder ved tilbyderportering, og det kan stilles særskilte krav
til informasjon og entydig identifisering.
Retten til å reservere seg helt eller delvis
mot utlevering av nummeropplysningsinformasjon og tjenesten skjult
nummervisning videreføres, og skal fortsatt tilbys vederlagsfritt
av tilbyder. Tjenesten hemmelig nummer kan tilbyder ta betalt for,
og dette medfører etter departementets oppfatning at tjenesten skal
inneholde en høyere grad av beskyttelse enn tjenestene sluttbruker kan
få vederlagsfritt.
Det foreslås en endring som skal sikre at alle tilbydere
som tilbyr en elektronisk kommunikasjonstjeneste som gjør det mulig
å anrope vanlige telefonnummer, sørger for at sluttbruker kan foreta
anrop til nødetatenes nødmeldingstjeneste, jf. § 2-6.
I kapittel 8.7 i proposisjonen drøftes USO-direktivets
artikkel 7 og ny 23a om styrking av funksjonshemmedes rett til tilrettelagte ekomtjenester,
men uten at det foreslås endringer i gjeldende regelverk på det
nåværende tidspunkt.
Departementet viser videre til Post- og teletilsynets
spørreundersøkelse i 2011 om brukernes opplevelse av eksisterende
ekomtjenester og deres behov for nye tjenestetilbud, den såkalte individundersøkelsen.
Del 2 av denne undersøkelsen omfattet bruk av telefoni og Internett blant
døve, hørselshemmede, blinde og svaksynte. De foreløpige resultatene
fra den sistnevnte undersøkelsen indikerer blant annet en del manglende
kunnskap om tilbudet, og en aldersmessig forskjell i anvendelsen
av ulike ekomtjenester. Datamaterialet vil bli analysert videre.
På bakgrunn av denne analysen vil det bli vurdert om det bør gjøres
ytterligere endringer i gjeldende regelverk.
Frekvenser i det elektromagnetiske frekvensspekteret
utgjør en begrenset naturressurs og skal forvaltes i tråd med samfunnets
interesser. Det har i norsk lovgivning vært stilt krav om at en frekvensbruker
skal ha gyldig frekvenstillatelse fra myndigheten.
Forvaltning av frekvenser reguleres i dag i ekomloven
kapittel 6. Reguleringen av frekvenser i ekompakken er blitt mer
markedsrettet, blant annet ved at prinsippene om teknologi- og tjenestenøytralitet
er utbygget og presisert.
Endringsforslagene samsvarer i stor grad med gjeldende
frekvensforvaltning i Norge. Den norske reguleringen foreslås derfor
videreført med enkelte endringer og presiseringer. En av endringene
som foreslås innebærer en presisering av rammene for overdragelse
av og utleie av bruksrettigheter til frekvenser.
Videre oppstilles det en rekke viktige praktiske unntak
fra prinsippet om teknologi- og tjenestenøytralitet. Unntakene fra
teknologi- og tjenestenøytralitet er knyttet til avgrensede allmenne formål,
herunder menneskers sikkerhet, styrking av sosial, regional eller
territorial samhørighet, effektiv frekvensutnyttelse eller kulturelt
eller språklig mangfold og mediepluralisme.
Forslaget til endringer i §§ 6-2 Tillatelse
til bruk av frekvenser og 6-3 Vilkår for frekvenstillatelser fremmes
for det første for å tydeliggjøre hva som er gjeldende rett og forvaltningspraksis,
og for det andre for å gi myndighetene hjemler til å sette særlige
begrensninger og vilkår i tillatelser i tråd med det som følger
av bakgrunnsretten fra EU, jf. endringer i rammedirektivet artikkel
9.
En frekvenstillatelse er en bruksrett til en
del av det elektromagnetiske frekvensspekteret. Ved tildeling av
frekvenser skal det som hovedregel tas hensyn til effektiv bruk
av samfunnets ressurser gjennom bærekraftig konkurranse, fri bevegelighet
for tjenester og harmonisert bruk av frekvenser.
Det er etter departementets vurdering behov
for presiseringene for å klargjøre regelverket, styrke forutberegneligheten
og rettssikkerheten rundt prosedyrene for frekvenstildeling, jf.
forslag om nytt tredje ledd i § 6-4 og tilføyelsen av ny § 6-4a.
I og med at forslaget ikke endrer på rettstilstanden
slik den har vært praktisert, kan departementet heller ikke se at
den foreslåtte lovendringen på noen måte vil ha økte økonomiske
eller administrative konsekvenser, verken for myndigheten eller
kringkasterne i Norge.
Det er langvarig praksis i Norge for å tillate overdragelse
av frekvenstillatelser. Overdragelse av frekvensrettigheter er regulert
i ekomloven § 6-5 og i noen tilfeller i særskilte vilkår inntatt
i individuelle frekvenstillatelser, jf. også § 6-3 første ledd nr.
6. Bestemmelsen gir myndigheten kompetanse til å fatte enkeltvedtak
som gir innehaver av tillatelsen rett til å overdra tillatelsen.
Departementet ønsker å presisere reglene for
erverv av frekvensressurser gjennom overdragelse av frekvenstillatelser
fra en innehaver til en annen, herunder leie. En grunnleggende forutsetning
for overdragelse er at ny innehaver påtar seg de forpliktelsene
som følger av den utstedte tillatelsen. På denne måten vil det i
realiteten skapes et annenhåndsmarked for tilgang til frekvensressurser.
Dette er i tråd med den generelle utviklingen i Europa. Norge har
ligget langt fremme i denne utviklingen.
Lovforslaget legger opp til en tydeliggjøring
av at overdragelse av frekvensressurser innebærer både salg og utleie.
Frekvenshamstring består i at en aktør i markedet
skaffer seg tilgang til frekvensressurser som aktøren selv ikke
nødvendigvis har bruk for, primært for å begrense tilgangen til
frekvensressurser for eksisterende eller potensielt nye konkurrenter,
eller for helt å forhindre konkurrenter fra å få ytterligere ressurstilgang.
Det finnes i dag ingen direkte regulering av frekvenshamstring
i ekomloven. Forslaget om regler mot konkurranseskadelig frekvenshamstring,
jf. § 6-5a, innebærer at det skal være mulig å gripe inn mot en
aktør som primært for å sikre seg mot konkurrenter har skaffet seg tilgang
til frekvensressurser som aktøren ikke selv nødvendigvis har særlig
stor bruk for.
Forslag til ny § 6-2a fremmes for å gi et presisert,
eksplisitt hjemmelsgrunnlag i ekomloven for opprettelse av mobilregulert
sone.
Straffeprosessloven og politiloven ble i 2005
endret slik at politiet fikk mulighet til å identifisere mobiltelefoner
og andre kommunikasjonsanlegg. Dette krever etablering av såkalte
mobilregulerte soner.
Mobilregulerte soner kan opprettes ved at det gjøres
inngrep i radiokommunikasjonsforbindelsen mellom mobilt brukerutstyr
og mobilnettet. Dette gjøres ved at den vanlige kommunikasjonen
blir jammet, det vil si at det blir sendt ut signaler som interfererer
med og blokkerer mobilsignal, og/eller ved at det blir etablert
falske basestasjoner som avslører mobiltelefonens identitet, og
deretter eventuelt overtar kontakten mellom telefonen og nettilbyders
basestasjon. Disse inngrepene kan bare gjøres ved å ta i bruk frekvenser
som er tildelt andre.
Utgangspunktet i ekomloven er at individuelle frekvenstillatelser
ikke kan benyttes av andre enn innehaveren, og straffeprosesslovens
regler er derfor i motstrid med ekomregelverket.
Ekomloven § 6-2 ble endret 15. januar 2008 med sikte
på å gi politiet en begrenset rett til å ta i bruk frekvenser som
er tildelt andre. I tillegg ble det foretatt endringer i ekomloven
slik at politiet, Forsvaret og Kriminalomsorgen etter søknad kan
gis tillatelse til å kunne ta i bruk frekvenser til enkelte andre
viktige formål. Lovendringen fra 2008 har ikke trådt i kraft i påvente
av en forskrift med nærmere regler for etablering av slike soner
i praksis.
Utkast til forskrift om mobilregulert sone ble sendt
på høring høsten 2007. I høringsrunden fremkom det helt sentrale
spørsmål og utfordringer knyttet til hjemmelsgrunnlaget, blant annet
om risikoen for at endringene i ekomloven ville kunne undergrave
de strenge vilkårene som fremgår av straffeprosessloven. Endringene
i ekomloven ble derfor ikke satt i kraft og forskriften ble ikke
vedtatt.
Departementet foreslår derfor nye endringer
i loven i § 6-2a for å gi hjemmel til å etablere mobilregulert sone.
Endringene innebærer at politiloven § 17d vil omfattes av bestemmelsen,
det vil si at Politiets sikkerhetstjeneste (PST), dersom vilkårene
er oppfylt, kan etablere mobilregulert sone i forebyggende øyemed.
Forslaget gir videre Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) kompetanse
til i særlige tilfeller og for korte perioder, å ta i bruk mobilregulerte
soner for sikring av konferanserom, jf. sikkerhetsloven.
Varslingen av myndigheten er foreslått avgrenset
til de tilfeller hvor bruk av mobilregulert sone vil kunne få konsekvenser
for kommunikasjonen i nettet. Det foreslås en innskjerping når det gjelder
muligheten for å søke om særskilt tillatelse til å anvende mobilregulert
sone, i den forstand at politiet og Forsvaret kun kan søke om etablering
og bruk av mobilregulert sone for øvingsformål, og med avgrensing
i tid og sted. Videre vil Kriminalomsorgen etter søknad kunne få
anledning til å opprette slike soner i fengsler med høyt sikkerhetsnivå.
Kapittel 10 i proposisjonen omhandler lovens saklige
virkeområde, registreringsplikt og krav til måling av og informasjon
om kvalitet og inndragning av utstyr. Proposisjonen inneholder også
enkelte andre forslag til endringer som omtales i merknadene til
forslagene.
Ekomloven § 1-2 regulerer lovens saklige virkeområde.
Det foreslås inntatt en endring i § 1-2 første ledd for i større
grad å kunne ta hensyn til fremtidig utvikling av ekomnett- og tjenester.
Myndighetene har registrert et økende problem med
forskjellige typer teknisk utstyr som brukes i strid med ekomregelverket
eller vedtak fattet med hjemmel i dette. Slik bruk kan medføre til dels
svært alvorlige konsekvenser for samfunnet.
Departementet foreslår en ny bestemmelse i ekomloven
§ 10-14 om inndragning av utstyr. Bestemmelsen er utformet slik
at den vil få anvendelse som en unntakshjemmel som skal brukes kun
i de særtilfeller hvor ekomlovens øvrige sanksjonsmuligheter ikke
er tilstrekkelige.
I hovedsak anses det å medføre mindre økonomiske
og administrative konsekvenser ved ordningene, og/eller at det er
for tidlig å si noe om kostnader. I noen tilfeller kan det antatte
tapet for tilbyder oppveies av de samfunnsøkonomiske gevinstene.
Jf. omtale i kapittel 10 i proposisjonen.
Vedlagt innstillingen er brev fra Samferdselsdepartementet
v/statsråden til Stortinget, datert 2. april 2013, om forslag til
en retting i opplistingen i § 10-13 nr. 2 i proposisjonens lovforslag.
Fra brevet kan siteres:
«Bestemmelsen § 2-15 gjelder hemmelig telefonnummer.
En inkludering av § 2-15 i § 10-13 nr. 2 vil føre til at overtredelse
av forskrift gitt med hjemmel i § 2-15 kan medføre sanksjoner i form
av overtredelsesgebyr. Dette er hørt, men er ved en feil ikke kommet
med i § 10-13. »
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
fung. leder Anne Marit Bjørnflaten, Susanne Bratli, Freddy de Ruiter,
Gorm Kjernli, Magne Rommetveit og Tone Merete Sønsterud, fra Fremskrittspartiet,
Jan-Henrik Fredriksen, Ingebjørg Godskesen, Bård Hoksrud og Arne
Sortevik, fra Høyre, Øyvind Halleraker, Lars Myraune og Ingjerd
Schou, fra Sosialistisk Venstreparti, Hallgeir H. Langeland, fra Senterpartiet,
Janne Sjelmo Nordås, og fra Kristelig Folkeparti, Ingunn E. Ulfsten,
vil peke på at områder for elektronisk kommunikasjon er i svært
rask utvikling både teknisk og markedsmessig. Det gjør at det er
behov for endringer og justeringer av rammeverket både nasjonalt
og internasjonalt. Komiteen viser til at norsk regulering
i stor grad baserer seg på EUs regelverk for elektronisk kommunikasjon. Komiteen vil
peke på at man er kjent med at EU endret sitt rammeverk 25. november 2009,
og at de da vedtok opprettelsen av BEREC (The body of European Regulators
for Electronic communications) og to endringsdirektiver. Endringene
hadde frist til å bli gjennomført innen 24. mai 2011 i EU, mens
det for EFTA/EØS-landene forhandles om en avtale med sikte på å
innlemme ekompakken i EØS-avtalen. Komiteen vil peke
på at regjeringen vil legge dette frem for Stortinget gjennom en
proposisjon som inneholder forslag til stortingsvedtak, slik at Stortinget
får mulighet til å behandle dette på et senere tidspunkt.
Komiteen vil peke på at det har
vært avholdt to høringsrunder på utkast til endringer i ekomloven,
ekomforskriften og nummerforskriften.Komiteen har
merket seg at det har vært et stort engasjement i forbindelse med
de to høringene og at det har kommet inn over 60 høringssvar i den
første høringen og 27 i tilleggshøringen.
Komiteen viser til vedlagte brev
fra Samferdselsdepartementet v/statsråden til Stortinget, datert
2. april 2013, om forslag til en retting i opplistingen i § 10-13
nr. 2 i proposisjonens lovforslag. Komiteen tar dette
til etterretning.
Komiteen vil forøvrig plassere
departementets endringer i ekomloven § 13-2 som en overgangsbestemmelse
i endringsloven nr. II.
Komiteen har merket
seg at det siden mobilt bredbånd ble innført med egne abonnement
i 2006, har det vært en kraftig økning i bruken av dette, og at
det ved utgangen av første halvår 2012 var over 761 000 abonnenter.
Det forventes at denne økningen vil fortsette de neste årene. Komiteen vil
videre vise til at også når det gjelder fast bredbånd, vokser antallet
abonnenter, og at ved utgangen av første halvår i 2012 var det over
1,7 millioner abonnenter. På bedriftssiden var det ca. 143 000 abonnenter,
som har vært forholdsvis stabilt de siste årene.
Komiteen vil peke
på at man i Norge har svært god kvalitet og det er høy oppetid i
tele- og datanettene. Komiteen vil likevel peke på
at man de siste årene flere ganger har sett at sikkerheten i nettene
har vært for dårlig. Aller best kom dette frem i forbindelse med
stormen Dagmar, hvor store deler av infrastrukturen brøt sammen
og/eller falt ut. Man fikk da virkelig fikk sett hvor avhengig man
er blitt av elektronisk kommunikasjonsutstyr. Komiteen er
derfor tilfreds med at man nå tar høyde for dette i forbindelse med
endringene i lovens bestemmelser om sikkerhet og beredskap for å
knytte sikkerheten i ekomnettet og tjenester opp til en forsvarlighetsstandard.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti har merket seg at det i § 2-10
stilles krav om at kommunikasjonsnett og -tjenester skal ha forsvarlig
sikkerhet for brukerne i fred, krise og krig. Nasjonen vil i en
krise/krigssituasjon være avhengig av at det sivile kommunikasjonsnettet fungerer.
Det ville derfor være naturlig at krav til tilbydere og utstyrsleverandører
samordnes med Forsvarets krav til kommunikasjonsnett.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utarbeide retningslinjer
til sikkerhet for varer og tjenester levert til kritisk digital
infrastruktur, som i stor grad er samordnet med Forsvarets krav
til kommunikasjonsnett og sambandssystemer.»
Komiteen vil peke
på at enkelte av våre naboland har innført regler og lover som gjør
at de har mulighet til å kunne overvåke og avlytte elektronisk kommunikasjon.
Sverige har innført FRA-loven som gir både forsvar og politi anledning
til å kunne gå inn og sjekke den enkeltes e-post.
Komiteen vil peke på at den enkeltes
personvern står sterkt i Norge. Komiteen vil således peke
på at den enkeltes personvern er svært viktig, og mener at det er
viktig å verne den enkeltes personvern.
Komiteen er derfor svært kritisk
til en utvikling hvor tele- og dataselskaper som opererer i Norge,
sender informasjon gjennom andre land og at det betyr at disse landene
gis anledning til både å kunne overvåke, avlytte og sjekke innhold
i norske borgeres e-poster. Komiteen vil derfor peke
på at det er viktig at regjeringens krav om at informasjon fra den
enkelte leverandøren til kunden om at informasjonen lagres i land
som har lover og regler som gir myndighetene anledning til å kunne
hente slike opplysninger, skal måtte opplyse om dette. Det må videre
komme klart frem slik at alle kunder blir klar over at dette kan
skje.
Komiteen vil peke på at den svenske
FRA-loven åpner for at både det svenske forsvaret og politiet får
mulighet til å gå inn og sjekke e-posten til norske innbyggere som
rutes via Sverige. I tillegg vil også svenske myndigheter kunne hente
ut informasjon om hvem du ringer til, hvem som ringte til deg, og
når du ringte, samt stedet du ringer fra. Det betyr at man risikerer
at denne typen informasjon skal lagres eller rutes via andre land,
og der disse myndighetene da får mulighet til å hente ut informasjon
som kan svekke den enkeltes personvern kraftig. Komiteen vil
vise til at Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig
Folkeparti er partier som er svært opptatt av den enkeltes personvern,
og er derfor svært kritiske til at andre land kan innhente denne
typen informasjon om enkeltpersoner i Norge. Komiteen viser
til at departementet mener at norske borgere skal informeres om
det dersom norsk intern kommunikasjon rutes utenfor landets grenser.
Brukeren skal også informeres om hvilke følger dette kan få, slik
at de som ikke ønsker dette kan velge en annen tilbyder.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti vil vise
til at Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti stemte imot implementeringen av EU sitt
datalagringsdirektiv da saken var oppe til behandling i Stortinget
i 2011.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener at dialogen mellom norske
og svenske myndigheter i tilknytning til konsekvensene av FRA-loven
må intensiveres, slik at den åpningen som svenske myndigheter har
gitt Forsvaret og politiet til å kontrollere og sjekke e-poster
og annen telekommunikasjon over norske borgere, stoppes.
Disse medlemmer vil også peke
på at svenske borgere synes å ha bedre vern av individuell personsikkerhet
i forhold til FRA-loven. Disse medlemmer legger til
grunn at regjeringen krever samme personvern i Sverige for norske borgeres
informasjon lagret og/eller brukt i Sverige som svenske borgere
har for sin informasjon.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen ta opp FRA-loven med
svenske myndigheter, slik at overvåkning og lagring av e-post og
telekommunikasjon fra norske borgere i Sverige ikke lenger blir
lovlig i Sverige, og at det gis samme personvern i Sverige for norske
borgeres informasjon lagret og/eller brukt i Sverige som svenske
borgere har for sin informasjon.»
«Stortinget ber regjeringen se på og komme tilbake
til Stortinget med forslag til løsninger som hindrer at informasjon
og kommunikasjon fra norske borgere rutes via land som har lover som
gir myndighetene anledning til å sjekke privatpersoners telekommunikasjon
og e-postinnhold.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at disse medlemmer flere ganger har tatt opp problemstillinger
om FRA-loven, og vet at det har vært noe dialog mellom norske og
svenske myndigheter i tilknytning til dette og konsekvensene av
FRA-loven.
Komiteen vil peke
på at det foreslås en ny bestemmelse i lovens § 2-4a om tilbyders
plikt til å formidle anrop, samt unntak fra denne. Det betyr at
gjeldende regler om formidlingsplikt flyttes fra nummerforskriften
til loven. Komiteen vil peke på at det er bra at
man nå kan gi unntak fra formidlingsplikten i de tilfeller hvor det
foreligger svindel eller misbruk, for eksempel ved at forbruker
lokkes eller lures til å benytte kostbare nummer eller tjenester.
Komiteen vil vise
til forslag til ny § 2-7 b Bruk av informasjonskapsler/cookies,
og der det heter (jf. side 102 kolonne 2 i proposisjonen):
«Kravet til samtykke vil være oppfylt ved at sluttbruker
benytter en teknisk innstilling i nettleser eller tilsvarende i
de tilfeller der dette er teknisk mulig og effektivt. Også forhåndsinnstilling
i nettleser om at brukeren aksepterer informasjonskapsler/cookies
anses å utgjøre et samtykke, forutsatt at det finnes klar og tydelig
informasjon tilgjengelig på det aktuelle nettstedet om hvilke informasjonskapsler/cookies
og lignede teknikker som benyttes, hvilke opplysninger som behandles,
formålet med behandlingen og hvem som behandler opplysningene.»
Komiteen legger til grunn at
det innenfor rammen av sakens merknader til ny § 2-7 b, legges til
grunn at det enkelte nettsted kan ha en likelydende henvisning via
lenke til et felles nettsted der alle opplysninger om informasjonskapsler fremkommer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti legger videre til grunn at
det er tilstrekkelig at det gis en generell informasjon om informasjonskapsler
uten detaljering på spesifikke kapsler.
Disse medlemmer viser til innspill
fra Mediebedriftenes Landsforbund i forbindelse med komiteens arbeid
med saken med informasjon om bruk av informasjonskapsler.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
forutsetter at den nasjonale graveforskriften som er under utarbeidelse,
vil bidra til en mer lik praksis mellom kommunene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti henviser til § 5-1 som omhandler
leveringspliktige tjenester. Myndighetene kan med hjemmel i denne
paragrafen enten avtale eller ved pålegg utpeke en eller flere tilbydere
av elektroniske kommunikasjonsnett bl.a. for å sikre tilgang til digitalt
elektronisk kommunikasjonsnett over hele landet. Den største kostnaden
ved fremføring av kabler for et slikt nett er selve nedgravingen
av kablene. Flere av tilbyderne har i mange år etterlyst en nasjonal
graveforskrift for hvordan man skal grave ned telekabler. Regjeringen
har gjentatte ganger lovet å få på plass en slik forskrift, men
fortsatt har ikke en slik forskrift kommet på plass.
Disse medlemmer vil peke på at
ca. 80 pst. av utgiftene bredbåndsselskapene har i forbindelse med
utbygging av bredbånd, skyldes kostnader de har ved å grave ned
kablene. Disse medlemmer registrerer at en rekke
kommuner nå selv lager sine egne forskrifter. Dette innebærer at
bredbåndsutbyggere må forholde seg til mange forskjellige regler
når man skal bygge ut bredbånd. Mange av kommunene har laget så strenge
forskrifter at det ikke vil være mulig for bredbåndsaktørene å få
gravd ned kabler og fiber på grunn av at kostnadene blir altfor
høye. Disse medlemmer vil peke på at det er et politisk mål
å bygge ut bredbånd til hele landet, og at ny bredbåndsinfrastruktur
skal bygges med høy kapasitet.
Disse medlemmer mener også at
de nye forskriftene bør basere seg på de innspillene som IKT-Norge
på vegne av bransjen har spilt inn til Samferdselsdepartementet. Disse
medlemmer vil peke på at det er viktig at den nye forskriften
må omfatte både kommunale og fylkeskommunale veier samt riksveinettet.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen snarest sørge for
at det utarbeides nasjonale graveforskrifter i tråd med de innspill
som er kommet fra IKT-bransjen.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser
til at ekomloven § 12-3 innebærer flytteplikt for elektronisk kommunikasjonsnett
og utstyr for elektronisk kommunikasjon. Flertallet er kjent
med at denne bestemmelsen praktiseres ulikt i kommunene, noe som
kan føre til uforholdsmessig store kostnader for eierne av ekomutstyret. Flertallet ber
derfor Samferdselsdepartementet i samarbeid med andre relevante
myndigheter vurdere tiltak som bidrar til større grad av lik praksis
i kommunene og bidrar til forutsigbarhet for ekomtilbyderne.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil peke på at offentlige
veier er uten sammenligning den viktigste korridoren for fremføring av
digital infrastruktur. I byområder kan det ofte være den eneste
muligheten for fremføring av bredbåndskabler. Dette reguleres i
dag av vegloven § 32. Disse medlemmer vil peke på
at det ikke er noen uenighet om at kommunen etter vegloven skal
kunne kreve alle typer rør og ledninger, bredbånd eller strømkabler
flyttet på ledningseiers bekostning, når veifaglige hensyn tilsier
det. Det sikrer utbygging, utvidelse og flytting av vei, med den
store samfunnsnytten dette har.
Disse medlemmer vil imidlertid
peke på at ekomloven i dag har en egen bestemmelse om flytteplikt,
som følger av retten til ekspropriasjon etter ekomloven § 12-3,
der det heter:
«Eier eller bruksberettiget kan kreve at elektronisk
kommunikasjonsnett og utstyr for elektronisk kommunikasjon flyttes
eller fjernes fra eiendommen dersom dette er nødvendig av hensyn
til en hensiktsmessig utnyttelse av eiendommen eller bruksretten».
Disse medlemmer er kjent med
at slik dagens § 12-3 er utformet, så innebærer det at en kommune,
som både er veimyndighet (etter vegloven) og grunneier der vegen
er anlagt, fritt kan velge den hjemmelen som passer best for å kreve bredbånd
flyttet for eiers regning. Kommunen kan dermed kreve flytting av
ledninger på andres bekostning, også når formålet er at kommunen selv
skal framføre sine egne ledninger i grunnen. Disse medlemmer vil
vise til at det er bare innenfor bredbånd og telekabler dette kan
skje. Disse medlemmer vil peke på at det kan føre til
at kommunen nærmest har ubegrensede muligheter, da det ikke er noen
presiseringer rundt dette i det fremlagte forslaget til endringer
i ekomloven. Disse medlemmer vil videre peke på at
det er viktig å ha med seg at det ikke finnes tilsvarende flytteplikt
på egen regning når det for eksempel gjelder kraftledninger, kabler for
gatelys, eller hvilke som helst andre ledninger eller kabler. Disse
medlemmer mener derfor at det er riktig å sørge for at bredbånd
og telekabler blir likestilt med andre typer kabler. Disse
medlemmer mener derfor at det i § 12-3 bør tas inn følgende
presisering kursivert i teksten: «Eier eller bruksberettiget som ikke er et organ for stat eller kommune,
kan kreve at elektronisk kommunikasjonsnett osv.»
Disse medlemmer ser også at mangelen
i dagens lovverk kan innebære at kommunene i mindre grad behøver
å ta hensyn til at det kan finnes ekomkabler i planleggingen av
en trasé (unngå helhetstenkning), så lenge kostnadsansvaret bare kan
sendes over til ledningseierne.
Disse medlemmer vil peke på at
det er et klart politisk mål å sikre at alle innbyggere i Norge skal
kunne ta del i den teknologiske utviklingen innenfor IKT-området.
Da er muligheten for å kunne få bredbånd/kabler med høy hastighet svært
viktig. Skal man klare dette, er det avgjørende at det er et godt
samarbeid mellom dem som bygger ut bredbånd/teleinfrastruktur og
kommunene og staten. Det er derfor avgjørende å få på plass et klart
og tydelig regelverk som tar hensyn til både utbygger og kommunene/fylkeskommunene
og staten som veieier. Dette for å sikre at det fortsatt vil bli bygget
ut i høyt tempo uten at risikoen for bredbånd/teleaktørene blir
så store at det stopper opp på grunn av faren for økte kostnader
forbundet med flytting som ikke skyldes behov i veglovens § 32,
men at noen kommuner ser en mulighet til å velte kostnader over
på utbyggingsselskapene innenfor bredbånd og telesektoren. Disse medlemmer vil
peke på at forslaget om å ta inn de foreslåtte presiseringene i
ekomloven § 12-3 lå inne i regjeringens høringsutkast som ble sendt
ut i 2010, og ingen av høringsinstansene har motsatt seg de foreslåtte
endringene. Disse medlemmer mener derfor det er noe
underlig at dette likevel ikke er kommet med i regjeringens utkast
til endringer i loven.
Disse medlemmer vil derfor fremme
følgende forslag:
Ǥ 12-3 fjerde ledd skal lyde:
Eier eller bruksberettiget som
ikke er et organ for stat eller kommune, kan kreve at elektronisk kommunikasjonsnett
og utstyr for elektronisk kommunikasjon flyttes eller fjernes fra
eiendommen dersom dette er nødvendig av hensyn til en hensiktsmessig
utnyttelse av eiendommen eller bruksretten. Ved manglende enighet
skal kravet avgjøres ved skjønn. Det samme gjelder eventuelle krav
om tilbakebetaling av vederlag mottatt etter tredje ledd i forbindelse
med krav om flytting eller fjerning.»
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig
Folkeparti:
Forslag 1
§ 12-3 fjerde ledd skal lyde:
Eier eller bruksberettiget som
ikke er et organ for stat eller kommune, kan kreve at elektronisk kommunikasjonsnett
og utstyr for elektronisk kommunikasjon flyttes eller fjernes fra
eiendommen dersom dette er nødvendig av hensyn til en hensiktsmessig
utnyttelse av eiendommen eller bruksretten. Ved manglende enighet
skal kravet avgjøres ved skjønn. Det samme gjelder eventuelle krav
om tilbakebetaling av vederlag mottatt etter tredje ledd i forbindelse
med krav om flytting eller fjerning.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen utarbeide retningslinjer
til sikkerhet for varer og tjenester levert til kritisk digital
infrastruktur, som i stor grad er samordnet med Forsvarets krav
til kommunikasjonsnett og sambandssystemer.
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen snarest sørge for
at det utarbeides nasjonale graveforskrifter i tråd med de innspill
som er kommet fra IKT-bransjen.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Kristelig
Folkeparti:
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen ta opp FRA-loven med
svenske myndigheter, slik at overvåkning og lagring av e-post og
telekommunikasjon fra norske borgere i Sverige ikke lenger blir
lovlig i Sverige, og at det gis samme personvern i Sverige for norske
borgeres informasjon lagret og/eller brukt i Sverige som svenske
borgere har for sin informasjon.
Forslag 5
Stortinget ber regjeringen se på og komme tilbake
til Stortinget med forslag til løsninger som hindrer at informasjon
og kommunikasjon fra norske borgere rutes via land som har lover som
gir myndighetene anledning til å sjekke privatpersoners telekommunikasjon
og e-postinnhold.
Komiteens tilråding fremmes av en enstemmig komité.
Komiteen viser til
proposisjonen og merknadene, og rår Stortinget til å gjøre følgende
vedtak til lov
om endringer i ekomloven
I
I lov 4. juli 2003 nr. 83 om elektronisk kommunikasjon
gjøres følgende endringer:
§ 1-2 første ledd skal lyde:
Loven gjelder virksomhet knyttet til elektronisk kommunikasjon
og tilhørende utstyr. Forvaltning og bruk av det elektromagnetiske
frekvensspekteret og nummer, navn og adresser er omfattet. Det samme gjelder
all utstråling av elektromagnetiske bølger fra elektronisk kommunikasjon
og all utilsiktet utstråling av elektromagnetiske bølger som kan
forstyrre elektronisk kommunikasjon. Innholdstjenester
som faktureres sammen med den elektroniske kommunikasjonstjenesten,
omfattes.
§ 1-3 første ledd skal lyde:
Loven gjelder også for norske skip og luftfartøy og for
anlegg og innretninger av enhver art med tilknytning til petroleumsvirksomhet
på kontinentalsokkelen eller for utnyttelse av fornybare
energiressurser til havs innenfor havenergilovas virkeområde.
§ 1-5 skal lyde:
§ 1-5 Definisjoner
1. elektronisk kommunikasjon: kommunikasjon
ved bruk av et elektronisk kommunikasjonsnett.
2. elektronisk kommunikasjonsnett: system
for signaltransport som muliggjør overføring av lyd, tekst,
bilder eller andre data ved hjelp av elektromagnetiske signaler
i fritt rom eller kabel der radioutstyr, svitsjer, annet koplings-
og dirigeringsutstyr, tilhørende utstyr eller funksjoner inngår,
herunder nettverkselementer som ikke er aktive.
3. elektronisk kommunikasjonstjeneste: tjeneste som
helt eller i det vesentlige omfatter formidling av signaler
i elektronisk kommunikasjonsnett og som normalt ytes mot
vederlag.
4. offentlig elektronisk kommunikasjonstjeneste: elektronisk
kommunikasjonstjeneste som er tilgjengelig for allmennheten eller
beregnet til bruk for allmennheten.
5. offentlig telefontjeneste: elektronisk kommunikasjonstjeneste
som direkte eller indirekte oppretter og mottar nasjonale eller
nasjonale og internasjonale taleforbindelser ved hjelp av ett eller flere
numre i en nasjonal eller internasjonal telefonnummerplan og som
er tilgjengelig for allmennheten eller beregnet til bruk for allmennheten.
6. tilhørende fasilitet: fysisk infrastruktur og
annen innretning eller element i tilknytning til et elektronisk
kommunikasjonsnett og/eller en elektronisk kommunikasjonstjeneste,
som muliggjør og/eller støtter eller kan støtte tilbud av elektronisk kommunikasjonstjeneste
via slikt nett og/eller tjeneste.
7. tilhørende tjeneste: tjeneste i tilknytning
til elektronisk kommunikasjonsnett og/eller elektronisk kommunikasjonstjeneste,
som muliggjør og/eller støtter tilbud av tjenester via slikt nett
og/eller tjeneste eller har potensial til å gjøre det.
8. nettermineringspunkt: tilkoplingspunkt
mellom elektronisk kommunikasjonsnett og terminalutstyr.
9. radioutstyr: produkt eller deler av
produkt som tilsiktet utstråler eller mottar elektromagnetiske bølger
overført i fritt rom, med unntak av produkt som bare mottar kringkasting.
10. skadelig interferens: interferens som setter
radionavigasjonstjeneste eller annen nød- eller sikkerhetstjeneste
i fare eller som alvorlig reduserer kvaliteten på, hindrer eller
gjentatte ganger avbryter radiokommunikasjon som drives i samsvar med
fastsatte krav.
11. overføringskapasitet: elektronisk
kommunikasjonstjeneste i form av fast etablert kapasitet for signaltransport
som innsatsfaktor for produksjon av tjeneste eller som transport
mellom ulike geografiske adresser for sluttbrukere.
12. terminalutstyr: produkt eller deler
av produkt som kan nyttes til elektronisk kommunikasjon og som er
beregnet for direkte eller indirekte tilknytning til nettermineringspunkt
i elektronisk kommunikasjonsnett.
13. samtrafikk: funksjon som tilrettelegger
for formidling av trafikk mellom tilbydere slik at sluttbrukere
kan kommunisere med hverandre og ha tilgang til offentlig elektronisk
kommunikasjonstjeneste uavhengig av tilbydertilknytning.
14. bruker: enhver fysisk eller juridisk
person som bruker elektronisk kommunikasjonsnett eller -tjeneste
til egen bruk eller som innsatsfaktor for produksjon av andre tjenester.
15. sluttbruker: enhver fysisk eller
juridisk person som inngår avtale om tilgang til elektronisk kommunikasjonsnett
eller -tjeneste til eget bruk eller utlån.
16. tilbyder: enhver fysisk eller juridisk
person som tilbyr andre tilgang til elektronisk kommunikasjonsnett
eller -tjeneste.
17. samlokalisering: felles bruk av infrastruktur
eller andre tilhørende fasiliteter som brukes eller kan bli brukt til
plassering av utstyr for elektronisk kommunikasjon.
18. fellesfakturert tjeneste: forhåndsbetalt
og etterskuddsbetalt innholdstjeneste som tilbys over elektronisk
kommunikasjonsnett og som faktureres sammen med elektronisk kommunikasjonstjeneste.
19. mobilregulert sone: et begrenset geografisk
område der kommunikasjon i elektronisk kommunikasjonsnett til bruk
for offentlig mobilkommunikasjon påvirkes eller hindres ved hjelp
av lovlig identitetsfanging og/eller jamming.
20. identitetsfanging: manipulering av kommunikasjon
i elektronisk kommunikasjonsnett til bruk for offentlig mobilkommunikasjon
ved mottak og sending av radiosignaler i den hensikt å avdekke elektronisk
identitet til terminalutstyr.
21. jamming: aktiv utsending av radiosignaler i
den hensikt å hindre bestemte radiokommunikasjonssystemer eller
deler av disse i å virke i et begrenset geografisk område.
§ 2-1 skal lyde:
§ 2-1 Registreringsplikt
Myndigheten kan gi forskrifter om registreringsplikt for
tilbyder av elektronisk kommunikasjonsnett eller offentlig elektronisk
kommunikasjonstjeneste dersom det er nødvendig for å føre tilsyn
med markedet.
§ 2-2 skal lyde:
§ 2-2 Måling og informasjon
om kvalitet
Tilbyder med leveringsplikt etter § 5-1 første
ledd skal måle og informere om kvalitet på nett
og tjeneste som tilbys til sluttbruker.
Myndigheten kan pålegge tilbyder av offentlig elektronisk
kommunikasjonstjeneste som ikke omfattes av første ledd å måle og
informere om kvalitet på tjeneste som tilbys til sluttbruker i samsvar
med de kriterier, definisjoner og målemetoder som myndigheten fastsetter.
Myndigheten kan gi forskrifter om måling og informasjon.
§ 2-3 overskrift og første ledd skal lyde:
§ 2-3 Krav til nett, tjeneste,
tilhørende utstyr og
fasiliteter
Myndigheten kan stille krav til elektronisk kommunikasjonsnett,
-tjeneste, tilhørende utstyr og fasiliteter og
bruk av standarder for å sikre samvirke mellom nett og tjeneste,
kvalitet, effektiv utnyttelse av kapasitet i nett som nyttes av
flere tilbydere, sikre liv og helse eller unngå skadelig interferens.
§ 2-4 skal lyde:
§ 2-4 Leveringsvilkår og avtale
Tilbyder av offentlig elektronisk kommunikasjonstjeneste
til sluttbruker kan pålegges å utarbeide og offentliggjøre leveringsvilkår
for slikt tilbud og tilby sluttbruker avtale for offentlig
elektronisk kommunikasjonstjeneste, herunder forhåndsbetalt offentlig
elektronisk kommunikasjonstjeneste.
Tilbyder av offentlig telefontjeneste skal ved
inngåelse, endring eller opphør av avtalen sikre at sluttbruker
er entydig identifisert. Tilbyder skal kunne dokumentere identitetskontrollen.
Tilbyder av offentlig elektronisk kommunikasjonstjeneste
skal varsle sluttbruker om endring i eller opphør av avtalen. Endring
i eller opphør av avtale kan tidligst tre i kraft en måned etter
at varsel er sendt sluttbruker. Sluttbruker som ikke godtar
nye avtalevilkår, kan uten ekstra kostnader heve
avtalen med virkning fra det tidspunktet endringen trer
i kraft. I varselet til sluttbruker skal
det informeres om retten til å heve avtalen.
Avtale mellom tilbyder av offentlig elektronisk kommunikasjonstjeneste
og sluttbruker skal ikke være bindende for en lengre periode enn
12 måneder. I særlige tilfeller kan det avtales lengre bindingstid,
likevel ikke lengre enn 24 måneder. Vilkår om bindingstid forutsetter
at tilbyder gir sluttbruker en økonomisk fordel. Tilbyder skal vederlagsfritt
opplyse sluttbruker om operatørlåskode når bindingstiden utløper.
Sluttbruker som ikke godtar nye avtalevilkår for abonnementsavtale
med bindingstid, kan heve avtalen etter tredje ledd når endringen
er til ugunst for sluttbruker.
Tredje og fjerde ledd kan fravikes utenfor forbrukerforhold.
Tilbyder av offentlig telefontjeneste skal tilby
avtale som bortfaller etter 12 måneder.
Myndigheten kan gi forskrifter om leveringsvilkår og
avtale med sluttbruker, herunder entydig identifisering av sluttbruker.
Ny § 2-4 a skal lyde:
§ 2-4 a Formidlingsplikt
Tilbyder av elektronisk kommunikasjonsnett
og -tjeneste skal sikre at sluttbruker, med mindre B-abonnent
har valgt å begrense tilgang fra A-abonnenter lokalisert i særskilte
geografiske områder, kan få forbindelse med alle nummer:
1. i nasjonal nummerplan, herunder stedsuavhengige
nummer
2. i den europeiske nummerserien +3883 (European
Telephony Numbering Space (ETNS))
3. i nummerserien +800 (Universal International Freephone
Number (UIFN) (internasjonale grønne nummer))
4. i andre EØS-lands nummerplaner, herunder stedsuavhengige
nummer
Formidlingsplikten etter nr. 2 til 4 gjelder ikke dersom
formidlingsplikten ikke er teknisk eller økonomisk mulig for tilbyder.
Myndigheten kan pålegge tilbyder av elektronisk kommunikasjonsnett
eller -tjeneste å sperre tilgang til nummer eller tjeneste når det
foreligger overtredelse av markedsføringsloven kapittel 2 og 3.
Myndigheten kan også pålegge tilbyder å holde tilbake relevante
samtrafikkinntekter eller andre relevante inntekter.
Myndigheten kan gi forskrifter om formidling av samtaler
etter første ledd, om sperring og sanksjoner etter annet ledd, og
om formidling av nummer til og fra andre internasjonale geografiske
områder enn nevnt i første ledd.
§ 2-5 femte til syvende ledd skal lyde:
Bruksbegrensning som følge av betalingsmislighold
krever ikke tillatelse fra myndigheten.
I andre tilfeller enn nevnt i annet, tredje og femte ledd
krever gjennomføring av bruksbegrensning tillatelse fra myndigheten.
Frakopling og andre bruksbegrensninger skal straks
varsles til myndigheten. Tilbyder som bruksbegrensningen
som nevnt i femte ledd rettes mot, skal varsles senest én måned
før frakopling. Slik tilbyder skal straks varsle berørte tilbydere
og sluttbrukere. Myndigheten kan i særlige tilfeller informere berørt tilbyder
og sluttbruker på egnet måte om varslede bruksbegrensninger.
Nåværende sjette og åttende ledd blir åttende og
nytt niende ledd.
§ 2-6 skal lyde:
§ 2-6 Anrop til nødmeldingstjeneste
og geografisk lokalisering av nødanrop
Tilbyder som tilbyr sluttbruker en elektronisk kommunikasjonstjeneste
som gir mulighet for å foreta innenlandsk anrop til ett eller flere
nummer i den nasjonale nummerplanen, skal sikre at sluttbruker kan
foreta anrop til nødetatenes nødmeldingstjeneste.
Anrop til nødetatenes nødmeldingstjeneste skal kunne
foretas uten vederlag og uten bruk av mynt, kort, kode eller annet
tilgangsmiddel. Nummer til nødmeldingstjeneste skal være oppslått
og godt synlig i eller ved allment tilgjengelig terminal for telefontjeneste.
Tilbyder som nevnt i første ledd og tilbyder av elektroniske
kommunikasjonsnett som brukes til levering av tjeneste
som nevnt i første ledd, skal for egen regning sikre at telefonnummer,
sluttbrukers navn og nødvendige opplysninger for geografisk
lokalisering av nødanrop overføres for alle anrop til nødetatene.
Det samme skal gjelde selv om sluttbruker har avtale om hemmelig
telefonnummer eller har reservert seg mot fremvisning av anropende
nummer hos oppringt sluttbruker.
Tilbyder kan etter søknad gis tidsbegrenset unntak fra
plikten til å tilby nødvendige opplysninger for geografisk
lokalisering av nødanrop, såkalt opprinnelsesmarkering.
Myndigheten kan gi forskrifter om anrop til nødmeldingstjeneste, herunder
om plikt til å videreformidle anrop ved bruk av SMS, og om geografisk
lokalisering av nødanrop.
§ 2-7 skal lyde:
§ 2-7 Vern av kommunikasjon
og data
Tilbyder skal gjennomføre nødvendige sikkerhetstiltak for vern
av kommunikasjon og data i egne elektroniske
kommunikasjonsnett og -tjenester. Ved særlig risiko for brudd på
sikkerheten og dersom sikkerhetsbrudd vil kunne skade eller
ødelegge lagrede data eller krenke personvernet til abonnent eller
bruker, skal tilbyder straks varsle abonnent
eller bruker om dette.
Varsling av abonnent eller bruker etter første ledd
er ikke nødvendig der tilbyder overfor kompetent myndighet kan vise
at tilfredsstillende tekniske beskyttelsestiltak er gjennomført
for dataene omfattet av sikkerhetsbruddet.
Trafikkdata, lokaliseringsdata og data nødvendige
for å identifisere abonnenten eller brukeren skal slettes
eller anonymiseres så snart de ikke lenger er nødvendig:
1. til kommunikasjons- eller faktureringsformål
2. for å oppfylle plikten etter § 2-7 a til å lagre
data eller
3. for å oppfylle andre krav fastsatt i medhold
av lov.
Annen behandling av slike data krever samtykke fra
bruker. Myndigheten kan gi forskrifter om vern av
kommunikasjon og data.
Ny § 2-7 b skal lyde:
§ 2-7 b Bruk av informasjonskapsler/cookies
Lagring av opplysninger i brukers kommunikasjonsutstyr,
eller å skaffe seg adgang til slike, er ikke tillatt uten at brukeren
er informert om hvilke opplysninger som behandles, formålet med
behandlingen, hvem som behandler opplysningene, og har samtykket
til dette. Første punktum er ikke til hinder for teknisk lagring
av eller adgang til opplysninger:
1. utelukkende for det formål å overføre
kommunikasjon i et elektronisk kommunikasjonsnett
2. som er nødvendig for å levere en informasjonssamfunnstjeneste
etter brukerens uttrykkelige forespørsel.
§ 2-9 første ledd tredje punktum skal lyde:
Opplysningene kan heller ikke utover lovlige behandlingsformål nyttes
i egen virksomhet eller i tjeneste eller arbeid for andre, med unntak
av statistiske opplysninger om nettrafikk som er anonymisert og ikke
gir informasjon om innretninger eller tekniske løsninger.
§ 2-9 sjette ledd skal lyde:
Myndigheten kan gi forskrifter om taushetsplikt, om
unntak fra taushetsplikt ved effektiv ruting av trafikk, om
omfanget av unntaket etter tredje ledd og opplysningsplikten etter
fjerde ledd.
§ 2-10 skal lyde:
§ 2-10 Sikkerhet og beredskap
Tilbyder skal tilby elektronisk kommunikasjonsnett og -tjeneste
med forsvarlig sikkerhet for brukerne i fred,
krise og krig. Tilbyder skal opprettholde nødvendig beredskap, og
viktige samfunnsaktører skal prioriteres ved behov. Tilbyder skal
formidle viktig melding fra statsmyndighet. Myndigheten
kan treffe enkeltvedtak for å sikre at tilbyder iverksetter tiltak
som gir forsvarlig sikkerhet og nødvendig beredskap. Tilbyder skal
dekke kostnadene ved oppfyllelsen av dette.
Myndigheten kan treffe enkeltvedtak eller inngå avtale
om at tilbyder skal gjennomføre tiltak for å sikre oppfyllelse av
nasjonale behov for sikkerhet, beredskap og funksjonalitet i elektronisk
kommunikasjonsnett og -tjeneste utover det som følger av første ledd.
Tilbyders merkostnader ved levering av slike tiltak skal kompenseres
av staten med basis i fyllestgjørende dokumentasjon som fremskaffes
av tilbyder.
Tilbyder kan nektes tilgang til markedet dersom dette er
nødvendig av hensyn til offentlig sikkerhet, helse eller andre særlige
forhold. Myndigheten kan pålegge tilbyder å inngå samarbeid med
annen nasjonal eller internasjonal virksomhet når dette følger av internasjonal
avtale.
Myndigheten kan gi forskrifter om oppfyllelsen av
pliktene etter paragrafen her, herunder om finansiering. Myndigheten
kan i forskrift fastsette at bestemmelsen gjelder andre enn tilbydere.
§ 2-11 annet ledd skal lyde:
Myndigheten skal føre tilsyn med planene
og kan sette krav til innhold. Myndigheten kan frita tilbyder av
elektronisk kommunikasjonsnett og -tjeneste fra plikten til å utarbeide
planer.
§ 2-14 annet ledd skal lyde:
Eier og tilbyder av tilgang til elektronisk
kommunikasjonsnett skal nytte installatør som nevnt i første ledd
ved installasjon, vedlikehold og sammenkopling av nett.
Ny § 2-15 skal lyde:
§ 2-15 Hemmelig nummer
Tilbyder skal på anmodning fra sluttbruker tilby tjenesten
hemmelig nummer.
Myndigheten kan gi forskrifter om tjenesten hemmelig
nummer og kan ved enkeltvedtak frita tilbyder fra plikten til å
tilby denne tjenesten.
§ 3-3 annet ledd skal lyde:
Myndigheten skal notifisere markedsanalyser i henhold
til frister angitt i § 9-3 annet ledd.
Nåværende annet ledd blir nytt tredje ledd.
Ny § 3-5 skal lyde:
§ 3-5 Frivillig utskillelse
av aksessnett
Tilbyder med sterk markedsstilling skal informere
myndigheten dersom tilbyder planlegger å overføre rådigheten over
hele eller vesentlige deler av sitt aksessnett til annet eierskap
eller til forretningsenhet organisert på tilsvarende måte som ved
funksjonelt skille etter § 4-9 a. Tilbyder skal også informere myndigheten
om endringer i slike planer og om det endelige resultatet av prosessen.
Varsel om planlagt overføring etter første ledd skal
gis på et tidspunkt som gir myndigheten mulighet til å vurdere virkningene
av den planlagte utskillelsen for reguleringen i det relevante marked.
Myndigheten skal foreta markedsanalyser av de markeder som berøres.
§ 4-1 annet ledd tredje punktum skal lyde:
I vurderingen av om en anmodning er rimelig skal det i
tillegg tas hensyn til:
1. tilgjengelig kapasitet
2. tilbyders investeringer og investeringsrisiko, herunder
eventuelle offentlige støtte- og tilskuddsordninger
3. bærekraftig konkurranse
4. behov for å ivareta nettets integritet
5. immaterielle rettigheter og
6. etablering av felles-europeiske tjenester.
§ 4-1 femte ledd skal lyde:
Myndigheten kan gi forskrifter om tilgang, herunder om
fast forvalg og forvalg ved bruk av prefiks. Myndigheten kan også
fastsette tekniske og administrative vilkår for tilgang.
§ 4-4 skal lyde:
§ 4-4 Samlokalisering
Myndigheten kan pålegge tilbyder som får rett til ekspropriasjon
etter § 12-3 plikt til å gi annen tilbyder uten tilsvarende rett
adgang til samlokalisering.
Myndigheten kan pålegge enhver kabeleier plikt til felles
utnyttelse av kabler i bygning, eller til første konsentrasjons-
eller distribusjonspunkt hvor dette er plassert utenfor bygning,
når duplisering av slik infrastruktur er vanskelig å gjennomføre
eller ikke er samfunnsøkonomisk effektivt.
Myndigheten kan pålegge tilbyder plikt til samlokalisering
når hensynet til effektiv bruk av ressurser, hensynet til helse,
miljø, sikkerhet eller andre samfunnsmessige hensyn tilsier at duplisering
av infrastruktur bør unngås.
Myndigheten kan pålegge tilbyder med sterk markedsstilling
plikt til å imøtekomme rimelig anmodning om samlokalisering
innenfor det marked der tilbyderen har sterk markedsstilling,
når dette er egnet til å fremme bærekraftig konkurranse.
Tilbyder med sterk markedsstilling i marked
for produktene full og delt tilgang til fast aksessnett skal tilby
samlokalisering til annen tilbyder ved rimelig anmodning om slik
tilgang.
I vurderingen av om en anmodning er rimelig etter
fjerde og femte ledd skal det foretas
en avveining i samsvar med § 4-1 annet ledd. Tilbyder med sterk markedsstilling
skal dokumentere og begrunne avslag på anmodning om samlokalisering.
Pålegg etter første til fjerde ledd skal
følge prosedyren i § 9-2.
Myndigheten kan pålegge tilbyder og eier av privat
elektronisk kommunikasjonsnett å gi opplysninger om type, tilgjengelighet
og plassering av tilhørende fasiliteter.
Myndigheten kan gi forskrifter om samlokalisering.
§ 4-5 annet ledd skal lyde:
Tilbyder med sterk markedsstilling på marked for produktene
full og delt tilgang til fast aksessnett skal
gi tilgang til informasjons- og støttesystemer.
§ 4-6 tredje ledd første punktum skal lyde:
Tilbyder med sterk markedsstilling på marked for produktene
full og delt tilgang til fast aksessnett skal
utarbeide et standardtilbud om tilgang til fast aksessnett.
Ny § 4-9 a skal lyde:
§ 4-9 a Funksjonelt skille
Myndigheten kan pålegge vertikalt integrert tilbyder
med sterk markedsstilling å innføre funksjonelt skille når:
1. det foreligger viktige og vedvarende
konkurranseproblemer eller markedssvikt ved grossistsalg i markeder
for aksessprodukter
2. pålagte plikter ikke har ført til bærekraftig
konkurranse
3. det er ingen eller liten mulighet for at bærekraftig infrastrukturbasert
konkurranse vil oppnås innenfor en rimelig tidshorisont og
4. funksjonelt skille vil være det mest effektive
virkemiddelet for å avhjelpe aktuelle konkurranseproblemer eller
markedssvikt.
Med funksjonelt skille menes at aktiviteter knyttet til
relevante aksessprodukter og -tjenester skilles ut i en driftsmessig
uavhengig forretningsenhet atskilt fra tilbyders øvrige virksomhetsområder.
Den atskilte forretningsenhet skal tilby aksessprodukter og -tjenester
til alle tilbydere, inkludert den vertikalt integrerte tilbyders
øvrige forretningsenheter, på samme vilkår, til samme tidsfrister
og ved bruk av samme systemer og prosesser.
Pålegg etter første ledd skal følge prosedyrene
i §§ 9-2 og 9-3.
Myndigheten kan gi forskrifter om funksjonelt skille.
§ 4-11 oppheves.
§ 4-12 oppheves.
§ 5-1 første ledd skal lyde:
Myndigheten kan inngå avtale med eller ved pålegg utpeke,
en eller flere tilbydere av elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester
for å sikre tilbud av følgende leveringspliktige tjenester:
1. tilgang til offentlig telefontjeneste og digitalt elektronisk
kommunikasjonsnett over hele landet
2. offentlige betalingstelefoner og andre tilgangspunkter
til offentlig telefontjeneste
3. nummeropplysningstjeneste
4. telefonkatalog
5. særlige tjenester til funksjonshemmede og andre sluttbrukere
med spesielle behov.
Ny § 5-4 skal lyde:
§ 5-4 Avhendelse av aksessnettet
Tilbyder med leveringsplikt etter § 5-1 første
ledd skal informere myndigheten dersom tilbyder planlegger å overføre
rådigheten over hele eller vesentlige deler av sitt aksessnett til
annet eierskap. Tilbyder skal også informere myndigheten om endringer
i slike planer og om det endelige resultatet av prosessen.
Varsel om planlagt overføring etter første ledd skal
gis på et tidspunkt som gir myndigheten mulighet til å vurdere konsekvensen
av den planlagte avhendelsen for tjenester etter § 5-1 første ledd
nr. 1.
§ 6-2 skal lyde:
§ 6-2 Tillatelse til bruk av
frekvenser
Frekvenser i det elektromagnetiske frekvensspekteret kan
ikke tas i bruk uten at det foreligger tillatelse fra myndigheten.
Tildeling av frekvenser skal skje gjennom åpne, objektive,
transparente, ikke-diskriminerende og forholdsmessige prosedyrer. Ved
tildeling av frekvenser skal det tas hensyn til effektiv bruk av
samfunnets ressurser gjennom bærekraftig konkurranse, fri bevegelighet
for tjenester, teknologi- og tjenestenøytralitet og
harmonisert bruk av frekvenser.
Myndigheten kan sette forholdsmessige og ikke-diskriminerende
krav til valg av teknologi for elektroniske kommunikasjonstjenester
for å unngå skadelig interferens, beskytte liv og helse, sikre tjenestekvalitet,
sikre effektiv bruk av frekvenser eller for å oppfylle andre allmenne
hensyn som fremgår av femte ledd.
Myndigheten kan sette forholdsmessige og ikke-diskriminerende
krav til hva slags elektronisk kommunikasjonstjeneste som kan tilbys
på basis av de frekvensressurser som gjøres tilgjengelig.
Myndigheten kan blant annet kreve at en elektronisk
kommunikasjonstjeneste tilbys i nærmere avgrensede frekvensbånd
for å sikre liv og helse, frekvenser til samfunnsviktige kringkastingsformål,
effektiv bruk av frekvenser og for å fremme sosial samhørighet.
Av hensyn til å beskytte nød- og sikkerhetstjenester, og i særlige
tilfeller for å sikre andre allmenne hensyn, kan myndigheten nekte
bruk av annet enn én bestemt elektronisk kommunikasjonstjeneste
i et særskilt frekvensbånd.
Myndigheten kan nekte å gi tillatelse etter første ledd
når det følger av hensyn som angitt i annet ledd. Myndigheten kan
gi forskrifter om bruk av frekvenser.
Ny § 6-2 a skal lyde:
§ 6-2 a Mobilregulert sone
Politiet kan uten tillatelse fra myndigheten ta
i bruk frekvenser som er tildelt andre, dersom vilkårene for identifisering
av kommunikasjonsanlegg etter straffeprosessloven § 216 a tredje
ledd annet punktum, § 216 b annet ledd bokstav c eller § 222 d er oppfylt,
eller vilkårene for bruk av tvangsmidler i forebyggende øyemed etter
politiloven § 17 d foreligger. Nasjonal sikkerhetsmyndighet kan
i særskilte tilfeller og i korte tidsrom uten tillatelse fra myndigheten
ta i bruk frekvenser som er tildelt andre når dette er et nødvendig
tiltak for forsvarlig sikring av konferanserom, jf. sikkerhetsloven
§ 16.
Politiet og Nasjonal sikkerhetsmyndighet skal varsle
myndigheten uten ugrunnet opphold etter at frekvenser som er tildelt
andre, er tatt i bruk. Varsel skal angi frekvensområde, tidsrom
og sted. Myndigheten avgjør i samråd med politiet eller Nasjonal
sikkerhetsmyndighet om og i tilfelle når rettighetshavere skal underrettes.
Myndigheten kan i særskilte tilfeller etter søknad gi
tillatelse til Forsvaret og politiet til bruk av frekvenser som
er tildelt andre, for etablering av mobilregulert sone for øvingsformål.
Tillatelsene skal være avgrenset i tid og bare gis for nærmere avgrenset område.
Tillatelser til Forsvaret kan bare gis til øvelser innenfor Forsvarets
permanente øvingsområder. Rettighetshaverne skal underrettes i god
tid før Forsvaret og politiet i henhold til slik tillatelse tar
i bruk frekvenser som er tildelt andre.
Myndigheten kan etter søknad gi Kriminalomsorgen
tillatelse til bruk av frekvenser som er tildelt andre for etablering
av mobilregulert sone i og i tilknytning til fengsel med høyt sikkerhetsnivå.
Myndigheten skal konsultere relevante tilbydere.
Frekvensbruken etter første til fjerde ledd skal skje
på en måte som i minst mulig grad griper inn i rettigheter som følger
av allerede tildelte frekvenstillatelser.
Myndigheten kan gi forskrifter om mobilregulert sone.
§ 6-3 skal lyde:
§ 6-3 Vilkår for frekvenstillatelser
Det kan knyttes vilkår til tillatelser om bruk av frekvenser
i det elektromagnetiske frekvensspekteret. Slike vilkår kan kun gjelde:
1. angivelse av tjeneste, nettype eller teknologi
frekvensene skal brukes til
2. faktisk og effektiv bruk av frekvensene
3. geografisk og befolkningsmessig dekning
4. tekniske og operasjonelle forhold for å unngå skadelig
interferens og for å begrense risikoen ved elektromagnetisk stråling
5. tillatelsens varighet, under hensyntagen til
tilstrekkelig tilbakebetalingstid for den aktuelle tjeneste
6. retten til å overdra tillatelse
7. vederlag for tillatelse
8. individuelle forpliktelser i samsvar med tilbud
9. forpliktelser i henhold til relevante internasjonale overenskomster
om bruk av frekvenser
10. forpliktelser knyttet til prøvedrift, forskning
og annen eksperimentell bruk av frekvenser.
Myndigheten kan etter søknad endre teknologi- eller
tjenestespesifikke restriksjoner, jf. første ledd nr. 1. Myndigheten
kan etter søknad fjerne begrensninger i retten til å overdra tillatelse,
jf. nr. 6.
§ 6-4 nytt tredje ledd skal lyde:
Myndigheten kan når det er nødvendig gi tillatelse
til bruk av frekvenser til særskilte allmennyttige formål, herunder
til bruk i nød- og beredskapstjeneste, til Forsvaret og til forskningsformål
uten at prosedyren i første ledd kommer til anvendelse. Direktetildelte
frekvenstillatelser kan ikke overdras etter § 6-5. Når myndigheten
anser at det ikke lenger er behov for å anvende direktetildelte
frekvenser, kan tillatelse trekkes tilbake.
Ny § 6-4 a skal lyde:
§ 6-4 a Frekvenstillatelser
til kringkasting
I frekvensbånd som etter nasjonal frekvensplan er
avsatt til kringkasting, kan myndigheten uten at prosedyren i §
6-4 første ledd kommer til anvendelse, på objektive, transparente
og ikke-diskriminerende vilkår tildele frekvenstillatelse til virksomheter
som i medhold av kringkastingsloven §§ 2-1 og 2-2 har adgang til
opprettelse og drift av anlegg for kringkasting.
Frekvenstillatelse gjelder for samme geografiske område
som tillatelse gitt etter kringkastingsloven. Direktetildelte frekvenstillatelser
kan ikke overdras etter § 6-5. Myndigheten kan trekke tillatelsen
tilbake når tildelte frekvenser ikke lenger nyttes etter sitt formål
eller dersom tillatelsen etter kringkastingsloven bortfaller.
§ 6-5 skal lyde:
§ 6-5 Overdragelse ved salg
eller ved utleie av
tillatelse til bruk av frekvenser
Myndigheten kan fatte enkeltvedtak som gir innehaver av
tillatelse til bruk av frekvenser i det elektromagnetiske frekvensspekteret
rett til å overdra tillatelsen ved salg eller ved utleie.
Før salg finner sted, skal innehaver
underrette myndigheten om den planlagte overdragelsen. Myndigheten
kan gi pålegg om at overdragelsen skal skje i samsvar med fastlagte
prosedyrer, samt på en måte som bidrar til å sikre konkurransen
og harmonisert bruk av frekvensene i tråd med nasjonal frekvensplan. Myndigheten
kan nekte salg av frekvenser for å hindre konkurranseskadelig virkning.
Myndigheten skal offentliggjøre informasjon om overdragelse ved
salg av tillatelse til bruk av frekvenser i det elektromagnetiske
frekvensspekteret.
Innehaver skal underrette myndigheten om planlagt
utleie av frekvenser som kan ha vesentlig betydning for konkurransen.
Myndigheten kan nekte utleie av frekvenser for å hindre konkurranseskadelig
virkning.
Myndigheten kan gi forskrifter om adgang til og vilkår
for overdragelse ved salg og ved utleie av tillatelse
til bruk av frekvenser.
Ny § 6-5 a skal lyde:
§ 6-5 a Frekvenshamstring
Innehaver av tillatelse til bruk av frekvenser
skal utnytte tildelte frekvensressurser effektivt og på en slik
måte at det ikke er til skade for konkurransen.
Myndigheten kan gi pålegg om tilbakekall, salg eller
utleie av frekvenser for å hindre konkurranseskadelig virkning.
Myndigheten kan gi forskrifter om frekvenshamstring.
§ 6-6 Overskriften og første ledd skal lyde:
§ 6-6 Satellittnettverk
Etter anmodning skal myndigheten på åpne, transparente,
objektive og ikke-diskriminerende vilkår gjennomføre innmelding
av satellittnettverk til internasjonalt register.
§ 6-7 Overskriften og annet ledd skal lyde:
§ 6-7 Regressansvar for skade voldt av romgjenstand
Den som direkte anmoder om oppskyting
av romgjenstand må stille sikkerhet gjennom forsikring
eller garanti for erstatningsforpliktelse som den norske stat kan
pådra seg etter internasjonal overenskomst som Norge har sluttet
seg til.
Tredje ledd oppheves.
§ 7-3 nytt annet ledd skal lyde:
Myndigheten kan ved enkeltvedtak pålegge tilbyder
å yte kompensasjon til sluttbruker ved tilbyderportering eller ved
misbruk av portering.
Nåværende annet ledd blir nytt tredje ledd.
§ 9-2 første ledd annet og tredje punktum skal lyde:
Det samme gjelder for enkeltvedtak etter § 4-4 første til fjerde ledd.
Høringen gjelder ikke for enkeltvedtak som fattes med hjemmel i
§ 9-3 fjerde ledd eller §§ 11-2
og 11-3.
§ 9-3 nytt annet ledd skal lyde:
Myndigheten skal sende et begrunnet forslag til ny
markedsanalyse av det relevante markedet innen tre år fra dato for
gjeldende vedtak i markedet. I særlige tilfeller kan fristen forlenges
med tre år. Fristen for analyse av marked som ikke tidligere er
notifisert til EFTAs overvåkingsorgan er to år fra EFTAs overvåkingsorgan
har vedtatt ny anbefaling om relevante markeder.
Nåværende annet og tredje ledd blir tredje og nytt fjerde
ledd.
§ 9-6 annet ledd første punktum skal lyde:
Organet som mottar informasjon etter første ledd skal ikke
uten skriftlig samtykke fra avsenderorganet gi innsyn i informasjon
som på tidspunktet for utveksling var unntatt offentlighet av avsenderorganet etter offentleglova
§§ 12, 14, 15 eller §§ 20 til 26.
§ 10-2 Overskriften og annet ledd skal lyde:
§ 10-2 Instruksjonsadgang
Post- og teletilsynet kan ikke instrueres, verken generelt
eller vedrørende den enkelte sak, ved behandling av saker etter
§§ 3-1 til 3-5, §§ 4-1 til 4-10 og §§
11-1 til 11-3.
§ 10-3 annet og tredje ledd skal lyde:
Tilbyder skal på forespørsel fra myndigheten gi opplysninger,
herunder sikkerhetsgraderte opplysninger om elektroniske kommunikasjonsnett
og -tjenester, tilhørende fasiliteter og om infrastruktur knyttet
til drifts- og styringssystemene. Dette omfatter også opplysninger
om fremtidige endringer i elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester
som kan ha betydning for tjenester som tilbys konkurrenter.
Opplysningene kan kreves utlevert skriftlig eller muntlig
innen en fastsatt frist. Tilbyder kan kreve begrunnelse
for pålegget om å utlevere informasjon.
§ 10-8 første ledd skal lyde:
Myndigheten kan kalle tilbake tillatelse gitt i medhold
av kapittel 6 og 7 ved alvorlige eller gjentatte brudd på vilkår
i tillatelsen når det er gitt pålegg etter §§ 10-6 eller 10-7
uten at brudd på vilkårene for tillatelsen er opphørt. Myndigheten
kan trekke tilbake tillatelse gitt i medhold av kapittel 6 og 7
ved manglende betaling av gebyr eller avgift etter §§ 12-1 og 12-2,
og ved manglende betaling av overtredelsesgebyr etter § 10-13.
Myndigheten kan kalle tilbake radioamatørlisens når innehaver har
opptrådt i strid med forskrift om radioamatørlisens.
§ 10-9 første ledd nytt annet punktum skal lyde:
Manglende betaling av overtredelsesgebyr etter § 10-13
kan også føre til stenging.
§ 10-9 tredje ledd skal lyde:
Myndigheten kan kreve bistand fra tilbydere som tilbyr
andre tilgang til elektronisk kommunikasjonsnett og -tjeneste, og
kan pålegge disse å gjennomføre stenging. Myndigheten
kan kreve bistand fra politiet når det er nødvendig for å gjennomføre
stengingen.
§ 10-13 skal lyde:
§ 10-13 Overtredelsesgebyr
Myndigheten kan pålegge en fysisk person eller et foretak overtredelsesgebyr dersom
personen, foretaket eller noen som handler på vegne av foretaket forsettlig
eller uaktsomt:
1. overtrer § 2-2 første ledd, §§ 2-4
til 2-10, § 2-14, § 3-5, § 4-1
tredje ledd, § 4-2 første eller tredje ledd, § 4-3
første ledd, § 4-4 femte eller sjette ledd, § 4-5
annet ledd, § 4-6 tredje ledd, § 4-7 tredje
ledd, § 4-8 annet eller sjette ledd, § 4-13, § 5-4, § 6-2,
§ 6-5 a, § 7-1 annet ledd, § 7-3
første ledd, § 7-4 første ledd, § 8-1
annet ledd eller § 10-4
2. overtrer forskrift gitt med hjemmel i §§ 2-1 til 2-9,
§ 2-10 sjette ledd, §§ 2-12, 2-14, 2-15, §§
4-1 til 4-8, § 4-14, § 5-1, § 6-2, § 6-5, §§ 7-1
til 7-4, § 8-1, § 10-3 eller § 10-5
3. overtrer enkeltvedtak fastsatt med hjemmel i §§ 2-3 til
2-5, § 2-7a annet ledd, § 2-10 annet ledd, § 4-1, § 4-2
annet ledd, § 4-4 første til fjerde ledd, § 4-5
første ledd, § 4-6 første, annet eller fjerde
ledd, § 4-7 første eller annet ledd, § 4-8 første,
tredje til femte ledd, §§ 4-9 a første ledd, § 4-10, § 5-3, § 6-2, § 6-5
annet ledd, § 7-2, § 7-5, § 8-1, §
10-3, § 10-4, § 10-6
eller § 10-10
4. overtrer beslutning fastsatt med hjemmel i § 10-3
5. gir uriktige eller ufullstendige opplysninger til myndigheten
eller
6. medvirker til overtredelser som nevnt i nr.
1 til 5.
Ved fastsettelse av overtredelsesgebyrets størrelse
skal det særlig legges vekt på overtredelsens grovhet, overtredelsens
varighet, utvist skyld og foretakets omsetning. Overtredelsesgebyr forfaller
til betaling to måneder etter vedtaksdato. Vedtak om overtredelsesgebyr er
tvangsgrunnlag for utlegg. Dersom det anlegges søksmål mot staten
for å prøve vedtaket, suspenderes tvangskraften. Retten kan prøve
alle sider av saken.Adgangen til å pålegge overtredelsesgebyr foreldes
etter fem år. Fristen avbrytes når myndigheten
meddeler en fysisk person eller et foretak at vedkommende er mistenkt
for overtredelse av loven eller vedtak fastsatt med hjemmel i loven.
Myndigheten kan gi forskrifter om utmåling av overtredelsesgebyr.
Ny § 10-14 skal lyde:
§ 10-14 Inndragning av utstyr
Myndigheten kan inndra utstyr ved alvorlige eller
gjentatte brudd på vedtak fattet med hjemmel i §§ 10-6 og 10-9.
Inndragning kan skje uten forutgående varsel dersom
bruken utgjør en umiddelbar fare for liv, helse og sikkerhet, og
det ikke er sannsynlig at andre sanksjoner etter kapittel 10 forhindrer
ulovlig bruk. Myndigheten kan kreve bistand fra politiet når det
er nødvendig for å gjennomføre inndragning.
Ved avgjørelse om inndragning skal foretas, skal det
legges vekt på om inndragning er forholdsmessig. Det skal særlig
tas hensyn til alvorlighetsgrad og varighet av den rettsstridige
handlingen.
Myndigheten kan tilintetgjøre det inndratte utstyret
tidligst seks måneder etter at vedtaket om inndragning ikke lenger
kan påklages, og vedtaket ikke har blitt gjenstand for omgjøring
eller domstolskontroll.
§ 11-5 første ledd første punktum skal lyde:
Brukerklagenemnda skal behandle klager fra sluttbruker
vedrørende tvister mellom sluttbruker og tilbyder av elektronisk
kommunikasjonstjeneste, når sluttbruker er en fysisk person eller en
liten bedrift.
§ 11-7 tredje ledd skal lyde:
I saker av prinsipiell eller stor samfunnsmessig betydning
kan Kongen i statsråd omgjøre vedtak i samsvar med forvaltningsloven §
35 tredje og femte ledd.
Fjerde ledd oppheves.
§ 12-4 første ledd skal lyde:
Med bøter eller fengsel inntil seks måneder straffes den
som forsettlig eller uaktsomt:
1. overtrer § 2-5 annet ledd jf. åttende ledd,
eller syvende ledd, § 2-6 første eller annet
ledd, §§ 2-7 til 2-9, § 2-13,
§ 4-7 tredje ledd, § 4-8 sjette ledd eller § 6-2, § 7-1
eller § 8-1
2. overtrer forskrift gitt med hjemmel i § 2-3, §§ 2-7
til 2-9, § 2-10 annet og sjette ledd, eller
§ 2-13, § 6-2, § 7-1
eller § 8-1
3. overtrer enkeltvedtak fastsatt med hjemmel i § 2-3, § 2-5
første ledd, § 2-10 annet ledd, § 3-4, § 4-1, § 4-2
annet ledd, § 4-4 første til fjerde ledd, § 4-5
første ledd, § 4-6 første, annet eller fjerde ledd,
§ 4-7 første eller annet ledd, § 4-8
første, eller tredje til femte ledd, § 4-9 første
til tredje ledd, § 4-10, § 6-2, § 7-1, § 7-2, § 8-1
eller § 10-6 eller
4. gir uriktige eller ufullstendige opplysninger til myndigheten,
jf. § 10-3.
II
1. Loven gjelder
fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan sette i kraft de enkelte
bestemmelsene til forskjellig tid.
2. For tilbyder med sterk markedsstilling
skal forpliktelser etter tidligere § 4-11 første ledd med tilhørende
forskrift opprettholdes inntil nytt vedtak i sluttbrukermarkedet
for fasttelefoniabonnement (Marked 1) er fattet.
3. Kongen kan gi nærmere overgangsregler.
Jeg viser til Prop. L. 69 (2012-13) Endringer
i ekomloven og det pågående arbeidet med utarbeidelse av innstilling.
Samferdselsdepartementet har ved en inkurie uteglemt § 2-15 i opplistingen
i § 10-13 nr 2 i proposisjonens lovforslag, og jeg ber om at dette
rettes.
Bestemmelsen § 2-15 gjelder hemmelig telefonnummer.
En inkludering av § 2-15 i § 10-13 nr. 2 vil føre til at overtredelse
av forskrift gitt med hjemmel i § 2-15 kan medføre sanksjoner i
form av overtredelsesgebyr. Dette er hørt, men er ved en feil ikke
kommet med i § 10-13.
Dersom dette rettes vil bestemmelsen § 10-13
nr. 2 bli seende slik ut:
2. overtrer forskrift
gitt med hjemmel i §§ 2-1 til 2-9, § 2-10 sjette ledd,
§§ 2-12, 2-14, 2-15, §§4-1 til 4-8, § 4-14, § 5-1, § 6-2, § 6-5, §§ 7-1 til 7-4, § 8-1, § 10-3 eller § 10-5
Oslo, i transport- og kommunikasjonskomiteen, den 16. april 2013
Anne Marit Bjørnflaten |
Bård Hoksrud |
fung. leder |
ordfører |