Til Stortinget

1. Bakgrunn

1.1 Innledning

I Stortingets møte 28. august 2012 holdt statsminister Jens Stoltenberg og justis- og beredskapsminister Grete Faremo en redegjørelse om regjeringens oppfølging av 22. juli-kommisjonens rapport. Ved møtets slutt ble det vedtatt å sende redegjørelsen til kontroll- og konstitusjonskomiteen for videre behandling.

1.2 Hendelsene 22. juli 2011

22. juli 2011, kl. 15.25, ble Norge rammet av den mest alvorlige terrorhendelsen noen gang i fredstid. En bombe på 950 kilo eksploderte i regjeringskvartalet og drepte åtte personer. I tillegg ble et stort antall mennesker skadet, og det var enorme materielle ødeleggelser på bygninger og infrastruktur. Én person sto bak ugjeringen, og han tok seg samme ettermiddag til Utøya der AUF arrangerte sin årlige sommerleir. Gjerningsmannen gikk i land på Utøya kl. 17.17, forkledd som politi, og drepte i alt 69 personer; de fleste svært unge. I tillegg ble et stort antall ungdommer livstruende skadet. De som slapp fysisk uskadet fra massedrapet var vitne til grufulle hendelser. Flere la på svøm for å berge livet. Politiet pågrep gjerningsmannen om lag kl.18.34.

En omfattende redningsaksjon ble iverksatt og mange liv ble berget som følge av godt redningsarbeid. Det ble likevel fort klart at det var mye som ikke hadde fungert som det skulle.

Norge hadde opplevd det verste anslaget i fredstid. 77 mennesker var drept, et stort antall var alvorlig skadet, og ofre og pårørende var påført enorme tap og lidelser. I tillegg var det politiske Norge hardt rammet og Statsministerens kontor og seks departementer var uten lokaler.

I dagene og ukene etter terroren mobiliserte hele det norske folk, med kongefamilien og statsministeren i spissen. Nasjonen var samlet i sorg, men også i fortvilelse over at samfunnet ikke hadde vært bedre i stand til å stanse gjerningsmannen.

1.3 Redegjørelse fra justisministeren og forsvarsministeren i Stortingets møte 10. november 2011

Den 10. november 2011 holdt daværende justisminister Knut Storberget og daværende forsvarsminister Grete Faremo en redegjørelse til Stortinget om angrepene 22. juli 2011. Stortinget besluttet samme dag, i medhold av Stortingets forretningsorden § 14 første ledd, å nedsette en særskilt komité for å behandle saken videre. Komiteens arbeid ble avgrenset mot etterforskning og iretteføring, dvs. faktum og skyldspørsmålet knyttet til den straffbare handlingen som forårsaket tragedien 22. juli. Komiteens arbeid ble videre avgrenset mot 22. juli-kommisjonen pågående arbeid.

Komiteen sendte i to omganger omfattende skriftlige spørsmål til ulike departementer og avholdt åpen høring 18. januar 2012.

Den særskilte komités innstilling i saken ble avgitt 1. mars 2012, jf. Innst. 207 S (2011–2012).

1.4 Granskingskommisjonen

12. august 2011 oppnevnte regjeringen en uavhengig kommisjon for å gjennomgå og trekke lærdom av hendelsene. Oppnevnelsen av kommisjonen og utformingen av mandatet ble drøftet med partiene på Stortinget.

Advokat Alexandra Bech Gjørv ble gitt i oppdrag å lede kommisjonen. Hun er partner i et advokatfirma i Oslo, og tidligere direktør i Hydro og Statoil. De øvrige medlemmene hadde bakgrunn fra politi, helsevesen, Forsvaret, frivillig sektor, næringslivet, undervisningssektoren, forskningsmiljøer mv. To av medlemmene var fra henholdsvis Danmark og Finland.

Det ble klart og tydelig formidlet at kommisjonen skulle skrive 22. juli-historien «usminket og ærlig».

Kommisjonens 10 medlemmer fikk et omfattende mandat. Hensikten med kommisjonens arbeid skulle være å trekke lærdom, med sikte på å stå best mulig rustet til å avverge og møte eventuelle fremtidige angrep. Kommisjonen ble gitt i oppdrag å kartlegge hendelsesforløpet 22. juli 2011. Kommisjonen ble også bedt om å vurdere myndighetenes evne til å avdekke planer og avverge angrep, beskytte seg mot og redusere konsekvensene av angrep, samt å håndtere situasjonen ved et angrep, herunder ivaretakelse av skadde og pårørende. Mandatet ba også kommisjonen fremme tiltak for å få en bedre fremtidig beredskap.

Kommisjonen arbeidet i ett år og innhentet omfattende dokumentasjon, alt fra politiets lydlogger, statistikk, teledata og GPS-data, og i alt 12 ekspertuttalelser. Det ble avholdt et stort antall møter med sentrale aktører, og gjennomført befaringer og studiereiser til utlandet. Kommisjonen avholdt også formelle intervjuer med i alt 123 personer, og det ble utarbeidet referater fra disse intervjuene.

Kommisjonen la 13. august 2012 frem sin rapport NOU 2012: 14 Rapport fra 22. juli-kommisjonen. Rapporten ga en beskrivelse av trusselbildet og rammeverket for samfunnssikkerhet og beredskap i Norge forut for 22. juli 2011. Videre ga rapporten en svært grundig og omfattende beskrivelse av krisehåndteringen 22. juli 2011 – de ulike delene av redningsaksjonen, myndighetenes håndtering og de berørtes synspunkter. Rapporten drøftet kritiske beredskapsressurser som politihelikopter og nødnett, og vesentlige sider ved sikkerheten forut for terrorhendelsene, herunder PSTs arbeid med å avdekke og avverge terrorisme og arbeidet med sikring av regjeringskvartalet.

Kommisjonen presenterte følgende seks hovedkonklusjoner:

• Angrepet på regjeringskvartalet 22/7 kunne ha vært forhindret gjennom effektiv iverksettelse av allerede vedtatte sikringstiltak.

• Myndighetenes evne til å beskytte menneskene på Utøya sviktet. En raskere politiaksjon var reelt mulig. Gjerningsmannen kunne ha vært stanset tidligere 22/7.

• Flere sikrings- og beredskapstiltak for å vanskeliggjøre nye angrep og redusere skadevirkningene burde ha vært iverksatt 22/7.

• Helse- og redningsarbeidet ivaretok de skadde og pårørende i akuttfasen på en god måte.

• Regjeringens kommunikasjon til befolkningen var god. Departementene maktet å videreføre sitt arbeid på tross av skadene.

• Med en bedre arbeidsmetodikk og et bredere fokus kunne PST ha kommet på sporet av gjerningsmannen før 22/7. Kommisjonen har likevel ikke grunnlag for å si at PST dermed kunne og burde ha avverget angrepene.»

1.5 Redegjørelsen fra statsministeren og justis- og beredskapsministeren

I brev av 14. august 2012 til Stortingets presidentskap anmodet statsminister Jens Stoltenberg om å få holde en muntlig redegjørelse for Stortinget etter Stortingets forretningsorden § 34 a om hvordan regjeringen ville følge opp rapporten fra 22. juli-kommisjonen.

Den 28. august 2012 holdt statsministeren og justis- og beredskapsministeren en redegjørelse for Stortinget, som for anledningen var innkalt til ekstraoordinært møte.

Statsministeren viste til at funnene fra kommisjonen var alvorlige og at for mye sviktet. Viktige deler av beredskapen og evnen til krisehåndtering var ikke god nok da det virkelig gjaldt. Han uttalte videre:

«Der det sviktet skyldtes det primært grunnleggende forhold:

• Problemet er ikke at det ikke finnes planverk, men at planene ikke ble iverksatt.

• Problemet er ikke at det ikke avholdes øvelser, men at evnen til å ta lærdom av dem er for liten.

• Problemet er ikke først og fremst mangel på ressurser, lovverk eller organisering, men kulturer, holdninger til beredskap og evnen til samhandling.»

Statsministeren delte følgende erkjennelse med Stortinget:

«Kommisjonen dokumenterer en svikt i norsk beredskap og beredskapskultur som er mer omfattende og dypere enn jeg var forberedt på. Det er tungt å ta inn over seg.»

Statsministeren uttalte videre:

«Et sentralt spørsmål i debatten som har fulgt i kjølvannet av kommisjonens innstilling, handler om ansvar. Hva vil det si å ha ansvar? Og hva vil det si å ta ansvar?

Det er myndighetene som har ansvar for beredskapen. Derfor har jeg flere ganger slått fast: Jeg har det øverste ansvaret. For beredskapen, for nødetatene, for Forsvaret, for helsevesenet. Jeg har det øverste ansvaret for det som gikk galt, og det som gikk bra, i håndteringen den 22. juli.

Jeg og regjeringen tar ansvar etter 22. juli. …»

Statsministeren kom med følgende beklagelse i redegjørelsen:

«Tre av kommisjonens konklusjoner er:

• Grubbegata burde vært stengt. Det var den ikke.

• Gjerningsmannen kunne ha vært stanset tidligere. Det ble han ikke.

• Flere sikrings- og beredskapstiltak burde ha vært iverksatt. Det skjedde ikke.

Dette beklager jeg.»

Statsråd Grete Faremo uttalte innledningsvis i sin redegjørelse:

«22. juli-kommisjonens rapport er alvorlig. Vi var ikke godt nok forberedt. For mye sviktet. Tilbake sitter mennesker med uopprettelige tap.

En jobb må gjøres, og det haster.

Som statsråd med ansvar for sikkerhets- beredskapsfunksjoner har jeg et tydelig mandat: å sikre at Norge kan møte de risiko- og sårbarhetsutfordringer vi står overfor.

Det krever at den samlede beredskapen styrkes.

Jeg legger kommisjonens rapport til grunn for dette arbeidet. I tillegg vil Stortingets vedtak og anbefalinger fra Den særskilte komité samt stortingsmeldingen om samfunnssikkerhet stå sentralt.»

Både statsministeren og justis- og beredskapsministeren varslet i sin redegjørelse at regjeringen ville legge fram en stortingsmelding om tiltak for å følge opp 22. juli-kommisjonens rapport i løpet av våren 2013.

Redegjørelsen fra statsministeren og justis- og beredskapsministeren følger som vedlegg 1 til innstillingen.

2. Komiteens behandling

2.1 Den parlamentariske kontrollfunksjonen

Kontroll- og konstitusjonskomiteen skal i henhold til Stortingets forretningsorden § 14 nr. 9 behandle saker om Stortingets kontroll med forvaltningen.

Regjeringen står konstitusjonelt og politisk ansvarlig overfor Stortinget, og den parlamentariske kontrollen er en demokratisk garanti for at prinsippene i maktfordelingen etterleves. Regjeringens makt utøves dermed under ansvar, og statsministeren og den enkelte statsråd står til enhver tid ansvarlig overfor Stortinget for sin embetsførsel.

I Dokument nr. 14 (2002–2003) Rapport til Stortinget fra utvalget til å utrede Stortingets kontrollfunksjon (Frøiland-utvalget), ble kontrolloppgaven definert på følgende måte (side 15):

«… all etterfølgende parlamentarisk gransking, vurdering og saksjonering av vedtak, handlinger eller unnlatelser i regjering og forvaltning.»

Det følger av dette at det ikke er kontroll- og konstitusjonskomiteens oppgave å behandle de tiltakene som ble skissert i statsministerens og justis- og beredskapsministerens redegjørelse. Regjeringen har varslet at den vil fremme en melding til Stortinget om tiltak for å følge opp 22. juli-kommisjonens funn og anbefalinger.

Frøiland-utvalget sier videre at formålet med Stortingets kontroll er å sikre at regjeringen gjennomfører de vedtak Stortinget har fattet, samt å sikre at regjeringen utøver sin kompetanse i tråd med Stortingets forutsetninger.

Det er vanlig å skille mellom to former for parlamentarisk ansvar; det rettslige og det politiske.

Stortingets ansvarliggjøring av regjeringens medlemmer skjer på forskjellige måter. De formelle reaksjonsmidlene er riksrettstiltale og mistillitsvedtak.

Spørsmålet om riksrett og hvorvidt konstitusjonelt ansvar skal gjøres gjeldende, reguleres av Grunnloven og ansvarlighetsloven. Også mistillitsinstituttet er nedfelt i Grunnloven, og dersom mistillit vedtas, utløser det en rettslig plikt til å gå av. Det er ingen formelle krav til begrunnelse av et mistillitsforslag.

Mens bestemmelsene i Grunnloven og ansvarlighetsloven gir klare føringer for når konstitusjonelt ansvar skal gjøres gjeldende, vil det være mer skjønnspreget når politisk ansvar skal gjøres gjeldende.

I tillegg til de formelle reaksjonsformene, benyttes også mer uformelle reaksjoner for å uttrykke kritikk. Stortinget kan fatte vedtak om kritikk. Slike vedtak omtales som «daddelsvotum» eller kritikkvedtak og får ingen rettslige konsekvenser for den aktuelle statsråden. Uformell kritikk omfatter også kritiske merknader i komitéinnstillinger og kritikk uttrykt under stortingsdebatten.

2.2 Innhenting av dokumentasjon

22. juli-kommisjonens intervjuer

Da 22. juli-kommisjonen avsluttet sitt arbeid, ble kommisjonens arkiv oversendt til Riksarkivet, herunder referater fra de formelle intervjuene som kommisjonen gjennomførte. Statsministeren hadde besluttet at referatet fra hans intervju skulle være offentlig. De øvrige referatene ble unntatt offentlighet.

Representanter fra pressen søkte om innsyn i referatene fra intervjuer med regjeringsmedlemmer og øvrige politikere. Riksarkivet avslo søknadene med hjemmel i offentleglova § 14, første ledd, som hjemler unntak fra offentlighet for interne dokumenter. Riksarkivaren fant at det ikke var grunnlag for å praktisere meroffentlighet, og begrunnet dette blant annet med hensyn til framtidige kommisjoners tilgang til opplysninger gjennom åpenhjertige intervjuer med de som kan ha relevant informasjon.

Innsynsbegjæringene ble anket til Kulturdepartementet, og 20. september 2012 besluttet kulturministeren å gi innsyn i referatene. Kulturministeren begrunnet avgjørelsen med at politikernes stilling som representanter for befolkningen gjorde at det burde praktiseres meroffentlighet. Opplysninger som er taushetsbelagt, ble fortsatt unntatt offentlighet.

28. september 2012 skrev komiteen til kulturminister Hadia Tajik og ba om innsyn i referatene fra 22. juli-kommisjonens intervjuer med personer i ledende stillinger i embetsverket. Det ble bedt om at referatene ble gjort tilgjengelige i en slik form at de kunne være offentlige.

Medlemmer av pressen hadde tidligere søkt om innsyn i flere av disse referatene. Både Riksarkivet og Kulturdepartementet ga avslag. Kulturministeren ga imidlertid i brev av 3. oktober 2012 komiteen beskjed om at referatene ville bli gjort tilgjengelige. Referatene ble gjennomgått og taushetsbelagt informasjon tatt ut, og 19. oktober 2012 ble referatene oversendt komiteen og publisert på Riksarkivets nettsider; i sladdet form.

I brev av 7. november 2012 ba komiteen om å få tilsendt eventuelle referater fra møter eller samtaler med de 28 personene som har avgitt forklaring til 22. juli-kommisjonen. Komiteen ba videre om å få referatene tilsendt i en slik form at de kunne være offentlig tilgjengelige.

I svarbrev av 23. november 2012 viste kulturministeren til at det var funnet ni slik dokumenter. Disse hadde ikke på noe tidspunkt vært sendt ut av kommisjonen, og var derfor å betrakte som interne saksdokumenter som kunne unntas offentlighet. Statsråden fant ikke å kunne praktisere meroffentlighet, jf. offentleglova § 11, og referatene kunne følgelig ikke oversendes i en slik form at de kunne gjøres tilgjengelige for offentligheten.

Den 28. november 2012 sendte komiteen et nytt brev og ba om å få oversendt de ni dokumentene i usladdet form. Det fremgikk at komiteen var innforstått med at referatene kunne inneholde taushetsbelagt og gradert informasjon og at dokumentene ville bli behandlet i tråd med Stortingets forretningsorden § 28 annet ledd.

Ved brev av 4. desember 2012 oversendte kulturministeren de ni notatene og gjorde oppmerksom på at de inneholdt taushetsbelagt eller gradert informasjon.

Dokumentasjon vedrørende stenging av Grubbegata

I brev til fornyings-, administrasjons- og kirkeministeren av 9. oktober 2012 ba komiteen om tilgang til all korrespondanse mellom Statsministerens kontor og Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet knyttet til forhold rundt stenging av Grubbegata.

I svarbrev av 2. november 2012 oversendte statsråden aktuell korrespondanse og dokumenter samt oversikt over møter mellom Statsministerens kontor og departementet.

I et nytt brev til fornyings-, administrasjons- og kirkeministeren, sendt 12. oktober 2012, ble det bedt om innsyn i departementets korrespondanse med Oslo kommune, i tilknytning til saken om stenging av Grubbegata. Komiteen ba om å få denne dokumentasjonen i en egen forsendelse.

Komiteen fikk oversendt denne dokumentasjonen i brev av 8. november 2012, inklusive en tidslinje for dokumenter mellom Oslo kommune og Statsbygg m.fl. i plansaken.

I brev av 16. januar 2013 til statsråden viste komiteen til tilsendt kopi av brev fra Moderniseringsdepartementet til Oslo politidistrikt, datert 7. november 2005, vedrørende anmodning om trafikkregulering av Grubbegata. Komiteen ba opplyst om det forelå et svarbrev fra Oslo politidistrikt og ba i så fall om å få oversendt en kopi av svarbrevet i avgradert form.

Det fremgikk av statsrådens svarbrev, datert 18. januar 2013:

«Departementet fikk en muntlig tilbakemelding fra Oslo politidistrikt om at politiet mente det ikke ville være mulig å håndheve et innkjøringsforbud og at et forbud som ikke kunne håndheves ville svekke respekten for skiltingen. Jeg viser i denne forbindelse til rapporten fra 22. juli-kommisjonen kapittel 18.7 s 439 første spalte 3. avsnitt der innholdet i tilbakemeldingen er omtalt.»

Komiteen sendte 6. februar 2013 et oppfølgingsbrev, der det ble stilt spørsmål om den muntlige tilbakemeldingen fra politiet om midlertidig stenging av Grubbegata ved skiltning.

I brevet omtalte komiteen også diskrepanser som fremkom mellom referatet fra høringen i kontroll- og konstitusjonskomiteen 16. november 2012 og svarbrevet fra statsråden av 18. januar 2013 og stilte spørsmål i tilknytning til dette.

Deler av korrespondansen følger som vedlegg 10 til 13 til innstillingen.

Graderte rapporter

I brev av 5. oktober 2012 til justis- og beredskapsministeren ba kontroll- og konstitusjonskomiteen om å få oversendt to rapporter utarbeidet som grunnlagsdokumenter for evalueringen av PSTs håndtering av hendelsene 22. juli 2011. Disse rapportene var tidligere oversendt Stortingets utvidede utenriks- og forsvarskomité. Det fremgikk av brevet at komiteen var innforstått med at rapportene inneholdt graderte opplysninger og at dokumentene ville bli behandlet i tråd med Stortingets forretningsorden § 28 annet ledd.

I brev til justis- og beredskapsministeren av 5. desember 2012 viste komiteen til de tidligere mottatte graderte rapportene og ba om få oversendt rapportene i sladdet og avgradert form. Statsråden svarte i brev av 20. desember 2012 at det er viktig at dokumenter vurderes med hele sitt innhold for å kunne gi et korrekt og helhetlig bilde av hva dokumentet beskriver. Statsråden viste videre til at PST har publisert en ugradert rapport om resultatene av evalueringen.

I et brev til justis- og beredskapsministeren av 28. november 2012 viste komiteen til forklaringen fra leder av Regjeringens krisestøtteenhet (KSE) til 22. juli-kommisjonen, der det fremgikk at det høsten 2008 ble iverksatt arbeid med en intern risiko- og sårbarhetsanalyse. Dette arbeidet ble ferdigstilt 2009, og rapporten inneholdt et scenario med en bilbombe plassert ved Høyblokka. Komiteen ba opplyst hvem som fikk tilgang til denne rapporten.

I svarbrev av 7. desember 2012 viste statsråden til at den interne risiko- og sårbarhetsvurderingen fra KSE beskriver en rekke scenarier og mulige konsekvenser for enhetens funksjonsevne. Ett av scenariene i vurderingene omhandlet en bilbombe på gateplan ved Høyblokka i regjeringskvartalet. KSE hadde lokaler på gateplan i Høyblokka og i andre underetasje samme sted. Som ledd i arbeidet med risiko- og sårbarhetsvurderingen ble det identifisert og iverksatt sårbarhetsreduserende tiltak samt utarbeidet overordnede planer for håndtering av de beskrevne scenariene.

Det fremgikk av svarbrevet at vurderingen og tiltakene (bl.a. identifikasjon av alternativ lokasjon for KSE, uflyttingsøvelser, anskaffelse av mobile løsninger og plassering av enhetens dataservere på et sikkert sted utenfor regjeringskvartalet) ble forankret administrativt i departementet etter ferdigstillelse.

I brev til forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen av 13. desember 2012 ba kontroll- og konstitusjonskomiteen om å få oversendt følgende rapporter fra Forsvarets forskningsinstitutt (FFI):

• FFI-rapport 2009/01882 Kriseledelse og sivilt-militært samarbeid ved begrenset militært angrep på Norge – bakgrunnshistorie og vignetter

• FFI-rapport 2010/01009 Sikkerheitspolitisk krise, nasjonal kriseleiing og sivilmilitært samarbeid

• FFI-rapport 2011/00648 Scenarioer for samfunnssikkerhet og nasjonal beredskap.

Komiteen ba også om en fullstendig oversikt over hvem som har mottatt disse rapportene.

Det fremgikk at komiteen var innforstått med at rapportene inneholdt graderte opplysninger og at komiteen ville behandle dokumentene i tråd med Stortingets forretningsorden § 28 annet ledd.

Komiteen fikk 19. desember 2012 oversendt de etterspurte rapportene med fordelingslister.

2.3 Spørsmål til ansvarlige statsråder

Komiteen besluttet også å sende brev med skriftlige spørsmål til fire statsråder. Brevene ble sendt 12. oktober 2012. Brevet til statsministeren inneholdt 17 spørsmål som blant annet gjaldt:

• sikkerheten i regjeringskvartalet

• stenging av Grubbegata

• politiets helikoptertjeneste

• oppfølging av planverk, varsling

• sensitive dokumenter

• sikring av sikringsverdige objekter 22. juli 2011

• Regjeringens kriseråd

• nødnett

• ansvar for beredskap

Det ble stilt i alt 75 spørsmål til justis- og beredskapsministeren. Spørsmålene gjaldt blant annet:

• politiets aksjon 22. juli 2011

• andre aktørers rolle 22. juli 2011

• Politiets sikkerhetstjeneste

• riksalarm

• politiets helikoptertjeneste

• politiets arbeid og organisering

• IKT i politiet

• nødnett

• beredskap og oppfølging

• ledelse, holdninger og kultur i staten

• habilitet

Det ble stilt 15 spørsmål til fornyings-, administrasjons- og kirkeministeren, om blant annet:

• stenging av Grubbegata

• sikkerheten i regjeringskvartalet

• ledelse, holdninger og kultur i staten

• IKT i forvaltningen

Det ble stilt ett spørsmål til forsvarsministeren, og det gjaldt beredskaps- og krisehåndteringsøvelser.

Komiteen mottok svar på samtlige brev 26. oktober 2012. Korrespondansen er tatt med som vedlegg 2 til 9 til innstillingen.

I et brev til kommunal- og regionalministeren av 6. november 2012 stilte komiteen spørsmål vedrørende oppfølging av pårørende, berørte og etterlatte etter 22. juli, herunder tildeling av skjønnsmidler til kommunene. Spørsmålene ble besvart av helse- og omsorgsministeren i samråd med kommunal- og regionalministeren, jf. brev av 16. november 2012.

I brev av 28. november 2012 til helse- og omsorgsministeren stilte komiteen ytterligere spørsmål når det gjaldt fordeling av ubrukte midler. Komiteen viste til at den var kjent med at forutsetningen har vært at innmeldte behov fra berørte kommuner skulle være dekket, jf. blant annet informasjon på nettsidene til Fylkesmannen i Vestfold.

Komiteen ba derfor om en presisering av statsrådens uttalelser innledningsvis i svarbrevet om at dersom departementet får kunnskap om at midlene er nyttet til andre formål, vil dette bli fulgt opp overfor de kommunene det gjelder. Komiteen mottok svar fra helse- og omsorgsministeren 11. januar 2013. Det fremgår av svarbrevet at Helse- og omsorgsdepartementet har sendt et brev til alle landets fylkesmenn hvor fylkesmennene bes om å redegjøre for kjennskap til om kommuner i de respektive fylkene som har mottatt skjønnsmidler til psykososial oppfølging etter 22. juli, har brukt midlene til andre formål. Helse- og omsorgsdepartementet vil vurdere tiltak rettet mot eventuelle kommuner dette måtte gjelde. Det fremgår videre at departementet har utformet reviderte retningslinjer for skjønnstilskuddet til psykososial oppfølging i kommunene etter 22. juli for 2013. Retningslinjene presiserer at midler skal tildeles etter søknad, og det åpnes for anmodning om tilbakebetaling av udisponerte midler hvis behovssituasjonen, eller andre forhold, endres.

Korrespondansen følger som vedlegg 14 til 17 til innstillingen.

2.4 Befaringer

Komiteen gjennomførte 5. november 2012 befaring til regjeringskvartalet og Utøya. Politiets innsatsleder orienterte om politiets aksjon i regjeringskvartalet 22. juli 2011. Representanter fra Statsbygg var også til stede, og komiteen ble vist noen av de materielle ødeleggelsene, og vaktsentralen.

På Utøya deltok representanter fra Nordre Buskerud politidistrikt og Beredskapstroppen. Komiteen ble orientert om politiets aksjon, kontakten mellom lokalt politi og Beredskapstroppen, hvordan politiet hadde tatt seg over til Utøya, pågripelsen av gjerningsmannen og den videre redningsoperasjonen og evakuering av skadde. Representanter fra AUF deltok også på befaringen.

2.5 Kontrollhøringer

Som et ledd i behandlingen av saken besluttet komiteen å avholde åpne kontrollhøringer. Høringene ble avholdt over fem dager i perioden 6.–26. november 2012.

Følgende problemstillinger lå til grunn for høringene:

• 1. Hva er årsakene til og hvem har ansvaret for at beredskapen sviktet på vesentlige områder 22. juli 2011? Hvorfor ble ikke advarsler tatt alvorlig, og hva er årsaken til at det tilsynelatende har vært en ansvarspulverisering på beredskaps- og sikkerhetsområdet?

• 2. Hvorfor ble ikke planverk iverksatt og fastlagte rutiner fulgt 22. juli 2011? Hvordan ble ansvar utøvd og hvor kan ansvar plasseres?

• 3. Hva har sviktet i opplæring og ledelse når kulturer, holdninger til beredskap og evnen til samhandling blir trukket fram som en viktig årsak til at mye ikke fungerte som det skulle 22. juli 2011, og hvor ligger ansvaret for dette?

Følgende ble invitert og møtte til høring:

• Alexandra Bech Gjørv, leder for 22. juli-kommisjonen

• Nasjonal støttegruppe etter 22. juli-hendelsene

• Representanter for de frivillige ved Tyrifjorden

• Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik

• Tidligere justisminister Odd Einar Dørum

• Direktør Jon A. Lea, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap

• Forsvarssjef Harald Sunde

• Sjef for Etterretningstjenesten Kjell Grandhagen

• Generalinspektør for Heimevernet Kristin Lund

• Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen

• Assisterende departementsråd Morten Tiller, Forsvarsdepartementet

• Tidligere sjef Politiets sikkerhetstjeneste Janne Kristiansen

• Tidligere sjef Politiets sikkerhetstjeneste Jørn Holme

• Byrådsleder Stian Berger Røsland, Oslo kommune

• Tidligere leder av Byutviklingskomiteen i Oslo kommune, Ola Elvestuen

• Tidligere nestleder av Byutviklingskomiteen Tone Tellevik Dahl

• Tidligere statsråd i Fornyings- og administrasjonsdepartementet, Heidi Grande Røys

• Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, Statsministerens kontor

• Regjeringsråd Nina Frisak

• Tidligere departementsråd i Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet, Karin Moe Røisland

• Statsråd Rigmor Aasrud, Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet

• Tidligere politidirektør Ingelin Killengreen

• Tidligere politidirektør Øystein Mæland

• Assisterende politidirektør Vidar Refvik

• Tidligere politimester i Oslo, Anstein Gjengedal

• Tidligere Kripos-sjef Odd Reidar Humlegård

• Politimester i Nordre Buskerud, Sissel Hammer

• Sjef for Beredskapstroppen, Anders Snortheimsmoen

• Politimester i Vestfinnmark, Torbjørn Aas

• Tidligere departementsråd Morten Ruud, Justis- og beredskapsdepartementet

• Tidligere assisterende departementsråd Hans Olav Østgaard, Justis- og beredskapsdepartementet

• Tidligere ekspedisjonssjef Hans Sverre Sjøvold, Justis- og beredskapsdepartementet

• Tidligere justisminister Knut Storberget

• Justis- og beredskapsminister Grete Faremo

• Statsminister Jens Stoltenberg

Komiteen besluttet i forbindelse med høringene å sende invitasjon direkte til noen sentrale nåværende og tidligere embetsmenn og å stille spørsmål direkte til disse embetsmennene.

Hovedregelen etter § 5 første ledd i reglement for åpne kontrollhøringer er, når det gjelder ansatte i et departement, at komiteen kan anmode embets- og tjenestemenn om å møte til høring, men at henvendelsen fra komiteen og den senere utspørringen går via statsråden.

Når komiteen besluttet å fravike hovedregelen, skyldtes det sakens ekstraordinære karakter. Det er etter regelverket åpnet for at komiteen kan stille spørsmål direkte til den inviterte embetsmann når det av særskilte grunner anses nødvendig, jf. høringsreglementets § 5 første ledd fjerde punktum. Komiteen fant at det forelå slike særskilte grunner i denne saken.

Det ble tatt stenografisk referat fra kontrollhøringene, og dette følger som vedlegg 18 til denne innstillingen.

3. Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jette F. Christensen, Martin Kolberg og Marit Nybakk, fra Fremskrittspartiet, lederen Anders Anundsen, Terje Halleland og Ulf Erik Knudsen, fra Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Hallgeir H. Langeland, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Kristelig Folkeparti, Geir Jørgen Bekkevold, og fra Venstre, Trine Skei Grande, legger med dette frem sin innstilling om redegjørelse av statsministeren og justis- og beredskapsministeren i Stortingets møte 28. august 2012 om regjeringens oppfølging av rapporten fra 22. juli-kommisjonen.

3.1 Terrorhandlingene 22. juli 2011

Komiteen vil innledningsvis peke på at terrorhendelsene 22. juli 2011 var den mest omfattende voldshandling i Norge i fredstid, og den rystet hele nasjonen. Åtte mennesker ble drept som følge av bombeeksplosjonen i regjeringskvartalet og 69 i massedrapet på Utøya. I tillegg ble mange mennesker skadet både fysisk og psykisk. Alle pårørende er påført lidelser som det vil ta lang tid å lindre og som de alltid vil måtte leve med.

Komiteen viser til at det var en norsk mann som bombet regjeringskvartalet og drepte ungdom på Utøya. Hans motiver var politiske. I kjennelsen fra Oslo tingrett etter første fengslingsmøte 25. juli 2011 sa retten følgende:

«Til tross for at siktede har erkjent de faktiske forhold, har han ikke erkjent straffeskyld. Etter det retten forstår mener siktede at han måtte gjennomføre handlingene for å ‘å redde Norge og Vest-Europa fra bl. a kulturmarxisme og muslimsk overtagelse’. Han har i tidligere politiforklaring og i retten gitt en form for motiv som kan sammenfattes noe i retning av at:

‘Målet med attentatetene var å ‘gi et kraftig signal’ til folket. Siktede ønsker å påføre Arbeiderpartiet ‘størst mulig tap’ slik at dette for fremtiden ville ‘strupe nye rekruttering’. Siktede forklarte at Arbeiderpartiet har sveket landet og folket og prisen for forræderiet fikk de betalt for i går.’»

Gjerningsmannen ble 24. august 2012 dømt til 21 års forvaring. I dommen står det å lese:

«Tiltalte har, etter flere års planlegging, gjennomført et bombeangrep rettet mot den sentrale statsforvaltning og derved også mot landets demokratiske institusjoner. Han har drept 77 mennesker, de fleste av disse ungdommer som ble nådeløst skutt ansikt til ansikt. Tiltalte utsatte et stort antall mennesker for akutt livsfare. Mange av de berørte er påført betydelige fysiske og/eller psykiske skader. Etterlatte og pårørende sitter tilbake med bunnløs sorg. De materielle ødeleggelsene er enorme. Grusomhetene i tiltaltes handlinger savner sidestykke i norsk historie.»

Videre står det:

«Selv om 21 år er en svært lang straff, finner retten det usannsynlig at tidsaspektet i seg selv vil redusere gjentakelsesfaren. På løslatelsestidspunktet vil demokratiet som tiltalte ønsker å avskaffe, fortsatt bestå. Norge vil fortsatt ha innbyggere med forskjellig etnisk bakgrunn, forskjellig kultur og forskjellig religion.»

Komiteen mener det på denne bakgrunn er belegg for å si at en tilregnelig norsk mann gikk til angrep på Arbeiderpartiet, dets ungdom og landets demokratiske institusjoner for å hindre en fremtid som ligner på nåtiden. Ugjerningen rammet også mange direkte, uavhengig av politisk tilknytning. Det var et angrep på verdier som deles av det norske folk. Sorgen ble delt av hele folket.

3.2 22. juli-kommisjonen

Komiteen viser til at regjeringen 12. august 2011 oppnevnte en uavhengig kommisjon for å gjennomgå og trekke lærdom fra angrepene på regjeringskvartalet og Utøya. Kommisjonen skulle ifølge mandatet:

«foreta en gjennomgang og evaluering for å trekke lærdom fra hendelsene med sikte på at det norske samfunnet skal kunne stå best mulig rustet til å avverge og møte eventuelle fremtidige angrep, samtidig som en tar vare på sentrale verdier i det norske samfunnet som åpenhet og demokrati.»

Komiteen viser videre til at det er redegjørelsene som ble holdt i Stortinget 28. august 2012 av statsminister Jens Stoltenberg og justis- og beredskapsminister Grete Faremo som er grunnlaget for behandlingen av saken i Stortinget nå. Redegjørelsene ble holdt som en første oppfølging av 22. juli-kommisjonens rapport. Stortinget har siden terrorhandlingene skjedde, drøftet saken ved flere anledninger. Disse drøftingene, innstillingen fra Stortingets særskilte komité (Innst. 207 S (2011–2012)) om redegjørelse fra justisministeren og forsvarsministeren i Stortingets møte 10. november 2011 om angrepene 22. juli) og 22. juli-kommisjonens rapport, ligger som et bakteppe for behandlingen av redegjørelsen. Regjeringen har varslet at den senere vil følge opp kommisjonens rapport med en stortingsmelding våren 2013.

Komiteen har merket seg at både 22. juli-kommisjonen og Stortingets særskilte komité fremmet en rekke forslag til tiltak som skal bedre beredskapen i Norge. Komiteen legger til grunn at regjeringen i den varslede meldingen også vil gi respons på disse forslagene og si noe om den videre oppfølging og framdrift.

I den forbindelse ber komiteen regjeringen vurdere behovet for å opprette et nasjonalt kompetansesenter for samfunnssikkerhet og beredskap, basert på blant annet internasjonale erfaringer.

Komiteen viser til at statsministeren både i sin redegjørelse og under Stortingets kontrollhøringer har lagt til grunn 22. juli-kommisjonens beskrivelse av hva som skjedde før, under og etter angrepet. Han la også til grunn kommisjonens vurderinger av hvorfor det skjedde og at høringene hadde bekreftet det hovedbildet. Han sa under kontrollhøringen at:

«Det gjør meg trygg på at vi kan anse kommisjonens rapport som vår felles fortelling om 22. juli 2011, om hva som fungerte i forhold til beredskap, og hva som sviktet, hva som ikke fungerte.»

Komiteen er enig i at 22. juli-kommisjonens rapport legges til grunn som vår felles fortelling om hva som skjedde 22. juli 2011.

3.3 Komiteens behandling

Komiteen har som en del av sitt arbeid med saken vært på befaring i regjeringskvartalet og på Utøya, og det har vært avholdt fem kontrollhøringer med berørte parter. Komiteen har gjennom dette fått belyst saken enda bedre, og mye nyttig informasjon kom fram.

Komiteen la følgende problemstillinger til grunn for kontrollhøringene:

• 1. Hva er årsakene til og hvem har ansvaret for at beredskapen sviktet på vesentlige områder 22. juli 2011? Hvorfor ble ikke advarsler tatt alvorlig, og hva er årsaken til at det tilsynelatende har vært en ansvarspulverisering på beredskaps- og sikkerhetsområdet?

• 2. Hvorfor ble ikke planverk iverksatt og fastlagte rutiner fulgt 22. juli 2011? Hvordan ble ansvar utøvd og hvor kan ansvar plasseres?

• 3. Hva har sviktet i opplæring og ledelse når kulturer, holdninger til beredskap og evnen til samhandling blir trukket fram som en viktig årsak til at mye ikke fungerte som det skulle 22. juli 2011, og hvor ligger ansvaret for dette?

3.4 Ofre, pårørende og etterlatte

Komiteen viser til høringen med Nasjonal støttegruppe etter 22. juli-hendelsene, som representerer etterlatte, pårørende og overlevende. Høringen bidro til å gi større innsikt i de grufulle hendelsene og til større forståelse for hjelpebehovet i etterkant av slike hendelser.

Komiteen har merket seg at de pårørende stort sett ble informert om skyting på Utøya via telefon fra sine barn. Mange pårørende fikk for dårlig og også misvisende informasjon om hvor de kunne henvende seg etter at de ble oppmerksomme på hva som skjedde. De pårørende er samtidig tydelige på at det var et godt oppfølgingsapparat på Sundvolden med både leger og sykepleiere og annet hjelpepersonell til stede.

Komiteen vil peke på at 22. juli-kommisjonen mener at helse- og redningsarbeidet ivaretok de skadde og pårørende i akuttfasen på en god måte. Helsetjenesten mobiliserte raskt store ressurser da bomben eksploderte i regjeringskvartalet. Hele regionen ble mobilisert, og også ambulanser fra Sverige var klare til å rykke ut. Mange sykehus i området tok imot skadde. De hardt skadde fikk god og nødvendig høyspesialisert behandling.

Komiteen vil også understreke den heroiske innsatsen som AUF-ere selv viste for å redde sine venner i en situasjon hvor de alle var i livsfare. Det er ingen tvil om at disse handlingene bidro til at liv ble spart.

Komiteen viser til at det er kommunene som har hatt ansvaret for oppfølgingen av skadelidte og pårørende etter at de kom hjem. Det har ifølge den nasjonale støttegruppen variert mye fra kommune til kommune hvordan oppfølgingen har vært. Mange har opplevd at kompetansen hos hjelpepersonellet har variert, og at det ikke alltid har vært vilje til å skaffe nødvendig tilleggskompetanse. Andre har opplevd seg godt ivaretatt.

Komiteen har merket seg at det også har variert fra fylke til fylke hvordan skjønnsmidlene som ble bevilget til oppfølging av berørte, har vært fordelt til kommunene. Det er også blitt stilt spørsmål ved bruken av midlene. Komiteen sendte på denne bakgrunn spørsmål til kommunal- og regionalministeren og helse- og omsorgsministeren om oppfølgingen av hjelpen som er gitt og fordelingen av midlene. Svarene tyder på at det er til dels store ulikheter fra kommune til kommune og fra fylke til fylke. Komiteen forutsetter at Helse- og omsorgsdepartementet følger dette videre opp og mener at alle som fortsatt har behov for hjelp, skal få det. Komiteen vil også understreke at det er viktig at brukerne tas med på råd slik at de kan få best mulig nytte av den hjelpen som tilbys.

Komiteen har merket seg at bedriftshelsetjenesten i departementene har fungert godt overfor de ansatte i departementsfellesskapet, og at departementenes likemannsstøttearbeid har fungert. Ofre og pårørende etter bomben i regjeringskvartalet har ellers opplevd litt forskjellig oppfølging ut fra hvilken bydel/kommune de bor i.

Komiteen viser til at såkalte forsvarskommuner fikk skryt i høringen for sin oppfølging av berørte. Der hadde de kunnskap og ekspertise. Forsvarets sanitet har mye spesialkompetanse på dette området. Dette er en kompetanse som det hadde vært nyttig å benytte i større grad også på landsbasis, en lærdom det er viktig å ta med seg videre.

Komiteen mener tilbakemeldingene fra Nasjonal støttegruppe etter 22. juli-hendelsene viser at alt ikke har fungert godt nok i oppfølgingsarbeidet. De berørte savnet et mer proaktivt og foroverlent helsevesen. Det er viktig at Helse- og omsorgsdepartementet tar lærdom av tilbakemeldingene som kommer, slik at en er enda bedre forberedt også på etterarbeidet ved denne type hendelser.

3.5 Frivillige

Komiteen vil rette en stor takk til alle de frivillige, både ansatte og forbipasserende, som med sin innsats berget liv i og ved regjeringskvartalet. Takken gjelder også de mange frivillige som med stor fare for eget liv berget mange ungdommer på Utøya. De dro ut i båtene sine, plukket ungdommer opp av vannet og sørget for å bringe dem i sikkerhet på fastlandet, hvor de ble tatt hånd om av andre hjelpere. Uten deres innsats ville tapstallene blitt enda større.

Komiteen viser til at noen av dem også stilte båten sin til disposisjon for politiet slik at de kunne komme seg til Utøya, og at noen bidro med leting etter savnede i sjøen etter at gjerningsmannen var pågrepet. Det ble gjort en heltemodig innsats, noe som også vises ved at flere har fått tildelt medalje for edel dåd.

Komiteen vil ellers understreke de rosende ord fra de frivillige som møtte på komiteens høring om Hole kommunes innsats både 22. juli og i dagene og månedene etterpå. Det ble blant annet tatt initiativ til samlinger for de frivillige der de fikk være sammen og snakke om sine opplevelser.

3.6 Sikkerheten i regjeringskvartalet

Komiteen viser til at de fleste departementer, samt Statsministerens kontor (SMK), inntil 22. juli 2011 var lokalisert i regjeringskvartalet. Dette gjorde regjeringskvartalet til et svært utsatt terrormål og et avgjørende område med tanke på sikkerhet. Bilbomben som eksploderte den 22. juli var på ca. 950 kilo. Bilen var plassert ved inngangspartiet til Høyblokka, mot Grubbegata. Regjeringskvartalet fikk store materielle skader. Verst gikk det utover Høyblokka.

Komiteen viser til at Statsministerens kontor i kjølvannet av terrorangrepet i USA i 2001 tok initiativ til å gjennomgå sikkerheten rundt regjeringen. I kontrollhøringen redegjorde regjeringsråd Nina Frisak for at beredskapsplanene og sikkerhetsarbeidet for regjeringen i 2001 i stor grad var knyttet opp mot et trusselscenario basert på den kalde krigen, og at omfanget av planene var svært begrenset. Høsten 2002 fikk hun daværende statsminister Kjell Magne Bondeviks samtykke til å gå i gang med prosjektet «Regjeringens sikkerhet». Sikkerhetsprosjektet kom i gang i 2003 med representanter fra ulike departementer, politi og forsvar. Det ble gitt et oppdrag fra SMK til politidirektøren. Det ble videre utarbeidet en hovedrapport og ulike delrapporter, herunder en sikkerhetsanalyse av fysiske og tekniske sikringstiltak i departementene, omtalt som sikringsprosjektet. Hovedrapporten ble levert til SMK i juni 2004. I 22. juli-kommisjonens rapport heter det at konklusjonen var entydig:

«Sårbarheten var uakseptabel og viktige tiltak mot ulike bombeeksplosjoner måtte gjennomføres.»

Blant de viktigste tiltakene var permanent stenging av Grubbegata, og foliering av vinduer. En rekke andre tiltak var også en del av prosjektet. Etter drøfting i Regjeringens sikkerhetsutvalg ble saken fremlagt i noe mindre detalj for en samlet regjering, som på en regjeringskonferanse i august 2004 stilte seg bak rapporten og anbefalingene.

3.6.1 Stenging av Grubbegata

Komiteen viser til at da bomben eksploderte utenfor Høyblokka den 22. juli, var dette et scenario berørte myndigheter var kjent med. I delrapporten «Sikkerhetsanalyse av fysiske og tekniske sikringstiltak i departementene» fra 10. mars 2004 var nettopp konsekvensene av plassering av en bilbombe utenfor Høyblokka beskrevet. Beskrivelsen var skremmende lik resultatet av bomben den 22. juli. Komiteen viser til at delrapporten inneholdt nærmere 200 tiltak, hvorav ett viktig tiltak var anbefalingen om å stenge Grubbegata. Komiteen har merket seg at forslaget var ett av de tiltakene som var gitt høyest prioritet. Komiteen viser til at det i rapporten om stenging av Grubbegata stod følgende:

«Arbeidsgruppen betrakter risiko knyttet til trafikk i Grubbegata som særlig uakseptabel, og legger til grunn i øvrige tiltaksforslag at denne blir stengt for fremmed trafikk.»

Komiteen har merket seg at da Statsbygg fremmet planinitiativ i september 2005, ble det ikke fra Moderniseringsdepartementets side bedt om at en i dialog med Oslo kommune skulle sikre en så rask gjennomføring av saken som mulig. Det ble heller ikke, verken i oppstarten av prosjektet eller på noe senere tidspunkt, vurdert å treffe vedtak om statlig reguleringsplan.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre finner grunn til å kritisere dette.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil understreke at det i 2005 var svært få som så for seg at reguleringen ville ta seks år.

Komiteen har forståelse for at det i en slik kontroversiell sak som angår stenging av en sentrumsgate, er ønskelig med god kontakt med lokale myndigheter. Likevel mener komiteen at sikkerhetsaspektet i tiltaket veier tyngst, og at dette burde tilsi at en gjorde hva en kunne for å få fortgang i saken. En statlig reguleringsplan ville sannsynligvis ha kortet ned tiden noe, selv omkomiteen er kjent med at en likevel må forholde seg til vanlige prosedyrer og prosesser som ligger i plan- og bygningsloven. Komiteen finner derfor grunn til å stille spørsmål ved om en i lovverket i dag har gode nok saksbehandlingsregler for denne type reguleringssaker. Komiteen mener behandlingen stengingssaken fikk, tilsier at dagens plan- og bygningslov ikke godt nok ivaretar sikkerhetsrisikoen i denne type saker. Komiteen viser for øvrig til at statsministeren under komiteens kontrollhøring uttalte:

«Derfor gjentar jeg at en klar lærdom er at man ikke bør velge kommunale reguleringsplaner i sånne saker – eller kanskje enda mer: Man bør kanskje lete etter helt nye virkemidler.»

Komiteen vil også vise til at byrådslederen for Oslo, Stian Berger Røsland, under komiteens høring uttalte følgende:

«Jeg håper at man vurderer nøye om plan- og bygningsloven er et egnet virkemiddel til å behandle denne type sentrale sikkerhetsspørsmål, om vi i Norge trenger et annet verktøy, et annet redskap enn dette relativt omfattende systemet. …»

3.6.2 Oslo kommunes behandling

Komiteen viser til kontrollhøringen, hvor representanter for Oslo kommune redegjorde for behandlingen av reguleringssaken. Byrådet gikk i juni 2007 imot stenging, selv om Plan- og bygningsetaten hadde innstilt på et ja. På grunn av at saken var kontroversiell og at det skulle være valg om høsten, utsatte byutviklingskomiteen behandlingen til ny komité var etablert etter valget. Før behandlingen hadde daværende politidirektør Ingelin Killengreen et møte med representanter fra byutviklingskomiteen for å få understreket viktigheten av å stenge Grubbegata. Likevel gikk et flertall i komiteen imot stenging på møtet i november 2007.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet finner det kritikkverdig at noe så ekstraordinært som at politidirektøren ber om et møte med byutviklingskomiteen og alvoret i de opplysningene som ble gitt, ikke synes å ha påvirket flertallet i komiteen.

Komiteen mener dette reiser spørsmål om hemmelighold bidro til å hindre at beslutningstakerne fikk nødvendig informasjon om alvoret i saken. I tiden før og etter vedtaket ble det fra ulikt statlig hold ført samtaler for å få snudd flertallet. Komiteen viser til at Oslos ordfører Fabian Stang fikk den nødvendige forståelsen etter et møte først med politidirektøren og senere med daværende statssekretær Karl Eirik Schjøtt-Pedersen ved Statsministerens kontor. Den samme forståelsen fikk daværende byrådsleder Erling Lae etter et møte med daværende statssekretær Terje Moland Pedersen i Justisdepartementet.

Komiteen viser til kontrollhøringen hvor nåværende byrådsleder for Oslo, Stian Berger Røsland, uttalte at:

«Det som skjedde inviterer til å spørre seg om hva som hadde skjedd hvis trussel- og sikkerhetsvurderingene hadde blitt delt med kommunen på et tidligere tidspunkt enn dette.»

Komiteens flertall,medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at det å be om å få stengt en sentrumsgate var kontroversielt og omdiskutert og at det i den omtalte perioden var flere medieoppslag hvor stenging av Grubbegate ble frarådet.

På tross av en slik situasjon mener komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet at Byrådet og bystyreflertallet på et tidligere tidspunkt burde tatt inn over seg den alvorlige informasjonen fra statlige myndigheter om nødvendigheten av å stenge Grubbegata. Både Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti var for stenging av Grubbegata hele tiden.

Komiteenmener det i et slikt klima eravgjørende å sørge for at de som skal ta beslutninger får fullgod informasjon, slik at de får den tilstrekkelige forståelse for nødvendigheten av tiltak.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, mener behandlingen i Oslo kommune tok for lang tid med bakgrunn i alvoret i tiltaket, men flertallet vil likevel påpeke at saksbehandlingen frem til reguleringsplanen ble vedtatt av bystyret i februar 2008, ikke tok lengre tid enn i andre reguleringssaker. Flertallet viser til at det tok om lag tre måneder fra byutviklingskomiteen avga negativ innstilling til de snudde og sa ja. Bystyret gav sin tilslutning 14 dager senere.

Flertallet viser til at det i tillegg til vedtaket om reguleringsplanen i bystyret også ble vedtatt at det skulle utarbeides en bebyggelsesplan. En bebyggelsesplan kan ikke, i motsetning til en utomhusplan, vedtas administrativt, men må vedtas av byutviklingskomiteen med mellomliggende høringsrunde.

Flertallet viser til at det var vedtaket om bebyggelsesplan som forsinket prosjektet ytterligere.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til kontrollhøringen hvor det framkom at forslaget om bebyggelsesplan ble fremmet av Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti for å bidra til å skape politisk flertall i Oslo bystyre for stenging av Grubbegata.

Komiteens flertall, medlemmene fraArbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at fra reguleringsplanen ble vedtatt i februar 2008, tok det to år og åtte måneder før bebyggelsesplanen var vedtatt og den endelige tillatelsen til stenging av Grubbegata ble gitt. Tiltakshaver, som her var Statsbygg på vegne av FAD, brukte lang tid på utarbeidelse av bebyggelsesplanen. Tilleggsutredninger og mangler i saksgangen forsinket prosessen ytterligere.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at bakgrunnen for at dette tok lang tid, blant annet var at Oslo kommune krevde at det skulle utarbeides en trafikkanalyse for krysset Grubbegata/Høyesteretts plass, og at Oslo kommune mente det var nødvendig å gjøre endringer i reguleringsplanen som var vedtatt i februar 2008. Dette ble den 9. juni 2009 gjennomført som en «mindre vesentlig endring av reguleringsplan», med vanlig klageadgang. Vedtaket ble påklaget, og fylkesmannen ferdigbehandlet klagen 17. februar 2010. Bebyggelsesplanen var på det tidspunktet innsendt til Oslo kommune, og den ble vedtatt 2. juni 2010. Det gikk to måneder fra vedtaket om bebyggelsesplanen ble fattet, til brev om vedtak ble sendt Statsbygg 5. august 2010.

Arbeidet med stenging av Grubbegata krevde også en igangsettingstillatelse. Søknad om igangsettingstillatelse ble utarbeidet og innsendt 30. august 2010 med utgangspunkt i det regelverket som gjaldt på vedtakstidspunktet for bebyggelsesplanen. Ny plan- og bygningslov trådte i kraft 1. juli 2010, og Oslo kommune krevde at søknaden skulle behandles med henvisning til paragrafer i den nye loven. Dette forsinket prosessen med om lag seks uker.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, har merket seg at Oslo kommune på sin side behandlet bebyggelsesplanen som en ordinær sak. Det gikk dessuten to måneder fra bebyggelsesplan ble vedtatt til varsel om vedtak ble sendt fra Oslo kommune til Statsbygg. Flertallet er enig med 22. juli-kommisjonen i at både kommunens og statens behandling av plansaken står i sterk kontrast til den prioritet reguleringssaken fikk etter møtene mellom representanter for regjeringen og kommunen i januar 2008. Flertallet mener dette kan handle om en manglende erkjennelse av risikoen som forelå. Til tross for arbeidet som ble lagt ned for å få Oslo kommune til å snu i saken, synes det ikke å ha vært i tilstrekkelig grad en reell forståelse av alvoret i situasjonen, verken i FAD eller i Oslo kommune.

Et annet flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, finner det bemerkelsesverdig at ikke Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet i sterkere grad gjorde hva de kunne for å få fortgang i prosessen og mener at dette er sterkt kritikkverdig.

Dette flertalletviser til at statsråd Rigmor Aasrud i sitt intervju med 22. juli-kommisjonen uttalte at hun var «svært lite borti» selve gjennomføringen av sikringsprosjektet. Dette flertallet mener det er åpenbart at statsråden selv må sørge for framdrift av et så viktig prosjekt og finner det kritikkverdig at statsråden ikke tok dette ansvaret.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at etter at bebyggelsesplanen ble innsendt i januar 2010 og fram til politisk behandling i Oslo kommune i juni 2010, ble saken purret både skriftlig (april) og muntlig (mai) av Statsbygg. Flertallet mener at FAD, i lys av viktigheten av gatestengingen, burde ha engasjert seg i sterkere grad for å få fortgang i prosessen.

Et annet flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at regjeringen ved flere anledninger har forsøkt å gi Oslo kommune ansvaret for at reguleringsarbeidet tok lang tid, blant annet gjennom medieutspill fra statsråd Rigmor Aasrud. Dette flertallet mener dette er en urimelig fremstilling av fakta og viser til at 22. juli-kommisjonen klart plasserer dette ansvaret hos regjeringen.

Dette flertallet viser til at saksbehandlingstiden i denne saken verken var kortere eller lengre enn det som er gjennomsnittlig saksbehandlingstid i kommunen. Dette flertallet mener videre at det faktum at medlemmene i byutviklingskomiteen ikke var sikkerhetsklarert, og dermed ikke kunne motta nødvendig informasjon, understreker poenget; nemlig at Oslo bystyre ikke var rette vedkommende til å foreta en stenging av en gate på grunn av sikkerhetsrisiko.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre mener videre at det var fatalt at regjeringen ikke evnet å følge opp planprosessen bedre og eventuelt vurderte statlig plan underveis i prosessen. Disse medlemmer har også merket seg at regjeringen i liten grad benyttet seg av muligheten til å informere om viktigheten av rask stenging gjennom andre politiske kanaler enn eget nettverk. Dette er kritikkverdig og viser at spørsmålet ikke ble tatt alvorlig nok.

Disse medlemmer mener prosessen med tydelighet har vist at plan- og bygningsloven er uegnet som virkemiddel for å stenge en gate når det foreligger en trussel mot et skjermingsverdig objekt. Disse medlemmer viser til at rapporten om fysiske og tekniske sikringstiltak anså risikoen knyttet til trafikk i Grubbegata som «uakseptabel». Disse medlemmer viser videre til at tidligere politidirektør Ingelin Killengreen i intervju med 22. juli-kommisjonen sa at det var «gjensidig bekymring» mellom SMK og politiet med hensyn til oppfølgingen av rapporten. Disse medlemmer mener det er oppsiktsvekkende at rapporten og denne bekymringen ikke førte til at FAD umiddelbart sørget for at gaten ble stengt eller på annen måte satte i verk tiltak som hindret innkjøring. Disse medlemmer viser til at både tidligere politidirektør Ingelin Killengreen, regjeringsråd Nina Frisak og statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen under komiteens kontrollhøring 16. november 2012 mente at trusselen ikke var konkret og at det derfor ikke var hjemmel i politiloven for å stenge gaten. Disse medlemmer viser til at en gate kan stenges midlertidig av politiet i medhold av politiloven § 7, jf. § 6. I Oslo er politiet i tillegg gitt fullmakt til, under gitte forutsetninger, å kunne skilte en vei med enten «innkjøring forbudt», «all stans forbudt» eller «parkering forbudt».

Disse medlemmer mener det ikke er åpenbart at det ikke forelå hjemmel for stenging. Dersom synet var at politiloven ikke hjemlet stenging, er det for disse medlemmer uforståelig at det ikke ble satt i gang en prosess for å endre hjemmelen, slik at en faktisk fikk mulighet til å stenge en gate dersom sikkerhetsmessige hensyn tilsa stengning.Disse medlemmer minner om at regjeringen også på dette tidspunktet hadde flertall i Stortinget og relativt raskt hadde mulighet til å få endret lovverket. Disse medlemmer viser imidlertid til at tidligere politidirektør Ingelin Killengreen i sitt intervju med 22. juli-kommisjonen uttalte at:

«… det ville være en foranledning til tiltak fra politiets side hvis et departement hadde definert ett av sine objekter som skjermingsverdig og NSM etter tilsyn meldte til politiet at dette ikke var godt nok sikret.»

3.6.3 Manglende midlertidige tiltak

Komiteenkonstaterer at det i perioden fra reguleringsplanen ble vedtatt i februar 2008 og frem til våren 2011 ikke ble iverksatt tilstrekkelige kompenserende tiltak mens man ventet på endelig stenging.

Komiteen er enig med 22. juli-kommisjonen i at mangelen på kompenserende tiltak står i sterk kontrast til den risikoen som ble presentert i POD-rapporten. Komiteen vil også vise til kontrollhøringen hvor det kom frem at det etter den 22. juli 2011 er satt opp ulike sperringer uten reguleringsplan, og at politiet ut fra en trusselvurdering også kan sperre gater. Det er dessuten mulig for staten å sette opp sperringer på egen grunn, f.eks. foran Høyblokka.

Komiteens flertall,medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at det kunne ha vært iverksatt midlertidig sperring, men dette ble verken gjort eller vurdert av FAD.

Flertallet viser til at det ikke er uvanlig å gjennomføre tiltak i påvente av reguleringsplan eller bebyggelsesplan. Flertallet mener det er kritikkverdig at regjeringen ikke tok kontakt med kommunen om midlertidig stenging i påvente av reguleringsplanen.

Komiteen viser til at det våren 2011 ble skiltet med «Innkjøring forbudt» fra Høyesteretts plass og inn i Grubbegata og «Parkering forbudt» i Grubbegata. Komiteen mener det er kritikkverdig at det ikke ble gjort mer for å opprette kompenserende fysiske tiltak, for eksempel robuste fysiske sperringer foran Høyblokka. Komiteen mener ansvaret for at det ikke ble gjort tilligger FAD.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at midlertidige sperringer av gateløp kun kan skje i inntil to år. Dersom midlertidig stenging av Grubbegata for eksempel hadde vært iverksatt da reguleringsplanen ble vedtatt i februar 2008, hadde toårsfristen vært utløpt våren 2010. Disse medlemmer viser til at politiet også vurderte midlertidig sperring så tidlig som i 2005, men at de avslo dette.

Disse medlemmer finner det for øvrig naturlig at politiet og øvrige myndigheter vurderer behovet for gatestenging forskjellig før og etter 22. juli 2011.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre mener det er sterkt kritikkverdig at det ikke ble iverksatt kompenserende sikkerhetstiltak i påvente av vedtak om stenging av Grubbegata. Disse medlemmer mener ansvaret for at det ikke ble iverksatt kompenserende tiltak ligger hos regjeringen.

3.6.4 Ansvaret for stengingen av Grubbegata

Komiteen viser til at til tross for at SMK ved flere anledninger fulgte opp sikringsprosjektet gjennom kontakt med FAD, mener komiteen det ikke var tvil om at FAD hadde det endelige ansvaret. Komiteen har merket seg at det har blitt stilt spørsmål rundt SMKs sterke engasjement og delvis inngripen i starten av prosjektet. Komiteen ser SMKs involvering som et uttrykk for engasjement og påtrykk i saken og ikke som at de overtok ansvaret. Det er derfor ikke grunn til å kritisere SMK for dette. Virkningen av SMKs involvering ser imidlertid ut til å ha hatt en annen effekt i FAD enn hva hensikten var.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener effekten i realiteten ble en ansvarspulverisering hvor FAD synes å ha blitt mindre pågående i sikringsprosjektet.

Komiteen viser til at det ser ut til at FAD har oppfattet at det i realiteten var SMK som eide sikringsprosjektet.

Komiteen viser i den forbindelse til tidligere statsråd i FAD, Heidi Grande Røys, som i intervju med 22. juli-kommisjonen uttalte at hennes inntrykk var at SMK eide sikringsprosjektet, ettersom det ble rapportert dit og SMK innkalte til møter.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, mener det ikke hersker tvil om at hovedansvaret for hvorfor Grubbegata ikke ble stengt på et langt tidligere tidspunkt, ligger i FAD ved ansvarlig statsråd.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, finner grunn til å sette spørsmålstegn ved om de ansvarlige statsrådene ble satt i stand til å ta dette ansvaret på en tilstrekkelig måte. Flertallet viser til at verken tidligere statsråd Heidi Grande Røys eller statsråd Rigmor Aasrud fikk seg forelagt POD-rapporten. Dette medførte at den politiske ledelsen i FAD i liten grad var involvert i gjennomføringen av prosjektet.

Komiteen vil understreke at en statsråd har et selvstendig ansvar for å skaffe seg nødvendig informasjon og å etterspørre framdrift i saker. Dette ble ikke gjort. Komiteen er enig i 22. juli-kommisjonens vurdering av at ingen i FAD fulgte opp eller kontrollerte prosjektet slik at prosjektledelsen hadde nødvendig gjennomføringskraft til å møte de problemene og hindringene som etterhvert oppsto.

Komiteen viser til at SMK etter å ha registrert lite fremdrift i prosjektet, så behovet for at det ble gjort en total gjennomgang av prosjektet for å vurdere framdriften, behov for eventuelle justeringer i tiltakene og andre prioriteringer. Det ble avholdt møte med FAD, Justisdepartementet (JD) og Politidirektoratet (POD) i april 2008. Her fikk POD i oppdrag å gjennomgå framdriften i de forskjellige tiltakene. Ett år senere så ikke SMK noe resultat av PODs gjennomgang av status og gjentok derfor henstillingen i mars 2009. Først i mai 2010 ble endelig statusrapport avgitt fra POD til JD. Den beskrev store bekymringer knyttet til framdriften av stengingen av Grubbegata. Ved en feil ble ikke rapporten oversendt FAD. Komiteen viser til at dette førte til at verken administrativ eller politisk ledelse i FAD gjorde noen endringer med hensyn til organiseringen eller prioriteringen av arbeidet. SMKs representanter mener de på møtet i april 2008 gav beskjed om at det ikke lenger ville være naturlig at SMK fulgte opp FAD i gjennomføringen av tiltakene og at JD skulle ta den videre oppfølgingen overfor FAD. Dermed avsluttet SMK sin tidvise inngripen som hadde drevet prosjektet gjennom enkelte av hindringene. Så lenge JD ikke fulgte opp dette, var det ikke noen klar pådriver igjen i prosjektet. Representanter for JD forklarte til 22. juli-kommisjonen at de oppfattet at SMK tok rollen med å følge opp FAD, i alle fall fram til de mottok brevet med anmodning om revisjon i 2009. I kontrollhøringene i Stortinget kom det også fram at JD ikke hadde oppfattet at de fikk ansvaret for den videre oppfølging av FAD.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, mener dette er et viktig element i den ansvarspulveriseringen som fant sted. 22. juli-kommisjonen uttaler at «det etter kommisjonens syn ville vært naturlig at JD fulgte opp iverksettelsen».

Flertallet er enig i dette.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener denne unnlatelsen fra Justisdepartementets side er kritikkverdig.

Komiteen vil understreke at det i prosjekter generelt og i prosjekter med alvorlig sikkerhetsgrad spesielt, er helt avgjørende med klar styring, oppfølging og kontroll fra statsrådens side. Komiteen mener 22. juli-kommisjonens rapport og komiteens kontrollhøringer tydelig har avdekket at disse elementene ikke var tilstrekkelig til stede i prosessen med å stenge Grubbegata.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er enig i at det er kritikkverdig at Grubbegata ikke ble stengt på et tidligere tidspunkt. Disse medlemmer viser til at POD-rapporten forelå i juni 2004 og at Moderniseringsdepartementet først sendte inn reguleringssøknaden i september 2005. Disse medlemmer registrerer at statlig reguleringsplan ikke ble vurdert som framgangsmåte ved starten av planprosessen. Disse medlemmer vil vise til at Moderniseringsdepartementet i november 2005 anmodet politiet om midlertidig stenging av Grubbegata. Disse medlemmer viser også til at endelig igangsettingstillatelse fra Oslo kommune først ble meddelt Statsbygg i oktober 2010. Disse medlemmer vil videre vise til at arbeidet med å stenge Grubbegata var igangsatt våren/sommeren 2011, men at gjennomføringen av stengingen ble påvirket av at Grubbegata var tatt i bruk som avlastningsvei i forbindelse med gravearbeider i Thor Olsens gate, og av at funnet av udokumenterte kabler i gata førte til ny prosjektering.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, er enig i at det er avgjørende for styringen og oppfølgingen av sikkerhetsprosjekter at ansvarlig statsråd engasjerer seg i problemstillinger som omhandler sikkerhet. Flertallet vil i den sammenheng vise til det sterke inntrykk som ble gitt fra tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik og tidligere justisminister Odd Einar Dørum. I kontrollhøringen var begge meget klare i sine engasjement for sikkerhet og beredskap og svært tydelige på ansvarsdelingen dem imellom da de satt i regjering.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre mener den samme tydeligheten ikke kom frem på samme måte under kontrollhøringen med tidligere justisminister Knut Storberget eller statsminister Jens Stoltenberg.

Disse medlemmer viser til at det er statsministerens ansvar å sørge for at statsrådene i regjeringen har den nødvendige kompetanse til å gjøre den viktige jobben de er satt til. Dersom statsministeren har grunn til å tvile på en statsråds gjennomføringskraft eller oppfatning av eget ansvar, er det statsministerens oppgave å bytte vedkommende ut. Dersom statsministeren ikke foretar slikt bytte, vil de feil som vedkommende statsråd begår også slå tilbake på statsministeren som regjeringens øverste leder, selv om det ikke vil ha betydning for de formelle parlamentariske og konstitusjonelle ansvarsrammer.

3.6.5 Sikkerhetsloven og forskrift om objektsikkerhet

Komiteen viser til sikkerhetsloven, vedtatt 20. mars 1998 med ikrafttredelse 1. juli 2001. Loven skal legge forholdene til rette for at trusler mot rikets selvstendighet og sikkerhet og andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser effektivt skal kunne motvirkes. Komiteen vil understreke at beskyttelse og sikringstiltak for regjeringen og departementene er av vesentlig betydning for nasjonal sikkerhet.

Sikkerhetsloven § 17 hadde frem til 1. januar 2011 følgende ordlyd:

«§ 17. Plikt til å beskytte skjermingsverdige objekter

Vedkommende virksomhet plikter å utpeke skjermingsverdige objekter som virksomheten eier eller på annen måte har kontroll over eller fører tilsyn med, og treffe nødvendige forebyggende sikkerhetstiltak for å beskytte skjermingsverdige objekter mot sikkerhetstruende virksomhet.

Kongen gir nærmere bestemmelser om plikt til å beskytte skjermingsverdige objekter. Kongen kan herunder bestemme at det kreves sikkerhetsklarering etter reglene i kapittel 6 for den som vil kunne få tilgang til skjermingsverdig objekt.»

Komiteenviser til at sikkerhetsloven § 17 ble endret med virkning fra 1. januar 2011. Forskrift om objektsikkerhet trådte i kraft på samme tidspunkt.

Komiteen viser til at det tok 13 år fra sikkerhetsloven var vedtatt, til det forelå forskriftsbestemmelser som skulle utfylle lovens bestemmelser om objektsikkerhet.

Komiteen vil fremheve at selv om objektsikkerhetsforskriften først trådte i kraft 1. januar 2011, hadde også objekteier etter sikkerhetsloven § 17 et selvstendig ansvar for å iverksette forebyggende sikkerhetstiltak.

Komiteen mener arbeidet med sikkerhetsprosjektet for regjeringen og sikringsprosjektet av regjeringskvartalet var en sentral del av oppfølgingen av dette ansvaret. Objekteier for regjeringskvartalet er FAD. Etter sikkerhetsloven hadde FAD et selvstendig ansvar for beskyttelsen av regjeringskvartalet, uavhengig av fremdriften i arbeidet med sikringsprosjektet.

Komiteen viser videre til at 22. juli-kommisjonen i sin rapport uttaler at:

«verken fravær av forskrift eller manglende oversikt over utpekte objekter (har) hatt betydning for plikten den enkelte virksomhet har hatt til å beskytte objekter som i henhold til lovens definisjon er klart skjermingsverdige.»

I tillegg skriver kommisjonen at:

«Staten tok heller ingen ytterligere initiativ overfor kommunen for å påskynde prosessen. Prosjektlederen i FAD purret i liten grad på framdriften, og vurderte heller aldri å be Statsbygg forskuttere endelig godkjenning for å kunne iverksette tiltaket umiddelbart ved igangsettelsestillatelse.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at forskriften blant annet skal bidra til oppfølging av objektsikring og kontroll med skjermingsverdige objekter. Flertallet viser til at konsekvensen av denne tidsbruken er at det i liten grad er utpekt skjermingsverdige objekter. NSMs mulighet til å utføre kontroll i henhold til sikkerhetsloven har derfor vært betydelig redusert.

Flertallet viser til at ifølge 22. juli-kommisjonen var denne tidsbruken uakseptabel og «en illustrasjon på manglende erkjennelse av sikkerhetslovens formål.» Flertallet viser videre til at tidligere politidirektør Ingelin Killengreen i kontrollhøring 19. november 2012 sa at:

«Vi opplevde nok at departementskulturen var preget av at sikkerhetstiltak på en måte var litt unødvendige. Og det var litt av den forståelsen som gjenspeilte seg i at da spørsmålet om Grubbegata kom opp, var det relativt kraftige reaksjoner: at politiet var hysteriske, og at dette var helt unødvendig.»

Flertalletmener dette står i sterk kontrast til de rapportene FAD hadde fått som tydelig dokumenterte at det forelå en sikkerhetsrisiko.

Flertallet mener det er sterkt kritikkverdig at det har tatt tretten år mellom lovvedtak og ikrafttredelse av nødvendige og forutsatte forskrifter.

Komiteen viser til at ifølge 22. juli-kommisjonen var tidsbruken uakseptabel og «en illustrasjon på manglende erkjennelse av sikkerhetslovens formål.»

Komiteen viser videretil 22. juli-kommisjonens rapport hvor det står:

«NSM har som nevnt begrunnet manglende tilsyn med at de ikke har kunnet gjennomføre meningsfylte tilsyn før objektsikkerhetsforskriften var på plass. Ressursene innen objektsikring ble derfor brukt på å utvikle forskriften, i stedet for å gjennomføre tilsyn som de mente ikke ville være god nok.

Selv om lovens bestemmelser var overordnet, har kommisjonen vanskelig for å se at NSM i denne perioden ikke skulle kunne utføre meningsfylte tilsyn. Det synes klart at også før objektsikerhetsforskriften var på plass, pliktet virksomhetene å sikre sine objekter, og NSM pliktet å føre tilsyn med at lovens krav var oppfylt.

Det beste ble det godes fiende. Et ønske om å kunne gjennomføre best mulig tilsyn førte til at det ikke ble gjennomført tilsyn overhodet. Kommisjonen mener et kritisk tilsyn fra NSM ville kunne gitt FAD mer energi i oppfølgingen av prosjektet.

Kommisjonen presiserer likevel at manglende tilsyn på ingen måte fratar virksomhetene ansvaret for å sikre egne objekter.»

Komiteen mener på denne bakgrunn at tiden det tok fra sikkerhetsloven trådte i kraft i 2001 til forskrifter var på plass i 2011, har hatt som konsekvens at objekteiere ikke har utpekt og beskyttet skjermingsverdige objekter, samt at NSM ikke har gjennomført tilsyn. Selv om forskriften ikke var på plass, har objekteier og NSM som tilsynsmyndighet ansvar etter sikkerhetsloven. Komiteen mener det kritikkverdige er at en ikke har forholdt seg til sikkerhetsloven.

Komiteen viser til at objektsikkerhetsforskriften har en implementeringsfase over tre år, hvilket medfører at første frist for sikkerhetsklassifisering og vurdering av tiltak skal være gjennomført i løpet av 2012, mens fristen for gjennomføring av tiltak er utgangen av 2013.

3.7 Svikt i beredskapen

Komiteen vil påpeke at det har kommet frem at politiet sviktet på mange områder den 22. juli 2011. Komiteen viser til at statsminister Jens Stoltenberg på pressekonferansen 28. august 2012 uttalte at «Det er den svikten i fredstid som har gitt de største og mest alvorlige skadevirkningene».

Komiteen har i sitt arbeid lagt særlig vekt på å få frem om Politidirektoratet kunne handlet annerledes forut for hendelsen, og hvordan de håndterte krisen den 22. juli.

3.7.1 Styringen av norsk politi – beredskap

Komiteen viser til at Justis- og beredskapsdepartementet har den overordnede styringen av politiet og det overordnede ansvaret for samfunnssikkerhet og beredskap. Komiteen viser videre til at Politidirektoratet i 2001 ble etablert som et forvaltningsorgan underlagt Justisdepartementet, med ansvar for planlegging, iverksetting og koordinering av tiltak innenfor politiets virksomhet. Politidirektoratet har ansvaret for ledelse og oppfølging av politidistriktene og politiets særorganer med unntak av Politiets sikkerhetstjeneste, som er direkte underlagt Justis- og beredskapsdepartementet. Direktoratet har også ansvaret for personal- og organisasjonsutvikling, støtte- og tilsynsoppgaver, forvaltningsoppgaver, beredskap, samt behandling av klagesaker.

Komiteen viser til atformålet med opprettelsen av Politidirektoratet blant annet var å styrke den sentrale ledelsen av politiet for å kunne møte utfordringene i kriminalitetsutviklingen og videreutvikle det politioperative sentrale beredskaps- og krisehåndteringsapparatet.

Komiteen har merket seg at de operative funksjonene i politiet primært ivaretas av det enkelte politidistrikt eller særorgan med slik funksjon. Politidirektoratet vil bare i helt spesielle situasjoner gripe inn i den operative virksomheten. Slik inngripen kan skje ved at politidirektøren enten bruker sin instruksjonsrett, selv overtar ansvaret for politioperasjonen eller overlater ansvaret for operasjonen til en annen politimester enn der hendelsen finner sted.

Komiteen viser til at det kan synes som om politiet ikke hadde tatt tilstrekkelig lærdom av beredskapsøvelsene forut for 22. juli 2011 til å kunne takle terroraksjonen på en tilfredsstillende måte.

22. juli-kommisjonen konkluderte med at det forelå en teoretisk forståelse av terror, men at det manglet en reell erkjennelse av terrortrusselen. Komiteen mener det er kritikkverdig at risikoerkjennelsen i POD og politiet var så lav, ettersom PST allerede i 2007 advarte regjeringens sikkerhetsutvalg om at det var mer enn 50 pst. sannsynlig at Norge ville oppleve forsøk på et terroranslag fra ekstreme islamistiske grupperinger innen tre til fem år.

I kontrollhøringen ga både tidligere politidirektør Ingelin Killengreen og tidligere politimester i Oslo, Anstein Gjengedal, uttrykk for at verken Politidirektoratet eller Oslo politidistrikt ble målt på samfunnssikkerhet og beredskap, og at de ble detaljstyrt av Justisdepartementet på svært mange andre områder. Komiteen merket seg at dette ble avvist av tidligere ekspedisjonssjef i Justis- og beredskapsdepartementet, Hans Sverre Sjøvold, og av tidligere justisminister Knut Storberget. Storberget henviste til tildelingsbrevet for 2011 hvor målene for politiet er listet opp og hvor han påpekte at beredskap var sentralt.

Komiteen vil peke på at det overordnede ansvaret for problemstillinger knyttet til terrorberedskapen ligger hos justisministeren. Komiteen mener det er kritikkverdig at denne oppgaven ikke i tilstrekkelig grad er fulgt opp, særlig på bakgrunn av PST-rapporten fra 2007.

Komiteen viser til kontrollhøringen 19. november 2012 hvor tidligere politimester i Oslo, Anstein Gjengedal, uttalte at politiet ikke var dimensjonert for utfordringene de ble utsatt for.

Komiteen merket seg også at Gjengedal under kontrollhøringen uttalte at beredskap ikke sto høyt på den politiske dagsorden, og at «jeg har merket meg at interesseområdet er kriminalitetsbekjempelse, ikke beredskap». Komiteen registrerer dette med undring, og viser til 22. juli-kommisjonens hovedkonklusjon hvor de skriver:

«Etter vårt syn har Storting og regjering gjennom stortingsmeldinger og sentrale lovverk på samfunnssikkerhetsområdet foretatt rimelige avveininger mellom åpenhet og sikkerhet og på de fleste områder stilt opp fornuftige ambisjoner for sikkerhetsnivået i samfunnet. Utfordringen ligger i å skape bedre samsvar mellom ord og handling.»

Komiteen vil også understreke at regjeringen Bondevik II flere ganger presiserte at beredskap er en av politiets hovedoppgaver. I politirollemeldingen (St.meld. nr. 42 (2004–2005) Politiets rolle og oppgaver) ble politiets oppgaver delt i fire, hvorav den ene var at:

«Politiet skal være den sentrale aktøren i det sivile samfunnets beredskap mot store ulykker, naturkatastrofer og terroranslag, og ha det sentrale ansvaret i den lokale beredskapen med øvelsesmønster basert på samvirke med andre nødetater, Forsvaret, kommuneledelse, lokalt næringsliv, frivillige organisasjoner og publikum.»

Komiteen viser til at POD og det enkelte politidistrikt også har et selvstendig ansvar for beredskap, krisehåndtering og samfunnssikkerhet.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener likevel ikke at det er grunnlag for å si at politiet har manglet politisk støtte for å prioritere beredskap.

Komiteenviser til at tidligere politimester i Oslo, Anstein Gjengedal, forklarte følgende til 22. juli-kommisjonen:

«På spørsmål om OPD har forutsett en bombeeksplosjon i sine scenarioer, så opplyste Gjengedal at de har trent på at det kunne skje en bombeeksplosjon i Oslo, uten å knytte scenarioene til et bestemt sted. De har ikke forutsett at det skulle gå av en bombe i regjeringskvartalet, men vært bevisst på at offentlige bygninger, herunder regjeringsbygninger, kan være terrormål. Umiddelbart etter 9/11 har OPD vært mest bekymret for ambassadene. Etter Madrid og London har de rettet oppmerksomheten også mot kommunikasjonsnettet.

Gjengedal ble spurt om han er kjent med scenarioet om en bombe i regjeringskvartalet står anført på beredskapstroppens prioriterte liste over øvelsesscenarioer. Til dette opplyste Gjengedal at det har vært øvet på scenarioet, men han kjenner ikke til, men forutsetter at, POD er orientert om dette».

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, kan ikke se at beredskap har vært gitt tilstrekkelig prioritet i målstyringen siden 2008, noe flertallet mener er sterkt kritikkverdig.

Flertallet mener kontrollhøringene i november 2012 viste at regjeringen Bondevik II nok hadde mer oppmerksomhet på beredskap enn den sittende regjering, blant annet fordi den overtok makten like etter terrorangrepene i USA 11. september 2001.

Flertallet mener det gjennom kontrollhøringene ble avslørt at samfunnssikkerhet og beredskap ikke har blitt prioritert i tilstrekkelig grad av den rødgrønne regjeringen. Flertallet mener dette også ga seg utslag i tildelingsbrevene til, og målstyringen av politiet.

22. juli-kommisjonen slår fast at temaet samfunnssikkerhet har vært nevnt som et overordnet mål de senere år, men «eksplisitt omtale av beredskap har det ikke vært siden 2008». Videre uttaler kommisjonen at Justisdepartementet i årene 2009, 2010 og 2011 ikke satte opp noen konkrete mål eller tiltak i tildelingsbrevene rettet mot politietatens beredskap for terror eller håndtering av angrep. Flertallet mener dette er underlig, all den tid tildelingsbrevene de senere årene er blitt stadig mer detaljerte, med flere og mer spesifikke målsettinger.

Flertallet mener det er kritikkverdig at beredskap i liten grad er blitt etterspurt av den sittende regjerings justisdepartement.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser i denne sammenhengen til Justisdepartementets tildelingsbrev til POD for 2011 (datert 17. januar 2011) hvor hovedmål 3 er «Økt trygghet og samfunnssikkerhet», delmål 3.1 er «Effektiv og god håndtering av forhold som skaper utrygghet», delmål 3.2 er «Økt evne til krisehåndtering i politiet» og delmål 3.3 er «Vern om rikets sikkerhet, selvstendighet og betydelige samfunnsinteresser».

Disse medlemmer mener dette er et klart og tydelig signal om at beredskap var prioritert. Disse medlemmer vil videre vise til at PSTs budsjetter ble betydelig styrket fra 2005 til 2011 og at det i revidert nasjonalbudsjett for 2011 ble gitt en tilleggsbevilgning på 20 mill. kroner til oppgradering og utskifting av utstyr til Beredskapstroppen.

3.7.2 Politidirektoratet

Komiteen viser til at Politidirektoratet har ansvar for å støtte det eller de berørte politidistrikt som har det operative ansvaret ved store krisesituasjoner. Der flere distrikter er involvert, har direktoratet også ansvaret for koordinering, samt ansvar for situasjonsrapportering til overordnet myndighet. Komiteen har merket seg at det i politiets egen evalueringsrapport fremkom at politimesteren i Oslo hadde det koordinerende ansvaret, og ikke politidirektøren. Under kontrollhøringen kom det frem at politimesteren selv ikke var klar over at han hadde fått dette ansvaret. Komiteen mener at uklare rolleavklaringer er uakseptabelt i en krisesituasjon.

Komiteen mener at nye oppgaver ikke bør tildeles uten at det blir gjort tydelig kjent for involverte parter.

Komiteen har merket seg at 22. juli-kommisjonen konkluderte med at det forelå uklarheter vedrørende hvem som faktisk fylte rollen som politidirektør 22. juli 2011. Under kontrollhøringen kom det frem at daværende politidirektør Øystein Mæland og assisterende politidirektør Vidar Refvik avtalte at Mæland skulle ta ledelsen i Politidirektoratet, mens Refvik skulle representere direktoratet i regjeringens kriseråd. Dette var også kjent for lederen av kriserådet, daværende departementsråd Morten Ruud. Komiteen viser til at det kom frem under kontrollhøringen at Øystein Mæland, som var ansvarlig for staben i POD, ikke hadde kunnskap om hvilke planverk som skulle iverksettes ved store kriser. Vidar Refvik, som var POD sin representant i regjeringens kriseråd 22. juli 2011, uttalte til komiteen at han hadde kunnskap om planverket og at han ville ha satt dette i verk om han hadde vært til stede i staben i POD. Refvik sa i kontrollhøringen følgende:

«I ettertid ser jeg nok at jeg kunne ha brukt min kapasitet og min kunnskap bedre om jeg hadde vært i direktoratet og hjulpet til med ledelsesarbeidet der.»

Komiteen vil bemerke at det er svært viktig at politidirektøren både kjenner til planverket for beredskap, og sørger for at det blir iverksatt i store krisesituasjoner.

Komiteen vil bemerke at det ikke kom helt klart frem i kontrollhøringen om det var like tydelig for alle berørte parter hvem som faktisk var politidirektør, og vil derfor understreke viktigheten av tydelig kommunikasjon i krisesituasjoner for å unngå unødige misforståelser.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre viser til at uklarheten i stor grad er Øystein Mælands ansvar, men mener at også assisterende politidirektør Vidar Refvik burde bistått Øystein Mæland.

Komiteen viser til at det er utarbeidet en ny instruks for Politidirektoratet for å sikre og avklare ansvarsforhold og roller mellom departement og direktorat.

3.7.3 Politiaksjonen i regjeringskvartalet

Komiteen viser til at Oslo politidistrikt hadde ansvaret for den operative beredskapen under terroraksjonen 22. juli 2011, og allerede kl. 16.00 hadde politiet samlet et stort antall mannskaper. I den første fasen etter eksplosjonen i regjeringskvartalet gjorde politiet en veldig god innsats i arbeidet med livredding, evakuering og søk etter overlevende i bygningene. Beredskapstroppen var også en del av dette arbeidet. Oslo politidistrikt fikk raskt etterforskningsansvaret av Riksadvokaten.

Rett etter eksplosjonen i regjeringskvartalet ble det ringt inn et tips til politiets nødtelefon med opplysning om en mann i politiuniform som var bevæpnet, samt registreringsnummeret på mannens bil. Opplysningene ble overlevert til operasjonslederen på en papirlapp. Under kontrollhøringen kom det frem at stor pågang og lav bemanning på operasjonssentralen var årsaken til at det tok omtrent 20 minutter før operasjonssentralen ringte tilbake til vitnet. Hvis tipset hadde vært håndtert raskere, kunne gjerningsmannen ha vært stanset på vei til Utøya.

3.7.4 Politiets operasjonssentraler

Komiteen vil understreke at hendelsene 22. juli viser viktigheten av å ha tilstrekkelig bemanning på operasjonssentralene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at det kom frem under kontrollhøringen at den lave bemanningen på operasjonssentralen ved Oslo politidistrikt var blitt tatt opp med Justisdepartementet, men uten at dette hadde medført at den var blitt bedret.

Flertallet viser videre til at bekymring knyttet til kapasitet og bemanning ved politiets operasjonssentraler har vært tema i Stortinget gjentatte ganger. Flertallet viser til skriftlig spørsmål, Dokument nr. 15:145 (2008–2009), fra stortingsrepresentant André Oktay Dahl til daværende justisminister Knut Storberget, sendt 24. oktober 2008. Storberget hevder i sitt svar til representanten at det var store utfordringer knyttet til kapasiteten ved operasjonssentralen i Oslo på en konkret dato. Dette omtales ikke som et engangstilfelle av justisministeren. I svaret står det blant annet:

«Justisdepartementet arbeider for at politiet får ressurser og rammevilkår til å ivareta publikums behov for service og beredskap. Vi har økt politiets budsjetter med om lag 2 milliarder kroner nominelt i perioden 2006 – 2009, eller 800 mill. kroner når lønns- og prisvekst er fratrukket.

(…)

Det er imidlertid ikke kjent for politiledelsen i Oslo at det har vært alvorlige hendelser som ikke er håndtert av de innsatsenheter som har vært tilgjengelig, selv om de enheter man har hatt på tjeneste virkelig har hatt nok å gjøre.

Selv om oppmerksomheten i stor grad rettes mot politiets ressurs- og bemanningssituasjon, viser flere oppslag de siste døgn at politiet har nødvendig kapasitet og tar hånd om alvorlige hendelser på en svært betryggende måte.»

Flertallet mener statsrådens beskrivelse er lite dekkende for den reelle situasjonen. Fravær av medieomtale av alvorlige hendelser som politiet ikke håndterte, er lite egnet som utgangspunkt for å legge til grunn at politiet har nødvendig kapasitet.

Flertallet mener at regjeringens opplysninger til Stortinget om tilstanden i politiet – knyttet til operasjonssentraler, bemanning, ressurser, politihelikopteret, IKT, trening, øvelser og utstyrssituasjon – i det vesentlige ble besvart av statsråden med generelle uttalelser om bevilgninger. I mange tilfeller ble også studentopptaket ved Politihøgskolen, som samtlige partier har vært enige om siden 2001, brukt som svar på det meste.

Flertallet mener det er kritikkverdig at departementet ikke har iverksatt tiltak for å øke bemanningen, og at oppfølgingsarbeidet har gått langsomt i politisektoren, særlig i tiden før 22. juli-kommisjonens rapport ble fremlagt.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at tidligere justisminister Knut Storberget ved en rekke anledninger svarte på spørsmål og på andre måter informerte Stortinget om bemanningssituasjonen i politiet. Disse medlemmer mener at justisministerens svar er korrekte i den forstand at han på spørsmål om bemanning av operasjonssentralene i politidistriktene skal opplyse om bemanning generelt. Det er justisministerens oppgave å sørge for tilstrekkelig bemanning i politietaten, men den enkelte politimesters oppgave å disponere bemanningen med sikte på å utføre sitt oppdrag. Allokeringen av bemanningen er og blir den enkelte politimesters oppgave som han eller hun i etterkant kan måles på. Å frata politimesteren ansvar og myndighet over dette, vil være innblanding og detaljstyring fra justisministerens side.

3.7.5 Politireserven

Komiteen viser til 22. juli-kommisjonens omtale av politireserven, som etter beredskapssystemet omtales som politiets nasjonale forsterkningsressurs. Politireserven kunne dermed ha blitt benyttet til vakt og sikring av skjermingsverdige objekter den 22. juli og de påfølgende dagene. Det fremgår av kommisjonens rapport at bruk av politireserven ble vurdert av staben ved Oslo politidistrikt, og godkjent av Politidirektoratet, men ikke benyttet. Bruk av Forsvaret fremsto som et bedre alternativ.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, mener dette viser at politireserven de senere årene i praksis er nedprioritert og ikke ansees som en egnet ressurs i krisesituasjoner. Flertallet mener dette har skjedd uten tilstrekkelig informasjon til Stortinget om hvilke konsekvenser det vil kunne få for politiets evne til eksempelvis objektsikring, særlig ettersom politiet ikke har tilstrekkelig egen kapasitet til objektsikkerhet i krisesituasjoner.

Flertallet mener dette er kritikkverdig og legger til grunn at politireservens fremtid skal avklares av Stortinget.

3.7.6 Politiaksjonen på Utøya

Komiteen viser til at de første meldingene om ugjerningene på Utøya kom til politiet kl. 17.24 den 22. juli. Skipperen på MS Thorbjørn ringte AMK-sentralen i Buskerud rett etter at han hadde vært vitne til de første drapene, og ble derfra koblet opp mot politiets operasjonssentral i Hønefoss. Ett minutt senere mottok operasjonssentralen de første telefonene fra ungdommer på Utøya. De fleste innringerne fortalte at en mann i politiuniform gikk omkring på øya og skjøt og at det var mange skadde og drepte.

Komiteen har merket seg at 22. juli-kommisjonen konkluderte med at politiet kunne ha ankommet Utøya raskere, og dermed trolig spart liv. Nordre Buskerud politidistrikt mobiliserte raskt en aksjonsgruppe på åtte bevæpnede tjenestemenn. Komiteen viser til at Beredskapstroppen var med i redningsarbeidet i regjeringskvartalet, men rykket ut til Utøya da melding om skyting på øya kom.

Komiteen har merket seg at nødnettet ikke var utbygd til Nordre Buskerud politidistrikt. På grunn av stor pågang ved operasjonssentralen i Nordre Buskerud politidistrikt fikk ikke Beredskapstroppen kontakt med operasjonssentralen på telefon. Beredskapstroppen rykket derfor ut uten at politidistriktet var informert og det oppstod uklarheter og misforståelser om bl.a. oppmøtested, noe som kan ha bidratt til å forsinke politiets ankomst til øya. Under kontrollhøringen kom det frem at Beredskapstroppen selv mente at dette ikke fikk noen konsekvenser for aksjonen.

Komiteen viser til at uklarhet mellom Beredskapstroppen og Nordre Buskerud politidistrikts tjenestemenn ikke utelukkende skyldtes at nødnettet ikke var utbygget i Nordre Buskerud. I den forbindelse viser komiteen til svaret fra 22. juli-kommisjonens leder til representanten Skei Grande i Stortingets kontrollhøring, hvor Bech Gjørv ble bedt om å kommentere følgende:

«… det lokale politikammeret var på vei, mens vi fikk en spesialtropp som overkjørte hele systemet …?»

22. juli-kommisjonens leder påpekte at problemet var at ressursene ikke fant hverandre og at problemstillingene til dels handlet om IKT og manglende kapasitet på operasjonssentralene, men også om manglende sambandsdisiplin.

Komiteen vil også vise til at det i rapporten er dokumentert at politiet ville ha kommet raskere til Utøya dersom den lokale aksjonsleders plan hadde vært fulgt.

Komiteen viser til at det var mange fritidsbåter i området. Likevel ble det fra politiets side gjort for lite for å rekvirere båter til Beredskapstroppen. Komiteen vil peke på at turen ut til Utøya tok lang tid, fordi politiets egen gummibåt ble overbelastet og havarerte. Da polititjenestemennene fra Nordre Buskerud politidistrikt og Beredskapstroppen først kom til Utøya, samarbeidet de imidlertid godt om pågripelsen, og om arbeidet i timene etterpå.

Komiteen viser til at alle polititjenestemenn på Utøya gjorde en stor innsats og reddet mange liv.

3.7.7 Politiets innsats – justisministerens og forsvarsministerens redegjørelse til Stortinget 10. november 2011 og politiets egen evaluering

Komiteen viser til at justisministerens og forsvarsministerens redegjørelse til Stortinget 10. november 2011 om 22. juli-angrepet ga Stortinget utfyllende informasjon på flere punkter.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til atinformasjonen som regjeringen ga i noen sentrale tilfeller var divergerende med 22. juli-kommisjonens funn. Det gjelder avgjørende spørsmål om myndighetenes håndtering av angrepet, som tilgangen på båter ved Utøya, politihelikopteret, riksalarm og innkalling av ekstra mannskaper, der det gjennomgående ble skapt et inntrykk av at justissektoren hadde gjort en bedre innsats enn det kommisjonen fant var tilfellet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at justisministerens redegjørelse den 10. november 2011 inneholdt klare forbehold om at faktagrunnlaget om blant annet hendelsesforløpet og politiets innsats ville kunne endre seg i ettertid, som følge av 22. juli-kommisjonens arbeid.

Komiteen legger kommisjonens situasjonsbeskrivelser til grunn.

Komiteen viser videre til at politiets egen evaluering av krisehåndteringen 22. juli 2011, Sønderland-utvalget, avviker på en del sentrale punkter fra den uavhengige 22. juli-kommisjonens rapport. Under kontrollhøringen kom det frem at mandatet for Sønderland-utvalget var for snevert, selv om det reflekterte evalueringstemaer som var satt opp i politiets eget beredskapssystem. Det kom også frem at metodikken som Sønderland-utvalget brukte, hadde fokus på erfaringslæring og var en annen fremgangsmåte enn 22. juli-kommisjonen brukte. Komiteen mener likevel det er lite tilfredsstillende at rapportene konkluderer svært forskjellig på sentrale punkt. Blant annet vurderte politiets egen evaluering at en anmodning om bistand fra Forsvarets helikopter ikke ville ha fått betydning, fordi det uansett ikke hadde vært tilgjengelig. 22. juli-kommisjonen avviste dette, og konstaterte at en rask anmodning til Forsvaret om bruk av helikopter kunne gitt en bedre oversikt over situasjonen, samt at terroristaksjonen på Utøya kunne vært stanset tidligere.

Komiteen mener den manglende selverkjennelse Sønderland-utvalget uttrykte skadet politiets omdømme. Det er en forutsetning å erkjenne feil og svakheter dersom en skal dra lærdom av alvorlige hendelser.

Komiteen mener Sønderland-rapporten, som i hovedsak konkluderte med at det var lite politiet kunne gjort annerledes, gjør at en kan stille spørsmål ved om politiet har en tilstrekkelig lærende kultur. Dette kan også tolkes i sammenheng med at læring under øvelse i liten grad medførte praktiske endringer i politiet. Komiteen mener at det i seg selv ikke er bekymringsverdig at to rapporter konkluderer ulikt. Det som etter komiteens oppfatning er problematisk, er at politiet i året før 22. juli-kommisjonen la fram sin rapport, framsto som etterrasjonaliserende, i stedet for å være åpne om egne feil. Komiteen mener eksempelvis det er uheldig at politiet på en pressekonferanse 18. august 2011 presenterte fire grunner for at Storøya var det beste oppmøtestedet, når det i 22. juli-rapporten kunne leses at valget av Storøya:

«… ikke var forankret i polititaktiske vurderinger, men kom i stand ved en misforståelse under en telefonsamtale mellom en tjenestemann fra BT og den lokale operasjonssentralen.»

Komiteen mener det er alvorlig at politiet fremstår som noe selvbeskyttende etter slike alvorlige hendelser, men er fornøyd med at ny politidirektør har grepet fatt i denne problemstillingen.

3.7.8 Politietatens ressurser for å bekjempe terror

Komiteen understreker at 22. juli-kommisjonen har vurdert hendelsene den 22. juli i 2011. Mandatet og tidsfristen medførte at kommisjonen måtte prioritere og avgrense sitt arbeid. For eksempel har ikke kommisjonen foretatt analyser av politiets evne til å mobilisere en stor, godt trent og utrustet politistyrke til steder som ligger langt fra Oslo eller andre større byer. Komiteen viser til at 22. juli-kommisjonen skriver:

«Dersom angrepet på Utøya hadde skjedd to timer senere, uten et forutgående bombeangrep, ville trolig ikke Beredskapstroppen hatt en så rask utrykning, og Nordre Buskerud politidistrikt ville da etter planen ha hatt en lavere bemanning, og færre med trening til å håndtere bevæpnede oppdrag ville vært tilgjengelig.»

Komiteen støtter 22. juli-kommisjonens vurdering om at:

«Det er derfor det ordinære politi som utgjør den viktigste og fundamentale delen av politiets beredskap. Politiets respons vil aldri være bedre enn den politiresponsen som er i aksjonsområdet når hendelsen skjer.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, er av den oppfatning at politiets ressurser og bemanning i mange tilfeller vil kunne være en kritisk faktor for å sikre tilfredsstillende beredskap i hele landet. Flertallet viser til at kommisjonen ikke har utarbeidet en politistudie, hvor politiets ressurser, bemanning og evne til å løse sitt samfunnsoppdrag vurderes i sammenheng. Flertallet vil fremheve at det i lang tid har vært uenighet mellom opposisjonen og regjeringspartiene om hva som er den reelle situasjonen i politiet landet rundt.

Flertallet viser videre til at en lang rekke politidistrikt over tid var varslet om lavere bemanning og reduserte driftsbudsjett som følge av regjeringspartienes bevilgninger til politi- og lensmannsetaten.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at en av 22. juli-kommisjonens hovedkonklusjoner er at svikten den 22. juli 2011 i større grad handler om ledelse, samhandling, kultur og holdninger, enn mangel på ressurser, behov for ny lovgivning, organisering eller store verdivalg. Disse medlemmer vil i denne sammenheng vise til at politietatens budsjetter økte med ca. fire mrd. kroner fra 2005 til 2011, at det ble foretatt en dobling av utdanningen av politifolk ved Politihøgskolen i samme periode, at det ble ansatt mange nye i politi- og lensmannsetaten fra 2005, at redningshelikopterberedskapen ble bygget betydelig ut fra 2005 og at både PSTs og Beredskapstroppens budsjetter er blitt styrket.

Beklageligvis var ikke dette nok til å forhindre de alvorlige følgene terroraksjonene den 22. juli fikk.

Disse medlemmer vil videre vise til at Politidirektoratet har offentliggjort oversikt over fordelingen av økningen i antall årsverk i politidistrikter og særorganer fordelt på stillingskategorier for perioden 2008 til 2011. I denne perioden falt antall årsverk politistillinger i distriktene med 0,6 pst., mens antall årsverk politistillinger i særorganene økte med 26,6 pst. Totalt var økningen i antall årsverk politistillinger fra 2008 til 2011 på 0,6 pst. Økningen i antall årsverk juriststillinger var i samme periode om lag 4 pst. i både politidistriktene og i særorganene, mens antall årsverk sivile stillinger vokste med henholdsvis 10,6 og 34,8 pst. i politidistriktene og særorganene. Totalt økte antall årsverk i politidistriktene med 318,4, fra 11 235 til 11 553,4 årsverk fra 2008 til 2011, mens antall årsverk i særorganene økte med 448, fra 1480,5 til 1928,5 i denne perioden. Om lag halvparten av politidistriktene hadde en økning i antall årsverk politistillinger. Romerike hadde den største prosentvise økningen i antall årsverk, mens den prosentvise nedgangen var størst i Asker og Bærum.

Disse medlemmer viser videre til at i tildelingsbrevet for 2013 krever Justis- og beredskapsdepartementet at Politidirektoratet prioriterer økt politibemanning og jobb til nyutdannede fra Politihøgskolen, mer formålstjenlig, behovsstyrt og fleksibel disponering av samtlige mannskapsressurser og tiltak for å beholde arbeidskraft og redusere avgang.

For å påse at hovedmålet om økt trygghet og styrket samfunnssikkerhet nås, skal Politidirektoratet jevnlig rapportere på bemanningsutvikling: Hvor mange av de nyutdannede som har fått jobb i etaten, samlet bemanning (politiårsverk og sivile), politidekning og avgang fra etaten. Rapporten skal også omfatte bemanningen ved PSTs sentrale enhet. I rapporteringen skal Politidirektoratet gi en vurdering av status og utvikling og eventuelt behovet for korrigerende tiltak.

3.7.9 IKT i politiet

Komiteen viser til at politiets IKT-system er mangelfullt, noe som har vært kjent for regjeringen i lang tid. Blant annet kommer dette frem i flere tildelingsbrev til Politidirektoratet fra departementet siden 2008. Under kontrollhøringen ble komiteen gjort kjent med at Politidirektoratet ønsket å ta midler fra politidistriktenes driftsbudsjetter til IKT-investering, men ble nektet dette av Justisdepartementet. Komiteen viser til Innst. 79 S (2010–2011) om Riksrevisjonens undersøkelse av politiets innsats mot organisert kriminalitet. I kontrollhøringen i forbindelse med behandling av denne saken svarte daværende justisminister Knut Storberget følgende på spørsmålet:

«Er det ikke slik at IKT-investeringene er blitt nedprioritert fordi det har vært for store politiske omkostninger knyttet til ikke å gi det til operativ polititjeneste?»:

«Ja, jeg vil i stor grad gi deg rett i det. …»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til fortsettelsen i svaret til tidligere statsråd Knut Storberget, som gir et dekkende bilde av det som ble sagt i denne kontrollhøringen:

«Det har vært mange satsingsforslag på politifeltet siden jeg kom til Justisdepartementet. Jeg husker jo veldig godt Politiets Fellesforbund og for så vidt også Politidirektoratets satsingsforslag her, og hva som var viktig. Det første vi valgte å gripe fatt i, var at de som jobbet ute, måtte ha godt verneutstyr. Så både verneutstyr og våpen ble prioritert. Vi ser at budsjettene til Politiets data- og materielltjeneste har vokst betydelig. Jeg tror det har vært en dobling i min periode, så det har vært betydelige investeringer, også på IKT, men de har vært fragmenterte. (…) Og vi har en betydelig satsing opp imot det å gjøre noe med bemanning. Det var prioritet nr. 1. Så ser jeg at det nå er helt maktpåliggende at man har satt av penger. Jeg ser også – når vi har gjort det i år, 180 mill. kr. på infrastrukturbiten, men også straffesaksdelen – at det er vel litt som Arne Johannessen sier, at det blir du ikke nevneverdig populær av. Men det grepet må tas».

Komiteen mener det er kritikkverdig at Justisdepartementet ikke har gjort mer for å få fortgang i IKT-utviklingen i politiet og i straffesakskjeden, en problemstilling departementet har vært vel kjent med. 22. juli-kommisjonen konkluderer med at manglende IKT-system medførte at politiaksjonen ble forsinket, noe som fikk fatale konsekvenser. Komiteen har merket seg at Politidirektoratet nå har opprettet en ny avdeling for IKT og teknologi for å forsterke ledelse og styring av IKT-området i politiet. Komiteen viser for øvrig til sine tidligere merknader om dette i flere innstillinger om rapporter fra Riksrevisjonen.

22. juli-kommisjonen påpekte at «IKT-infrastrukturen i politiet må karakteriseres som lite hensiktsmessig». Komiteen har merket seg at den nye straffeloven ikke kan tre i kraft før nytt IKT-system er på plass, samt at politiets operative arbeid svekkes betydelig på grunn av lite tilfredsstillende IKT-systemer.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at tidligere justisminister Knut Storberget i kontrollhøringen 26. november 2012 svarte følgende på spørsmål fra representanten Hallgeir H. Langeland om detaljstyring og IKT-satsing i politiet:

«Hvis man går inn i tildelingsbrevet til Politidirektoratet, ikke bare for 2011, men også for tidligere år, vil man se at IKT er en av de viktigste oppgavene for å få opp en ny infrastruktur, men også en ny straffesaksdel og en del andre elementer. Det var det ingen tvil om. Men Politidirektoratet hadde det handlingsrommet i sin økonomi at man i løpet av årene fra 2008 til 2012 satte av mellom 190 mill. og 360 mill. kr. per år. (…)

Jeg har vondt for å forstå at man sier at det ikke er bevilget penger til IKT når man bruker en kvart milliard på ett år – i 2011 skulle man bruke en kvart milliard!»

Disse medlemmer har merket seg at regjeringen ønsker å iverksette ny straffelov så raskt som mulig, og at regjeringen har gjort et konseptvalg for nye straffesakssystemer, som innebærer en betydelig IKT-satsing i politiet. Disse medlemmer har forståelse for at slike store innfasinger tar tid, men er opptatt av at regjeringen ser etter muligheter for å iverksette viktige straffebud som kan implementeres i gammel straffelov inntil nytt straffesakssystem er på plass. I den sammenheng viser disse medlemmer til at man 19. desember 2008, på bakgrunn av den forsinkede ikrafttredelsen av straffeloven 2005, foretok en revisjon av straffeloven av 1902 ved at Stortinget vedtok å kriminalisere oppfordring, rekruttering og opplæring til terror, blant annet på bakgrunn av Norges internasjonale forpliktelser i terrorbekjempelsen. Denne lovendringen trådte i kraft straks.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre viser til justisminister Knut Storbergets uttalelser den 28. mai 2009, da Stortinget behandlet siste del av den nye straffeloven. Herunder:

«Vi planlegger en rask ikrafttredelse, men ser vel for oss 2011–2012.»

Disse medlemmer mener dette er én blant mange uttalelser fra daværende justisminister som viser regjeringens manglende gjennomføringsevne. I oktober 2012 svarte justis- og beredskapsminister Grete Faremo, på spørsmål i Stortinget i forbindelse med Stortingets arbeid med statsbudsjettet for 2013, Prop. 1 (2012–2013), at regjeringen forventer at ny straffelov kan tre i kraft innen 1. januar 2017.

Komiteenviser til at det i straffeloven som ble vedtatt i 2008, er en strafferamme på 30 års fengsel for grove terrorhandlinger. Vedtaket har ennå ikke trådt i kraft fordi det hevdes at politiets og domstolenes nåværende datasystemerikke er i stand til å takle denne endringen. Komiteenviser til at tidligere sjef PST, Jørn Holme, ble spurt om gjennomføringen av terrorlovgivningen under komiteens kontrollhøring 12. november 2012. Holme svarte at han var opprørt over denne forsinkelsen og viste til at det er svært få terrorsaker per år og at et datasystem vanskelig kan stå i veien for at de nye bestemmelsene trer i kraft. Komiteen viser til at Holme avsluttet med å si at:

«… min anbefaling til regjeringen er at de umiddelbart setter i verk de bestemmelsene som Stortinget vedtok i 2008.»

Komiteen deler denne anbefalingen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener det er sterkt kritikkverdig at IKT-satsingen i politiet ble nedprioritert fordi det har vært for store politiske omkostninger knyttet til å ikke gi det til operativ polititjeneste. Disse medlemmer mener det er regjeringens ansvar å sørge for at viktige investeringer som vil bidra til bedre bekjempelse av kriminalitet og sikre bedre muligheter for informasjonsflyt og oppfølging under terrorangrep og alvorlige hendelser, blir prioritert.

3.7.10 Riksalarm

Komiteen vil peke på at nasjonalt varslingssystem fungerte svært dårlig 22. juli 2011. Det er kritikkverdig at verken utsendelse eller mottakelse av riksalarm fungerte. Da Norsk Kontantservice ble ranet i 2004, fantes det ikke et velfungerende og utprøvd system for nasjonal varsling. I evalueringsrapporten av NOKAS-ranet som ble avgitt til Politidirektoratet samme år, ble det redegjort for at det var nødvendig med et velfungerende varslingssystem ved større hendelser. Dette ble også synliggjort etter tsunamien senere i 2004, samt etter Øvelse Oslo 2006. I 2005 fikk Politiets data- og materielltjeneste (PDMT) i oppdrag å utarbeide et forslag til riksalarm, som ble overlevert til Politidirektoratet i 2006. Forslaget ble ikke fulgt opp av direktoratet og nytt forslag ble overlevert Politidirektoratet i 2009. Komiteen har merket seg at Politidirektoratet ikke valgte forslaget fra PDMT, men en løsning ved bruk av e-postvarsling som PDMT mente verken var sikker eller effektiv. Komiteen mener det er kritikkverdig at Politidirektoratet valgte et system som ikke var pålitelig og som var lite forsvarlig, og har med forundring merket seg at det kom frem under kontrollhøringen at daværende politidirektør ikke var involvert i avgjørelsen av hvilket varslingssystem som skulle innføres.

Komiteen viser til at det er Kripos som har ansvaret for å sende ut nasjonale varslinger i krisesituasjoner. Den første varslingen ble sendt ut 22. juli 2011. Den ble kun loggført i to politidistrikter, og det først dagen etter. Denne første varslingen var i tillegg mangelfull, idet bilnummeret på «fluktbilen» manglet bokstavkjennetegn. Komiteen viser til at det i tillegg ble sendt ut to vesentlige varslinger samme kveld. De omhandlet grensekontroll og muligheten for to andre terrorceller, men heller ikke disse varslingene fungerte etter planen. Nødvendige tiltak ble dermed ikke iverksatt. Komiteen har merket seg at politiets egen evalueringsrapport ikke problematiserer at verken Nordre Buskerud eller Oslo politidistrikt mottok varslingene. 22. juli-kommisjonen, derimot, mener det er sterkt kritikkverdig at de berørte politidistriktene ikke mottok varslingene. Komiteen slutter seg til denne vurderingen. Komiteen mener det i denne saken burde vært trykket på «den store knappen» umiddelbart, slik at alle mulige forebyggende og mobiliserende tiltak kunne iverksettes raskt. Det er bedre å mobilisere mye i utgangspunktet og så trappe ned når en får bedre situasjonsforståelse, enn at det tar for lang tid å iverksette nødvendige tiltak.

3.7.11 Nødnettet – politiets kommunikasjon

Komiteen har merket seg at nødnettet var fullt utbygd i Oslo politidistrikt, mens det ikke var tilgjengelig i Nordre Buskerud politidistrikt 22. juli 2011.

Komiteenhar videre merket seg at nødnettet fungerte i Oslo politidistrikt under terroraksjonen, men at det på grunn av manglende utbygging i Nordre Buskerud ble store sambandsproblemer mellom politidistriktene. Nødvendig informasjon og dyrebar tid gikk tapt.

Komiteen viser til at det ikke var etablert rutiner for kommunikasjon mellom politidistriktene som benyttet nødnett og politidistriktene som benyttet analogt samband. Dette gjelder eksempelvis politidistriktene Oslo, Asker og Bærum, samt Søndre Buskerud som alle benyttet nødnett, og Nordre Buskerud som fortsatt benyttet analogt samband. Direkte kommunikasjon mellom nabodistrikter som ble involvert den 22. juli 2011 var dermed ikke mulig. Komiteen mener det er kritikkverdig at det ikke var etablert rutiner for å håndtere slike situasjoner.

Komiteen har merket seg at utbyggingen av nødnettet går saktere enn først antatt og skal være landsdekkende innen utgangen av 2015, jf. Innst. 375 (2011–2012) og Prop. 111 S (2011–2012). Det er svært viktig at nødnettet blir utbygd raskt og på en forsvarlig måte, slik at fullverdig kommunikasjon mellom nødetatene sikres.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at nytt nødnett er et rent talesamband, og at det både 22. juli og ved andre hendelser er oppdaget flere utfordringer ved systemet. Disse medlemmer viser også til at muligheten for direktekommunikasjon mellom de håndholdte enhetene i områder hvor nettet ikke er utbygd, i praksis er fraværende. Det systemet fungerte ikke engang under aksjonen på Utøya, som er en relativt liten øy.

Disse medlemmer mener det er grunn til bekymring over de svakhetene det nye nødnettet avslørte 22. juli og mener det er viktig å se på hvordan nødnettet kan videreutvikles, eksempelvis slik at en kan kommunisere skriftlig i tillegg til tale og bruk av koordinater/kartdata. Nytt nødnett fremstår som teknologisk svært gammeldags, og arbeidet med å forbedre systemet må intensiveres vesentlig.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener svikten i fremdriften i nødnettutbyggingen, valget av gammeldags teknologi og manglende fokus på den kvalitet og funksjon et moderne nødnett bør ha, skyldes sviktende prioritering fra flere regjeringer. Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets merknader i Budsjett-innst. S nr. 4 (2004-2005), jf. St.prp. nr. 1 (2004-2005).

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, understreker at det er Justisdepartementet som har ansvar for utbygging av nødnettet, og at manglende utbygging medvirket til politiets sene ankomst til Utøya. Samtidig vil flertallet understreke at lav bemanning på operasjonssentralene, i Oslo politidistrikt så vel som i Nordre Buskerud politidistrikt, også medførte kommunikasjonsproblemer. Flertallet vil påpeke at lav politidekning på tidspunkt hvor det er størst behov, har vært et kjent tema i lang tid, og at avbøtende tiltak burde ha vært innført tidligere. Flertallet mener det er viktig at politiet får bevilgninger og en organisering som sikrer tilstrekkelig bemanning på operasjonssentralene også i helger og ferieperioder.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener det er viktig at politimestrene bruker sine bevilgninger til å sikre tilstrekkelig bemanning av og kommunikasjon mellom operasjonssentralene også i helger og ferieperioder.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener det er sterkt kritikkverdig at regjeringen ikke har bidratt til å løse bemanningsutfordringene i politidistriktene når de ble klar over at flest tjenestemenn og -kvinner er på jobb i perioder hvor det er minst behov for dem. Disse medlemmer viser i den sammenheng til at regjeringen er part i forhandlingene om lønns- og arbeidsvilkår, samt at regjeringen er overordnet ansvarlig for at Politidirektoratet og de enkelte politidistrikt utnytter sine ressurser optimalt.

3.7.12 Politihelikopteret

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at politiets helikoptertjeneste var i tilfredsstillende stand i 2006, men etter at Oslo politidistrikt fikk pålegg om å kutte 5 mill. kroner på helikoptertjenesten i 2007/2008, ble den kraftig redusert. Politimesteren i Oslo tok dette opp med Justisdepartementet, og ga beskjed om hvilke konsekvenser dette ville få for helikopterberedskapen. I 2009 ble Forsvarets helikopter (Bell), som blant annet Beredskapstroppen benyttet, sendt til Afghanistan. Dette medførte en ytterligere svekkelse av helikopterberedskapen. Flertallet mener det er sterkt kritikkverdig at regjeringen ikke har sørget for at helikoptertjenesten har hatt full beredskapsbemanning når den hele tiden har vært klar over den kritiske situasjonen.

Komiteen har merket seg at politihelikopteret var uten pilot den 22. juli, på grunn av ferieavvikling. Beredskapstroppen etterspurte politihelikopter opp til flere ganger uten at dette ble fulgt opp, med begrunnelse at dette ikke var mulig på grunn av at det ikke var tilgjengelig. En av politipilotene som var på ferie, meddelte sjefen sin allerede rundt kl. 16.00 at han var hjemme og kunne fly. Sjefen for helikoptertjenesten ringte senere til operasjonssentralen i Oslo og gav beskjed om at de kunne stille med helikopterpilot, men fikk da beskjed om at det ikke var nødvendig.

Komiteen vil peke på at verken Politidirektoratet eller Oslo politidistrikt etterspurte politihelikopteret. Ikke før etter kl. 19.00 ble politihelikopteret mobilisert. Komiteen har merket seg at både politiet og 22. juli-kommisjonen har konkludert med at politihelikopteret burde vært mobilisert tidligere for å observere og sikre. Komiteen er enig i vurderingen til 22. juli-kommisjonen og mener det er kritikkverdig at anmodningen kom så sent, og at Politidirektoratet heller ikke grep inn.

3.7.13 Manglende bruk av beredskapsplanverk

Komiteen viser til at god krisehåndtering krever at man har gjennomarbeidede planer og at det gjennomføres relevante øvelser der planverket brukes. 22. juli-kommisjonen konstaterer at en bilbombe i regjeringskvartalet og flere koordinerte angrep har vært et tilbakevendende tema i trusselvurderinger, sikkerhetsanalyser og øvelsesscenarioer gjennom mange år. Kommisjonen konstaterte at det på ulike nivå er blitt øvet for lite og at man ikke har tatt tilstrekkelig lærdom fra øvelser som er gjennomført. Komiteen mener det er kritikkverdig at erfaringer fra tidligere øvelser ikke i stor nok grad er blitt gjenstand for lærdom, og understreker at beredskap må være en del av resultatmålene i styringsverktøyet. Komiteen vil understreke at krisehåndteringen 22. juli viser at politiet kan trenge å øve mer og bedre.

Komiteen viser til Øvelse Oslo 2006 hvor hensikten var å øve på omfattende terroranslag og andre katastrofer, med spesiell vekt på koordinering og samarbeid på alle nivåer, fra operativ redningsinnsats på de tre skadestedene, til strategiske beslutninger på departements- og regjeringsnivå. I evalueringsrapporten kom det frem 26 lærings- og forbedringspunkter. Disse ble fulgt opp av beredskapsseksjonen i Politidirektoratet. Det kom også frem i evalueringen at operasjonssentralens stabsrom fungerte dårlig. Oslo politidistrikt tok dette opp med Politidirektoratet i 2007 uten at det ble gjort noe med saken.

Komiteen har merket seg at politiets eget terrorplanverk som blant annet omhandlet planer knyttet til veisperringer for å hindre terrorister i å forflytte seg, og tiltak for umiddelbar mobilisering av politipersonell for å redusere responstid ved eventuelle videre anslag, ikke ble iverksatt 22. juli 2011. 22. juli-kommisjonen konstaterte at:

«22/7 avslørte store sårbarheter som var et resultat av manglende eller sendrektig iverksetting av allerede besluttede tiltak og av at til dels meget relevante planer ikke ble brukt.»

Komiteen mener det er kritikkverdig at beredskapsplanen ikke ble satt i verk. Terrorplanverket skal nettopp sikre at effektive tiltak iverksettes, i en svært kaotisk situasjon.

Komiteen viser til at politiets operative personell trener 40 timer i året, mens Oslo politidistrikt trener 80 timer i året. Beredskapstroppen trener omtrent halvparten av sin arbeidstid. Komiteen er oppmerksom på at antall timer man har til rådighet for trening og øvelse henger sammen med bemanningssituasjon og ressurser. Komiteen mener det er nødvendig at Justis- og beredskapsdepartementet og Politidirektoratet vurderer om øvelsesaktiviteten i politiet bør økes og hvordan dette skal kompenseres.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at direktør Jon A. Lea i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) i kontrollhøringen uttalte at Justisdepartementet ikke har gjort jobben sin når det gjelder oppfølgingen av læringspunkter som tidligere øvelser har gitt. Lea sa:

«De har gjort den bedre enn de gjorde tidligere, men de har ikke gjort den godt nok i forhold til det vi synes er det fornuftige kravet.»

3.7.14 PSTs ansvar for å bekjempe terror

Komiteen viser til at PST har ansvaret for å forebygge og etterforske straffbare handlinger mot rikets sikkerhet. Innsamling av informasjon om personer og grupper som kan utgjøre en trussel, utarbeidelse av ulike analyser og trusselvurderinger, etterforskning og andre operative tiltak og rådgivning står sentralt i dette arbeidet. Komiteen har merket seg at 22. juli-kommisjonen har konkludert med at PST kunne ha kommet på sporet av terroristen, men at det likevel ikke kan konkluderes med at de kunne ha avverget angrepet. Komiteen har videre merket seg at kommisjonen mener PST må ta mer initiativ og vise større vilje til samarbeid og informasjonsdeling med andre etater, herunder det ordinære politi og Etterretningstjenesten.

Rapporten kritiserte PST for dårlig tipshåndtering, samtidig som det pekes på at det foreligger uklare juridiske rammer med tanke på taushetsplikt og utveksling av informasjon mellom ulike etater. Justisdepartementet må derfor gjennomgå regelverket for å sikre rettssikkerheten, samt at regelverket muliggjør PSTs mandat. Komiteen viser til at det kom frem i kommisjonsrapporten at det foreligger en forsiktighetskultur i PST, ved at de ikke har behandlet så mange saker som de har hatt mulighet til. Komiteen vil påpeke at Justis- og beredskapsdepartementet må sørge for at PST gjennomfører de oppgaver de er satt til. Komiteen viser til Traavikutvalget som har gått gjennom PSTs oppgaver og funksjoner og avgitt rapporten «Ekstern gjennomgang av Politiets sikkerhetstjeneste». Komiteen har merket seg at utvalgets konklusjoner i det store og hele samsvarer med 22. juli-kommisjonens konklusjoner vedrørende PST.

Komiteen viser til at Traavik-rapporten påpeker at PST har forsømt seg på organisasjonsutvikling, lederutvikling og kompetanseutvikling. PST får kritikk for manglende intern samordning, de henger etter på teknologi og er ikke oppdatert på trusselbildet. Komiteen regner med at kritikken fra 22. juli-kommisjonen og Traavikutvalgets rapport får konsekvenser for PSTs arbeid fremover.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at det over tid, og fra flere hold, er blitt uttrykt bekymring for om PST har en ressurs- og bemanningssituasjon som gjør det mulig for tjenesten å utføre sitt oppdrag. Informasjon som gis fra PST til Justisdepartementet i styringsdialogen og i dialogen om ressurstildelinger, må nødvendigvis unntas offentlighet. Det hadde imidlertid vært viktig at Stortinget hadde fått informasjon når PST med sterke og utvetydige formuleringer gir uttrykk for alvorlig bekymring knyttet til egen ressurs- og bemanningssituasjon. Etter flertallets oppfatning har ikke Stortinget vært tilstrekkelig informert om ressurssituasjonen i PST.

Flertalletmener dette er kritikkverdig.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at PST har fått økt sine bevilgninger betraktelig de siste årene, fra om lag 240 mill. kroner i 2005 til om lag 407 mill. kroner i 2011. Disse medlemmer mener at Stortinget har fått tilstrekkelig informasjon om PSTs ressurssituasjon.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at en svært stor andel av realveksten som er tilført PST siden 2005 har gått til å øke bemanningen hos PSTs livvakttjeneste. Flertallet mener det er kritikkverdig at regjeringspartiene forsøker å fremstille det som om PST over tid har fått vesentlig økte ressursser til å drive forebyggende undersøkelser, etterretning og etterforskning, når en er kjent med hva pengene faktisk har gått til.

3.7.15 Justisdepartementet

Komiteen viser til at Justis- og beredskapsdepartementet har ansvar for å ivareta helheten i regjeringens politikk for samfunnssikkerhet og for å samordne arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap i departementene og underliggende etater. Dette samordningsansvaret har departementet hatt siden 1994, selv om det først er det siste året beredskap er med i departementets navn.

Komiteen har merket seg at justisminister Grete Faremo i sin redegjørelse til Stortinget 28. august 2012 ga uttrykk for at departementet vil følge opp kommisjonens klare anbefaling om å «sette resultatorientert arbeid med sikkerhet og beredskap høyere på sin agenda». Departementet skal bli flinkere til å sette krav til frister i oppfølgingen og det skal få konsekvenser hvis fristene ikke holdes. Hun påpekte videre at departementets kapasitet ville bli styrket når det gjelder håndtering av oppgaver som blant annet

• analyse av robusthet i kritiske samfunnsfunksjoner og – strukturer

• krisehåndteringsevne

• rollen som pådriver overfor andre departementer innenfor samfunnssikkerhet og beredskap

Komiteen vil peke på at Justis- og beredskapsdepartementet har fått kritikk både av sin håndtering etter bombeeksplosjonen den 22. juli og for sine mangelfulle oppgaveløsninger i forkant.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, tar til etterretning at statsråden nå har tatt grep som er ment å møte de kritikkverdige forhold som er tatt opp med sikte på at den totale beredskapsevnen blir styrket og forbedret.

Flertallet vil understreke at det er helt nødvendig at det gis prioritet budsjettmessig til å følge opp viktige investeringer på beredskapsfronten som blant annet IKT, kommunikasjon, etablering av gradert samband og etablering av beredskapssenteret på Alnabru.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre vil understreke at det er helt nødvendig at det gis prioritet budsjettmessig til å følge opp viktige investeringer på beredskapsfronten som blant annet IKT, kommunikasjon, etablering av gradert samband og etablering av beredskapssenter. Disse medlemmer forutsetter at slike investeringer må komme i tillegg til politiets driftsbudsjett.

I forbindelse med Justisdepartementets håndtering av krisen i direkte etterkant av angrepet 22. juli 2011 har komiteen særlig merket seg uttalelsene fra kommisjonen og fra Regjeringens kriseråd (RKR) om at departementer må ta høyde for å håndtere rollen som lederdepartement også når de selv er berørt av krisen. Uttalelser fra Justisdepartementets ledelse, og kommisjonens vurderinger, tyder etter komiteens oppfatning på at Justisdepartementet i for liten grad var forberedt på en slik situasjon. Komiteen finner det videre uheldig at Justisdepartementet avvek fra planverk og etablerte rutiner, blant annet ved ikke å etablere kriseledelse og -stab i tråd med gjeldende krisehåndteringsplaner. Denne beslutningen ble i tillegg dårlig kommunisert, og skapte uklarhet om organiseringen av departementets kriseledelse. Justisministeren var blant annet overbevist om at departementet faktisk hadde satt stab.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at Justisdepartementet hadde det overordnede ansvaret for de feil og mangler som ble avdekket i politiet og beredskapssystemer i departementenes ansvarsportefølje under tragedien 22. juli 2011. Disse medlemmer har merket seg at departementet selv ikke iverksatte eget kriseplanverk, at det var utfordringer med kommunikasjon mellom departementet og Krisestøtteenheten (KSE) og at mye arbeid ble lagt på KSE som følge av at departementet ikke satte stab. Disse medlemmer viser også til at daværende justisminister Knut Storberget trodde det var satt stab i departementet.

Disse medlemmer viser også til at departementet gjennom sin styring av underliggende etat ikke har evnet å iverksette nødvendige tiltak som kunne beskyttet borgerne denne fatale dagen, til tross for at underliggende etat opplyser om detaljstyring på enkelte områder. En forutsetning for at et samfunn skal lykkes i å beskytte borgerne i ekstreme situasjoner, er at en politisk har svært høyt fokus på beredskap og sikkerhet, samt at en forsikrer seg om at de ressursene som er tilgjengelig er optimalt satt i stand til å løse sine oppgaver. Disse medlemmer mener det er sterkt kritikkverdig at dette ikke ble fulgt opp i tilfredsstillende grad og at den manglende oppfølgingen er tidligere justisminister Knut Storbergets ansvar.

3.7.16 Politiets anmodning om Forsvarets ressurser

Komiteen viser til at det er politiet som har hovedansvaret for å sikre borgernes trygghet i fredstid, mens Forsvarets dimensjonerende hovedoppgave er å ivareta Norges suverenitet og territorielle integritet mot ytre trusler.

Komiteen vil samtidig understreke at det lenge har vært etablert politikk at Forsvaret skal kunne tre støttende til og stille personell til disposisjon for det sivile samfunn når det trengs i spesielle situasjoner. Nærmere bestemmelser om Forsvarets bistand til politiet i kriser i fredstid var 22. juli 2011 regulert i Bistandsinstruksen fra 2003.

Komiteen viser til at når det gjelder forebygging av terror, har Forsvarets etterretningstjeneste kapasiteter for informasjonsinnsamling og -bearbeidelse. Samarbeidet mellom politi og forsvar vil avhenge av kommunikasjonssystemene dem imellom. Forsvaret har transportmidler som politiet ikke besitter. Dessuten har Forsvaret kvalifiserte mannskaper som kan stilles til disposisjon for såkalte «håndhevelsesoppdrag» under krisehåndtering, herunder spesialpersonell trenet for skarpe oppdrag, medvirkning til pågripelse eller nedkjempelse av terrorister og trenet personell for vakt- og sikringsoppdrag i en uavklart krisesituasjon.

Komiteen tar til etterretning at Forsvaret ikke ble utsatt for omfattende kritikk fra 22. juli-kommisjonen.

Komiteenhar i denne sammenheng merket seg at selv om terrorkrisen forårsaket alvorlig og omfattende skade, var den samtidig begrenset i tid: De to terroraksjonene fant sted i løpet av noen få ettermiddagstimer, gjerningsmannen ble tatt samme dag og det ble i avhørene relativt raskt sannsynliggjort at han var alene om udåden.

Komiteen har merket seg at det tok svært lang tid før bistandsanmodning om vakt og sikring ble sendt Forsvaret. Komiteen viser til at det tok nesten syv og en halv time fra bombeangrepet mot regjeringskvartalet til politiet anmodet om håndhevelsesbistand fra Forsvaret i form av støtte fra Heimevernet til vakt og sikring. I tiden etter bombeeksplosjonen i regjeringskvartalet prioriterte politiet å sikre liv og helse med de knappe ressursene som var tilgjengelig.

Samtidig var flere viktige bygg og mennesker i området uten adekvat sikring. Sikring av sikringsverdige objekter handler også om liv og helse. Komiteen har merket seg at politiet ikke hadde ressurser til å foreta adekvat sikring av statsministerboligen, Stortinget og andre sikringsverdige objekter.

Komiteen viser til høringen avholdt av Den særskilte komité 18. januar 2012 der det fremkom nye opplysninger om når Forsvaret kunne yte håndhevelsesbistand via Heimevernet til vakt og sikring. Forsvarssjef Harald Sunde bekreftet på direkte spørsmål fra representanten Anders Anundsen at de kunne stille med den samme styrke som de faktisk stilte med påfølgende dag kl. 06.00, allerede to til fire timer etter at bomben hadde gått av.

Komiteen viser til at det er en forutsetning for at Forsvaret kan yte bistand til sivile myndigheter at det foreligger en forespørsel, i dette tilfellet fra politiet, samt at forespørselen godkjennes av politisk ledelse i departementet. Det faktum at politiet unnlot å be om bistand til vakt og sikring medførte at de tilgjengelige ressursene ikke ble benyttet. Dette kunne satt liv og helse i fare fordi ingen på det tidspunkt visste omfanget av terrorangrepet, om det var flere involvert eller om andre sikringsverdige objekter var utsatt for fare.

Komiteen mener det var en alvorlig feilslutning å unnlate å be om slik håndhevelsesbistand kort tid etter det første angrepet. På det tidspunktet var omstendighetene uklare, og det er av erfaring ikke uvanlig at et slikt angrep følges opp med ytterligere angrep. Det fremstår som åpenbart at politiet burde anmodet om slik bistand svært kort tid etter eksplosjonen i regjeringskvartalet.

Komiteen mener det er sterkt kritikkverdig at politimesteren i Oslo ikke ba om håndhevelsesbistand til vakt og sikring umiddelbart etter at det ble klart at eksplosjonen i regjeringskvartalet skyldtes en bombe.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, mener videre at det er kritikkverdig at hverken Politidirektoratet eller Justisdepartementet tok slikt initiativ overfor politimesteren i Oslo på et tidlig tidspunkt.

Komiteen mener det var uheldig at Forsvaret den 22. juli ikke hadde noen beredskapskrav eller krav til responstid for å yte helikopterbistand til politiet i akutte kriser. Komiteen mener både politisk og administrativ ledelse i de berørte departementer burde ha sett risikoen ved at helikopterberedskapen for akutte situasjoner i Norge gradvis ble redusert fra 2007 og så enda mer grunnleggende svekket fra 2009. Komiteen mener de ansvarlige myndigheter, særlig Justisdepartementet, på grunn av den nye sårbarheten burde tatt initiativ til kompenserende tiltak. Komiteen har notert seg at dette ikke ble gjort før 22. juli 2011, men at regjeringen etter terrortragedien har forsøkt å rette opp situasjonen ved ulike tiltak, herunder midlertidig leie av et britisk helikopter.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, vil understreke at det var justisministeren som hadde det konstitusjonelle ansvar for at forvitringen av politiets helikopterberedskap ikke ble motvirket av kompenserende tiltak i tiden før terrorkrisen inntraff.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at politiets helikopterberedskap var svekket sommeren 2011, blant annet som følge av ferieavvikling ved politihelikopteret og av Forsvarets Bell-helikoptres engasjement i Afghanistan.

Når det gjelder bidrag til vakt og sikring av utvalgte objekter, har komiteen merket seg at Forsvarets responstid var rimelig god og innenfor de oppsatte tidsgrenser. Det som kunne ha framskyndet innsatsen, var etter komiteens syn i første rekke tidspunktet for når anmodningene kom fra politiet. Komiteen har positivt merket seg at Gardens beredskap fungerte godt. Mobiliseringen av HV-styrker til vakt og sikring av sivile nøkkelinstitusjoner ble i hovedsak også iverksatt og gjennomført slik man kunne forvente når forespørselen først kom. Komiteen har imidlertid notert seg at mobiliseringen av HV-02 avdekket flere mangler og svakheter. Varslingsrutinene hadde svakheter, og mannskapenes operative evne og sikkerhet var ikke god nok fordi det var for få skuddsikre vester og for lite beredskapsammunisjon. Komiteen konstaterer dessuten at HVs områdestyrker manglet tennstempler til sine MP5-våpen. Komiteen anser at de nevnte svakheter krever nødvendige forbedringstiltak.

Komiteen mener iverksettelse av vakt og sikring rundt høyprioriterte, sivile objekter må skje raskere. Komiteen vil som eksempel nevne at vakt og sikring av et så sentralt objekt som Stortinget, som lå svært nær bombestedet, ble etterspurt for sent. Komiteen mener dette særlig var kritikkverdig siden det i tidsrommet etter eksplosjonen var feilparkert en ukjent varebil utenfor Stortinget. Komiteen har merket seg at Forsvaret selv hadde ansvar for å tilkalle forsterket vakt og sikring rundt Forsvarets sentrale bygninger på Akershus, og komiteen noterer seg at dette skjedde raskere.

Komiteen konstaterer at Forsvaret dermed i liten grad ble satt på prøve i håndteringen av terrorkrisen, noe som gjennom kontrollhøringene også er bekreftet av Forsvaret og Forsvarsdepartementet.

Komiteen vil på bakgrunn av 22. juli-kommisjonens rapport og komiteens egne kontrollhøringer, på et mer generelt grunnlag gi uttrykk for at i den grad Forsvarets bistand ble etterspurt, ble oppdragene stort sett løst på en god måte og innenfor de rammebetingelser og klartider som gjaldt.

Komiteen vil framheve som positivt at Forsvarets hovedfokus den 22. juli fra første øyeblikk var rettet mot å bistå politiet med relevante kapasiteter i samsvar med bistandsinstruksen. Denne holdning hadde fra et tidlig tidspunkt uttrykt støtte fra Forsvarsdepartementets politiske ledelse.

3.8 Komiteens konklusjoner

Komiteen viser til at 22. juli-kommisjonen har seks hovedkonklusjoner:

• Angrepet på regjeringskvartalet 22/7 kunne ha vært forhindret gjennom effektiv iverksettelse av allerede vedtatte sikringstiltak.

• Myndighetenes evne til å beskytte menneskene på Utøya sviktet. En raskere politiaksjon var reelt mulig. Gjerningsmannen kunne ha vært stanset tidligere 22/7.

• Flere sikrings- og beredskapstiltak for å vanskeliggjøre nye angrep og redusere skadevirkningene burde ha vært iverksatt 22/7.

• Helse- og redningsarbeidet ivaretok de skadde og pårørende i akuttfasen på en god måte.

• Regjeringens kommunikasjon til befolkningen var god. Departementene maktet å videreføre sitt arbeid på tross av skadene.

• Med en bedre arbeidsmetodikk og et bredere fokus kunne PST ha kommet på sporet av gjerningsmannen før 22/7. Kommisjonen har likevel ikke grunnlag for å si at PST dermed kunne og burde ha avverget angrepene.»

Komiteen vil understreke at dette med all tydelighet viser at Norge ikke var godt nok forberedt på å takle et angrep slik det som skjedde 22. juli 2011. Viktige deler av vår beredskap og krisehåndtering fungerte ikke. Planverk ble ikke iverksatt og en evnet ikke i god nok grad å bruke den kunnskap som var ervervet gjennom øvelser.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, vil peke på at både 22. juli-kommisjonen og kontrollhøringene har påvist at det var omfattende svikt i beredskapen og i ivaretakelsen av befolkningens sikkerhet den 22. juli 2011.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil peke på at 22. juli-kommisjonen har påvist at håndteringen av terrorangrepene ble for svak, at manglene som ble påpekt viste at samfunnet var for dårlig i stand til å avdekke og avverge planer og ikke i stand til å beskytte seg mot trusler så effektivt som det kan gjøres.

Komiteen mener det er kritikkverdig at

• Grubbegata ikke raskere ble stengt

• midlertidige tiltak for stenging av Grubbegata ikke ble iverksatt

• bemanningen av politiets operasjonssentraler har vært for dårlig

• politihelikopteret ikke hadde beredskap

• nasjonalt varslingssystem ikke fungerte

• viktig planverk ikke ble iverksatt og ufullstendig benyttet

• anmodning om bistand fra Forsvaret kom for sent

• sikring av sentrale bygninger som bl.a. Stortinget kom sent

• politidirektoratet ikke i tilstrekkelig grad ble målt på sitt arbeid med tanke på samfunnssikkerhet og beredskap

• risikoerkjennelsen ikke synes å ha vært høyt nok på dagsordenen verken hos politiske myndigheter eller hos politiet

• evnen til å lære av øvelser har vært for liten

Komiteen vil understreke at dette er alvorlige og kritikkverdige forhold.

Komiteen mener det er svært viktig at de erfaringer, evalueringer og forslag til tiltak som er kommet etter terrorangrepet, blir nøye gjennomgått og vurdert. Det er påkrevd å lære både av de feil som ble gjort og av det som fungerte.

3.8.1 Kultur- og ledelsesutfordringer

Komiteen har merket seg at 22. juli-kommisjonen pekte på at en de viktigste, underliggende årsakene til statens svikt i å beskytte innbyggerne 22. juli, var en manglende kultur for risikoerkjennelse, gjennomføringsevne og samhandling. Dette ga seg utslag i svake beredskaps- og sikkerhetstiltak i forkant av angrepet og en sviktende håndtering underveis 22. juli fra mange etaters side. 22. juli-kommisjonen understreket at denne kulturkritikken i første rekke rammer ledere, som har et ansvar for å skape en god organisasjonskultur der hensyn til risiko, gjennomføring og samhandling ivaretas.

Komiteen slutter seg til kommisjonens vurderinger når det gjelder kultur- og ledelsesutfordringene som en sentral årsak til myndighetssvikten 22. juli og viser til at det var flere eksempler på dette både før og under angrepene. Sikringsprosjektet i regjeringskvartalet, helikopterberedskapen og politiets øvelse og trening led under en manglende risikoerkjennelse fra ledelsens side. Politiets operative styrker ba for eksempel om mer øvelse og trening, men ble avvist av Politidirektoratet. Erkjennelsen av behovet for samhandling mellom politi og forsvar var heller ikke tilstrekkelig hos Politidirektoratet verken før eller under 22. juli-hendelsene. Gjennomføringsevnen var svak, både i sikringsprosjektet og i politiets evne til å lære av mangler som ble avdekket under øvelser. Kommisjonen pekte også på en ansvarspulverisering når det gjelder sentrale sikkerhets- og beredskapsspørsmål. Komiteen viser til at et fremstående eksempel på dette var sikringsprosjektet i regjeringskvartalet.

Komiteen viser til at kontrollhøringene i så måte var lite oppløftende. Flere sentrale ledere ga uttrykk for at de ikke forsto kultur- og ledelseskritikken, og mange viste manglende evne til å ta ansvar for svikten i justissektoren 22. juli. Komiteen understreker at kontrollhøringene bekreftet inntrykket av at 22. juli-kommisjonen har rett i sin påpekning om at kultur- og ledelsesutfordringer, herunder ansvarspulverisering, er hovedutfordringer i disse spørsmålene. Komiteen finner dette bekymringsfullt og vil understreke statsrådenes ansvar for å sørge for kompetent ledelse og klare ansvarsforhold innad i departementene og i underliggende etater.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, har merket seg at ingen statsråder eller ledere på høyt nivå har måttet gå av på grunn av den svikt som er avdekket i etterkant av terrortragedien den 22. juli 2011.

Komiteen vil understreke at det har vært svikt på mange plan. Planverk er laget for at de skal følges. Ledere er der for å lede. Ledelse innebærer også å etterspørre at vedtak blir fulgt opp, ikke bare regne med at beskjed blir gitt hvis noe ikke går som forutsatt. Slik fungerte det ikke fullt ut.

Komiteen mener ledelsesaspektet er svært viktig. Nye ledere må raskt få kjennskap til det som er deres ledelsesansvar, slik at de kan lede også i krisesituasjoner selv om de er ferske i jobben. 22. juli-kommisjonens konklusjoner om kultur, holdninger, evne til å samhandle og ledelse er faktorer det er viktig å ha med framover. Lederopplæringen i det offentlige må ha dette med.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil peke på at det i de siste tjue årene har vokst fram en styrings- og ledelseskultur i staten som bygger på en forholdsvis rigid målstyring, hvor etater styres etter et omfattende apparat av enkle, kvantitative mål, og hvor måloppnåelse igjen er koblet til et belønningssystem. Denne målstyringen har også lagt grunnlaget for et etter hvert omfattende og kostbart tilsynsapparat, som kan føre til utvikling av en «nullfeilskultur» hvor ingen tør gjøre noe som ikke er klart definert innenfor de kvantitative målsettingene. I ettertid kan man innse at målene har vært for mange, for detaljerte og at målstyring som prinsipp har vært for dominerende for hvordan etatene styres. I praksis har målstyringen like gjerne blitt et hinder for at gode og kvalifiserte avgjørelser blir tatt av dem som kjenner området best og et hinder for at etater kan lære av erfaringer og utvikle bedre tjenester. For nåværende og framtidige regjeringer bør det bli en overordnet oppgave å sørge for at de målene som utvikles for offentlige etater er få i tallet, at de er kvalitative, og at ansatte selv er med på å forme disse målene, innenfor rammen av overordnede politiske føringer og årlige budsjettrammer.

Komiteen har merket seg at justis- og beredskapsminister Grete Faremo i kontrollhøringen 26. november 2012 uttalte at hun tar tak i ledelsesutfordringen. Komiteen mener at det er viktig å ikke bare endre ledelsesstruktur, men også ledelseskultur. Komiteen mener ledere i staten har vært for opptatt av å bestemme og for lite opptatt av å lede. Komiteen mener staten i altfor stor grad rekrutterer ledere internt eller fra andre statlige virksomheter. Komiteen mener dette er en praksis som fryser kultur og som i liten grad fører til endringer i ledelseskultur. Komiteen har merket seg at justis- og beredskapsminister Grete Faremo langt på vei var enig i at det rekrutteres for få ledere utenfra. Komiteen legger til grunn at regjeringen ser at dette er uheldig for en dynamisk ledelseskultur og endrer denne praksisen.

Komiteenmener også at ledelseskultur henger sammen med hva slags kultur det er for å kritisere og varsle i det offentlige. Komiteen viser til at varsling er et tema som har fått økende interesse i det norske samfunnet. Varsling er når en arbeidstaker opplever kritikkverdige forhold på arbeidsplassen og sier formelt ifra om dette. Komiteen viser til at Norge har et lovverk for å beskytte varslere, men at en stor andel arbeidstakere fortsatt unnlater å varsle på grunn av usikkerhet. Komiteen vil understreke at dersom en uheldig kultur innen offentlig sektor skal endre seg, må det legges bedre til rette for kritikk og varsling.

Når ovennevnte er framhevet, vil komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet peke på at ledelse ikke er entydig verken som begrep eller som praksis. Ledelse refererer seg til samhandling mellom mennesker der noen handler og gjennom sine handlinger påvirker andres atferd – noen leder og andre ledes. Det er tale om bestemte relasjoner mellom mennesker, men det er også slik at det man forstår som god ledelse er avhengig av hvilke verdier som ønskes realisert, av hvilke oppgaver som skal løses og av hvilken type situasjon ledelse må finne sted i. I offentlige organisasjoner, for eksempel i forvaltningsorganer der rettsstatsverdier har høy prioritet, der lover og regler skal følges og beslutningsalternativene i hovedsak er gitt, stilles det andre krav til god ledelse enn i en politiorganisasjon som skal handle i førstelinjen under et terroranslag eller i en organisasjon som skal berge liv under kriseforhold som brann og store ulykker. Tilsvarende stilles det andre krav til god ledelse på overordnet, strategisk myndighetsnivå enn på det operative nivået.

Som 22. juli-kommisjonen fremhever, var den ledelse som flere steder ble utøvd i førstelinjen – for eksempel av innsatsleder i regjeringskvartalet, av spesielt dyktige legeteam og annet personale ved Oslo universitetssykehus, Oslo legevakt og Ringerike sykehus, så vel som av frivillige (spesielt ved Utøya) – avgjørende for at terroranslaget ikke fikk et enda verre utfall. Et hovedfunn, og viktig læringspunkt, er derfor at den ledelse som blir utøvd i situasjonen – i dette tilfellet der terroranslaget fant sted – er avgjørende.

Disse medlemmer har merket seg at for best mulig å mestre kriser har Forsvaret siden 1995 utformet og innført en ny, desentralisert ledelsesfilosofi; «Oppdragsbasert ledelse», for å sikre initiativ, kreativitet, eierforhold til arbeidsoppgavene, ansvarsfølelse og dermed en kollektiv forpliktelse.

Hensikten er at den som har den beste situasjonsforståelsen skal innse viktigheten av, og øves opp til, å handle selvstendig, men i tråd med det overordnede nivåets intensjon.

Krisesituasjoner er en ekstrem påkjenning, og kjennetegnes ofte av frykt, kaos, usikkerhet og handlingslammelse. Disse medlemmer mener at det er trening i å kunne ta initiativ og å handle selvstendig under nye, uforutsigbare og uoversiktlige situasjoner som er avgjørende for best mulig å kunne takle sivile krisesituasjoner så vel som terrorhandlinger.

Slike prinsipper for ledelse må også gjelde for legevakten og ambulansetjenesten, brann- og redningstjenesten, det enkelte politidistrikt og lokalsykehusene, tilpasset disse etatenes egenart.

Disse medlemmer vil understreke viktigheten av at ledelsen for disse etater ser behovet for å slippe til og ta i bruk erfaringer og vurderinger fra sine medarbeidere. Førstelinja i oppdrag må gis myndighet, tillit og oppfordring til å ta i bruk sin kompetanse. Samtidig må førstelinjas folk gis utdanning som gir trygghet i utøvelsen av krevende oppdrag, utstyr som er moderne til å løse oppgavene og sikre at den enkelte har kommunikasjon med sin arbeidsgruppe slik at oppdraget kan løses mest mulig effektivt. Det gjelder for alle disse beredskapsorganisasjonene at de trenger en desentralisert ledelse som kan realisere det overordnede nivåets intensjon.

3.8.2 Politisk ansvar

Komiteen vil fremholde at i parlamentarisk sammenheng er det regjeringens medlemmer som kan stilles til ansvar. Komiteen vil fastslå at det er regjeringens ledelse, statsministeren, som har det overordnede ansvaret for at Norge har en samkjørt og god beredskap som kan ivareta innbyggernes sikkerhet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, mener dette også inkluderer det overordnede ansvaret for at beredskapen og viktige samfunnsfunksjoner ikke fungerte 22. juli 2011.

Flertalletvil peke på at kontrollhøringene ikke har gitt fullgode svar på alle de spørsmål komiteen har stilt om ansvar. De svar som har vært gitt, har ikke nødvendigvis gitt et fullstendig bilde av hvorfor det gikk så galt som det gjorde og hvorfor beredskapen sviktet på vesentlige områder.

Komiteen viser til at statsministeren i sin redegjørelse til Stortinget 28. august 2012 beklaget at Grubbegata ikke var stengt, at gjerningsmannen ikke ble stanset tidligere og at flere sikrings- og beredskapstiltak ikke ble iverksatt. Han understreket også at han som statsminister har det øverste ansvaret for det som gikk galt og for det som gikk bra i håndteringen 22. juli 2011.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, mener det er avdekket omfattende svikt i regjeringens ledelses- og koordineringsoppgaver knyttet til nasjonens samlede apparat for forebygging og bekjempelse av terror. Flertallet tar til etterretning at statsministeren har erkjent det overordnede ansvar som hans embete gir for nødvendig samordning og prioritering av terrorberedskapen på tvers av departementene, at statsministeren har erkjent at det var omfattende svikt i terrorberedskapen i forkant av og den 22. juli, at statsministeren har beklaget dette og erkjent det overordnede ansvaret for denne svikten.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener det er avdekket svikt i myndighetenes koordinering knyttet til nasjonens samlede apparat for forebygging og bekjempelse av terror. Disse medlemmer tar til etterretning at statsministeren har erkjent det overordnede ansvar som hans embete gir for nødvendig samordning og prioritering av terrorberedskap. Disse medlemmer viser for øvrig til at Justis- og beredskapsdepartementet har det overordnede departementsansvaret for koordinering og gjennomføring av beredskapstiltak. Disse medlemmer tar til etterretning at statsministeren har erkjent at det var svikt i terrorberedskapen i forkant av og den 22. juli 2011, at statsministeren har beklaget dette og erkjent det overordnede ansvaret for denne svikten.

Komiteen viser til at statsministeren sa følgende i sin redegjørelse til Stortinget:

«Dette er alvorlige funn. De viser at for mye sviktet. Viktige deler av vår beredskap og evne til krisehåndtering var ikke god nok da det virkelig gjaldt.»

Komiteen vil understreke at dette er et ansvar som påhviler statsministeren og de ansvarlige regjeringsmedlemmene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, mener den påviste svikten i den overordnede ledelsen av nasjonens beredskap mot terror er sterkt kritikkverdig og at statsministerens beklagelse både er nødvendig og viktig.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener den påviste svikten i den overordnede ledelsen av nasjonens beredskap mot terror er kritikkverdig og at statsministerens beklagelse både er riktig og historisk nødvendig.

Komiteen har videre merket seg at statsministeren i sin redegjørelse sa at regjeringen i tiden etter 22. juli 2011 har sørget for at terrorberedskapen har fått høyere prioritet. Komiteen har merket seg at regjeringen har iverksatt og varslet en rekke tiltak for å få fortgang i arbeidet med å rette opp påviste svakheter i nasjonens terrorberedskap, men mye gjenstår fortsatt, og en stortingsmelding om den videre oppfølging vil bli fremmet i løpet av vårsesjonen 2013.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener det sentrale i statsministerens og justis- og beredskapsministerens redegjørelse er at de så klart tok ansvar og beklaget. Videre mener disse medlemmer at det er sentralt både i redegjørelsen og problemstillingene som ble lagt til grunn for kontrollhøringene hvor ansvaret for det som gikk galt den 22. juli, skal plasseres.

Disse medlemmer viser til det statsministeren sa i sin redegjørelse:

«At statsministeren har det øverste ansvaret, fritar ikke andre for deres ansvar. Etter vår statsskikk har den enkelte statsråd det konstitusjonelle ansvar på sitt område, innenfor de lover og bevilgninger Stortinget har gitt.

De ulike etater og virksomheter har ansvar. Flere etater i både kommune og stat har ansvar for ulike deler av beredskapen. Politidirektoratet har ansvar for hvordan politiet fungerer. Helseforetakene har ansvar for den medisinske beredskapen. Dette må ligge fast. Ellers risikerer vi ansvarsforvitring, ansvarspulverisering og uklarhet.»

Disse medlemmer er enig med statsministeren og vil legge vekt på at det i tillegg til det konstitusjonelle ansvaret som gir den enkelte statsråd ansvar på sitt område, også er viktig å understreke at ansvar må delegeres til ulike etater og virksomheter. I vårt samfunn er makten fordelt og dermed også ansvaret. Et system som ikke fordeler ansvar, fordeler heller ikke makt.

At flere tar ansvar er et sunt og viktig prinsipp som bygger på det beste i vår kultur og vår tradisjon. Det er også et prinsipp som det er tverrpolitisk enighet om.

Disse medlemmer vil også trekke frem hva 22. juli-kommisjonens leder Alexandra Bech Gjørv sa i sin innledning under kontrollhøringen:

«I kapittel 5 redegjør kommisjonen for organiseringen av og regelverket for samfunnssikkerhet. Den prinsipielle ansvarsfordelingen knyttet til myndighetsinnsatsen er kjent for denne komiteen. Jeg peker allikevel kort på følgende:

• Ansvaret for sikring av skjermingsverdige objekter påligger eieren, dvs. Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet.

• Ansvaret for å avdekke planer og forebygge terrorangrep påhviler Politiets sikkerhetstjeneste.

• Ansvaret for å bekjempe og sikre mot kriminelle angrep er gjennom politiloven tillagt politiet – her Oslo og Nordre Buskerud politidistrikter. Politidirektoratet hadde etter planverket ansvaret for å iverksette nasjonale beredskapstiltak.

• Ansvaret for redningsinnsatsen ledes av politiet, men faglig er etatene styrt innenfor sine områder.

• Ansvaret for helsemessig og psykososial ivaretakelse er fordelt mellom kommunen og spesialisthelsetjenesten, som er det regionale helseforetaket.

• Hvert departement hadde ansvar for sin egen beredskap for videre drift av departementenes oppgaver i en krisesituasjon.»

Videre kom det klart frem i spørsmålsrunden under kontrollhøringen hva Bech Gjørv mente om ansvar og fordelingen av det. På spørsmål om Justisdepartementet hadde for mange mål i sin styringsdialog med Politidirektoratet, svarte Bech Gjørv:

«Det er jo ledet fra Justisdepartementet, og sånn sett er det en svikt i den politiske styringen. Samtidig er vi opptatt av at også Politidirektoratet, og også det enkelte politidistrikt, har et ansvar for å lede opp mot sitt oppdrag innenfor sitt ansvarsområde, så man kan ikke bare se oppover.»

Videre svarte 22. juli-kommisjonens leder på mange spørsmål fra komiteens medlemmer om fordeling av ansvar, at her har man et ansvar på alle nivåer.

Disse medlemmer vil vise til at representanter for de aller hardest rammede, de pårørende, under kontrollhøringen hadde synspunkter på hvor ansvaret for det som gikk galt 22. juli, skulle plasseres.

En representant fra den nasjonale støttegruppen sa blant annet følgende:

«Når spørsmålet blir stilt fra ulike komitérepresentanter om dette er politiets ansvar, eller om det er et politisk ansvar – hvor ligger feilen, hvor ligger ansvaret – så tror jeg svaret på det er at ansvaret ligger begge plasser, men at det er litt forskjellig, alt etter hvilket spørsmål vi snakker om. En del spørsmål må du forvente at politiets ledelse, innenfor de ressursene som de har tilgjengelig, klarer å rydde opp i på langt raskere tid enn sju år, mens andre spørsmål er mer overordnet.»

Disse medlemmer mener i likhet med representanten for den nasjonale støttegruppen at det er viktig å være nyansert i spørsmål om ansvar og presis på hva det politiske ansvaret faktisk går ut på. Etter disse medlemmers mening er Alexandra Bech Gjørvs svar under kontrollhøringen som er sitert ovenfor, et godt eksempel på det.

Disse medlemmer vil understreke at Stortinget utelukkende kjenner regjeringen og den enkelte statsråds embetsførsel når det gjelder ansvar. Disse medlemmer mener at regjeringen har tatt ansvar. Statsministeren har både i sin redegjørelse og under kontrollhøringen slått fast at det øverste ansvaret er hans. Under høringen la han til:

«De siste syv årene har jeg vært statsminister og ledet regjeringens arbeid. Det er mitt ansvar at regjeringen fungerer og tar de nødvendige beslutninger, at ansvaret for saksområder er klart og tydelig fordelt mellom statsrådene, og at statsrådene samarbeider.

Samtidig følger det av Grunnloven at hver enkelt statsråd har det konstitusjonelle ansvaret på sitt område. Statsrådenes ansvar omfatter også gjennomføring av de saker som er vedtatt, innenfor de lover og bevilgninger som er gitt av Stortinget. Dette ansvaret har de berørte statsrådene tatt tydelig i denne høringen.»

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget finner det kritikkverdig at myndighetene forut for og under terrorhandlingene 22. juli 2011 ikke i tilstrekkelig grad iverksatte flere sikrings- og beredskapstiltak som kunne forhindret terrorhandlingene og beskyttet menneskene i regjeringskvartalet og på Utøya.

Statsministeren har beklaget dette i Stortinget. Beklagelsen var riktig og historisk nødvendig.

Stortinget anerkjenner statsministerens beklagelse og regjeringens arbeid med å gjøre Norge tryggere, basert på lærdommene fra terrorhandlingene 22. juli 2011.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at i tillegg til den enkelte statsråd har statsministeren også et selvstendig ansvar og ansvaret for valg av regjeringsmedlemmer. Delegering fritar ikke for ansvar og rapportering. I vårt samfunn er makt og ansvar fordelt, men det overordnede ansvar for landets beredskap ligger i regjeringen.

Komiteen viser til at kommisjonens hovedkonklusjon og anbefalinger trekker frem at det grunnleggende som skilte det som gikk godt fra det som gikk galt, var knyttet til holdninger, kultur og lederskap, og hvordan mennesker og organisasjoner utøvet den myndighet de var gitt. Det pekes på at storting og regjering har stilt opp fornuftige ambisjoner for sikkerhetsnivået i samfunnet, men at utfordringen ligger i å skape bedre samsvar mellom ord og handling.

Ikke minst derfor er det viktig at kommisjonens viktigste anbefaling om at ledere på alle nivåer i forvaltningen systematisk arbeider med å styrke sine egne og organisasjonens holdninger og kultur knyttet til risikoerkjennelse, gjennomføringsevne, samhandling, IKT-utnyttelse og resultatorientert lederskap, følges opp.

Dette er etter komiteens mening et arbeid som vil ta tid og kreve vilje til endring på alle nivåer. Det vil måtte stilles krav til bedre samhandling, et mer effektivt byråkrati og ikke minst et lederskap som er villig til å lytte og lære av dem som står i førstelinjen og som vet hvor svakheter og styrker befinner seg. Komiteen mener at et slikt lederskap har manglet på både politisk og administrativt nivå på flere områder.

Komiteen mener likevel at det også bør legges vekt på det Alexandra Bech Gjørv sa om utfordringen når det gjelder risikoerkjennelse: at man intellektuelt vet at det kan skje, men at man allikevel dypest sett ikke tror det hender.

Komiteen forventer at regjeringen i den kommende stortingsmeldingen drøfter en helhetlig gjennomgang av ansvaret for beredskapsarbeidet.

Komiteen viser til at tidligere justisminister Knut Storberget under kontrollhøringen i Stortinget 26. november 2012 pekte på fem særlig viktige og riktige faktorer som årsaker til det som sviktet 22. juli; for liten evne til risikoerkjennelse, for svak gjennomføringsevne, mangelfull evne til å koordinere og samhandle, manglende utnyttelse av IKT og utilstrekkelig ledelse. Han uttalte videre om dette:

«Som daværende justisminister beklager jeg dette på det aller sterkeste. Jeg tar ansvaret for politiets håndtering av terrorangrepene i regjeringskvartalet og på Utøya, og for at det sviktet på vesentlige punkter.»

Komiteen mener at 22. juli-kommisjonen og komiteens kontrollhøringer har bekreftet at det har vært omfattende svikt i justissektorens terrorberedskap. Komiteen tar til etterretning at daværende justisminister offentlig har erkjent det ansvar han som ansvarlig fagstatsråd hadde for denne beredskapen på justisområdet, og at han «på det aller sterkeste» har beklaget sviktende håndtering i etater under hans konstitusjonelle ansvar. Komiteen konstaterer at daværende justisminister utvetydig har tatt ansvaret for politiets håndtering av terroraksjonene den 22. juli og for at det sviktet på avgjørende punkter. Komiteen mener svikten i beredskapen på justissektoren er sterkt kritikkverdig og at daværende justisminister Knut Storbergets beklagelse både er nødvendig og viktig.

Komiteen mener at det påligger den politiske ledelsen i FAD et konstitusjonelt ansvar for at prosessen med å stenge Grubbegata tok så mange år at den ikke var gjennomført før 22. juli 2011. Komiteen finner også grunn til å fastslå at mangelfull kommunikasjon internt i regjeringsapparatet bidro til uklarhet om ansvaret for framdrift i prosessen. Komiteen har merket seg at ansvarlig statsråd Rigmor Aasrud under komiteens kontrollhøring svarte bekreftende på at stengingen av Grubbegata var en sak som ligger under

«… FADs og gjennom det – etter oktober 2009 – mitt ansvar. Men når det gjelder prosessen, så var det en prosess som ikke bare var under min kontroll.»

Komiteen har også notert seg dette, men vil fastslå at fra Stortingets side er hovedpoenget hvor det konstitusjonelle ansvaret i saken ligger.

Komiteen viser til at tidligere statsråd Heidi Grande Røys og statsråd Rigmor Aasrud i kontrollhøringen var tydelige på hvor ansvaret ligger.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, mener det er sterkt kritikkverdig at stenging av Grubbegata ikke skjedde på et tidligere tidspunkt.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener det er kritikkverdig at stengingen av Grubbegata ikke skjedde på et tidligere tidspunkt.

Komiteen konstaterer at når det gjelder den bistand Forsvaret kunne gi i forbindelse med terroraksjonene, viser evalueringene at det er forbedringspunkter. I det store og hele mener komiteen likevel at Forsvaret, i den grad det ble satt på prøve, leverte bistand innenfor de rammebetingelser og tidsfrister som var gjeldende. Komiteen finner ikke at det er forhold knyttet til forsvarsministerens ansvar for bistand under håndteringen av terroraksjonen som kvalifiserer for kritikk fra Stortingets side.

Komiteen konstaterer at brann- og redningsetatene, samt helsesektoren, i all hovedsak mestret de utfordringer de ble stilt overfor på en god måte den 22. juli. Komiteen vil positivt framheve at disse etatene viste at når systemer og mannskaper er tilstrekkelig øvet og trenet i å håndtere akutte situasjoner, er de også i stand til å utføre krevende oppdrag under stort press. Komiteen har ingen kritiske bemerkninger av betydning til de aktuelle statsråders ansvar for disse etaters håndtering av terroraksjonene den 22. juli 2011.

Komiteen vil avslutningsvis understreke at det grundige arbeid som er gjort for å få kartlagt årsakene bak og ansvaret for svikten i nasjonens terrorberedskap, er avgjørende viktig for at myndighetene i tiden framover skal lykkes i å rette opp svakheter og bygge en sterkere terrorberedskap.

3.8.3 Konstitusjonelt ansvar

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyreviser til at ansvar har en særskilt betydning i konstitusjonell og parlamentarisk sammenheng. Disse medlemmer mener det er viktig at en ser de avdekkede feil og mangler i en slik sammenheng når en skal ta stilling til hvor ansvar skal plasseres.

Statsrådenes konstitusjonelle ansvar, jf. Grunnloven § 5 og ansvarlighetsloven § 1, innebærer at det kan igangsettes etterforskning for å avdekke om statsrådene har brutt sine konstitusjonelle plikter. Uavhengig av komiteens anbefaling i denne innstilling vil disse medlemmer peke på at foreldelsesfristen for forhold som kan påtales etter ansvarlighetsloven, er 15 år.

Disse medlemmer viser til at statsminister Jens Stoltenberg har sagt at han har det overordnede ansvar for det som sviktet 22. juli 2011. I parlamentarisk tradisjon betyr det å ta ansvar for slike dramatiske feil og mangler vanligvis at en erkjenner at det er andre som bør overta ledelsen av landet. Disse medlemmer registrerer at statsministeren forsøker å tillegge ansvarsbegrepet et annet innhold, ved å si at han tar ansvar ved å bli sittende som statsminister.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre legger vekt på at statsministeren imidlertid ikke er tydelig på hva ansvaret medfører eller hvilket ansvar statsministeren har for den systemsvikt som er avdekket etter 22. juli-hendelsene. Disse medlemmer mener statsministeren gjennom sin redegjørelse har bidratt til uklarhet om hva politisk og konstitusjonelt ansvar medfører.

Disse medlemmer mener det er viktig å sette ansvarsbegrepet inn i en historisk sammenheng, slik at en sak som dette ikke bidrar til å endre innholdet i det parlamentariske ansvarsbegrepet. Dette er særlig viktig i en situasjon hvor landet har en flertallsregjering.

I den sammenheng må en vurdere hva som tidligere har utløst forslag om mistillit til enkeltstatsråder og regjeringer, hva som medførte mistillit og hvor grensen for å fremme og få vedtatt daddelsforslag (kritikkforslag) har ligget. I tillegg bør det hensyntas at statsråder har trukket seg på eget initiativ, før det ble aktuelt å fremme forslag om mistillit.

3.8.4 Mistillit

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre viser til at det er fremmet 65 mistillitsforslag etter 1945. Det er imidlertid kun ett mistillitsforslag mot en regjering som er vedtatt etter andre verdenskrig.

I Kings Bay-saken ble det gjennomført en granskning på regjeringens initiativ. Rapporten pekte på en rekke kritiske forhold, og den ansvarlige statsråd – industriminister Kjell Holler – tok sitt ansvar og trakk seg straks fra regjeringen da rapporten ble fremlagt. Mistillitsforslaget som opposisjonen samlet seg rundt i saken under Stortingets behandling 23. august 1963, var begrunnet dels i mangel på opplysninger til Stortinget og dels manglende sikkerhetsoppfølging fra regjeringen før ulykken. Sakens forløp har flere viktige fellestrekk med den saken Stortinget behandler i denne innstillingen. Stortinget vedtok mistillitsforslaget og regjeringen måtte gå av.

Disse medlemmer viser imidlertid til at det ved flere anledninger er fremmet mistillitsforslag mot både enkeltstatsråder og regjeringer, som er nedstemt med få stemmers overvekt. Disse tilfellene kan si noe om hva en samlet eller tilnærmet samlet opposisjon mener bør utløse forslag om mistillit.

Disse medlemmer har merket seg at det er stor variasjon i begrunnelser for mistillitsforslag og at det i stor grad er avhengig av den aktuelle politiske situasjonen hvorvidt slikt forslag fremmes eller ikke. Det er også av betydning i hvilken grad regjeringen har tatt selvkritikk for påpekte kritikkverdige forhold.

I den sammenheng vil disse medlemmer vise til Caltex-saken på begynnelsen av 1960-tallet, hvor det ble foretatt granskning av regjeringens håndtering av utmålsrettigheter på Svalbard. Granskningen som ble fremlagt i 1965, avdekket alvorlige feil, og statsminister Einar Gerhardsen sa følgende fra Stortingets talerstol:

«Det kan ikke godt gis noe forsvar for en slik behandlingsmåte. For mitt vedkommende verken kan jeg eller vil jeg gjøre noe forsøk på det.»

Beklagelsen medførte at det ikke ble fremmet forslag om mistillit.

Disse medlemmer viser videre til mistillitsforslag fra Gro Harlem Brundtland mot forsvarsminister Anders C. Sjaastad for brudd på informasjonsplikten. I debatten 22. november 1982 sa Brundtland blant annet at:

«… det avgjørende må være at vi oppnår en full avklaring og en nødvendig erkjennelse fra den ansvarlige statsråds side. Vi avventet derfor statsrådens innlegg for å kunne vurdere om han valgte å erkjenne den situasjon han har brakt seg selv opp i, påtok seg det fulle ansvar for dette, og beklaget at han ikke har oppfylt sin informasjonsplikt.»

En slik erkjennelse kom ikke, og forslaget om mistillit ble opprettholdt, men nedstemt.

I sak om utnevnelse av ny sentralbanksjef i 1993 fremmet kontroll- og konstitusjonskomiteen innstilling med forslag om mistillit mot finansminister Sigbjørn Johnsen. I debatten 24. mai 1994 sa saksordfører Dag Jostein Fjærvoll blant annet følgende:

«Mistillitsforslag utvirkes og påvirkes av det aktuelle politiske temperaturnivå og settes ikke fram i et politisk vakuum. Det skal nemlig ikke store saken til for å skaffe et regjeringsskifte om tiden er moden for dette og de politiske alternativ er klare.»

Også i denne saken var finansministerens og regjeringens manglende vilje til å beklage sin handlemåte et viktig element for at mistillitsforslag ble fremmet. Representanten Per-Kristian Foss sa det slik:

«Realiteten er at Arbeiderpartiet i denne debatten ikke har innrømmet feil overhodet.»

Forslaget om mistillit ble opprettholdt og falt med 83 mot 80 stemmer.

Disse medlemmer mener disse eksemplene bidrar til å sette den svært klare beklagelsen statsminister Jens Stoltenberg kom med, inn i en større parlamentarisk kontekst. Slike beklagelser har ofte medført at mistillitsforslag ikke blir fremmet, selv i saker hvor det har vært begått alvorlige feil.

På overstående bakgrunn vil disse medlemmer ikke fremme forslag om mistillit i denne saken.

3.8.5 Daddelsvedtak/kritikkvedtak

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre viser til at det etter 1963 er blitt fremmet 17 «daddelsforslag» (kritikkforslag) i Stortinget. Forslag om kritikk i vedtaks form er et viktig virkemiddel for Stortinget i alvorlige saker hvor mistillit ikke benyttes. Det er bare fem slike forslag som er vedtatt av Stortinget etter 1963.

Disse medlemmer viser i den sammenhengen særlig til daddelsvedtaket 16. juni 2004 hvor Stortinget kritiserte daværende nærings- og handelsminister Ansgar Gabrielsen med følgende:

«Stortinget uttaler at nærings- og handelsministerens håndtering av salget av aksjene i SND Invest AS var kritikkverdig.»

Forslaget ble fremmet i kontroll- og konstitusjonskomiteens innstilling av medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet.

Disse medlemmer viser videre til følgende forslag rettet mot tidligere forsvarsminister Kristin Krohn Devold:

«Stortinget finner det særdeles kritikkverdig at Forsvarets regnskap for 2003 ikke kan godkjennes. Alvorlige antegnelser fra Riksrevisjonen i forbindelse med regnskapet for 2002 bidrar til å styrke inntrykket av manglende økonomistyring.»

Forslaget ble fremmet i kontroll- og konstitusjonskomiteens innstilling av medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet.

På bakgrunn av den informasjon som er fremkommet gjennom 22. juli-kommisjonens rapport, redegjørelsen fra statsministeren og justis- og beredskapsministeren, samt de opplysninger som fremkom under kontrollhøringen, fremmer disse medlemmerfølgende forslag:

«Stortinget mener det er sterkt kritikkverdig at regjeringen forut for og under terrorhandlingene 22. juli 2011 ikke i tilstrekkelig grad hadde iverksatt tiltak som gjorde at samfunnet og staten evnet å beskytte landets borgere.»

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:

«Stortinget mener det er alvorlig og kritikkverdig at regjeringen forut for og under terrorhandlingene 22. juli 2011 ikke i tilstrekkelig grad hadde iverksatt tiltak som gjorde at samfunnet og staten evnet å beskytte landets innbyggere.»

4. Forslag fra mindretall

Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre:

Forslag 1

Stortinget mener det er sterkt kritikkverdig at regjeringen forut for og under terrorhandlingene 22. juli 2011 ikke i tilstrekkelig grad hadde iverksatt tiltak som gjorde at samfunnet og staten evnet å beskytte landets borgere.

Forslag fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet:

Forslag 2

Stortinget finner det kritikkverdig at myndighetene forut for og under terrorhandlingene 22. juli 2011 ikke i tilstrekkelig grad iverksatte flere sikrings- og beredskapstiltak som kunne forhindret terrorhandlingene og beskyttet menneskene i regjeringskvartalet og på Utøya.

Statsministeren har beklaget dette i Stortinget. Beklagelsen var riktig og historisk nødvendig.

Stortinget anerkjenner statsministerens beklagelse og regjeringens arbeid med å gjøre Norge tryggere, basert på lærdommene fra terrorhandlingene 22. juli 2011.

Forslag fra Kristelig Folkeparti:

Forslag 3

Stortinget mener det er alvorlig og kritikkverdig at regjeringen forut for og under terrorhandlingene 22. juli 2011 ikke i tilstrekkelig grad hadde iverksatt tiltak som gjorde at samfunnet og staten evnet å beskytte landets innbyggere.

5. Komiteens tilråding

Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til redegjørelsen og rår Stortinget til å gjøre slikt

vedtak:

Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om redegjørelse av statsministeren og justis- og beredskapsministeren i Stortingets møte 28. august 2012 om regjeringens oppfølging av rapporten fra 22. juli-kommisjonen – vedlegges protokollen.

Vedlegg 1

Redegjørelse av statsminister Jens Stoltenberg i Stortingets møte 28. august 2012

Den 22. juli 2011 ble Norge rammet av den største voldshandlingen i fredstid. Bombeeksplosjonen i regjeringskvartalet og massedrapet på Utøya tok 77 liv. Mange ble alvorlig skadd. Viktige samfunnsinstitusjoner ble rammet.

En samlet nasjon møtte krisen med verdighet – i tillit til vårt åpne demokrati og til fellesskapets evne til å håndtere en ekstraordinær prøvelse.

Regjeringen tok tidlig initiativ for å få en full gjennomgang av alt som skjedde.

I 22. juli-åpenhetens ånd ba vi om å få fakta på bordet uten filter. Hva skjedde? Hvordan kunne det skje? Og hva skal vi lære?

Vi inviterte derfor Stortinget til samarbeid. Den 12. august 2011 oppnevnte regjeringen 22. juli-kommisjonen, med Alexandra Bech Gjørv som leder. Både sammensetningen og mandatet ble diskutert med partilederne. Medlemmene hadde bred beredskapsfaglig kompetanse. Kommisjonen fikk et vidt mandat – og et veldig klart oppdrag: Skriv 22. juli-historien usminket og ærlig.

Kommisjonen har arbeidet i ett år. Sluttresultatet foreligger i NOU 2012:14. Rapporten er grundig og konkret. Alvorlig og ubehagelig. Vi har fått den rapporten vi ba om. Det er jeg takknemlig for. Også ubehaget. Det avgjørende er at vi nå har fått en felles fortelling om hva som skjedde.

Det er et helt nødvendig skritt for å lære og for å handle. Regjeringen har tatt fatt på arbeidet med kommisjonens sluttord som kompass: Det haster.

Vi vil lære av de feil og mangler som avdekkes. Vi skal handle for å gjøre samfunnet tryggere. Vi skal mobilisere forvaltningen til dugnad for å gjenreise tillit. Og vi inviterer igjen Stortinget til samarbeid.

Umiddelbart etter at rapporten var lagt fram, anmodet jeg Stortingets president om å få redegjøre om rapporten og arbeidet for en bedre beredskap. Jeg er glad for at Stortinget så raskt kunne samles for å få redegjørelser fra meg og justis- og beredskapsministeren om dette arbeidet.

Jeg vil først si noe om kommisjonens hovedfunn. Og om våre svar og vurderinger knyttet til disse. Deretter vil jeg gå gjennom andre viktige funn i rapporten og vår oppfølging framover.

Kommisjonen har seks hovedkonklusjoner. Disse er, med kommisjonens egne ord:

• «Angrepet på regjeringskvartalet 22/7 kunne ha vært forhindret gjennom effektiv iverksettelse av allerede vedtatte sikringstiltak.

• Myndighetenes evne til å beskytte menneskene på Utøya sviktet. En raskere politiaksjon var reelt mulig. Gjerningsmannen kunne ha vært stanset tidligere 22/7.

• Flere sikrings- og beredskapstiltak for å vanskeliggjøre nye angrep og redusere skadevirkningene burde ha vært iverksatt 22/7.

• Helse- og redningsarbeidet ivaretok de skadde og pårørende i akuttfasen på en god måte.

• Regjeringens kommunikasjon til befolkningen var god. Departementene maktet å videreføre sitt arbeid på tross av skadene.

• Med en bedre arbeidsmetodikk og et bredere fokus kunne PST ha kommet på sporet av gjerningsmannen før 22/7. Kommisjonen har likevel ikke grunnlag for å si at PST dermed kunne og burde ha avverget angrepene.»

Dette er alvorlige funn. De viser at for mye sviktet. Viktige deler av vår beredskap og evne til krisehåndtering var ikke god nok da det virkelig gjaldt. Kommisjonen peker på at vår utfordring er dyptliggende. Der det sviktet, skyldtes det primært grunnleggende forhold:

• Problemet er ikke at det ikke finnes planverk, men at planene ikke ble iverksatt.

• Problemet er ikke at det ikke avholdes øvelser, men at evnen til å ta lærdom av dem er for liten.

• Problemet er ikke først og fremst mangel på ressurser, lovverk eller organisering, men kulturer, holdninger til beredskap og evnen til samhandling.

Og kommisjonen peker selv ut retningen for hva som må gjøres:

«Tragedien 22/7 avdekker behov for mange slags endringer: i planverk og regler, i disponering av kompetanse og ressurser, i organisasjonskultur, prioriteringer og fokus, ja, til og med i samfunnets holdninger. Noen av disse endringene vil kunne vedtas av en myndighet. Det er de enkleste endringene å få til, hvis bare den politiske viljen er til stede. Andre og mer grunnleggende endringer – i holdninger, lederskap og kultur – må utvikles over tid.»

Kommisjonen er tydelig på at deres viktigste anbefaling ikke handler om å bevilge mer penger – enten det er til politi, forsvar, utstyr eller spaning. Tvert imot heter det i rapporten:

«Kommisjonens viktigste anbefaling er at ledere på alle nivåer i forvaltningen systematisk arbeider med å styrke sine egne og organisasjonenes grunnleggende holdninger og kultur knyttet til

• risikoerkjennelse,

• gjennomføringsevne,

• samhandling,

• IKT-utnyttelse, og

• resultatorientert lederskap.»

Regjeringen tar tak i de grunnleggende utfordringene som kommisjonen beskriver. Det handler om mer enn enkeltvedtak. Vi må handle på mange nivåer.

Det minst krevende er å bevilge mer penger, vedta planer. Beslutte omorganiseringer. Den viktigste jobben er større. Den handler om ledelse. Styrking av holdninger. Endring av kulturer knyttet til beredskap. Å forstå farer i et trygt samfunn.

Ansvaret for at dette skjer, ligger hos lederne på alle nivåer. Hos statsminister og statsråder, administrativ ledelse i departementene, i den enkelte etat og virksomhet, på hver avdeling og hvert lokale kontor.

Alle i denne sal forstår hvilken oppgave vi står foran. Vi vil kalle på det beste i forvaltningens historie og kultur: plikt, ansvar, lojalitet og integritet. Sammen skal vi vise at norsk forvaltning evner å ta utfordringen. Å erkjenne det som sviktet. Å samle oss om kjerneoppdraget: Borgerens sikkerhet. Samfunnets trygghet.

Og vi må starte på toppen:

• Jeg har allerede gitt statsrådene beskjed om å gå i gang med å styrke sine egne og departementenes grunnleggende holdning til risikoerkjennelse og gjennomføringsevne.

• Regjeringen har besluttet å gjennomføre særskilte møter om samfunnssikkerhet og beredskap.

• For justis- og beredskapsministeren vil nettopp denne første og viktigste anbefalingen fra kommisjonen være styrende i arbeidet med en gjennomgang av situasjonen i norsk politi.

• Fornyings- og administrasjonsministeren vil innkalle alle toppledere i staten til et ekstraordinært møte senere i høst. Her vil lederes ansvar for kultur og holdninger til beredskap være hovedtema. Jeg vil selv innlede på denne konferansen, sammen med justis- og beredskapsministeren og fornyingsministeren. Kompetent endringsledelse er avgjørende for å forbedre.

I tillegg til å lære av feil skal vi lære av det som virket. Vi vil gå grundig gjennom det som fungerte i helsesektoren og i Forsvaret, med sikte på å overføre lærdom og gi inspirasjon til andre sektorer. Vi skal lære av petroleumssektoren, hvor aktører har arbeidet lenge med å etablere en god kultur for sikkerhet og beredskap. Og vi skal trekke på erfaringer fra andre land og lære av dem.

La meg dele en erkjennelse med Stortinget. Kommisjonen dokumenterer en svikt i norsk beredskap og beredskapskultur som er mer omfattende og dypere enn jeg var forberedt på. Det er tungt å ta inn over seg.

Desto sikrere er jeg på at vi skal rette opp feilene. Skape det motsatte av det som kritiseres. Et lederskap som skaper stolthet om beredskap og sikkerhet. Et lederskap som får gjennomført vedtak. Et tydelig lederskap.

Vi kommer ikke i mål med ett vedtak alene. Vi vil møte motstand, og det vil ta tid.

Men det skal aldri være tvil om retningen og målet. For meg blir dette en hovedoppgave. Den akter jeg å løse.

Et sentralt spørsmål i debatten som har fulgt i kjølvannet av kommisjonens innstilling, handler om ansvar. Hva vil det si å ha ansvar? Og hva vil det si å ta ansvar?

Det er myndighetene som har ansvar for beredskapen. Derfor har jeg flere ganger slått fast: Jeg har det øverste ansvaret. For beredskapen, for nødetatene, for Forsvaret, for helsevesenet. Jeg har det øverste ansvaret for det som gikk galt, og det som gikk bra, i håndteringen den 22. juli.

Jeg og regjeringen tar ansvar etter 22. juli. Først tok vi ansvar for å få vite. Vi oppnevnte kommisjonen med beskjed om å jobbe uavhengig av regjering, storting og forvaltning. Resultatet er en rapport som vekker allmenn tillit. Vi har fått en felles virkelighetsforståelse.

Og så tar vi ansvar for å handle. Vi skal bruke den kunnskapen vi har fått, til å skape økt trygghet. Vi skal redusere risikoen for angrep, og vi skal redusere konsekvensene hvis det likevel skjer.

At statsministeren har det øverste ansvaret, fritar ikke andre for deres ansvar. Etter vår statsskikk har den enkelte statsråd det konstitusjonelle ansvar på sitt område, innenfor de lover og bevilgninger Stortinget har gitt.

De ulike etater og virksomheter har ansvar. Flere etater i både kommune og stat har ansvar for ulike deler av beredskapen. Politidirektoratet har ansvar for hvordan politiet fungerer. Helseforetakene har ansvar for den medisinske beredskapen. Dette må ligge fast. Ellers risikerer vi ansvarsforvitring, ansvarspulverisering og uklarhet.

Stortinget har vært klar på at vi bygger vår beredskap på ansvarsprinsippet og nærhetsprinsippet.

Ansvarsprinsippet innebærer at den myndighet eller etat som til daglig har ansvaret for et område, også har ansvaret for nødvendige beredskapsforberedelser og for den utøvende tjeneste ved kriser og katastrofer.

Nærhetsprinsippet innebærer at kriser skal håndteres på lavest mulig nivå. Den som har størst nærhet til en krise, er den som er best egnet til å håndtere den.

Men helt avgjørende er for det første at den enkelte beredskapsetat både er satt i stand til å ta dette ansvaret, og for det andre at den faktisk gjør det under en krise. Regjeringen og Stortinget har ansvar for det første. Den enkelte leder har ansvar for det andre.

Men la meg minne om det viktigste når vi snakker om ansvar. Det er gjerningsmannen som har ansvaret for ugjerningene. Og han alene. Det må vi aldri glemme.

Før jeg går over til den videre oppfølgingen, vil jeg kort gjennomgå andre sentrale funn i rapporten.

Først noen ord om politiet. En grunnleggende oppgave for politiet er å beskytte innbyggerne. 22. juli-kommisjonens gjennomgang av politiets håndtering av terrorangrepene i regjeringskvartalet og på Utøya viser at det sviktet på vesentlige punkter.

Politiets håndtering av angrepene ble hemmet av knapphet på personell i nøkkelfunksjoner og av manglende verktøy for samhandling både internt i politidistriktene og mellom de aktuelle politidistriktene.

Sikring av samfunnet mot mulige nye angrep og pågripelse av gjerningsmannen fikk for liten oppmerksomhet. Operative tiltak for å avverge eller forberede seg på eventuelle sekundæranslag kunne ha ført til at bilen og gjerningsmannen hadde blitt oppdaget.

Varsling av egne mannskaper og anmodning om bistand fra nabodistrikter fungerte ikke godt nok. Planene som skulle brukes ved terroranslag, ble ikke brukt.

Kommisjonen viser at politiet mangler en helhetlig og oppdatert IKT-strategi. Vi vet at det lenge har vært utfordringer knyttet til IKT i politiet. Problemer ble påpekt av Riksrevisjonen allerede i 1998.

Videre slår den fast at svikt og manglende koordinering forsinket politiets ankomst til Utøya. Men den viser også til at da politiet først ankom øya, utviste de en imponerende handlekraft og pågrep gjerningsmannen svært raskt. Og den trekker også fram at politiets innsats i redningsarbeidet i Oslo og på Utøya var betydningsfull.

Kommisjonen påpeker svakheter i PSTs rutiner og saksbehandlingssystem og at det i tjenesten er behov for å utvise større pågåenhet, kreativitet og vilje til å identifisere nye trusler. Justis- og beredskapsministeren vil komme tilbake til lærdommer fra dette.

Så til sikringen av regjeringskvartalet. Kommisjonen peker på vesentlige mangler, og den konkluderer med at angrepet på regjeringskvartalet kunne ha vært forhindret.

Høsten 2002 ble det satt i gang et omfattende prosjekt for en totalanalyse og plan for regjeringens sikkerhet under ulike trusselscenarier. Dette omtales som sikkerhetsprosjektet. Målet var å sikre det enkelte regjeringsmedlem best mulig, samtidig som regjeringen som kollegium kunne opprettholde sin funksjon under ulike ulykkes-, beredskaps- og krisesituasjoner. Det endte opp med å bli noe mer omfattende – for å bedre sikkerheten i hele regjeringskvartalet. Etter kommisjonens oppfatning var dette et framsynt og godt initiativ.

Arbeidet resulterte i en rekke analyser og anbefalinger av tiltak. Mye ble gjennomført av ulike departementer. Et konkret resultat av sikkerhetsprosjektet var at Statsministerens kontor lenge før 22. juli hadde utarbeidet planer for og øvd på utflytting fra regjeringskvartalet, noe som ifølge kommisjonen gjorde kontoret godt rustet til å håndtere situasjonen 22. juli.

En del av sikkerhetsprosjektet var sikringstiltak i regjeringskvartalet. Denne delen omfattet 197 tiltak mot ulike trusler. Ansvaret for å følge opp lå i Fornyings- og administrasjonsdepartementet. Og i årene fra 2005 til 2011 ble sikkerheten i regjeringskvartalet vesentlig oppgradert, bl.a. ved ulike fysiske sperrer, skjerpet adgangskontroll og gjennomlysningsutstyr og ved sikring av vinduer. Det var gjennomført og berget trolig liv.

Et vesentlig og viktig tiltak var likevel ennå ikke ferdigstilt: anbefalingen om å stenge Grubbegata. I fem år ble saken behandlet i stat og kommune. Tillatelse til å sette i gang ble gitt i oktober 2010. Den 22. juli 2011 var man i gang, men gata var ennå ikke avstengt. Arbeidet ville vært ferdig i oktober. Det var for sent.

Kommisjonens rapport gir en grundig gjennomgang av hvorfor denne prosessen tok så lang tid. Den peker på manglende risikoerkjennelse, styring og kontroll. Og den peker på at det ville gått raskere med en statlig reguleringsplan. Jeg mener kommisjonen har rett. Regjeringen vil ha en lavere terskel for å ta i bruk statlig plan i framtiden, men også vurdere om det er nødvendig med andre tiltak for å sikre raskere saksbehandling. Både svikten i politiet og i arbeidet med stenging av Grubbegata viser store svakheter – for å avverge kriser og for å håndtere dem når de oppstår.

Samtidig viser kommisjonen også til at mye ble håndtert bra 22. juli i fjor. Det er viktig å ha med seg, ikke minst for å lære og for å overføre til andre sektorer. Det handler bl.a. om helse- og redningsarbeidet. Kommisjonen peker på at skadde og pårørende ble godt ivaretatt av helsetjenesten og brann- og redningstjenesten i den første fasen. Helsetjenesten mobiliserte raskt store ressurser da bomben eksploderte i regjeringskvartalet. Hele regionen ble mobilisert. Også ambulanser i Sverige sto i beredskap, klare til å rykke inn hvis det var behov.

Ullevål universitetssykehus ga de mest kritisk skadde behandling av høy kvalitet. Ringerike sykehus gjorde også en betydelig innsats. Flere sykehus i området tok imot pasienter. Hole kommune og Sundvolden Hotell ivaretok de grunnleggende behovene for dem som var rammet på Utøya, og deres pårørende. Mange frivillige gjorde en viktig jobb.

Også i Forsvaret fungerte mye godt. Kommisjonen slår fast at Forsvarets beredskap og kapasiteter ikke ble satt på noen reell prøve den 22. juli. Men Forsvaret evnet å klargjøre de støttekapasiteter som politiet etterspurte, og det stort sett med god margin. Forsvaret var godt forberedt.

Kommisjonen har avdekket feil, mangler og utilstrekkeligheter – i det som ble gjort 22. juli og i ukene, månedene og årene før. Den peker på svikt i systemene våre og på konkrete feilvurderinger som ble gjort.

Det ble truffet riktige valg både den 22. juli og før, men det ble også tatt gale beslutninger. Og viktige vedtak ble ikke iverksatt.

Tre av kommisjonens konklusjoner er:

• Grubbegata burde vært stengt. Det var den ikke.

• Gjerningsmannen kunne ha vært stanset tidligere. Det ble han ikke.

• Flere sikrings- og beredskapstiltak burde ha vært iverksatt. Det skjedde ikke.

Dette beklager jeg.

Vi kan aldri rette opp feil i fortiden. Derimot kan vi lære av fortiden. Erkjenne at vi gjorde feil. Og gjøre det vi må for å skape en tryggere framtid.

Jeg vil nå gå nærmere inn på hva vi har gjort, og hva vi vil gjøre i framtiden.

De senere årene er det satset på å bedre beredskapen på mange felt.

• Vi har styrket redningshelikoptertjenesten vesentlig. Kravet er nå at seks helikoptre – i alle deler av landet – skal være klare på 15 minutters varsel.

• Nødnettet er vedtatt. Bevilgninger er gitt. Det bygges ut.

• Politiet har fått økte ressurser. Flere politifolk utdannes. Beredskapstroppen og PST har fått økte bevilgninger – mer utsyr.

• Forsvaret er modernisert. Det har gitt bedre evne til å bistå politiet i beredskapsarbeid.

Men vi så 22. juli i fjor – med all tydelighet – at dette ikke har vært nok. Derfor har ikke regjeringen ventet på kommisjonens rapport før vi har satt i gang tiltak. Vi har lært at tid er dyrbart. Det er viktig å handle raskt.

Det siste året er flere tiltak for å styrke beredskapen enten satt i verk eller de er under arbeid. Stortinget har gjennom Den særskilte komité hatt et stort engasjement og foreslått konkrete tiltak. Regjeringen la fram stortingsmeldingen om samfunnssikkerhet i juni og Langtidsplanen for Forsvaret i mars. Til sammen omhandler disse to meldingene beredskapen på sivil og militær side.

Samtidig har terrorhandlingene i fjor understreket behovet for en styrket samordning av arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap. Det har vært reist spørsmål om samordning av sikkerhets- og beredskapsfunksjoner bør tillegges Statsministerens kontor og samles der. Kommisjonen anbefaler ikke det. Den peker på tette koblinger mellom politioppgavene og samfunnets generelle sikkerhet og beredskap. Dette er bakgrunnen for at både denne regjeringen og den forrige har valgt å legge dette ansvaret til Justisdepartementet.

Da Grete Faremo ble utnevnt til justis- og beredskapsminister, ble dette forsterket og tydeliggjort. Hun fikk et klart og sterkt mandat med ansvar for sikkerhets- og beredskapsfunksjoner, og departementet fikk en styrket rolle som pådriver overfor andre departementer og offentlige virksomheter. I juni ble en ny instruks for dette arbeidet fastsatt.

En rekke enkelttiltak er gjennomført eller satt i gang siden 22. juli i fjor.

• Politiets helikopterberedskap er styrket og vil bli styrket ytterligere.

• I september i fjor reetablerte vi den militære helikopterberedskapen på Rygge.

• Det er etablert et nytt sivilt situasjonssenter i tilknytning til krisestøtteenheten.

• Det er gjennomført tiltak for å øke kapasiteten for å motta henvendelser på nødtelefon 112.

• Ny instruks for Forsvarets bistand til politiet er vedtatt, med større krav til samtrening mellom politiet og Forsvaret.

• Vi har satt i gang en ekstern gjennomgang av ressurssituasjonen i PST.

• Et nytt varslingssystem for riksalarm er under utredning og vil bli iverksatt så raskt som mulig. I mellomtiden er det eksisterende systemet testet og forbedret. Det er nylig brukt, og virket.

• Den sentrale krisehåndteringen er styrket ved at Kriserådets rolle er tydeliggjort. Rådet møtes regelmessig for å gjennomgå relevante hendelser og øvelser.

• Vi har sendt forslag om bl.a. kriminalisering av forberedelse til terrorhandlinger ut på høring.

• Det er opprettet en ny sikkerhetsavdeling i Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet som også skal ha ansvar for gjenoppbygging av nytt regjeringskvartal.

• Heimevernets innretning og oppgaver knyttet til objektsikring er tydeliggjort i Langtidsplanen for Forsvaret, og HM Kongens Garde er gitt et utvidet hovedstadsoppdrag.

• Politihøgskolen har gjennomgått opplærings- og vedlikeholdsprogram for innsatspersonell.

• Fra neste år vil det gis årlig opplæring i temaet «skyting pågår» for flere grupper politifolk.

• Nødnettet bygges videre ut.

• Vi innfører et nytt system for høygradert datakommunikasjon mellom departementene og sentrale beredskapsaktører.

• Stortinget ga i vår tilslutning til å innføre en ny prioritetsordning i mobilnettet. Den skal være på plass i løpet av 2013.

• Nye nasjonale retningslinjer for IKT-sikkerhet vil komme i løpet av året.

• Helsedirektoratet og Politidirektoratet lager felles retningslinjer for samhandling på usikret skadested.

• Vi har forsterket kravene til øvelser for å trene kriseorganisasjonen i departementene.

• Regjeringen har det siste året gjennomført omfattende tiltak knyttet til sikkerhet i regjeringskvartalet. Vakthold er skjerpet. Enkelte gater er sperret.

Flere av de tiltakene jeg nå har omtalt, er i tråd med tilrådningene fra Stortingets særskilte komité. Oppfølgingen av komiteens tilrådninger prioriteres, og oppdatert status for arbeidet vil bli gitt Stortinget.

Det har skjedd et taktskifte. Mye er gjort det siste året, men det er behov for mer. Vi vil komme med flere initiativ, tiltak og endringer. Alle de 31 anbefalingene fra kommisjonen blir grundig gjennomgått og vurdert, og vurderingene vil bli presentert for Stortinget.

Justis- og beredskapsministeren har ansvaret for dette og vil så raskt som råd legge fram en stortingsmelding om denne oppfølgingen. Men for en del av forslagene kan oppfølgingen starte umiddelbart. La meg nevne noen:

For det første skal vi øve mer og øve bedre. På alle nivåer i forvaltningen skal vi øve jevnlig på å håndtere kriser, øve på å koordinere og samhandle innad i etater og mellom etatene. Vi skal forbedre arbeidet med å trekke lærdom fra disse øvelsene. I statsbudsjettet, som legges fram i oktober, vil vi foreslå økte bevilgninger til beredskapsplanlegging, øvelser, krisehåndtering og tilsyn.

For det andre starter vi etableringen av et nytt beredskapssenter for politiet i Oslo. Det tas sikte på å samle politiets helikoptertjeneste, beredskapstroppen og hundetjenesten i Oslo politidistrikt. Det vil bedre samordningen og kunne redusere responstiden. I går sendte samferdselsministeren brev til NSB og Jernbaneverket hvor det ble gitt beskjed om at den aktuelle tomten på Alna i Groruddalen skal stilles til disposisjon til dette formålet. Tomten eies i dag av NSBs eiendomsselskap, Rom Eiendom. Vi vil foreslå bevilgninger i neste års statsbudsjett til prosjektering av dette senteret.

For det tredje styrker vi Forsvarets evne til å bistå politiet i beredskapssituasjoner. Fra januar neste år skal den militære helikopterberedskapen på Rygge kunne yte håndhevelsesbistand, det vil si å kunne fly inn og delta i skarpe oppdrag. Og vi har startet arbeidet for å lovforankre instruksen om Forsvarets bistand til politiet, noe kommisjonen har anbefalt.

For det fjerde styrker vi arbeidet med sikring av objekter som kan være spesielt utsatt for angrep. På fredag godkjente Kongen i statsråd en instruks som tydeliggjør roller og ansvar innen objektsikring med sikringsstyrker fra politiet og Forsvaret.

For det femte har helse- og omsorgsministeren gjennomgått kommisjonens anbefalinger på helseområdet. Det handler om å klargjøre forståelsen av helsepersonelloven, slik at helseforetakene kan bruke unntakene fra taushetsplikten i katastrofesituasjoner, og om å opprettholde kapasitet og fleksibilitet og sikre ressurser til øvelser. Helseministeren er enig med kommisjonen. Helsedirektoratet og de regionale helseforetakene har allerede fått i oppdrag å følge opp i samarbeid med kommunene. Justis- og beredskapsministeren vil i sin redegjørelse gå inn på ytterligere tiltak.

Som denne gjennomgangen har vist, har regjeringen gjennomført og vil gjennomføre mange store og små tiltak. Det er viktig, og vi er utålmodige. Derfor har vi ikke ventet på kommisjonen og på stortingsmeldingen før vi har startet å iverksette tiltak. La meg likevel advare mot krav om forhastede tiltak og tilsynelatende enkle løsninger. Ofte vil vi i slikt arbeid stå oppe i dilemmaer. Politisk styring krever vanskelige avveininger.

Én viktig avveining er mellom overordnet politisk styring og kontroll på alle enkelthetene som må fungere. Det er sagt at god politisk styring er styring i stort og ikke i smått – at statsråder skal styre på armlengdes avstand og langs de lange linjer, at vi skal gi faglig frihet til underliggende etater. Kommisjonen spør om styringen av Politidirektoratet har vært for detaljert. Samtidig vet vi at politikken kan sitte i detaljene. Det er på resultatene politikken måles – hver eneste dag. Som denne sal kjenner så godt til, kan dette handle om helt konkrete enkeltsaker og harmonerer dermed dårlig med å styre i stort. Svaret er antakelig ikke enten rammestyring eller detaljstyring, enten faglig uavhengighet eller politisk styring, enten det fulle og hele gjennomføringsansvaret eller intet ansvar. Det er en balanse vi må være oss bevisst. Vi må fremme, ikke hemme, gjennomføringsevnen. Vi må stille krav til resultater, men samtidig ha evne til å skille det viktige fra det mindre viktige.

Kommisjonen slår fast at forventningene på beredskapsområdet har vært uklare sammenlignet med målsettinger på andre områder. Den peker på noe vi ofte opplever når det settes mål: Oppmerksomheten rettes mot det som kan måles og telles. Andre oppgaver blir skadelidende. Derfor trenger vi ikke flere mål, sannsynligvis færre, men framfor alt bedre mål – mål som så langt som mulig bør være konstante over tid. Vi må også evne å prioritere mellom målene. Noen mål er viktigere enn andre.

En annen avveining handler om effektivitet og involvering. Det gjelder f.eks. forholdet mellom statlig plan og kommunal plan og forholdet mellom grundig høring og hurtig gjennomføring. For alle ønsker vi handling og effektiv gjennomføring av beslutninger. Men gode beslutninger krever også at vi bringer fram motforestillinger og lytter til forslag om andre løsninger enn vi selv har tenkt på. Vi skal lete etter motforestillinger – faglige og politiske. Da tar beslutning og gjennomføring tid. Av og til må vi likevel skjære igjennom – også når argumentene imot er relevante og noen hadde ønsket en grundigere prosess. Men også her er det en avveining. Det er ikke rett fram å sette en strek over lokaldemokrati og kommunenes planansvar. Mange var imot stenging av Grubbegata. Noen var sterkt engasjert. Og noen var imot selv etter å ha fått informasjon fra politiet om hvor viktig de mente dette var.

En tredje avveining handler om åpenhet og sikkerhet. Vi ønsker oss mer åpenhet, men aldri naivitet. Dette kan være hensyn som står mot hverandre. Kommisjonen mener at storting og regjering har foretatt rimelige avveininger mellom åpenhet og sikkerhet i de spørsmålene den har sett på. Men vi er ikke ferdige med denne typen avveininger én gang for alle. Vi vil møte dem igjen og igjen. Full åpenhet fremmer ikke sikkerhet. På den annen side er et hundre prosent sikkert samfunn ikke et åpent samfunn. Det er et samfunn som ingen av oss har lyst til å bo i. Også her er stengingen av Grubbegata et godt eksempel. Den kom for sent, og det er tragisk. Men om gaten hadde vært stengt, hadde ikke et angrep mot Oslo sentrum nødvendigvis vært avverget. Vi ser fra andre land med vesentlig flere sikringstiltak rundt myndighetsmål at terroren rammer mer ubeskyttede mål.

Kriser gir lærdom og dypere erkjennelser. Ved kriser gjøres feil, noen ganger med tragisk utfall. Samtidig er feilene med på å forbedre oss.

I Norge har lærdommer etter katastrofer som «Alexander Kielland», «Scandinavian Star» og tsunamien gitt oss systemer som fungerer bedre enn før.

Slik er det også med terror. Storbritannia og Spania er land som i tiår har vært utsatt for terrorhandlinger. Også USA har vært brutalt rammet. Likevel ble det begått feil under håndteringen av angrepene i New York i 2001, i Madrid i 2004 og i London i 2005. Det går fram av kommisjonens rapport. Feil de ulike landene har lært av i ettertid og brukt til å forbedre rutiner og systemer.

22. juli påførte oss slik lærdom. Prisen var meningsløst høy, men vi plikter å bruke den til å gjøre Norge sikrere.

Jeg vil avslutte med tre viktige påminnelser.

Den første er at vi i alt det kritiske ikke må glemme alle enkeltmenneskene som gjorde en ekstraordinær innsats i en atmosfære av kaos og frykt. De som selv var rammet i regjeringskvartalet og på Utøya, frivillige som var i nærheten, politifolk og helsepersonell, ansatte i etater og embetsverk.

Den andre er at vi ikke må glemme at kamp mot terror handler om mer enn beredskap og krisehåndtering. Arbeid mot radikalisering og vold skjer på ulike arenaer: gjennom en inkluderende skole, gjennom tillitsfull dialog mellom religioner, gjennom vedvarende innsats mot et samfunn der individer marginaliseres.

Den tredje og viktigste er dette: Hver og en av oss kan stå opp for demokratiets idealer. Hver og en kan vokte på tegn til voldelig ekstremisme. Hver og en av oss kan varsle om svikt i beredskapen.

Til sammen er vi vårt sterkeste vern mot vold.

Redegjørelse av statsråd Grete Faremo i Stortingets møte 28. august 2012

22. juli-kommisjonens rapport er alvorlig. Vi var ikke godt nok forberedt. For mye sviktet. Tilbake sitter mennesker med uopprettelige tap.

En jobb må gjøres, og det haster.

Som statsråd med ansvar for sikkerhets- og beredskapsfunksjoner har jeg et tydelig mandat: å sikre at Norge kan møte de risiko- og sårbarhetsutfordringer vi står overfor.

Det krever at den samlede beredskapen styrkes.

Jeg legger kommisjonens rapport til grunn for dette arbeidet. I tillegg vil Stortingets vedtak og anbefalinger fra Den særskilte komité samt stortingsmeldingen om samfunnssikkerhet stå sentralt.

Kommisjonen skriver:

«Etter vårt syn har Storting og regjering gjennom stortingsmeldinger og sentrale lovverk på samfunnssikkerhetsområdet foretatt rimelige avveininger mellom åpenhet og sikkerhet og på de fleste områder stilt opp fornuftige ambisjoner for sikkerhetsnivået i samfunnet. Utfordringen ligger i å skape bedre samsvar mellom ord og handling.»

Det er et lederansvar å skape bedre samsvar mellom ord og handling, å få det som er vedtatt, til å fungere etter hensikten, å etablere gode styringsmodeller, å være pådriver for samhandling.

Jeg skal oppfylle min plikt til å gi Stortinget et godt grunnlag for å vedta lover og budsjetter, og til å føre kontroll med at min maktutøvelse og styring skjer innenfor de rammer Stortinget har gitt. Erfaringene fra samarbeidet med Den særskilte komité lover godt for den videre prosessen.

Kommisjonen har 31 forslag til tiltak for å bedre beredskapen. Det er kort tid siden rapporten ble presentert. Den fyllestgjørende gjennomgangen av forslagene vil bli presentert i stortingsmeldingen som statsministeren nettopp har varslet. Der vil vi også komme nærmere tilbake til tidsfrister og prosesser.

Kommisjonen sier at lærdommene i større grad handler om

«ledelse, samhandling, kultur og holdninger – enn mangel på ressurser, behov for ny lovgivning, organisering eller store verdivalg».

Samtidig peker kommisjonen på at flere av dens anbefalinger vil kreve investeringer og medføre kostnader. Derfor er det naturlig at enkelte av anbefalingene følges opp i budsjettproposisjoner for neste og kommende år.

Jeg vil bruke anledningen her i dag til å si noe om hvor vi står i arbeidet med en rask og målrettet gjennomføring av nødvendige tiltak.

Jeg følger kommisjonens tematiske inndeling og anbefalinger. Følgelig vil jeg si noe om:

• tiltak på nasjonalt nivå

• endringer i straffebestemmelser

• tiltak i politiet, herunder bistand fra Forsvaret

• tiltak i redningsetatene

• tiltak knyttet til sikkerhets- og etterretningstjenestene

Avslutningsvis vil jeg peke på noen av de vanskelige avveiningene vi står overfor i dette arbeidet.

Først om tiltak på nasjonalt nivå. Kommisjonen omtaler som sin viktigste anbefaling

«at ledere på alle nivåer i forvaltningen systematisk arbeider med å styrke sine egne og organisasjonenes grunnleggende holdninger og kultur knyttet til

• risikoerkjennelse,

• gjennomføringsevne,

• samhandling,

• IKT-utnyttelse, og

• resultatorientert lederskap.»

Som statsministeren redegjorde for, må denne anbefalingen ligge til grunn for arbeidet med å bedre beredskapen i alle sektorer og i alle departementer.

Det er grunnleggende endringer som må til – i holdninger, lederskap og kultur. Disse kan ikke vedtas. De må utvikles over tid. Men vi må starte nå. Og vi må begynne på toppen – hos oss selv.

Jeg setter et forsterket lederansvar og endringsledelse på dagsordenen, både i Justis- og beredskapsdepartementet og i justissektoren for øvrig.

Jeg vil sørge for at Justis- og beredskapsdepartementet følger opp kommisjonens klare anbefaling om å «sette resultatorientert arbeid med sikkerhet og beredskap høyere på sin agenda». Verken resultatorientert lederskap eller målstyring er nytt for oss. Men vi skal bli bedre på å sette krav til frister i oppfølgingen, og vi skal sørge for at det får konsekvenser hvis fristene ikke holdes.

Gjennom et eget endringsprogram for departementet vil jeg styrke vår kapasitet i håndteringen av oppgaver som bl.a.:

• analyse av robusthet i kritiske samfunnsfunksjoner og -strukturer

• krisehåndteringsevne

• rollen som pådriver overfor andre departementer innenfor samfunnssikkerhet og beredskap

Dette skal også bli vektlagt i departementets rapportering til Stortinget i de årlige budsjettproposisjonene.

Det var mye ved den sentrale kriseledelsen som ikke fungerte godt nok den 22. juli. Kommisjonen framhever at kommunikasjonen til befolkningen var god, men det var mangler ved kommunikasjonen internt. Kommisjonen skriver:

«Viktig informasjon gikk dessuten oppover og nedover i systemet utenfor linjen, slik at det ble vanskelig å etablere en felles situasjonsforståelse. Ved alvorlige kriser er det viktig å etablere et felles sentralt rapporteringspunkt i kriseledelsen.»

For å reagere bedre ved neste krise har vi etablert et sivilt situasjonssenter i Justis- og beredskapsdepartementet. Det vil bidra til en bedre forståelse og analyse av kriser, særlig med hensyn til de tidskritiske første beslutningene, som f.eks. å sette stab, varsling og situasjonsrapportering.

Regjeringen har forsterket og videreutviklet det administrative apparatet for sentral krisehåndtering. Justis- og beredskapsdepartementet skal være fast lederdepartement ved sivile nasjonale kriser. Ansvaret ved dette er tydeliggjort, og oppgavene er ytterligere konkretisert. Kriserådet vil møtes regelmessig for å gjennomgå relevante hendelser og øvelser, i tråd med kommisjonens anbefalinger. De første møtene etter den nye modellen er nylig gjennomført.

I tråd med kommisjonens anbefalinger vil vi etablere gradert samband og gode rutiner for informasjonsflyt mellom departementer og underliggende etater. Det skal være til bruk i daglig sikkerhetsarbeid og under kriser.

Regjeringen vedtok sist fredag en overordnet instruks om utpeking og klassifisering av objekter som skal sikres med sikringsstyrker. Politiet og Forsvaret kartlegger nå skjermingsverdige og samfunnsviktige objekter som kan være utsatt for terrorhandlinger. Jeg vil sammen med forsvarsministeren påse rask oppfølging overfor politiet og Forsvaret. I henhold til sikkerhetslovens forskrift om objektsikkerhet som trådte i kraft 1. januar 2011, skal alle departementer kartlegge og utpeke skjermingsverdige objekter i egen sektor. Det skal utarbeides planer for sikring av disse så raskt som mulig og innen utgangen av dette året. Gjennomføring av sikkerhetstiltak og tilrettelegging for sikringsstyrker skal være gjennomført innen utgangen av 2013. Objekteier plikter å legge til rette for at Forsvaret og politiets sikringsstyrker kan øve på beskyttelse.

For å sikre bedre samhandling på tvers av samfunnssektorer har regjeringen i samfunnssikkerhetsmeldingen introdusert et nytt prinsipp – samvirkeprinsippet – i det nasjonale samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeidet. Kommisjonen er positiv til en innføring av dette prinsippet.

Mitt departement har et ansvar for å samordne arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap i departementene og underliggende etater. Dette samordningsansvaret innebærer bl.a. at jeg skal påse at samtlige departementer følger opp kommisjonens hovedanbefaling. Innen 1. oktober skal det rapporteres om:

• klare prioriteringer

• klare mål for sikkerhets- og beredskapsoppgavene

• ledelsesoppmerksomhet knyttet til resultater

Justis- og beredskapsdepartementet skal intensivere og styrke tilsynsaktiviteten med andre departementer og etater. Gjennom tilsyn skal det påses at samtlige departementer

• har oversikt over risiko og sårbarhet i egen sektor

• gjennomfører tiltak som bøter på mangelfull robusthet på kritiske områder

• utvikler og vedlikeholder beredskapsplaner

• øver regelmessig

Det må også føres tilsyn med mitt departement. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap vil stå for tilsynet, og tilsynsrapportene vil bli sendt et annet departement. Resultatene fra tilsyn vil være viktige bidrag til å videreutvikle vårt beredskapsarbeid.

Planer er viktige i forberedelsen til framtidige hendelser. Vi må også bruke planene når krisen inntreffer. Kommisjonen er klar på at dette ikke var tilfellet 22. juli. Regjeringen vil vurdere å utarbeide en overordnet instruks for beredskapsplanverket. Slik kan vi sikre et godt samarbeid og klare ansvars- og kommandolinjer mellom sivil og militær side og mellom de forskjellige nivåene i forvaltningen når en krise oppstår.

Jeg er opptatt av at planverk skal holde høy kvalitet. Dette krever at vi ser nærmere på det sentrale planverket Sivilt Beredskapssystem. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap vil om kort tid gi en anbefaling om hvordan sentrale beredskapsplaner bør innrettes i framtiden.

Kommisjonen påpeker at vi må øve på å bruke planene, og vi må lære av de forbedringspunktene som øvelsene avdekker. Vi har ikke vært gode nok til det. Læringspunkter fra øvelser må sidestilles med læringspunkter fra reelle kriser. Justis- og beredskapsdepartementet vil stille krav til alle departementene om å følge opp og systematisere læringspunktene etter øvelser. Dette skal det rapporteres om.

Så litt om endringer i straffebestemmelser. Dagens straffelov § 161 forbyr oppbygging av kapasitet når det er gjort i den hensikt å begå alvorlig kriminalitet. Kommisjonen anbefaler at denne straffebestemmelsen bør videreføres i den nye straffeloven av 2005. Justis- og beredskapsdepartementet er positiv til forslaget. Vi har sendt et tilsvarende forslag på høring, med høringsfrist 1. november.

Vi har også sendt på høring et forslag til kriminalisering av tilstedeværelse på treningsleir for terror samt å motta terrortrening. Jeg vil understreke at regjeringen ikke har konkludert i spørsmålet om det bør vedtas nye straffebud mot terror.

Kommisjonen anbefaler også at halvautomatiske våpen bør forbys. Utvalget som har gjennomgått våpenlovgivningen, foreslo ikke et totalforbud mot halvautomatiske våpen. Våpenlovutvalgets utredning har vært på høring. Regjeringen vurderer høringsuttalelsene og kommisjonens forslag. Vi vil komme tilbake til Stortinget med forslag, eventuelt med endringer innenfor eksisterende reguleringer, så raskt som mulig.

Så til tiltak i politiet, herunder bistand fra Forsvaret:

Som statsministeren var inne på, peker kommisjonen på en rekke svakheter ved politiets håndtering av angrepene. 15 av 31 anbefalinger omhandler politiet.

Kommisjonen anbefaler at Politidirektoratet får på plass en bedre sammenheng mellom mål, prioriteringer og ressursbruk. Dessuten må direktoratet ha sterkere ansvar for samordning, effektivisering og mer enhetlige løsninger. Jeg forventer at politidirektøren synliggjør dette i styringsdialogen med politimestrene. Helt vesentlig er det å få etablert en kultur for leveranser til rett tid og med rett kvalitet, slik jeg alt har redegjort for.

Dette er en betydelig lederoppgave for politidirektøren. Han jobber konkret med et bredt anlagt endringsprogram i Politidirektoratet. Ledergruppen vil bli utvidet for å forsterke kompetanse og gjennomføringskraft i politiets øverste ledelse. Politidirektøren har også tatt et strukturelt grep ved å etablere en egen avdeling for beredskap.

Direktoratet har utviklet en ny lederplattform som danner basis for arbeidet med styrking av lederskapet i politiet. Et forsterket fokus på ledelse er nødvendig. Et viktig budskap i denne plattformen er betydningen av klare mål og resultater – et ansvar som hviler på den enkelte politileder.

Jeg har tidligere i år satt i gang arbeid med en ekstern gjennomgang av Politidirektoratet. Formålet er å kartlegge i hvilken grad direktoratet oppfyller de krav som ble satt ved opprettelsen i 2001, og hvilke endringer i forutsetningene som har oppstått siden da og fram til i dag. Evalueringen har som mål å vurdere direktoratets oppgaveportefølje og fagligheten i oppgaveløsningen, bl.a. knyttet til Politidirektoratets strategiske rolle. Rapporten planlegges ferdig 1. mars neste år.

Jeg jobber også med en ny instruks for direktoratet som skal tydeliggjøre politiledelsens ansvar og rolle.

En av kommisjonens viktigste anbefalinger er bedre IKT-utnyttelse i politiet. Det vil frigjøre administrative ressurser til operativt arbeid.

Arbeidet med å fornye IKT-systemene i politietaten har pågått i en årrekke. Det er gjentatt, gang på gang, i budsjettproposisjoner og rapporter, at IKT er viktig. Men det har ikke blitt tilstrekkelig prioritert.

Derfor er det maktpåliggende å oppnå bedre styring av IKT i politiet. Organisering, ledelse og riktig kompetanse er viktige stikkord også her. Det er ikke IKT i seg selv som vil gi oss et bedre politi. Det er viljen og evnen til å ta i bruk IKT for å bli bedre som er avgjørende. Dette må komme i riktig rekkefølge.

Vi har nå valgt en konseptstrategi for straffesakssystemene i politiet. Dette innebærer en omfattende fornying. Totalprosjektet er forsinket. Vi vil måtte gjennomføre det i flere faser, med selvstendige leveranser og kvalitetssikring underveis. Men dette er helt nødvendig for å få en bedre styring av prosjektet. Før oppstart av hovedprosjektet må det gjennomføres kompetansehevende tiltak i politiet.

I mellomtiden må Politidirektoratet raskt utarbeide en klar, helhetlig IKT-strategi som gjør at dagens systemer utnyttes på best mulig måte. Som kommisjonen skriver: «Mulighetene som gis med dagens systemer, er allerede større enn de som faktisk benyttes.» Politidirektøren vil opprette en ny avdeling for IKT og teknologi for å øke kompetansen i direktoratet og forsterke styringen av IKT-området i politiet. Det er positivt. Jeg vil følge dette arbeidet tett gjennom styringsdialogen med Politidirektoratet.

Politiets data- og materielltjeneste har iverksatt tiltak for å øke den tekniske kapasiteten på nødnummer 112. Et toårig prøveprosjekt med felles nødnummer og felles nødsentral for brannvesen, politi og helsetjeneste gjennomføres nå i Drammen. Ekstern evaluering skjer fortløpende.

Dagens system for riksalarm er ikke godt nok. Regjeringen forventer at Politidirektoratet raskt får et nytt system på plass. Jeg vil følge dette arbeidet tett. I mellomtiden har jeg forsikret meg om at det eksisterende systemet for riksalarm fungerer etter hensikten, og at det testes jevnlig.

På mange områder er det dårlig samsvar mellom Politidirektoratets egen evaluering og kommisjonens rapport når det gjelder hendelsene 22. juli. I samfunnssikkerhetsmeldingen ba regjeringen Politidirektoratet gjennomgå deler av aksjonen på Utøya på nytt. Hensikten er å identifisere ytterligere læringspunkter. Vi vil særlig ha en vurdering av om uklarheter rundt forståelsen av retningslinjene for «skyting pågår» er avklart på en tilfredsstillende måte. Vi vil komme tilbake til dette i den kommende stortingsmeldingen.

Politiets planverk og kompetanse for situasjonsrapportering skal gjennomgås. Politidirektoratet skal, slik det er beskrevet i samfunnssikkerhetsmeldingen, etablere kontakt mellom berørte direktorater. Hensikten er å fastsette nasjonale retningslinjer for samarbeidet mellom helsetjenesten, brann- og redningstjenesten og politiet når det gjelder prosedyrer for varsling, ansvar og samarbeid på innsatssted. Helsedirektoratet og Politidirektoratet er allerede i gang med å utarbeide felles retningslinjer for samhandling i områder som ikke fullt ut kan erklæres som «klarert område». Ferdigstillelsen av retningslinjene er høyt prioritert.

Vi vil gi ny, utfyllende informasjon på disse punktene i den kommende meldingen.

Kommisjonen har også påpekt behovet for et oppdatert planverk for redningstjenesten. Departementet vil følge dette opp gjennom å fastsette en ny instruks og sende ut en ny håndbok for redningstjenesten.

Operasjonssentralen i Oslo er planlagt utbygget. Et nytt beredskapssenter som samler beredskapstroppen, hundetjenesten og politihelikoptrene er under arbeid, i tråd med kommisjonens anbefaling. Som statsministeren redegjorde for, er tomten nå stilt til disposisjon for dette formålet. Dette er en viktig milepæl.

Vi starter nå en grundig utredningsprosess for raskt å avklare gjenstående forhold for å kunne starte prosjekteringen. Jeg vil komme nærmere tilbake til dette arbeidet i statsbudsjettet, herunder vil vi gjøre en vurdering av statlig regulering og orientere om nærmere framdrift.

Kommisjonen anbefaler å etablere en nasjonal politioperativ sentral som en skalerbar del av operasjonssentralen i Oslo. Vi vil vurdere dette forslaget nøye. Jeg er også opptatt av å sikre kompetanse til å lede større operasjoner utenfor Oslo. Dette vil jeg også komme tilbake til i stortingsmeldingen.

Politihelikopteret er tilført midler for å sikre døgnkontinuerlig drift, i tråd med kommisjonens anbefaling. Regjeringens opprinnelige målsetting var at dette skulle være på plass 1. juni. Det har ikke politiets ledelse klart å levere; noen vakter står fortsatt uten bemanning. Nye piloter skal være på plass fra 1. september. Innen disse er utsjekket for å kunne føre politihelikopteret, har jeg bedt Politidirektoratet om å iverksette alle hjelpetiltak for raskest mulig å sikre døgnkontinuerlig drift. Jeg følger dette arbeidet tett.

Vi har klargjort retningslinjene for bruk av redningshelikoptrene til transportstøtte for politiet i tidskritiske situasjoner. Disse står på 15 minutters beredskap på seks baser rundt i landet. Det vil også kunne bidra til å redusere politiets responstid. Regjeringen har vedtatt å videreføre den militære helikopterberedskapen på Rygge. Jeg jobber nå sammen med forsvarsministeren om å utvide beredskapen til også å omfatte håndhevelsesbistand.

Regjeringen har vedtatt en ny bistandsinstruks som skal sikre et mest mulig effektivt samarbeid mellom politiet og Forsvaret i krisesituasjoner. Den sikrer tydelige formelle rammer rundt Forsvarets støtte til politiet og gir oss smidige ordninger for samarbeid når kriser oppstår. Arbeidet med lovregulering av Forsvarets bistand til politiet er i gang. Det er gitt høy prioritet og vil bli oversendt Stortinget så raskt som mulig.

Samlet sett peker kommisjonen når det gjelder gjennomgang av politiet, på svært mange utfordringer knyttet til ledelse, samhandling og utnyttelse av teknologi. Kommisjonen sier:

«Før man kan ta nærmere stilling til bemanning og generell ressurssituasjon, må Justis- og beredskapsdepartementet, politietaten og PST derfor, i vesentlig større grad enn hittil, foreta prioriteringer, sette mål for sikkerhets- og beredskapsoppgavene, styre de betydelige personalressursene de faktisk besitter, og følge opp at det oppnås resultater. Dette krever lederskap.»

Dette lederskapet vil jeg ta. Derfor har jeg gitt politiets ledelse i oppdrag å strukturere arbeidet med å forbedre evnen til rask respons ved store hendelser, evnen til – som det står i rapporten – «… å trykke på den aller største knappen». Samtidig må det bli et bedre samsvar mellom oppgaver og bemanning. Den operative beredskapskapasiteten må styrkes på de ukedager som erfaringsmessig gir politiet flest utrykningsoppgaver, uten at dette går ut over den generelle beredskapen som må være på plass 24 timer sju dager i uka. Dette arbeidet vil jeg følge tett, med egne møter, for å sikre framdriften.

Kommisjonens anbefaling tilsier at vi i første omgang trenger å vektlegge en resultatreform for å bedre beredskapen. Det haster. Vi må også sikre et framtidsrettet politi som bekjemper kriminalitet på en moderne og publikumsrettet måte. Da trenger vi en grundigere analyse og gjennomgang av situasjonen i politiet enn det vi har. Derfor har jeg kommet til at det ikke bør legges fram en egen, bred stortingsmelding om resultatreform i politiet allerede i høst som tidligere varslet. I stortingsmeldingen om 22. juli-kommisjonen vil jeg ta med det arbeidet fra resultatreformen som angår politiets beredskapsevne, samt redegjøre for hvordan den brede gjennomgangen av politiet skal utformes og gjennomføres.

Litt om tiltak knyttet til redningsetatene. Investeringen i nytt digitalt radiosamband, Nødnett, over hele landet er en av de største satsingene på samfunnssikkerhet noen gang. Jeg vil påse at utbygging skjer i takt med Stortingets vedtak og bevilgninger. Utbyggingen pågår for fullt og innenfor en ambisiøs, men realistisk tidsplan.

Nødetatene har et selvstendig ansvar for å etablere gode samhandlingsprosedyrer. I perioden inntil nytt Nødnett er landsdekkende, har Direktoratet for nødkommunikasjon sørget for at det gjennomføres øving og samhandling mellom brukere av gamle systemer og nytt Nødnett. Dette er tiltak som skal bidra til at det blir færre utfordringer knyttet til forskjellige sambandssystemer i utbyggingsperioden.

Så til tiltak knyttet til sikkerhets- og etterretningstjenesten. Kommisjonen peker på at Politiets sikkerhetstjeneste må utvise større pågåenhet, kreativitet og vilje til å identifisere nye trusler.

PST har på bakgrunn av sin egenevaluering gått i gang med tiltak. Disse er forsterket i lys av 22. juli-kommisjonens rapport. Tjenestens strategiske plan vil bli revidert for å utvikle kultur og holdninger. I oppfølgingsarbeidet vil PST legge særlig vekt på å revidere planverket, gjennomføre intern opplæring og hyppige øvelser.

Regjeringen har oppnevnt et utvalg, ledet av Kim Traavik, som foretar en ekstern gjennomgang av PST. Utvalget konsentrerer seg om hvordan tjenesten utnytter sine ressurser, foretar prioriteringer, arbeidsprosesser, kompetanse og organisering i lys av trusselbildet og ressurssituasjonen. Utvalget har formidlet at de også vil utnytte kommisjonsrapportens vurderinger og forslag. Rapporten fra utvalget vil etter planen foreligge innen 1. desember i år. Denne rapporten blir et viktig element i tydeliggjøringen av mål- og resultatstyring for PST og øvrig oppfølging av kommisjonens anbefalinger.

Krisehåndteringsverktøyet i PST vil bli gjennomgått. Ny stabslogg er allerede på plass. Det vil bli utviklet en ny overordnet IKT-strategi som skal bidra til å effektivisere PSTs oppgaveløsning. Det vil bli gitt en ny saksbehandlingsinstruks som skal sikre ensartet saksbehandling.

Regjeringen har varslet at Justis- og beredskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet i fellesskap vurderer om det skal utarbeides en felles, overordnet og åpen risiko- og trusselvurdering for det norske samfunnet. Dette vil sikre god koordinering av sikkerhets- og etterretningstjenesten. Dette arbeidet vil jeg gi høy prioritet.

Arbeidet i Felles analyseenhet mellom Politiets sikkerhetstjeneste og E-tjenesten har medført tettere og bedre samarbeid mellom tjenestene. Jeg mener imidlertid, som kommisjonen, at enheten har et større potensial. Dette vil jeg ta initiativ til å videreutvikle, sammen med forsvarsministeren.

Kommisjonen har lagt fram ytterligere anbefalinger om at regjeringen bør vurdere endringer i samarbeidsløsninger, informasjonsutveksling og taushetspliktsreglene. Den løfter også fram behovet for å avklare PSTs rolle i cyberspace. Forslagene vil bli vurdert nøye.

Før jeg reflekterer over vanskelige avveininger i oppfølgingsarbeidet framover, vil jeg understreke betydningen av en bred forebyggende innsats som avgjørende for vår trygghet. Som kommisjonen skriver, er det «viktige og ville fortjene mer oppmerksomhet enn det denne kommisjonen kunne rekke over». Arbeidet med kriminalitetsforebygging er en viktig del av forebyggingsarbeidet. Regjeringen har lagt fram to sentrale handlingsplaner, «Gode krefter» fra 2009 og «Felles trygghet – felles ansvar – handlingsplan for å forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme» fra 2010. Sistnevnte tar utgangspunkt i at radikalisering og voldelig ekstremisme er sektorovergripende utfordringer hvor årsaker og muligheter for forebygging kan ligge under flere offentlige etaters ansvarsområder. Samarbeid mellom politiet og andre lokale aktører vil være viktig for forebygging på et tidlig stadium. Jeg vil framheve politiråd som et viktig formalisert samarbeid mellom lokalt politi og kommunale myndigheter. Det nye er at det nå også er lagt til rette for å ta opp tema rundt radikalisering i politirådet.

I vårt samfunn har vi satt klare rammer for personvern. Hver enkelt av oss skal sikres mot uriktig bruk av opplysninger. Samtidig er det ikke tvil om at personopplysninger kan være avgjørende for at politiet skal kunne forebygge, avverge og etterforske kriminelle handlinger – handlinger som vi ønsker å beskytte borgerne mot. Er vi sikre på at vi har funnet den rette balansen mellom personvern og trygghet? Dette er en viktig diskusjon vi også må evne å ta i tilknytning til oppfølgingen av 22. juli-kommisjonens rapport.

Videre er det av avgjørende betydning at norsk politi og Politiets sikkerhetstjeneste samarbeider med andre lands politimyndigheter, både for å forebygge og etterforske alvorlige kriminelle handlinger på norsk jord og for å bidra til den internasjonale bekjempelsen av alvorlig kriminalitet. Dette stiller strenge krav til samarbeid med politi i land som ikke har de samme rammer for rettssikkerhet som Norge. Hvor langt kan et slikt samarbeid gå for å avverge kriminelle handlinger? Hvordan sikrer vi kontroll på opplysninger, slik at vi ivaretar våre internasjonale forpliktelser til å overholde menneskerettighetene? Dette er krevende avveininger.

Et annet dilemma er bruk av redningshelikoptre til bruk for transportstøtte for politiet. Redningshelikoptrene redder liv, ofte langt til havs. De har derfor behov for å være så lett utstyrt som mulig for å ha størst mulig rekkevidde. På den annen side: Om vi skal sikre 15 minutters responstid for transportstøtte til politiet ved skarpe oppdrag, må redningshelikoptrene være utstyrt permanent med nødvendig beskyttelse. Vekten av beskyttelsesutstyret reduserer helikoptrenes radius, noe som igjen reduserer muligheten for å gjennomføre redningsaksjoner til sjøs. Nok en gang må vi foreta vanskelige valg hvor viktige interesser og trygghetstiltak settes opp mot hverandre.

Jeg ønsker også å vise til tidligere debatter om bevæpning av norsk politi. Jeg mener at et ubevæpnet politi vil bidra til demping av volds- og våpenbruk i Norge. Men vi må erkjenne at det da vil være dilemmaer knyttet til tjenestemenns sikkerhet og ved mulig tidsspille ved væpnede aksjoner.

Det jeg prøver å vise, er at vi på nesten alle områder står overfor dilemmaer og motstridende hensyn. Slike dilemmaer må vi leve med. Total trygghet er ikke mulig. Vi må fortsatt ta de viktige debattene om hvor grensene mellom de ulike hensyn skal gå. Vi må evne å se helhetsbildet.

Selv om 22. juli-kommisjonens rapport på svært mange områder er nedslående lesning, inneholder den også lyspunkter. Det var også mye som ble gjort riktig den dagen. Kommisjonen omtaler flere «eksempler på heltemot, innsatsvilje og omsorg».

Mange enkeltmennesker gjorde en enestående innsats for å redusere skadevirkningene av angrepene, både profesjonelle og frivillige, venner og kolleger, tilfeldig forbipasserende – mange med fare for eget liv.

Det skal vi ta med oss og bygge videre på, for det er menneskene som er vår viktigste beredskapsressurs. Menneskene vil fortsatt være viktigst når vi nå jobber med å forbedre oss. Blant dem som jobber i politiet og de øvrige beredskapsetatene, er det svært mye positivt å hente. Som kommisjonen også selv skriver:

«Politiet er en av samfunnets viktigste institusjoner og er preget av høy kompetanse og betydelig personlig engasjement fra ledere og ansatte.»

Jeg vil bruke denne anledningen til å framheve det gode politiarbeidet som faktisk utføres døgnet rundt, hele året. Men vi må også åpent og ærlig innrømme feil når de begås. Vi må vise vilje og evne til endring og utvikling. 22. juli-kommisjonens rapport har gitt oss en unik plattform for dette.

Jeg er ydmyk overfor den oppgaven som står foran oss, men jeg våger samtidig også å være optimist. I et fellesskap har vi de beste forutsetninger for å løfte beredskapen. Og mer enn dette: Samfunnets sikkerhet er også fundamentalt avhengig av de verdier vi ønsker at samfunnet vårt skal bygge på: demokrati og åpenhet, solidaritet og tillit. Vår felles trygghet er også et felles ansvar.

Jeg ser fram til et godt samspill med Stortinget og Stortingets organer i det arbeidet som står foran oss. Et slikt samspill er nødvendig for å sikre tryggheten i det norske samfunnet.

Vedlegg 2

Brev fra kontroll- og konstitusjonskomiteen til statsministeren, datert 12. oktober 2012

Redegjørelse om regjeringens oppfølging av 22. juli-kommisjonens rapport – spørsmål i forbindelse med komitebehandlingen

I tilknytning til kontroll- og konstitusjonskomiteens behandling av redegjørelsene om regjeringens oppfølging av 22. juli-kommisjonens rapport, ser komiteen behov for å få svar på følgende spørsmål:

• 1. Ifølge 22. juli-kommisjonens rapport kunne angrepet på regjeringskvartalet 22. juli 2011 ha vært forhindret gjennom effektiv iverksettelse av allerede vedtatte sikringstiltak. Hvem har ansvaret for at tiltakene ikke ble iverksatt, og hva er årsaken til at de ikke ble iverksatt?

• 2. Ble tidligere fornyings- og administrasjonsminister Heidi Grande Røys sine bekymringer vedrørende manglende sikkerhetstiltak tatt på alvor?

• 3. Hvorfor ble ikke Grubbegata stengt tidligere? Var statsministeren klar over at det var gjort vedtak, og tok han initiativ overfor Fornyings- og administrasjonsdepartementet for å få iverksatt dette? Hvem har ansvaret for at vedtatte tiltak ikke var iverksatt?

• 4. Ifølge 22. juli-kommisjonen burde flere sikrings- og beredskapstiltak ha vært iverksatt 22. juli 2011, for å vanskeliggjøre nye angrep og redusere skadevirkningene. Hvem har ansvaret for at dette ikke ble iverksatt og hva er årsaken til at slike tiltak ikke ble iverksatt?

• 5. I forbindelse med opprettelse av politiets helikoptertjeneste la Stortinget blant annet inn føringer om at helikopteret skulle være en nasjonal bistandsressurs med døgnkontinuerlig tjeneste året rundt. Fra 2007-2008 skjedde det en gradvis svekkelse til 2011, og i perioden januar til mai 2011 hadde helikopteret en nedetid på over 60 prosent. Hva er årsaken til at Stortingets føringer ikke ble fulgt og hvem har ansvaret for dette?

• 6. På hvilke punkter av betydning ble iverksatt/gjeldende planverk og fastlagte rutiner ikke fulgt opp den 22. juli?

• 7. Ifølge Dagens Næringsliv ble det hentet ut sensitive dokumenter fra Høyblokka bare timer etter bombeeksplosjonen i regjeringskvartalet.

• • a. Hva er rutinene for uthenting av spesielt viktige dokumenter mv fra Statsministerens kontor og Justis- og beredskapsdepartementet i en slik situasjon og nært opp til en slik hendelse?

  • b. Hvem har ansvaret for å sikre slikt materiale?

  • c. Hvordan forsikrer man seg om sikkerheten rundt dem som skal hente ut slikt materiale?

  • d. Hvilken rolle spiller politiet i en slik sammenheng?

  • e. Hva slags type dokumenter/dokumentasjon er det som må sikres i slike sammenhenger, til tross for den fare som kan være forbundet med å hente ut dokumentasjonen?

  • f. Fungerte rutinene i henhold til plan?

  • g. I hvilken grad er det foretatt endringer i disse rutinene etter 22. juli 2011?

• 8. Regjeringen opplyste at de straks iverksatte tiltak for å varsle sentrale personer. Hvordan vil statsråden si at mobiliseringen fungerte?

• 9. Hvordan var Norge rustet mot et eventuelt angrep nummer to den 22. juli 2011?

• 10. Det tok lang tid fra angrepet på regjeringskvartalet til flere sentrale og sikringsverdige objekter i Oslo, deriblant Stortinget, ble sikret. Hvem hadde ansvaret for at sikringsverdige bygg ikke ble sikret på et tidligere tidspunkt?

• 11. Regjeringens kriseråd ble besluttet utvidet 22. juli 2011, på grunn av omfanget av angrepet. Dette medførte at rådet ikke kunne fungere slik det var tenkt. Hvordan sikres det at vi har et operativt og velfungerende kriseråd som kan gjennomføre tiltak etter planen ved krisesituasjoner?

• 12. NTB meldte 20. september 2012 at Gjørv-kommisjonen hadde fått tips om at politiansatte skal ha blitt truet til taushet av overordnende etter 22. juli. Kommisjonen valgte likevel ikke å sjekke ut tipsene. Medfører opplysningene i NTB-meldingen riktighet?

• 13. Hvilket konstitusjonelt ansvarsområde har statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen i regjeringen?

• 14. Hvordan kunne regjeringen ha sikret en bedre fremdrift av nødnettet?

• 15. Hvilke tiltak satte man i gang med i regjeringen da man i 2007 fikk varsel om at det var mer enn 50 % risiko for terrorangrep mot Norge innen tre til fem år?

• 16. Hvor mange beredskaps- og krisehåndteringsøvelser, -spill, simuleringer med videre har henholdsvis statsministeren, resten av politisk ledelse og statsministerens nærmeste stab deltatt i gjennom perioden 2005–2012? Hvilke scenarioer og metodikk er lagt til grunn for eventuelle øvelser, hvilke evalueringer er gjort, og hvordan er eventuelle funn implementert ved Statsministerens kontor?

• 17. I ethvert samfunn vil det til enhver tid foreligge en viss risiko for uforutsette hendelser og menneskeskapte trusler. Hvor ligger ansvaret for aksept av den restrisiko som foreligger etter valgte sikkerhetstiltak er vedtatt og iverksatt?

Komiteen ber om svar innen fredag 26. oktober 2012. Videre bes det om at en word-fil av svaret sendes elektronisk til kontroll@stortinget.no

Vedlegg 3

Brev fra statsministeren til kontroll- og konstitusjonskomiteen, datert 26. oktober 2012

Redegjørelse om regjeringens oppfølging av 22. juli-kommisjonens rapport – spørsmål i forbindelse med komitebehandlingen

Jeg viser til brev fra kontroll- og konstitusjonskomiteen datert 12. oktober 2012 med spørsmål i tilknytning til komiteens behandling av redegjørelsene om oppfølging av 22. juli-kommisjonens rapport. Komiteen viser i flere av sine spørsmål til rapporten fra 22. juli-kommisjonen (NOU 2012:14) og jeg legger derfor i mine svar til grunn at denne er kjent for komiteen.

Generelt om ansvar

Flere av komiteens spørsmål gjelder plassering av ansvar.

Jeg vil i denne forbindelse vise til min redegjørelse for Stortinget 28. august 2012, hvor jeg slår fast at jeg har det øverste ansvaret for beredskapen og for det som gikk galt og det som gikk bra i håndteringen 22. juli. At statsministeren har det øverste ansvaret fritar imidlertid ikke andre for deres ansvar. Etter vår statsskikk har den enkelte statsråd det konstitusjonelle ansvar på sitt område, innenfor de lover og bevilgninger Stortinget har gitt. Videre har de ulike etater og virksomheter et ansvar. Flere etater i både kommune og stat har ansvar for ulike deler av beredskapen. Politidirektoratet har ansvar for hvordan politiet fungerer. Helseforetakene har ansvar for den medisinske beredskapen.

Grunnleggende prinsipper i alt beredskapsarbeid som Stortinget har gitt sin tilslutning til, er ansvarsprinsippet og nærhetsprinsippet. Ansvarsprinsippet innebærer at den myndighet eller etat som til daglig har ansvaret for et område også har ansvaret for nødvendige beredskapsforberedelser og for den utøvende tjeneste ved kriser og katastrofer. Nærhetsprinsippet innebærer at den den som har størst nærhet til en krise er den som er best egnet til å håndtere den.

Sikring av regjeringskvartalet og stenging av Grubbegata (spørsmålene 1 – 3)

Spørsmålene 1 – 3 omhandler ulike sider av samme sakskompleks. Jeg anser det derfor hensiktsmessig å behandle disse tre spørsmålene samlet.

22. juli-kommisjonen har i kapittel 18 i sin rapport gitt en grundig redegjørelse for arbeidet med sikring av regjeringskvartalet før 22. juli 2011. Jeg vil derfor vise til denne når det gjelder beskrivelse av ansvarsforhold og årsakene til at arbeidet med stenging av Grubbegata ikke var sluttført før 22. juli 2011. Jeg vil videre vise til min omtale av sikkerhetsprosjektet i min redegjørelse 28. august 2012 og til fornyings-, administrasjons- og kirkeministerens svar på spørsmålene 1 - 4, herunder svar på spørsmål om det er opplysninger rundt manglende stenging av Grubbegata som ikke har blitt tilstrekkelig belyst i 22. juli-kommisjonens rapport.

Jeg ble kort tid etter at jeg hadde tiltrådt som statsminister 17. oktober 2005 informert om hovedpunktene i sikkerhetsprosjektet. Jeg ble orientert om at Regjeringen Bondevik II hadde gitt sin tilslutning til de faglige anbefalingene fra prosjektet, og om at de aktuelle delene av rapportene var sendt til respektive ansvarlige fagdepartementer for oppfølging. Dette var et omfattende prosjekt som inneholdt en totalanalyse og plan for regjeringens sikkerhet under ulike trusselscenarier. Jeg ble i denne forbindelse orientert om at én av anbefalingene fra prosjektet var å stenge Grubbegata og at ansvaret for oppfølging lå hos det daværende Arbeids- og administrasjonsdepartementet (nå Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet). Prosjektet inneholdt også en rekke andre tiltak og fra 2005 til 2011 ble sikkerheten i regjeringskvartalet vesentlig oppgradert, blant annet ved ulike fysiske sperrer, skjerpet adgangskontroll og gjennomlysningsutstyr og ved sikring av vinduer. Dette var gjennomført og berget trolig liv.

Statsbygg fremmet september 2005 forslag til kommunal reguleringsplan overfor Oslo kommune på vanlig måte. Sommeren 2007 ble det kjent at byrådet hadde avgitt en innstilling til bystyret som anbefalte å forkaste Statsbygg sitt reguleringsforslag. Dette foranlediget at det fra Statsministerens kontor på administrativt nivå ble tatt kontakt med administrasjonen i Oslo kommune om videre politisk prosess. Statsråd Grande Røys skrev 29. august 2007 et notat til medlemmene av Regjeringens underutvalg, hvor hun redegjorde for byrådets innstilling til bystyret om å forkaste forslaget til reguleringsplan og hvor hun ba om å få orientere regjeringens underutvalg om sikkerhetsprosjektet og spesielt om reguleringsforslaget.

Jeg fulgte umiddelbart opp henvendelsen fra Grande Røys. Da saken ikke trengte politisk avklaring i regjeringen, så jeg ikke behov for en egen drøftelse i regjeringens underutvalg. Etter min vurdering handlet det om å få gjennomført en tydelig faglig anbefaling, og jeg ba derfor daværende statssekretær Karl Eirik Schjøtt-Pedersen om å følge opp saken ovenfor Oslo kommune. Dette initiativet var medvirkende til at kommunen endret syn og etter noe tid gikk inn for at gaten skulle stenges for biltrafikk. Prosessen frem til det det forelå et reguleringsvedtak i Oslo kommune 27. februar 2008 er nærmere beskrevet i detalj på s. 435 og s. 436 i rapporten fra 22. juli-kommisjonen. Det fremgår her at igangsettelse tillatelse fra Oslo kommune ble gitt 29. oktober 2010, Hvorfor gaten enda ikke var stengt 22. juli 2012 har kommisjonen redegjort for på s. 437 – 438 i sin rapport. Jeg viser for øvrig også som nevnt til fornyings, administrasjons- og kirkeministerens svar på spørsmålene 1- 4 i sitt svar til kontroll- og konstitusjonskomiteen.

Arbeidet med stenging av Grubbegata gikk for sakte, og jeg er enig med kommisjonen i at det ville ha gått raskere med en statlig reguleringsplan.

Iverksetting av sikrings- og beredskapstiltak og planverk 22. juli (spørsmålene 4, 6 og 9)

De tre spørsmålene om iverksettelse av sikrings- og beredskapstiltak, om iverksetting av planverk og rutiner og om hvor godt rustet Norge var mot et nytt angrep 22. juli henger nært sammen. Disse tre spørsmålene besvares derfor samlet.

22. juli-kommisjonen konkluderer med at flere sikrings- og beredskapstiltak for å vanskeliggjøre nye angrep og redusere skadevirkningene burde ha vært iverksatt 22. juli. Det er derfor min vurdering at Norge kunne stått bedre rustet til å møte et nytt angrep 22. juli enn det vi faktisk gjorde. Jeg vil i denne forbindelse også vise til at kommisjonens rapport viser at operative tiltak for å avverge eller forberede seg på eventuelle sekundæranslag kunne ha ført til at bilen og gjerningsmannen hadde blitt oppdaget.

Kommisjonen har i sin rapport gitt en grundig beskrivelse av i hvilken grad de ulike ansvarlige myndigheter iverksatte sikrings- og beredskapstiltak og planverk 22. juli 2011. Jeg vil derfor vise til kommisjonens gjennomgang når det gjelder beskrivelse av ansvarsforhold og årsaker til at ulike tiltak ikke ble iverksatt som forutsatt i planverket og/eller til at det tok for lang tid før tiltak ble gjennomført. Jeg vil her spesielt vise til rapportens kapittel 8 om varsling, samhandling og mobilisering i politiet og kapittel 10 om krisehåndteringen i regjeringsapparatet, Forsvaret og PST. Jeg vil i tillegg vise til justis- og beredskapsministerens svar på komiteens spørsmål, spesielt spørsmål 4 om hvorfor ikke medlemmene i den lokale redningssentralen ble innkalt, spørsmål 6 om hvorfor det ikke ble truffet tiltak fra POD om å benytte helikopter før etter pågripelsen, spørsmål 8 om politiets beredskapsplanverk, spørsmålene 9 og 42 om bruk av objektsikringsplaner og spørsmål 10 om Justisdepartementets krisehåndtering 22. juli 2011 samt til justisministerens redegjørelse 28. august 2012.

Politiets helikoptertjeneste (spørsmål 5)

Kontroll- og konstitusjonskomiteen har også stilt justis- og beredskapsministeren spørsmål om politiets helikoptertjeneste (spørsmålene 25 og 26). Justis- og beredskapsministeren vil gi et samlet svar på de spørsmål som gjelder denne tjenesten.

Uthenting av informasjon fra Høyblokka etter eksplosjonen 22. juli (spørsmål 7)

På s. 226 i rapporten fra 22. juli-kommisjonen er arbeidet med å hente ut utstyr og sikre dokumenter som befant seg i Høyblokka omtalt.

Statsministerens kontor hadde gode planer for utflytting og var gjennom jevnlige øvelser trenet for å følge planene. Materiell og utstyr var forhåndslagret utenfor Høyblokken og tilstrekkelig antall medarbeidere var på plass slik at reetablering av kontoret gikk svært raskt.

Statsministerens kontor har rutiner og planverk for oppbevaring og håndtering av både graderte dokumenter og utstyr. Disse ble fulgt både før og etter 22. juli. Dokumenter og utstyr ble oppbevart i godkjente enheter i henhold til sikkerhetsloven. Deler av lokalene til Statsministerens kontor var intakte, mens andre var ødelagt i ulik grad. I samråd med politiet gikk et lite antall frivillige fra kontoret inn i Høyblokka i løpet av helgen for å få oversikt over situasjonen. Det ble verifisert at graderte dokumenter og utstyr var intakte og at det ikke var noe på avveie. Dette er også meldt tilbake til Nasjonal sikkerhetsmyndighet. Spesielt viktig materiale ble hentet ut av Høyblokken allerede den første helgen. Dette var eksempelvis kryptoutstyr. Nødvendig utstyr og dokumenter ble deretter hentet ut fortløpende ved behov. Dette skjedde etter forståelse med politiet.

Kontorets IKT-system var intakte etter eksplosjonen 22. juli, men ble besluttet slått av samme ettermiddag på grunn av manglende kjøling. I løpet av helgen ble IKT-utstyr hentet ut fra Høyblokken og satt opp et annet sted. Tirsdag 26. juli var IKT-systemet fullt operativt og kunne også benyttes fra Regjeringens representasjonsanlegg gjennom fjernaksessløsninger på mobilt utstyr. Kontoret hadde for øvrig fjernlagret back-up av alle data, men det ble ikke nødvendig å benytte disse.

Etter 22. juli ble tilgangen til SMKs lokaler i Høyblokka regulert ved at alle som skulle ha adgang måtte godkjennes av SMK. Lokalene var sikret ved døgnkontinuerlig vakthold.

Så snart politiet og Statsbygg hadde gitt klarsignal, startet et omfattende arbeid med pakking av kontorer og arkiver, samt rensing av dokumenter og gjenstander for glassrester og eventuelt asbeststøv. Det ble innhentet faglige råd i regi av Statsbygg og bistand fra Garden til sikring og transport av dokumenter. Rengjøringen ble gjort i henhold til prosedyrer godkjent av ekstern kvalitetssikrer og det ble også foretatt et forsvarlig antall tester før utstyr/dokumenter ble tatt i bruk av de ansatte. Arbeidet med å hente ut dokumenter var i hovedsak ferdigstilt medio september. Den enkelte medarbeider fikk da tilgang til dokumenter som hadde befunnet seg på vedkommendes kontor i Høyblokken. Innen månedsskiftet november/desember var arbeidet med å tømme 13. – 17. etg. i Høyblokken for dokumenter, utstyr, private eiendeler, kunst og de møbler som kan gjenbrukes, sluttført.

Statsministerens kontor sine rutiner for sikring av sensitive dokumenter er ikke endret etter 22. juli 2012.

Justis- og beredskapsministeren vil besvare spørsmål som gjelder Justis- og beredskapsdepartementet.

Varsling av sentrale myndighetspersoner (spørsmål 8)

Jeg tolker dette spørsmålet slik at det omfatter den varslingen som ble gjennomført i regi av mitt kontor for å sikre at regjeringen kunne fungere i den situasjonen som hadde oppstått etter eksplosjonen i Høyblokken. Viktige elementer i beredskapsplanleggingen ved Statsministerens kontor er å vedlikeholde ajourførte telefonlister og å ha oversikt over hvor statsråder og sentrale medarbeidere til enhver befinner seg, også i ferier og helger.

Selv ble jeg først varslet om eksplosjonen gjennom en av mine politiske medarbeidere som satt i en telefonsamtale med en medarbeider ved Arbeiderpartiets partikontor på Youngstorget. Få minutter etter ble jeg varslet av en av medarbeiderne ved Statsministerens kontor som befant seg i Høyblokken.

SMS-varsling ble sendt til samtlige av Regjeringens medlemmer kl. 16.02 med følgende tekst «Det har vært en eksplosjon i regjeringskvartalet. Flere er skadd. Statsministeren er ikke skadet og i sikkerhet [navn sekretær], SMK» Før dette – mellom klokken kvart på fire og fire - var jeg i telefonisk kontakt med både utenriksministeren og justisministeren samt regjeringsråden. I denne perioden ble det også innhentet opplysninger om når de mest sentrale statsråder kunne komme til møte i statsministerboligen. Den første kontakten per telefon mellom meg selv og forsvarsministeren fant sted ca. kvart over fire. Det var deretter telefonisk kontakt mellom berørte statsråder og meg selv de påfølgende timene.

Justisministeren, som første statsråd ankom statsministerboligen klokken 19.40. Det første politiske koordineringsmøtet fant sted klokken 20.30. På dette møtet deltok statsministeren, justisministeren, forsvarsministeren og utenriksministeren. Helse- og omsorgsdepartementet var representert ved statssekretær Kåss, da helse- og omsorgsministeren 22. juli befant seg på Svalbard. På møtet deltok for øvrig sjef for Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og assisterende politidirektør samt statssekretærer og embetsverk fra Statsministerens kontor og berørte departementer. Et nytt politisk koordineringsmøte fant sted neste morgen, og hele regjeringen med unntak av statsrådene Brekk og Giske, deltok i regjeringskonferanse klokken 16.00 lørdag 23. juli.

Når det gjelder øvrige medarbeidere ved Statsministerens kontor, sørget assisterende regjeringsråd for varsling av stabssjefen og ledergruppen i minuttene etter at bomben gikk av. Det ble varslet videre i henhold til planverket.

Min vurdering er at mobiliseringen av medlemmer av regjeringen og blant medarbeidere på Statsministerens kontor fungerte tilfredsstillende. Jeg var selv i statsministerboligen ettermiddagen 22. juli. Det ble etablert et sekretariat der ledet av assisterende regjeringsråd som var i funksjon ettermiddagen og kvelden 22. juli. I løpet av kvelden 22. juli og formiddagen 23. juli var store deler av politisk stab og hele den administrative ledergruppen, inkludert regjeringsråden, på arbeid i statsministerboligen. Selv om det første fysiske koordineringsmøtet mellom berørte statsråder først fant sted klokken 20.30 om kvelden 22. juli, var det etablert telefonisk kontakt, slik at nødvendige politiske avklaringer kunne håndteres fortløpende dersom det skulle oppstå behov.

Sikring av objekter (spørsmål 10)

Kontroll- og konstitusjonskomiteen har også stilt justis- og beredskapsministeren spørsmål om objektsikring (spørsmålene 42 og 43). Justis- og beredskapsministeren vil gi et samlet svar på de spørsmål som gjelder sikringsverdige objekter

Regjeringens kriseråd (spørsmål 11)

Ledelsen av kriserådet tillegger lederdepartementet. Under hendelsene 22. juli 2011 var det daværende Justis- og politidepartementet lederdepartement. Dette spørsmålet vil derfor bli besvart av justis- og beredskapsministeren. Justis- og beredskapsministeren redegjør i sitt svar for de tiltak som er iverksatt for å bedre den strategiske krisestyringen i Justis- og beredskapsdepartementet.

Tips om at politiansatte skal ha blitt truet til taushet (spørsmål 12)

Dette spørsmålet besvares av justis- og beredskapsministeren som ansvarlig fagstatsråd.

Statsråd Schjøtt-Pedersens konstitusjonelle ansvarsområde (spørsmål 13)

Statsråd Schjøtt-Pedersens konstitusjonelle ansvarsområde i regjeringen fremgår av hans utnevning i statsråd. I statsråd 19. oktober 2009 ble Karl Eirik Schjøtt-Pedersen utnevnt til «statsråd ved Statsministerens kontor og stabssjef som skal bistå statsministeren med hans arbeid». For en nærmere redegjørelse for statsråd Schjøtt-Pedersens konstitusjonelle ansvar, vil jeg vise til mitt svar på spørsmål til ordinær spørretime 11. november 2009 fra representanten Trine Skei Grande, hvor jeg gjør nærmere rede for hvordan og på hvilke områder statsråden er konstitusjonelt ansvarlig overfor Stortinget. Jeg vil videre vise til mitt brev til Stortingets presidentskap 25. november 2009 med en avklaring av ulike sider av forholdet mellom statsråden og Stortinget. Kopi av begge svarene følger vedlagt.

Nødnettet (spørsmål 14)

Kontroll- og konstitusjonskomiteen har også stilt justis- og beredskapsministeren spørsmål om nødnettet (spørsmålene 47 – 55). Justis- og beredskapsministeren vil gi et samlet svar på de spørsmål som gjelder det nye nødnettet.

Opplysninger fra Politiets sikkerhetstjeneste om risikoen for terrorangrep i Norge (spørsmål 15)

Kontroll- og konstitusjonskomiteen har også stilt justis- og beredskapsministeren spørsmål om behandlingen av opplysningene gitt Regjeringens sikkerhetsutvalg i 2007 (spørsmål 60). Justis- og beredskapsministeren vil gi et samlet svar på komiteens spørsmål.

Deltakelse på beredskaps- og krisehåndteringsøvelser ved Statsministerens kontor (spørsmål 16)

I forbindelse med øvelse Oslo i 2006 ble det gjennomført en egen tilrettelagt øvelse for regjeringen basert på scenariet for Øvelse Oslo. I forbindelse med kontraterrorøvelsen Gemini i mai i år ble det holdt en egen øvelse for regjeringen basert på et scenario med en gisselsituasjon i Nordsjøen. Det planlegges en egen øvelse for Regjeringen i forbindelse med øvelse Tyr i månedsskiftet oktober/november.

Statsministerens kontor øver sine interne sikkerhets- og beredskapsplaner jevnlig. Det nærmere innholdet av dette planverket er gradert, men av øvelser/trening som gjennomføres jevnlig kan jeg nevne: brann- og evakueringsøvelser, rutinemessige kurs i førstehjelp, kurs i regi av Politiets sikkerhetstjeneste om sikkerhet på utenlandsreiser for ansatte som reiser mye, varslingsøvelser, test av adgangskontrollsystemer og brannsystemer, oppsett av mobilt IKT-utstyr og kommunikasjonshåndtering. Erfaringer fra disse interne øvelsene innarbeides ved revisjoner av Statsministerens kontors beredskapsplanverk.

Minst en gang i året øves det på flytting av regjeringens virksomhet til et annet sted enn Statsministerens faste lokaler i tilfelle av en krise.

Embetsverket ved Statsministerens kontor har gjennomgående deltatt på de fleste tverrdepartementale øvelser i regi av Justisdepartementet/Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. Dette omfatter de årlige CMX- og SNØ-øvelsene, øvelse Barents Rescue i 2005 og Øvelse Oslo i 2006. Jeg viser i denne forbindelse til oversikt tatt inn i justis- og beredskapsministerens svar på spørsmål nr. 59.

Sammen med læring fra erfaringer fra reelle hendelser i perioden 2005 - 2012 (for eksempel angrepene på hotel Serena, pandemi, askesky og angrepene 22. juli 2012), er egne erfaringer fra disse øvelsene hensyntatt ved revisjoner av SMKs beredskapsplanverk.

Ansvaret for aksept av [rest]risiko(spørsmål 17)

Beslutninger om aksept av risiko fattes på ulike nivåer. Aksept av risiko er i ytterste forstand noe enhver borger og enhver virksomhet må forholde seg til i det daglige. Den restrisiko som foreligger etter at valgte sikkerhetstiltak er vedtatt og iverksatt, vil ofte være et utslag av lovgivningsmessige valg (for eksempel avveining av personvern mot kriminalitetsbekjempelse), prioriteringer i budsjett i stat eller kommune eller andre avveininger på statlig, fylkeskommunalt eller kommunalt nivå (for eksempel av hvor det skal tillates bebyggelse sammenholdt med fare for flom eller skred).

Som politikere har vi et overordnet ansvar for å forvalte fellesskapets ressurser, for å organisere forvaltningen og for å utforme lovgivning og annet regelverk slik at det norske samfunnet står rustet til å møte uforutsette hendelser og trusler på en god måte. I dette ligger det også vurderinger av hvilken risiko vi som samfunn er villig til å akseptere.

For å kunne gjøre vurderinger av hva som er å anse som en akseptabel risiko er det både nødvendig med kunnskap om de sårbarheter og trusler samfunnet står ovenfor og en evne til tilstrekkelig risikoerkjennelse. Hvordan forvaltningen og Regjeringen i fremtiden kan stå bedre rustet til å gjøre slike vurderinger vil Regjeringen komme tilbake til i meldingen til Stortinget om oppfølging av rapporten fra 22. juli-kommisjonen.

Vurderinger av hva som er en akseptabel risiko kan imidlertid ikke gjøres uavhengig av andre hensyn som gjør seg gjeldende i et demokratisk samfunn. Ved utforming av lovgivning må politiets adgang til bruk av etterforskningsmetoder og informasjonsinnhenting og -behandling avveies opp i mot hensynet det enkelte individs rettsikkerhet og personvern. Tilsvarende må omfanget av fysiske sikringstiltak og sperringer avveies opp mot verdien av et åpent og tilgjengelig samfunn. Denne typen avveininger og verdivalg kan skape vanskelige dilemmaer. Slike overordnede vurderinger av hvilken risiko vi som samfunn er villig til å akseptere er det, avhengig av på hvilket nivå beslutninger treffes, i siste instans den enkelte konstitusjonelt ansvarlige statsråd, Regjeringen og Stortinget som er ansvarlige for.

Vedlegg 4

Brev fra kontroll- og konstitusjonskomiteen til Justis- og beredskapsdepartementet v/statsråden, datert 12. oktober 2012

Redegjørelse om regjeringens oppfølging av 22. juli-kommisjonens rapport – spørsmål i forbindelse med komitebehandlingen

I tilknytning til kontroll- og konstitusjonskomiteens behandling av redegjørelsene om regjeringens oppfølging av 22. juli-kommisjonens rapport, ser komiteen behov for å få svar på spørsmålene under. Komiteen vil presisere at den ber om statsrådens svar, og ikke svar fra underliggende etater.

Om politiets aksjon 22. juli 2011:

• 1. Ifølge 22. juli-kommisjonens rapport sviktet myndighetenes evne til å beskytte menneskene på Utøya. En raskere politiaksjon var reelt mulig. Gjerningsmannen kunne ha vært stanset tidligere 22. juli. Hvem har ansvaret for at evnen til å beskytte sviktet?

• 2. Hvorfor klarte en ikke å besvare alle nødanrop og sørge for god samordning mellom nødetatene?

• 3. Har statsråden en forklaring på hvorfor politiledere under terroraksjonen ikke benyttet seg av alle tilgjengelige resurser?

• 4. Hvorfor ble ikke medlemmene i den lokale redningssentralen innkalt?

• 5. Da terroren rammet Oslo sentrum ble OPD tilbudt assistanse fra nærliggende politidistrikt, men avslo dette tilbudet. I hvilke situasjoner og typetilfeller mener statsråden det er aktuelt å ta imot hjelp fra nærliggende politidistrikt og hvordan har statsråden formidlet dette til landets politiledere?

• 6. Hvorfor ble det ikke truffet tiltak fra POD om å benytte helikopter før etter pågripelsen?

• 7. På hvilken måte mener statsråden at det påvirket politiets reaksjonsevne at det manglet en felles base for politihelikopter og beredskapstropp?

• 8. POD har utarbeidet et eget planverk for politietaten til bruk ved terrorhendelser. Politiets terrorplanverk ble ikke iverksatt av POD den 22. juli. Heller ikke terrorplanverket ved Oslo politidistrikt ble tatt i bruk denne dagen.

• • a) Hvordan har departementet forsikret seg om at terrorplanverket i de underliggende virksomheter blir tatt i bruk ved større hendelser?

  • b) Hva har statsråden gjort for å forsikre seg om at slike planer tas i bruk ved eventuelle senere hendelser?

• 9. Oslo politidistrikt hadde oppdaterte objektsikringsplaner. Hva er statsrådens vurdering av om disse er realistiske, sett i lys av at politipersonell ikke ble brukt til objektsikring i tiden etter bomben gikk av i regjeringskvartalet?

Om andre aktørers rolle 22. juli 2011:

• 10. Justisdepartementet satte ikke stab og mobiliserte ikke nok personell til å bemanne stabsfunksjonene den 22. juli 2011. Daværende statsråd Knut Storberget var i følge egen forklaring til kommisjonen overbevist om at dette var gjort inntil det fremkom i media at så ikke var tilfelle.

• • a) Hvem er ansvarlig for at det skal settes stab i slike situasjoner?

  • b) I de tilfeller statsråden ikke selv undersøker/beordrer opprettelse av stab, hvem/hvilken funksjon i departementet har ansvaret for å følge opp dette?

• 11. På kvelden den 22/7 ble det avholdt et koordineringsmøte mellom statsministeren og de tilstedeværende statsrådene. I tillegg deltok flere statssekretærer, departementsråder, «fungerende» politidirektør (de tilstedeværende visste ikke at Mæland var på plass igjen) og sjef PST. Hvilke konkrete tiltak ble gjennomført som resultat av dette møtet?

• 12. Som følge av at alle departementer ble innkalt til Regjeringens kriseråd kl. 18.30 den 22/7 fikk møtet mer preg av å diskutere administrative utfordringer og regjeringsapparatets egen situasjon, snarere enn håndteringen av selve krisen. Den brede deltakelsen fikk også den konsekvens at ikke alle saker som naturlig hørte hjemme der kunne tas opp i kriserådet fordi bare et fåtall av deltakerne var sikkerhetsklarert. Hvorfor er det ikke avklart i forkant hvem som kan/skal delta på disse møtene og at de som deltar har den nødvendige sikkerhetsklarering?

Politiets sikkerhetstjeneste:

• 13. 22. juli-kommisjonen konkluderer med at terrortrusselbildet er i stadig endring. Er PST utrustet til å imøtese dette?

• 14. PST har over tid fått kritikk for feil fokus, og for å fortsatt være for mye opptatt av fiendebilder som har vært koblet til den kalde krigens periode, samt av å la agendaen til USA dominere eget arbeid. Er dette en riktig oppfatning?

• 15. I hvilket omfang har PST prioritert høyreekstreme i sitt arbeid de siste årene? Mener regjeringen at høyreekstreme har vært prioritert høyt nok av PST de siste årene?

• 16. Forelå det personvernhensyn eller lovlighetshensyn som hindret at PST fanget opp massemorderen på radaren og fikk stanset ham?

• 17. Bevissthet om viktige sikkerhets- og beredskapsspørsmål har vært for lav også hos politisk ledelse i følge Gjørv-kommisjonens rapport. Statsrådens nærhet til NSM og PST synes å ha vært nedprioritert. PST rapporterer direkte til departementet.

• • a) Hva er årsaken til at denne dialogen har vært nedprioritert?

  • b) Vil statsråden bedre sin egen kontakt med og oppfølging av PST?

  • c) Er det innført nye fastlagte rutiner for jevnlig dialog mellom PST og statsråden?

• 18. Hva slags rutineendringer og endrede prioriteringer skjer i PST nå som direkte følge av lærdommen fra 22. juli og kommisjonens rapport? I hvilken grad er disse endringene rettet mot å bekjempe faren for terror fra høyreekstreme?

• 19. I hvilken grad mener statsråden at det før 22. juli 2011 var samsvar mellom PSTs resurser og prioriteringer på den ene siden og samfunnets forventninger til PSTs mulighets- og handlingsrom på den andre? Tilsvarende spørsmål ble stilt av Stortingets særskilte komité og da svarte statsråden at hun ville avvente PSTs egenevaluering og Gjørv-kommisjonen før svar ble gitt.

Riksalarm:

• 20. Stortinget ba statsråden endre og modernisere riksalarmsystemet slik at flere sentrale politiledere blir varslet i tillegg til sentralene i politidistriktene, jf. Innst. 207 S (2011-2012). Hvordan har statsråden gjennomført Stortingets bestilling og hvem og hvordan mottas riksalarm i dag?

• 21. Hva er forventet reaksjonstid fra KRIPOS sin side, som ansvarlig for utsendelse av riksalarm, fra innrapportering om terroranslag til riksalarm er sendt?

• 22. Hva er årsaken til at KRIPOS er gitt rollen som sender av riksalarm?

• 23. Har statsråden vurdert å gi alle politidistrikt selvstendig mulighet til å sende riksalarm for å hindre tidsspille ved alvorlige hendelser hvor riksalarm bør bli sendt?

• 24. Hvilke konkrete tiltak er iverksatt for å sikre bedre informasjonsutveksling mellom politidistriktene ved store hendelser?

Politihelikopteret:

• 25. Politihelikopteret ble ikke mobilisert under aksjonen 22. juli 2011 før gjerningsmannen var pågrepet. Det er lagt opp til en døgnkontinuerlig responstid på 15 minutter. Fra hvilket tidspunkt tilfredsstilte helikopterberedskapen dette kravet etter 22. juli 2011?

• 26. Nedetiden på politihelikopteret i 2011 var omtrent 57,3 prosent. Hva er beregnet nedetid for politihelikopteret

• • a) siste tre måneder

  • b) siste seks måneder

  • c) anslag neste 12 måneder

Om politiets arbeid og organisering:

• 27. Gjørv-kommisjonen viser til at Øystein Mæland, som relativt nytilsatt politidirektør 22. juli 2011, ikke var kjent med det aktuelle planverk som skal tre i kraft ved terroranslag. Hvilke rutiner gjelder ved ansettelse av ny politidirektør når det gjelder informasjon om aktuelle planverk, nødprosedyrer mv?

• 28. I hvilken grad har departementet i sin styringsdialog med Politidirektoratet vektlagt mål og forventninger på beredskapsområdet?

• 29. Politiets bemanningsplaner var lagt opp slik at flest var på jobb når minst skjedde. Hva er årsaken til at departementet ikke har sett denne problemstillingen?

• 30. Hva er årsaken til at departementet ikke har fokusert på å sikre tilfredsstillende loggføringssystemer og muligheten til deling av skriftlig kommunikasjon i politiet?

• 31. Rutinene for å innkalle mannskap til politiet avviker fra tilsvarende rutiner i helsesektoren.

• • a) Hva er årsaken til at varslingsrutinene er så ulike?

  • b) Hva er bakgrunnen for at dette ikke var endret før 22. juli 2011?

  • c) Hvilke tiltak for endrede og mer effektive innkallingsrutiner er gjennomført etter terroraksjonen?

• 32. Oslo-politiet har en annen organisering av stabsfunksjonen enn øvrige politidistrikt, ved at det ikke er politimesteren selv, men en av visepolitimestrene som har politimesterrollen i stab.

• • a) Mener statsråden dette er en tilfredsstillende organisering?

  • b) Er denne organiseringen klarert med departementet?

  • c) Bidrar en slik organisering til ansvarsplassering eller ansvarspulverisering?

  • d) Har statsråden vurdert om denne formen for alternativ organisering bidro til å svekke beslutningsevnen under politiets aksjon?

  • e) Kan organiseringen ha bidratt til at bistandsanmodningen overfor Forsvaret tok for lang tid?

  • f) Kan organiseringen bidra til at en underordnet ikke våger å ta beslutninger som påvirker budsjettbalansen i distriktet negativt, eksempelvis ved å holde politihelikopteret ute av tjeneste?

• 33. Operasjonssentralens fysiske og tekniske forutsetninger var utilfredsstillende. Dette var kjent for departementet, POD og OPD blant annet fordi dette var pekt på i forbindelse med tidligere øvelser. Hva er årsaken til at departementet ikke har forsikret seg om at erfaringen fra tidligere øvelser ble omsatt i endringer slik at OPD hadde sikret forsvarlige lokaler og fasiliteter til å håndtere slike hendelser?

• 34. Stabslokalene ved Oslo politidistrikt var ikke tilfredsstillende. Dette var kjent for departementet, POD og OPD blant annet fordi dette var pekt på i forbindelse med tidligere øvelser. Hva er årsaken til at departementet ikke har forsikret seg om at erfaringen fra tidligere øvelser ble omsatt i endringer slik at OPD hadde sikret forsvarlige lokaler og fasiliteter til å håndtere slike hendelser?

• 35. Beredskapstroppen er den best trente politistyrken i landet. Etter eksplosjonen i regjeringskvartalet ble BT benyttet bl.a. til søk og redning i regjeringskvartalet, på tross av at faren for nye angrep ble sett på som overhengende (Gjørv-kommisjonens rapport side 104). Foreligger plan eller beredskapsinstruks som forsvarer bruk av BT som røykdykkere i en slik situasjon, eller er utgangspunktet at brann- og redningsetaten skal foreta røykdykkersøk ved slike dramatiske hendelser? (viktig punkt fordi bruken av BT til slike oppgaver forsinket utrykningen til Utøya med 10-15 minutter).

• 36. Systemet OPD hadde for flåtestyring krevde manuell pålogging når patruljer kom på vakt. 22. juli var arbeidspresset på operasjonssentralen for høyt til å få dette gjort. Det resulterte i at hverken operasjonsledelse eller innsatsledelse hadde oversikt over tilgjengelige resurser.

• • a) Har øvrige politidistrikt tilsvarende tungvint løsning?

  • b) Har departementet fastsatt krav til flåtestyringssystem i det enkelte politidistrikt?

  • c) Har alle politidistrikt samme flåtestyringssystem, slik at resurser kan samordnes på tvers av politidistrikter?

  • d) Er det mulig for et politidistrikt å «se» politikjøretøy fra andre politidistrikter i sitt flåtestyringssystem? I enkelte tilfeller kan nabodistriktets kjøretøy være nærmeste tilgjengelige ressurs.

  • e) Hvis det ikke er mulig å «se» hverandres resurser uavhengig av politidistrikt, mener statsråden dette er hensiktsmessig? Hvis ja, hvorfor?

• 37. Det var ferieavvikling da terroren rammet Norge. Det påvirket tilgangen på mannskap. Sommeren er i mange politidistrikt høysesong for utrykninger.

• • a) På hvilken måte forsikret statsråden seg om at ferieavviklingen i 2012 ikke reduserte politiets beredskap nevneverdig?

  • b) Hvordan forsikrer statsråden seg om at det enkelte politidistrikt opprettholder beredskapen og evnen til rask og effektiv respons også om sommeren?

• 38. Politiets responstid vil være avgjørende ved anslag rettet mot liv og helse over hele landet. Når mener statsråden det er realistisk å få innført krav til responstid for politiet?

• 39. Når blir ny base for politihelikopteret og beredskapstroppen på Alnabru ferdigstilt?

• 40. Mener statsråden at dagens dekning av innsatspersonell (UEH med IP3) er tilfredsstillende utfra dagens risikobilde?

• 41. Etter angrepene 22. juli ble det ikke gjennomført endringer i øvingsopplegget for innsatspersonell. Er det planlagt gjennomført endringer i dette opplegget nå, eller er statsråden av den oppfatning av øvingsstrukturen for IP er god nok?

• 42. Det tok lang tid fra terroranslaget mot regjeringskvartalet til sikring ble gjennomført av flere vitale sikringsverdige objekter, herunder Stortinget. Hvordan har statsråden forsikret seg om at sikringsverdige objekter, også i ferietiden, vil få nødvendig sikring og beskyttelse under et eventuelt fremtidig terrorangrep?

• 43. Har statsråden i forbindelse med arbeidet for å bedre rutinene for sikring av sikringsverdige objekter satt konkrete krav til tid før sikring skal være iverksatt? Hvis ja, hva er kravene? Hvis nei, hvorfor ikke?

IKT i politiet:

• 44. Kommisjonen peker på mangelfullt IKT-utstyr, men også manglende evne til å utnytte IKT i politiet. Hva er årsaken til denne kompetansesvakheten?

• 45. Det finnes i dag teknologiske løsninger som vil muliggjøre full oversikt over plassering av redningsutstyr og materiell (bil, båt, redning, mv) ved krise, katastrofe eller terror fra alle nødetatene, slik at operativ ledelse raskt får oversikt over hva som kan tas i bruk. Hva er årsaken til at statsråden bevisst lar være å innføre et slikt tverrsektorielt GPS-basert system?

• 46. Mangelen på moderne kommunikasjonsutstyr påvirket ankomsttid for Beredskapstroppen til fastsatt oppmøtested. Dersom politiet hadde hatt tilgang til GPS og GPS-data som kartvisning i bilene, ville det ikke oppstått misforståelse om oppmøtested. Det nye nødnettet vil heller ikke tilfredsstille et slikt behov.

• • a) Har departementet vurdert alternative måter å fremme digital kommunikasjon i politiet, når er det eventuelt gjort og hva ble resultatet?

  • b) Dersom dette ikke er gjort, hva er årsaken til at departementet ikke har vurdert dette som et viktig beredskaps- og sikkerhetsmessig tiltak?

Nødnett:

• 47. Hvem har spesifisert nødnettleveransen?

• 48. Hvor mange brukere er det i nødnett i dag?

• 49. Hvilke tilbakemeldinger har brukerne av nødnett gitt?

• 50. Hva er gjort med klager og innspill fra brukerne til forbedringer i nødnett?

• 51. Hva blir dekningen for nødnett når det er bygd ut i hele landet, og vil nødnett gi dekning innendørs?

• 52. Inntil nødnett er ferdig etablert i hele landet må det sikres tilstrekkelige løsninger for samband og kommunikasjon. Hva er gjort hittil og hvordan er statsrådens vurdering av dette?

• 53. Klokken 16.04 22. juli 2011 var det omfattende trafikk på sambandet ved OPD. Viktig informasjon kom ikke frem til innsatsleder via samband, men måtte overbringes via mobilnettet. Hvordan har statsråden forsikret seg om at kapasiteten på utbygd nødnett er tilstrekkelig til å håndtere slike store hendelser?

• 54. Det nye nødnettet skapte utfordringer under aksjonen fordi det var en blanding av gammelt og nytt kommunikasjonsutstyr som ble benyttet. Det er fortsatt lenge før nytt nødnett er implementert generelt. Har statsråden vurdert alternative måter å «rulle ut» nødnettet på, eksempelvis samarbeid med teleoperatører som kan avsette kapasitet til digital nødnetts-kommunikasjon i allerede eksisterende nett, tilsvarende systemet i London?

• 55. På hvilken måte vil det nye nødnettet sikre fremtidig mulighet til deling av skriftlig informasjon i politidistriktene?

Beredskap og oppfølging:

• 56. Hva var den egentlige grunnen til at samordningsprosjektet som skulle gjøre redningsetatene i stand til å kommunisere ble lagt på is i 2010?

• 57. Hva er årsaken til at det ikke fantes en konkret oversikt over hva Forsvaret kunne bistå med i løpet av kort tid ved terroranslag mot norske mål?

• 58. Å avholde øvelser er helt sentralt for å avdekke forbedringspotensiale. Det hjelper imidlertid lite å avholde øvelser dersom en ikke evner å lære av de feil og mangler som avdekkes.

• • a) Hvordan forsikret departementet seg om at en tok lærdom av øvelsene i de ytre etater?

  • b) Siden Gjørv-rapporten konkluderer med at dette systemet ikke fungerte tilfredsstillende. Hva har statsråden konkret gjort for å rette dette opp?

• 59. Hvor mange beredskaps- og krisehåndteringsøvelser, -spill, simuleringer med videre har henholdsvis statsråden, resten av politisk ledelse og statsrådens nærmeste stab deltatt i gjennom perioden 2005–2012? Hvilke scenarioer og metodikk er lagt til grunn for eventuelle øvelser, hvilke evalueringer er gjort, og hvordan er eventuelle funn implementert i departementet?

• 60. PST advarte i 2007 Regjeringens sikkerhetsutvalg (RSU) om at det var mer enn 50 prosent sannsynlighet for at Norge ville oppleve et terroranslag i løpet av de neste tre til fem år. Hva er normal prosedyre for oppfølging av slik informasjon gitt til RSU?

• 61. Statsråden satte i fjor ned en egen hurtigarbeidende gruppe som skulle gjennomgå departementets sikkerhets- og beredskapsoppgaver, og gi anbefalinger til statsråden om mest mulig effektiv og tydelig organisering. Hvilke anbefalinger ga gruppen, og hva er gjennomført av endringer så langt. Hvilke endringer er fortsatt ikke gjennomført eller ikke tenkt gjennomført?

• 62. Har statsråden initiert en videreutvikling og forsterket overordnet plan for å forebygge og håndtere mulige terrorangrep i Norge?

• 63. Ny bistandsinstruks ble vedtatt 22. juni 2012. Hvilke reelle endringer er gjort for å få ned tiden ved anmodning fra politiet om håndhevelsesbistand?

• 64. Hvilke tiltak er konkret gjennomført for å bevisstgjøre politiledere om viktigheten av å raskt be om bistand fra Forsvaret eller andre ved større hendelser?

• 65. Justis- og beredskapsministeren stilte selv følgende spørsmål under sin redegjørelse: «Er vi sikre på at vi har funnet den rette balansen mellom personvern og trygghet?» Hva er ministerens svar på sitt eget spørsmål?

• 66. Justis- og beredskapsministeren sier i sin redegjørelse at vi på nesten alle områder står overfor dilemmaer og motstridende hensyn knyttet til sikkerhet og beredskap, og at vi må ta debatt om hvor grensene går. En leders oppgave er ikke bare å reise debatt, men også ta ansvar og bestemme hva som skal ha avgjørende betydning. Når det gjelder sikkerhet og beredskap, hvilke momenter mener ministeren skal få utslagsgivende betydning når det gjelder borgernes sikkerhet?

• 67. Statsråden lovet i redegjørelsen 28. august 2012 at beredskap og sikkerhet skal prioriteres, og at dette vil være et tema i stortingsmeldingen om oppfølgingen av 22. juli-rapporten. Videre har departementet utsatt Resultatreformen. Hvordan skal statsråden sikre at fokuset på beredskap ikke går bekostning av andre sentrale oppgaver?

• 68. I St. meld. nr. 22 (2007-2008) opplyste Regjeringen at den ville beholde politireserven «som en forsterkningsressurs til det vanlige politiet ved sjeldne eller omfattende hendelser der politimyndighet er nødvendig for håndteringen».

• • a) Mener statsråden at politireservens kompetanse er utilstrekkelig for å kunne bidra ved større hendelser som terroranslag?

  • b) Hva er statsrådens syn på at politireserven ikke ble kalt inn 22. juli?

• 69. I statsrådens svar til den særskilte komité datert 22. desember 2011opplyses det at regjeringen vil vurdere å videreutvikle et nasjonalt ressursregister for redning og beredskap (NARRE). Hva er status?

Om ledelse, holdninger og kultur i staten:

• 70. Kommisjonen har i sin rapport en detaljert beskrivelse av hendelsene fra bomben smalt i regjeringskvartalet til gjerningsmannen nådde Utøya. Det gis et innblikk i hvordan politiet blir varslet fra flere hold om gjerningsmannens utseende og bil med registreringsnummer. Det tar for lang tid før operasjonsleder sender ut opplysningene, men da det først skjer er det flere hendelser som kan tegne et bilde av en kultur som hindrer effektivt politiarbeid. Den første er Beredskapstroppens vurdering av at opplysningen som blir gitt om gjerningsmann og bil er for vage til å iverksette tiltak. Den andre skjer i Asker og Bærum politidistrikt hvor operasjonsleders beskjed om å avbryte pågående oppdrag for å se etter gjerningsmannens bil, ikke blir fulgt. I begge tilfeller får vi inntrykk av at det er et misforhold mellom operasjonsleder og de som mottar operasjonsleders opplysninger og/eller beskjeder. Er det slik at kjønn, alder, erfaring og status er viktigere enn den formelle posisjonen den enkelte innehadde da katastrofen inntraff? Og er dette et utrykk for den gjengse kultur i politiet?

• 71. Politiet er normalt en etat hvor beordring umiddelbart skal medføre oppfølging. Eksemplet fra Asker og Bærum politidistrikt 22. juli (jf. spørsmålet over) viste at ordrer ikke ble fulgt.

• • a) Mener statsråden dette er et praktisk utslag av en kultur eller ukultur i politiet i forholdet mellom operasjonsledelse og patrulje når respekten for ordre er så svak som i dette tilfellet?

  • b) Har statsråden eller departementet som sådan vært klar over at ordresystemet i politiet har så vidt dårlig gjennomslag som dette tilfellet viser?

  • c) Hvilket fokus har departementet hatt på viktigheten av at ordre effektivt effektueres på patruljenivå ved nasjonale hendelser?

  • d) Hvilke tiltak har statsråden gjennomført etter at hun ble kjent med kommisjonens funn for å sikre oss mot at tjenestemenn/patruljer overprøver direkte ordre fra operasjonsledelse?

• 72. Har statsråden – i forkant av 22. juli 2011 – vært kjent med det Gjørv-kommisjonen omtaler som manglende kultur for beredskaps- og sikkerhetstenkning i egenskap av å være medlem av regjeringen, uavhengig av portefølje?

• 73. I den grad statsråden har vært kjent med det Gjørv-kommisjonen omtaler som manglende kultur for beredskaps- og sikkerhetstenkning i egenskap av å være medlem av regjeringen, hva har regjeringsmedlem Faremo gjort for å endre en slik kultur?

Habilitet:

• 74. Gjørv-kommisjonen peker på tydelige lederutfordringer i hele kjeden fra departement ned til innsatsnivå. Det er pekt på at dette kan være kulturbetinget. I lys av en slik kulturutfordring er det aktuelt å vurdere en del av oppfølgingsarbeidet i departementet. I oppfølgingen av terroranslagene startet diskusjonen om tidligere politidirektør Øystein Mælands rolle, særlig knyttet til politiets egenevaluering etter terroren.

• a) Hva er årsaken til at statsråden ikke fikk sin habilitet i forhold til Mæland vurdert allerede ved egen tiltredelse 11. november 2011?

• b) Er det noe i statsrådens relasjon til tidligere politidirektør Mæland som endret seg i løpet av de ca ni månedene fra statsrådens tiltredelse til statsråden erklærte seg inhabil i forhold overfor Mæland?

• c) Mener statsråden at noen av hennes tjenestehandlinger i perioden fra 11. november 2011, frem til statsråden erklærte seg inhabil, var påvirket av at statsråden rent faktisk var å anse som inhabil i forhold overfor daværende politidirektør?

• 75. Ifølge opplysninger i VG 6. oktober 2012 hadde departementsråd Tor Saglie dialog med daværende politidirektør Øystein Mæland etter at statsråden hadde erklært seg inhabil.

• a) På hvilken fullmakt og under hvilken statsråds myndighet opererte Saglie overfor Mæland på dette tidspunkt?

• b) Hvem avgjorde at Mæland måtte avklare sin egen situasjon i løpet av en kort dag før et direktesendt debattprogram på NrK?

Komiteen ber om svar innen fredag 26. oktober 2012. Videre bes det om at en word-fil av svaret sendes elektronisk til kontroll@stortinget.no

Vedlegg 5

Brev fra Justis- og beredskapsdepartementet v/statsråden til kontroll- og konstitusjonskomiteen, datert 26. oktober 2012

Redegjørelsene om regjeringens oppfølging av 22. juli kommisjonens rapport – spørsmål i forbindelse med komitebehandlingen

Jeg viser til brev fra Kontroll- og konstitusjonskomiteen av 12.10.2012. Jeg viser også til redegjørelser som ble gitt av Statsministeren og meg i Stortinget 28. august om tiltak som var igangsatt for å bedre beredskapen.

22. juli-kommisjonens rapport, som ble avgitt til statsministeren 13. august, er den grundigste gjennomgangen av en politiaksjon som er foretatt i Norge. Kommisjonen har i detalj gjennomgått hendelsesforløpet og har kommet med en hovedkonklusjon: «Kommisjonens oppfatning er at det som grunnleggende skilte det som gikk godt fra det som gikk dårlig 22/7, i hovedsak var knyttet til holdninger, kultur og lederskap, og hvordan mennesker og organisasjoner utøvet den myndighet de var gitt. Etter vårt syn har Storting og regjering gjennom stortingsmeldinger og sentrale lovverk på samfunnssikkerhetsområdet foretatt rimelige avveininger mellom åpenhet og sikkerhet og på de fleste områder stilt opp fornuftige ambisjoner for sikkerhetsnivået i samfunnet. Utfordringen ligger i å skape bedre samsvar mellom ord og handling.»

s. 458

På denne bakgrunn har kommisjonen kommet med 31 anbefalinger. Regjeringen legger kommisjonens rapport til grunn for sitt videre arbeid for å styrke beredskapen.

Som det ble opplyst i Stortinget 28. august vil kommisjonens rapport bli fulgt opp med en melding til Stortinget. Meldingen vil bli lagt fram for Stortinget i vårsesjonen 2013. Der vil kommisjonens anbefalinger bli gjennomgått.

Enkelte av de spørsmålene komiteen reiser, gjelder tema som vil bli behandlet i meldingen. I svar på disse spørsmålene vil jeg derfor begrense meg til å vise til den kommende meldingen til Stortinget.

Jeg gjør oppmerksom på at fem av spørsmålene komiteen har stilt statsministeren blir besvart av meg. Spørsmålene nr. 5, 10, 14 og 15 besvares i henholdsvis svar nr. 25, 42, 55 og 61. Spørsmål nr. 11 til statsministeren besvares i spørsmål nr. 12. Videre besvarer jeg spørsmål nr. 12 og deler av spørsmål 7 til statsministeren.

Spørsmål:

• 1. Ifølge 22. juli-kommisjonens rapport sviktet myndighetenes evne til å beskytte menneskene på Utøya. En raskere politiaksjon var reelt mulig. Gjerningsmannen kunne ha vært stanset tidligere 22. juli. Hvem har ansvaret for at evnen til å beskytte sviktet?

Svar:

Myndighetene har ansvaret for beredskapen. Justisministeren har det konstitusjonelle ansvar på sitt område, innenfor de lover og bevilgninger Stortinget har gitt. Etats- og virksomhetsledere har også ansvar på sine respektive områder.

Kommisjonsleder Alexandra Bech Gjørv sa ved fremleggelsen av rapporten: «22. juli er fortellingen om ressursene som ikke fant hverandre». Kommisjonen mener at der det sviktet 22. juli, «skyldes det primært at:

• Evnen til å erkjenne risiko og ta lærdom av øvelser har vært for liten.

• Evnen til å gjennomføre det man har bestemt seg for, og til å bruke planene man har utviklet, har vært for svak.

• Evnen til å koordinere og samhandle har vært mangelfull.

• Potensialet i informasjons- og kommunikasjonsteknologi har ikke vært godt nok utnyttet.

• Ledelsens evne og vilje til å klargjøre ansvar, etablere mål og treffe tiltak for å oppnå resultater har vært utilstrekkelig.»

  s. 450

Kommisjonen mener at lærdommene som kan trekkes av dette «i større grad handler om ledelse, samhandling, kultur og holdninger – enn mangel på ressurser, behov for ny lovgivning, organisering eller store verdivalg.»

s. 16

Spørsmål:

• 2. Hvorfor klarte en ikke å besvare alle nødanrop og sørge for god samordning mellom nødetatene?

Svar:

Kommisjonen peker på manglende teknisk kapasitet og utilstrekkelig antall operatører som en forklaring på hvorfor ikke alle nødanropene ble besvart. Når det gjelder samordning mellom nødetater peker Kommisjonen på sambands- og kommunikasjonsutfordringer, blant annet fordi Nødnett ikke er utbygget i Nordre Buskerud politidistrikt: «Blant innsatspersonellet fra de ulike etatene og hjelpeorganisasjonene den 22/7 hadde noen Nødnett, noen analogt helseradionett og noen kun mobiltelefon. De mange aktørene strevde følgelig med å få kontakt med hverandre.»

s. 187

Som det ble redegjort for 28. august er det i ettertid etablert økt linjekapasitet og ordninger som skal sørge for oppbemanning av sentralene når det er behov.

Spørsmål:

• 3. Har statsråden en forklaring på hvorfor politiledere under terroraksjonen ikke benyttet seg av alle tilgjengelige resurser?

Svar:

Kommisjonen uttaler blant annet følgende: «Kommisjonen har fra flere fått tilkjennegitt at det er krevende for et politidistrikt å motta bistand i en akuttsituasjon som dette. Kommisjonen har forståelse for dette, særlig dersom det er snakk om bistand på det sentrale åsted. Bistand i form av observasjonsposter/sperreposter på sentrale trafikknutepunkter i egne distrikter for å fange opp eventuelle flyktende gjerningsmenn framstår imidlertid som gjennomførbart.»

Fotnote 66 på s. 91

I tillegg uttaler den: «I stedet for en proaktiv innkalling av tilgjengelige ressurser synes varsling til samvirkeaktørene i stor grad å ha blitt foretatt etter hvert som det oppsto behov for bistand. Etter kommisjonens syn er dette ikke i tråd med situasjonsforståelsen om at man var utsatt for et terrorangrep, og at sekundærangrep kunne forventes. Det var heller ikke i tråd med tiltakene i eget planverk og den proaktive beredskapsmetodikken denne legger til grunn. Kommisjonen har imidlertid merket seg at mobiliseringen av andre politidistrikter og samvirkeaktører bedret seg utover kvelden.»

s. 106

Kommisjonen peker videre på «svakheter både ved holdningen til å mobilisere og ved systemene for gjennomføring.»

s. 163

Når det gjelder bistand fra Forsvaret uttaler kommisjonen følgende: «POD har en nøkkelrolle i å formidle og effektuere bistandsanmodninger fra politiet til Forsvaret. Dette er en viktig del av å sikre tilstrekkelige ressurser til politiaksjonen. 22/7 ble det formidlet flere slike, og stort sett fungerte dette samarbeidet godt, og anmodningene ble raskt ekspedert.»

s. 160

Kommisjonsrapporten gir et årsaksbilde for at innsatspersonell fra Søndre Buskerud politidistrikt ikke ble disponert av Nordre Buskerud politidistrikt til politiaksjonen på Utøya, og redegjør for hvorfor MS Thorbjørn og andre båter ikke ble disponert. Årsaksbildet peker på manglende kapasitet og svikt i kommunikasjon og informasjonsutveksling.

Spørsmål:

• 4. Hvorfor ble ikke medlemmene i den lokale redningssentralen innkalt?

Svar:

I kommisjonens rapport gis følgende forklaring på hvorfor den ikke ble innkalt i Oslo: «Operasjonsleder har forklart at hun anså terrorangrepet som en politioperasjon og ikke vurderte å innkalle Lokal redningssentral (LRS).»

Fotnote på s. 91

Hovedredningssentral Sør-Norge slutter seg til dette i brev til Politidirektoratets evalueringsutvalg: «Hendelsene 22. juli var først og fremst terrorhandlinger, og således politiets ansvar å håndtere. Ut i fra hendelsenes omfang inneholdt de også klare elementer av redningstjeneste, men innenfor en terror-ramme som etter HRS sitt syn satte politiet i sentrum av håndteringen.»

Brev av 9. januar 2012

Spørsmål:

• 5. Da terroren rammet Oslo sentrum ble OPD tilbudt assistanse fra nærliggende politidistrikt, men avslo dette tilbudet. I hvilke situasjoner og typetilfeller mener statsråden det er aktuelt å ta imot hjelp fra nærliggende politidistrikt og hvordan har statsråden formidlet dette til landets politiledere?

Svar:

Kommisjonen skriver: «Politidistriktet [Oslo politidistrikt]anmodet ingen av nabodistriktene om bistand i aksjonsfasen. Flere distrikter tilbød ressurser, men fikk beskjed om at det foreløpig ikke var behov.»

s. 106

Videre skriver kommisjonen: «Sentralen [i Oslo] manglet også oversikt over hvilke politiressurser den rådde over.»

s. 91

Vurdering av behov for og anmodning om bistandsressurser fra nabodistrikt tilligger vedkommende politimester. Politidirektoratet skal bistå med å fremskaffe og beordre ressurser i samråd med politimesteren. Bistand er nødvendig når politidistriktet ikke selv har tilstrekkelig med ressurser eller kompetanse til å håndtere situasjonen. Dette gjøres fra tid til annen også i forbindelse med planlagte situasjoner, som for eksempel ved større arrangementer og statsbesøk.

Nabohjelp mellom politidistrikter blir tatt opp på politisjefmøter. Politimestrene er oppfordret til å inngå samarbeids-/bistandsavtaler for nabohjelp ved hendelser, slik at ressurser raskt og fleksibelt kan rekvireres for oppdrag med nærmere definert innsats. Politidirektoratet vil gjennom rundskriv iverksette retningslinjer for nabohjelp. Departementet vil komme tilbake til dette i meldingen til Stortinget.

Spørsmål:

• 6. Hvorfor ble det ikke truffet tiltak fra POD om å benytte helikopter før etter pågripelsen?

Svar:

Da Politidirektoratet ble opprettet ble det drøftet om det skulle ha operative funksjoner. Det ble da uttalt følgende: «Operative funksjoner skal primært ivaretas av politidistriktene eller særorgan med operative funksjoner. Bare i helt spesielle situasjoner bør direktøren for Politidirektoratet ha mulighet til å gripe inn i operativ virksomhet. Dette kan f.eks. gjelde i saker av vesentlig, nasjonal betydning eller hvor det kan være uomgjengelig nødvendig av hensyn til gjennomføringen av politioperasjonen.»

Ot. Prp. nr 7 (1999-2000) side 50 annen spalte

Politioperativt ansvar for å beslutte bruk av politihelikopteret er lagt til Oslo politidistrikt.

Kommisjonen uttaler om bruken av helikopter 22. juli 2011: «22/7 avviklet helikoptertjenesten fellesferie, noe som i stor grad bidro til at politihelikopteret ikke kom seg i lufta før etter kl. 21.00. Verken operasjonssentralen, fungerende politimester eller de stabsfunksjonene som tidlig var i drift, tenkte på muligheten for å mobilisere politihelikopteret. Operasjonsleder brukte heller ikke planverket for bombeeksplosjoner hvor det framgår at politihelikopteret skal mobiliseres. Politidirektoratet (POD) traff heller ingen tiltak for å mobilisere helikopteret til aksjonen tidlig. Dette gjaldt også politiets innsatsleder i regjeringskvartalet, som var kjent med at helikopteret sto på bakken, og som har fortalt kommisjonen at han tenkte mer i retning av å få så mange enheter som mulig til Utøya. Det var først kl. 19.09, da sjefen for spesialseksjonen i Oslo politidistrikt oppdaget at politihelikopteret ikke var mobilisert, at politiets helikopter ble beordret i lufta. Årsaken til at han mobiliserte helikopteret, var at han anså at helikopteret ville være en nyttig ressurs.»

s. 289

For bistand av Forsvarets helikoptre har Politidirektoratet opplyst at de tidlig fulgte opp den etablerte kontakten mellom Oslo politidistrikt og Forsvaret.

Spørsmål:

• 7. På hvilken måte mener statsråden at det påvirket politiets reaksjonsevne at det manglet en felles base for politihelikopter og beredskapstropp?

Svar:

Beredskapstroppen mobiliserte raskt. Tilstedeværelse i Oslo medførte også at de raskt kunne reise fra Oslo for å bistå Nordre Buskerud. Kommisjonen har ikke reist kritikk mot at beredskapstroppen mobiliserte for sent eller at en felles base for helikopter og beredskapstropp ville medført raskere utrykning 22. juli. Men kommisjonen gir følgende anbefaling: «Planene om et nasjonalt beredskapssenter i Oslo bør gjennomføres. Et slikt senter vil gi grunnlag for synergier, egnede fasiliteter for trening og operasjoner samt kortere reaksjonstid.»

s.337

Nå er politihelikoptertjenesten styrket, og et ekstra helikopter er innleid. Et nytt beredskapssenter som samler Beredskapstroppen, hundetjenesten og politihelikoptertjenesten er i prosess, i tråd med kommisjonens anbefaling. Regjeringen foreslår i statsbudsjettet for 2013 å bevilge 10 mill. kroner til planlegging av nytt beredskapssenter for politiet. For videre omtale av dette viser jeg til budsjettproposisjonen og den kommende meldingen til Stortinget.

Spørsmål:

• 8. POD har utarbeidet et eget planverk for politietaten til bruk ved terrorhendelser. Politiets terrorplanverk ble ikke iverksatt av POD den 22. juli. Heller ikke terrorplanverket ved Oslo politidistrikt ble tatt i bruk denne dagen.

• • a) Hvordan har departementet forsikret seg om at terrorplanverket i de underliggende virksomheter blir tatt i bruk ved større hendelser?

  • b) Hva har statsråden gjort for å forsikre seg om at slike planer tas i bruk ved eventuelle senere hendelser?

Svar:

Politidirektøren er gjennom sivilt beredskapssystem (SBS) gitt myndighet til å iverksette tiltak ved overraskende angrep. Disse tiltakene er omhandlet i Politiets beredskapssystem Del II, der det fremgår at politidistriktene skal planlegge ut fra disse tiltakene. Politidirektoratet kan iverksette alle eller enkelte av tiltakene. I akutte tilfeller har politimestrene samme fullmakt.

• a) Når det gjelder departementets rolle i bruken av terrorplanverket den 22. juli 2011, vises det til 22. juli-kommisjonens rapport: «Etter kommisjonen syn ville det ikke vært unaturlig, i en så krevende og usikker situasjon som 22/7, om JD i større grad satte seg inn i hvordan politiet og POD fulgte opp de henstillingene de hadde fått i krisens første fase om å mobilisere alle nødvendige ressurser og ikke nøle med å be om bistand fra Forsvaret. Kommisjonen finner det på den annen side vanskelig å kritisere JD for at man i de første kaotiske timene etter bombeangrepet la til grunn at politiet fulgte eget planverk og iverksatte alle nødvendige tiltak.»

  s.253

• b) Etter at jeg overtok som justis- og beredskapsminister har jeg i styringsdialogmøte med politidirektøren forsikret meg om at utarbeidet planverk vil bli benyttet ved eventuelle senere hendelser. Det er igangsatt forbedring av planverk, SBS og tilsyn/kontroll, som jeg vil redegjøre nærmere for i den kommende meldingen til Stortinget. Jeg viser for øvrig til mitt svar på spørsmål 62. I tillegg viser jeg til økt aktivitet når det gjelder deltakelse på øvelser, jf. svar på spørsmål 59.

Spørsmål:

• 9. Oslo politidistrikt hadde oppdaterte objektsikringsplaner. Hva er statsrådens vurdering av om disse er realistiske, sett i lys av at politipersonell ikke ble brukt til objektsikring i tiden etter bomben gikk av i regjeringskvartalet?

Svar:

Objektsikringsplaner er grunnleggende viktig. Det tilligger Politidirektoratet å føre tilsyn med de enkelte politidistrikter og meg som justis- og beredskapsminister å føre kontroll med at direktoratet gjennomfører slikt tilsyn. Kommisjonens rapport uttaler følgende om objektsikringsplanene og bruken av disse den 22. juli:

«Politidistriktet hadde oppdaterte objektsikringsplaner. Kommisjonens gjennomgang viser imidlertid at disse ikke ble benyttet, noe som kommisjonen mener i stor grad kan tilskrives den krevende arbeidssituasjonen nøkkelpersonell innledningsvis befant seg i.»

s. 106

For øvrig viser jeg til mine svar på spørsmål 42 og 43.

Spørsmål:

Om andre aktørers rolle 22. juli 2011:

• 10. Justisdepartementet satte ikke stab og mobiliserte ikke nok personell til å bemanne stabsfunksjonene den 22. juli 2011. Daværende statsråd Knut Storberget var i følge egen forklaring til kommisjonen overbevist om at dette var gjort inntil det fremkom i media at så ikke var tilfelle.

• • a) Hvem er ansvarlig for at det skal settes stab i slike situasjoner?

  • b) I de tilfeller statsråden ikke selv undersøker/beordrer opprettelse av stab, hvem/hvilken funksjon i departementet har ansvaret for å følge opp dette?

Svar:

• a) Det er statsråden som departementets sjef som har det overordnede ansvaret for departementets virksomhet både i det daglige og i kriser. Det framgår av departementets kriseplan at departementets øverste administrative ledelse (departementsråd/assisterende departementsråd) har fullmakt til å beslutte etablering av departementets kriseorganisasjon, bestående av kriseledelse og krisestab. Kriseorganisasjonen skal etableres ved hendelser som kan forventes å bli av en slik art eller omfang at den vanskelig kunne følges opp av den ordinære linjeorganisasjonen.

• b) I tilfelle statsråden ikke selv undersøker eller beordrer etablering av kriseorganisasjonen er departementets administrative ledelse ansvarlig for å vurdere og eventuelt iverksette etablering av denne.

Overfor 22. juli-kommisjonen har den daværende administrative ledelsen forklart ar «man i den aktuelle situasjonen, med ødelagte kontorer, begrenset IKT-støtte og mange medarbeidere på ferie, fant det mest hensiktsmessig og fleksibelt å holde fast ved departementets ordinære linjeledelse.»

Forklaring Østgaard 1. juni 2012; forklaring, Ruud 6. juni 2012. Se også JD til 22JK, «Håndteringen av 22.07 i sentralforvaltningen », 5. januar 2012, 22JK, j.post 347, gjengitt i 22. juli-kommisjonens rapport s. 222

Etter min tiltredelse har jeg revidert departementets plan for håndtering av ekstraordinære hendelser og kriser, for å sikre at departementets kriseorganisasjon raskt etableres. Krisestøtteenheten rapporterer nå direkte til departementsråden. For ytterligere å styrke departementets krisehåndteringsevne, har jeg besluttet å etablere en ny avdeling for krisehåndtering og sikkerhet med utgangspunkt i Krisestøtteenheten. Avdelingen vil være operativ 1. desember i år.

Spørsmål:

• 11. På kvelden den 22/7 ble det avholdt et koordineringsmøte mellom statsministeren og de tilstedeværende statsrådene. I tillegg deltok flere statssekretærer, departementsråder, «fungerende» politidirektør (de tilstedeværende visste ikke at Mæland var på plass igjen) og sjef PST. Hvilke konkrete tiltak ble gjennomført som resultat av dette møtet?

Svar:

Formålet med et slikt koordineringsmøte er å undersøke behov for strategiske beslutninger på politisk nivå om de overordnede mål og rammer for krisehåndteringen. I løpet av det første døgnet ble det avholdt to koordineringsmøter. Møte mellom statsministeren, utenriksministeren, justisministeren og forsvarsministeren fant sted 22. juli 2011 klokken 20.30. På møtet ble det gitt situasjonsoppdateringer fra justisministeren, Politidirektoratet og PST. Temaer som ble drøftet var blant annet ivaretakelse av berørte og pårørende og kommunikasjonsbudskap utad.

Spørsmål:

• 12. Som følge av at alle departementer ble innkalt til Regjeringens kriseråd kl. 18.30 den 22/7 fikk møtet mer preg av å diskutere administrative utfordringer og regjeringsapparatets egen situasjon, snarere enn håndteringen av selve krisen. Den brede deltakelsen fikk også den konsekvens at ikke alle saker som naturlig hørte hjemme der kunne tas opp i kriserådet fordi bare et fåtall av deltakerne var sikkerhetsklarert. Hvorfor er det ikke avklart i forkant hvem som kan/skal delta på disse møtene og at de som deltar har den nødvendige sikkerhetsklarering?

Svar:

Kommisjonen skriver:

«Ved særlig omfattende kriser, hvor det kreves omfattende koordinering mellom departementene, trer Regjeringens kriseråd (nå Kriserådet) i funksjon.[….]

Kriserådet skal tilrettelegge for at spørsmål som krever politisk avklaring raskt legges fram for berørte statsråder eller regjeringen for drøftelse, og sikre at informasjon til mediene, befolkningen og andre framstår som koordinert fra myndighetenes side. Kriserådet består av de fem mest sentrale departementene i kriser, supplert av den eller de departementsrådene som er berørt av den aktuelle krisen.»

s. 76

Når først krisen oppstår, har praksis vært – i tråd med ansvarsprinsippet – at det departement som er mest berørt av krisen, som får hovedansvaret for å koordinere den sentrale håndteringen, herunder samordne krisestyringen på departementsnivå.

Det er fra våren 2012 fastsatt at det er Justis- og beredskapsdepartementet som er fast lederdepartement i sivile nasjonale kriser med mindre noe annet er bestemt. Kriserådet møtes til faste administrative møter, der krisehåndtering og beredskap diskuteres. KSE er Kriserådets faste sekretariat. Kriserådets medlemmer er sikkerhetsklarert.

Det vises også til spørsmål 11 til statsministeren.

Spørsmål:

Politiets sikkerhetstjeneste:

• 13. 22. juli-kommisjonen konkluderer med at terrortrusselbildet er i stadig endring. Er PST utrustet til å imøtese dette?

Svar:

Når det gjelder ressurser til PST skriver kommisjonen: «Kommisjonen går ikke nærmere inn på spørsmålet om økonomiske ressurser, da dette er en omfattende vurdering som behandles av et eget utvalg.»

Grunnlaget for PSTs prioriteringer er PSTs analyser og trusselvurderinger. Det er derfor av avgjørende betydning at den informasjon analysene bygger på til enhver tid speiler det gjeldende trusselbilde slik at prioriteringene blir riktige.

PSTs egenevaluering pekte på dette, og konkluderte med at «..som følge av tjenestens ressurssituasjon og måten arbeidsprosessene er organisert på, opererer tjenesten med en betydelig grad av usikkerhet for ikke å fange opp nye trusler. Tjenesten jobber svært systematisk og grundig i pågående saker, men har ikke den samme systematikk og oppmerksomhet rettet mot forhold utenfor sakene.»

PSTs egenevaluering, s. 31

Dette er en alvorlig utfordring, og PST har iverksatt konkrete tiltak for å forbedre arbeidsprosessene. I tillegg har departementet satt ned et eksternt utvalg, som kommisjonen i sitatet ovenfor viser til (Traavik-utvalget). Dette har som mandat å se på tjenestens kompetanse, organisering og tilgjengelige ressurser. Utvalget leverer sin rapport 1. desember i år. Jeg forventer at vi med rapportens anbefalinger har et godt grunnlag for å innrette PST for optimale arbeidsprosesser for å kunne fange opp endringer i trusselbildet så tidlig som mulig.

PST er betydelig styrket budsjettmessig siden 2005 for å kunne ivareta et endret trusselbilde. Det vises til de årlige budsjettforslag.

Spørsmål:

• 14. PST har over tid fått kritikk for feil fokus, og for å fortsatt være for mye opptatt av fiendebilder som har vært koblet til den kalde krigens periode, samt av å la agendaen til USA dominere eget arbeid. Er dette en riktig oppfatning?

Svar:

PSTs oppgaver følger av politiloven og Instruks for PST. Prioriteringene følger av det årlige tildelingsbrev fra departementet basert på gjeldende budsjettvedtak. Til grunn for de faglige prioriteringer ligger PSTs årlige trusselvurdering, samt departementets vurderinger.

Trusselvurderinger og prioriteringer baserer seg naturlig nok også på et bredt internasjonalt samarbeid med mange land. Terrorisme og andre former for trusler mot statens selvstendighet og sikkerhet er i utpreget grad kriminalitet som utføres med forgreninger over landegrensene. Dette gjør internasjonalt samarbeid i bekjempelsen sentralt for å kunne lykkes både i å forebygge og etterforske angrep.

De siste ti år har internasjonal terrorisme utviklet seg til å bli en av de mest alvorlige trusler mot rikets sikkerhet. Dette avspeiler de mål og prioriteringer som er gitt PST.

Spørsmål:

• 15. I hvilket omfang har PST prioritert høyreekstreme i sitt arbeid de siste årene? Mener regjeringen at høyreekstreme har vært prioritert høyt nok av PST de siste årene?

Svar:

Det har de senere år ikke foreligget trusselvurderinger som knytter høyreekstreme til mulige terroranslag med hensyn til kapasitet og intensjon. Trusselen fra disse miljøene er i 2012 fortsatt lav.

PSTs samlede ressurser må til enhver tid fordeles etter prioritet basert på aktuell trusselvurdering og hendelser i konkrete saker PST arbeider med. PST har på denne bakgrunn hatt en hovedprioritet knyttet til terrortrusselen fra ekstreme islamistiske miljøer. Dette er ikke endret siden 22. juli.

Det eksterne utvalget jeg viser til i svar 13 skal komme med vurderinger av PSTs prioriteringer.

Spørsmål:

• 16. Forelå det personvernhensyn eller lovlighetshensyn som hindret at PST fanget opp massemorderen på radaren og fikk stanset ham?

Svar:

Kommisjonen har fastslått at regelverket som sådan ikke hindret en innledende registrering av Breivik hos PST. Samtidig som den heller ikke konkluderer med at slik registrering ville kunne avverget angrepet.

Kommisjonen har stilt spørsmål ved hvorvidt tolltjenestemannen som ga PST personopplysninger fra Global Shield-programmet hadde hjemmel til å gjøre dette.Departementet ser nå på tollovens bestemmelser om taushetsplikt, sammen med en rekke andre taushetspliktsbestemmelser, for å bedre PSTs tilgang til nødvendig informasjon.

Det er viktig at ansatte både i PST og i andre etater er trygge på sitt hjemmelsgrunnlag for innhenting, utveksling og registrering av informasjon, for å sikre godt samarbeid om forebygging.

Spørsmål:

• 17. Bevissthet om viktige sikkerhets- og beredskapsspørsmål har vært for lav også hos politisk ledelse i følge Gjørv-kommisjonens rapport. Statsrådens nærhet til NSM og PST synes å ha vært nedprioritert. PST rapporterer direkte til departementet.

• • a) Hva er årsaken til at denne dialogen har vært nedprioritert?

  • b) Vil statsråden bedre sin egen kontakt med og oppfølging av PST?

  • c) Er det innført nye fastlagte rutiner for jevnlig dialog mellom PST og statsråden?

Svar:

a – c. Dialogen med PST har aldri vært nedprioritert. Dialogen er delvis lagt i faste former og delvis etter konkrete oppståtte behov. I tillegg har jeg etter at jeg tiltrådte innført en ny struktur på etatsstyringen med PST ettersom jeg personlig leder etatsstyringsmøtene. Stortinget kontrollerer som kjent PST gjennom EOS-utvalget. Jeg vil vurdere også andre kontrollordninger med PST. Jeg opplever at det er en god og åpen dialog mellom tjenesten og meg.

Spørsmål:

• 18. Hva slags rutineendringer og endrede prioriteringer skjer i PST nå som direkte følge av lærdommen fra 22. juli og kommisjonens rapport? I hvilken grad er disse endringene rettet mot å bekjempe faren for terror fra høyreekstreme?

Svar:

Kommisjonen uttaler:

«Gjennomgangen viser at PST, ut fra en risikobasertvurdering, har prioritert terrortrusselen fra de radikale islamistiske miljøene, og at tjenesten har evnet å omstille seg til å forstå og håndtere denne trusselen. Kommisjonen har tillit til PSTs vurdering av at dette miljøet i dag representerer den største risikoen i Norge. Vi ser imidlertid med bekymring på at prioritering av enkeltsaker i de senere år i for stor grad har ført til manglende etterretningsaktivitet rundt norske forhold, og manglende analyse av nye trusler.»

s. 395

PST har umiddelbart fulgt opp de læringspunkter som fremkom i kommisjonens rapport. Tjenesten har igangsatt arbeid både for å styrke saksbehandlingen i PST, og arbeide med utvikling av ledelse, organisasjonskultur og kompetanse tilpasset tjenestens mål. Dette er tiltak som man kunne iverksette umiddelbart. Det vil bli ytterligere endringer basert på funn og anbefalinger i den eksterne gjennomgangen av PST når den foreligger 1. desember. PST har også satt et større fokus på anti-Jihad og soloterrorister. Det bemerkes at kommisjonen hadde tillit til PSTs hovedprioriteringer.

Spørsmål:

• 19. I hvilken grad mener statsråden at det før 22. juli 2011 var samsvar mellom PSTs ressurser og prioriteringer på den ene siden og samfunnets forventninger til PSTs mulighets- og handlingsrom på den andre? Tilsvarende spørsmål ble stilt av Stortingets særskilte komité og da svarte statsråden at hun ville avvente PSTs egenevaluering og Gjørv-kommisjonen før svar ble gitt.

Svar:

I Kommisjonens rapport står det følgende: «Innledningsvis konstaterte vi at det er urimelig å forvente at en sikkerhetstjeneste skal kunne avverge alle angrep. Kommisjonen kritiserer flere sider ved PSTs behandling av informasjonen som kom inn om gjerningsmannen og i noen grad vurderinger om det antiislamistiske miljø, men vi kan ikke slå fast at PST burde ha oppdaget Breivik og avverget terrorangrepene».

s. 395

PST egenevaluering og kommisjonens rapport påviser utfordringer. Vi er i prosess med hensyn til å vurdere rammebetingelser og grenser for hva en sikkerhetstjeneste i et demokratisk land skal ha som arbeidsgrunnlag. I denne sammenheng vil personvern stå sentralt. Det er viktig at vi får en god debatt om avveiingen mellom hensynet til den enkeltes personvern og hensynet til og den enkeltes behov for sikkerhet. Dette vil jeg komme tilbake til i meldingen til Stortinget.

Det vil alltid kunne spørres om det er stilt tilstrekkelige midler til rådighet for et så viktig arbeid som det PST utfører. Regjeringen har prioritert PST høyt, og ser frem til det eksterne utvalgets rapport som en del av beslutningsgrunnlaget for det videre arbeidet for å sikre at PST har tilstrekkelig gode arbeidsbetingelser.

Spørsmål:

Riksalarm:

• 20. Stortinget ba statsråden endre og modernisere riksalarmsystemet slik at flere sentrale politiledere blir varslet i tillegg til sentralene i politidistriktene, jf. Innst. 207 S (2011-2012). Hvordan har statsråden gjennomført Stortingets bestilling og hvem og hvordan mottas riksalarm i dag?

Svar:

Innst. 207 S (2011-2012) ble behandlet i Stortinget 8. mars i år. 13. mars ba jeg Politidirektoratet om å iverksette arbeidet med å modernisere riksalarmsystemet. Jeg har også bedt om at departementet, FOH og fylkesmennene implementeres i ordningen, slik at felles varsling kan iverksettes hvis nødvendig. Ny løsning basert på mer moderne teknologi enn dagens PC-baserte løsning skal, etter det Politidirektoratet opplyser, være operativt og implementert i løpet av 1. kvartal 2013.

Departementet ba Politidirektoratet gjennomgå eksisterende løsning og rutiner for nasjonal varsling innen 1. juli 2012, slik at dagens ordning nå er forbedret funksjonelt for å sikre rettidig varsling.

Justis- og beredskapsdepartementets brev til Politidirektoratet datert 13. mars 2012 Nå mottar samtlige politidistrikter, PST, KRIPOS, UP og Økokrim riksalarm via egen frittstående PC-løsning. Politidirektoratet varsles på beredskapstelefonen. Eksterne blir varslet på aktuelle telefonnumre. Jeg har fått opplyst fra Politidirektoratet at systemet øves ukentlig, og at Kripos rapporterer til Politidirektoratet hver fjerde uke.

Spørsmål:

• 21. Hva er forventet reaksjonstid fra KRIPOS sin side, som ansvarlig for utsendelse av riksalarm, fra innrapportering om terroranslag til riksalarm er sendt?

Svar:

Politidirektoratet opplyser at det ikke er fastsatt krav om minimum reaksjonstid for Kripos for utsendelse av riksalarm. Justis- og beredskapsdepartementet forutsetter at KRIPOS videresender meldinger umiddelbart fra sin døgnbemannete vakt.

Spørsmål:

• 22. Hva er årsaken til at KRIPOS er gitt rollen som sender av riksalarm?

Svar:

KRIPOS er et nasjonalt døgnbemannet operasjonssenter som i mange sammenhenger er utpekt som nasjonalt kontaktpunkt både for mottak og avsendelse av ulike typer informasjon både nasjonalt om internasjonalt, og har derav kompetanse for rask og nødvendig kontakt med samtlige varslingsenheter.

Spørsmål:

• 23. Har statsråden vurdert å gi alle politidistrikt selvstendig mulighet til å sende riksalarm for å hindre tidsspille ved alvorlige hendelser hvor riksalarm bør bli sendt?

Svar:

En nærmere gjennomgang av prosedyrer og hensiktsmessighet vil bli vurdert og omtalt i meldingen til Stortinget.

Spørsmål:

• 24. Hvilke konkrete tiltak er iverksatt for å sikre bedre informasjonsutveksling mellom politidistriktene ved store hendelser?

Svar:

I tillegg til varsling ved riksalarm har politiets etterretningsregister muligheter for deling av informasjon. Jeg vil også understreke at forbedring og utvikling av informasjonshåndtering er et sentralt utviklingsområde i direktoratets endringsprogram, som jeg vil følge tett. Når det gjelder informasjonsutveksling ved store hendelser, er Nødnett, investeringer i ny IKT-infrastruktur og økt samarbeid med Forsvaret viktige tiltak i kommunikasjonsutviklingen.

Spørsmål:

Politihelikopteret:

• 25. Politihelikopteret ble ikke mobilisert under aksjonen 22. juli 2011 før gjerningsmannen var pågrepet. Det er lagt opp til en døgnkontinuerlig responstid på 15 minutter. Fra hvilket tidspunkt tilfredsstilte helikopterberedskapen dette kravet etter 22. juli 2011?

Svar:

Opprinnelige rammeforutsetninger for politihelikopterets beredskapsnivå ble fastsatt av Stortinget i 2002. Disse ble justert noe ved behandlingen av revidert nasjonalbudsjett 2007 (St.prp. nr. 69 (2006-2007), jf. Innst. S. nr. 230 (2006-2007)). Det ble blant annet pekt på at døgnbemannet tjeneste medførte en betydelig kostnadsbinding, samtidig som det reduserte politiets mulighet til effektiv ressursstyring og prioritering med sikte på en best mulig polititjeneste samlet sett. I samsvar med resultatet av Stortingets behandling av forannevnte budsjettforslag, sendte Justisdepartementet brev til Politidirektoratet 28. august 2007. I brevet ble Politidirektoratet gitt fullmakt til å fastsette beredskapskravet for politihelikopteret ut fra politioperative behov. Reservehelikopter skulle vurderes ut fra operative behov, beredskapsnivå og kostnader.

Responstid på 15 minutter er tiden fra et oppdrag for politihelikopteret er mottatt til helikopteret er i luften. Responstiden forutsetter bemannet tjenestesett og at helikopter er operativt.

Kravet om 15 minutter responstid er inntatt i rundskriv fra direktoratet 6. februar 2012. På de bemannede tjenestesettene har responstidskravet vært oppfylt. Det har imidlertid ikke vært mulig å etterleve dette for hele døgnet grunnet mangel på mannskap og fravær av reservehelikopter. Fra januar 2013 vil helikoptertjenesten etter det Politidirektoratet nå opplyser ha døgnkontinuerlig tjeneste med 15 minutter responstid. Jeg vil følge dette tett opp.

Spørsmål:

• 26. Nedetiden på politihelikopteret i 2011 var omtrent 57,3 prosent. Hva er beregnet nedetid for politihelikopteret

• • a) siste tre måneder

  • b) siste seks måneder

  • c) anslag neste 12 måneder

Svar:

Politihelikopteret er tilført midler for å sikre døgnkontinuerlig drift i tråd med kommisjonens anbefaling. Regjeringens opprinnelige målsetning var at dette skulle være på plass 1. juni. Det har ikke politiets ledelse klart å levere, noe jeg redegjorde for i Stortinget 28. august i år.

Fra årsskiftet er alle nytilsatte piloter utsjekket mv. for føring av helikopteret.

Nedetid defineres som tid hvor helikopteret står på bakken:

• På grunn av teknisk årsak og/ eller vedlikehold

• På grunn av mannskapsmangel

• På grunn av værforhold

Oppetid defineres som den tid hvor ikke ovennevnte årsaker inntreffer, og hvor helikopteret dermed kan være i luften.

• a) Juli: 51,8 %, august: 29,5 %, september: 31.1 %. Gjennomsnittlig nedetid for de siste tre måneder: 37,4 %.

• b) April: 28,6 %, mai: 24,1 %, juni: 26,7 %, juli: 55,4 %, august: 33.1 %, september: 33.7 %. Gjennomsnittlig nedetid for siste seks måneder: 33,6 %.

• c) Forventet nedetid resten av 2012: 30-40 %.

Nedetiden i sommer skyldtes at antall crew var 2 mot ordinært 4. Som kompenserende tiltak i ferietiden ble det i deler av juli og august leid inn en pilot som hadde de nødvendige godkjenninger for helikoptertypen. I tillegg ble det benyttet en del overtid, men man hadde flere ubemannede tjenestesett.

Nye piloter og øvrig nytilsatt personell gjennomfører i løpet av høsten opplæring, utsjekk på helikoptrene og sertifiseringer mv. Disse vil fases gradvis inn utover høsten, og fra årsskiftet vil normal drift være døgnkontinuerlig beredskap med 7 crew basert på dimensjonert helikopterkapasitet med ett hovedhelikopter (ett crew består av tre tjenestepersoner). Reservehelikopter sikrer at det er tilgjengelig helikopter i forbindelse med vedlikehold, teknisk feil og lignende for hovedhelikopteret.

Det er min klare målsetting at politihelikopteret skal ha en døgnkontinuerlig drift. Jeg vil derfor forsikre meg om at politidirektøren sørger for at politimesteren i Oslo har tilstrekkelige rutiner for å sikre tilgjengelige mannskaper. Jeg har derfor innført krav om ukentlig rapportering om nedetid og antall utførte oppdrag fra direktoratet til departementet. Rapportene om nedetid skal spesifisere årsakene til nedetid – av teknisk årsak og/eller vedlikehold, mannskapsmangel eller værforhold.

Spørsmål:

Om politiets arbeid og organisering:

• 27. Gjørv-kommisjonen viser til at Øystein Mæland, som relativt nytilsatt politidirektør 22. juli 2011, ikke var kjent med det aktuelle planverk som skal tre i kraft ved terroranslag. Hvilke rutiner gjelder ved ansettelse av ny politidirektør når det gjelder informasjon om aktuelle planverk, nødprosedyrer mv?

Svar:

Ved ansettelse av direktør og andre ledere i direktoratet, gis disse en generell innføring i direktoratets arbeidsområder og saker av viktig eller prinsipiell karakter. Denne innføringen står direktoratets egne ansatte for. Jeg forventer at alle nye ledere setter seg inn i gjeldende rammeverk for den virksomheten de skal arbeide i.

Spørsmål:

• 28. I hvilken grad har departementet i sin styringsdialog med Politidirektoratet vektlagt mål og forventninger på beredskapsområdet?

Svar:

Kommisjonen sier følgende: «Beredskapen i politiet har ikke vært tydelig eller høyt prioritert verken i styringsdokumentene eller av politiets egen ledelse de senere år.»

s. 314 Det har vært overlatt til Politidirektoratet å foreta nærmere vurdering av forventningene til politidistriktene på de ulike områdene, herunder beredskapsområdet.

Jeg ser et behov fra departementets side for å tydeliggjøre fremtidige forventninger til politiet på beredskapsområdet, og vil i meldingen til Stortinget nærmere omtale disse.

Spørsmål:

• 29. Politiets bemanningsplaner var lagt opp slik at flest var på jobb når minst skjedde. Hva er årsaken til at departementet ikke har sett denne problemstillingen?

Svar:

Kommisjonen sier følgende: «Antall politioppdrag varierer i løpet av uken, men når behovet er størst, er bemanningen lavest.»

s. 308

Videre utaler kommisjonen:

«Politiet har store ressurser. Det er en betydelig utfordring som ligger i å styre disse på en best mulig måte. POD har en nøkkelrolle i den faglige utviklingen av etaten, sammen med JD.»

s. 335

Kommisjonens rapport er et viktig bidrag til politiets arbeid med å forbedre sin tilgjengelighet for publikum, og vil bli fulgt opp som en del av Politidirektoratets endringsprogram og omtalt i meldingen til Stortinget.

Spørsmål:

• 30. Hva er årsaken til at departementet ikke har fokusert på å sikre tilfredsstillende loggføringssystemer og muligheten til deling av skriftlig kommunikasjon i politiet?

Svar:

Kommisjonens uttaler følgende: «Sentralens loggføringssystem (PO) hadde begrensninger som gjorde seg særlig gjeldende ved større hendelser, og kunne ikke sikre effektiv deling av informasjon mellom sentralens egne operatører og til stab. Svakhetene med systemet hadde vært kjent lenge.»

s.91

Det er besluttet i Politidirektoratet at det i løpet av 2012 igangsettes utredning av et nytt politioperativt system som skal dekke dagens funksjonelle behov i politiet. Kravet om en bedre samhandling og utveksling av informasjon mellom politidistriktene vil inngå i kravspesifikasjonen til det nye systemet. Det første møtet vedrørende det nye systemet ble avholdt 24. oktober 2012.

Etterretningssystemene i politiet er bygget opp med den hensikt raskt å kunne dele informasjon mellom politidistriktene.

«Merverdiprogrammet» er et fornyingsprogram som omfatter implementering av ny IKT-infrastruktur og forberedelse av nye straffesakssystemer. Programmet, som er etablert i politiet, vil ha fokus på enda mer effektiv informasjonsdeling både internt i politiet, men også eksternt ut mot aktuelle samarbeidsparter og publikum. Det bredt anlagte endringsprogrammet for Politidirektoratet omfatter også IKT.

Spørsmål:

• 31. Rutinene for å innkalle mannskap til politiet avviker fra tilsvarende rutiner i helsesektoren.

• • a) Hva er årsaken til at varslingsrutinene er så ulike?

  • b) Hva er bakgrunnen for at dette ikke var endret før 22. juli 2011?

  • c) Hvilke tiltak for endrede og mer effektive innkallingsrutiner er gjennomført etter terroraksjonen?

Svar:

• a - b. Jeg har fått opplyst av Politidirektoratet at det ikke er gjort komparative sammenlikninger av ordningene i politiet og helsevesenet.

• c. Politidirektoratet er gitt i oppdrag å etablere et system for varsling av personell i politiet som en del av oppdraget med implementering av nytt system for riksalarm.

Spørsmål:

• 32. Oslo-politiet har en annen organisering av stabsfunksjonen enn øvrige politidistrikt, ved at det ikke er politimesteren selv, men en av visepolitimestrene som har politimesterrollen i stab.

• • a) Mener statsråden dette er en tilfredsstillende organisering?

  • b) Er denne organiseringen klarert med departementet?

  • c) Bidrar en slik organisering til ansvarsplassering eller ansvarspulverisering?

  • d) Har statsråden vurdert om denne formen for alternativ organisering bidro til å svekke beslutningsevnen under politiets aksjon?

  • e) Kan organiseringen ha bidratt til at bistandsanmodningen overfor Forsvaret tok for lang tid?

  • f) Kan organiseringen bidra til at en underordnet ikke våger å ta beslutninger som påvirker budsjettbalansen i distriktet negativt, eksempelvis ved å holde politihelikopteret ute av tjeneste?

Svar:

• a.-f. Politiets beredskapssystem (PBS I) av juni 2011 legger føringer på hvordan politidistriktene skal gjennomføre sitt stabsarbeid. Oslo politidistrikts planverk er i henhold til denne.

Spørsmål:

• 33. Operasjonssentralens fysiske og tekniske forutsetninger var utilfredsstillende. Dette var kjent for departementet, POD og OPD blant annet fordi dette var pekt på i forbindelse med tidligere øvelser. Hva er årsaken til at departementet ikke har forsikret seg om at erfaringen fra tidligere øvelser ble omsatt i endringer slik at OPD hadde sikret forsvarlige lokaler og fasiliteter til å håndtere slike hendelser?

Svar:

Kommisjonen påpeker følgende:

«OPD påpekte i egenevaluering etter Øvelse Oslo i 2006 at operasjonssentralens lokaliteter og fasiliteter ikke var tilfredsstillende. Flere kortsiktige, korrigerende tiltak er iverksatt siden den gang, men politidistriktets langsiktige tiltak, nytt operasjonssenter, er ennå ikke på plass.»

Oslo politidistrikt har et eget kapittel på statsbudsjettet (+441). Jeg legger til grunn at politimesteren i Oslo, i dialog med Politidirektoratet, benytter de tildelte budsjettmidlene til å kunne produsere best mulig polititjeneste, herunder sørge for å foreta de nødvendige investeringer.

Spørsmål:

• 34. Stabslokalene ved Oslo politidistrikt var ikke tilfredsstillende. Dette var kjent for departementet, POD og OPD blant annet fordi dette var pekt på i forbindelse med tidligere øvelser. Hva er årsaken til at departementet ikke har forsikret seg om at erfaringen fra tidligere øvelser ble omsatt i endringer slik at OPD hadde sikret forsvarlige lokaler og fasiliteter til å håndtere slike hendelser?

Svar:

Se svar ovenfor til spørsmål 33.

Spørsmål:

• 35. Beredskapstroppen er den best trente politistyrken i landet. Etter eksplosjonen i regjeringskvartalet ble BT benyttet bl.a. til søk og redning i regjeringskvartalet, på tross av at faren for nye angrep ble sett på som overhengende (Gjørv-kommisjonens rapport side 104). Foreligger plan eller beredskapsinstruks som forsvarer bruk av BT som røykdykkere i en slik situasjon, eller er utgangspunktet at brann- og redningsetaten skal foreta røykdykkersøk ved slike dramatiske hendelser? (viktig punkt fordi bruken av BT til slike oppgaver forsinket utrykningen til Utøya med 10-15 minutter).

Svar:

Det er gjennom Politidirektoratet innhentet redegjørelse fra Oslo politidistrikt 25. oktober 2012 hvor det framgår følgende:

«Beredskapstroppen (BT) ble benyttet til søk og redning i Regjeringskvartalet fordi:

• Det var innledningsvis uavklart om det var gjerningsmenn i byggene/nærområdet.

• BT har verneutstyr mot brannrøyk/CBRN slik at de kunne fortsette arbeidet hvis slikt miljø skulle oppstå.

• BT har måleinstrumenter for å detektere forurensning fra en ”skitten bombe”.

• BT har utstyr for sikre seg selv og andre i høyden. I tillegg kan dette utstyret benyttes til redning i høyden og dybden.

• BTs mannskaper er trent til å søke etter og identifisere antatt farlige gjenstander.

• BTs mannskaper har utstyr og trening i å forsere låste/stengte dører.

• Sanitetsmenn i BT har høy utdannelse på førstehjelp.

Samtidig med innsatsen til de tjenestepersonene fra BT som var i Regjeringskvartalet, kom det stadig til flere tjenestepersoner som meldte seg til tjeneste. Disse drev med klargjøring av utstyr og forberedelser til nye oppdrag og/eller støtter allerede pågående oppdrag.

Det er viktig å presisere at Beredskapstroppen hadde med seg alt nødvendig utstyr i Regjeringskvartalet og var klare til umiddelbar innsats. Dette gjenspeiler en robusthet som er nødvendig for å kunne respondere på oppdukkende hendelser i en allerede pågående hendelse.

Det er viktig å understreke at søket som ble gjennomført i Regjeringskvartalet ikke er å anse som et vanlig "røykdykkersøk" i et brannområde. Her gikk Bombegruppen og BTs mannskaper inn i et område der man hadde grunn til å tro at det kunne være eksplosiver mv., og at kunnskapen mannskapene har på dette området ikke ligger hos noe annet redningspersonell.»

Det kan også legges til at vitneopplysninger gitt til politiets innsatsleder umiddelbart etter hans ankomst til Regjeringskvartalet, gikk ut på at det hadde gått av en bombe inne i H-blokken og en inne i R4.

Samtidig er det viktig å understreke at BT var tilstede med 23 mann da meldingen om Utøya kom, og at det var ca. 12 - 13 mann som var inne i Regjeringskvartalet, mens resten drev med søk på bakkeplan. Blant annet var en av patruljene på TV-2 bygget for å sjekke ut en mistenkelig hensatt veske - mulig sprengladning.

Videre vil vi etter spørsmålet som er reist, presisere ytterligere:

• Politiet har som oppgave å sikre alle åsteder før redningsmannskaper settes inn (jf. Politiinstruksen)

• Videre bygger innsatsleder og aksjonsleder BT sine vurderinger på tiltakskort for OPD, herunder tiltakskort for "Bombetrussel og Terrorbomber" og "CBRN - anslag"

• Disse tiltakskortene er utgangspunktet for BT sin innsats i Regjeringskvartalet. Slik vi ser det er tiltakene fulgt i Regjeringskvartalet. Svaret på spørsmål 35 er derfor at det foreligger et planverk til grunn for denne disponeringen av BT.

• Tiltakskortene er laget for å sikre at åstedene er trygge før redningsmannskaper sendes inn i området.

22.07.11 var det kun BT (i politiet) som besitter kompetanse og utstyr for å kunne utføre oppgavene som BT ble satt til å løse.

Fremgangsmåten er også grundig beskrevet i våre tiltakskort for henholdsvis bombeeksplosjon og CBRN-anslag og politiets innsatsleder handlet i overensstemmelse med disse.

Det er viktig å presisere at tiltakskortene er en ”plukkliste” med oversikt over flere tiltak som innsatsleder/innsatspersonell må vurdere der og da ut fra situasjonen på stedet.»

Spørsmål:

• 36. Systemet OPD hadde for flåtestyring krevde manuell pålogging når patruljer kom på vakt. 22. juli var arbeidspresset på operasjonssentralen for høyt til å få dette gjort. Det resulterte i at hverken operasjonsledelse eller innsatsledelse hadde oversikt over tilgjengelige resurser.

• • a) Har øvrige politidistrikt tilsvarende tungvint løsning?

  • b) Har departementet fastsatt krav til flåtestyringssystem i det enkelte politidistrikt?

  • c) Har alle politidistrikt samme flåtestyringssystem, slik at resurser kan samordnes på tvers av politidistrikter?

  • d) Er det mulig for et politidistrikt å «se» politikjøretøy fra andre politidistrikter i sitt flåtestyringssystem? I enkelte tilfeller kan nabodistriktets kjøretøy være nærmeste tilgjengelige ressurs.

  • e) Hvis det ikke er mulig å «se» hverandres resursser uavhengig av politidistrikt, mener statsråden dette er hensiktsmessig? Hvis ja, hvorfor?

Svar:

• a-c. Tjeneste og turnussystemet i alle politidistrikt viser hvilke personell som er satt opp på ordinær drift. Hvis noen innkalles til overtid eller annen tjeneste utover ordinært oppsett, må dette føres manuelt i systemet for at ressursen skal være synlig i bemanningslistene.

For å kunne samhandle bedre på tvers av politidistriktsgrensene er det en forutsetning at det nye driftskonseptet som nå etableres kommer på plass i alle politidistrikt. Dette er en stor IKT-satsning som har pågått i politiet i flere år og skal sluttføres i 2013.

• d) Politiets digitale kartsystem gjør det mulig å «se» kjøretøyer fra andre politidistrikt som befinner seg i deres eget distrikt.

Spørsmål:

• 37. Det var ferieavvikling da terroren rammet Norge. Det påvirket tilgangen på mannskap. Sommeren er i mange politidistrikt høysesong for utrykninger.

• • a) På hvilken måte forsikret statsråden seg om at ferieavviklingen i 2012 ikke reduserte politiets beredskap nevneverdig?

  • b) Hvordan forsikrer statsråden seg om at det enkelte politidistrikt opprettholder beredskapen og evnen til rask og effektiv respons også om sommeren?

Svar:

Ferieavvikling og krav til grunnberedskap i sommermånedene er en utfordring. Ferielovens bestemmelser setter krav som også politiet må forholde seg til. Det er den enkelte politimester som er ansvarlig for å sette opp vaktordninger som sikrer at det også i disse ukene er en tilstrekkelig grunnberedskap i sitt politidistrikt. Departementet er i dialog med Politidirektoratet foran hver sommersesong for å sikre at direktoratet er i dialog med politimestrene om temaet.

Kommisjonen uttaler på generelt grunnlag: «Bemanningen bør bedre tilpasses behovet. Dette vil kreve stor grad av ledelsesinvolvering og vilje fra de ansatte til å bidra til å etablere fornuftige løsninger. Kommisjonen forstår at det er en utfordring å sikre god dekning i helgene, men dagens situasjon framstår som utilfredsstillende. Bruk av færre ulike tjenestelister, noen justeringer i turnustiden og en omforent forståelse for at helgevakter aksepteres som en naturlig konsekvens av yrkesvalg er viktige elementer i en løsning. I tillegg har politiet en uutnyttet ressurs i det at mange av de politiutdannende, selv med lavere alder enn 45 år, ikke har holdt godkjenning for innsatspersonell ved like. Med krav om godkjenning av flere av de ansatte kan kapasiteten på operativt personell økes. Problemet er nå primært å styre de ressursene som finnes.»

s.335

Bemanningskrav er tema som omfattes at endringsprogrammet i Politidirektoratet og vil bli nærmere omtalt i meldingen til Stortinget.

Spørsmål:

• 38. Politiets responstid vil være avgjørende ved anslag rettet mot liv og helse over hele landet. Når mener statsråden det er realistisk å få innført krav til responstid for politiet?

Svar:

Krav til responstid utløser mange og vanskelig dilemmaer. Et slikt krav må sikre at ikke øvrig politiarbeid svekkes samtidig som det må foretas en nøye vurdering av hvordan slik respons skal måles og registreres. I den kommende meldingen til Stortinget vil jeg komme nærmere tilbake til aktuelle problemstillinger som må drøftes knyttet til krav til responstid i politiet.

Politidirektoratet er gitt i oppdrag å utrede registering av responstid.

Spørsmål:

• 39. Når blir ny base for politihelikopteret og beredskapstroppen på Alnabru ferdigstilt?

Svar:

Utarbeidelse av fremdriftsplan er avhengig av flere forhold som ennå ikke er avklart. Dette gjelder blant annet kvalitetssikring, konsekvensutredning og reguleringsplan, konsesjon fra luftfartsmyndighetene med mer. Det vises forøvrig til Prp. S nr. 1 (2012-2013) hvor det er foreslått en bevilgning på 10 mill. kr. til oppstart av planlegging. Jeg vil redegjøre nærmere for framdriften i meldingen til Stortinget.

Spørsmål:

• 40. Mener statsråden at dagens dekning av innsatspersonell (UEH med IP3) er tilfredsstillende utfra dagens risikobilde?

Svar:

Hvert politidistrikt må ha minst ett UEH-lag. Det er i dag den enkelte politimester som skal vurdere behovet for ytterligere innsatspersonell ut fra gjeldende kriminalitetsbilde og egen ressursforvaltning. Dette er et tema som vil bli nærmere omtalt i meldingen til Stortinget.

Spørsmål:

• 41. Etter angrepene 22. juli ble det ikke gjennomført endringer i øvingsopplegget for innsatspersonell. Er det planlagt gjennomført endringer i dette opplegget nå, eller er statsråden av den oppfatning av øvingsstrukturen for IP er god nok?

Svar:

Politihøgskolen (PHS) har på oppdrag fra Politidirektoratet gjennomgått dagens opplærings- og vedlikeholdsprogram for innsatspersonellet. I tillegg er opplæringsprogrammet i temaet i grunnutdanningen ved PHS evaluert. Kompetanse og øvelser vil også være ett av flere temaer i direktoratets endringsprogram, som jeg omtalte i min redegjørelse i Stortinget 28. august. Jeg vil komme nærmere tilbake til temaet i meldingen til Stortinget.

Politihøgskolen og Forsvarets høyskole har etablert et felles kurs «Nasjonal beredskap og krisehåndtering»

Spørsmål:

• 42. Det tok lang tid fra terroranslaget mot regjeringskvartalet til sikring ble gjennomført av flere vitale sikringsverdige objekter, herunder Stortinget. Hvordan har statsråden forsikret seg om at sikringsverdige objekter, også i ferietiden, vil få nødvendig sikring og beskyttelse under et eventuelt fremtidig terrorangrep?

Svar:

Kommisjonen uttaler om dette:

«Politiet sikret raskt flere av egne bygg for å sikre egen operasjonsevne. Kl. 20.05 var status på ressursdisponeringen til objektsikring blant annet seks tjenestepersoner på politihuset, kl. 20.45 ni tjenestepersoner i UD og cirka ti tjenestepersoner på Stortinget. Kl. 22.00 var det 14 tjenestepersoner i regjeringskvartalet. Kl. 20.30 rapporterte staben til POD at politidistriktets egen etterretning tilsa at det var størst grunn til å frykte nye anslag mot myndighetsobjekter. Videre at PST ikke hadde gitt noen skriftlig trusselvurdering, men hadde antydet at regjeringskvartalet, statsministerens bolig og politiets bygninger kunne være aktuelle objekter.

Flere relevante objekter fikk vakthold utover kvelden. Dette skjedde imidlertid i stor grad etter initiativ fra andre enn staben og operasjonssentralen.

Det framgår av OPDs egenevaluering at staben vurderte å benytte politireserven til objektvakthold, men den utgjorde en så vidt liten styrke at Forsvaret framsto som et bedre alternativ. Klokken 22.50 meldte Politidirektoratet at man hadde godkjent at Politireserven kunne innkalles. Staben vurderte Politireserven som en marginal ressurs, spesielt i fellesferien, og det hersket usikkerhet om hvorvidt de hadde nødvendige våpengodkjenninger. Det forelå allerede en avgjørelse knyttet til håndhevelsesbistand fra Heimevernet, som har objektsikring ved terrorberedskap som en av sine hovedoppgaver.

Utover natten iverksatte staben sikring av flere objekter. På morgenkvisten den 23. juli overtok bevæpnet militært personell flere objektsikringer. Etter hvert ble andre politidistrikter involvert i objektsikringer. Til sammen ble 16 ulike objekter sikret. Politireserven ble ikke benyttet.»

s. 107

Nærmere vurderinger av objektsikringsarbeid under en politiaksjon vil bli omtalt i meldingen til Stortinget. Jeg viser for øvrig til mitt svar på spørsmål 43.

Spørsmål:

• 43. Har statsråden i forbindelse med arbeidet for å bedre rutinene for sikring av sikringsverdige objekter satt konkrete krav til tid før sikring skal være iverksatt? Hvis ja, hva er kravene? Hvis nei, hvorfor ikke?

Svar:

Regjeringen har vedtatt en overordnet instruks om utpeking og klassifisering av objekter som skal sikres med sikringsstyrker. Politiet og Forsvaret kartlegger nå skjermingsverdige og samfunnsviktige objekter som kan være utsatt for terrorhandlinger. Jeg vil sammen med forsvarsministeren påse rask oppfølging overfor politiet og Forsvaret.

I henhold til sikkerhetslovens forskrift om objektsikkerhet som trådte i kraft 1. januar 2011, prioriteres nå at alle departementer skal kartlegge og utpeke skjermingsverdige objekter i egen sektor innen 31. desember 2012. Gjennomføring av sikkerhetstiltak og tilrettelegging for sikringsstyrker skal være gjennomført innen utgangen av 2013. Objekteier plikter å legge til rette for at Forsvaret og politiets sikringsstyrker kan øve på beskyttelse.

Det er videre vedtatt ny instruks for Forsvarets bistand til politiet (bistandsinstruksen) som skal forenkle samarbeidet mellom politi og Forsvar, men konkrete krav til tid for sikring er ikke satt.

Spørsmål:

IKT i politiet:

• 44. Kommisjonen peker på mangelfullt IKT-utstyr, men også manglende evne til å utnytte IKT i politiet. Hva er årsaken til denne kompetansesvakheten?

Svar:

Kommisjonen uttaler: «Mer avansert bruk av IKT har et betydelig potensial til både å effektivisere og styrke kvaliteten i hele justissektorens arbeid, og derigjennom til å frigjøre årsverk til operative oppgaver. Dette er en nøkkel til bedre beredskap i framtiden.»

s. 455

Jeg viser til omtalen av IKT-styrkingen i politiet i Prop. 1S (2012-2013).

Spørsmål:

• 45. Det finnes i dag teknologiske løsninger som vil muliggjøre full oversikt over plassering av redningsutstyr og materiell (bil, båt, redning, mv) ved krise, katastrofe eller terror fra alle nødetatene, slik at operativ ledelse raskt får oversikt over hva som kan tas i bruk. Hva er årsaken til at statsråden bevisst lar være å innføre et slikt tverrsektorielt GPS-basert system?

Svar:

Jeg tolker komiteens spørsmål til å gjelde innføring av Nasjonalt ressursregister for redning og beredskap (NARRE).

Som omtalt i regjeringens budsjettproposisjon for 2013 anser regjeringen det som viktig å få mest mulig ut av samfunnets samlede beredskapsressurser. Det skal bl.a. skje ved å styrke det tverrfaglige samarbeidet og etablere et mest mulig effektivt samarbeid mellom politiet og Forsvaret i krisesituasjoner.

I Meld. St. 29 (2011-2012) Samfunnssikkerhet peker regjeringen på behovet for samarbeid på tvers av ansvarsområder for å sikre best mulig utnyttelse av ressurser på tvers av sektorer. Det er viktig å synliggjøre den forpliktelsen andre aktører både på sentralt, regionalt og lokalt nivå har til å samordne sitt beredskapsarbeid med andre. Det er i tillegg viktig at kommunene har en oversikt over hvilke redningsressurser som er tilgjengelig i kommunen, og det bør avklares hvilke bidrag som kan forventes fra frivillige organisasjoner. En styrking av arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap på lokalt nivå er en oppgave som kommunen ikke kan løse alene. Samarbeid med andre relevante ansvarlige private, fylkeskommunale og statlige aktører er viktig, og det er en forutsetning at disse involveres i arbeidet. Jeg viser til mitt brev til Den særskilte komité datert 22. desember 2011. Jeg vil komme tilbake til spørsmålet om nasjonalt ressursregister i meldingen til Stortinget.

Spørsmål:

• 46. Mangelen på moderne kommunikasjonsutstyr påvirket ankomsttid for Beredskapstroppen til fastsatt oppmøtested. Dersom politiet hadde hatt tilgang til GPS og GPS-data som kartvisning i bilene, ville det ikke oppstått misforståelse om oppmøtested. Det nye nødnettet vil heller ikke tilfredsstille et slikt behov.

• a) Har departementet vurdert alternative måter å fremme digital kommunikasjon i politiet, når er det eventuelt gjort og hva ble resultatet?

• b) Dersom dette ikke er gjort, hva er årsaken til at departementet ikke har vurdert dette som et viktig beredskaps- og sikkerhetsmessig tiltak?

Svar:

Kommisjonens uttaler: «Politiet hadde ikke tilgang til selv den enkleste teknologi for å kunne sende skriftlig oppmøteinformasjon til personell og tjenestebiler. De fleste av beredskapstroppens biler hadde ikke elektroniske kart.

Gjennom nesten ti år med egenevalueringer, revisjoner og konsulentrapporter er de store svakhetene ved politietatens IKT-løsninger godt kjent for ledelsen både i politiet og i Justis- og beredskapsdepartementet.»s. 454

Jeg vil komme tilbake til dette i meldingen til Stortinget.

Spørsmål:

Nødnett:

• 47. Hvem har spesifisert nødnettleveransen?

Svar:

Brannvesenet, helsevesenet og politiet har i dag separate radiosamband bygget på gammel analog teknologi. Etableringen av ett nytt felles radiosamband for nød- og beredskapsetatene – Nødnett – skal sikre at etatenes radiosamband tilfredsstiller operative og sikkerhetsmessige krav. I St. prp. nr. 30 (2006-2007) står det blant annet følgende om nødetatenes medvirkning i prosjektet:

«Brukermedvirkning har stått svært sentralt i anskaffelsesprosessen, og representanter fra politi, brannvesen og helsevesen har deltatt i Justisdepartementets prosjektorganisasjon, sammen med innleid fagekspertise på tekniske, juridiske og finansielle områder. Om lag 50 personer har vært involvert i forbindelse med tilbudsevaluering og forhandlinger. Stor brukermedvirkning anses som et viktig risikoreduserende tiltak i prosjektet.»

Prosjektet var organisert med en direktoratsgruppe ledet av Justis- og politidepartementet hvor ledere i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB), Helsedirektoratet (Hdir) og Politidirektoratet (POD) deltok. I tillegg var det en styringsgruppe sammensatt av representanter fra Justis- og politidepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet som var øverste organ i beslutningsprosessene.

Konkurransegrunnlaget for Nødnett, som ble sendt ut våren 2005, var teknologinøytralt og de funksjonelle spesifikasjonene var basert på nødetatenes krav. Tilbud kom inn høsten 2005. DSB, Hdir og POD var representert ved tilbudsevalueringen. Under forhandlingene hadde de hver sin representant i forhandlingsledelsen. Forhandlingene varte frem til høsten 2006. DSB, Hdir og POD ga sin skriftlige tilslutning til forhandlingsresultatet.

I St.prp. nr. 30 (2006-2007), jf. Innst. S. nr. 104 (2006-2007) redegjorde JD for leveransen og kontrakten. Regjeringen foreslo og Stortinget sluttet seg til at JD fikk fullmakt til å inngå kontrakt om leveranse av nytt digitalt Nødnett i to trinn, med forbehold om at landsdekkende utbygging ikke kunne igangsettes før evaluering av første trinn var gjennomført og Stortinget eventuelt hadde vedtatt videre utbygging. Kontrakt ble inngått 22. desember 2006.

Nødnett som bygges er i tråd med behovene som nødetatene selv har spesifisert og rammene som er gitt av Stortinget.

Spørsmål:

• 48. Hvor mange brukere er det i nødnett i dag?

Svar:

Nødetatene har per 1. oktober 2012 om lag 8 500 radioterminaler som er klargjort for bruk i Nødnett. Månedsstatistikkene viser at i snitt 6 800 av disse radioterminalene benyttes aktivt. De resterende terminalene er til beredskap og opplæring og benyttes sjeldnere. Nødetatene er primærbrukerne av Nødnett, men Stortinget har besluttet at også andre brukere med nød- og beredskapsansvar skal inn i Nødnett etter hvert. Røde Kors Hjelpekorps, Redningsselskapet, Norsk Folkehjelp Sanitet og Norske Redningshunder har fått låne til sammen om lag 150 radioterminaler slik at de kan delta som testbrukere av Nødnett.

Spørsmål:

• 49. Hvilke tilbakemeldinger har brukerne av nødnett gitt?

Svar:

Det ble i 2010 gjennomført en omfattende brukerundersøkelse blant radioterminal-brukerne i Nødnett. 1 578 personer besvarte denne. Resultatene viste at brukerne gjennomgående opplevde det som positivt å gå fra de gamle sambandene og over til Nødnett. Brukerne ga imidlertid også enkelte tilbakemeldinger om utilfredsstillende talekvalitet, noe manglende dekning og behov for mer tilleggsutstyr til radioene. Resultatene av denne brukerevalueringen er presentert i DIFI-rapporten «Brukerevaluering Nødnett – trinn 1».

En undersøkelse blant et utvalg operatører på kommunikasjonssentraler er gjennomført av Lanestedt Consulting. Hovedinntrykket er at Nødnett er godt mottatt av etatene.

Hovedresultater fra undersøkelsene fremgår av Prop. 100 S (2010-2011).

Spørsmål:

• 50. Hva er gjort med klager og innspill fra brukerne til forbedringer i nødnett?

Svar:

Det er et tett driftssamarbeid mellom Direktoratet for nødkommunikasjon (DNK), Motorola som operatør og nødetatenes driftsorganisasjoner, med etablerte prosesser for feilinnrapportering og feilrettinger. Den daglige kontakten med sluttbrukerne i Nødnett ivaretas av nødetatenes egne superbrukere og driftsorganisasjoner. Innmelding av feil rapporteres fra sluttbruker til egen driftsorganisasjon. De feilene som vedrører Nødnett går derfra direkte til operatøren som retter opp feilene.

Driftssamarbeidet er relativt nytt for alle parter, og det vil være kontinuerlig behov for forbedringer i disse prosessene. Det arbeides aktivt med å sikre involvering av sluttbrukerne i dette arbeidet, og behov for et brukerforum vil bli vurdert. Det arbeides også med blant annet å oppdatere sambandsreglementet. Nødnett, med sine muligheter og begrensninger, er nytt. Opplæring og etablering av planer og rutiner for bruk er viktig. Det er naturlig og i tråd med erfaringer fra andre land at det vil ta noe tid før systemets muligheter blir fullt utnyttet.

Spørsmål:

• 51. Hva blir dekningen for nødnett når det er bygd ut i hele landet, og vil nødnett gi dekning innendørs?

Svar:

Målsettingen er klar: Nødnett skal dekke nær 100 pst. av befolkningen og ca. 79 % av landarealet, som angitt i Prop. 100 S (2010-2011), jf. Innst. 371 S. Der folk bor og ferdes vil Nødnett gi nær 100 % dekning; langs europaveier, riksveier og fylkesveier, samt i byer og tettsteder. Det er krav til forsterket signalstyrke i byer/tettsteder for å gi best mulig innendørsdekning og dekning i 5 km radius rundt alle brannstasjoner. Det vil bli dekning over saltvann og krav til dekning for helikopter. Mobile basestasjoner for bruk f.eks. i fjellheimen og flere innendørsanlegg vil bli tatt i bruk.

Målsettingen om 79 prosent flatedekning balanserer opp mot målet om å unngå plassering av nye basestasjoner eller master i verneområder. Det vises i den forbindelse til Prop. 100 S (2010 – 2011), der det blant annet fremkommer følgende:

«Så langt det er mulig skal man søke å unngå plassering av nye basestasjoner eller master i andre verneområder, inngrepsfrie områder eller andre verdifulle naturområder.»

Det vises videre til Innst. 371 S (2010 – 2011), der Stortingets transport – og kommunikasjonskomitè blant annet skrev følgende:

«Komitéens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig folkeparti, har merket seg at utbyggingen i betydelig grad vil berøre naturmangfold og landskap, herunder nasjonalparker og andre verneområder. Flertallet har merket seg at Miljøverndepartementet vil gi retningslinjer for saksbehandling av dispensasjonssøknader etter naturmangfoldloven § 48 knyttet til oppføring av basestasjoner for Nødnett i verneområder.

Flertallet understreker at dersom det ikke er mulig å bygge mastene utenfor verneområder, skal man søke å finne det alternativet som er minst skadelig for verneverdier i verneområdet. Videre har flertallet merket seg at utbygger og Direktoratet for nødkommunikasjon i samarbeid med miljøvernmyndighetene skal sørge for god planlegging med hensyn til miljøverdier ved utbygging, og at Nødnett skal ses i sammenheng med forvaltningsplaner for de enkelte berørte verneområder i den grad det er mulig.»

For å sikre full dekning kreves god planlegging, samt justeringer etter målinger og erfaring fra bruk. Som ledd i dette gjennomføres blant annet møter med nødetatene lokalt i alle utbyggingsområdene for å få informasjon om lokale forhold og behov. Så bygges nettet, og etter erfaring fra bruk styrkes dekningen for å oppnå angitte målsetninger.

Innendørsanlegg er ikke del av spesifikasjonen i nødnettskontrakten. Det er likevel som nevnt stilt krav til forsterket signalstyrke i byer/tettsteder for å gi best mulig innendørsdekning. Signalnivået vil dermed, i de aller fleste tilfeller, være tilstrekkelig for å oppnå samband. I enkelte tilfeller vil det for å oppnå tilfredsstillende samband være nødvendig med spesielle innendørsanlegg. DNK jobber kontinuerlig med dette, og setter i den forbindelse opp lister med prioriterte bygg. Det er også mulig å etablere midlertidig dekning ved bruk av bilmonterte radioterminaler som fungerer som forsterkere, samt å benytte håndterminalene for direkte kommunikasjon mellom brukere.

Spørsmål:

• 52. Inntil nødnett er ferdig etablert i hele landet må det sikres tilstrekkelige løsninger for samband og kommunikasjon. Hva er gjort hittil og hvordan er statsrådens vurdering av dette?

Svar:

Nødetatenes eksisterende sambandsløsninger er fortsatt nødetatenes ansvar. Nødetatene utenfor første utbyggingstrinn bruker fortsatt kommunikasjonsutstyr som er av varierende alder, til dels er svært nedslitt og som ikke er avlyttingssikkert. I tillegg er det utfordringer knyttet til kommunikasjon på tvers av etatene. Behovet for et nytt felles sambandssystem har vært åpenbart lenge, og dette resulterte også i Stortingets beslutning fra 2006 om utbygging av nytt digitalt nødnett.

Erfaringen så langt tilsier at etatene kan videreføre nåværende analoge samband på en tilfredsstillende måte. Det er også etatenes ansvar, i tett samarbeid med DNK, å sikre at det utvikles gode overgangsløsninger, både teknisk og kompetansemessig, i områder hvor både nytt og gammelt utstyr brukes.

Selv om etatenes systemer i dag er gamle og det i noen tilfeller er utfordringer knyttet til oppgraderinger, forutsetter Justis- og beredskapsdepartementet at etatene også i en situasjon hvor Nødnett er forsinket utfører sine oppgaver på en måte som gjør at det ikke går utover liv og helse. Innføring av nytt Nødnett er likevel viktig for å sikre et enda tryggere samfunn.

Spørsmål:

• 53. Klokken 16.04 22. juli 2011 var det omfattende trafikk på sambandet ved OPD. Viktig informasjon kom ikke frem til innsatsleder via samband, men måtte overbringes via mobilnettet. Hvordan har statsråden forsikret seg om at kapasiteten på utbygd nødnett er tilstrekkelig til å håndtere slike store hendelser?

Svar:

I forbindelse med trinn 2 ble det besluttet at alle basestasjoner i hele landet skal ha minst 2 baseradioer og dermed økt kapasitet. Grunnkapasiteten i Nødnett vil derfor være god, og bedre enn for eksempel i tilsvarende nett i Sverige. Kapasiteten på Nødnetts basestasjoner i Oslo har gjennomgått ytterligere oppgraderinger det siste året. Dette gjelder også den basestasjonen som var nærmest høyblokka i regjeringskvartalet under terroraksjonen. Denne og andre nærliggende basestasjoner var utsatt for meget høy kapasitetsutnyttelse de nærmeste timene etter at bomben sprang. Likevel var det lite kapasitetsproblemer i selve nettet. Den totale erfaringen fra 22. juli 2011 var at Nødnett fungerte godt og som forventet i Oslo.

Kommisjonens uttaler følgende: «Det ble ikke meldt om vesentlige feil verken i nettet eller nødmeldesentralenes Nødnett-utstyr, og driftsstatistikken viser at det var lite kødannelse i nettet sett i forhold til de mange samtalene. Det var imidlertid så stor trafikk i talegruppene at noen brukere opplevde at de måtte vente på tur for å slippe til med sine meldinger. Trafikkstatistikken viser også at felles talegrupper mellom nødetatene i liten grad ble benyttet under innsatsen. Funksjon med tekstmeldinger i terminalene, som sikrer rask og effektiv distribusjon av informasjon med bruk av lite kapasitet, ble lite brukt. Tilbakemeldingene som Direktoratet for nødkommunikasjon(DNK) innhentet, viste at brukerne mente Nødnett fungerte godt. Enkelte av basestasjonene hadde svært høy belastning.»

s. 305

Det vises videre til Kommisjonens oppsummeringspunkt, der det blant annet uttrykkes følgende: «Redningsarbeidet 22/7 viste at det nye Nødnett har en rekke funksjoner og tekniske muligheter, som i bare liten grad ble utnyttet i aksjonen. Kommisjonen mener at nødvendig opplæring og trening i bruk av utstyr er viktig for å kunne utnytte det potensialet som ligger i den nye sambandsplattformen.»

s. 307

Spørsmål:

• 54. Det nye nødnettet skapte utfordringer under aksjonen fordi det var en blanding av gammelt og nytt kommunikasjonsutstyr som ble benyttet. Det er fortsatt lenge før nytt nødnett er implementert generelt. Har statsråden vurdert alternative måter å «rulle ut» nødnettet på, eksempelvis samarbeid med teleoperatører som kan avsette kapasitet til digital nødnetts-kommunikasjon i allerede eksisterende nett, tilsvarende systemet i London?

Svar:

I Prop. 111 S (2011-2012) foreslo Regjeringen forlengelse av utbyggingstiden med ett år og ferdigstilling innen utgangen av 2015, i tråd med ekstern kvalitetssikreres opprinnelige anbefaling jf. Prop. 100 S (2010-2011) og Innst. 371 S (2010-2011). Stortinget sluttet seg til ny utbyggingsplan og endret bevilgningsbehov i Innst. 375 S (2011-2012).

Som opplyst i Prop. 111 S (2011-2012), jf. Innst. 375 S (2011-2012) er trinn 2 av Nødnett planlagt gjennomført i fem faser som vist i nedenstående tabell.

Mens Nødnett bygges, vil det være områder der personell med nytt og gammelt samband har behov for å samhandle. Nødetatene har et selvstendig ansvar å etablere planer og rutiner for bruk av de systemene som finnes. Dette er ivaretatt i de planer som legges for utbyggingen, både i form av koordinerende møter med etatene, og konkrete krav før oppstart for hver etat.

Sammenkopling mellom gammelt og nytt system i en overgangsfase vurderes i hvert enkelt tilfelle. Det er likevel viktig å være klar over at gammelt utstyr har varierende kvalitet, og at fysisk sammenkopling ikke alltid er teknisk mulig eller hensiktsmessig. Samtidig vil en sammenkobling mellom gammelt og nytt gjøre at krypteringen ikke fungerer mellom systemene.

Nødnett er et eget fysisk separat nett fra de mobile nettene, og all kommunikasjon for nødetatene går i Nødnettet. Det er derfor ikke relevant å reservere kapasitet i andre mobile nett. Direktoratet for nødkommunikasjon opplyser at de ikke heller kjent med at dette er gjort i London.

Nødnett benytter seg derimot i stor grad av mobiloperatørenes infrastruktur, som hytter, master og telelinjer. Dette er avgjørende for å sikre en hurtigst mulig utbygging av Nødnett og i tråd med Stortingets føringer. Men Nødnett er altså et eget separat nett.

Spørsmål:

• 55. På hvilken måte vil det nye nødnettet sikre fremtidig mulighet til deling av skriftlig informasjon i politidistriktene?

Svar:

Nødnett er primært et gruppebasert talesamband, ikke et datanett, selv om det går an å overføre noe data. Tetra-terminalene gir allerede i dag mulighet til å sende korte tekstmeldinger, og det kan legges inn faste statusmeldinger. Det er også mulig å overføre posisjonsdata til digitale kartløsninger i tjenestebilene til nødetatene. Brann benytter noe av dette i kommunikasjonen mellom brannmannskaper og 110-sentralen, og svenske ambulanser og finsk politi har tatt dette i bruk i sine kjøretøyer.

Nødnett skal etter planene få økt datakapasitet ved at man implementerer TEDS, som er en del av TETRA-standarden. I 2013 skal det etableres en pilot for å prøve ut mulighetene som TEDS kan gi for å dele tekstinformasjon og bilder. Blir dette vellykket, vil man vurdere å bygge ut TEDS-kapasitet i hele landet. Dette vil i så fall gjøre det mulig å dele mer skriftlig informasjon i politidistriktene enn TETRA kan gi i dag.

For å benytte kapasiteten for dataoverføring kreves det imidlertid at nødetatene anskaffer eller utvikler applikasjoner som kan sende og motta data til og fra kjøretøy. Slike leveranser er ikke en del av Nødnett-prosjektet.

Spørsmål:

Beredskap og oppfølging:

• 56. Hva var den egentlige grunnen til at samordningsprosjektet som skulle gjøre redningsetatene i stand til å kommunisere ble lagt på is i 2010?

Svar:

Jeg viser til mitt svar på spørsmål 45.

Spørsmål:

• 57. Hva er årsaken til at det ikke fantes en konkret oversikt over hva Forsvaret kunne bistå med i løpet av kort tid ved terroranslag mot norske mål?

Svar:

Det er Forsvaret ved Forsvarets operative hovedkvarter som til enhver tid har oversikt over, og som skal disponere, Forsvarets ressurser på en hensiktsmessig måte med tanke på gitte oppdrag. Dette gjelder også i situasjoner der politiet anmoder om bistand fra Forsvaret, som ved terroranslag mot norske mål. Ved anmodninger om bistand fra politiet er det behovene for bistand som skal defineres av politiet.

Av nye tiltak for å bedre samhandling kan jeg viser til: Ny bistandsinstruks er satt i kraft, det er iverksatt en forsterket liaison-ordning mellom Forsvaret og politiet, øvingsaktiviteten mellom Forsvaret og politiet er intensivert, og det er utviklet et nytt krisehåndteringskurs i samarbeid mellom Politihøgskolen og Forsvarets Høgskole.

Spørsmål:

• 58. Å avholde øvelser er helt sentralt for å avdekke forbedringspotensiale. Det hjelper imidlertid lite å avholde øvelser dersom en ikke evner å lære av de feil og mangler som avdekkes.

• • a) Hvordan forsikret departementet seg om at en tok lærdom av øvelsene i de ytre etater?

  • b) Siden Gjørv-rapporten konkluderer med at dette systemet ikke fungerte tilfredsstillende. Hva har statsråden konkret gjort for å rette dette opp?

Svar:

• a) Alle øvelser av en viss størrelse i ytre etater som var gjennomført før 22. juli 2011 ble evaluert. Evalueringene tilfalt også departementet, hvor de ble vurdert. I samråd med etatene ble det vurdert hvordan en kunne utbedre de sårbarheter som evalueringene etter øvelsene avdekket. Oppfølgingen av dette skjedde i styringsdialogen med de enkelte etatene.

• b) Regjeringen har styrket Justis- og beredskapsdepartementets samordningsrolle gjennom tiltak i Meld. St. 29 (2011-2012) Samfunnssikkerhet og kgl.res. av 15. juni 2012 Instruks for departementenes arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap, Justis- og beredskapsdepartementets samordningsrolle, tilsynsfunksjon og sentral krisehåndtering

For å bedre oppfølgingen av øvelser har regjeringen gitt Justis- og beredskapsdepartementet et overordnet ansvar for nasjonale øvelser i sivil sektor.

Alle departementer forventes å delta i eller arrangere minimum to øvelser årlig og rapportere til Justis- og beredskapsdepartementet om øvelsesvirksomheten. Departementer skal i løpet av en to-års periode også ha deltatt på en nasjonal øvelse hvor de har øvd egen kriseorganisasjon på egnet måte. Dette kan være stab, kriseledelse, prosedyre eller fullskala. Justis- og beredskapsdepartementet vil være en pådriver for at dette blir gjennomført, og departementet vil i den forbindelse føre oversikt og rapportere til regjeringen på status.

For å sikre en helhetlig og samordnet tilnærming til øvingsplanlegging har DSB på oppdrag fra Justis- og beredskapsdepartementet utarbeidet en nasjonal rammeplan for sivile nasjonale øvelser i perioden 2012-2016. Rammeplanen beskriver scenariovalg, øvingsform, bakgrunn for valg av scenario og rammer for øvelsene (hensikt, mål, øvelsesform).

Justis- og beredskapsdepartementet skal i tillegg intensivere og styrke tilsynsaktiviteten med andre departementers og etaters samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeid. Gjennom tilsyn skal det påses at samtlige departementer har oversikt over risiko og sårbarhet i egen sektor og gjennomfører tiltak som bøter på mangelfull robusthet på kritiske områder. Det skal videre påses at departementene videreutvikler og vedlikeholder beredskapsplaner, samt øver regelmessig. Mitt departement vil i tillegg ha ansvar for å rapportere om manglende oppfølgning i ansvarlige departementer til regjeringen.

Spørsmål:

• 59. Hvor mange beredskaps- og krisehåndteringsøvelser, -spill, simuleringer med videre har henholdsvis statsråden, resten av politisk ledelse og statsrådens nærmeste stab deltatt i gjennom perioden 2005–2012? Hvilke scenarioer og metodikk er lagt til grunn for eventuelle øvelser, hvilke evalueringer er gjort, og hvordan er eventuelle funn implementert i departementet?

Svar:

Etter at jeg tiltrådte som justis- og beredskapsminister har jeg deltatt på øvelse Gemini, og jeg skal delta under øvelse Tyr i november. Jeg har ikke en detaljert oversikt over alle øvelser hvor politisk ledelse eller nærmeste stab har deltatt i under perioden 2005-2012. Kommisjonen har pekt på at vi må øve på å bruke planene, og vi må lære av de forbedringspunktene som øvelsene avdekker. Jeg vil særlig vise til Kommisjonens anbefaling nummer 4: «Bruk av planverk må øves jevnlig, både nasjonalt og lokalt. Realistiske redningsaksjoner og håndtering av evakuerte og pårørende bør inngå i øvelsene.»

s. 458.

Tabellen nedenfor gir en oversikt over sentrale øvelser avholdt i perioden 2005-2012 hvor departementet har deltatt. I tillegg er det gjennomført mindre departementsøvelser.

Spørsmål:

• 60. PST advarte i 2007 Regjeringens sikkerhetsutvalg (RSU) om at det var mer enn 50 prosent sannsynlighet for at Norge ville oppleve et terroranslag i løpet av de neste tre til fem år. Hva er normal prosedyre for oppfølging av slik informasjon gitt til RSU?

Svar:

I lys av informasjon gitt til RSU følger den enkelte statsråd opp iverksetting av tiltak innenfor eget ansvarsområde.

Etterretningsrapporten fra PST i 2007 omhandlet ekstrem islamisme og inngår i et større situasjonsbilde. Regjeringen har sørget for betydelige økte bevilgninger til PST. I årene fra 2008 til 2012 har PST fått økt bevilgning fra 286,5 mill. kroner til 486 mill. kroner. Om lag halvparten av økningen har gått til etterforskning, spaning, investering i teknisk utstyr i PST mv. Den resterende delen har gått til livvakttjenesten.

Regjeringens handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme som ble lagt fram i 2010 har også delvis sitt utspring i den nevnte etterretningsrapport fra PST. Planen inneholdt 30 ulike tiltak under Justisdepartementets og andre departementers ansvarsområder.

Også opprettelsen av felles analyseenhet mellom Forsvarets etterretningstjeneste og PST ble ansett som et viktig tiltak for å følge opp opplysningene fra PST.

Ytterligere informasjon om hva som ble gjort for å følge opp etterretningsrapporten fra PST er gradet og Stortinget vil kunne bli orientert på egnet måte.

Spørsmål:

• 61. Statsråden satte i fjor ned en egen hurtigarbeidende gruppe som skulle gjennomgå departementets sikkerhets- og beredskapsoppgaver, og gi anbefalinger til statsråden om mest mulig effektiv og tydelig organisering. Hvilke anbefalinger ga gruppen, og hva er gjennomført av endringer så langt. Hvilke endringer er fortsatt ikke gjennomført eller ikke tenkt gjennomført?

Svar:

Regjeringen besluttet at Justis- og politidepartementet fra 1. januar 2012 skulle endre navn til Justis- og beredskapsdepartementet. Denne navneendringen var et uttrykk for at departementets rolle som samordningsdepartement for samfunnssikkerhet og beredskap skulle styrkes og tydeliggjøres.

Som et ledd i dette arbeidet nedsatte jeg en arbeidsgruppe for å gjennomgå og vurdere departementets beredskapsoppgaver knyttet til både organisering og ressurser. Rapporten fra januar 2012 inneholder forslag til tiltak på tre områder: styrket samordning av arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap, intern organisering i Justis- og beredskapsdepartementet og styrket evne til krisehåndtering.

På grunnlag av rapporten er tiltak knyttet til styrking av Justis- og beredskapsdepartements samordningsrolle og styrket evne til krisehåndtering gjennomført som beskrevet i Meld. St. 29 (2011–2012) Samfunnssikkerhet. I Prop. 1 S (2012–2013) beskrives tiltak for å styrke departementets krisehåndteringsevne og samordningsrolle: etablering av et sivilt situasjonssenter, analysere robusthet i kritisk infrastruktur, pådriverrolle overfor andre departementer i samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeidet, etatsstyring av bl.a. POD og PST og gjennomgang av mål og tiltak innen samfunnssikkerhet og beredskap. Departementet vil gjennomføre et endringsprogram og bl.a. intensivere øvings- og tilsynsaktiviteten. Planverket skal forbedres, og det skal settes av mer tid til å evaluere og ta lærdom av øvelsene.

Spørsmål:

• 62. Har statsråden initiert en videreutvikling og forsterket overordnet plan for å forebygge og håndtere mulige terrorangrep i Norge?

Svar:

For regjeringen er det avgjørende med et planverk som klart regulerer hvordan en reagerer på blant annet terrorangrep. Planverket må være tilpasset det trusselbildet og de utfordringene man står overfor i dag.

Justis- og beredskapsdepartementet ga i 2011 DSB i oppdrag å vurdere om det sivile beredskapssystemet bør utvikles videre og gjøres til gjenstand for en bredere gjennomgang. I tillegg ble det bedt om vurdere om det bør foretas en større omlegging av planverket. Mitt departement vil, særlig i samarbeid med Forsvarsdepartementet, gjennomgå DSBs anbefalinger og utarbeide et grunnlag for fremtidig innretting av den overordnede nasjonale beredskapsplanleggingen.

Det vil bli gitt en overordnet instruks som ivaretar behovet for koordinerte, nasjonale beredskapsplaner, i tråd med Stortingets vedtak av 8. mars 2012: «Stortinget ber regjeringen legge fram for Stortinget en videreutviklet og forsterket overordnet plan for å forebygge og håndtere mulige terrorangrep i Norge».

Jeg vil komme tilbake til dette arbeidet i meldingen til Stortinget.

Spørsmål:

• 63. Ny bistandsinstruks ble vedtatt 22. juni 2012. Hvilke reelle endringer er gjort for å få ned tiden ved anmodning fra politiet om håndhevelsesbistand?

Svar:

Ny bistandsinstruks (instruks om Forsvarets bistand til politiet) ble vedtatt ved Kgl. res. 22. juni 2012. Instruksen viderefører det viktige prinsipp om at det er politiet som har ansvaret for sikkerheten internt i Norge i fredstid, men at politiet kan anmode om bistand fra Forsvaret til å løse sine oppdrag når det er nødvendig og hensiktsmessig.

Formålet med gjennomgangen av bistandsinstruksen har vært å tydeliggjøre prosedyrer for å sikre rask og effektiv bistand fra Forsvaret til politiet, samtidig som ansvar og juridiske rammer ble ivaretatt. Den nye bistandsinstruksen forenkler og konkretiserer bistandsformene. Den slår sammen de tre tidligere bistandsformene til to, effektiviserer kommunikasjonen mellom etatene, legger opp til mer omfattende liaisonordninger og inneholder klare instrukser for hastetilfeller. Videre stiller instruksen større krav til samtrening mellom politiet og Forsvaret og krav om at etatene har plikt til å gjennomføre nødvendig opplæring av relevant personale i innholdet av bistandsinstruksen.

Spørsmål:

• 64. Hvilke tiltak er konkret gjennomført for å bevisstgjøre politiledere om viktigheten av å raskt be om bistand fra Forsvaret eller andre ved større hendelser?

Svar:

Politidirektoratet har kommunisert den nye bistandsinstruksen til samtlige politidistrikter og særorganer. Bistandsinstruksen er videre lagt inn i Politiets beredskapssystem del II (Web-løsningen). Samvirke og bistand fra Forsvaret er også beskrevet i Politiets beredskapssystem Del I. Forsvaret som bistandsyter og ny bistandsinstruks er tatt opp på politisjefmøter. Forsvarsjefen har takket ja til å delta på politisjefmøte i nær fremtid. Bistand fra Forsvaret er også tema på stabskurs i regi av Politihøgskolen og på stabsledersamlinger, og det er tema på et det nye kurset «Nasjonal beredskap og krisehåndtering».

I tillegg er det nedsatt en arbeidsgruppe mellom Forsvarets operative hovedkvarter og Politidirektoratet for videre utvikling av samarbeidet mellom Forsvaret og politiet.

Spørsmål:

• 65. Justis- og beredskapsministeren stilte selv følgende spørsmål under sin redegjørelse: «Er vi sikre på at vi har funnet den rette balansen mellom personvern og trygghet?» Hva er ministerens svar på sitt eget spørsmål?

Svar:

Mitt spørsmål var en invitt til debatt med Stortinget. Jeg mener at vi ikke på ett tidspunkt kan si at vi har funnet balansen. Balansen må sees i forhold til endringer i trusselbildet. Dette er ikke statisk. Det må derfor være en løpende debatt om balansen mellom personvern og trygghet. Den teknologiske utviklingen bidrar også til at vi stilles ovenfor stadig nye utfordringer på dette området. Jeg viser til at flere av anbefalingene fra Kommisjonen berører personvernet. Det gjelder særlig:

• 25. «PST må utvikle ledelse, organisasjonskultur, arbeidsprosesser og mål som er bedre tilpasset tjenestens oppgaver, samtidig som rammer satt av hensyn til demokrati og personvern fortsatt respekteres. Særlig viktig er det å utvise større pågåenhet, kreativitet og vilje til å identifisere nye trusler.

• 27. PST må ta mer initiativ og vise større vilje til samarbeid og informasjonsdeling med andre etater, herunder det ordinære politi og Etterretningstjenesten. Taushetsbestemmelsene i lovgivningen bør harmoniseres med det etablerte regelverket for PSTs arbeid, slik at PST kan få tilgang til relevant informasjon fra andre etater i de tilfeller da de selv har lov til å registrere opplysninger eller opprette sak. Videre bør ikke taushetsbestemmelser være til hinder for at andre offentlige etater kan tipse PST der etatene oppfatter at det er grunn til å undersøke om det foregår terrorplanlegging.

• 28. I de tilfeller der PST selv har anledning til å bruke skjulte metoder i Norge, må det avklares at lovgivningen også gjør det mulig for PST å be Etterretningstjenesten om bistand til innhenting av informasjon om norske og utenlandske borgere i utlandet. Tilsvarende må Justis- og beredskapsdepartementet avklare at lovgivningen tillater PST å utlevere informasjon fra kommunikasjonskontroll og andre innhentingsmetoder til Etterretningstjenesten der dette er nødvendig for å støtte opp om de to tjenestenes lovlige arbeid.

• 29. Det eksisterende regelverket for når inngripende metoder som ransaking og avlytting er tillatt, bør få sin parallell i et regelverk for PSTs antiterrorarbeid i det digitale rom.

• 30. Ved terroranslag eller terrortrusler mot norske interesser må PST være seg bevisst sitt særlige ansvar for proaktivt å informere nasjonale myndigheter og relevante etater om sin vurdering av trusselbildet slik at tiltak kan treffes i tide. I tillegg må PST ta større selvstendig initiativ til å avdekke og avverge ytterligere anslag.

• 31. For å sikre god ressursutnyttelse og optimal bruk av kompetanse og kapasitet til å forebygge, avdekke og bekjempe terrorhandlinger, bør det foretas en gjennomgang av måten de nasjonale sikkerhets- og etterretningstjenestene koordineres og samhandler på i møte med et usikkert framtidig trusselbilde».

  s. 459-460.

Disse anbefalingene vil jeg komme tilbake til i meldingen til Stortinget.

Spørsmål:

• 66. Justis- og beredskapsministeren sier i sin redegjørelse at vi på nesten alle områder står overfor dilemmaer og motstridende hensyn knyttet til sikkerhet og beredskap, og at vi må ta debatt om hvor grensene går. En leders oppgave er ikke bare å reise debatt, men også ta ansvar og bestemme hva som skal ha avgjørende betydning. Når det gjelder sikkerhet og beredskap, hvilke momenter mener ministeren skal få utslagsgivende betydning når det gjelder borgernes sikkerhet?

Svar:

Jeg mener det er et helt grunnleggende utgangspunkt at vårt land skal være et åpent, demokratisk samfunn hvor grunnleggende menneskerettigheter er helt sentrale verdier. Samfunnets sikkerhet skal ivaretas med metoder som er tuftet på rettsstatens prinsipper. Det er videre viktig at sikkerhet og beredskap ivaretas på en måte som ikke innebærer at politiske, religiøse eller etniske minoriteter føler seg stigmatisert. På den annen side må samfunnet kunne beskytte seg mot sikkerhetsmessige trusler ved å benytte metoder som vil oppleves å være inngripende for de som mistenkes for å representere en trussel. Men igjen er dette spørsmål som også Stortinget som lovgiver må gå inn i.

Spørsmål:

• 67. Statsråden lovet i redegjørelsen 28. august 2012 at beredskap og sikkerhet skal prioriteres, og at dette vil være et tema i stortingsmeldingen om oppfølgingen av 22. juli-rapporten. Videre har departementet utsatt Resultatreformen. Hvordan skal statsråden sikre at fokuset på beredskap ikke går bekostning av andre sentrale oppgaver?

Svar:

Kommisjonen har fremmet 31 forslag til tiltak for å bedre beredskapen. 15 av disse omhandler politiet. Det haster å ta tak i disse anbefalingene. Politiets beredskapsevne skal styrkes. Det er en utfordring at dette ikke skal gå på bekostning av politiets evne og kapasitet til å drive forebyggende arbeid, etterforske lovbrudd og drive kontakt- og trygghetsskapende arbeid.

Kommisjonens anbefalinger tilsier at vi i første omgang trenger å vektlegge en reform for å bedre beredskapen. I den varslede meldingen til Stortinget vil jeg ta med arbeidet fra resultatreformen som angår politiets beredskapsevne, jf. min redegjørelse 28. august. Samtidig ser jeg behov for en grundig analyse og gjennomgang av situasjonen i politiet som omfatter alle politiets oppgaver, nettopp for å sikre at fokuset på beredskap ikke går bekostning av andre sentrale oppgaver.

Spørsmål:

• 68. I St. meld. nr. 22 (2007-2008) opplyste Regjeringen at den ville beholde politireserven «som en forsterkningsressurs til det vanlige politiet ved sjeldne eller omfattende hendelser der politimyndighet er nødvendig for håndteringen».

• a) Mener statsråden at politireservens kompetanse er utilstrekkelig for å kunne bidra ved større hendelser som terroranslag?

• b) Hva er statsrådens syn på at politireserven ikke ble kalt inn 22. juli?

Svar:

a-b. Politireserven har ikke vært i aktiv tjeneste siden OL på Lillehammer i 1994. Politireserven består av om lag 800 operative mannskaper. Etter gjennomført grunnutdanning innkalles mannskapet til repetisjonskurs om lag hvert tredje år. Det er ikke en styrke som kan sammenlignes med ordinært politi. Det blir en operativ vurdering å treffe en slik beslutning ut fra den faktiske situasjonen. Fordi styrken i så liten grad brukes, er det nedsatt et utvalg som bl.a. skal gjennomgå organiseringen av politireserven, Sivilforsvaret og Heimevernet, og se deres anvendelse ved behov for statlig forsterkning.

Spørsmål:

• 69. I statsrådens svar til den særskilte komité datert 22. desember 2011 opplyses det at regjeringen vil vurdere å videreutvikle et nasjonalt ressursregister for redning og beredskap (NARRE). Hva er status?

Svar:

Jeg viser her til mitt svar under spørsmål nr. 45.

Spørsmål:

Om ledelse, holdninger og kultur i staten:

• 70. Kommisjonen har i sin rapport en detaljert beskrivelse av hendelsene fra bomben smalt i regjeringskvartalet til gjerningsmannen nådde Utøya. Det gis et innblikk i hvordan politiet blir varslet fra flere hold om gjerningsmannens utseende og bil med registreringsnummer. Det tar for lang tid før operasjonsleder sender ut opplysningene, men da det først skjer er det flere hendelser som kan tegne et bilde av en kultur som hindrer effektivt politiarbeid. Den første er Beredskapstroppens vurdering av at opplysningen som blir gitt om gjerningsmann og bil er for vage til å iverksette tiltak. Den andre skjer i Asker og Bærum politidistrikt hvor operasjonsleders beskjed om å avbryte pågående oppdrag for å se etter gjerningsmannens bil, ikke blir fulgt. I begge tilfeller får vi inntrykk av at det er et misforhold mellom operasjonsleder og de som mottar operasjonsleders opplysninger og/eller beskjeder. Er det slik at kjønn, alder, erfaring og status er viktigere enn den formelle posisjonen den enkelte innehadde da katastrofen inntraff? Og er dette et utrykk for den gjengse kultur i politiet?

Svar:

Når det gjelder Oslo politidistrikt uttaler kommisjonen: «Operasjonssentralen var åpenbart underbemannet, og den overlot i praksis til innsatsleder å lede aksjonen på skadestedet alene, uten nevneverdig oppfølgning og kontroll.»

s. 109

Politiet har en kommando- og ordrestruktur, der tjenestepersonene har plikt til å følge ordre. At dette følges er særlig viktig i alvorlige og uoversiktlige situasjoner. Jeg har fått opplyst at det ikke finnes erfaringsgrunnlag som tilsier at det generelt er en kultur som undergraver respekt for kommando- og ordrelinjer. Jeg legger til grunn at den enkelte politimester vurderer adekvate reaksjoner dersom tjenestepersoner ikke utfører sine tjenestehandlinger i samsvar med ordre som er gitt. Like fullt vil jeg påse at dette adresseres som del av Politidirektoratets endringsprogram.

Spørsmål:

• 71. Politiet er normalt en etat hvor beordring umiddelbart skal medføre oppfølging. Eksemplet fra Asker og Bærum politidistrikt 22. juli (jf. spørsmålet over) viste at ordrer ikke ble fulgt.

• • a) Mener statsråden dette er et praktisk utslag av en kultur eller ukultur i politiet i forholdet mellom operasjonsledelse og patrulje når respekten for ordre er så svak som i dette tilfellet?

  • b) Har statsråden eller departementet som sådan vært klar over at ordresystemet i politiet har så vidt dårlig gjennomslag som dette tilfellet viser?

  • c) Hvilket fokus har departementet hatt på viktigheten av at ordre effektivt effektueres på patruljenivå ved nasjonale hendelser?

  • d) Hvilke tiltak har statsråden gjennomført etter at hun ble kjent med kommisjonens funn for å sikre oss mot at tjenestemenn/patruljer overprøver direkte ordre fra operasjonsledelse?

Svar:

Jeg viser her til mitt svar under spørsmål 70.

Spørsmål:

• 72. Har statsråden – i forkant av 22. juli 2011 – vært kjent med det Gjørv-kommisjonen omtaler som manglende kultur for beredskaps- og sikkerhetstenkning i egenskap av å være medlem av regjeringen, uavhengig av portefølje?

Svar:

Jeg viser til Kommisjonens hovedanbefaling: Ledere på alle nivåer i forvaltningen må systematisk arbeide med «å styrke sin egen og organisasjonenes grunnleggende holdninger og kultur knyttet til risikoerkjennelse, gjennomføringsevne, samhandling, IKT-utnyttelse og resultatorientert lederskap.»

s. 458.

Jeg legger dette til grunn for det videre arbeidet med å styrke kulturen for sikkerhets- og beredskapsarbeid på alle nivåer.

Spørsmål:

• 73. I den grad statsråden har vært kjent med det Gjørv-kommisjonen omtaler som manglende kultur for beredskaps- og sikkerhetstenkning i egenskap av å være medlem av regjeringen, hva har regjeringsmedlem Faremo gjort for å endre en slik kultur?

Svar:

Også som forsvarsminister har jeg vært opptatt av sikkerhets- og beredskapsspørsmål. Generelt vil jeg vise til fremlagte stortingsdokumenter, budsjettproposisjoner og stortingsmeldinger. Allerede før 22. juli 2011 ble det i samråd med forsvarssjefen besluttet å igangsette et omfattende arbeid i Forsvaret for å styrke det operative planverk og beredskapen knyttet til sikkerhetspolitiske kriser og krig. Dette arbeidet ble fulgt opp i min tid som forsvarsminister. Med målsetting om økt lederfokus på god forvaltning initierte jeg nytt lederforum med høynivågruppe for forsvarlig forvaltning og forsterket internrevisjonen i Forsvarsdepartementet.

Som forsvarsminister sluttførte jeg arbeidet med nye forskrifter til sikkerhetsloven. Ny instruks for Forsvarets Sikkerhetsavdeling ble fastsatt. Etter 22. juli tok jeg initiativ til å få gjenopprettet militær beredskap for helikopter på Rygge, ny gjennomgang av bistandsinstruksen og ga grønt lys for planlegging av beredskapsopplæring i fellesregi av Forsvarets høgskole og Politihøgskolen. Dette kurset startet opp i høst.

Spørsmål:

Habilitet:

• 74. Gjørv-kommisjonen peker på tydelige lederutfordringer i hele kjeden fra departement ned til innsatsnivå. Det er pekt på at dette kan være kulturbetinget. I lys av en slik kulturutfordring er det aktuelt å vurdere en del av oppfølgingsarbeidet i departementet. I oppfølgingen av terroranslagene startet diskusjonen om tidligere politidirektør Øystein Mælands rolle, særlig knyttet til politiets egenevaluering etter terroren.

• • a) Hva er årsaken til at statsråden ikke fikk sin habilitet i forhold til Mæland vurdert allerede ved egen tiltredelse 11. november 2011?

  • b) Er det noe i statsrådens relasjon til tidligere politidirektør Mæland som endret seg i løpet av de ca. ni månedene fra statsrådens tiltredelse til statsråden erklærte seg inhabil i forhold overfor Mæland?

  • c) Mener statsråden at noen av hennes tjenestehandlinger i perioden fra 11. november 2011, frem til statsråden erklærte seg inhabil, var påvirket av at statsråden rent faktisk var å anse som inhabil i forhold overfor daværende politidirektør?

Svar:

• a) Jeg har alltid vurdert meg som habil i tjenestemessige forhold som angår Øystein Mæland. Mæland var politidirektør (i permisjon) da jeg tiltrådte som justis- og beredskapsminister i november i fjor.

• b) Nei. Spørsmålet om jeg var habil når det gjelder Øystein Mæland kom fra flere medier morgenen 16. august 2012. Jeg ønsket å svare raskt og med solid formelt grunnlag i lys av den alvorlige situasjonen som oppsto etter at 22. juli-kommisjonen fremla sin rapport 13. august 2012. Jeg ba derfor min departementsråd kontakte Lovavdelingen for å få min habilitet vurdert. I disse sakene opptrer Lovavdelingen selvstendig, og kommer med sine faglig-juridiske standpunkt uten å klarere dem med politisk ledelse eller andre på forhånd.

• Kort tid etterpå forelå svaret. Jeg har ikke lagt skjul på at jeg ble overrasket over Lovavdelingens konklusjon. Nær opptil inhabilitet i tjenestemessige forhold av stor betydning for Mæland. Jeg så ingen andre muligheter enn å erklære meg inhabil i avgjørende, viktige spørsmål knyttet til hans stilling.

• c) Nei. Lovavdelingen uttaler at «situasjonen ligger nær opp mot inhabilitet». Dette anses ikke til å være hinder for at jeg behandler saker som gjelder politiet eller Politidirektoratet, så lenge utfallet ikke får stor betydning for Mæland personlig.

• Fra det øyeblikket rapporten fra Kommisjonen forelå 13. august, avsto jeg fra å gi personvurderinger og svare på spørsmål om tillit, eventuelt mistillit. Jeg konsentrerte meg om innholdet i rapporten og arbeidet med å legge de faglige rammene for endringsarbeidet som skal styrke vår beredskap. Dette valget var bevisst, og jeg brukte all min tid på dette.

• Det er intet i Lovavdelingens uttalelse som trekker i retning av at jeg var inhabil på et tidligere tidspunkt eller burde ha fått habilitetsspørsmålet avklart på et tidligere tidspunkt.

Spørsmål:

• 75. Ifølge opplysninger i VG 6. oktober 2012 hadde departementsråd Tor Saglie dialog med daværende politidirektør Øystein Mæland etter at statsråden hadde erklært seg inhabil.

• • a) På hvilken fullmakt og under hvilken statsråds myndighet opererte Saglie overfor Mæland på dette tidspunkt?

  • b) Hvem avgjorde at Mæland måtte avklare sin egen situasjon i løpet av en kort dag før et direktesendt debattprogram på Nrk?

Svar:

• a) Etter å ha trukket min konklusjon på grunnlag av Lovavdelingens vurdering ba jeg departementsråden i Justis- og beredskapsdepartementet informere Mæland. Det ble etter det jeg har fått opplyst gjort noe før kl 15.00. Jeg tok selv kontakt med fungerende statsminister i denne saken, Bård Vegar Solhjell, og anmodet om at det ble oppnevnt en settestatsråd for saker hvor jeg er inhabil. Jeg orienterte også statsminister Jens Stoltenberg om min konklusjon. Mæland valgte å si opp sin stilling samme kveld, før det ble oppnevnt settestatsråd.

• b) I en situasjon hvor det var fremkommet alvorlig kritikk mot politiet og det ble reist spørsmål som kunne skape uklarhet om tillitsforholdet til politidirektøren, var det viktig å få en rask avklaring av situasjonen. Jeg ba derfor departementsråden om å formidle til politidirektøren at det var ønskelig med snarlig tilbakemelding på politidirektørens vurdering av konsekvenser av situasjonen som var oppstått.

Spørsmål 7 til statsministeren:

• 7. I følge Dagens Næringsliv ble det hentet ut sensitive dokumenter fra Høyblokka bare timer etter bombeeksplosjonen i regjeringskvartalet.

• • a) Hva er rutinene for uthenting av spesielt viktige dokumenter mv. fra Statsministerens kontor og Justis- og beredskapsdepartementet i en slik situasjon og nært opptil en slik hendelse?

Svar:

Justis– og beredskapsdepartementets sikkerhetsleder var kort tid etter eksplosjonen til stede ved H-blokk og i dialog med politiets operative ledelse om sikring av bygget og departementets arealer. Departementet har i henhold til sikkerhetslovens krav etablert instrukser og rutiner for destruksjon eller sikring av kryptoutstyr og graderte dokumenter/utstyr. Det er ikke etablert egne rutiner for uthenting av spesielt viktige dokumenter. Disse vil i utgangspunktet være sikkerhetsgradert eller inneholde sensitiv informasjon og skal være forsvarlig nedlåst og sikret. I en konkret situasjon vil departementets administrative ledelse og politiet vurdere forsvarligheten av å gå inn i bygningen for å sikre viktige dokumenter og sensitivt utstyr.

Spørsmål 12 til Statsministeren

• 12. NTB meldte 20. september 2012 at Gjørv-kommisjonen hadde fått tips om at politiansatte skal ha bli truet til taushet av overordnede etter 22. juli. Kommisjonen valgte likevel ikke å sjekke ut tipsene. Medfører opplysningene i NTB-meldingen riktighet?

Svar:

Jeg har fått opplyst at politimesteren i Oslo, Oslo politiforening og politidistriktets hovedverneombud offentlig har tatt avstand fra disse påstandene.

Vedlegg 6

Brev fra kontroll- og konstitusjonskomiteen til Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet v/statsråden, datert 12. oktober 2012

Redegjørelsene om regjeringens oppfølging av 22. juli-kommisjonens rapport – spørsmål i forbindelse med komitebehandlingen

I tilknytning til kontroll- og konstitusjonskomiteens behandling av redegjørelsene om regjeringens oppfølging av 22. juli-kommisjonens rapport, ser komiteen behov for å få svar på følgende spørsmål:

Stenging av Grubbegata:

• 1. Var fornyings-, administrasjons- og kirkeministeren kjent med tidligere vedtak om stenging av Grubbegata, og eventuelt hvorfor ikke? Hva er årsaken til at vedtaket ikke ble iverksatt?

• 2. Når kunne arbeidet med stenging av Grubbegata tidligst ha vært startet?

• 3. Når ble arbeidet med stenging av Grubbegata startet?

• 4. Er det opplysninger eller problemstillinger rundt manglende stenging av Grubbegata som ikke har blitt tilstrekkelig belyst i Gjørv-kommisjonens rapport?

Sikkerheten i regjeringskvartalet:

• 5. Var ikke statsråden interessert i sikkerhetsprosjektet, eller anså hun ikke det som sitt ansvarsområde?

• 6. Når ble statsråden kjent med vedtak fattet i regjeringen i 2006 som presiserte FADs ansvar for sikkerheten i regjeringskvartalet?

• 7. Hva er grunnen til at statsråden ikke ble forelagt bekymringsrapport fra Politidirektoratet i 2010 om sikkerhetstiltak?

• 8. Hvor mange beredskaps- og krisehåndteringsøvelser, -spill, simuleringer med videre har henholdsvis statsråden, resten av politisk ledelse og statsrådens nærmeste stab deltatt i gjennom perioden 2005–2012? Hvilke scenarioer og metodikk er lagt til grunn for eventuelle øvelser, hvilke evalueringer er gjort, og hvordan er eventuelle funn implementert i departementet?

• 9. Av Gjørv-kommisjonens rapport ser det ut som om arbeidet med sikkerheten i regjeringskvartalet har vært preget av dårlig kommunikasjon og ansvarspulverisering mellom departementene, DSS og Statsbygg. Er dette et riktig bilde av situasjonen?

• 10. Vaktsentralen i regjeringskvartalet ble etablert i 1996. Etter 22. juli 2011 var det oppslag i media om at vaktsentralen var teknisk utdatert og at evnen til å takle alvorlige anslag mot regjeringskvartalet ikke var optimal. Det er videre kjent at DSS i flere år, siden 2008, har fremmet budsjettforslag for å etablere ny vaktsentral. Det ble bevilget penger først i 2012. Ville det gjort noen forskjell for konsekvensene av bombeangrepet om ny vaktsentral hadde vært på plass før 22. juli 2011?

• 11. Hvorfor anmodet Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet i liten grad Nasjonal sikkerhetsmyndiget om råd og bistand i forbindelse med relokaliseringen av departementene etter 22. juli 2011?

Om ledelse, holdninger og kultur i staten:

• 12. Er det etter statsrådens syn en fryktkultur i forvaltningen, eller forsiktighetskultur?

• 13. Er det noe ved regelverket for ledere eller andre i statsforvaltningen som gjør at ansatte ikke tør si i fra om forhold de mener ikke er forsvarlige?

• 14. Er det noen gjennomgående trekk ved de prinsipper og rutiner som benyttes for styring og oppfølging i statsforvaltningen som kan forklare kommisjonens konklusjon om svikt i gjennomføringsevne og evne til å oppnå resultater, eller er dette et spørsmål om holdninger og forståelse hos den enkelte?

Om IKT:

• 15. Gjørv-kommisjonen peker i sin anbefaling på svakheter ved evnen til å utnytte IKT. Selv om vurderingen i stor grad synes begrunnet i gjennomgangen av situasjonen i politiet, kan det antas at tilsvarende kompetansesvakhet også gjelder i andre deler av forvaltningen. Hva er IKT-ministerens vurdering av dette?

Komiteen ber om svar på spørsmålene innen fredag 26. oktober 2012. Videre bes det om at en word-fil av svaret sendes elektronisk til kontroll@stortinget.no

Vedlegg 7

Brev fra Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet v/statsråden til kontroll- og konstitusjonskomiteen, datert 26. oktober 2012

Redegjørelsene om regjeringens oppfølging av 22. juli-kommisjonens rapport

Jeg viser til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomités brev av 12. oktober 2012 med spørsmål i forbindelse med komiteens behandling.

Spørsmål og svar følger som eget vedlegg til dette brevet.

Vedlagt følger også en detaljert oversikt over prosessen knyttet til stengingen av Grubbegata.

Vedlegg

Redegjørelsene om regjeringens oppfølging av 22. juli kommisjonens rapport – spørsmål til Fornyings-, administrasjons- og kirkeministeren i forbindelse med komitebehandlingen

Stenging av Grubbegata:

1. Var fornyings-, administrasjon og kirkeministeren kjent med tidligere vedtak om stenging av Grubbegata, og eventuelt hvorfor ikke? Hva er årsaken til at tiltaket ikke ble iverksatt?

Svar:

Det var Statsbygg på oppdrag fra FAD som gjennomførte prosjektet med stenging av Grubbegata. Det var også Statsbygg som håndterte reguleringsprosessen opp mot Oslo kommune, slik det er vanlig i denne type arbeid.

Oslo bystyre vedtok reguleringsplanen for Grubbegata og Regjeringskvartalet 28. februar 2008. I reguleringsplanvedtaket av 28. februar 2008 ble det stilt vilkår om at Statsbygg også skulle utarbeide en bebyggelsesplan. Følgen av dette vilkåret var at Grubbegata ikke kunne stenges før bebyggelsesplanen var vedtatt i kommunen.

Statsbygg sendte et første utkast til bebyggelsesplan til Plan- og bygningsetaten 29. januar 2009. Etter Plan- og bygningsetatens mening var det nødvendig, før kommunen kunne behandle bebyggelsesplanen, å foreta en mindre endring i den vedtatte reguleringsplan av underformålene innenfor «offentlig trafikkområde» for bedre å klargjøre hvordan gaten ville fungere. Reguleringsbestemmelsene ble endret slik at opplistingen i reguleringsplanen inkluderte «vei og fortau» i stedet for «plass», og med en tilføyelse om at biltrafikk tillates på strekningen etter avtale mellom staten (Statsbygg) og Oslo kommune. Reguleringsendringen presiserte hvordan trafikken var ment å fungere etter stengningen, og ga et nødvendig formelt grunnlag for å behandle forslaget til bebyggelsesplan for Grubbegata. Endringsforslaget lå ute til ettersyn 5.-27. mai 2009.

Plan- og bygningsetaten fattet deretter vedtak om mindre vesentlig endring av reguleringsplanen 9. juni 2009. Dette vedtaket ble påklaget av OBOS, og klagesaken ble oversendt til Fylkesmannen i Oslo og Akershus. Reguleringsplanen av 2008 var ikke endelig mens klagen var under behandling, og bebyggelsesplanen kunne heller ikke vedtas før klagen var behandlet.

Da jeg tiltrådte som statsråd i oktober 2009 forelå reguleringsplanvedtaket av 2008 med endringene av 2009. Klagesaken som gjaldt endringen av reguleringsplanen var under behandling hos Fylkesmannen i Oslo og Akershus. Statsbygg var i ferd med å avslutte arbeidet med bebyggelsesplanen. Sluttbehandlingen av bebyggelsesplanen måtte imidlertid vente til klagesaken som gjaldt endringen av reguleringsplanen var avgjort av fylkesmannen.

Klagen fra OBOS ble avslått ved vedtak fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus 17. februar 2010. Arbeidet med politisk behandling av bebyggelsesplanen i Oslo kommune gikk da videre.

I forbindelse med RNB 2010, da det var behov for ytterligere midler til sikringsprosjektet, ble jeg informert om at arbeidet med planprosessen i Oslo kommune var i sluttfasen. Det lå an til at kommunen ville gi sitt samtykke til bebyggelsesplanen tidlig sommeren 2010.

Byutviklingskomiteen vedtok bebyggelsesplanen 2. juni 2010. Statsbygg ble underrettet om dette vedtaket i brev av 5. august 2010. Klagefristen for bebyggelsesplanvedtaket ble satt til 30. august 2010, dvs. tre uker etter at brevet med informasjon om vedtaket var kommet frem til mottakeren.

At reguleringsplanvedtak og bebyggelsesplanvedtak forelå, var ikke tilstrekkelig for å iverksette den fysiske stengingen av Grubbegata. Statsbygg måtte også ha en byggetillatelse, en såkalt igangsettingstillatelse. Søknad om igangsettingstillatelse ble sendt til Oslo kommune 30. august 2010 (ikke 20. august 2010 som det står i NOU 2012:14, side 437). Slik tillatelse ble gitt i brev av 29. oktober 2010 fra Oslo kommune.

Arbeidet med iverksettelsen av stengingen av Grubbegata var påbegynt og under gjennomføring 22. juli 2011.

2. Når kunne arbeidet med stengning av Grubbegata tidligst vært startet?

Svar:

I tillegg til vedtatt reguleringsplan og vedtatt bebyggelsesplan, var det krav om igangsettingstillatelse for å starte arbeidet med fysisk stenging av Grubbegata, jf. svar på spørsmål 1. Igangsettingstillatelse fra Oslo kommune ble gitt i brev av 29. oktober 2010. Arbeidet med stengning av Grubbegata kunne således tidligst vært startet 29. oktober 2010.

3. Når ble arbeidet med stengning av Grubbegata startet?

Svar:

Statsbygg hadde i februar 2010 sendt ut anbud på arbeidet i regjeringskvartalet, herunder stengning av Grubbegata. Entreprenøren var derfor utpekt da igangsettingstillatelsen ble gitt. I e-post av 2. november 2010 ble entreprenøren informert om at igangsettingstillatelsen forelå i e-post av samme dato. Det fysiske arbeidet med stenging av Grubbegata startet i februar 2011. Statsbyggs entreprenør startet da med gravearbeider i Grubbegata v/Deichman. Nærmere redegjørelse for tidsbruken gis i svaret på spørsmål 4.

4. Er det opplysninger eller problemstillinger rundt manglende stengning av Grubbegata som ikke har blitt tilstrekkelig belyst i Gjørv-kommisjonens rapport?

Svar:

Plan- og bygningsetaten informerte tiltakshaver Statsbygg om bebyggelsesplanvedtaket i brev av 5. august 2010, mens vedtaket ble gjort to måneder tidligere, 2. juni 2010. Statsbygg brukte således tre uker på å sende inn søknaden om igangsettingstillatelse, og ikke tre måneder som det legges til grunn i rapporten, side 437.

Da igangsettingstillatelsen ble gitt 29. oktober 2010, pågikk det gravearbeider i Thor Olsens gate (mellom Akersgata og Møllergata) i regi av Oslo kommune. Grubbegata var avlastningstrasé for trafikken i Thor Olsens gate mens disse arbeidene pågikk. Det fysiske arbeidet med å stenge Grubbegata ble først startet i februar 2011, etter at arbeidene i Thor Olsens gate var ferdigstilt.

Før gravearbeidene startet i Grubbegata ble det avholdt befaring med kabelpåvisning. Umiddelbart etter at gravearbeidene i Grubbegata startet i februar 2011, ble det likevel avdekket kabler som man ikke hadde fått opplysninger om ved kabelpåvisningen. Etter en helhetsvurdering ble det besluttet å la kablene ligge der de lå, og i stedet heve gatenivået i Grubbegata, noen som medførte at arbeidene måtte prosjekteres om. Som følge av at man hevet nivået på gatelegemet i Grubbegata, måtte Statsbygg innhente tillatelse fra Oslo kommune. Først da denne tillatelsen forelå, kunne arbeidene i Grubbegata fortsette.

Stenging av Grubbegata bestod av tre ulike tiltak:

• Stenging av Grubbegata v/Deichman

• Ombygging av innkjøringen til garasjeanlegget mellom Møllergata 17 og 19. Etter at Grubbegata var stengt, skulle biltjenestens biler benytte denne innkjøringen i stedet for innkjøringen fra hovedinngangen ved Høyblokka.

• Stenging av Grubbegata v/G-blokka.

Arbeidene knyttet til punkt 1 og 2 var ferdigstilt i månedsskiftet juni-juli 2011. Samtidig startet arbeidene i Grubbegata v/G-blokka. Første trinn i disse arbeidene var fjerning av blomsterbedet i betong som var oppført langs fasaden av R4 mot Grubbegata. Dette arbeidet var gjennomført 22. juli 2011. Mens arbeidene pågikk var Grubbegata fra Høyesteretts plass og nordover eneste ferdselsåre inn til byggeplassen.

Jeg viser for øvrig til vedlagte oversikt over vedtak etc. knyttet til arbeidene med Grubbegata («Tidslinje Grubbegata»).

Sikkerheten i regjeringskvartalet:

5. Var ikke statsråden interessert i sikkerhetsprosjektet, eller anså hun ikke det som sitt ansvarsområde?

Svar:

I min periode som statsråd i Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet har jeg lagt stor vekt på arbeidet med sikkerhet innen mitt ansvarsområde. Allerede i oktober 2009 ba departementet Watchcom Security Group starte et forprosjekt for å få en vurdering av sikkerhetsnivået i departementenes felles IKT-system. Den ferdige rapporten fra dette forprosjektet ble avgitt i mars 2010. Da Riksrevisjonen kort tid etter kom med kritiske merknader til sikkerheten ved de felles IKT-systemene levert av Departementenes servicesenter (DSS), tok jeg straks tak i dette. På om lag samme tid ble det kjent at Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) og Direktoratet for samfunnssikkerhet (DSB) hadde kritiske merknader til enkelte forhold ved sikkerhetsarbeidet i departementet. Jeg satte i gang et omfattende arbeid for så fort som mulig å løse de problemene som var avdekket. Det viktigste av de problemene som var avdekket, var svakhetene ved IKT-sikkerheten. Oppfølgingen av disse tiltakene er også kommentert i 22. juli-kommisjonens rapport (side 440-442).

Jeg orienterte 22. juli-kommisjonen om mitt kjennskap til det spesifikke sikkerhetsprosjektet i mitt intervju 8. mai 2012 (sidene 4-6). Informasjonsmaterialet jeg mottok da jeg tiltrådte, inneholdt en kort omtale av sikringsprosjektet uten beskrivelse av spesielle utfordringer eller problemer.

6. Når ble statsråden kjent med vedtak fattet i regjeringen i 2006 som presiserte FADs ansvar for sikkerheten i regjeringskvartalet?

Svar:

Som sagt i mitt intervju med kommisjonen (side 10): Jeg ble ikke gjort særskilt oppmerksom på dette spesifikke regjeringsvedtaket fra 2006 da jeg tiltrådte. Jeg kan likevel ikke se at dette har hatt noen betydning for hva som var gjort eller ikke gjort forut for hendelsen 22. juli 2011. Notatet ble fremmet av FAD selv og var en statusrapport samtidig som det presiserte FADs oppgaver i beredskapsarbeidet. Innholdet av notatet var kjent i mitt embetsverk. Jeg har naturligvis selv vært klar over eksempelvis det ansvaret DSS og dermed også FAD har for vakthold, adgangskontroll og andre sikkerhetstjenester i regjeringskvartalet. Dessuten har jeg arbeidet aktivt over lang tid med ulike problemstillinger av stor betydning for sikkerheten i regjeringskvartalet, både før og etter 22. juli 2011 – ikke minst gjelder det IKT-sikkerheten i DSS og oppfølgingen av tilsynsrapporter fra NSM, DSB og Riksrevisjonen, jf. også svaret på spørsmål 5.

7. Hva er grunnen til at statsråden ikke ble forelagt bekymringsrapport fra Politidirektoratet i 2010 om sikkerhetstiltak?

Svar:

Dette er et dokument som ble sendt fra POD til Justisdepartementet. Jeg har ingen informasjon om hvorfor ikke denne rapporten ble forelagt FAD utover det som framkommer i rapporten fra 22. juli-kommisjonen (jf. side 433).

8. Hvor mange beredskaps- og krisehåndteringsøvelser, -spill, simuleringer med videre har henholdsvis statsråden, resten av politisk ledelse og statsrådens nærmeste stab deltatt i gjennom perioden 2005-2012? Hvilke scenarioer og metodikk er lagt til gr...

Øvelser/spill/simuleringer i perioden:

• Øvelse CMX05 – 26. jan – 1. feb 2005. Dokumentasjon over spilte tiltak. Aktiv øvelse, relevant for departementet.

• 2005 - Prioriteringsspillet «Regjeringspoker». Prioriteringer av samtlige tiltak i Sikringsprosjektet. Deltakere fra PST, OPD, POD, FB, SB, DSS, FFI. Resulterte i en prioriteringsliste for samtlige tiltak i prosjektet.

• Øvelse SNØ 2006 – 26. januar 2006. «Tabletop» øvelse. Klargjorde JDs rolle som lederdepartement. Input til FADs Krisehåndteringsplan i forhold til forventninger om departementets rolle i fellesskapet. (IKT-leveranser, nødstrøm, dieselleveranser/kapasitet, VDI-samarbeid bør etableres, arbeidstidsbestemmelser –hjemmarbeid/bistand i lokalmiljøet.)

• Øvelse OSLO 2006 – 10. – 12. oktober . Egen DVD foreligger knyttet til virkning av koffertbombe. Øvelsen trakk i liten grad inn momenter for FAD-sektoren.

• Øvelse Contego 27.06.2007. Inntrengingsøvelse som medfører behov for å utrede nye sikkerhetsmessige løsninger i resepsjonsområdet i H-blokk.

• Øvelse IKT 1.-3. desember. Øvelse SNØ 2008 for departementene 9. desember 2008. FAD deltok 9.12.08. Logg foreligger. Fyldig evaluering sammenfattet av DSB. Også gjennomført intern inntregningsøvelse i FAD for evaluering av besøksrutiner og besøkskontroll. Innskjerping av kravet til kontroll med besøkende av mottaker.

• Øvelse TRIM 2009. FAD deltok i øvelsen. Oppsummering fra DSB etter evalueringene fra deltakerne, inkludert FAD.

• Øvelse TRIM 2010. FAD deltok i begrenset omfang (Sikkerhetsenheten) for test av samband og meldetjeneste. Svak nytteverdi da kommunikasjonsutstyret ikke fungerte som forutsatt. Sambandsutstyret ble oppdatert og komplettert etter øvelsen. DSS etablerer et årlig øvingsopplegg for operative vakt- og resepsjonstjenester i departementsfellesskapet. Opplegget skal føre til kvalitetsheving av sikkerhetstjenestene, større årvåkenhet og sikkerhetskultur.

• 2011 – FAD deltar i en rekke planleggingsmøter knyttet til Øvelse TYR2011. Målsetting å teste sperreplanen for RKV og UD basert på etablerte sperretrinn, bl.a. Grubbegata. Øvelsen ble avlyst på grunn av hendelsene 22. juli 2011.

• Det ble i 2011 gjennomført intern nødevakuering/-makuleringsøvelse i henhold til sikkerhetsloven og departementets grunnlagsdokument for sikkerhet. Her deltok også politisk ledelse.

• Intern krisehåndteringsøvelse «Øvelse Borgen» (12.10.2012). Relevant øvelse. Politisk ledelse tok også del i denne øvelsen. Evaluering pågår.

• Planlegging øvelse TYR 2012. FAD skal delta i øvelsen (samvirkeøvelse), som ledes av POD og JD. Skal gjennomføres høsten 2012.

Ut over dette har det vært gjennomført en rekke brannevakueringsøvelser i R5, både planlagte og som følge av reelle brannalarmer. Her har også statsråden deltatt.

9. Av Gjørv-kommisjonens rapport ser det ut som om arbeidet med sikkerheten i regjeringskvartalet har vært preget av dårlig kommunikasjon og ansvarspulverisering mellom departementene, DSS og Statsbygg. Er dette et riktig bilde av situasjonen?

Svar:

22. juli-kommisjonen har i rapportens kap. 18 gitt en grundig redegjørelse og vurdering både av ansvarsforhold (jf. særlig kap. 18.2) og den faktiske oppfølgingen av tiltak for sikring av regjeringskvartalet. Etter min oppfatning har kommisjonen gitt et dekkende bilde av ansvarsforholdene. I tillegg peker kommisjonen på manglende risikoerkjennelse og graden av hemmelighold som viktige forklaringsfaktorer.

10. Vaktsentralen i regjeringskvartalet ble etablert i 1996. Etter 22. juli 2011 var det oppslag i media om at vaktsentralen var teknisk utdatert og at evnen til å takle alvorlige anslag mot regjeringskvartalet ikke var optimal. Det er videre kjent at ...

Svar:

Fiansiering av ny vaktsentral var en del av budsjettprossessen som startet i januar 2011, Arbeidet med ny vaktsentral var basert på forprosjekt som DSS gjennomførte, og som ga oversikt over behov for blant annet teknisk utstyr, og oversikt over kostnader knyttet til en ny vaktsentral.

Det er ingen tvil om at det var behov for å etablere en ny vaktsentral. Den gamle vaktsentralen var likevel en operativ vaktsentral med en blanding av nyere og eldre teknologi. Den eksisterende sentralen var operativ før, under og etter terroranslaget. Vaktsentralen varslet politiet med bilder etter få minutter. Sentralen ble fraflyttet i dagene etter 22. juli 2011 på grunn av usikkerhet om H-blokken var så skadet at det var fare for sammenrasing.

11. Hvorfor anmodet Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet i liten grad Nasjonal sikkerhetsmyndighet om råd og bistand i forbindelse med relokaliseringen av departementene etter 22. juli 2011?

Svar:

Umiddelbart etter terroranslaget satte FAD med bistand fra Statsbygg i gang arbeidet med å finne ledige kontorarealer i Oslo. I denne forbindelse ble det på initiativ fra mitt departement etablert en arbeidsgruppe ledet av Oslo politidistrikt med mandat til å vurdere sikringspotensialet for de adresser som var aktuelle. Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) var representert i denne gruppen. Første møte i gruppen, der tre representanter fra NSM var til stede, ble holdt 27. juli 2011. Basert på tilrådninger fra gruppen ble det, igjen på initiativ fra mitt departement, etablert en egen rådgivningsgruppe for sikkerhet med mandat til å vurdere sårbarhet og utforme anbefalinger om sikringstiltak på de adressene departementene valgte. Nasjonal sikkerhetsmyndighet var også representert i denne gruppen.

Om ledelse, holdninger og kultur i staten:

12. Er det etter statsrådens syn en fryktkultur i forvaltningen, eller forsiktighetskultur?

Svar:

Etter mitt syn er det ingenting som tyder på en gjennomgående fryktkultur i forvaltningen. Jeg tenker på fryktkultur som at arbeidsmiljøet preges av at det er redsel eller engstelse for å gjøre noe galt eller å ta opp at noe er galt.

Medarbeiderundersøkelsene departementet har fått gjennomført viser at det er et gjennomgående godt arbeidsmiljø i staten. Det er stor grad av tilfredshet blant de ansatte. Undersøkelsene er gjennomført i 2007 og 2009-2010, og en ny undersøkelse er nå underveis. I tillegg arbeider Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress med en undersøkelse om helse, trivsel og arbeidsmiljø etter 22. juli blant ansatte i Regjeringskvartalet. Undersøkelsen blir utført i samarbeid med Statens arbeidsmiljøinstitutt.

I 2010 var de fleste ledere og medarbeidere fornøyde med arbeidsforholdene og stolte over å være ansatte i staten. Tre fjerdedeler svarte at de trives godt og er høyt motiverte for jobben de gjør. Over 70 prosent sier de har et godt fysisk, psykisk og sosialt arbeidsmiljø. Utviklingen fra 2007 til 2010 var også positiv. Tre av fire statsansatte i 2010 forventet å være ansatt på samme arbeidsplass om to år. Det er en fremgang på 11 prosentpoeng siden 2007. For de som ønsket ny stilling, skyldtes dette i stor grad et ønske om høyere lønn og å kunne lære noe nytt. Bare i liten grad skyldtes det dårlig arbeidsmiljø eller forholdet til egen leder. I 2010 ga 52 prosent uttrykk for at nærmeste leder «alt i alt er en god personalleder». Det er på nivå med tall som Rambøll har innhentet fra privat sektor og en liten fremgang sammenlignet med 2007.

Jeg mener derimot at vi kan si at forvaltningen preges av en forsiktighetskultur.

Det er etter min vurdering gode grunner til at vi trenger en «forsiktighetskultur» i forvaltningen. Staten foretar beslutninger med viktige konsekvenser for samfunnet, og enkeltbeslutninger som er viktige for enkeltpersoner. Berørte i en sak må komme til orde før beslutning tas. De rettssikkerhetsgarantiene vi har nedfelt i våre verdier, regler og normer, må følges. I St. meld nr. 19 (2008-2009) Ei forvaltning for demokrati og fellesskap er det framhevet at arbeidet i forvaltningen skal bygge på grunnleggende verdier knyttet til demokrati, rettsikkerhet, faglighet og effektivitet. Forvaltningen må altså være opptatt av å gjøre ting riktig fordi mye står på spill.

Selv om forsiktighetskultur etter min vurdering er nødvendig, må den ikke blir så dominerende at den hindrer nytenkning, risikovilje og gjennomføringsevne. For eksempel er kontroll og rapportering av måloppnåelse og resultater en viktig del av styringssystemet i staten. Det skal sikre at ressursene brukes som forutsatt og at politisk fastsatte mål nås. Men det kan være grunn til å stille spørsmål ved om kontroll og rapportering i forvaltningen har blitt for omfattende. I verste fall kan dette gå ut over forvaltningens evne til effektiv oppgaveløsning. Sterkt fokus på kontroll bidrar til redsel for å gjøre feil og kan gjøre det mindre attraktivt å starte fornyingsarbeid som er fornuftig, men har en viss risiko. Det kan også gi svekkede impulser til åpenhet om faglige utfordringer. Det kan gjøre at forvaltningen fokuserer for mye på å gjøre tingene riktig, fremfor å gjøre de riktige tingene og tørre å være dristige. Omfang og konsekvenser av kontroll og rapportering i forvaltningen gjennomgås og vurderes nå nærmere av Direktoratet for forvaltning og IKT. På spørsmål fra departementet opplyser Difi at deres rapport vil foreligge i slutten av november.

13. Er det noe ved regelverket for ledere eller andre i statsforvaltningen som gjør at ansatte ikke tør si fra om forhold de mener ikke er forsvarlige?

Svar:

Min vurdering er at det ikke er noen generelle kjennetegn ved det statlige regelverket som bidrar til at ledere eller andre i statsforvaltningen ikke tør si fra om forhold som de mener ikke er forsvarlige. Tvert i mot er det mange forhold som bidrar til å styrke både ansettelsestrygghet, medbestemmelse og det generelle ytringsklimaet.

Statlig personalforvaltning kjennetegnes bl.a. ved et omfattende lov- og avtaleverk. I tillegg til arbeidsmiljølovens regler om ansettelse og oppsigelse mv., regulerer tjenestemannsloven at de ansatte får medbestemmelse gjennom sine tillitsvalgte både ved ansettelser og oppsigelser, et sterkere vern mot oppsigelse, en utvidet fortrinnsrett til ny stilling og ventelønn. Personalreglementer utformes gjennom forhandlinger mellom arbeidsgiver og tjenestemannsorganisasjonene. Det er betryggende saksbehandlingsregler når saker om oppsigelse og avskjed behandles i tilsettingsrådene, hvor de ansattes representanter deltar. Organisasjonsprosenten er høy i statlig sektor. Dette er blant de forhold som er med på å styrke de ansattes ansettelsestrygghet, og med det utgangspunktet bør det føles både lettere og tryggere å si fra om forhold som ikke er forsvarlige.

Etter Hovedavtalen i staten har de ansatte medbestemmelse på forhold som angår deres arbeidssituasjon, og avtalen er mer omfattende i staten enn i privat og kommunal sektor. Hovedavtalen gir de tillitsvalgte forhandlingsrett ved bl.a. omorganisering av virksomheten. Ved eventuell uenighet vil tvisten kunne bli løst ved en partssammensatt nemnd med nøytral leder. Dette er også forhold som etter mitt syn bidrar til å styrke de ansattes stilling i statlig forvaltning og som fremmer ytringsklimaet.

I tillegg er det gitt ut flere retningslinjer og veiledninger om bl.a. etikk, varsling og karantene og saksforbud som er ment å motivere til etisk refleksjon og holdningsdannelse, styrke de ansattes integritet og gjøre det lettere å si fra om forhold de ansatte mener ikke er forsvarlige.

Etiske retningslinjer for statstjenesten ble lagt frem høsten 2005 og gjelder generelt for statlig forvaltning. Forhold som påvirker ytringsmuligheter og ytringsklima er omhandlet i Del 3 – Åpenhet, hvor både ansattes ytringsfrihet og muligheter til varsling er omtalt.

I september 2009 la FAD frem Retningslinjer for utarbeidelse av lokale varslingsrutiner i staten, som legger grunnlaget for hvordan lokale arbeidsgivere skal legge til rette for og håndtere konkrete varslingssaker. Disse sentrale retningslinjene forutsetter at hver enkelt statlig virksomhet utarbeider egne rutiner for varsling, og er en oppfølging av endringer i arbeidsmiljøloven som presiserer ansattes rett til varsling om kritikkverdige forhold i egen virksomhet og gir verneregler mot gjengjeldelse. Selv om vi har en arbeidsmiljølov som sikrer rett til varsling og vern for varslere og gode sentrale og lokale varslingsrutiner, må vi erkjenne at varsling generelt sett oppleves som vanskelig for den som varsler og også for den eller de det varsles om.

14. Er det noen gjennomgående trekk ved de prinsipper og rutiner som benyttes for styring og oppfølging i statsforvaltningen som kan forklare kommisjonens konklusjon om svikt i gjennomføringsevne og evne til å oppnå resultater, eller er dette spørsmål ...

Svar:

Det store bildet er at vi i Norge har en velfungerende forvaltning og meget lojal oppfølging av vedtak. I internasjonale undersøkelser, blant annet utarbeidet av Verdensbanken, viser at norsk forvaltning er velfungerende, og rangerer blant de beste i verden.

I utgangspunktet mener jeg også vi har et godt styringssystem, og at det gir tjenlige rammer for ledelse. Men vi bør alltid være rede til å se nærmere på det styringssystem vi har, og ikke minst hvordan det praktiseres. Når vi skal vurdere hvordan vi kan sikre bedre gjennomføringsevne og samhandling i forvaltningen mer generelt, må vi se både på holdninger, kultur og systemer.

Selv om det finnes generelle rammer for styring og oppfølging i statsforvaltingen, vil det variere mellom sektorer og virksomheter hvordan dette skjer i praksis. Svake resultater på ett område er ikke nødvendigvis en indikasjon på det overordnede rammeverket er feil. Kommisjonen peker på variasjon i hvordan ulike offentlige etater håndterte hendelsene 22. juli 2011. I oppfølgingen av kommisjonens konklusjoner må vi derfor passe på at eventuelle endringer ikke fører til en mindre velfungerende forvaltning der hvor forvaltningen faktisk fungerer bra.

Styring og oppfølgning i statsforvaltningen skjer innenfor rammene av mål- og resultatstyring, som er den styringsform statsforvaltningen legger til grunn. Reformene som ulike regjeringer har gjennomført de siste par tiårene, som budsjettreformene og reformen av lønnssystemet tidlig på 1990-tallet, har hatt som intensjon å ansvarliggjøre den enkelte leder og legge til rette for at jobben kan gjøres best mulig. Jeg mener det har vært en riktig og viktig målsetting at reformene skulle gi handlingsrom for ledere og medarbeidere til å gjennomføre tiltak.

Mitt inntrykk er at det de siste tiårene har vært lagt vekt på utvikling av gode styringssystemer i statsforvaltningen. Som blant annet Difis rapport «Direktoratenes faglige rolle» fra 2008 viser, har det skjedd en profesjonalisering av etatsstyringen. Den samme rapporten viser imidlertid også at etatsstyringen i mange tilfeller har blitt ritualisert og rutinisert, og at dialogen domineres av spørsmål om økonomi og detaljerte enkeltoppdrag. Da kan viktige, strategiske temaer lett bli forsømt.

Jeg vil framover vurdere tiltak for å kartlegge hvor generelle problemer knyttet til gjennomføringsevne, resultatorientering og samhandling/samordning er, og hva som eventuelt bør gjøres med det.

Om IKT:

15. Gjørvkommisjonen peker i sin anbefaling på svakheter ved evnen til å utnytte IKT. Selv om vurderingen i stor grad synes begrunnet i gjennomgangen av situasjonen i politiet, kan det antas at tilsvarende kompetansesvakheter også gjelder i andre deler...

Svar:

Statsforvaltningen kan og bør utnytte IKT bedre til å løse sine oppgaver. Jeg mener Gjørv-kommisjonens funn på dette punktet gjelder mer generelt enn for politiet. I en nylig gjennomført undersøkelse gjennomført av Rambøll Management svarer 71 prosent av virksomhetene i forvaltningen at det er «meget stort» eller «stort» uutnyttet potensial ved økt digitalisering av prosesser internt i virksomheten. Undersøkelsen synliggjør også at det i offentlig sektor er et stort gap mellom virksomhetene med beste praksis og gjennomsnittvirksomheten når det gjelder ledelsens holdning til IT.

Bildet av staten som svak på utnyttelse av IKT er allikevel langt fra entydig. Store deler av staten ligger langt framme. Eksempler på det er Skatteetaten, Mattilsynet, Lånekassen, UDI og NAVs nye pensjonsløsning.

Kompetanse i å utnytte IKT er viktig. For eksempel er det en utfordring at IKT i varierende grad er en del av ulike utdanningsløp. Men kompetansesvakhet er ikke den eneste årsaken til at det fremdeles er et stort gjenstående potensial for å utnytte IKT effektivt. Å ta ut fulle gevinster fra IKT-tiltak vil ofte kreve omlegging av organisering og måter å jobbe på, noe som erfaringsmessig er krevende. Et eksempel er helsevesenet, hvor det finnes mye IKT-kompetanse og høy ledelsesforståelse av IKT både i direktorat og på operativt nivå. Men det store antall aktører, og den enorme kompleksiteten i data, rutiner, regelverk og organisasjonsstrukturer, gjør det utfordrende å ta ut den fulle gevinsten som en samordnet IKT-bruk vil kunne gi.

I 2011 ga departementet Difi i oppdrag nettopp å kartlegge barrierer mot digitalisering mer systematisk. I rapporten «Digitalt førstevalg - en kartlegging av hindringer og muligheter» oppsummerer Difi synspunkter fra et utvalg virksomheter om hva som oppleves å være de viktigste hindringene, suksessfaktorene og mulige tiltak for å øke digitaliseringen:

• Det er store forskjeller i digital modenhet mellom virksomhetene. Samtidig er det et betydelig engasjement ute i virksomhetene og i departementene når det gjelder å legge vekt på digital tjenesteutvikling.

• Engasjerte ledere som ser betydningen av elektroniske tjenester som et ledd i å utvikle og effektivisere virksomheten, fremheves som svært viktig.

• Det er behov for mer helhet. Det etterlyses større politisk engasjement i arbeidet med IKT i forvaltningen og mer samordning på tvers av virksomhetsgrenser.

• Både sektorovergripende og sektorspesifikke lover og regelverk oppleves som hindringer. Lover og regelverk må tilpasses en digital framtid.

• Manglende sektorovergripende finansieringsmodeller hindrer gode løsninger på tvers av forvaltningen. Mangel på «flerårige budsjetter» oppleves å føre til for stor grad av usikkerhet og kortsiktighet i prioriteringer.

• Tilstedeværelsen av IT i etatsstyringen er lite framtredende, og kompetansen i skjæringspunktet mellom IT og tjenesteutvikling er for svak i flere departementer.

• Gamle plattformer og systemer medfører at virksomhetene må bruke uforholdsmessig mye tid og ressurser på vedlikehold av systemer og kompetanse fremfor utvikling av nye tjenester. Det er nødvendig med betydelige grunnlagsinvesteringer i gammel infrastruktur og tilhørende fagsystemer før det er hensiktsmessig å utvikle nye digitale tjenester.

I Digitaliseringsprogrammet fra april 2012 har regjeringen satt ambisiøse mål for hvordan barrierene kan overkommes. Forvaltningen skal bli ledende i verden på å ta ny teknologi i bruk i sin oppgaveutførelse. I forslaget til statsbudsjett 2013 ligger det også inne en lang rekke IKT-satsinger.

Tidslinje Grubbegata etter vedtak om reguleringsplan februar 2008

27.2.2008 Reguleringsplan vedtas av Oslo kommune, Bystyret.

AP og SV fremmet et sekundært forslag om at det skulle stilles krav om bebyggelsesplan i stedet for utomhusplan. Kravet ble vedtatt (enstemmig). En bebyggelsesplan er en ny og mer detaljert reguleringsplan som følger samme politiske beslutningsprosess som en reguleringsplan, men som kan vedtas i Byutviklingskomiteen i stedet for i Bystyret. Kravet om bebyggelsesplan medførte dermed en betydelig utsettelse av tillatelsen til gjennomføring av permanente tiltak.

1.3.2008 Rådgivende konsulenter starter arbeidet m/byggemeldingstegninger (søknad om rammetillatelse).

15.5.2008 Varsel om vedtak reguleringsplan – brev sendt fra Oslo kommune til Statsbygg.

12.6.2008 Statsbyggs landskapsarkitekt Tom Dyring arkitekter as, som er engasjert til byggeprosjektet, får i oppdrag også å utarbeide bebyggelsesplanen på basis av foreliggende tegninger av utomhusanlegget.

11.8.2008 Oppstartsmøte med Plan- og bygningsetaten (PBE) hvor Statsbygg med landskapsarkitekt var til stede.

28.8.2008 Oppstart planarbeid, bebyggelsesplan varsles/annonseres av landskapsarkitekt.

15.12.2008 Supplerende trafikkanalyse for krysset Høyesteretts plass/ Akersgata, utarbeidet av plankonsulent (Vista), leveres PBE. Dette var en tilleggsanalyse til en mer omfattende trafikkanalyse for Akersgata, Høyesteretts plass og Grubbegata som ble utarbeidet i forbindelse med reguleringsplanen.

29.1.2009 Statsbygg v/landskapsarkitektoversender forslag til bebyggelsesplan til PBE.

April 2009 Statsbygg purrer PBEs fremdrift.

3.4.2009 PBE svarer landskapsarkitekt på spørsmål pr. telefon knyttet til oversendte bebyggelsesplankart. PBE melder i e-post tilbake til landskapsarkitekt at det bør gjøres noen enkle endringer, som ikke er tidkrevende, og beklager samtidig at dette ikke er meldt tidligere.

24.4.2009 Statsbygg v/landskapsarkitekt sender planforslag for bebyggelsesplan med revidert kart til PBE.

Mai 2009 PBE oppdaget ved behandling av bebyggelsesplan at det «av formelle grunner var nødvendig først å foreta en mindre vesentlig endring av underformålene innenfor offentlig trafikkområde samt justering av reguleringsbestemmelsene i reguleringsplanen av 2008 før man kan behandle bebyggelsesplanen etter daværende Plan- og bygningslov.» Endringsforslaget lå ute til offentlig ettersyn 5.5.-27.5.2009.

9.6.2009 PBE fatter vedtak om mindre vesentlig endring av reguleringsplanen.

25.6.2009- 19.8.2009 Bebyggelsesplanen ligger ute til offentlig ettersyn.

6.8.2009. Vedtak om «mindre vesentlig endring» av reguleringsplanen fra 9.6.2009 ble påklaget av OBOS. PBE oversendte klagen til Fylkesmannen. Dette medførte at reguleringsplanen ikke var rettskraftig før klagen var behandlet. Heller ikke bebyggelsesplanen kunne vedtas før klagen var behandlet.

14.10.2009 PBE oversender bemerkninger til bebyggelsesplanen til Landskapsarkitekt.

20.10.2009 Rigmor Aasrud tiltrer som statsråd i FAD.

29.1.2010 Statsbygg v/landskapsarkitekt sender endelig revidert forslag til bebyggelsesplan til PBE.

Februar 2010 Arbeid med anbudsdokumenter og prisinnhenting for oppdraget går parallelt med behandlingen av bebyggelsesplan - med forbehold om vedtak.

Fylkesmannen avviser klage og stadfester vedtaket om «mindre vesentlig endring» av reguleringsplanen.

9.4.2010 PBE oversender bebyggelsesplanen til politisk behandling.

9.4.2010 Purrebrev fra Statsbygg til Byrådsavdelingen for byutvikling om fremdriften i bebyggelsesplansaken. Statsbygg tar opp at saken er ferdig behandlet hos PBE, oversendt Byråden for politisk behandling, og at det ikke er fastsatt dato for behandling av saken i Byrådet og at det er uttrykt usikkerhet om saken blir behandlet i mai. Saken har heller ikke prioritet i kommunen. Statsbygg anmoder at saken får prioritet og blir behandlet raskest mulig.

6.5.2010 Justert bebyggelsesplan oversendt fra PBE til byrådsavdelingen.(Justering gjaldtutfyllende reguleringsbestemmelser og presiseringer av tillatt type sperring.)

Mai 2010 Politisk behandling av bebyggelsesplanen purres av Statsbygg.

Byrådet oversender bebyggelsesplanen til BUK for politisk behandling. En uke senere tilrår Byrådet planen.

Byutviklingskomiteen vedtar bebyggelsesplanen.

5.8.2010 Brev fra PBE til Statsbygg om vedtak om bebyggelsesplan. Klagefrist satt til 30.8.2010 (3 uker etter at underretning om vedtak er kommet frem, jf. forvaltningsloven § 29).

30.8.2010 Statsbygg sender søknad om igangsettingstillatelse for oppføring av fysiske sperrer.

6.9.2010 PBE returner søknad. Søknad skal behandles iht. ny PBL gjeldende fra 1.7.2010. Innsendt søknad oppfyller ikke de nye forskriftene og må revideres.

11.10.2010 Revidert søknad blir sendt PBE.

29.10.2010 Igangsettingstillatelse for oppføring av fysiske sperrer blir gitt.

2.11.2010 Entreprenør informeres om at igangsettingstillatelse er gitt.

November 2010-januar 2011 Anleggsarbeider iThor Olsens gate. Grubbegata benyttes som omkjøring/avlastningsvei mens dette arbeidet pågikk.

Februar 2011 Arbeider i forbindelse med stenging av Grubbegata og ombygging av innkjørsel fra Møllergata starter.

Rekkefølge på arbeidet:

• 1. Stenging av Grubbegata nord (v/Deichman)

• 2. Ombygging av innkjøring mellom Møllergata 17 og 19 til bruk for regjeringens biltjeneste

• 3. Stengning av Grubbegata syd (v/G-blokk)

Juni/juli 2011

Grubbegata nord stengt permanent. Etablering av styringssystemer for heving/senking av sperre gjenstod.

Ombygging av innkjøring Møllergata ferdig

Anleggsarbeider Grubbegata syd startet. Adkomst fra Grubbegata syd var eneste adkomst for disse anleggsarbeidene.

Vedlegg 8

Brev fra kontroll- og konstitusjonskomiteen til Forsvarsdepartementet v/statsråden, datert 12. oktober 2012

Redegjørelsene om regjeringens oppfølging av 22. juli-kommisjonens rapport – spørsmål i forbindelse med komitebehandlingen

I tilknytning til kontroll- og konstitusjonskomiteens behandling av redegjørelsene om regjeringens oppfølging av 22. juli-kommisjonens rapport, ser komiteen behov for å få svar på følgende spørsmål:

• 1. Hvor mange beredskaps- og krisehåndteringsøvelser, -spill, simuleringer med videre har henholdsvis statsråden, resten av politisk ledelse og statsrådens nærmeste stab deltatt i gjennom perioden 2005–2012? Hvilke scenarioer og metodikk er lagt til grunn for eventuelle øvelser, hvilke evalueringer er gjort, og hvordan er eventuelle funn implementert i departementet?

Komiteen ber om svar innen fredag 26. oktober 2012. Videre bes det om at en word-fil av svaret sendes elektronisk til kontroll@stortinget.no

Vedlegg 9

Brev fra Forsvarsdepartementet v/statsråden til kontroll- og konstitusjonskomiteen, datert 26. oktober 2012

Svar på spørsmål vedrørende redegjørelse om regjeringens oppfølging av 22. juli-kommisjonens rapport – spørsmål i forbindelse med komitébehandlingen

Jeg viser til brev fra Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité med spørsmål i forbindelse med komitebehandlingen. Komiteen har bedt om å få svar på følgende spørsmål:

Hvor mange beredskaps- og krisehåndteringsøvelser, - spill, simuleringer med videre har henholdsvis statsråden, resten av politisk ledelse og statsrådens nærmeste stab deltatt i gjennom perioden 2005 – 2012? Hvilke scenarioer og metodikk er lagt til grunn for eventuelle øvelser, hvilke evalueringer er gjort, og hvordan er eventuelle funn implementert i departementet?

Svar:

Antall øvelser

Forsvarsdepartementet tillegger øvelser på departementsnivå betydelig vekt. Departementets prioritering av øvelser reflekterer forsvarssektorens selvstendige beredskapsrolle knyttet til sikkerhetspolitisk krise og bistandsrollen ift. sivil krisehåndtering, herunder behovene for å ivareta samarbeid på tvers av sektorer. I perioden 2005 – 2012 har Forsvarsdepartementets politiske ledelse og administrative ledelse til sammen aktivt deltatt i 36 øvelser på departementsnivå. Dertil kommer deltakelse i øvelse Tyr 2012, som gjennomføres 29. oktober - 1. november. Forsvarsdepartementets egen øvingsaktivitet ligger på et vesentlig høyere nivå i perioden 2005 – 2012 sammenliknet med tidligere år. Av ovennevnte 36 øvelser har forsvarsministeren deltatt i 10 øvelser. I tillegg kommer øvelser der politisk ledelse er blitt orientert om status underveis i pågående øvelser på departementsnivå. Statssekretær og politisk rådgiver har blitt orientert om aktuelle øvelser, men har ikke vært direkte involvert som deltakere i øvelser i løpet av perioden.

Forsvarsdepartementets krisestabskonsept er basert på en funksjonell sammensetning av personell fra fagavdeling. Krisestaben settes sammen fleksibelt, avhengig av krisens omfang og karakter. Departementets krisestabsfunksjon har deltatt i de aller fleste øvingsaktiviteter på departementsnivå i løpet av perioden, unntatt øvingsseminarer med forberedte problemstillinger for administrativ ledelse, og ved øvelser knyttet til håndtering av luftbåren terror i såkalte «renegade» - situasjoner. Krisestabsfunksjonen har vært øvd også uten at departementets administrative ledelse eller politiske ledelse selv har deltatt i øvelsen.

Scenarier, metodikk, evaluering og implementering av funn

Involveringen i øvelser på departementsnivå har omfattet følgende seks scenariokategorier:

• Sikkerhetspolitisk krise og krig, herunder styring av Forsvaret fra strategisk nivå.

• Utfordringer, trusler og anslag mot norsk personell i forbindelse med internasjonale operasjoner.

• Utfordringer, trusler og anslag som følge av cyberaktivitet.

• Håndtering av luftbåren terror i «renegade» - situasjoner, der Forsvaret har et selvstendig ansvar.

• Terroranslag der Forsvaret bistår politiet gjennom bistandsinstruksen.

• Sivile kriser som følge av ikke tilsiktede hendelser der sivilsamfunnet har behov for bistand fra Forsvaret.

Øvelsene har foregått som beslutningstrening og dilemmatrening for ledelsesnivå, og som trening i situasjonsoversikt, analyse, vurdering og beslutningsstøtte for fagpersonell i krisestab. Aktivitetene har blitt gjennomført både i form av øvingsseminarer med angitte problemstillinger, og gjennom prosedyremessig øvelse av departementets krisestabsfunksjon. Forsvarsministeren har vært øvd regelmessig i sitt selvstendige ansvar knyttet til «renegade». Øvelser for departementsnivå har regelmessig også omfattet prosedyrer for styring og samvirke fra strategisk beslutningsnivå i departementet og Forsvarsstaben opp mot utøvende nivå i Forsvaret. Interdepartemental koordinering har vært et ledd i denne type flernivå-øvelser, eksempelvis i forbindelse med kontra-terrorøvelsene Gemini.

Det er fast prosedyre å utarbeide evalueringsrapporter til de fleste øvelsene som departementet deltar i. Rapportene benyttes som en del av forberedelsene til - og gjennomføring av senere øvelser. Implementering av funn etter en gjennomført øvelse innrettes særlig med sikte på å forbedre og utvikle prosedyrer innenfor departementets krisestabskonsept. I tillegg er det fokusert på erfaringer knyttet til å sikre en mest hensiktsmessig faglig beslutningsstøtte via ansvarlig fagavdelingssjef til departementets øverste ledelse. Erfaringene er også brukt i arbeidet med å utvikle samvirket mellom krisestabsfunksjonene i Forsvarsdepartementet og Forsvarsstaben. I tillegg er erfaringer fra øvelser benyttet som innspill fra Forsvarsdepartementet til videreutvikling av nasjonale krisehåndteringsmekanismer på departementsnivå.

Vedlegg 10

Brev fra kontroll- og konstitusjonskomiteen til Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet, datert 16. januar 2013

Vedr. korrespondanse knyttet til forhold rundt stenging av Grubbegata

Kontroll- og konstitusjonskomiteen viser til sitt brev av 9. oktober 2012 og til statsrådens svarbrev av 2. november 2012. Vedlagt svarbrevet fulgte kopier av aktuell korrespondanse og dokumenter, herunder kopi av et brev fra Moderniseringsdepartementet til Oslo Politidistrikt datert 7. november 2005 (vedlegg 7). Brevet gjaldt anmodning om trafikkregulering av Grubbegata.

Komiteen ber opplyst om det foreligger et svarbrev fra Oslo Politidistrikt og ber i så fall om å få oversendt en kopi av svarbrevet i avgradert form. Av hensyn til den videre fremdrift i saken, ber komiteen om et raskt svar.

Vedlegg 11

Brev fra Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet v/statsråden til kontroll- og konstitusjonskomiteen, datert 18. januar 2013

Statsrådens svar til kontroll- og konstitusjonskomiteen

Jeg viser til komiteens brev av 16. januar 2013.

Som påpekt i brevet sendte Moderniseringsdepartementet den 7. november 2005 et brev til Oslo politidistrikt med anmodning om trafikkregulering av Grubbegata. Moderniseringsdepartementet foreslo et prøveprosjekt hvor det skulle skiltes "innkjøring forbudt" i krysset mellom Apotekergata og Grubbegata og på lokket over Hospitalsgata og Grubbegata. Oslo politidistrikt deltok i den forbindelse i en befaring der Moderniseringsdepartementet redegjorde for forslaget.

Departementet fikk en muntlig tilbakemelding fra Oslo politidistrikt om at politiet mente det ikke ville være mulig å håndheve et innkjøringsforbud og at et forbud som ikke kunne håndheves ville svekke respekten for skiltingen. Jeg viser i denne forbindelse til rapporten fra 22. juli-kommisjonen kapittel 18. 7 s 439 første spalte 3. avsnitt der innholdet i tilbakemeldingen er omtalt.

Departementet mottok ikke skriftlig svar på brevet til Oslo politidistrikt.

Vedlegg 12

Brev fra kontroll- og konstitusjonskomiteen til Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet, datert 6. februar 2013

Vedr. korrespondanse knyttet til forhold rundt stenging av Grubbegata

Kontroll- og konstitusjonskomiteen viser til brev av 16. januar 2013 og til statsrådens svarbrev av 18. januar 2013. I svarbrevet bekrefter statsråden at daværende Moderniseringsdepartement 7. november 2005 i brev til Oslo politidistrikt anmodet om trafikkregulering av Grubbegata, gjennomført som et prøveprosjekt hvor det skulle skiltes «innkjøring forbudt» i krysset mellom Apotekergata og Grubbegata og på lokket over Hospitalsgata og Grubbegata. Statsråden skriver at «Departementet fikk en muntlig tilbakemelding fra Oslo politidistrikt om at politiet mente det ikke ville være mulig å håndheve et innkjøringsforbud og at et forbud som ikke kunne håndheves ville svekke respekten for skiltingen.»

Komiteen ber om å få svar på følgende spørsmål:

• 1. Når mottok departementet den muntlige tilbakemeldingen fra politiet om midlertidig stenging av Grubbegata ved skiltning?

• 2. Hvem i politiet (stilling og ansvarsområde) var det som muntlig meldte tilbake til departementet om at det ikke ville være mulig å håndheve et innkjøringsforbud ved skilter?

• 3. Hvilke andre i politiet (stilling og ansvarsområde) deltok i denne beslutningen?

• 4. Hvem i departementet mottok denne muntlige tilbakemeldingen (stilling og ansvarsområde)?

• 5. Hvilke andre i departementet, eventuelt i andre departementer, ble orientert om den muntlige tilbakemeldingen fra politiet og innholdet i denne?

Diskrepanser som framkommer mellom referatet fra høringen i kontroll- og konstitusjonskomiteen 16. november 2012 og svarbrevet fra statsråden 18. januar 2013

I NOU 2012:14 Rapport fra 22. juli-kommisjonen står det på side 439, i andre avsnitt at «Prosjektlederen har overfor kommisjonen forklart at Oslo politidistrikt mente det ikke ville være mulig å håndheve forbudet, og at respekten for skilting derfor ville bli ytterligere svekket. … Prosjektlederen har overfor kommisjonen forklart at han forsto begrunnelsen, og at det ikke ble fremmet ytterligere forslag om skilting i gaten.»

Tidligere departementsråd, Karin Moe Røisland, fikk under høringen i kontroll- og konstitusjonskomiteen 16. november 2012 følgende spørsmål om framdriften i sikringsprosjektet fra representanten Anders Anundsen (side 131 i vedlagte referat): «Er det noe annet du kunne gjort for å ha presset på for å få dette ferdig i tide?». Moe Røisland svarte: «… Vi ba jo faktisk Oslopolitiet om å foreta stenging, midlertidig stenging, for det ville jo vært et effektivt og raskt tiltak.»

Noe senere (side 133 i referatet) i kontrollhøringen spurte representanten Hallgeir H. Langeland om opsjonen om å «… be politiet om å stengja?» ikke ble vurdert, hvorpå Moe Røisland svarte: «Jo, vi ba politiet om å stenge, men politiet mente at trusselvurderingen ikke var av en slik art at de kunne gjøre det.»

Enda senere, på spørsmål fra representanten Per Olaf Lundteigen om Grubbegata (side 134 i referatet): «Du sa at dere hadde bedt politiet om midlertidig stenging, og det fikk dere nei på. Når gjorde dere det?», svarte Moe Røisland på slutten av kontrollhøringen (etter å ha funnet fram til denne datoen, side 137 i referatet): «For det første fant jeg at 7. november 2005 gikk den anmodningen til politiet som jeg ikke husket i stad, så den er kvittert ut.»

Statsråden sa under sin innledning til komiteen senere i samme kontrollhøring (side 138 i referatet) at «Det hører med i framstillingen at FAD i november 2005 anmodet politiet om midlertidig trafikkregulering for å begrense adkomsten til Grubbegata fram til gaten kunne stenges permanent. Politiet hadde imidlertid ingen hjemmel til dette, og vi har tidligere hørt kommunen redegjøre for de mulighetene som var for midlertidig stengning.»

Gjennom ovenstående informasjon framkommer det flere diskrepanser mellom tidligere departementsråd Moe Røislands og statsrådens utsagn. I statsrådens svarbrev av 18. januar 2013 står det at det var håndhevelsesproblem med et innkjøringsforbud som var grunnen til ikke å skilte Grubbegata med skiltet «innkjøring forbudt». I kontrollhøringen sa statsråden at politiet ikke hadde hjemmel til å gjennomføre midlertidig trafikkregulering for å begrense adkomsten til Grubbegata fram til gaten kunne stenges permanent.

Tidligere departementsråd Karin Moe Røisland svarte i kontrollhøringen at det var gjennom brev av 7. november 2005 departementet ba Oslo politidistrikt om å stenge Grubbegata, men at politiet mente trusselvurderingen ikke var av en slik art at de kunne gjøre det. I brevet til Oslo politidistrikt ble det bare anmodet om å stenge gaten ved hjelp av skilting – ikke fysisk stenging, dvs. sperring av innkjørsel til Grubbegata.

Komiteen ber om å få svar på følgende spørsmål:

• 6. Når, og eventuelt på hvilken måte grunnga politiet at det ikke forelå noen trusselvurdering som hjemlet stenging av Grubbegata?

• 7. Ba departementet noen gang politiet om å få gjennomføre fysisk stenging, dvs. sperring av innkjøringene til Grubbegata?

Av hensyn til den videre fremdrift i saken, ber komiteen om svar så snart som mulig.

Vedlegg 13

Brev fra Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet v/statsråden til kontroll- og konstitusjonskomiteen, datert 11. februar 2013

Svar til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite vedrørende korrespondanse knyttet til stenging av Grubbegata

Jeg viser til kontroll- og konstitusjonskomiteens brev av 06.02.2013 der det bes om ytterlige opplysninger omkring Moderniseringsdepartementets henvendelse til Oslo politidistrikt 7. november 2005 om trafikkregulering av deler av Grubbegata gjennom bruk av trafikkskilt. Henvendelsen fra departementet kom som resultat av en forutgående befaring høsten 2005 partene imellom.

Komiteen har stilt 7 spørsmål som jeg besvarer i det etterfølgende:

• 1. Når mottok FAD den muntlige tilbakemeldingen fra politiet om midlertidig stengning av Grubbegata ved skiltning?

Svar:

Siden tilbakemeldingen var muntlig har vi dessverre ikke noen nedtegnelser som kan verifisere tidspunktet, men denne ble etter all sannsynlighet gitt før jul samme år.

• 2. Hvem i politiet (stilling og ansvarsområde) var det som muntlig meldte tilbake til FAD om at det ikke ville være mulig å håndheve et innkjøringsforbud ved skilter?

Svar:

Moderniseringsdepartementet var i kontakt med Erik Ruud (nå pensjonert) ved Trafikkseksjonen, Oslo politidistrikt.

• 3. Hvilke andre i politiet (stilling og ansvarsområde) deltok i denne beslutningen?

Svar:

Jeg kjenner ikke til den interne saksbehandlingen ved Oslo politidistrikt.

• 4. Hvem i FAD mottok denne muntlige tilbakemeldingen (stilling og ansvarsområde)?

Svar:

Prosjektlederen for sikringsprosjektet mottok den muntlige tilbakemeldingen.

• 5. Hvilke andre i FAD, ev. i andre departementer, ble orientert om den muntlige tilbakemeldingen fra politiet og innholdet i denne?

Svar:

I Moderniseringsdepartementet ble departementsråden informert. I tillegg fikk også prosjekteringsstaben i Statsbygg informasjon om dette.

• 6. Når, og ev. på hvilken måte grunngav politiet at det ikke forelå noen trusselvurdering som hjemlet stengning av Grubbegata?

Svar:

Jeg kjenner ikke til om politiet på noe tidspunkt vurderte fysisk stengning av gaten.

• 7. Bad departementet noen gang politiet om å få gjennomføre fysisk stengning, dvs. sperring av innkjøringene til Grubbegata?

Svar:

Nei. I påvente av ferdigstillelse av tiltakene i reguleringsplanen, forutsatte departementet at politiet på vanlig måte ville sperre av gaten ved forhøyet

trussel.

Vedlegg 14

Brev fra kontroll- og konstitusjonskomiteen til Kommunal- og regionaldepartementet, datert 6. november 2012

Vedr. tildeling av skjønnsmidler til kommunene

Kontroll- og konstitusjonskomiteen har i dag hatt høring i forbindelse med behandlingen av statsministerens og justis- og beredskapsministerens redegjørelser om regjeringens oppfølging av 22. juli-kommisjonens rapport.

Under høringen kom det frem en rekke opplysninger vedrørende den psykososiale oppfølging av pårørende, etterlatte og berørte etter hendelsene 22. juli 2011. I den forbindelse har komiteen følgende spørsmål til Kommunal- og regionaldepartementet.

• 1. Hva har departementet gjort for å tilse at alle kommuner yter den hjelpen som er nødvendig for at pårørende/berørte/etterlatte skal få den bistand de har behov for? Hvordan har kommunene fulgt dette opp?

• 2. For å yte bistand til rammede etter hendelsene 22. juli 2011, er kommunene blitt tildelt skjønnsmidler fordelt etter innbyggertall.

• • a) Hvorfor har kommunene som ikke har berørte, mottatt midler?

  • b) Hvorfor har kommuner som har avviklet sitt tilbud, fått midler?

  • c) Hva har departementet foretatt seg for å tilse at tilbudene i kommunene ikke er blitt avviklet før behovet er dekket?

  • d) Hva har departementet foretatt seg overfor de kommuner som har berørte, men som ikke har tilbudt dem noe bistand? Hvordan ser departementet for seg at deres behov blir imøtegått?

Komiteen ber om svar i løpet av en uke, i tråd med den behandlingstid som er vanlig for slike spørsmål.

Vedlegg 15

Brev fra Helse- og omsorgsdepartementet v/statsråden til kontroll- og konstitusjonskomiteen, datert 16. november 2012

Vedr. spørsmål fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om tildeling av skjønnsmidler til kommunene

Det vises til brev fra kontroll- og konstitusjonskomiteen til kommunal- og regionalministeren av 6. november 2012 og spørsmål vedrørende oppfølging av pårørende, berørte og etterlatte etter 22. juli 2012, herunder tildeling av skjønnsmidler til kommunene. Helse- og omsorgsministeren svarer i samråd med kommunal- og regionalministeren på spørsmålene.

Før jeg kommenterer de enkelte spørsmål, vil jeg understreke behovet for at helsetjenesten er proaktiv i forhold til de som ble rammet 22. juli. Vi skal gjøre vårt ytterste for å være offensive og støttende. Det gjelder også overfor dem som kanskje i første omgang føler de ikke trenger hjelp og bistand fra helsetjenesten, og av den grunn har takket nei til tilbud om hjelp i første omgang.

Midlene som er bevilget til psykososial oppfølging etter 22. juli, skal benyttes til dette. Dersom vi får konkret kunnskap om at disse midlene er nyttet til andre formål, vil jeg i samråd med kommunal- og regionalministeren følge opp dette overfor de kommunene det gjelder.

Spørsmål 1:

Hva har departementet gjort for å tilse at alle kommuner yter den hjelpen som er nødvendig for at pårørende/berørte/etterlatte skal få den bistand de har behov for? Hvordan har kommunene fulgt dette opp?

Svar:

Helsedirektoratet ble 22. juli i fjor bedt om å ta det koordinerende ansvaret for beredskapssituasjonen i helse- og omsorgstjenesten knyttet til hendelsene, et ansvar som ble tatt på største alvor. I de påfølgende dagene ble det etablert kontakt med landets fylkesmenn for å sikre beredskap, den nyutviklede veilederen for psykososiale tiltak ved kriser, ulykker og katastrofer ble distribuert, det ble opprettet et samarbeidsorgan for å sikre enhetlige og faglig forankrede råd og føringer - og etablert en ekspertgruppe med deltagere fra landets fremste fagmiljøer på feltet. I tillegg ble det opprettet et eget prosjekt for helsemessig, og ikke minst psykososial oppfølging, i Helsedirektoratet. Dette prosjektet er fortsatt operativt.

På bakgrunn av anbefalinger om å benytte de ordinære tjenestene, ble hovedansvaret for oppfølgingen av de som ble rammet av terrorhandlingene lagt til kommunene. En viktig del av oppfølgingsarbeidet fra sentrale helsemyndigheter har bestått i å bistå landets kommuner i dette oppfølgingsarbeidet. Arbeidet med å implementere veilederen for psykososiale tiltak ved kriser, ulykker og katastrofer har hatt høy prioritet.

I tråd med veilederen ble det lagt til grunn at kommunene skulle innta en proaktiv holdning overfor de rammede og berørte, samt opprette en primær kontaktperson for å sikre kontinuitet i oppfølgingen. Faglige råd og veiledning tilpasset den aktuelle hendelsen spesielt er i tillegg i flere omganger distribuert til landets kommuner via fylkesmennene. Det ble tidlig avholdt en egen fagdag om den psykososiale oppfølgingen, og det ble utviklet og distribuert et eget kartleggingsskjema for vurdering og overvåkning av psykiske reaksjoner og helseplager hos de som oppholdt seg på Utøya. Til spesialisthelsetjenesten, som på ordinær måte skal sørge for tjenester til de som har behov for spesialisert helsehjelp, er det sendt ut særskilt informasjon om prioritering og oppfølging av de rammede.

For å kunne vurdere behovet for ytterligere tiltak fra sentrale helsemyndigheter for å støtte kommunene i deres oppfølging, er det gjennomført to kartlegginger av kommunenes oppfølging. Disse er gjennomført hhv. høsten 2011 og våren 2012. Det er innhentet informasjon om kommunenes egen vurdering av behovet for hjelp blant de rammede, og om hvilke utfordringer kommunene har hatt i oppfølgingsarbeidet. Tilbakemeldingene fra kommunene viser at de selv i stor grad har vurdert egen kapasitet og kompetanse til å være tilfredsstillende, god eller svært god. Samtidig viser begge undersøkelsene at kommunene selv har avdekket svikt i eget tilbud, og at flere kommuner har opplevd flere sider av oppfølgingsarbeidet som krevende.

Fylkesmennene har i flere omganger rapportert til Helsedirektoratet og Helse- og omsorgsdepartementet at de oppfatter at kommunene har tatt oppgaven på alvor, at oppfølgingssystemene fungerer og at kommuner og spesialisthelsetjeneste fungerer godt.

I tillegg er det iverksatt flere forskningsprosjekter. Den største av disse er Utøya-studien, der data innhentes ved intervjuer utført av kvalifisert helsepersonell. Dersom det i intervjuene avdekkes udekkede hjelpebehov, blir det iverksatt tiltak for å sikre at hjelp blir gitt.

Hendelsene 22. juli var av et omfang og en karakter som medførte behov for å iverksette en rekke system- og kompetansemessige tiltak fra sentrale helsemyndigheters side. Det er allikevel viktig å understreke at ansvaret for selve tjenesteytingen for de rammede og berørte etter 22. juli, som for andre, ligger i den enkelte kommune og hos de regionale helseforetakene. Den enkelte innbyggers rettigheter til helse- og omsorgstjenester er hjemlet i pasient- og brukerrettighetsloven. Den som opplever at bestemmelsene i denne loven blir brutt, kan klage til Fylkesmannen. Dette er det ordinære sikkerhetsnettet som skal sikre alle borgere de helse- og omsorgstjenester de har krav på. Kompetansen til å gå inn i enkeltsaker og vurdere om krav til forsvarlig tjenesteyting, eller andre lovkrav er brutt, ligger hos tilsynsmyndigheten. likevel har departement og direktorat fulgt opp alle bekymringsmeldinger og varsler om svikt som har tilflytt disse (se svar på spørsmål 2c). Denne form for oppfølging av enkeltsaker kan allikevel aldri erstatte de ordinære systemer som skal sikre forsvarlige tjenester.

Spørsmål 2:

For å yte bistand til rammede efter hendelsene 22. juli 2011, er kommunene blitt tildelt skjønnsmidler fordelt etter innbyggertall.

• a) Hvorfor har kommuner som ikke har berørte, mottatt midler?

• b) Hvorfor har kommuner som har avviklet sitt tilbud, fått midler?

• c) Hva har departementet foretatt seg for å tilse at tilbudene i kommunene ikke er blitt avviklet før behovet er dekket?

• d) Hva har departementet foretatt seg overfor de kommuner som har berørte, men som ikke har tilbudt dem noe bistand? Hvordan ser departementet for seg at deres behov blir imøtegått?

Svar:

For å sikre at kommunene har ressurser til å dekke ekstraordinære utgifter til psykososial oppfølging ble det i 2011, gjennom kongelig resolusjon av 16. september 2011 og tilleggsproposisjon (Prop. 154 S (2010-2011)), vedtatt å øke rammene for skjønnstilskuddet til kommunene over kap. 571, post 64 med 80 mill. kroner for inneværende år. Det ble i statsbudsjettet for 2012 bevilget 50 mill. kroner til samme formål. Det var høsten 2011 vanskelig å anslå behovet for oppfølgingstiltak i de enkelte kommuner, herunder behovet for å kompensere for ekstraordinære utgifter.

Forslaget om å bevilge midlene til kommunene over skjønnstilskuddet ble fremmet for å sikre en effektiv fordeling og utbetaling av midlene, som samtidig åpnet for å ivareta fleksibilitet og kunnskap om lokale behov. Alternativet ville være å opprette et øremerket tilskudd hvor kommunene kunne søkt om å få tildelt midler etter et fastsatt og mer detaljert tilskuddsregelverk. Dette ville åpnet for å kreve detaljert rapportering fra kommunene om disponering av midlene, men samtidig tilsi en mer tidkrevende søknads- og forvaltningsprosess. Tidsaspektet for tildeling av midlene bevilget for 2011 var sentralt. Helse- og omsorgsdepartementet fastsatte i samråd med Kommunal- og regionaldepartementet fylkesrammer og retningslinjer for bevilgningen. Fylkesmennene ble bedt om å fordele midlene på bakgrunn av retningslinjene og sin kjennskap til kommunene.

a)

I retningslinjene for skjønnstilskuddet omtales at:

Skjønnsmidlene skal ytes til ekstraordinære utgifter til psykososial oppfølging i kommunene etter terroranslagene 22. juli. Fylkesmannen skal ta hensyn til kommuner som har enkeltpersoner med særlig omfattende oppfølgingsbehov.

Fylkesmannen bør bistå kommunen med veiledning slik at midlene brukes På en mest mulig effektiv måte. Vi viser her til Helsedirektoratets «Veileder for psykososiale tiltak ved kriser, ulykker og katastrofer» (1S-1810).

Fylkesmennenes konkrete kjennskap til forholdene i den enkelte kommune er viktig for en tilfredsstillende fordeling av skjønnsmidlene. Dersom det er grunnlag for interkommunalt samarbeid om psykososial oppfølging kan dette gis støtte innenfor rammen.

Det er understreket i retningslinjene at fylkesmennenes konkrete kjennskap til forhold i enkeltkommuner er av stor betydning for fordelingen. Det er imidlertid ikke spesifisert i retningslinjene at kommuner som ikke har berørte ikke kan motta midler. Dette ble valgt for å sikre fleksibilitet i ordningen, eksempelvis for å gi mulighet til kompensasjon ved overføring av kompetanse/personell mellom kommuner.

Det er gjennom informasjon fra støttegruppen fremkommet informasjon om at kommuner som ikke har direkte berørte og rammede, har mottatt til dels betydelige beløp til dette formålet. En overordnet gjennomgang av den kommunevise fordelingen av bevilgningen for 2011 har vist at fylkesmennene valgte ulike fremgangsmåter for å tilstille midlene til sine kommuner. Tre fylkesmenn har i den forbindelse fordelt midler etter en fremgangsmåte som har medført at kommuner uten rammede og berørte har mottatt tilskudd. I to fylker, Telemark og Møre og Romsdal, valgte fylkesmennene å fordele et grunnbeløp til alle kommunene, blant annet som kompensasjon ettersom alle kommuner ble satt i beredskap i forbindelse med angrepene 22. juli. I Vestfold hadde fylkesmannen ved årets utløp (2011) kun mottatt krav fra to kommuner om dekning av utgifter, og fordelte resterende beløp på fylkets kommuner etter folketall.

Imidlertid tyder informasjon fra fylkesmennene på at alle kommuner som har meldt inn behov om skjønnsmidler i 2011, har fått tildelt midler. For tildelingen av midler i 2012 er det i eget brev til fylkesmennene presisert at kjennskap til behov, herunder fordelingen av rammede og berørte i fylket, skal ligge til grunn for fordelingen av midlene. I tillegg har fylkesmennene i år har hatt bedre oversikt over behovet i kommunene, og et bedre grunnlag for å gjennomføre fordelingen.

I 2012 var situasjonen i Vestfold motsatt, og innmeldte behov i kommunene var større enn tildelt ramme. Fylkesmannen valgte da å benytte ordinære skjønnsmidler for å dekke dette ekstra behovet. Dette illustrerer at tildeling av disse midlene gjennom skjønn har gitt et nødvendig rom for lokal fleksibilitet.

b)

Helse- og omsorgsdepartementet vil be alle landets fylkesmenn om å redegjøre for sin kjennskap til om kommuner som har fått midler i 2012 har avviklet sitt tilbud. Helse- og omsorgsdepartementet vil videre be fylkesmennene påse at kommunene gir et tilbud til de rammede og berørte som har behov for det.

Dersom departementet får konkret kunnskap om at midler tildelt til psykososial oppfølging i 2012 er nyttet til andre formål, vil vi i samråd med Kommunal- og regionaldepartementet følge opp dette. Erfaringene fra tilskuddsfordelingen i 2011 og 2012 vil videre bli tatt med ved utforming av kriteriene for tilskuddsfordeling i 2013.

c)

Kommunene har et lovpålagt ansvar for å yte nødvendige helse- og omsorgstjenester. Sentrale helsemyndigheter har bidratt til å understøtte kommunene i dette arbeidet, som beskrevet, gjennom utarbeiding og formidling av faglige råd og veiledning generelt, i tillegg til materiell utviklet særskilt etter 22. juli. Veiledningsmaterialet utviklet særskilt etter 22. juli gir også råd og anbefalinger om utforming og varighet av oppfølgingsarbeidet.

I forbindelse med forberedelser til rettsaken ble det den 29. februar i år sendt ut brev til landets fylkesmenn, hvor disse blant annet ble bedt spesifikt om å påse at kommunene tilbød tilstrekkelig helsemessig og psykososial oppfølging av sine rammede og berørte innbyggere. Råd om oppfølging ble gjentatt, og det ble i tillegg oppsummert eksempler på tilbakemeldinger om svikt, som grunnlag for å korrigere og forbedre tilbudet. Det ble videre gitt informasjon om hvor kommunene kunne henvende seg for faglig bistand til oppfølgingsarbeidet.

I tillegg har departement og direktorat fulgt opp bekymringsmeldinger. Slike er mottatt blant annet gjennom tilbakemeldinger fra den Nasjonale støttegruppen, fra enkeltpersoner som har deltatt på samlingene i regi av Helsedirektoratet, oppslag i media og direkte tilbakemeldinger til Helse- og omsorgsdepartementet. Slike meldinger er fulgt opp ved at Helsedirektoratet har kontaktet aktuell fylkesmann – som i flere tilfeller har tatt kontakt med kommuner for å forsikre at de faglige rådene og anbefalingene som er gitt av sentrale helsemyndigheter blir fulgt.

d)

På spørsmålet om hva departementet har foretatt seg overfor kommuner som ikke har gitt sine berørte et tilbud, vises det til svar på forrige spørsmål, herunder redegjørelse for departements aktivitet knyttet til oppfølging av bekymringsmeldinger. F1ere av disse aktivitetene, som har representert en særlig aktiv oppfølgingsrolle fra sentrale helsemyndigheters side, har vært gjennomført på bakgrunn av tilbakemeldinger om kommuner som ikke har fulgt rådene om en proaktiv oppfølging, eller ikke har tilbudt den enkelte rammede en kontaktperson.

Behovet for bistand som følge av traumatiserende opplevelser vil variere fra person til person og over tid. Karakteren av hendelsene 22. juli tilsier imidlertid at det er behov for særlig kompetanse hos det utøvende helsepersonellet. Det er derfor iverksatt en rekke tiltak for å bidra til at kommuner som ikke har tilstrekkelig kompetanse, kan søke bistand for å styrke denne eller henvise til en annen instans. Helsedirektoratet har gitt de regionale ressurssentrene for vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging i oppdrag å understøtte kommunenes oppfølgingsarbeid, blant annet gjennom faglig bistand og implementering av råd som er gitt. Det er videre utviklet et eget nettbasert kurs for medlemmer i kommunale psykososiale kriseteam. Kurset «Når krisen rammer» skal bidra til å styrke den psykososiale oppfølgingen etter kriser, ulykker og katastrofer, og terrorhandlingene 22. juli omtalt spesielt.

For å imøtekomme behovene til rammede og berørte etter 22. juli, er det av sentral betydning at kommunene viderefører en proaktiv tilnærming i sitt arbeid, slik at behovene kan møtes når de oppstår. I tillegg er det avgjørende at det legges til rette for at pasienten eller brukerens rett til brukermedvirkning kan utøves, her som for alle andre pasient- og brukergrupper. Det er videre avgjørende at kommunene innhenter den kompetanse de trenger ved å ta i bruk de fag- og kompetansehevingstilbud som eksisterer. Regjeringen og de sentrale helsemyndighetene vil fortsatt legge til rette for at tilbudet til de rammede og pårørende etter 22. juli blir så godt som mulig. Bekymringsmeldinger, meldinger om svikt og informasjon om at tilbudet ikke er tilstrekkelig skal fortsatt følges opp gjennom å kontakte aktuelle kommuner.

Helsedirektoratet arbeider nå med en plan for langsiktig psykososial oppfølging for år 2- 5 etter hendelsene. Arbeidet gjennomføres med utgangspunkt i faglige råd fra Nasjonalt kompetansesenter for vold og traumatisk stress og deltakere i ekspertgruppen og samarbeidsorganet opprettet etter 22. juli, samt tilbakemeldinger fra den Nasjonale støttegruppen. Dette skal sikre at vi er godt forberedt til å bidra til at den enkelte rammede og berørte får et best mulig tilbud om hjelp og støtte til å kunne håndtere hverdagen.

Vedlegg 16

Brev fra kontroll- og konstitusjonskomiteen til Helse- og omsorgsdepartementet, datert 28. november 2012

Tildeling av skjønnsmidler til kommunene – oppfølging etter 22. juli 2011

Kontroll- og konstitusjonskomiteen viser til korrespondanse vedrørende oppfølging av pårørende, berørte og etterlatte etter 22. juli 2011 og tildeling av skjønnsmidler til kommunene. Komiteen takker for en grundig redegjørelse statsrådens svarbrev av 16. november 2012.

I statsrådens svar på spørsmål 2 a) om hvorfor det er gitt midler til kommuner som ikke har berørte, gjøres det rede for at fylkesmenn som har hatt ubrukte midler, har fordelt dette til kommunene etter folketall. Komiteen er kjent med at en slik fremgangsmåte har vært avklart med Kommunal- og regionaldepartementet, og at forutsetningen har vært at innmeldte behov fra berørte kommuner skulle være dekket, jf. blant annet informasjon på nettsidene til Fylkesmannen i Vestfold.

Komiteen ber derfor om en presisering av statsrådens uttalelser innledningsvis i svarbrevet om at dersom departementet får kunnskap om at midlene er nyttet til andre formål, vil dette bli fulgt opp overfor de kommunene det gjelder.

Vedlegg 17

Brev fra Helse- og omsorgsdepartementet v/statsråden til kontroll- og konstitusjonskomiteen, datert 11. januar 2013

Vedrørende oppfølgingsspørsmål fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om tildeling av skjønnsmidler til kommunene

Det vises til brev fra kontroll- og konstitusjonskomiteen av 28. november 2012 vedrørende oppfølgingsspørsmål angående oppfølging av pårørende, berørte og etterlatte etter 22. juli 2011 og tildeling av skjønnsmidler til kommunene.

Kontroll- og konstitusjonskomiteen ber om en presisering av min uttalelse om at dersom departementet får kunnskap om at skjønnsmidler tildelt kommunene er nyttet til andre formål, vil dette bli fulgt opp overfor de kommuner det gjelder.

Helse- og omsorgsdepartementet har sendt et brev til alle landets fylkesmenn hvor fylkesmennene bes om å redegjøre for kjennskap til om kommuner i de respektive fylkene som har mottatt skjønnsmidler til psykososial oppfølging etter 22. juli har brukt midlene til andre formål. Brevet er vedlagt. Helse- og omsorgsdepartementet vil vurdere tiltak rettet mot eventuelle kommuner dette måtte gjelde på bakgrunn av fylkesmennenes tilbakemeldinger på ovennevnte brev.

Departementet har utformet reviderte retningslinjer for skjønnstilskuddet til psykososial oppfølging i kommunene etter 22. juli for 2013. Retningslinjene vil presisere at midler skal tildeles etter søknad, samt at det åpnes for anmodning om tilbakebetaling av udisponerte midler hvis behovssituasjonen, eller andre forhold, endres.

Vedlegg 18 PDF-fil fra åpne høringer i kontroll- og konstitusjonskomiteen om Redegjørelse av statsministeren og justis- og beredskapsministeren om regjeringens oppfølging av rapporten fra 22. juli-kommisjonen

Oslo, i kontroll- og konstitusjonskomiteen, den 19. februar 2013