Det vises i meldingen til at regjeringen er
opptatt av å sikre gode vilkår for barn som forlater sine hjemland
for å søke om beskyttelse (asyl) og at den samtidig ønsker å forebygge
at barn søker om beskyttelse uten å ha et behov for dette.
Mange tusen barn har de senere årene søkt om beskyttelse
i Norge og har utgjort i underkant av 30 pst. av det totale asylsøkertallet.
Hvordan Norge skal ta hensyn til det humanitære aspektet ved barnemigranters
situasjon og samtidig opprettholde en konsekvent og helhetlig flyktning-
og innvandringspolitikk, er et komplisert politisk spørsmål. Regjeringen fremmer
meldingen til Stortinget fordi det er viktig å få en bred og samlet
gjennomgang av sentrale problemstillinger, slik at man kan få en
helhetlig diskusjon om temaet.
Formålet med meldingen er å gi en oversikt over regelverket,
praksis og politikk, å fremheve særskilte utfordringer og dilemmaer,
samt å gi en oversikt over det internasjonale bildet. Meldingen
synliggjør hvilke områder regjeringen ønsker å prioritere når det gjelder
barn på flukt, og fremhever noen tiltak.
Justis- og beredskapsdepartementet har hatt
som målsetting å føre en bred og åpen prosess i arbeidet med meldingen,
med bl.a. det sivile samfunn, medlemmer av Stortingets kommunal-
og forvaltningskomité og justiskomité, samt media, gjennom en blogg
og en referansegruppe med representanter fra ulike departementer.
Meldingen omhandler situasjonen både for enslige
mindreårige asylsøkere og for barn som forlater hjemlandet sammen
med sine foreldre eller andre omsorgspersoner (medfølgende barn).
Den omhandler alle barn som søker beskyttelse i Norge, og er således
ikke avgrenset til de barna som er flyktninger i rettslig forstand.
Meldingen setter søkelys på forhold fram til det søkes om asyl i
Norge, barnas situasjon og rettigheter mens asylsøknaden er til
behandling, hvilke regler som er av betydning for hvem som får opphold,
og hvem som får avslag, og situasjonen for de barna som får avslag.
I 2011 kom 9 053 asylsøkere til Norge. Av disse var
2 359 under 18 år, hvorav 858 oppga å være mindreårige som kom uten
sine foreldre eller andre med foreldreansvar.
Antallet asylsøkere til Norge har svingt mye
de senere årene, fra 5 400 i 2005 til 9 053 i 2011, med betydelige
variasjoner i denne perioden.
Av de som oppga å være enslige mindreårige i 2011,
oppga 68 pst. å være 16 år eller eldre, 14 pst. oppga å være 15
år, mens 18 pst. var 14 år eller yngre. De fleste enslige mindreårige
asylsøkerne er gutter.
Andelen asylsøkere under 18 år er forholdvis jevn
i underkant av 30 pst. Det er større variasjoner for andelen som
reiser sammen med sine foreldre.
Andelen medfølgende barn utgjør en betydelig større
andel enn andelen enslige mindreårige. Med unntak av det store ankomståret
2009, er andelen enslige mindreårige som kommer for å søke asyl
i Norge, forholdsvis jevn.
I perioden 2005–2011 har det blitt fattet totalt 13 600
vedtak i asylsaker som omhandler medfølgende barn og enslige mindreårige.
I ca. 8 000 av sakene fikk barnet innvilget oppholdstillatelse.
Dette utgjør om lag 60 pst.
I samme tidsrom har om lag 1 330 barn returnert frivillig.
Majoriteten av disse er medfølgende barn. De tre siste år har det
blitt uttransportert 1 780 barn, hvorav 1 460 er medfølgende barn
og 319 er enslige mindreårige.
Det gis i meldingens kapittel 1.5 en nærmere gjennomgang
av meldingens sentrale budskap:
Helhetlig tilnærming
til barnemigrasjon
Rask, rettssikker og barnesensitiv saksbehandling
Hensynet til barns tilknytning til Norge
Barn som søker om beskyttelse alene
God ivaretakelse av barn i mottak
Rask og skånsom retur
I tillegg til det løpende arbeidet for disse
barna vil regjeringen gjennomføre følgende tiltak:
1. Kortere saksbehandlingstid
Regjeringen vil styrke Utlendingsdirektoratet
(UDI) og Utlendingsnemnda (UNE), med sikte på raskere behandling
av sakene til barnefamilier. Regjeringen vil innføre en bestemmelse
om at asylsøkere med barn som ikke har fått sin klagesak avgjort
av UNE innen 15 måneder etter at UNE mottok saken, kan innvilges
oppholdstillatelse. Se nærmere omtale i meldingens kapittel 6.4.
2. Verger for enslige mindreårige asylsøkere
a) Styrking av dagens vergeordning
Regjeringen arbeider for at alle enslige mindreårige asylsøkere
får oppnevnt en godt kvalifisert verge tidlig i asylsaksprosessen. Regjeringen
har, med virkning fra 1. januar 2012 til ny representantordning
er på plass, økt det kommunale tilskuddet til verge for enslige
mindreårige i transittfasen, for å heve kvaliteten på dagens ordning.
b) Ny representantordning
Utlendingsloven er endret for å sikre enslige mindreårige asylsøkeres
særlige behov for en representant som kan ivareta de juridiske sidene
av foreldreansvaret. Representantordningen vil ved sin ikrafttredelse
styrke enslige mindreåriges rettslige stilling, gjennom bl.a. klargjøring
av representantens oppgaver og en mer enhetlig ordning hva gjelder rekruttering,
opplæring, tilsyn mv.
3. Oppholdstillatelse som følge av barns
tilknytning til Norge
Se nærmere omtale i meldingens kapittel 6.4.6.
4. Barnefaglig kompetanse
Regjeringen vil sikre god barnefaglig kompetanse
i alle ledd i utlendingsforvaltningens arbeid. Se nærmere omtale
i meldingens kapittel 5.4 og 6.4.6.
5. Høring av barn
Regjeringen vil initiere en ekstern kartlegging
og evaluering av hvordan barns situasjon blir belyst i saksbehandlingen
i UNE. Prosjektet skal også vurdere bruken av og behovet for muntlig
høring av barn.
6. Situasjon og tilbud i mottak
Regjeringen ønsker et godt og tilrettelagt aktivitetstilbud
for barn i mottak. For 2012 er det etablert en egen tilskuddsordning
som skal sikre at barn i asylmottak får en meningsfull hverdag og
en så normal barndom som mulig innenfor rammene av et mottak. Det
er et mål at barna skal være i fysisk aktivitet, og at de skal tilegne
seg ferdigheter gjennom forskjellige aktiviteter.
Regjeringen vil følge med på barnas levekår i
mottak, herunder hvordan ulike offentlige tjenester, som helse og
barnevern, ivaretar barna. Regjeringen vil ta initiativ til at situasjonen
til barn i mottak kartlegges og evalueres med jevne mellomrom.
7. Styrke arbeidet med identifisering av
sårbare barn i mottak
Regjeringen vil styrke arbeidet knyttet til identifisering
og oppfølging av sårbare barn med spesielle behov. Dette kan være
barn med nedsatt funksjonsevne, barn som utsettes for vold i nære relasjoner,
herunder kjønnslemlestelse og tvangsekteskap, barn som har vært
offer for væpnet konflikt i hjemlandet, barn som har vært utsatt
for overgrep eller andre traumatiske hendelser på reisen til Norge,
og barn som utsettes for eller risikerer menneskehandel mv.
8. Menneskehandel
Regjeringen la i desember 2010 fram en ny handlingsplan
mot menneskehandel, «Sammen mot menneskehandel», hvor flere tiltak
er direkte rettet mot barn. Stortinget har nylig besluttet å innføre
et særskilt hjemmelsgrunnlag i barnevernloven for å beskytte mindreårige
ofre for menneskehandel. Endringen innebærer at det kan iverksettes
beskyttelsestiltak uten samtykke. For å ivareta barnas rettssikkerhet
settes det derfor klare og strenge vilkår for tiltakene.
9. Assistert frivillig retur
Regjeringen har som mål at flest mulig av dem
som ikke får opphold, skal returnere frivillig og raskt til sine
hjemland.
a) For å motivere barnefamilier
til å returnere frivillig er det besluttet å øke returstøtten med
kr. 10 000 pr. barn.
b) Det er igangsatt et forskningsprosjekt hvor målet er
å få en bedre forståelse for hvordan særlig familier som har vært
lenge ulovlig i Norge etter endelig avslag, kan motiveres til å
returnere til hjemlandet.
c) Regjeringen vil vurdere om informasjon om retur kan målrettes
bedre, med sikte på at barn skal få relevant og god informasjon.
d) Som forsøksordning for 2011 og 2012 er det etablert et
retur- og reintegreringsprogram for enslige mindreårige og personer
som har fylt 18 år, men som var enslige mindreårige på vedtakstidspunktet.
Gjennom programmet gis det veiledning om retur og tilbud om oppsporing
av omsorgspersoner, i tillegg til bistand til etablering i hjemlandet.
e) Det er iverksatt prøveprosjekt med individuelle opplæringstiltak
for enslige mindreårige med sikte på å kvalifisere til utdanning
og arbeidsmuligheter i hjemlandet.
f) Det er etablert et pilotprosjekt hvor eksisterende reintegreringsprogram
for Afghanistan er særskilt tilpasset ungdom i alderen 18–23.
g) Det vil bli igangsatt kvalifiseringstiltak og returforberedende
aktiviteter tilpasset barnefamilier.
10. Tvungen retur
a) Justis- og beredskapsdepartementet
vil oppgradere og utvide politiets utlendingsinternat på Trandum.
Det vil bli etablert en spesialtilpasset avdeling for barnefamilier,
enslige mindreårige og enslige kvinner, skjermet fra de andre avdelingene.
Løsningen vil bidra til at behovet til disse gruppene, og særlig
barnas behov, blir ivaretatt på en bedre måte enn i dag.b) Regjeringen
vil styrke arbeidet med nye returavtaler.c) Regjeringen vil vurdere
tiltak som kan effektivisere politiets arbeid med identitetsfastsettelse.d) Regjeringen
vil styrke politiets budsjett for å legge til rette for flere tvangsreturer.
11. Tiltak i hjemland
Regjeringen legger ned en betydelig innsats for
å bistå barn i deres hjemland.
a) Regjeringen arbeider med
å etablere omsorgs- og utdanningstilbud i enslige mindreåriges hjemland.
Dette skjer i nært samarbeid med hjemlandets myndigheter og aktuelle
internasjonale organisasjoner. Regjeringen vil med dette legge til
rette for at enslige mindreårige som ikke har et beskyttelsesbehov,
får en ny start i hjemlandet.
b) Regjeringen arbeider med å få på plass informasjonskampanjer
i viktige opprinnelses- og transittland for enslige mindreårige,
hvor målet er å informere om risikoen ved å migrere alene som barn,
samt styrke bevisstheten om barns rettigheter. Se nærmere omtale i
meldingens kapittel 2.4.3.
12. Utvikle metoder for oppsporing og returløsninger
i hjemland
Norge deltar i et europeisk samarbeidsprosjekt
(European Return Platform for Unaccompanied Minors) hvor målet er
å utvikle bedre metoder for oppsporing av omsorgspersoner for enslige
mindreårige, samt å utvikle gode løsninger for retur til opprinnelsesland.
13. Raskere bosetting
Barn er en prioritert gruppe i bosettingsarbeidet.
Regjeringen vil endre målet for bosetting av familier med barn under
18 år fra mottak; 90 pst. skal være bosatt innen tre måneder etter
vedtak om opphold. Regjeringen vil vurdere ytterligere tiltak som
kan sikre rask bosetting av de som får opphold.
Regjeringen har gjennomført en rekke tiltak
i utlendingsregelverket for å styrke barns situasjon. Se meldingens
kapittel 1.7 for en oversikt over disse.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Lise Christoffersen, Håkon Haugli, Hilde Magnusson, Ingalill Olsen
og Eirik Sivertsen, fra Fremskrittspartiet, Gjermund Hagesæter, Morten
Ørsal Johansen og Åge Starheim, fra Høyre, Trond Helleland og Michael
Tetzschner, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Aksel Hagen,
fra Senterpartiet, Heidi Greni, og fra Kristelig Folkeparti, Geir
Jørgen Bekkevold, viser til Meld. St. 27 (2011–2012) Barn
på flukt og hilser velkommen at regjeringen på denne måten har tatt
initiativ til en bred og samlet gjennomgang av situasjonen for barn
som forlater sine hjemland for å søke om beskyttelse i Norge. Komiteen støtter
regjeringens understreking av hvor viktig det er at barns beskyttelsesbehov
blir sett og anerkjent. Mennesker på flukt er i en sårbar situasjon,
og de mest sårbare av dem alle er barn, enten de kommer alene eller
sammen med voksne omsorgspersoner. Enslige mindreårige asylsøkere
er også ekstra sårbare for overgrep fra kyniske menneskehandlere
og andre kriminelle, både før avreise, på reisen og under oppholdet
i Norge. Komiteen viser til regjeringens overordnede
mål i flyktningpolitikken om en «human, solidarisk og rettssikker
asyl- og flyktningpolitikk» (jf. www.regjeringen.no) og understreker at
ivaretakelse av dette målet er spesielt viktig i saker som omhandler
barn.
Årlig kommer ca. 10 000 mennesker til Norge for
å søke asyl. Antallet har imidlertid variert betydelig de seinere
årene. Andelen barn har likevel ligget relativt stabilt på noe under
30 pst. av det totale asylsøkertallet. I 2011 utgjorde barn i familie,
såkalte medfølgende barn, 18 pst. av det totalet antallet asylsøkere,
1 638 personer. Ni prosent, 858 personer, oppga på samme tid å være
enslige mindreårige søkere.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, viser til at årsakene
til at barn forlater hjemlandet for å søke om beskyttelse, er flere.
Noen barn og barnefamilier forlater hjemlandet av økonomiske og
sosiale årsaker, uten et reelt behov for beskyttelse etter internasjonale
konvensjoner. De skal i utgangspunktet ha avslag på sin søknad om opphold
i Norge og returnere, men sterke menneskelige hensyn kan likevel
tale for at de får bli. Samtidig må det være et mål at praksis ikke
inviterer til at mennesker, og særlig barn, uten beskyttelsesbehov,
legger ut på en farefull ferd til Norge.
I vedtak fattet i perioden 2005 til 2011 fikk
ca. 60 pst. av barna innvilget opphold i Norge. Andelen innvilgelser
var henholdsvis 50 pst. for medfølgende barn (av totalt 9 970 søkere)
og 82 pst. for enslige mindreårige (av totalt 3 600 personer). Komiteen har
videre merket seg at etter at ny utlendingslov trådte i kraft 1. januar
2010, har innvilgelsesprosenten for medfølgende barn vært om lag
34 pst. og mellom 70 og 75 pst. for enslige mindreårige. Stortingsmeldinga
viser at andelen innvilgede oppholdstillatelser er høyest for enslige
barn og høyere for voksne med barn enn voksne uten barn. Slike tall
kan skyldes at terskelen for opphold ut fra sterke menneskelige hensyn
er lavere for barn enn for voksne, og at hensynet til barnets beste
har fått gjennomslag i en del saker, selv om det i utgangspunktet
ikke foreligger et behov for beskyttelse etter internasjonale regler. Samtidig
indikerer den høye andelen enslige mindreårige som innvilges beskyttelse,
at barnespesifikke forhold tillegges vekt i beskyttelsesvurderingen.
Komiteen viser til at det i perioden
2005–2011 i samarbeid med International Organization for Migration
(IOM) ble gjennomført totalt 944 frivillige returer av barn, der
nesten alle var medfølgende barn. I perioden 2009–2011 er 1 780
barn blitt uttransportert av Politiets utlendingsenhet, hvorav 1 460
var medfølgende barn. 319 av de uttransporterte hadde oppgitt å
være enslige mindreårige ved ankomst til Norge. Et flertall av de
sistnevnte ble returnert i henhold til Dublin II-forordningen, og
hovedtyngden av dem var registrert som over 18 år i det europeiske landet
de ble returnert til. I 2010 ble fem enslige mindreårige tvangsreturnert
til hjemlandet etter realitetsbehandling av asylsaken i Norge.
Komiteen verdsetter det brede
engasjementet for barn som ikke får innvilget opphold i Norge, fra enkeltpersoner
og frivillige organisasjoner. Komiteen ser dette
som viktige bidrag i den løpende vurderingen av om norsk regelverk
og praksis er i samsvar med nasjonale mål og internasjonale forpliktelser
når det gjelder barns rettigheter. Frivillige organisasjoner har
gitt konkrete innspill til innholdet i meldinga gjennom dialog-
og temamøter med Justis- og beredskapsdepartementet og nedfelt disse
innspillene i «Alternativ NGO-rapport. Innspill til stortingsmeldingen
om barn på flukt» (blant annet tilgjengelig på http://www.reddbarna.no/nyheter/ti-krav-om-barn-paa-flukt).
Barn på flukt er et omfattende tema. Komiteen viser
til at meldinga omhandler alle barn som søker beskyttelse i Norge,
ikke bare flyktninger i rettslig forstand, og at den drøfter forhold
fram til søknad om beskyttelse, barnas situasjon mens søknaden behandles,
regelverk, praksis og situasjonen for dem som får avslag. Med unntak
av foreldres rett til familiegjenforening med barn i Norge og situasjonen
for barn med begrenset oppholdstillatelse, drøfter meldinga ikke
tema knyttet til bosetting og integrering av de barna som får opphold
i Norge. Komiteen viser i den forbindelse til Meld.
St. 6 (2012–2013) En helhetlig integreringspolitikk. Mangfold og
fellesskap. (jf. NOU 2011:14 Bedre integrering, NOU 2011:7 Velferd
og migrasjon og NOU 2010:7 Mangfold og mestring) og til oppfølgingen
av NOU 2011:10 I velferdsstatens venterom. Mottakstilbud for asylsøkere, som
har vært på høring med frist 15. januar 2012.
Komiteen viser også til Stortingets
behandling av Meld. St. nr. 9 (2009–2010) om norsk flyktning- og
migrasjonspolitikk i et europeisk perspektiv, jf. Innst. 327 S (2009–2010)
fra kommunal- og forvaltningskomiteen, behandlet i Stortinget 8. juni 2010.
Stortinget understreket da at norsk flyktning- og migrasjonspolitikk
bestemmes av norske politiske myndigheter i overensstemmelse med
Norges internasjonale forpliktelser og avtaler, at det for å nå
regjeringens overordnede mål om en human, solidarisk og rettssikker
asyl- og flyktningpolitikk, er nødvendig med et tettere samarbeid
med andre europeiske land gjennom harmonisering av lover og regler,
men at dette ikke begrenser vår frihet til å vedta nasjonale standarder
utover de til enhver tid gjeldende europeiske minstestandarder.
I den offentlige debatten om barn på flukt er
det særlig situasjonen for lengeværende barn uten lovlig opphold
i Norge som har vært i fokus. Et viktig element i denne debatten
har vært hvordan den forpliktelsen Norge har etter FNs barnekonvensjon
(FNs barnekonvensjon er blant annet gjengitt på http://www.regjeringen.no/en/dep/bld/dok/veiledninger_ brosjyrer/2004/fns-barnekonvensjon.html?id=88078) om
at barns beste skal være et grunnleggende hensyn i alle typer saker
som omhandler barn, bør forstås og praktiseres i behandlingen av
asylsøknader som omfatter barn. Denne problemstillingen er særlig
aktuell i forbindelse med omgjøringsbegjæringer i saker som i utgangspunktet
har endt med avslag. Dette gjelder først og fremst når barnets beste
skal veies mot andre grunnleggende hensyn, som innvandringsregulerende
hensyn og det å forebygge at andre barn legger ut på en farefull
ferd mot Europa og Norge, uten å fylle kravet om behov for beskyttelse
i tråd med internasjonale konvensjoner. Problemstillingen blir ytterligere
aktualisert i tilfeller der endelig avslag på søknad om beskyttelse
ikke umiddelbart fører til at søker(ne) returnerer frivillig, og
resultatet blir at barn opparbeider sterkere tilknytning til Norge
enn til opprinnelseslandet.
Komiteen mener det er viktig
å presisere at en avveiing av barns beste mot andre hensyn kun gjelder i
de tilfellene der barnet i utgangspunktet ikke oppfyller internasjonale
og nasjonale regler om krav til beskyttelse i Norge. Anses kravet
om behov for beskyttelse i Norge oppfylt, får barnet innvilget opphold.
Når kravet ikke anses oppfylt, blir det alltid gjort en vurdering
av om barnet likevel bør få bli, av sterke menneskelige hensyn.
Det er da det grunnleggende premisset om barnets beste må veies
mot andre viktige hensyn. Spørsmålet blir da hva som er barnets beste,
og dernest, hvis barnets beste isolert sett er å få bli i Norge,
i hvilken grad dette skal gis forrang framfor andre, motstridende
hensyn. Slike vurderinger skjer på individuelt grunnlag og vil alltid
inneholde et element av skjønn, selv om det finnes visse kriterier
som skal legges til grunn.
Komiteen har registrert at den
offentlige debatten inneholder mange nyanser. Der noen hevder at Norges
vurdering av sterke menneskelige hensyn i saker som omhandler barn,
er for streng i forhold til våre internasjonale forpliktelser, mener
andre at dette først og fremst gjelder i saker der barn uten lovlig opphold
har vært i Norge så lenge at deres tilknytning tilsier at de bør
få bli. Noen mener selve regelverket her er for strengt, andre mener
at praksis er for streng og i strid med lovgivers intensjoner. Noen
er fornøyd med dagens praksis.
Komiteen har merket seg at regjeringen
ved framleggelse av stortingsmeldinga om barn på flukt påpekte at
lovgivers hensikt ikke fullt ut ivaretas gjennom dagens praksis
i utlendingsforvaltningen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, støtter
dette og viser i den forbindelse til Stortingets behandling 8. april
2008 av ny utlendingslov, som trådte i kraft 1. januar 2010 (jf.
Besl. O. nr. 51 (2007–2008), Ot.prp. nr. 75 (2006–2007) og Innst.
O. nr. 42 (2007–2008)). Når det gjelder spørsmålet om hvordan hensynet
til barnets beste skal vurderes, bemerket et flertall av Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet i Innst. O. nr. 42 (2007–2008)
at:
«jo større betydning avgjørelsen har for barnets situasjon,
desto mer skal det til for å legge vekt på innvandringsregulerende
hensyn».
Et annet flertall av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre understreket at:
«i visse sammenhenger vil hensynet til barnets beste
være så tungtveiende at det ikke vil være adgang til å legge avgjørende
vekt på innvandringsregulerende hensyn».
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, viser til at regjeringen
mener det først og fremst er behov for en tydeliggjøring av hvordan
gjeldende lovgivning og øvrig regelverk skal forstås, snarere enn
endringer i regelverket, for å sikre likebehandling og praksis i
tråd med lovgivers hensikt. Stortingets intensjon, som redegjort
for i avsnittet over, må sees i sammenheng med den nye bestemmelsen
som i 2007 ble tatt inn i daværende utlendingsforskrifts § 21 b,
og som tilsvarer § 8-5 i dagens forskrift, om at barns tilknytning
til Norge skal tillegges særlig vekt ved vurderingen av når oppholdstillatelse
bør gis på grunnlag av sterke menneskelige hensyn.
Komiteen har merket seg at regjeringen
mener at den seinere tids praksis i Utlendingsnemndas (UNEs) behandling
av klagesaker tyder på at det i en del saker legges mer vekt på
innvandringsregulerende hensyn enn hva som ble forutsatt da regelverket ble
vedtatt, samtidig som praksis framstår som lite entydig.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, har videre merket
seg regjeringens understreking av at selv om innvandringsregulerende
hensyn kan få avgjørende betydning i saker som omhandler barn, så
vil likevel hensynet til barnets beste på et tidspunkt måtte gå
foran innvandringsregulerende hensyn.
Komiteen har merket seg regjeringens
presisering av at ulovlig opphold i seg selv er å betrakte som mindre
tungtveiende innvandringsregulerende hensyn enn aktiv motarbeidelse
av retur, som det å skjule seg for norske myndigheter, bruk av falsk identitet
eller foreldres brudd på straffeloven, men da avhengig av forholdets
karakter.
Komiteen har merket seg at mange
av organisasjonene som er aktive på dette feltet, var positive til signalene
om justeringer i praksis til fordel for lengeværende barn da stortingsmeldinga
ble lagt fram. På den annen side har komiteen gjennom
høringen i Stortinget fått klare innspill om behov for en tydeliggjøring
av regelverket i form av en forskriftsendring. Komiteen har
også merket seg daværende leder av UNE, Terje Sjeggestad, sine klare
uttalelser om at endringer i dagens praksis når det gjelder vektlegging
av barns beste, ikke kan forventes uten forskriftsendringer. Komiteen kommer
tilbake til dette spørsmålet i sine merknader under punktene 1, 2
og 3 nedenfor.
Komiteen viser til at regjeringen
i meldinga for øvrig varsler tiltak for kortere saksbehandlingstid,
herunder en tilsvarende saksbehandlingsfrist på 15 måneder i UNE,
som i UDI, styrking av dagens vergeordning, herunder ny representantordning
fra juli 2013, god barnefaglig kompetanse i alle ledd, evaluering
av hvordan barns situasjon blir belyst i UNE, og vurdering av behovet
for muntlig høring av barn. Regjeringen vil i tillegg følge med
på barnas levekår i mottak, herunder hvordan ulike offentlige tjenester
som helse og barnevern ivaretar barna, gjennom jevnlige kartlegginger
og evalueringer, herunder grundigere identifisering av sårbare barns
behov og bedre beskyttelse av mindreårige ofre for menneskehandel.
Videre vil regjeringen styrke arbeidet for frivillig retur, herunder
kvalifisering til utdanning og arbeid i hjemlandet for enslige mindreårige og
spesielle returforberedende tiltak for barnefamilier, og omsorgs-
og utdanningstilbud i hjemlandet for enslige mindreårige asylsøkere. Komiteen gir
sin tilslutning til dette.
Tilsvarende slutter komiteens
flertall, alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti,
seg til de foreslåtte tiltakene for effektivisering og styrking
av tvungen retur, både av hensyn til de barna som skal returneres,
og som et tydelig signal for å forebygge at flere barn kommer til
Norge uten grunnlag for beskyttelse.
Komiteen ser med bekymring på
at antallet flyktninger i asylmottak er økende og støtter regjeringens
intensjon om ytterligere tiltak for raskere bosetting, med et mål
om bosetting av 90 pst. av barnefamiliene innen tre måneder etter
vedtak om opphold. Dette er viktig for integreringen av alle som skal
bli i Norge, men spesielt viktig for barn. Komiteen viser
til at dagens system med forespørsler til en og en kommune ikke
gir den nødvendige helhet i bosettingspolitikken. Komiteen ber
om at det gjennomføres et nytt og mer helhetlig system for raskere
bosetting av flyktninger, i et samarbeid mellom staten og kommunesektoren,
og der hovedvekten legges på de positive bidragene nye innbyggere
kan yte til sine lokalsamfunn. Komiteen viser i den forbindelse
til Meld. 6 (2012–2013) En helhetlig integreringspolitikk. Mangfold
og fellesskap, kapittel 7 Bolig og bosetting.
Komiteen viser også til de tiltakene
som allerede er gjennomført for å styrke barns situasjon, slik de
er redegjort for i meldingas kapittel 1.7.
Som et ledd i forberedelsene til Stortingets
behandling av meldinga, avholdt kommunal- og forvaltningskomiteen
åpen høring i saken 13. september 2012. 13 ulike organisasjoner
og institusjoner møtte til høring. Disse var: Juss-Buss, FNs høykommisær for
flyktninger (UNHCR), Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS), Kontaktutvalget
mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene (KIM), Antirasistisk
senter, Barneombudet, Redd Barna, PRESS, Redd Barna Ungdom, Nasjonal
institusjon ved Norsk senter for menneskerettigheter, Mellomkirkelig
råd i Den norske kirke, Norsk Folkehjelp, Røde Kors og UNICEF Norge.
Flere av organisasjonene hadde gått sammen om felles
innspill til Stortinget. Innspillene fra høringa med komiteens merknader
omtales i de følgende avsnittene 1–22 nedenfor.
1. Konkretisering
av innholdet i vurderinger av barnets beste-vurderingene.
Det listes opp en rekke konkrete punkter, basert
på internasjonale og nasjonale rettskilder, som de mener må inngå
i vurderingen av barnets beste, uten at dette skal oppfattes som
en uttømmende liste. Det henvises til FNs barnekonvensjon artikkel
3, sett i lys av Wien-konvensjonens regler om traktattolkning, uttalelser
fra UNHCR og FNs barnekomité. Det anbefales at barn høres, ikke
bare i Utlendingsdirektoratet (UDI), men også i UNE, i tråd med
barnekonvensjonen art. 12. Stortinget anmodes i tråd med dette om
å be regjeringen legge fram en redegjørelse for det nærmere innholdet
i barnets beste-vurderingene.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til at vurderinger av barns beste mot innvandringspolitiske hensyn
er vurderinger som blir gjort i saker der det ikke foreligger behov
for beskyttelse etter internasjonale konvensjoner, men der det likevel skal
gjøres en vurdering om opphold ut fra sterke menneskelige hensyn
(jf. utlendingsloven § 38). Utlendingsforskriften § 8-5 presiserer
at barns tilknytning til riket skal tillegges særlig vekt.
Regjeringen har i Meld. St. 27 (2011–2012) Barn på
flukt, kapittel 6, redegjort for hvordan den mener at utlendingsforskriften
§ 8-5 skal forstås. Det vises til UNEs praksisnotat om betydningen
av lang oppholdstid i Norge (http://www.une.no/Praksis2/Notater/Betydningen-av-lang-oppholdstid-i-Norge/),
der det blant annet framgår at barns tilknytning til riket vurderes
på bakgrunn av en rekke momenter, herunder oppholdstid, alder, barnehage/skole,
fritidsaktiviteter, kjennskap til norsk språk og om situasjonen for
øvrig tilsier at barnet er særlig knyttet til det norske samfunnet.
Hva som utgjør lang oppholdstid, vurderes individuelt og kan variere
fra sak til sak, men en oppholdstid på under tre år vil i utgangspunktet
ikke være tilstrekkelig, jf. rundskriv A-25/2007 fra det daværende
Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Regjeringen omtaler i samme
kapittel også UNEs praksisnotat om betydningen av barns beste i asylsaker
(http://www.une.no/Praksis2/Notater/-Betydningen-av-barnets-beste-i-asylsaker/).
Der nevnes i tillegg til barns tilknytning til riket, blant annet alvorlige
helseproblemer, herunder muligheter til behandling i hjemlandet,
barns behov for stabilitet og ro og en forutsigbar livssituasjon,
omsorgssituasjonen ved retur og fare for kjønnslemlestelse. I tillegg er
det i meldingen gitt en egen omtale av barn som har vært ofre for
menneskehandel.
Flertallet viser dessuten til
meldingas kapittel 6.4.6 om tiltak for lengeværende barn, der regjeringen
gir en klargjøring av innholdet i utlendingsforskriften § 8-5, samtidig
som det presiseres at det i den seinere tids praksis har vært lagt
mer vekt på innvandringsregulerende hensyn enn det som ble forutsatt
da regelverket ble vedtatt, og at praksis framstår som lite entydig.
Av momenter som skal med i vurderingen og vektingen av barnets beste,
nevnes alder, samlet oppholdstid i Norge, om barnet har gått på skole
eller i barnehage, snakker norsk, deltar i fritidsaktiviteter, har
venner eller ellers er særlig knyttet til det norske samfunnet.
Ulovlig opphold skal telle med i vurderingen av barnets tilknytning
til Norge, så fremt det ikke er tale om aktiv motarbeidelse av retur, bruk
av falsk identitet eller brudd på straffeloven, avhengig av forholdets
karakter.
Flertallet viser også til at
regjeringen vil ta initiativ til en ekstern evaluering av hvordan
barns situasjon blir belyst i saksbehandlingen i UNE, samtidig som
UNE selv er i gang med et internt arbeid med praksisavklaring. Flertallet viser
også til Stortingets behandling av ny utlendingslov (Ot.prp. nr.
75 (2006–2007) og Innst. O. nr. 42 (2007–2008)) og mener at det
først og fremst er viktig å tydeliggjøre praksis, slik at den blir
mer entydig og i større grad blir i samsvar med lovgivers intensjoner. Flertallet forutsetter
at regjeringens vurderinger av resultatene fra den interne og den
eksterne gjennomgangen blir presentert for Stortinget på egnet måte.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser
til at flere høringsinstanser, herunder Røde Kors, Redd Barna, NOAS,
Juss-Buss, PRESS og Norsk Senter for menneskerettigheter (nasjonal
institusjon), mener meldingen ikke nevneverdig bidrar til en klargjøring
og oppgjøring, som ifølge regjeringen var hensikten med meldingen.
Den unisone tilbakemeldingen fra høringsinstansene er at meldingen
bidrar til ytterligere forvirring gjennom vage og til dels motstridende
utsagn, fremfor å komme med avklaringer, og at den ikke konkretiserer hvordan
barnets beste-vurderinger bør foretas.
2. Vektlegging
og begrunnelse av hensynet til barnets beste.
Regjeringen berømmes for å ha erkjent at UNE
i en del saker legger mer vekt på innvandringsregulerende hensyn
enn hva som ble forutsatt da regelverket ble vedtatt. Organisasjonene vil
at Stortinget ber regjeringen understreke viktigheten av at utlendingsmyndighetene
lar barnets beste-vurderingene framgå tydelig av enkeltvedtaket,
og at begrunnelsen for vektleggingen av ulike hensyn tydeliggjøres
i vedtaket i den enkelte sak.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til tilføyelsen
i utlendingsforskriften av 20. juni 2011 § 17-1 a som presiserer
at det i vedtak som berører barn, skal gå fram hvilke vurderinger
som har vært foretatt av barnets situasjon, herunder hvordan hensynet
til barnets beste er vektlagt, med mindre det anses unødvendig. Dette
framgår også tydelig av forarbeidene til den nye utlendingsloven.
Flere av organisasjonene som jobber tett med asylsøkere, kritiserer
likevel kvaliteten i utlendingsmyndighetenes vedtak og begrunnelser
og mener at det verken er mulig å se hvilke momenter som har inngått
i vurderingen av barns beste, eller hvordan disse vurderingene er
veid mot andre hensyn. Flertallet finner grunn til
å ta disse tilbakemeldingene på alvor og ber om at spørsmålet om hvordan
vedtak og begrunnelser bør utformes og meddeles søkerne, blir en
viktig del av den interne og den eksterne evalueringen av dagens
praksis. Flertallet mener det er viktig at vedtak
og begrunnelser er av så god kvalitet at de er etterprøvbare.
3. Behov
for regulering i forskrift.
Organisasjonene mener at en tydeliggjøring av
praksis må skje i form av en forskriftsbestemmelse som regulerer
hvordan hensynet til barnets beste skal vurderes i utlendingssaker,
og hvilken vekt dette hensynet skal tillegges.
Komiteens flertall,
alle unntatt Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til
sine merknader under punkt 1 ovenfor, og mener det først og fremst
er behov for en justering av praksis og en bedre kvalitet på vedtakene
og begrunnelsene for dem.
4. Forslag
til innholdet i forskriftsbestemmelse.
Organisasjonene foreslår en forskrift som erstatter
eksisterende bestemmelse i utlendingsforskriften § 17-1. Forskriftsbestemmelsen
foreslås basert på forslaget under punkt 1 om konkretisering og
redegjørelse for innholdet i begrepet barnets beste og forslaget
under punkt 2 om tydeliggjøring og begrunnelse for vurderingene,
samt en særskilt begrunnelse i saker der barnets beste ikke tillegges
avgjørende vekt.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til sine merknader ovenfor.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til at spørsmålet om forholdet mellom utlendingsloven og FNs barnekonvensjon
ble grundig behandlet i forbindelse med ny utlendingslov, slik det er
redegjort for i Meld. St. 27 (2011–2012) Barn på flukt. Flertallet viser
også til NOU 2004:20 Ny utlendingslov, som sier følgende:
«Barnekonvensjonen er inkorporert i norsk rett gjennom
menneskerettsloven § 2 og har ved motstrid forrang foran nasjonal
lovgivning, jf. menneskerettsloven § 3.»
I tillegg ble det i den nye utlendingsloven
innarbeidet en egen henvisning til barnets beste. Flertallet mener
derfor at det sentrale spørsmålet her ikke er lov- og regelverket
i seg selv, men om praksis faktisk er i tråd med det lovverket som
gjelder, og at de varslede evalueringene av praksis er mer hensiktsmessige
enn en juridisk gjennomgang av lovverket.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, understreker forvaltningens
informasjonsplikt og ber om at dette blir et eget punkt i den eksterne
gjennomgangen av praksis.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til at det ikke gjelder et underholdskrav dersom referansepersonen
er barn under 18 år, jf. utlendingsforskriften § 10-8, fjerde ledd,
bokstav d. For øvrig viser flertallet til at meldinga
i utgangspunktet er avgrenset mot forhold som gjelder etter at barnet
er innvilget oppholdstillatelse i Norge, herunder spørsmålet om
familieinnvandring. Det vises imidlertid til mulighetene for tilbakekall
av oppholdstillatelse etter sterke menneskelige hensyn, dersom omsorgspersoner
søker familiegjenforening med barn i Norge. Meldinga viser her til
restriktiv praksis. I perioden 2005–2010 var det 110 søknader om
familiegjenforening, der referansepersonen var et barn som var innvilget
opphold i Norge. 34 søknader ble innvilget. Kun en av referansepersonene
var enslig mindreårig med opphold på humanitært grunnlag. 33 hadde flyktningstatus.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til statistikkvedlegget i meldinga, figur 2.17. 158 enslige mindreårige
ble uttransportert i 2010, hvorav 153 ble returnert i henhold til
Dublin II-forordningen, og der hovedtyngden av disse var registrert
som over 18 år i det landet de ble returnert til.
Flertallet viser til at hensikten
med å innføre en ordning med begrenset opphold for enslige mindreårige
asylsøkere mellom 16 og 18 år var todelt. For det første ønsket
man å redusere ankomstene til Norge av enslige mindreårige uten
beskyttelsesbehov, da Norge på daværende tidspunkt mottok en uforholdsmessig
stor andel. Statistikken viser klart at denne hensikten er oppnådd.
Vi ligger i dag mer på linje med resten av Europa. For det andre
ønsket man at færre barn uten beskyttelsesbehov skulle legge ut på
en farefull ferd mot Europa. Vi har ikke klare indikasjoner på at
denne målsettingen er nådd. Flertallet mener derfor
det er av interesse å fremskaffe tall som viser om det har vært
en tilsvarende nedgang i søkertallene i andre europeiske land.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til at rettssikkerheten anses ivaretatt ved at slik advokatbistand
gis i saker som ankes til UNE. En utvidelse av retten til advokat
vil være et kostnadsspørsmål som må utredes og behandles i budsjettsammenheng.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at spørsmålet om
norsk signering av tilleggsprotokollen til barnekonvensjonen om
individuell klagebehandling er til vurdering i regjeringen, og ber
om at denne vurderingen også omfatter forholdet mellom en slik klageordning
og den muligheten personer som oppholder seg i Europa, har til å
bringe sin sak inn for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til forarbeidene til ny representantordning (Prop. 51 L (2011–2012)),
der det understrekes at det er viktig at representanten får nødvendig
opplæring, har kjennskap til asylsaksprosessen og utlendingsforvaltningen.
Representanten må også ha god kjennskap til norsk språk og kunnskap
om det norske samfunnet. Det vil videre kunne være behov for opplæring
knyttet til typiske utfordringer som enslige mindreårige asylsøkere
møter. Kravet til opplæring må ses i sammenheng med hvilke oppgaver
representanten skal ha, og kravene til utførelsen av disse. Fylkesmannen
har ansvaret for å gi verger og representanter nødvendig opplæring,
veiledning og bistand. For å sikre at alle representanter får kvalitativt
lik opplæring, uavhengig av vergemålsdistrikt, uttaler departementet
i forarbeidene at den sentrale vergemålsmyndigheten bør vurdere
å gi nærmere retningslinjer om opplæringen.
For å sikre god opplæring kan det også være
aktuelt at Statens sivilrettsforvaltning (SRF), som er den sentrale
vergemålsmyndigheten, inngår avtale om opplæring med organisasjoner
som har særlig kompetanse på utlendings- og asylfeltet og/eller
barnefaglig kompetanse. Flertallet viser til at SRF
er i gang med å utarbeide opplæringsopplegg for verger og representanter.
I den forbindelse har de også vært i kontakt med Norsk Folkehjelp,
som pr. i dag bistår med opplæring av verger for enslige mindreårige asylsøkere.
Det er ikke lagt sentrale føringer for hvordan opplæringen skal
gjennomføres.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til stortingsmeldinga, der det framgår at styrket barnefaglig kompetanse
er et gjennomgående mål for hele utlendingsforvaltningen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til sin merknad under punkt 8 ovenfor. I tillegg vises det til samarbeidet
mellom UDI og UNE og landinfo, som skal forhindre returer til land
som bryter sine internasjonale forpliktelser. Flertallet viser
til at dette spørsmålet må være gjenstand for løpende vurderinger
av situasjonen i land vi returnerer til. Flertallet mener
at Norge bør være en del av Dublin-samarbeidet. Det innebærer også
deltakelse i eventuelle reforhandlinger av innholdet i forordningene
(jf. Stortingets behandling av Meld. St. 9 (2009–2010) om norsk
flyktning- og migrasjonspolitikk i et europeisk perspektiv, Innst.
327 S (2009–2010)).
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at det
allerede har vært kontakt mellom Justisdepartementet og ulike frivillige
organisasjoner om dette spørsmålet, og ser det som positivt at dette
samarbeidet fortsettes og videreutvikles.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under punkt 5.2.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
Stortingets behandling av ny utlendingslov, jf. Ot.prp. nr. 75 (2006–2007)
og Innst.O. nr. 42 (2007–2008), der to ulike flertall bestående
av hhv. Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet
og av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Venstre, understreket at jo større betydning saken hadde for
barnet, desto mer skulle til for å vektlegge innvandringsregulerende
hensyn, samtidig som det i visse sammenhenger ikke skulle være adgang
til å legge avgjørende vekt på innvandringsregulerende hensyn. Flertallet forutsetter
at disse føringene fortsatt skal stå ved lag og viser i den forbindelse
til evalueringene av om gjeldende praksis er i samsvar med lovgivers
intensjoner i ny utlendingslov, jf. Innst.O. nr. 42 (2007–2008)
til ny utlendingslov.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til Stortingets behandling av ny utlendingslov og støtter regjeringens
syn om at alle saker skal gis en individuell behandling, og at det
ikke er ønskelig å forskriftsfeste en maksimalgrense for hvor lenge barn
kan oppholde seg i Norge uten å få innvilget opphold. Innvandringsregulerende
hensyn må kunne gis avgjørende betydning, også i saker som omhandler
barn, men flertallet vil samtidig understreke at hensynet
til barnets beste på et tidspunkt likevel vil måtte gå foran andre
hensyn, slik regjeringen uttaler under avsnitt 6.4.6 (side 56) i
meldinga om klargjøring av utlendingsforskriften § 8-5.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser
til sine merknader under punkt 6.2.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til at ordningen med begrenset tillatelse ble innført som ledd i
regjeringens innstramminger i asylpolitikken i 2008, dels for enslige
mindreårige asylsøkere mellom 16 og 18 år, dels for personer med
uavklart identitet, herunder medfølgende barn. Den tidligere ordningen
med varig opphold til alle under 18 år bidro trolig til at barn
uten behov for beskyttelse likevel ble sendt ut på en farefull ferd
mot Europa. Flertallet viser i den forbindelse til
at UNICEF har engasjert seg for å begrense barnemigrasjonen fra Afghanistan,
på grunn av risikoen ved å reise til Europa. Noen barn forsvinner
underveis på reisen, uten at det er mulig å vite noe om antallet.
I UNICEFs rapport «Children on the Run (2010)» om enslige mindreårige
asylsøkere fra Afghanistan, anbefales det å gjennomføre informasjonskampanjer
i opprinnelses- og transittland, for å sikre at familier og barn
er klar over risikoen barna utsettes for. Flertallet viser
til at Norge har finansiert en slik informasjonskampanje i regi
av UNICEF i Afghanistan, og at det planlegges en tilsvarende kampanje
i Tyrkia.
Flertallet viser også til planene
om et omsorgssenter i Afghanistan for denne gruppa, men at gjennomføringen
av prosjektet er forsinket, blant annet fordi det har tatt tid å
finne en egnet operatør for et slikt omsorgstilbud, og at forhandlingene
med afghanske myndigheter har vært mer utfordrende enn forutsatt.
Når det gjelder ordningen med begrenset opphold
for personer uten avklart identitet, viser flertallet blant
annet til FAFO-rapport 2012:38 Lovlig med forbehold, av Silje Sønsterudbråten,
som viser at rundt 40 pst. legger fram dokumentasjon på identitet
ett år etter vedtak.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser
til sine merknader under punkt 6.2.
18. Om
retur av barn mv. (UNHCR).
UNHCR uttrykker generell støtte til norske myndigheters
politikk overfor asylsøkende barn og til innholdet i stortingsmeldinga.
UNHCR ønsker å bidra faglig til den eksterne vurderingen av beslutninger
i saker som omhandler barn, ber om overvåking av situasjonen for
returnerte, en vurdering av alternativer til retur for barn som
ikke har behov for beskyttelse og en grundigere vurdering av barnets
menneskerettigheter ved retur, også i situasjoner der man lykkes
i å oppspore omsorgspersoner i opprinnelseslandet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til internasjonal rett, der ansvaret for vern av egne borgere etter
retur fra mottakerland ligger hos myndighetene i opprinnelseslandet.
Norske myndigheter har derfor ingen mulighet til å overvåke situasjonen
for returnerte. Flertallet viser til at slike mekanismer
eventuelt bare kan etableres i regi av internasjonale humanitære
organisasjoner som opererer i de aktuelle landene.
19. Konkretisering
av hva det innebærer å kartlegge barns situasjon i mottak jevnlig.
Vektlegge de helsemessige konsekvensene (Barneombudet).
20. Rett til barnehage
og videregående skole, uavhengig av oppholdsstatus (Barneombudet, PRESS).
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til at slike spørsmål (pkt. 19 og 20) vil bli drøftet i oppfølgingen
av Berge-utvalget (NOU 2011:10 I velferdsstatens venterom. Mottakstilbudet
for asylsøkere).
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til meldinga, der rask retur framheves som ett av de viktigste tiltakene
for å forebygge at flere barn kommer i en situasjon der de har vært
lenge i Norge uten oppholdstillatelse. Flertallet understreker
at styrking av barnefaglig kompetanse også skal gjelde Politiets
utlendingsenhet. Flertallet viser også til forslaget
fra regjeringen om å innføre en saksbehandlingsgaranti på 15 måneder
i UNE, slik det i dag er for UDI, i saker der søkerne samarbeider
om å få sin sak opplyst.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til regjeringserklæringen, der det framgår at det er ønskelig
– men i inneværende stortingsperiode neppe mulig – å overføre ansvaret
for enslige mindreårige asylsøkere 15–18 år til barnevernet, på
grunn av kapasitetsproblemer. Flertallet mener at
det i en slik situasjon er rett å prioritere de yngste barna først,
men viser til den styrkingen som har vært av barnevernet i de siste års
statsbudsjetter, og understreker at barnevernet må overta ansvaret
for 15–18-åringene så snart det er faglig forsvarlig.
Det vises i meldingen til at det ifølge Den
internasjonale migrasjonsorganisasjonen (IOM) bor rundt 214 millioner
mennesker, eller rundt 3 pst. av verdens befolkning, i et annet
land enn det de er født i. Mange flytter innen egen region. Men
hovedbildet er at migrasjonen skjer fra land med svak økonomi til mer
velstående land, og fra ustabile land til land med mer stabile styresett.
Antallet internasjonale konflikter og kriger i verden synker, men
antallet interne konflikter stiger. I 2010 var om lag 33,9 millioner mennesker
på flukt eller fordrevet i verden, i 2011 om lag 35,4 millioner
mennesker (UNHCR).
Ifølge UNHCR var det i 2011 om lag 17 700 asylsøknader
fra enslige mindreårige fordelt på 79 land, i Europa 13 300. I 2010
var tallet 15 500. Flere europeiske land opplevde en sterk økning
i 2009. I tillegg kommer unge migranter som ikke søker om beskyttelse,
særlig i de sør-europeiske landene. Hovedvekten av de enslige mindreårige
var fra Afghanistan og Somalia. 5 400 enslige mindreårige asylsøkere
i verden fikk innvilget opphold som flyktning, eller annen form
for beskyttelse i løpet av 2010.
Majoriteten av de enslige mindreårige asylsøkerne
til Norge kommer fra Afghanistan, Somalia og Eritrea. Norge opplevde
fra høsten 2007 og fram til utgangen av 2009 en markant økning i
antall asylsøkere som oppga å være enslige mindreårige. I 2010 ble antall
asylsøkere som oppga å være enslige mindreårige redusert med 64
pst. i forhold til 2009. Storbritannia og Finland hadde også en
nedgang i samme periode, mens Sverige og Tyskland i 2010 opplevde en
økning i antall enslige mindreårige asylsøkere.
Ifølge UNHCR og en rapport fra EUs byrå for grunnleggende
rettigheter (FRA), er det sannsynlig at antallet enslige mindreårige
asylsøkere til Europa vil øke framover.
Det vises i meldingen til at det ikke er holdepunkter
for å anta at barnefamilier forlater sine hjemland av andre årsaker
enn enslige voksne eller familier uten barn.
Årsakene til at mindreårige forlater sine hjemland
uten foreldrene er mange. Noen har et beskyttelsesbehov, mens andre
søker etter en bedre framtid. Felles for mange av disse er at de
er sendt ut på reise av sin egen familie, og mange har i oppdrag
å sende penger hjem for å styrke familiens økonomi.
En UNHCR-studie fra 2010 om enslige mindreårige
asylsøkere fra Afghanistan understreker kompleksiteten i årsaker
til at de forlater hjemlandet. De unge oppga forhold som konflikt
i familien, tap av foreldre, ulike trusler og frykt for kidnapping.
Ulike studier viser at beslutningen om å reise
fra hjemlandet som regel ikke er tatt av barnet selv, men av foreldre
eller annen nær familie. Studiene viser også at det er vanskelig
å få god informasjon fra enslige mindreårige asylsøkere om familieforhold
og årsaker til utreise.
Organiserte kriminelle grupper som smugler mennesker
for økonomisk fortjeneste kontrollerer i økende grad strømmen av
asylsøkere og migranter, og kan gjøre reisen mot Europa til en kostbar
og risikofylt ferd, både for voksne og barn. Det rammer særlig enslige
mindreårige, som er spesielt utsatt for utnytting og overgrep.
Lån til reisen blir ofte gitt av organisasjoner
og nettverk med tilknytning til smuglerne. Når smugleren har fått
betaling, opphører forholdet mellom migranten og smugleren. For
noen kan det imidlertid ta lang tid å betale for reisen. Familiene
tar opp lån, selger deler av tomten, et hus eller en bil, eller
barna får jobb i mottakerlandet og sender penger hjem. I enkelte
tilfeller tas det «pant i» for eksempel et jentebarn i familien,
som må inngå ekteskap med et familiemedlem i den familien som innvilger
lån til reisen. Dette skal være en årsak til at mange unge ikke
medvirker til egen retur: De må tjene penger i Europa for å finansiere
reisen og eventuelt løse ut søsteren.
I meldingen redegjøres det for ulike reiseruter
til Europa. Enslige mindreårige følger de samme rutene som voksne.
UNHCR mener enslige mindreårige i noen tilfeller reiser med andre
familier til Europa, men forlater eller blir forlatt av disse familiene
før de søker om beskyttelse.
Når det gjelder situasjonen for medfølgende
barn i familier på reisen til Europa, foreligger det lite faktabasert
kunnskap. IOM har ikke erfaringer som tilsier at barn i migrantfamilier
er spesielt utsatt for kriminalitet.
En rapport fra Leger uten grenser (MSF), om
migranter i transitt i Marokko, viser at 40 pst. av jenter/kvinner
i den undersøkte gruppen hadde vært utsatt for seksuell vold.
Basert på intervjuer med afghanske enslige mindreårige
konkluderer UNHCR i sin rapport fra 2010 med at reisen mot Europa
hadde berørt barna på en svært negativ måte; med overgrep underveis,
frykt for tvangsretur og press på å sende penger hjem.
UNHCR erfarer blant annet at barn i flyktningleirer
har foreldre i Europa som bestiller menneskesmuglere for å frakte
barna til seg. «Barnemigranter» er sårbare og risikerer å bli ofre
for menneskehandel eller andre overgrep, og de kan også bli tatt
som gisler av menneskesmuglere underveis dersom foreldrene ikke
betaler nok.
Det er ifølge UNICEF et ukjent antall enslige mindreårige
som ender opp som såkalte invisible children, dvs. barn som aldri
når fram til asylregistrering. UNHCR er bekymret for at strengere
asylpolitikk vil føre til flere barn i skjul.
Både UNHCR og UNICEF anbefaler at det satses
på informasjonskampanjer rettet mot opprinnelsesland og transittland
for å informere barna og deres familier om risikoen ved migrasjon,
og også bistå barna med hjemreise.
Justis- og beredskapsdepartementet inngikk i
desember 2011 en avtale med UNICEF Afghanistan om gjennomføring
av en informasjonskampanje som har som mål å styrke barns rettigheter
generelt, med et særlig fokus på forebygging av barnemigrasjon.
Norge arbeider også med å identifisere egnede informasjonsprosjekter
rettet inn mot unge migranter i transitt i Tyrkia.
Det pekes i meldingen på at fremme av barns
rettigheter internasjonalt er en prioritert målsetting for regjeringen.
Det redegjøres i meldingen for arbeid gjennom blant annet FNs menneskerettighetsråd
og FNs generalforsamling, gjennom utviklingssamarbeidet, og gjennom
FNs sikkerhetsråd, ved å støtte aktivt opp om arbeidet til FNs generalsekretærs
spesialrepresentant for barn i væpnet konflikt.
Humanitær bistand overfor barn retter seg både mot
barn som migrerer og barn som blir boende i et katastrofe- eller
konfliktområde. Barn på flukt utgjør en særskilt sårbar gruppe som
gis prioritet i tråd med prinsippene for norsk humanitær bistand,
nedfelt i St.meld. nr. 40 (2008–2009) Norsk humanitær politikk.
Det redegjøres i meldingen nærmere for norsk støtte
til UNICEF, UNHCR, den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC),
samt til norske humanitære organisasjoner som Flyktninghjelpen,
Norsk Folkehjelp, Kirkens Nødhjelp og organisasjoner som samarbeider
med kirkelige nettverk i felt.
Det fremgår av meldingen at gjennom bistandsinnsats
rettet mot økonomisk vekst, fattigdomsreduksjon, fredsbygging og
menneskerettigheter, skal norsk utviklingspolitikk fremme en bærekraftig
samfunnsutvikling og bidra til stabilitet og demokrati i utviklingsland.
Selv om humanitær innsats ikke har som mål å forhindre migrasjon,
er dette åpenbart i noen tilfelle en faktisk virkning.
Det redegjøres i meldingen nærmere for norsk
bistand til Afghanistan, Afrikas Horn (Eritrea og Sudan), Irak og
Russland.
Det pekes i meldingen på at verdenssamfunnet
i økende utstrekning erkjenner at det er nødvendig å se migrasjon
i et utviklingsperspektiv. Blant andre Verdensbanken setter dette
på dagsordenen. I EUs handlingsplan for enslige mindreårige oppfordres
EUs medlemsland til å integrere migrasjon bedre i sitt utviklingssamarbeid.
Noen land, blant annet Danmark, har gjennom den
såkalte strategiske ramme for nærområdeindsatsen (Region of Origin
Initiative)som mål å sikre flyktninger
og internt fordrevne et eksistensgrunnlag og beskyttelse i nærområdene.
Norge mottar et stort antall enslige mindreårige asylsøkere,
sammenliknet med mange andre europeiske land. Det pekes i meldingen
på at det er et dilemma at det brukes store summer på et relativt
lavt antall personer som vanligvis ikke kommer fra de mest ressurssvake
familiene i opprinnelseslandet.
Det vises i meldingen til at den største gruppen av
enslige mindreårige har kommet fra Afghanistan, og at opphold i
mottak eller omsorgssenter for denne gruppen i 2009 kostet betydelig
mer enn den samlede sivile bistanden fra Norge til Afghanistan,
som samme år utgjorde 720 mill. kroner. Det pekes i meldingen på
at dette illustrerer at det kan være hensiktsmessig å se på hvorvidt
bruken av norske bistandsmidler kan forebygge migrasjon av barn
og hvordan en slik tilnærming kan legge til rette for løsninger som
gagner alle parter.
Et flertall av enslige mindreårige som kommer
til Norge i dag får en oppholdstillatelse. Enslige mindreårige fra
Afghanistan får ofte innvilget beskyttelse (asyl) fordi de mangler
omsorgstilbud i hjemlandet, da sikkerhetssituasjonen i Afghanistan
er slik at barn uten omsorgspersoner anses å ha et behov for beskyttelse.
Oppsporing av omsorgspersoner har vist seg å være vanskelig, og
det har vært behov for å se på alternative omsorgsløsninger. Norge
har derfor, sammen med flere andre europeiske land, tatt initiativ
til å etablere omsorgstilbud i enslige mindreåriges opprinnelsesland.
Dette er et prosjekt hvor migrasjon og bistand ses i sammenheng.
Komiteen viser til meldingas
redegjørelse for det internasjonale bildet der 214 millioner mennesker,
eller 3 pst. av verdens befolkning, lever i et annet land enn de
er født i. Den globale migrasjonen er økende og må sees i lys av
den økonomiske og politiske ubalansen i verden. Årsakene til migrasjon
er sammensatte og spenner fra beskyttelsesbehov til ønske om en
økonomisk bedre framtid for seg selv og sine barn. Problemene som
en urettferdig fordeling av verdens ressurser skaper, kan imidlertid
ikke løses gjennom økende migrasjon. Komiteen viser
til meldingas beskrivelse av Norges internasjonale engasjement når
det gjelder bistand og innsats for å sikre barns rettsvern globalt,
blant annet gjennom samarbeid med internasjonale humanitære organisasjoner.
Komiteen er enig i at norsk asylpolitikk
skal bygge på at de som får flyktningstatus i Norge, må ha et reelt
beskyttelsesbehov i tråd med våre internasjonale forpliktelser,
samtidig som det må være rom for å vektlegge andre sterke menneskelige
hensyn. Sistnevnte er spesielt viktig når det gjelder medfølgende barn
og enslige mindreårige asylsøkere.
Komiteen er samtidig enig i at
det er en prioritert oppgave å forebygge at enslige barn uten beskyttelsesbehov
legger ut på farefulle reiser der de ofte er prisgitt organiserte
kriminelle grupper som smugler mennesker for økonomisk fortjeneste,
og der barna blir utsatt for overgrep underveis og lever i konstant
frykt for tvangsretur fordi de har press på seg for å sende penger
hjem.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, viser til regjeringens
initiativ til å etablere omsorgstilbud i enslige mindreårige asylsøkeres
opprinnelsesland, for søkere som ikke får innvilget opphold i Norge,
og der det ikke lar seg gjøre å oppspore omsorgspersoner i hjemlandet. Se
også omtale under punkt 17 under komiteens generelle merknader.
Det vises i meldingen til at det både i flyktningleirer
og i urbane flyktningmiljø befinner seg mange barn som er alene.
Dette kan ha flere årsaker. En stor andel av verdens flyktninger
blir værende i flyktningleirer over lang tid. UNHCR arbeider imidlertid
kontinuerlig for å finne varige løsninger for flyktninger. Tre ulike
varige løsninger er definert.
Repatriering innebærer at flyktningen reiser
tilbake til hjemlandet. Dersom UNHCR skal anbefale repatriering
må det være mulig å vende tilbake i trygghet og uten fare for forfølgelse.
Norge har en såkalt «tilbakevendingsordning» som består i at det
gis støtte til selve hjemreisen samt til reintegrering i hjemlandet.
Ordningen gjelder kun for personer som har fått en oppholdstillatelse
i Norge.
Lokal integreringinnebærer
at flyktningen får mulighet til å bosette seg varig i ankomstlandet,
typisk i et naboland eller i en region nær hjemlandet. Denne løsningen
innebærer at det språklig og kulturelt kan være lettere å tilpasse
seg og bli integrert i samfunnet, samt at det kan være enklere å
vende tilbake til hjemlandet om situasjonen der bedrer seg. For
barn kan dette være en mulighet for å vokse opp i relativt kjente
omgivelser, og kan, relativt sett, innebære stabilitet og trygghet.
For land som bistår UNHCR i arbeidet med flyktninger er det en økonomisk realitet
at man kan hjelpe langt flere flyktninger i nærområdet enn om de
overføres til land i vår del av verden.
Når det ikke er mulig å få beskyttelse i hjemlandet
eller regionen, kan UNHCR forsøke å løse situasjonen ved gjenbosetting.
Det vil si at UNHCR anmoder et av landene som de har avtale om gjenbosetting
med, om å ta imot et gitt antall flyktninger. Dette er en løsning
som kommer svært få av verdens flyktninger til gode.
Det vises i meldingen til at Norge i 2011 hadde
en kvote på 1 200 gjenbosettingsplasser. For både 2010 og 2011 har
det vært en målsetting at kvinner og jenter skal utgjøre 60 pst.
av kvoten. Både kvotens størrelse og mål om kvinneandel videreføres
for 2012. De fleste barn som gjenbosettes kommer sammen med sine
familier. I 2010 gjenbosatte Norge om lag 520 barn, mens det i 2011
ble gjenbosatt 631 barn. Av de 631 barna i 2011 var 49 enslige mindreårige
som ble tatt ut på uttakskommisjoner i Tunisia.
Ifølge UNHCR er det vanskelig å få gjenbosatt enslige
mindreårige, da landene opplever dette som en krevende gruppe å
integrere. Også norske kommuner melder om kapasitetsproblemer når
det gjelder bosetting av denne gruppen. Barn som har blitt splittet
fra sin nære familie eller som er etterlatt i regionen/nærområdet,
og har nær familie i Norge, kan også tas ut som overføringsflyktninger
til Norge.
Strategisk bruk av gjenbosetting innebærer at UNHCR
sammen med medlemslandene tilbyr gjenbosetting og humanitær bistand,
samtidig som det er dialog med vertslandets myndigheter for å styrke mulighetene
for lokal integrering og bedring av forholdene for de gjenværende
flyktningene, eksempelvis gjennom tilgang til helsetjenester, utdanning m.m.
Øst-Sudan har en av verdens mest fastlåste flyktningsituasjoner
med 66 000 flyktninger, hovedsakelig eritreiske, som har vært avhengige
av humanitær bistand i flyktningleirer i opp mot 40 år. Norge har valgt
å satse på strategisk bruk av gjenbosetting i Øst-Sudan.
Norge har også overført midler for å øke UNHCRs
kapasitet til å identifisere og behandle saker som gjelder barn
i Dadaab-leiren i Kenya, særlig enslige mindreårige. Norge er også
involvert i tiltak for strategisk gjenbosetting i andre land, eksempelvis Iran.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter regjeringens
politikk for repatriering og gjenbosetting lokalt og i Norge og
viser til målet i regjeringserklæringen om å øke antallet kvoteflyktninger
fra 1 200 til 1 500 når antallet asylsøkere til Norge går ned. Flertallet støtter en
videreføring av målet om at 60 pst. av kvoten skal være kvinner
og jenter.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti peker
imidlertid på det stadig økende antall flyktninger i verden på bakgrunn
av klimaendringer, hungersnød og konflikter, og fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen øke antallet kvoteflyktninger
fra 1 200 til 2 000.»
I kapittel 4 i meldingen gis en nærmere redegjørelse
for nasjonalt regelverk, internasjonale forpliktelser og andre relevante
dokumenter jf. følgende oversikt: menneskerettsloven, utlendingsloven,
utlendingsforskriften, utlendingsinternatforskriften, barnevernloven,
vergemålsloven, instrukser og retningslinjer, flyktningkonvensjonen,
Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, barnekonvensjonen, FNs
konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, regjeringens
politiske plattform, regjeringens handlingsplan mot menneskehandel
(2011–2014), EUs handlingsplan for enslige mindreårige, FRAs diskusjonsnotat
om mindreårige uten lovlig opphold og asylsøkende barn, UNHCRs retningslinjer,
og FNs barnekomité.
Komiteen viser til regjeringens
redegjørelse i meldinga for det juridiske rammeverket for barn som søker
asyl i Norge, og har ingen ytterligere kommentarer.
Det vises i meldingen til at barnekonvensjonen
er sentral ved alle sider av myndighetenes håndtering av utlendingssaker
hvor barn er involvert.Hensynet til
barn ble grundig vurdert ved utarbeidelsen av ny utlendingslov,
som trådte i kraft 1. januar 2010. Det pekes i meldingen på at et
godt juridisk rammeverk er viktig for å kunne ivareta barns rettigheter,
samtidig er det svært viktig hvordan hensyn til barnet ivaretas
i praksis.
FNs barnekomités generelle kommentar nr. 6 fra september
2005 gjelder behandlingen av enslige barn som befinner seg utenfor
sitt opprinnelige hjemland og deres spesielt utsatte situasjon,
og omtaler blant annet hvilke prinsipper som skal anvendes, hvordan generelle
og spesifikke behov for beskyttelse skal vurderes og tilgang til
asylprosedyrer og rettigheter for asylsøkere. Videre er spørsmål
som familiegjenforening, tilbakesending til barnets opprinnelsesland, lokal
integrering, adopsjon og ny bosetting i tredjeland omtalt. Komiteen
uttaler også at oppsporing av familie er en vesentlig del av ethvert
forsøk på å finne en varig løsning, og at dette arbeidet skal prioriteres.
Det pekes i meldingen på at barneperspektivet
og barnets beste skal ivaretas under hele asylsaksbehandlingen.
Barnekomiteen uttrykte i januar 2010 bekymring for
lang saksbehandlingstid før vedtak fattes og anbefalte tiltak for
å forkorte ventetiden. Det arbeides kontinuerlig for å redusere
saksbehandlingstiden, og UDI og UNE er tilført midler for dette
formålet. Den pågående satsingen på IKT-løsninger innenfor utlendingsforvaltningen
(EFFEKT-programmet) er et sentralt tiltak for å få til mer effektiv
ressursbruk, hurtigere saksbehandling og bedre service for brukerne.
I meldingen redegjøres nærmere for de krav som er
satt til saksbehandlingstid i UDI og UNE.
Etter utlendingsforskriften § 8-2 kan det, på
visse vilkår, innvilges oppholdstillatelse hvis UDI bruker mer enn
15 måneder på å behandle en asylsøknad. Regjeringen vil innføre
en tilsvarende bestemmelse for behandlingen av barnefamilier i UNE.
UNE mottar hvert år et stort antall anmodninger om
omgjøring av endelige vedtak, 3 700 i 2011. At det er sendt en omgjøringsanmodning,
betyr ikke at utreiseplikten suspenderes. I de fleste sakene om
omgjøring gir UNE ikke utsatt iverksetting av avslagsvedtaket. UNE
utsetter imidlertid iverksettingen dersom nye opplysninger kan tilsi
omgjøring, det er vesentlige tvilsspørsmål av betydning for utfallet
eller det er behov for å innhente ytterligere opplysninger.
I forbindelse med oppfølgingen av NOU 2010:12 om
ny klageordning for utlendingssaker (Mæland-utvalget), vil departementet
vurdere tiltak som kan begrense de ressurser som i dag går med til
å behandle omgjøringsanmodninger.
Det pekes i meldingen på at utvikling av barnefaglig
kompetanse er nødvendig for å kunne foreta en forsvarlig behandling
av barns asylsak.
UDI etablerte i januar 2009 en egen barnefaglig enhet
i asylavdelingen, med særskilt kompetanse på intervju av barn, identifisering
og vurdering av barnespesifikke former for forfølgelse, avveining
av barnets beste, aldersvurdering og oppsporing av omsorgspersoner.
UDI og UNE legger vekt på at saksbehandlere
og nemndledere skal ha kompetanse på menneskerettigheter og internasjonale
konvensjoner, herunder barnekonvensjonen. UNE har fem menneskerettighetsrådgivere,
hvorav to har et særlig ansvar for barnekonvensjonen og dens betydning
for nemndas saker. UNE har utarbeidet et fagnotat om barnekonvensjonen
art. 3 (barnets beste), og publisert et eget praksisnotat om betydningen
av barnets beste i asylsaker.
Politiets utlendingsenhet (PU) har gjennomført en
rekke tiltak for å ivareta barns behov og hensynet til barnets beste,
både under registreringsfasen av en asylsøknad, under et eventuelt
opphold ved Politiets utlendingsinternat og ved retur. Det er etablert
egne lokaler hvor asylintervjuet foretas som er særskilt tilrettelagt
for barn, og det er utdannet rundt 20 ansatte i en intervjuteknikk
som er spesielt egnet for dette. Utlendingsinternatet Trandum har
en egen avdeling som er tilrettelagt for barn. PU har også avholdt
møter med Barneombudet for å imøtekomme ombudsmannens innspill.
Etter barnekonvensjonen art. 12 har barn som
er i stand til å danne seg egne synspunkter, rett til fritt å gi
uttrykk for dem. FNs barnekomité skrev i sine merknader fra januar
2010 at Norge må fremme respekt for barnets synspunkter i administrative
og rettslige prosesser, herunder i utlendingssaker.
Det fremgår av forvaltningsloven § 17 at forvaltningen
skal påse at barn som er part i en sak får mulighet til å gi uttrykk
for sitt syn, i den grad barnet er i stand til å danne seg egne
synspunkter.
I utlendingsloven § 81 annet ledd er det fastsatt
at det skal gis regler i forskrift om barns rett til å bli hørt,
og slike regler er gitt i utlendingsforskriften §§ 17-3 til 17-5.
I forskriftens § 17-3 er det fastsatt at barn
som har fylt sju år, og yngre barn som er i stand til å danne seg
egne synspunkter, skal informeres og gis anledning til å bli hørt
før det treffes avgjørelse i saker som vedrører dem etter utlendingsloven.
Samtale med barn i asylsaker er regulert særskilt i
utlendingsforskriften § 17-4.
UDI og UNE har gitt retningslinjer for hvordan høring
av barn skal gjennomføres. Se meldingens kapittel 5.5.2 for nærmere
omtale av bestemmelsene og av retningslinjene.
Gjennom en presisering i utlendingsforskriften § 17-4
kommer det klart fram at formålet med samtaler med barn «skal være
å belyse barnets situasjon og klarlegge om barnet kan ha et selvstendig
asylgrunnlag.» Formålet er ikke å avdekke eventuelle uoverensstemmelser
med foreldrenes forklaring. Dersom det likevel fremkommer opplysninger
i samtalen med barnet som undergraver foreldrenes asylforklaring,
må dette eventuelt følges opp med grundigere undersøkelser i foreldrenes
sak. Det fremgår av Prop. 141 L (2010–2011), kapittel 2.5, at departementet
vil gi nærmere retningslinjer.
Utlendingsloven § 81 gir adgang til å gjennomføre
en samtale med barn selv om foreldrene ikke samtykker til det eller
tillates å være til stede. Forutsetningen er at barnet selv ønsker
å snakke med utlendingsmyndighetene, og at det er nødvendig med
en slik samtale for å ivareta barnets rett til å bli hørt etter barnekonvensjonen.
Setteverge eller annen fullmektig skal være til stede.
Det vises i meldingen til at det er en kjensgjerning
at en del asylsøkere oppgir å være mindreårige uten å være det.
Både av juridiske og økonomiske grunner, og av hensyn til dem som
er reelt mindreårige, er det viktig å ha så gode metoder som mulig
for å avklare søkernes alder.
I praksis er UDI sjelden sikker på oppgitt alder, fordi
et fåtall av søkerne dokumenterer sin identitet. Fra 1. juni 2011
har UDI gjennomført en ankomstsamtale med asylsøkeren og hjelpevergen
straks etter registrering hos politiet. Dette innebærer en mulighet til
å ta søkere ut av prosedyren for enslige mindreårige på et tidlig
tidspunkt, dersom UDI mener det er åpenbart at søkeren er over 18
år. Ved vurderingen av om det skal foretas aldersundersøkelse legger
UDI blant annet vekt på om undersøkelsen kan gi verdifull informasjon
av betydning for sakens utfall, og om det er så stor tvil om oppgitt
alder at denne ikke kan legges til grunn i vedtaket.
Høsten 2009 ble den medisinske aldersundersøkelsen
utvidet fra kun tannrøntgen til også å omfatte røntgen av håndrot.
Undersøkelsen gir ikke nøyaktig svar på en persons alder, men anslår
en sannsynlig alder. Den utvidede aldersundersøkelsen har, sammen med
et større fokus på alder i asylintervjuet, gitt UDI og UNE et bedre
grunnlag for å vurdere alder enn tidligere.
Utlendingsmyndighetene fastsetter alderen etter å
ha sammenholdt konklusjonene i den medisinske aldersundersøkelsen
med andre momenter som inngår i en helhetsvurdering, som identitetspapirer,
aldersobservasjoner, opplysninger gitt i asylintervju mv. Selv om
resultatet av aldersundersøkelsen er et tungtveiende moment, er
den ikke alene avgjørende for utfallet av aldersvurderingen. Rimelig
tvil kommer søkeren til gode. Dersom det etter en helhetsvurdering
er klar sannsynlighetsovervekt for at søkeren er over 18 år, legger
UDI til grunn at søkeren ikke er mindreårig.
FNs barnekomité anbefaler at prosedyrene for
aldersfastsettelse blir utført på en vitenskapelig, trygg, barne-
og kjønnssensitiv måte, og ikke krenker barnets integritet. Det
har vært reist kritikk, fra Barneombudet og Norsk Folkehjelp m.fl.,
mot bruken av og metodene for dagens medisinske aldersundersøkelse.
Nærmere omtale av kritikken og av regjeringens standpunkt finnes
i meldingens kapittel 5.6.
Som en klar hovedregel må en utlendings identitet
være klarlagt før det er aktuelt å innvilge oppholdstillatelse i
Norge. Dette gjelder også barn. Kun 5–10 pst. av dem som søker beskyttelse
legger fram identitetsdokumenter på søknadstidspunktet. Manglende
avklaring av identitet medfører blant annet lengre saksbehandlingstid,
kan utgjøre et sikkerhetsproblem og gjør det vanskeligere å returnere
dem som ikke får innvilget opphold. Regjeringen har derfor styrket
arbeidet med identitetsavklaring. Nasjonalt identitets- og dokumentasjonssenter
(NID) ble opprettet høsten 2010 og skal styrke arbeidet med å avklare
identiteten til utlendinger som søker seg til, kommer til, eller
oppholder seg i riket. Barnekomiteen anbefaler i generell kommentar
nr. 6 (2005) at barnets identitet bør utredes så raskt som mulig
etter ankomst til Norge.
Tvil om barns identitet kan skyldes at foreldrene ikke
har klarlagt sin og barnas identitet. Barna vil være uten skyld
i den identitetstvil som har oppstått. Fordi det er strengere krav
til dokumentert identitet for å oppnå norsk statsborgerskap enn
for å oppnå permanent oppholdstillatelse, vil enkelte barn som har
permanent oppholdstillatelse kunne bli nektet norsk statsborgerskap.
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
(BLD) vedtok i desember 2011 å endre statsborgerforskriften, slik
at flere personer som er født i Norge eller som har kommet til Norge
i ung alder kan bli norske statsborgere. Regjeringen tar sikte på
at endringene i statsborgerforskriften trer i kraft i 2012.
Som en følge av at asylsøkere i all hovedsak mangler
tilstrekkelig dokumentasjon på sin identitet, vil det heller ikke
foreligge noen dokumentasjon på at de voksne faktisk er foreldrene
til de medfølgende barna. Det er ikke dokumentert at det er et utbredt problem
at relasjonen mellom foreldre og barn ikke er riktig, men bosetting
av et barn sammen med andre voksenpersoner enn foreldrene kan føre
til at barnet ikke gis tilfredsstillende omsorg. Det foreligger
også en fare for utnytting og menneskehandel.
Utlendingsloven § 87 gir hjemmel for å anmode søkeren
om å avlegge en DNA-test dersom det er nødvendig å fastslå om det
eksisterer en familierelasjon og de øvrige opplysningene i saken
ikke gir grunnlag for med rimelig sikkerhet å fastslå familierelasjonen.
UDI arbeider med en rutinebeskrivelse.
Registrering av fingeravtrykk kan avsløre om enslige
mindreårige asylsøkere har vært asylsøkere som en del av en familie
tidligere, eller at medfølgende barn har opplyst å være del av en
annen familie tidligere. Utlendingsloven §§ 100 og 101 gir hjemler for
å ta fingeravtrykk.
Forvaltningsloven § 25 inneholder generelle
regler om begrunnelse av vedtak i enkeltsaker. Departementet skrev
følgende i utlendingslovens forarbeider:
«Det er særlig viktig at vedtakene synliggjør hvilke
vurderinger som har vært foretatt i forhold til barns rettigheter,
herunder barnets beste etter barnekonvensjonen art. 3, og hvordan
hensynet til barnet er vurdert i forhold til eventuelle motstridende
hensyn.»
Det vises i meldingen til at både UDI og UNE
har retningslinjer i samsvar med dette.
Departementet vedtok den 20. juni 2011 en endring
i utlendingsforskriften med en presisering av at hensyn som gjelder
barn skal fremgå særskilt av vedtakene.
Det følger av barnekonvensjonen artikkel 22
at Norge skal bidra til at flyktningbarn blir gjenforent med sin
familie. Gjenforening med foreldre eller andre omsorgspersoner vil
som hovedregel være til barnets beste. Utlendingsloven § 43 fastsetter
at foreldre til barn som har fått opphold etter beskyttelsesbestemmelsene,
har rett til familiegjenforening med barnet etter nærmere fastsatte
vilkår.
Barn som har fått opphold av andre grunner enn at
det foreligger et beskyttelsesbehov, har ikke en tilsvarende rett
til familiegjenforening. I de sakene hvor en enslig mindreårig har
fått oppholdstillatelse etter bestemmelsen om opphold på humanitært grunnlag,
vil innvilgelsen oftest være begrunnet med at foreldrene ikke har
latt seg oppspore. Når foreldrene lokaliseres, vil det normalt ligge
til rette for en gjenforening av familien i hjemlandet. Det fremgår av
utlendingslovens forarbeider at det i unntakstilfeller kan innvilges
oppholdstillatelse til foreldrene i disse tilfellene. I henhold
til utlendingsloven § 49 skal barnets beste være et grunnleggende
hensyn.
Problemstillingen som her nevnes er ofte omtalt som
«ankerbarnproblematikk».
Det redegjøres i meldingen nærmere for forarbeider
og rettspraksis.
Det pekes i meldingen på at det er uklart hvor omfattende
problemet med ankerbarn er. Norske myndigheter ser imidlertid i
større grad tendenser til at barna benyttes som økonomiske ankerpunkter,
slik at barnet opplever en forpliktelse om å sende penger til familien
i hjemlandet.
Hvis foreldre eller søsken til en enslig mindreårig som
har fått oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, men som ikke
har beskyttelsesbehov, søker om familiegjenforening, vil myndighetene
vurdere om vilkårene for tilbakekall eller avslag på fornyelse av barnets
tillatelse er til stede på grunn av uriktige opplysninger eller
bristende forutsetninger.
Utlendingsloven § 51 gir adgang til å nekte
familiegjenforening hvis gjenforening vil være i strid med forutsetningene
for barnets oppholdstillatelse.
Norske myndigheter arbeider med oppsporing primært
med tanke på gjenforening i barnets hjemland dersom barnet ikke
har et beskyttelsesbehov. Det er klare fordeler for et barn å vokse
opp et sted barnet allerede har sterk tilknytning til gjennom kultur,
språk og et større nettverk. Satsing på gjenforening i hjemlandet
kan også ha en forebyggende effekt, ved at færre barn i utgangspunktet
blir sendt bort fra sin familie.
Dersom UDI i asylintervjuet mistenker at barnet har
nær familie i Norge, vil forholdet undersøkes nærmere.
Arbeidet med oppsporing er svært ressurskrevende
og vanskelig.
Oppsporingsarbeidet inngår også som en del av returarbeidet.
I 2010 iverksatte UDI nye rutiner og tiltak for å jobbe mer systematisk
og målrettet med oppsporing, blant annet gjennom en utsending tilknyttet
en ambassade.
Fra januar 2011 ble Norge tilsluttet et europeisk samarbeidsprosjekt
som har som mål å utvikle arbeidet med oppsporing av omsorgspersoner
til enslige mindreårige, samt se på øvrige returløsninger for denne
gruppen, ERPUM.
Meldingas kapittel 5 inneholder en gjennomgang av
måten barns søknader om beskyttelse behandles på. Komiteen viser
til regjeringens kontinuerlige arbeid for å forkorte ventetiden,
blant annet gjennom økte ressurser til UDI og UNE og satsing på
bedre IKT-løsninger gjennom EFFEKT-programmet.
Komiteen viser også til det pågående
arbeidet med oppfølging av NOU 2010:12 om ny klageordning for utlendingssaker,
der formålet blant annet er å se på tiltak for å begrense antall
omgjøringsbegjæringer, og der spørsmålet om instruksjonsmyndighet overfor
UNE på lik linje med den som regjeringen i dag har overfor UDI,
skal vurderes. I Stortingets høring til Meld. St. 27 (2011–2012)
var det noen av høringsinstansene som uttrykte skepsis mot slik
instruksjonsmyndighet og heller ville ha en uavhengig, domstollignende
klageinstans med styrket barnefaglig kompetanse. Komiteen forutsetter
at slike spørsmål vurderes i forbindelse med egen sak om ny klageordning.
Komiteen viser i den forbindelse
til statsrådens svarbrev, datert 10. august 2012 til kommunal- og
forvaltningskomiteen om representantforslag 8:127 S (2011–2012)
fra stortingsrepresentantene Morten Ørsal Johansen, Gjermund Hagesæter
og Åge Starheim om å begrense mulighetene for gjenopptakelse av
utlendingssaker, jf. Innst. 48 S (2012–2013). Statsråden opplyser
i brevet at klagesaksutvalgets forslag har vært på høring til oktober
2011, og at regjeringen nå arbeider med oppfølging av utredningen
og svarene fra høringen.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at det er ulike oppfatninger om dagens forskrifter ivaretar
barns beste på en tilstrekkelig måte. Disse medlemmer deler
regjeringens oppfatning om at det først og fremst er behov for en
tydeliggjøring av hvordan gjeldende lovgivning og øvrig regelverk
skal forstås, snarere enn endringer i regelverket for å sikre en
praksis i tråd med lovgivers hensikt.
Disse medlemmer vil imidlertid
peke på at det i spesielle tilfeller kan være behov for raskt å
endre kurs, derfor har regjeringen en adgang til gjennom instruks
å be UDI endre praksis, ikke i enkeltsaker, men i prinsipielle spørsmål.
Disse medlemmer mener at regjeringen også
må ha denne adgangen til å instruere Utlendingsnemnda (UNE), og
fremmer derfor følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake med forslag
til nødvendige lovendringer for å etablere en instruksjonsmyndighet
for regjeringen overfor UNE i prinsippspørsmål, tilsvarende ordningen
som eksisterer overfor UDI.»
Komiteen deler regjeringens
understreking av betydningen av barnefaglig kompetanse i alle ledd
av saksbehandlingen. Spesielt er dette viktig i de første fasene
av saksbehandlingen, herunder i registrerings- og intervjufasen.
Se også punkt 12 under komiteens generelle merknader.
Komiteen deler regjeringens syn
på behovet for rask avklaring av søkernes identitet, både for å korte
ned saksbehandlingstiden og for å styrke mulighetene for retur i
saker med avslag. Sikker identitet er også viktig for dem som får
innvilget opphold i Norge, spesielt for barn, fordi identitetstvil
får konsekvenser for framtidige rettigheter, blant annet når det gjelder
muligheten for norsk statsborgerskap. Komiteen viser
i den forbindelse til endringer i statsborgerforskriften (trådt
i kraft 1. juli 2012) som gjør at noen flere av dem som er født
i Norge eller kom til Norge som barn, kan bli norske statsborgere.
Nasjonalt identitets- og dokumentasjonssenter (NID) ble opprettet
i 2010 for å styrke arbeidet med identitetsavklaringer. Komiteen regner
med at regjeringen på vanlig måte rapporterer om oppnådde resultater
av dette arbeidet.
I saker som omhandler barn uten sikker identitet, er
det utviklet metoder for aldersundersøkelse, både gjennom samtaler
og medisinske undersøkelser. Det vises imidlertid til at disse metodene
har vært gjenstand for kritikk. Komiteen forutsetter
at det arbeides videre med å forbedre disse metodene.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til FNs barnekonvensjon som definerer alle under 18 år som barn.
Dette er en definisjon Norge er bundet av, og som man bruker til
å definere barn for alle typer formål, ikke bare når det gjelder
hvem som skal regnes som mindreårige asylsøkere. Flertallet viser
videre til stortingsmeldinga, som skiller mellom medfølgende barn
(barn som søker asyl sammen med voksne) og enslige mindreårige asylsøkere.
Dersom behandlingen av søknaden fra en enslig mindreårig asylsøker
viser at det er grunnlag for å få beskyttelse i Norge, spiller det
ingen rolle om det finnes kjente omsorgspersoner i et annet land.
Når det ikke er grunnlag for beskyttelse, foretas det en vurdering
av om opphold skal innvilges på grunnlag av sterke menneskelige
hensyn. I en slik vurdering vil spørsmålet om det finnes kjente
omsorgspersoner i opprinnelseslandet kunne få betydning for vurderingen
av innvilgelse eller avslag på søknaden.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartietvil i tillegg anføre at det knytter seg
mange ubesvarte spørsmål til problematikken omkring barn på flukt.
I Meld. St. 27 (2011–2012) deles barn på flukt inn i to hovedgrupper.
Den ene gruppen er barn som medfølger voksne som søker om asyl i
Norge. Disse medlemmer finner det naturlig at barna
følger de voksne, således at familiene ikke splittes, uansett utfallet
av asylsøknadene. Dette er i liten grad omstridt, skjønt noen mener
at lang oppholdstid i Norge burde gi oppholdstillatelse. Dette er disse
medlemmer imot.
En annen gruppe er de enslige mindreårige asylsøkerne.
I FNs barnekonvensjon anses alle under 18 år for barn, og denne
aldersgrensen er den som brukes i Norge for å skille barn fra voksne
i denne sammenheng. Disse medlemmer er noe i tvil
om hvor fruktbar en så grov inndeling er, da det i prinsippet ikke
skilles mellom en ettåring og en 17-åring. Både i dagligtale og
i skoleverket skilles det mellom barn og ungdommer, og det forutsettes
da at ungdommer er noe mer funksjonsdyktige enn det barn er.
Disse medlemmer har liten tro
på at enslige mindreårige asylsøkere faktisk er enslige. Tvert imot demonstrerer
så vel det faktum at de har reist til Norge og det faktum at de
søker om asyl nettopp at de har et sosialt nettverk. I Meld. St.
27 (2011–2012) er det ikke publisert noen statistikk over opphavslandene
til de enslige mindreårige asylsøkerne, men land som Afghanistan
er nevnt og likeledes Irak. Det refereres også til Afrikas horn,
som synes å være en omskrivning for Somalia. Noe som kjennetegner
disse tre landene er et relativt lavt lønnsnivå i tillegg til relativt
stor arbeidsledighet. Det er lite sannsynlig at en ung asylsøker
selv har klart å finansiere reisen til Norge, noe som tilsier at
noen har betalt reisen for den unge asylsøkeren. Dette viser også
at den unge asylsøkeren har et nettverk, i hvert fall i hjemlandet og
i mange tilfeller også i Norge. Dermed synes det ikke å være overensstemmende
med de faktiske forhold når asylsøkeren betegnes som enslig.
Disse medlemmer vil også fremheve
at det i mange tilfeller er tvil både om alder og identitet. Begge
forhold taler i asylsøkerens disfavør. Det er berettiget å stille
spørsmål ved hva som er de reelle grunnene til at asylsøkeren ikke
ønsker å fremstå med sin rette identitet.
Disse medlemmer har registrert
at det har forekommet kritikk mot fysisk testing av alder, men mye
tyder på at de røntgenundersøkelser som i dag foretas av tenner
og håndrot, er gode nok. Disse medlemmer har merket
seg at antallet av asylsøknader fra enslige mindreårige gikk påfallende
mye ned etter at testene konsekvent ble gjennomført.
I lys av de ovennevnte anmerkninger og det som ellers
fremgår av Meld. St. 27 (2011–2012), vil disse medlemmer konkludere
med at grundige tester med henblikk på å avdekke alder må opprettholdes,
samtidig med at søknader fra gruppen enslige mindreårige asylsøkere
prioriteres.
Se også punkt 14 under komiteens generelle merknader.
Når det gjelder utformingen av vedtak i enkeltsaker,
er det viktig at det gis en begrunnelse som er etterprøvbar. Komiteen viser
til forarbeidene til ny utlendingslov, der det tydelig framgår at
vedtakene skal synliggjøre hvilke vurderinger som er foretatt når
det gjelder barns rettigheter, herunder barnets beste-vurderinger
og hvordan disse er vurdert i forholdet til eventuelle motstridende
hensyn. Komiteen viser videre til endring i utlendingsforskriften av
20. juni 2011, der det presiseres at hensyn som gjelder barn, skal
framgå særskilt av vedtakene. Se også punktene 1–3 under komiteens
generelle merknader.
Komiteen viser til Norges forpliktelser
etter barnekonvensjonen om å bidra til at flyktningbarn gjenforenes
med sin familie. Foreldre til barn med opphold etter beskyttelsesbestemmelsene
har rett til familiegjenforening i Norge på visse vilkår, mens grunnlaget
for opphold etter andre bestemmelser normalt vil falle bort ved
oppsporing av foreldre. Se også punktene 6 og 7 under komiteens
generelle merknader.
Det vises i meldingen til at innvilgelsesprosenten for
enslige mindreårige asylsøkere er langt høyere enn for medfølgende
barn.
Det vises i meldingen til at uavhengig av om
barnet søker beskyttelse alene eller i følge med sine foreldre eller
andre voksenpersoner, har det rett til å få en individuell vurdering
av asylgrunnlaget. Dersom barnets foreldre innvilges beskyttelse
i Norge, vil medfølgende barn også ha rett til oppholdstillatelse som
flyktning.
Barnekonvensjonen art. 2 forplikter Norge til
å sikre rettigheter for alle barn innenfor norsk jurisdiksjon, og
barnets beste skal være et grunnleggende hensyn, jf. barnekonvensjonen
art. 3. Det fremgår av barnekonvensjonen art. 22 nr. 1 at Norge
«skal treffe egnede tiltak for å sikre at et barn som søker flyktningstatus
eller som anses som flyktning […] får behørig beskyttelse og humanitær
hjelp i utøvelsen av rettighetene anerkjent i denne konvensjon og
i andre internasjonale instrumenter om menneskerettigheter eller
humanitære forhold.» Det fremgår også av barnekonvensjonens fortale
at barn på grunn av sin fysiske og mentale umodenhet har behov for
spesielle vernetiltak og særskilt omsorg. Barnekomiteen har i sine
merknader fra januar 2010 anbefalt at Norge foretar en grundig vurdering
av om asylsøkende barn har vært offer for væpnet konflikt.
I utlendingsloven er det synliggjort at det
ved vurderingen av søkerens behov for beskyttelse skal tas hensyn
til at søkeren er barn, jf. utlendingsloven § 28 tredje ledd. Bestemmelsen
sikrer en barnesensitiv anvendelse av beskyttelsesbestemmelsene.
I bevisvurderingen må utlendingsmyndighetene ta
hensyn til at både barnets alder, modenhet og psykiske helse kan
ha innvirkning på evnen til å underbygge forklaringer og anførsler.
Hva som anses som forfølgelse eller umenneskelig
eller nedverdigende behandling mv. kan også være annerledes når
vurderingen gjelder et barn enn når den gjelder en voksen. Norske
myndigheter må vurdere hvordan barnets rettigheter blir berørt.
Overgrep kan ramme et barn særlig hardt. Menneskerettighetsbrudd
som ikke innebærer returvern for en voksen, kan likevel innebære
det for et barn. Et barn kan også risikere overgrep som følge av
at det mangler beskyttelse fra en voksen.
Forfølgelse kan blant annet ta form av handlinger som
er rettet særskilt mot barn. Dette er understreket i utlendingsloven
§ 29 andre ledd bokstav f. Handlinger som typisk er rettet mot barn,
er for eksempel kjønnslemlestelse, tvangsekteskap, handel med barn og
utnyttelse av barn i prostitusjon, tvangsarbeid eller som barnesoldater.
I meldingen gis en nærmere omtale av tvangsrekruttering og kjønnslemlestelse.
Dersom et barn fyller vilkårene for beskyttelse
i utlendingsloven § 28 ved en vurdering av retursituasjonen for
vedkommende på hjemstedet, må norske myndigheter vurdere om det
er en mulighet for å unngå forfølgelse ved å ta opphold i andre
deler av hjemlandet (internflukt). Utlendingsmyndighetene må vurdere
om internfluktområdet er trygt og tilgjengelig, og om det er rimelig
å sende barnet dit. UDI og UNE må ved vurderingen ta hensyn til
om sakene omfatter barn.
Det pekes i meldingen på at barnekonvensjonens bestemmelse
om at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn, er av sentral
betydning når man vurderer om det bør gis oppholdstillatelse på
grunn av sterke menneskelige hensyn. Også prinsipper i eksempelvis
Palermo-protokollen om bekjempelse av menneskehandel kan være av
betydning når man vurderer hvor terskelen skal ligge.
Utlendingsloven § 38 tredje ledd viser uttrykkelig
til at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn, og fastsetter
at barn kan gis oppholdstillatelse selv om situasjonen ikke har
et slikt alvor at det ville blitt gitt oppholdstillatelse til en
voksen.
Det pekes i meldingen på at vurderingen av hva som
er barnets beste i en sak, kan by på vanskelige avveininger. Det
kan ikke legges til grunn at det alltid vil være til barnets beste
at barnet (eventuelt også familien) innvilges opphold i Norge. Det
er også tydelige verdier knyttet til å vokse opp et sted hvor røttene,
nettverket og tilhørigheten er sterk, språklig og kulturelt. Mange
enslige mindreårige i Norge sliter med ensomhet og savn.
Det pekes i meldingen på at det er viktig at
UDI og UNE foretar en grundig vurdering av alle sider ved barnets
situasjon som kan ha betydning for saken. De vurderinger som er
foretatt må framkomme tydelig av vedtaket.
UNE har publisert et praksisnotat om betydningen
av barnets beste i asylsaker. Der fremgår det at forhold som har
vært tillagt vekt ved vurderingen av barnets beste, blant annet
er oppvekstsvilkår i Norge og hjemlandet, barnets helsetilstand
og behandlingsmuligheter i Norge og hjemlandet, foreldrenes omsorgsevne
og barnets tilknytning og integrering. Videre vil den sosiale og
menneskerettslige situasjonen ved retur ha betydning. Hensynet til
barnets beste er utførlig drøftet i utlendingslovens forarbeider.
Proposisjonen er et kjent og viktig grunnlagsdokument for saksbehandlere
og beslutningsfattere som treffer vedtak i UDI og UNE.
Det vises i meldingen til at flere organisasjoner har
bedt om at departementet tar initiativ til en juridisk gjennomgang
av forholdet mellom utlendingsloven og barnekonvensjonen. Regjeringen
mener det ikke er nødvendig å foreta en slik gjennomgang, utover
det som er gjort i forbindelse med ny utlendingslov og arbeidet
med denne meldingen samt i den løpende evalueringen av regelverk
og praksis.
Det fremgår i meldingen at barnekonvensjonen ikke
gir noe absolutt direktiv for hvordan den enkelte sak skal avgjøres.
Motstående hensyn, som for eksempel hensynet til en kontrollert
og regulert innvandring, kan i utgangspunktet tillegges like stor
eller større vekt enn hensynet til barnets beste. Det vil imidlertid
kunne innebære en krenkelse av barnekonvensjonen å legge avgjørende
vekt på innvandringsregulerende hensyn dersom dette ikke kan anses
å være forsvarlig ut fra en vurdering av hensynet til barnet. Jo
større betydning avgjørelsen har for barnets situasjon, desto mer
skal til for å legge vekt på innvandringsregulerende hensyn.
I meldingen vises det i den forbindelse til
Høyesteretts uttalelser i Rt. 2009 side 1261 om barnekonvensjonen
art. 3 og til konvensjonens forarbeider.
UDI og UNE må foreta en helhetsvurdering av alle
hensyn som gjør seg gjeldende i en sak om opphold på humanitært
grunnlag.
Utlendingsloven § 38 fjerde ledd fastsetter
at det ved vurderingen av om tillatelse skal gis, kan legges vekt
på innvandringsregulerende hensyn. Dette er en samlebetegnelse som
omfatter ulike hensyn, men et sentralt element er å sikre en kontrollert
og begrenset innvandring. Bestemmelsen gir en ikke uttømmende eksemplifisering
av hva som kan være innvandringsregulerende hensyn.
Presedensvirkninger som i sin tur kan føre til
en økning i antallet søknader, kan tale mot innvilgelse i den konkrete
saken. Hensynet til samfunnsmessige konsekvenser er særlig relevant
overfor personer som er kriminelle eller av andre grunner utgjør
en trussel for samfunnet, og kan også være relevant dersom personen
vil utgjøre en stor belastning for helse- og sosialvesenet. Hensynet
til kontroll innebærer blant annet at det ikke er ønskelig med en
praksis der det innvilges tillatelser basert på opplysninger det
vil være umulig eller ressurskrevende å kontrollere. Hensynet til
respekt for lovens øvrige regler er sentralt.
I mange saker hvor det er aktuelt å innvilge
oppholdstillatelse, foreligger det en kombinasjon av sikkerhetshensyn
og mer rendyrkede humanitære hensyn. I utlendingsloven § 38 er det
vist til fire hensyn som blant annet kan tillegges vekt, i tillegg
til hensynet til utlendingens eventuelle tilknytning til riket.
Enslige mindreårige asylsøkere kan møte en spesielt
vanskelig situasjon ved retur. Etter § 38 kan det være et sterkt
menneskelig hensyn at en enslig mindreårig står uten forsvarlig
omsorg ved retur. I praksis vil enslige mindreårige få oppholdstillatelse
hvis det ikke kan legges til grunn at de vil bli tatt hånd om av
foreldre, andre omsorgspersoner eller forsvarlige omsorgsløsninger
ved retur. Dersom den enslige mindreårige er mellom 16 og 18 år,
kan utlendingsmyndighetene gi en tidsbegrenset tillatelse frem til
fylte 18 år, se kapittel 6.3.6 i meldingen.
I tilfeller hvor utlendingsmyndighetene ikke
klarer å oppspore foreldre, eller hvor foreldrene nekter å motta
barnet, må det vurderes om det er aktuelt å returnere et barn til
andre enn dem som har foreldreansvaret. Etter 2009 må det ses hen
til om søkeren kommer fra et land og en kultur hvor det er vanlig
at storfamilien tar ansvar. Det vises i meldingen til at det er verdt
å merke seg at alternativet som regel vil være at barnet vokser
opp i Norge med liten eller ingen kontakt med familiemedlemmer og
øvrig nettverk i hjemlandet. Regjeringen arbeider også med muligheten
for retur til omsorgstiltak i enslige mindreåriges opprinnelsesland.
Dersom retur til foreldre eller andre omsorgspersoner
ikke er aktuelt, må det avklares om myndighetene i returlandet kan
gi barnet et omsorgstilbud.
Helsemessige lidelser av fysisk eller psykisk
art, med ulik alvorlighetsgrad, påberopes ofte i kombinasjon med
andre forhold. Praksis er restriktiv, og regjeringen mener at det
er grunn til å videreføre en streng linje. Terskelen for å gi en
tillatelse til barn på grunn av særlig alvorlige helselidelser er
imidlertid lavere enn for voksne.
Forhold knyttet til økonomisk nød, boligmangel, mangel
på infrastruktur mv. vil som hovedregel ikke i seg selv gi grunnlag
for oppholdstillatelse. I noen tilfeller kan imidlertid personer
som anses som særlig sårbare etter konkrete vurderinger få tillatelse hvis
retur anses utilrådelig. Dette kan gjelde barnefamilier, eldre og
syke.
Det vises til kapittel 7 i meldingen hvor det
er gitt en egen omtale av barn som har vært ofre for menneskehandel.
Regjeringen innførte i 2009 regelendringer i
utlendingsforskriften som begrenset muligheten til varig opphold
for enslige mindreårige asylsøkere som er mellom 16 og 18 år på
vedtakstidspunktet, og som ikke har et beskyttelsesbehov.
Økningen i antallet enslige mindreårige asylsøkere
fra 2007 til 2009 medførte store kostnader til mottak, saksbehandling
mv.
Samlet sett kan hensynet til det enkelte barns
beste tilsi at barnet får en oppholdstillatelse uten begrensninger,
men sterke innvandringsregulerende hensyn kan likevel være utslagsgivende.
Hensynet til å beskytte andre barn mot å havne i en belastende og alvorlig
situasjon er blant de hensyn som i henhold til Høyesterett kan legitimere
begrensninger i barns rettigheter i utlendingsrettslig sammenheng.
Reglene går ut på at enslige mindreårige asylsøkere
som har fylt 16 år på vedtakstidspunktet, og som ikke har annet
grunnlag for opphold enn at norske myndigheter mener barnet er uten
forsvarlig omsorg ved retur, kan gis begrenset oppholdstillatelse
fram til fylte 18 år. Det fremgår av høringsbrevet til bestemmelsen
at:
«Hvorvidt det i den enkelte sak skal gis midlertidig
tillatelse eller ikke, vil bero på en konkret helhetsvurdering hvor
flere forhold kan spille inn. Hensynet til barnets beste skal alltid
vurderes. Søkers alder kan også tillegges vekt i denne vurderingen.
Det skal mindre til for å falle ned på at en midlertidig tillatelse
ikke bør gis, der søkeren nettopp er fylt 16 år enn for en søker
som er 17 1/2. Helsemessige problemer som ikke er av tilstrekkelig
alvorlig karakter til i seg selv å gi grunnlag for opphold, vil
også kunne være et moment i skjønnsvurderingen.»
I alt 30 mindreårige mellom 16 og 18 år ble
gitt slik begrenset tillatelse i 2011 av UDI.
Uten at det er mulig å konstatere hvilken direkte sammenheng
det er mellom innstramningstiltakene som er satt i verk og utviklingen
i ankomsttall, viser statistikken at antallet enslige mindreårige
asylsøkere ble kraftig redusert i 2010. Det totale antallet i 2011
er på om lag samme nivå som i 2010.
Bestemmelsen innebærer en ulik behandling av barn
over og under 16 år, og det har fra enkelte organisasjoner blitt
stilt spørsmål ved om praksis derfor er diskriminerende. Det pekes
i meldingen på at diskrimineringsvernet i barnekonvensjonen art.
2 ikke innebærer at alle barn skal behandles likt, men sikre alle
barn lik tilgang til barnekonvensjonens rettigheter.
Begrensede tillatelser i stedet for avslag kan
skape en forventning om videre opphold. Det kan derfor være av betydning
at barna mottar et tilbud under det midlertidige oppholdet som er
reelt kvalifiserende med tanke på retur etter fylte 18 år.
Det er i utgangspunktet et vilkår for oppholdstillatelse
på humanitært grunnlag at utlendingen framskaffer dokumentasjon
på sin identitet. Selv om dokumentasjon ikke fremlegges, kan myndighetene
likevel gi en tillatelse, men da med begrensninger. Det forhold
at en sak omfatter barn kan tilsi at det, i stedet for avslag på
grunn av manglende dokumentasjon på identitet, gis en begrenset
tillatelse.
Ordningen med begrensede tillatelser ble innført i
juni 2009 og er senere tatt inn i utlendingsforskriften § 8-12.
Formålet med ordningen er å motivere utlendingen til å skaffe til
veie dokumentasjon på sin identitet.
Det pekes i meldingen på at en begrenset tillatelse
kan virke integreringshemmende. Foreldrene vil ikke ha rett eller
plikt til opplæring i norsk eller samfunnskunnskap, jf. introduksjonsloven
§ 17. Om en innvilget tillatelse danner grunnlag for permanent tillatelse
eller ikke, kan også få betydning for om familiene bosettes i en
kommune. Departementet har i utlendingslovens forarbeider understreket
at det vil være uheldig å etablere en omfattende praksis med å innvilge
begrensede tillatelser. Regjeringen har satt av midler til et forskningsoppdrag
som skal kartlegge nærmere effekten av ordningen, og vurdere eventuelle
endringstiltak.
Det er i dag mange barn som har bodd lenge i Norge,
uten at verken de eller familiene deres har fått en oppholdstillatelse.
Pr. 31. mai 2012 har 544 barn med endelig avslag bodd i norske asylmottak
i mer enn tre år, hvorav 90 barn har bodd i mottak i mer enn fem
år. I tillegg kommer de som bor utenfor mottak. Om lag 350 barn
med endelig avslag har tilhold på kjent adresse utenfor mottak,
men dette tallet er noe usikkert. Det må også legges til grunn at
det oppholder seg en del barnefamilier med utreiseplikt her i landet
uten at myndighetene kjenner til hvor de bor.
Det pekes i meldingen på at det å bo mange år
i Norge uten oppholdstillatelse kan ramme barn og unge sterkt.
Barn knytter seg raskt til nye steder og mennesker.
Barnas tilknytning til Norge er derfor av særlig betydning når norske
myndigheter vurderer om et barn og dets familie skal innvilges oppholdstillatelse av
humanitære grunner. Samtidig kan disse sakene reise vanskelige dilemmaer,
især knyttet til avveiningen mot innvandringsregulerende hensyn.
Det pekes i meldingen på at for å hindre at
barn blir værende lenge i Norge uten en tillatelse, er det viktig
at sakene behandles hurtig, og at de og familiene deres returnerer
til hjemlandet så raskt som mulig etter et eventuelt avslag. Tiden
fra en asylsøknad blir registrert og frem til et eventuelt avslag
i klageinstansen er i dag gjennomsnittlig 18 måneder. Dagens saksbehandlingstider
er derfor sjelden isolert sett årsaken til at barn blir boende i
Norge i årevis uten oppholdstillatelse.
Ved et endelig avslag er utgangspunktet at familien
skal returnere frivillig. Flere velger frivillig retur enn tidligere,
og det gjennomføres flere tvangsreturer.
Regjeringen har styrket returarbeidet de senere
år og vil fortsatt styrke dette arbeidet. Rask retur etter endelig
avslag er i mange tilfeller svært vanskelig og til noen land umulig
å gjennomføre, uten at familien selv medvirker. Enkelte familier
velger også å gå i skjul for å unngå tvangsmessig retur.
Mange av familiene med lang botid har anmodet om
omgjøring av det endelige avslaget flere ganger. Normalt gis det
ikke utsatt iverksettelse i påvente av UNEs avgjørelse.
Personer som har fått endelig avslag på asylsøknaden,
kan med hjemmel i utlendingsforskriften § 8-7 gis oppholdstillatelse
etter tre år, dersom søkeren har bidratt til å muliggjøre egen retur,
men hvor retur av praktiske årsaker likevel ikke har latt seg gjennomføre.
Det er gitt svært få tillatelser etter denne bestemmelsen.
Etter utlendingsloven § 38 kan det innvilges
oppholdstillatelse dersom det foreligger sterke menneskelige hensyn.
Barnekonvensjonen pålegger ikke statene å gi oppholdstillatelse
til barn etter en viss oppholdstid. I visse sammenhenger vil hensynet
til barnets beste være så tungtveiende at det ikke vil være adgang
til å legge avgjørende vekt på innvandringsregulerende hensyn.
I utlendingsforskriften § 8-5 er det presisert
at ved denne vurderingen skal barns tilknytning til riket tillegges
særlig vekt. Med «tilknytning til riket» menes tilknytning som følge
av lang botid/oppholdstid. Bestemmelsen er en videreføring av en
bestemmelse som kom inn i tidligere forskrift i 2007. Bakgrunnen for
denne bestemmelsen var et representantforslag (dokument 8-forslag).
Om forslaget uttalte et flertall av komiteens medlemmer (medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre):
«Dette flertallet viser for det første til at det
understrekes i brevet at barnets beste i Barnekonvensjonens artikkel
3 (1) ifølge loven skal være et grunnleggende hensyn ved alle avgjørelser
som berører barn. Dette flertallet er tilfreds med at statsråden
presiserer at det er Regjeringens politikk at det ved vurdering
av sterke menneskelige hensyn skal foretas en selvstendig behandling
basert på barnas situasjon, der det kan gis opphold dersom barna
har opparbeidet sterk tilknytning til riket som følge av lang botid. Dette
flertallet er enig i at kravet til botid ikke kan fastsettes absolutt,
men at det må ligge til grunn at barn ofte vil opparbeide slik tilknytning
raskere enn voksne. Dette flertallet viser for det andre til at
Regjeringen vil starte arbeidet med å foreta endringer i regelverket
for å senke terskelen for å kunne få oppholdstillatelse etter anmodning
om omgjøring av endelige vedtak, slik at det ved behandling av omgjøringsanmodninger
i UNE igjen kan innvilges opphold når det foreligger ’sterke menneskelige
hensyn’. Dette fordi en blant annet ønsker at barns tilknytning til
riket skal tillegges mer vekt enn i dag.»
I Justisdepartementets rundskriv om utlendingsforskriftens
ikrafttredelse er det vist til at kravet til oppholdstid ikke kan
fastsettes absolutt. Samtidig som det sies at oppholdstid på under
tre år som utgangspunkt ikke vil være tilstrekkelig, uttales det
at lang oppholdstid ikke uten videre vil tilsi «tilknytning til
riket». Det må blant annet ses hen til barnets alder i oppholdsperioden,
da det for eksempel må legges til grunn at et barn i skolepliktig
alder lettere vil opparbeide tilknytning til Norge enn et barn som har
bodd her i sine aller første leveår. Det må videre ses hen til om
barnet har gått i barnehage/skole, om barnet snakker norsk, om barnet
deltar i fritidsaktiviteter og om situasjonen for øvrig tilsier
at barnet er særlig knyttet til det norske samfunnet.
Videre heter det i rundskrivet:
«[…] også eventuell oppholdstid etter at barnet har
fått endelig avslag må telle med. Det må likevel vurderes om barnet
i den perioden det har oppholdt seg i Norge etter endelig vedtak,
kan sies å ha opparbeidet tilknytning til riket eller opprettholdt
den tilknytningen det allerede hadde fått. Det er ikke gitt at opphold
etter endelig avslag har gitt seg utslag i sterkere tilknytning
til Norge, særlig ikke dersom barnet har flyttet fra mottak, sluttet
i skolen eller kanskje levd i skjul.»
I rundskrivet presiseres det også at foreldrenes eller
andre omsorgspersoners eventuelle mangel på samarbeid med tanke
på å muliggjøre retur, avklare identitet mv. kan innebære at innvandringsregulerende
hensyn taler imot at det innvilges tillatelse.
Av UNEs praksisnotat om betydningen av barnets
beste i asylsaker fremgår det hvilke forhold som tas i betraktning
i saker der barnets beste anføres som grunnlag for å gi oppholdstillatelse.
Sosiale forhold kan ha betydning. Blant annet er oppvekstsvilkår
i Norge og i hjemlandet, foreldrenes omsorgsevne og barnets tilknytning
og integrering relevante momenter. Det påpekes at i noen tilfeller
kan barnets beste være å returnere til hjemlandet. Også den menneskerettslige
situasjonen ved retur vil ha betydning.
UNE har lagt seg på en praksis der barnets alder og
hvor lenge det har vært i Norge, er de sentrale momentene i tilknytningsvurderingen
etter forskriftens § 8-5. Det redegjøres i meldingen nærmere for
den praksis som ble etablert i UNE for de saker som ble stilt i
bero i påvente av nevnte forskriftsendring i 2007.
I de sakene som er behandlet i UNE etter at
de berostilte sakene var behandlet, har relativt sett langt færre
endt med oppholdstillatelse. Spørsmålet om barns tilknytning har
i årene etter 2007 i all hovedsak vært vurdert i forbindelse med
anmodninger om omgjøring av endelig avslag. Disse sakene skiller
seg fra de ordinære klagesakene og sakene som ble stilt i bero ved
at familiene har hatt lengre perioder uten lovlig opphold. UNE har
i sin praksis fastholdt at ett års skolegang og minst 4 1/2 års
oppholdstid isolert kan tilsi at barnet har en tilknytning til Norge
som gjør at oppholdstillatelse bør gis. Når tillatelse i flere saker
likevel ikke er innvilget, er det med henvisning til at innvandringsregulerende
hensyn taler mot en innvilgelse, i praksis særlig brudd på utlendingsloven,
som oversittet utreisefrist og ulovlig opphold. Mange familier har
fremmet gjentatte omgjøringsanmodninger, og de har hatt til dels
langvarige ulovlige opphold i Norge. Videre er det i flere av avgjørelsene lagt
vekt på manglende samarbeid eller aktiv motarbeidelse av å avklare
identiteten/få til retur mv., og i noen tilfeller kriminelle forhold.
UNE har gitt flere eksempler på at avslag har blitt opprettholdt,
også i saker med opptil 9 års oppholdstid. UNE mener at praksis
har beveget seg i strengere retning, ved at det nå oftere legges
avgjørende vekt på innvandringsregulerende hensyn, men understreker
at i mange saker har hensyn som taler mot innvilgelse vært særlig sterke.
UNE mener videre at det også har hatt betydning for senere tids
praksis at regjeringen i 2009 ga en forskriftsbestemmelse om at
oppholdstillatelse «som hovedregel» bare skal gis hvis «utlendingen framskaffer
dokumentasjon på sin identitet». Praksis med å avslå omgjøringsanmodninger
ut fra innvandringsregulerende hensyn er imidlertid ikke entydig; det
er også gitt oppholdstillatelse i en del saker i tråd med den praksis
som utviklet seg for de berostilte sakene.
For å legge grunnlag for en mer enhetlig praksis startet
UNE høsten 2010 en praksisavklaringsprosess. I om lag 1/3 av sakene
er avslagsvedtaket omgjort, mens i ca. 2/3 er avslaget opprettholdt.
Praksisavklaringen er imidlertid p.t. ennå ikke fullført. Det pekes
i meldingen på at ulikt utfall i saker med tilsynelatende lik tilknytning
kan skyldes at hver sak er unik.
Gjennom flere dommer er det slått fast at utlendingsmyndighetenes
lovforståelse i disse sakene ikke er i strid med nasjonalt eller
internasjonalt regelverk.
Det vises i meldingen til at mange europeiske land
kan sies å ha gjennomført en eller annen form for regularisering.
Adgangen til å begjære et endelig avslag omgjort, med mulighet for
å få opphold på humanitært grunnlag, kan ses på som en regulariseringsmekanisme.
Det store flertallet av personer som har fått regularisert sitt
opphold i Europa, har fått det som følge av omfattende amnestier,
særlig i søreuropeiske land. I de nordeuropeiske landene har det
vært gjennomført regulariseringer helt eller delvis begrunnet med
humanitære forhold. Mange land har også, som Norge, ulike varianter
av det man kan kalle regulariseringsmekanismer, det vil si regler
som på individuelt grunnlag kan danne grunnlag for oppholdstillatelse
i visse tilfeller.
I meldingens kapittel 6.4.3 gis en gjennomgang av
enkelte lands praksis.
Antall personer som har søkt asyl i Norge har
variert mye de siste 25 årene. Det vises i meldingen til at endringene
kan skyldes flere forhold, som endringer i opprinnelsesland og i
viktige transittland, eller endringer i regelverk og praksis i Norge
eller i våre naboland.
Med henvisning til Dokument nr. 8:69 (2005–2006)
varslet regjeringen Stoltenberg II våren 2006 tre permanente regelendringer
som ville komme barn til gode. Saker ble berostilt i påvente av
endringer, og fra 1. juni 2007 ble utlendingsforskriften endret,
slik at barns tilknytning til Norge skal tillegges særlig vekt.
Sakene til om lag 1 100 personer ble behandlet i 2007/2008, hvorav
over 900 personer fikk opphold.
Fra 2006 til 2009 økte antall nye asylsøkere
i Norge fra 5 300 til 17 200. Den langt sterkere økningen i Norge
enn i andre land kan ha flere årsaker, men omleggingen av praksis
for barnefamilier i 2007–2008 kan ha hatt betydning.
Dersom en barnefamilie har fått endelig avslag på
søknaden om beskyttelse, innebærer dette at norske myndigheter anser
det som trygt for dem å returnere til hjemlandet, samtidig som det
etter en totalvurdering av saken ikke anses å foreligge sterke menneskelige
hensyn eller særlig tilknytning til Norge. Familiene må derfor forholde
seg til plikten til å returnere, og det er foreldrene som har hovedansvaret.
Det pekes i meldingen på at regjeringen har
lagt stor vekt på å utvikle gode returprogrammer som skal stimulere
til frivillig retur og som innebærer at utlendingen får støtte til
å reetablere seg i hjemlandet, og at den ser at antallet frivillige
returer øker. Regjeringen mener det vil sende uheldige og motstridende signaler
hvis det innføres faste ordninger for at oppholdstillatelse skal
gis etter et visst antall år i Norge.
Regjeringen mener dagens regelverk om oppholdstillatelse
til barn på grunn av tilknytning opparbeidet gjennom lang botid
i Norge er hensiktsmessig. For å sikre likebehandling og en praksis
som ivaretar hensynet til barnets beste i tråd med lovgivers hensikt,
ønsker imidlertid regjeringen å klargjøre intensjonen bak regelendringen
i 2007 (se avsnitt 6.4.6 i meldingen). Den nærmere grensedragningen
i hver enkelt sak må foretas av UDI og UNE.
Det vises i meldingen til at regjeringen ser
behov for å tydeliggjøre hvordan bestemmelsen skal forstås, også
ved behandling av omgjøringsanmodninger:
Hensynet til barnets
beste skal være et grunnleggende hensyn i alle vedtak som berører
barn, jf. blant annet barnekonvensjonen artikkel 3.
Utlendingsforskriften § 8-5 fastslår at
barns tilknytning til Norge skal tillegges særlig vekt når det tas
stilling til opphold på humanitært grunnlag.
Det innebærer at det i alle sakene må foretas
en individuell vurdering, hvor barnets alder og samlet oppholdstid
i landet står sentralt.
Det må legges til grunn at et barn i skolepliktig alder
lettere vil opparbeide tilknytning til Norge enn et barn som har
bodd her i sine aller første leveår.
Videre må det ses hen til om barnet har
gått i barnehage/skole, om barnet snakker norsk, om barnet deltar
i fritidsaktiviteter og om situasjonen for øvrig tilsier at barnet
er særlig knyttet til det norske samfunnet.
Både oppholdstid som asylsøker og oppholdstid etter
endelig avslag teller med.
Tilknytning gjennom fritidsaktiviteter,
språk og venner er også relevant, selv om det er bevismessig krevende
å gå inn i en detaljert vurdering av slike forhold.
I saker som gjelder lengeværende barn og
deres familier, kan det dessuten ofte foreligge andre sterke menneskelige
hensyn enn kun barnas tilknytning (anførsler knyttet til helse,
omsorgssituasjon, situasjonen i hjemlandet osv.). Slike hensyn vil
også inngå i en helhetsvurdering etter utlendingsloven § 38.
Det vises for øvrig til Justisdepartementets
rundskriv om utlendingsforskriftens ikrafttredelse, se punkt 6.4.2
i meldingen.
Det vises i meldingen til at tilknytningen imidlertid
må vurderes opp mot innvandringsregulerende hensyn som gjør seg
gjeldende i saken. Det er særlig når det gjelder vurderingen av
oversittet utreisefrist og ulovlig opphold regjeringen mener at
deler av praksis befinner seg i grenseland for hva som var formålet
med bestemmelsen:
Innvandringsregulerende
hensyn kan få avgjørende betydning, også i saker som gjelder barn. På
et tidspunkt vil likevel hensynet til barnets beste måtte gå foran
andre hensyn.
Barn med en botid som i seg selv tilsier
at oppholdstillatelse bør gis, vil nesten alltid ha lengre perioder
uten lovlig opphold. Regjeringen mener at utlendingsforskriften
§ 8-5 må forstås slik at ulovlig opphold og oversittet utreisefrist
i seg selv skal tillegges mindre vekt enn aktiv motarbeidelse av
retur, når barnet har en tilknytning til Norge som tilsier at oppholdstillatelse
bør innvilges. Oversittet utreisefrist og ulovlig opphold er i denne
sammenheng å betrakte som mindre tungtveiende innvandringsregulerende
hensyn.
Ulovlig opphold bør følgelig tillegges
mindre vekt dersom familien for eksempel hele tiden har vært «tilgjengelig»
for hjemsendelse i politiets regi og har sannsynliggjort sin identitet.
Bruk av falsk identitet (ulike identiteter,
uekte dokumenter osv.) for å skjule identitet i Norge eller villede
norske myndigheter, er imidlertid et tungtveiende innvandringsregulerende
hensyn, som taler mot at tillatelse gis. Som nevnt i kapittel 6.3.7
i meldingen er det som hovedregel et vilkår for oppholdstillatelse
på humanitært grunnlag at utlendingen framskaffer dokumentasjon
på sin identitet, jf. utlendingsforskriften § 8-12. Bestemmelsen
åpner imidlertid for at det kan gis en tillatelse, for eksempel
av hensyn til barn, selv om identiteten ikke er dokumentert. Det
bemerkes at selv om identiteten ikke er dokumentert kan den likevel
anses sannsynliggjort.
Det anses videre som et tungtveiende innvandringsregulerende
hensyn dersom utlendingen aktivt unndrar seg tvangsmessig retur
eller har hatt opphold i skjul for norske myndigheter. En utlending
som har fått avslag på søknad om oppholdstillatelse plikter iht.
utlendingsloven § 19 å melde fra til politiet om skifte av bopel
frem til utreise. Ved ikke å overholde denne plikten vanskeliggjøres
gjennomføringen av tvangsmessig retur, selv om utlendingens bosted
kan være kjent for skole, barnehage mv. Dette er et forhold som etter
regjeringens syn kan tale mot å innvilge en tillatelse, men i mindre
grad enn der familien har gått i skjul.
Videre vil eventuelle brudd på straffeloven
fra foreldrenes side være å regne som tungtveiende innvandringsregulerende
hensyn, men dette er også avhengig av forholdets karakter.
Regjeringen legger i meldingen til grunn at
denne omtalen er klargjørende for utlendingsmyndighetenes arbeid
og vil følge praksisutviklingen framover.
UDI og UNE vil bli bedt om å redegjøre for sin praksis
i saker med lengeværende barn ett år etter fremleggelsen av meldingen.
Regjeringen vil innføre en bestemmelse om at asylsøkere
med barn som ikke har fått sin klagesak avgjort av UNE innen 15
måneder etter at UNE mottok saken, kan innvilges oppholdstillatelse.
Søkerens identitet må være sannsynliggjort på søknadstidspunktet,
og søkeren må ikke kunne lastes for at søknaden ikke er avgjort.
I revidert nasjonalbudsjett for 2012 har regjeringen
foreslått å styrke både UDI og UNE, med sikte på raskere behandling
av sakene til barnefamilier. Regjeringens ambisjon på sikt er at
saksbehandlingstiden i de fleste asylsaker skal være under ett år.
Tiltakene forutsetter ca. 10 000 asylsøkere
årlig.
Det pekes i meldingen på at rask retur er nødvendig
for å lette tilpasningen til et liv i opprinnelseslandet. Inngåelse
av returavtaler åpner for retur til land det tidligere ikke har
vært mulig å returnere til, og det bidrar til å gjøre de praktiske
sidene ved retur enklere. I revidert nasjonalbudsjett for 2012 har
Justis- og beredskapsdepartementet foreslått å styrke departementets
arbeid med nye returavtaler ved å omdisponere 500 000 kroner over
eget budsjett. Regjeringen har også foreslått å styrke politiets
budsjett med 16 mill. kroner i 2012 for å legge til rette for flere tvangsreturer.
For å motivere barnefamilier til å returnere frivillig er det besluttet
å øke returstøtten med kr 10 000 pr. barn.
Regjeringen vil vurdere tiltak som kan effektivisere
politiets arbeid med identitetsfastsettelse, herunder utvidede hjemler.
Å motivere personer med avslag på søknad om beskyttelse
til å returnere til hjemlandet er en prioritert oppgave for utlendingsmyndighetene.
Regjeringen vil be UDI vurdere om informasjonen om retur som gis
til asylsøkere gjennom hele søkeprosessen kan målrettes bedre, med
sikte på at barn skal få relevant og god informasjon.
Som omtalt i kapittel 9 i meldingen skal tvangsmessig
retur, spesielt i tilfeller hvor barn er til stede, gjennomføres
så skånsomt som mulig. Hensynet til barnets beste skal vektlegges.
Politiet skal vurdere om personell med barnefaglig kompetanse skal
bistå ved transporten. Det skal brukes minst mulig makt. Politiet
skal i størst mulig utstrekning ikke være uniformert. Dersom det
er nødvendig å benytte tvang, skal dette foregå på en mest mulig
skånsom måte. Barn skal ikke brukes som tolk for foreldre.
Standard og tilbud i mottak er i utgangspunktet basert
på at botiden i mottak skal være relativt kort. Når barn blir boende
lenge i mottak, gir det grunn til bekymring. Det er derfor de siste
årene satt i verk flere tiltak for å bedre situasjonen for barn
som bor lenge i mottak. Se nærmere omtale i kapittel 8 i meldingen.
Regjeringen vil ta initiativ til at situasjonen
til barn i mottak kartlegges med jevne mellomrom.
Barn er en prioritert gruppe i bosettingsarbeidet, enten
de kommer med familie eller alene. Generelt går det raskere å bosette
familier med barn, enn enslige voksne.
Målet er at 90 pst. av flyktningene skal bosettes innen
6 måneder og at resterende andel skal bosettes innen 12 måneder
etter vedtak om opphold. Mellom 75 og 80 pst. av barnefamilier blir
bosatt innen 6 måneder etter vedtak. Dette er en høyere andel enn
for hele gruppen med flyktninger som bosettes. Et mindre antall
barn må vente lenge i mottak. I 2011 ventet mellom 60 og 70 av 1 262
bosatte barn i mer enn ett år på bosetting.
At noen barn venter lenge på bosetting, kan
forklares dels med at det finnes noen saker hvor forhold i familien
vanskeliggjør bosetting, herunder særlig helsemessige forhold. I
tillegg er det saker hvor barn i familien skal bosettes, mens foreldre
har begrensning i sitt vedtak og dermed ikke skal bosettes på samme
måte som barna gjennom IMDi. En avtale med UDI om alternativ mottaksplassering
for foreldrene kan være tidkrevende å få på plass. For enslige mindreårige
mellom 15 og 18 år er målet at 90 pst. skal bosettes innen 3 måneder
og at resterende andel skal bosettes innen 6 måneder. Måloppnåelsen
for denne gruppen er sterkt forbedret.
Regjeringen vil vurdere ytterligere tiltak som
kan sikre raskere bosetting av alle.
Barnefaglig kompetanse er nødvendig for å sikre at
hensynet til barn ivaretas. Regjeringen vil arbeide for å sikre
god barnefaglig kompetanse i alle ledd av utlendingsforvaltningens
arbeid med asylsaker som omfatter barn, herunder stille som krav
at det tas hensyn til forvaltningsorganets barnefaglige kompetanse ved
ansettelser. Se nærmere omtale i kapittel 5.4 i meldingen.
UNE foretar i dag en konkret vurdering av om
ytterligere opplysninger om barnet bør innhentes i klageomgangen,
se kapittel 5.5 i meldingen. I saker hvor det har gått lang tid
siden saken ble utredet i UDI eller hvor vurderingstemaet er et
annet enn ved forrige behandling, er det særlig viktig å vurdere
behovet for ytterligere opplysninger og høring av barn, herunder vurdere
behovet for muntlig høring. Regjeringen bemerker at dette særlig
kan gjøre seg gjeldende ved behandling av anmodninger om omgjøring
begrunnet i barns tilknytning til Norge. Regjeringen vil videre
initiere en ekstern kartlegging og evaluering av hvordan barns situasjon
blir belyst i saksbehandlingen i UNE.
Alle statene som er tilsluttet Dublin II er
også forpliktet av barnekonvensjonen. Norge legger dermed i utgangspunktet
til grunn at retur av barn iht. Dublin-regelverket ikke er i strid
med barnekonvensjonen. Utlendingsmyndighetene foretar likevel en konkret
og individuell vurdering av om retur i det enkelte tilfelle kan
anses å være i strid med barnekonvensjonen. EU-landene er også bundet
av EUs direktiv om mottaksforhold, asylprosedyrer og felles kriterier
for å fastslå om en asylsøker oppfyller kravene til beskyttelse
eller ikke.
Etter dagens Dublin-regelverk og norsk lovgivning
kan Norge velge å realitetsbehandle en sak selv om et annet land
er ansvarlig etter Dublin-forordningen. Det følger av utlendingsloven
at dette skal gjøres dersom asylsøkeren har en tilknytning til Norge som
tilsier at Norge er nærmest til å behandle søknaden. I andre tilfeller
skal adgangen til å ta søknaden til realitetsbehandling bare benyttes
dersom det foreligger «særlige grunner». Norge må også alltid vurdere
barnets beste i samsvar med barnekonvensjonen.
I oktober 2010 ble det besluttet å stanse alle
returer til Hellas i medhold av Dublin-regelverket, på bakgrunn
av en anmodning fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD).
I dom av 21. januar 2011 ble Hellas dømt for brudd på EMK art. 3
og art. 13, blant annet på grunn av uholdbare fengslingsforhold
og de levekårene saksøkeren som asylsøker levde under i Hellas.
Videre ble Belgia dømt for brudd på EMK art. 3 for å ha returnert
saksøkeren til Hellas.
EØS-landene vil arbeide for å bistå Hellas på asyl-
og migrasjonsområdet, hvor Hellas er under sterkt press.
Dublin II-forordningen gir særregler for enslige mindreårige
asylsøkere. Dersom barnet har familie med lovlig opphold i et medlemsland,
er dette landet forpliktet til å behandle barnets asylsøknad, forutsatt at
dette er til det beste for barnet. Dersom barnet ikke har søkt om
beskyttelse i et annet land tidligere, skal saken ikke underlegges
Dublin-behandling, dvs. at asylsaken skal realitetsbehandles i Norge.
UNEs stornemnd uttalte i oktober 2009 generelt og
enstemmig at det å være enslig mindreårig i seg selv ikke er en
«særlig grunn» som tilsier at en asylsøknad skal behandles i Norge,
og at det således må foretas en konkret vurdering. Det at barnets
interesser skal være et grunnleggende hensyn, utelukker imidlertid
ikke at innvandringsregulerende og andre hensyn kan være relevante
og også avgjørende i en sak.
Komiteen viser til at alle barn
har rett til en individuell vurdering av asylgrunnlaget sitt, uavhengig av
foreldrene. Menneskerettighetsbrudd som ikke gir returvern for voksne,
kan likevel gjøre det for barn. Noen former for forfølgelse er også
spesielt rettet mot barn, som kjønnslemlestelse, tvangsekteskap, menneskehandel
og prostitusjon, tvangsarbeid eller utnyttelse som barnesoldater.
Samtidig gir rett til beskyttelse for foreldrene automatisk rett
til oppholdstillatelse som flyktning for medfølgende barn. Også ved
vurdering av om det foreligger sterke menneskelige hensyn, kan barn
gis opphold, selv om den samme situasjonen ikke ville gitt opphold
til en voksen. Med ny utlendingslov fra 1. januar 2010 gis alle
som får opphold på grunn av behov for beskyttelse, flyktningstatus,
uavhengig av om grunnlaget er behov for beskyttelse etter flyktningkonvensjonen
eller vern mot retur etter den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.
Komiteen viser til at noen av
de vanskeligste vurderingene når det gjelder barn, er i saker der
barn ikke er funnet å ha grunnlag for beskyttelse, og så skal vurderes
for opphold med utgangspunkt i sterke menneskelige hensyn. I slike
saker skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, viser til at hva
barnets beste er, må vurderes individuelt. I tillegg skal barnets
beste også veies opp mot andre viktige hensyn, som innvandringsregulerende
hensyn og andre barns beste, i betydningen av at praksis ikke bør
oppmuntre flere barn til å søke asyl i Norge uten behov for beskyttelse.
Komiteen viser til meldinga som
lister opp eksempler på hvilke kriterier som bør inngå i barnets beste-vurderingene,
slik de framgår i forarbeidene til ny utlendingslov, som trådte
i kraft 1. januar 2010. I tillegg til tilknytningen til riket, skal
det legges vekt på om utlendingen er enslig mindreårig uten forsvarlig
omsorg ved retur, helsemessige lidelser (men med streng praksis),
sosiale eller humanitære forhold ved retursituasjonen og om personen
har vært offer for menneskehandel.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, viser til at det
kan gis begrenset tillatelse til enslige mindreårige mellom 16 og
18 år og begrenset tillatelse i saker med manglende dokumentasjon
av identitet.
Komiteen viser til at når saker
med manglende dokumentasjon av identitet også omfatter barn, kan
hensynet til barn tilsi at det gis tillatelse i stedet for avslag
i saker som omhandler opphold på humanitært grunnlag.
Komiteen viser til at barns beste skal vektlegges, mens det kan legges
vekt på innvandringsregulerende hensyn, der et sentralt element
er å sikre en kontrollert og begrenset innvandring, uten at dette
er ment å være avgjørende for vektingen mellom dem i saker der begge
hensyn anses relevante. Regelverket pålegger imidlertid utlendingsmyndighetene
å synliggjøre de vurderingene og avveiningene som er gjort mellom
ulike hensyn, i det endelige vedtaket. Se også punktene 1-3 under
komiteens generelle merknader.
Dersom barnet heller ikke får innvilget opphold på
bakgrunn av sterke menneskelige hensyn, plikter vedkommende søker
å returnere til opprinnelseslandet innen en fastsatt frist. I mange
tilfeller overholdes ikke denne fristen. Resultatet er at det i
dag er mange barn som har bodd lenge i Norge, uten at verken de eller
familiene deres har fått en oppholdstillatelse. Situasjonen for
lengeværende barn uten lovlig opphold er gjenstand for et bredt
engasjement i samfunnet.
Komiteen viser til at mange barn
uten beskyttelsesbehov på denne måten havner i en situasjon der livet
deres blir satt på vent, med den usikkerheten og mangelen på rettigheter
som dette medfører. Tall i meldinga viser at pr. mai 2012 har 544
barn med endelig avslag bodd i norske asylmottak i mer enn tre år,
hvorav 90 barn i mer enn fem år. I tillegg kommer 350 barn med endelig
avslag på kjent adresse utenfor mottak, mens det sannsynligvis også
befinner seg barn med utreiseplikt på ukjent adresse, herunder barn
som er forsvunnet fra mottak. Se også punktene 15-17 under komiteens
generelle merknader.
Komiteen er enig i regjeringens
oppfatning om at seinere tids praksis i UNE tyder på at det i en del
saker legges mer vekt på innvandringsregulerende hensyn enn hva
som ble forutsatt da regelverket ble vedtatt, samtidig som praksis
framstår som lite entydig. Komiteen har merket seg
at regjeringen vil bidra til at færre barn blir lenge i en uavklart
situasjon, gjennom ulike tiltak. Ett av tiltakene er en klargjøring
av utlendingsforskriften § 8-5, der barnets alder og samlede oppholdstid
i landet står sentralt. Det skal legges vekt på at et barn i skolepliktig alder
antas å ha en sterkere tilknytning til landet enn yngre barn, om
barnet har gått i barnehage/skole, snakker norsk, deltar i fritidsaktiviteter,
har venner og for øvrig har en særlig tilknytning til det norske samfunnet.
En annen viktig presisering er at både oppholdstid som asylsøker
og oppholdstid etter endelig avslag skal telle med.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, viser dessuten
til regjeringens presisering av at hensynet til barnet på et tidspunkt
vil måtte gå foran innvandringspolitiske hensyn, og videre at ulovlig
opphold og oversittet utreisefrist i seg selv skal tillegges mindre
vekt enn aktiv motarbeidelse av retur, bruk av falsk identitet,
aktiv unndragelse av retur, manglende melding til politiet om skifte
av bolig og brudd på straffeloven. Det presiseres samtidig at det
å unnlate å melde fra om skifte av bolig, er mindre alvorlig enn
å gå i skjul, og at det ved konsekvenser av brudd på straffeloven samtidig
må legges vekt på forholdets karakter. Flertallet støtter
en slik presisering av innholdet i forskriftens § 8-5.
Komiteen viser til at regjeringen
også nevner andre tiltak for å forebygge at flere barn kommer i
en tilsvarende situasjon, kortere saksbehandlingstid, herunder at
asylsøkere med barn, som ikke har fått sin klage avgjort i UNE innen
15 måneder, kan innvilges opphold, tilsvarende den bestemmelsen
som gjelder for UDI, løpende kartlegging og evaluering av situasjonen
for barn på mottak, rask retur etter endelig avslag, fortrinnsvis
frivillig, en økning av returstøtten med 10 000 kroner pr barn,
bedre dialog med foreldrene om retur, styrking av politibudsjettet
for gjennomføring av flere tvangsreturer, raskere bosetting av dem
som får opphold, barnefaglig kompetanse i alle ledd, vurdering av
muntlig høring av barn i klagesaker og saker med begjæring om omgjøring, der
det er lenge siden saken ble utredet i UDI, og en ekstern evaluering
av hvordan barns situasjon blir belyst i UNE. Komiteen støtter
disse tiltakene. Se også punktene 1 og 2 under komiteens generelle merknader.
I forbindelse med Dublin II-forordningen viser komiteen til
Stortingets behandling av Meld. St. 9 (2009–2010) om norsk flyktning-
og migrasjonspolitikk i et europeisk perspektiv, der Stortinget
ga sin tilslutning til at regjeringen kunne delta i reforhandling av
avtalene, for å avlaste de landene som mottar flest asylsøkere,
jf. Innst. 327 S (2009–2010). Komiteen er kjent med
at slike forhandlinger ikke er kommet i gang på grunn av motstand
i større EU-land som for eksempel Tyskland og Frankrike. Det vises imidlertid
til at det før retur av barn etter Dublin II-forordningen skal foretas
en vurdering av om slik retur bryter med hensynet til barnets beste
etter barnekonvensjonen. Se også punktene 8, 18, 5 og 10 under komiteens
generelle merknader.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti merker
seg at det i meldingen erkjennes at praksis har vært for streng
hva gjelder vurderingen av hensynet til barnets beste opp mot innvandringsregulerende
hensyn, samt at praksis fremstår som lite entydig. Samtidig savner dette
medlem en redegjørelse for hvilke konsekvenser denne erkjennelsen
vil ha.
Dette medlem viser til at det
fra et stort flertall av høringsinstansene anbefales at det utarbeides en
forskrift som klargjør hvordan vurderingen av barnets beste skal
foretas og som tydeliggjør at hensynet til barnets beste må vektlegges
i større grad i forhold til innvandringsregulerende hensyn, i samsvar
med Norges menneskerettslige forpliktelser og for øvrig i tråd med
utlendingslovens intensjoner. Dette medlem støtter
dette og mener det vil være en rask og effektiv måte å sikre at
praksis blir i samsvar med lovgivers opprinnelige intensjon.
Dette medlem viser til høringsinnspillet
fra Norsk senter for menneskerettigheter (Nasjonal institusjon)
der det går frem at i spørsmål om hvilken vekt hensynet til barnets
beste skal ha i forhold til andre hensyn, må utgangspunktet tas
i barnekonvensjonen artikkel 3, og at det ifølge Wien-konvensjonen
om tolking av traktater skal tas utgangspunkt i en naturlig språklig
forståelse av ordlyden. Dette medlem viser til at
artikkel 3 slår fast at ved alle handlinger som berører barn «skal
barnets beste være et grunnleggende hensyn», eller «a primary consideration»,
som det står i den offisielle engelske versjonen, noe som må bety
at hensyn til barnets beste «skal» tillegges vekt – i motsetning
til at det «kan» tillegges vekt. Dette medlem viser
til at ordlyden også sier noe om vekten som skal gis hensynet. Hensynet
til barnets beste er ikke bare ett blant flere hensyn, men skal
altså være det primære hensynet. Dette medlem forstår
det slik at det primære hensynet som hovedregel skal gå foran andre
hensyn og at unntak må begrunnes særskilt.
Dette medlem mener det også er
behov for at regjeringen understreker overfor utlendingsmyndighetene
at barnets beste-vurderingen fremgår av enkeltvedtaket og at begrunnelsen
for vektlegging av de ulike hensyn tydeliggjøres i vedtakene. Dette
for at vurderingen skal kunne etterprøves.
På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen utarbeide en forskrift som
klargjør hvordan vurderingen av barnets beste skal foretas, og som
tydeliggjør at hensynet til barnets beste må vektlegges i større
grad når det gjelder innvandringsregulerende hensyn, i samsvar med Norges
menneskerettslige forpliktelser og for øvrig i tråd med utlendingslovens
intensjoner.»
«Stortinget ber regjeringen understreke overfor utlendingsmyndighetene
at barnets beste-vurderingen fremgår av enkeltvedtaket og at begrunnelsen
for vektlegging av de ulike hensyn tydeliggjøres i vedtakene.»
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til sine merknader under punkt 5 under komiteens generelle merknader.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser
til at flere organisasjoner har påpekt at det er behov for en juridisk
gjennomgang av forholdet mellom bestemmelsene i utlendingsloven og
FNs barnekonvensjon, og praktiseringen av gjeldende regelverk opp
mot de folkerettslige forpliktelsene som følger av FNs barnekonvensjon. Dette medlem mener
en slik juridisk gjennomgang kunne bidratt med viktige avklaringer.
Debatten som har versert rundt de lengeværende barna, avgjørelser
i EMD og kommentarer fra FNs barnekomité viser at det er behov for
en nærmere utredning om spørsmålet.
På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem en redegjørelse
for det nærmere innholdet i barnets beste-vurderingen basert på
internasjonale og nasjonale rettskilder.»
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til sine merknader under punkt 17 under komiteens generelle merknader.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser
til at regjeringen høsten 2008 innførte flere innstrammingstiltak.
Blant disse tiltakene var innføring av begrensede tillatelser uten
rett til fornyelse, for enslige mindreårige søkere over 16 år. Dette
medlem viser til at det i utlendingsforskriften § 8-8 fremgår
at enslige mindreårige asylsøkere som har fylt 16 år på vedtakstidspunktet
og som ikke har annet grunnlag for opphold enn at norske myndigheter
anser at søkeren er uten forsvarlig omsorg ved retur, kan gis oppholdstillatelse
etter lovens § 38 første ledd til fylte 18 år.
Dette medlem viser til at det
store flertallet av høringsinstansene, herunder Røde Kors, Redd Barna,
NOAS, Juss-buss og PRESS, var svært kritiske til gjennomføringen
av dette. Dette medlem er kritisk til at regjeringen
har innført en praksis som medfører at ungdommer lever i uforutsigbarhet,
med livet på vent, noe som går ut over blant annet skole, sosialt
liv og psykisk helse. Blant annet viser studier at mange av ungdommene
lever med store psykiske lidelser. Dels som følge av tidligere traumer
fra hjemlandet, fra opplevelser under flukten, og senere også på
grunn av den vanskelige livssituasjonen det er å leve med begrensede
tillatelser i Norge. Dette medlem stiller seg uforstående
til at disse utfordringene ikke er trukket frem i meldingen.
Dette medlem mener utlendingsforskriften må
endres, slik at det ikke lenger er anledning til å gi begrensede
tillatelser til enslige mindreårige asylsøkere. Dette medlem ser
på ordningen med begrensede tillatelser til enslige mindreårige
asylsøkere som en ordning som er i strid med hensynet til barns beste,
og som en ordning som har påført unge mennesker unødige og alvorlige
lidelser.
På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen endre utlendingsforskriften
§ 8-8 slik at det ikke lenger blir anledning til å gi begrensede
tillatelser til enslige mindreårige asylsøkere.»
Det vises i meldingen til at barn er særlig
utsatte for å bli ofre for menneskehandel i forbindelse med migrasjon.
Barn kan komme i et avhengighetsforhold til menneskesmuglere eller
andre voksne, som kan gi grunnlag for utnytting i menneskehandel.
Enkelte barn blir også utnyttet av sine omsorgspersoner. Stor gjeld
til menneskesmugleren kan medføre at personen blir presset inn i
prostitusjon eller tvangsarbeid. Den norske strategien i kampen
mot menneskehandel har hatt et bredt perspektiv og vært nedfelt
i regjeringens handlingsplaner. Regjeringen har som målsetting å
bidra til å bekjempe alle former for menneskehandel, både nasjonalt
og internasjonalt.
Utenriksdepartementet (UD) har stått i spissen for
en bred, norsk, internasjonal innsats for å forebygge menneskehandel,
ved å støtte prosjekter blant annet i land der ofre rekrutteres.
Regjeringen vil i henhold til handlingsplanen for perioden 2011–2014 prioritere
tiltak i opprinnelsesland for ofre som utnyttes i Norge og for øvrig
i land med særlige utfordringer. UD har i perioden 2000–2011 bevilget
om lag 467 mill. kroner til tiltak mot menneskehandel, herunder
mange som har et barnefokus.
Palermo-protokollen er det sentrale internasjonale
dokument på området, og har fått bred tilslutning fra FNs medlemsland.
Arbeidet mot menneskehandel er ytterligere styrket ved Europarådets
konvensjon mot menneskehandel som Norge ratifiserte i 2008. Den
inneholder en rekke bestemmelser knyttet til barn. Se nærmere omtale
i meldingen. EU vedtok 21. mars 2011 et nytt direktiv i kampen mot
menneskehandel.
I Norge har det i flere tilfeller oppstått mistanke om
menneskehandel med barn som kommer til landet alene. Barn som kommer
sammen med foreldre eller andre følgepersoner kan også være utsatt
for menneskehandel. Mistanke har også oppstått overfor barn som
ikke søker om beskyttelse.
FNs barnekomités anbefaling om å forsikre seg om
at barn ikke forsvinner og faller i hendene på menneskehandlere
og andre som utnytter dem, samt å etterforske tilfeller der barn
forsvinner, er ivaretatt i handlingsplanen mot menneskehandel. Planens
tiltak om barn som forsvinner fra omsorgssenter eller asylmottak,
følges opp av flere departementer (se boks 7.2 i meldingen). Barne-,
likestillings- og inkluderingsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet
skal se nærmere på tiltak for å forebygge at og oppklare om barn
og unge i mottak blir ofre for menneskehandel iht. tiltak 25 i regjeringens
handlingsplan. For mer informasjon om barn som forsvinner fra mottak,
se kapittel 8.3.7 i meldingen.
Barn kan bli utnyttet på mange måter, herunder
i prostitusjon, tvangsarbeid, tigging, tyveri og narkotikahandel.
Oppsøkende tjenester har rapportert om unge utlendinger som påtreffes
i Oslos rusmiljø. Det er sterk mistanke om at disse er styrt av
bakmenn.
Det er grunn til å anta at det er mørketall
med hensyn til omfanget av handel med barn i Norge, men også usikkerhet
knyttet til om personer som antas å være mindreårige ofre for menneskehandel
kan være over 18 år. Økt erfaring og kunnskap kan bidra til at flere
ofre identifiseres.
Det er viktig at hjelpeapparatet er oppmerksomme
på faresignaler som kan tilsi at et barn er utsatt for menneskehandel.
Koordineringsenheten for ofre for menneskehandel (KOM) har utarbeidet
en veileder med tilhørende liste over indikatorer for identifisering
av mulige mindreårige ofre for menneskehandel.
Barn står fritt til å forlate mottak og omsorgssenter.
I enkelte saker kan det imidlertid være grunn til å frykte at barn
som forsvinner har vært utsatt for kriminelle forhold og kan være
et offer for menneskehandel.
Politiet, barnevernsmyndighetene, utlendingsmyndighetene
m.fl. har et ansvar for å sikre mulige ofre tilrettelagt oppfølging.
Ofte er det politi, asylmottak, helsetjenester eller oppsøkende
virksomheter som først kommer i kontakt med barn som kan være utsatt
for menneskehandel. Disse har plikt til å melde fra til det lokale
barnevernet dersom det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet
eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt.
Mindreårige antatte ofre for menneskehandel skal
ha en verge. Den nye representantordningen for enslige mindreårige
asylsøkere vil ved sin ikrafttredelse også omfatte mindreårige ofre
for menneskehandel som er innvilget begrenset oppholdstillatelse (refleksjonsperiode).
Politiet skal blant annet identifisere offeret,
utarbeide trusselvurdering, iverksette eventuelle sikkerhetstiltak,
sikre at barnets rettigheter som fornærmet i straffesaken ivaretas
og etterforske og straffeforfølge bakmenn. Barnet har rett til advokat
som, i samråd med vergen, skal vurdere om anmeldelse skal leveres.
Barnet har også rett til bistandsadvokat i forbindelse med en eventuell
straffesak.
Et offer for menneskehandel kan samtidig ha
begått straffbare handlinger, eksempelvis solgt narkotika. Artikkel
26 i Europarådskonvensjonen om tiltak mot menneskehandel pålegger
statene å sikre at ofre for menneskehandel ikke i urimelig utstrekning
selv blir utsatt for straffeforfølgning.
Barnevernets ansvar følger av barnevernloven. Dersom
barnevernet mottar en melding om bekymring om mistanke om menneskehandel,
skal barnevernstjenesten følge opp meldingen etter samme prosedyrer
og saksbehandlingsrutiner som gjelder for andre barnevernssaker.
Det er utarbeidet et eget rundskriv om barnevernets ansvar for mindreårige som
er utsatt for menneskehandel og om samarbeid med andre etater.
Stortinget har nylig besluttet å innføre et
særskilt hjemmelsgrunnlag i barnevernloven for å beskytte mindreårige
ofre for menneskehandel. Endringen innebærer at det kan iverksettes
beskyttelsestiltak uten samtykke. Regjeringen har bevilget 17 mill. kroner
til å bygge opp et tilrettelagt institusjonstilbud til denne gruppen
utsatte barn.
Det er etablert tiltak i regi av kommuner og
det sivile samfunn med oppsøkende virksomhet og egne lavterskeltiltak
med blant annet helsetjenester.
UDI har retningslinjer og rutiner for oppfølging av
mulige ofre for menneskehandel, for saksbehandlere i utlendingsforvaltningen
og for mottakere.
Mindreårige med midlertidig opphold (refleksjonsperiode)
er den lokale barnevernstjenestens ansvar.
Inntil høsten 2011 hadde de få straffesakene
som er gjennomført i Norge hvor barn er ofre for menneskehandel,
handlet om barn som er utnyttet innen prostitusjon. Samtidig viser
rapporteringer at mindreårige i størst grad utnyttes i tvangsarbeid
eller tvangstjeneste. I hjelpeapparatet har kompetanse om menneskehandel
i Norge til nå i stor grad vært knyttet til utnytting i prostitusjon.
KOM peker på at dette kan være en av flere årsaker til at menneskehandel
med barn for andre former for utnytting ikke straffeforfølges. Et
par straffesaker etterforsket ved Hordaland politidistrikt den senere
tid viser likevel at politiet har evnet å avdekke menneskehandel
med mindreårige til tvangsarbeid/tvangstjeneste.
Antatte ofre for menneskehandel kan gis en begrenset
oppholdstillatelse i Norge på inntil 6 måneder, en refleksjonsperiode,
jf. utlendingsforskriften § 8-3 første ledd.
I 2011 søkte 11 mindreårige om slik tillatelse, hvorav
syv fikk innvilget refleksjonsperiode og én fikk innvilget begrenset
opphold. Én søknad ble trukket og to fikk avslag. Ved utarbeidelsen
av utlendingsforskriften mente enkelte høringsinstanser at refleksjonsperioden
i liten grad er tilpasset barn. Det ble blant annet bemerket at
barna må få rett til å oppholde seg i landet i påvente av en varig
løsning, uavhengig av om barnet samarbeider med politiet eller ikke.
Slik refleksjonsperioden er organisert i Norge
må det antatte offeret for menneskehandel være innstilt på å motta
hjelp, men det stilles ikke krav om kontakt med politiet eller at
barnet følger opp konkrete tiltak. Refleksjonsperioden skal gi det
antatte offeret tid til å restituere seg, og god oppfølging tilpasset
den mindreårige er viktig. En tidlig kontakt med politiet kan imidlertid
også bidra til å beskytte barnet.
Dersom barnet skal innvilges videre opphold
på grunn av pågående straffesak, må forholdet anmeldes. Hvis barnet
ikke ønsker å anmelde, men heller ikke kan returnere til sitt hjemland,
kan barnet istedenfor søke om beskyttelse og opphold på humanitært
grunnlag, jf. nedenfor. Det sentrale i denne sammenheng er å sikre
barnet kontinuitet i oppfølgingen i overgangen fra refleksjonsperiode
til opphold som asylsøker.
Ofre for menneskehandel kan søke om beskyttelse
(asyl). Dersom det er mistanke om at et barn som søker om beskyttelse
er utsatt for menneskehandel, skal barnet så langt det lar seg gjøre
intervjues av personer med spesialkompetanse på menneskehandel. UDI
har videre personer med særskilt ansvar for menneskehandel i sin
barnefaglige enhet.
Det er presisert i utlendingsloven at tidligere
ofre for menneskehandel skal anses som medlemmer av en spesiell
sosial gruppe, og dermed kan ha rett på anerkjennelse som flyktning
etter flyktningkonvensjonen. Det fremgår også av utlendingsloven
at det ved vurderingen av oppholdstillatelse av humanitære grunner
skal ses hen til om utlendingen har vært offer for menneskehandel.
Utlendingsforskriften fastsetter at ofre for
menneskehandel som avgir vitneforklaring som fornærmet i straffesak
mot bakmennene, som hovedregel har rett til oppholdstillatelse som
danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse i Norge. Tilsvarende tillatelse
kan gis andre som vitner i slik straffesak.
Norge kan i saker som omhandler menneskehandel
gjøre unntak fra tilbakeføring etter Dublin II-forordningen, slik
at asylsaken behandles i Norge.
Utlendingsmyndighetene må foreta en konkret og
individuell vurdering av om barnet risikerer å bli utsatt for menneskehandel
på nytt ved retur til det ansvarlige Dublin-landet, og om retur
i det enkelte tilfelle kan anses å være i strid med barnekonvensjonen.
Dersom barnet ikke har krav på beskyttelse mot retur til ansvarsstaten,
kan Norge likevel velge å unnta saken fra Dublin-prosedyre. Det
vil kunne være særlig aktuelt der søkeren har avgitt vitneforklaring
i straffesak om menneskehandel. En sak kan også unntas fra Dublin-behandling
dersom det er igangsatt etterforskning i en menneskehandelsak og
politiet har behov for søkerens tilstedeværelse i Norge under etterforskningen
eller gjennomføringen av straffesaken.
Også andre forhold kan tilsi at Norge realitetsbehandler
saken selv om vi ikke er forpliktet til det.
Utlendingsforskriften åpner for at barn av antatte ofre
for menneskehandel kan få familiegjenforening selv om mor eller
far bare har en begrenset oppholdstillatelse, dersom det anses å
være en alvorlig fare for barnets sikkerhet i hjemlandet og det
ikke er mulig for barnet å få beskyttelse der.
Et økende antall kvinner som identifiseres som ofre
for menneskehandel i Norge, har med seg barn eller føder barn her.
Det fremgår av handlingsplanen mot menneskehandel at situasjonen
for denne gruppen vil ha høy oppmerksomhet fremover, og tiltak for mor
og barn vil bli prioritert.
Flere aktører har meldt at det er betydelige
utfordringer knyttet til å følge opp denne gruppen tilstrekkelig,
blant annet fordi barna ofte ikke har hatt noen form for formalisert
opphold i perioden moren har refleksjonsperiode.
Høsten 2011 ble derfor utlendingsforskriften
endret, slik at disse barnas rettigheter blir bedre ivaretatt. Endringen
innebærer at barn som oppholder seg i Norge sammen med en forelder
med refleksjonsperiode, kan innvilges oppholdstillatelse i medhold
av utlendingsloven § 38, jf. utlendingsforskriften § 8-3 tredje
ledd. Se nærmere omtale i meldingens kapittel 7.
Komiteen viser til regjeringens
redegjørelse i meldinga om bekjempelse av menneskehandel med barn
eller menneskehandel der barn er involvert og de utvidede rettighetene
ofre for menneskehandel har til beskyttelse eller opphold ut fra
sterke menneskelige hensyn, og vil understreke behovet for å sikre
egnede botilbud for disse ofrene for menneskehandel.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser
til Redd Barnas rapport «Menneskehandel med barn», utgitt september
2012, der det kommer frem urovekkende opplysninger om store mangler
i behandling av asylsøknader til enslige mindreårige migranter som
av oppsøkende tjenester, mottak eller andre, er identifisert som
mulige offer for menneskehandel. Det skal ha blitt påvist at enslige
mindreårige asylsøkere som er identifisert som mulige ofre for menneskehandel,
skal ha blitt returnert til andre europeiske land i henhold til
Dublin II-avtalen uten at det har blitt foretatt noen sikkerhetsvurderinger
knyttet til risiko for videre utnyttelse («re-trafikkering»), og
uten at verge eller barnevernstjeneste ble varslet, eventuelt varslet
for sent eller i etterkant. Dette medlem peker på
at dette er i strid med forpliktelser Norge har etter internasjonale konvensjoner
som omhandler bistand til ofre for menneskehandel, og forventer
at regjeringen gjennomgår denne prosessen og gjør de nødvendige
endringene for at også Norge handler i tråd med de forpliktelsene
Norge har påtatt seg.
Dette medlem viser også til at
rapporten påpeker at det er grunn til å tro at frykt for å returneres til
et annet europeisk land bidrar til at en del mindreårige ofre anser
det som tryggest å holde seg unna myndighetenes søkelys. Dette kan
føre til at barn og unge som kan være utnyttet i menneskehandel,
unndrar seg omsorg, noe som kan vanskeliggjøre identifiseringen
av mulige ofre for menneskehandel. Dette medlem viser
til at enslige mindreårige asylsøkere tidligere var unntatt fra
ordningen med retur etter Dublin II-forordningen, og at dette ble
omtalt som «best practice» og noe som andre europeiske land så hen
til.
Det pekes i meldingen på at et godt opplærings-, helse-
og aktivitetstilbud under søknadsbehandlingen vil ha mye å si for
asylsøkerbarnas muligheter til å takle hverdagen i det norske samfunnet
etter bosetting i en kommune. Slike tilbud vil også være viktig for
at de barna som får avslag på sin søknad om beskyttelse skal være
best mulig rustet til en retur til hjemlandet. FNs barnekomité anbefalte
i sine merknader fra januar 2010 blant annet at Norge bør følge opp
asylsøkende barn nøye mens de er i landet, og at oppholdet i Norge
benyttes til å utstyre barna med kompetanse og ferdigheter som de
vil få behov for dersom de returnerer til hjemlandet.
Det følger av utlendingsloven at utlendingsmyndighetene
har ansvar for å sikre innkvartering til asylsøkere i Norge. Denne
oppgaven er delegert til Utlendingsdirektoratet (UDI). I henhold
til sektoransvarsprinsippet i norsk forvaltning har de kommunale
utdanningsmyndighetene ansvar for at barna i asylmottak får et forsvarlig
skoletilbud, mens kommunale helsemyndigheter har ansvaret for et
forsvarlig helsetilbud. Kommunen har også inntil ny vergemålslov
trer i kraft ansvar for å oppnevne verge for enslige mindreårige
asylsøkere.
Vertskommuner for asylmottak får et årlig tilskudd
som skal dekke de gjennomsnittlige utgiftene til helsetjenester,
barnevern, tolketjenester og administrasjon. Vertskommuner får også
tilskudd for elever i grunnskolealder som bor i asylmottak.
Asylsøkere som har tilbud om opphold i asylmottak
har, med unntak av opplysning, råd og veiledning, ikke krav på individuelle
tjenester etter lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen. Det
bevilges derfor midler til økonomiske ytelser til beboere i asylmottak.
Disse differensieres i henhold til hva slags mottak man bor på,
status i asylsøknaden, forsørgelsesbyrde og om det er selvhushold
eller kantine på mottaket. Asylsøkere som velger ikke å benytte
seg av tilbudet om plass i asylmottak eller omsorgssenter, får ikke
pengeytelser.
Det vises i meldingen til at enkelte foreldre
til barn som søker asyl i Norge kan være preget av traumatiske hendelser
og av den grunn ha nedsatt evne til å følge opp sine barn. I 2011
ble det gjennomført tiltak særskilt rettet mot barn og deres foreldre
som bor lenge i mottak. Tiltakene hadde som mål både å styrke barnas
mestringsevne og tilknytning til hjemlandet (morsmålsundervisning),
og gi foreldreveiledning og styrke foreldrenes omsorgsevne.
I desember 2007 overtok det daværende Barne- og
likestillingsdepartementet ansvaret for enslige mindreårige asylsøkere
under 15 år, jf. Ot.prp. nr. 28 (2007–2008). Enslige mindreårige
asylsøkere under 15 år gis tilbud om opphold i egne omsorgssentre mens
asylsøknaden behandles. Statlig regional barnevernmyndighet har
omsorgen for barna under oppholdet.
Ansvaret for omsorgen og botilbudet for enslige mindreårige
mellom 15 og 18 år ligger hos utlendingsmyndighetene, i praksis
hos de ansatte ved mottaket.
FNs barnekomité anbefalte i januar 2010 å utvide ansvarsområdet
for barnevernet til å omfatte også barn på 15, 16 og 17 år. Det
fremgår av Soria Moria-erklæringen at regjeringen har som mål at
også omsorgsansvaret for enslige mindreårige asylsøkere mellom 15
og 18 år skal overføres til barnevernet. Regjeringen anser at ressurssituasjonen
i barnevernet tilsier at det ikke blir mulig å overføre ansvaret
i denne stortingsperioden.
Asylsøkere har rett til et innkvarteringstilbud
fra de er registrert som asylsøkere og inntil de blir bosatt i en
kommune etter innvilget oppholdstillatelse, eller har fått et endelig
avslag på søknaden. Loven åpner også for at det kan tilbys innkvartering
til personer som har fått avslag på asylsøknaden i påvente av utreise.
I praksis gis alle med avslag tilbud om å bo i asylmottak.
Regjeringen oppnevnte ved kongelig resolusjon 27. oktober
2009 et offentlig utvalg som har vurdert organisering og rammer
for tilbudet til personer som søker asyl i Norge. Utvalgets rapport
NOU 2011:10 I velferdsstatens venterom ble avgitt 6. juni 2011. Rapporten
ble sendt på en bred høring, og høringsuttalelsene er nå til vurdering
i Justis- og beredskapsdepartementet sammen med utvalgets forslag.
Det vises i meldingen til at mottak for asylsøkere skal
være av nøktern standard og tilpasset i henhold til søkers behov
og hvilken fase i asylprosedyren søkeren er i, og de skal være lokalisert
over hele landet. Det er egne mottak og avdelinger for enslige mindreårige
asylsøkere.
Fordeler med de sentraliserte mottakene er at
det er enkelt å legge til rette for felles aktiviteter, og mottakspersonalet
får god oversikt over beboerne og eventuelle behov for særskilt
oppfølging. Ofte må imidlertid familier dele ett rom.
Desentraliserte asylmottak åpner for at asylsøkere
kan få mer normale rammer mens de bor i mottak. En utfordring med
slike er at barna blir mer avhengige av sine foreldre som kilde
til informasjon og for oppfølging for eksempel i forbindelse med
fritidsaktiviteter. Det er derfor særlig viktig å sikre gode rutiner
for oppfølging av familier i desentraliserte mottak.
Lidén m.fl. anbefaler desentraliserte familieenheter
med gåavstand og nær tilknytning til en sentralt plassert mottaksadministrasjon,
eventuelt kombinert med sentraliserte mottaksplasser.
Regjeringen vil ta initiativ til at situasjonen
til barn i mottak kartlegges med jevne mellomrom.
Det er ikke desentraliserte mottaksplasser for enslige
mindreårige mellom 15 og 18 år. Mottakene og avdelingene for enslige
mindreårige asylsøkere skal tilby et stabilt bomiljø for ungdommene
og sikre ivaretakelsen av dem mens asylsøknaden behandles, med individuell
kartlegging og tiltaksplan for tilpasset omsorgsbehov, bistand ved
behov for helsetjenester, samt tilbud om leksehjelp og aktiviteter.
Det skal være informasjonsprogram tilpasset behovene og forutsetningene
til denne gruppen.
Det pekes i meldingen på at en særlig viktig
oppgave er å ha oversikt over hvor ungdommene befinner seg, og hvem
som besøker dem. Mottak for enslige mindreårige asylsøkere har døgnbemanning, og
asylsøkerne har en egen kontaktperson i mottaket/avdelingen. Disse
mottakene har ansatte med barnefaglig kompetanse på høgskolenivå.
Det skal også være en ansatt med ansvar for returarbeid. Det skal legges
til rette for kontakt med omsorgspersoner i hjemlandet. Mottakene
har et tett samarbeid med lokalmiljøet og frivillige organisasjoner.
Det vises i meldingen til at enslige mindreårige asylsøkere
er en sammensatt gruppe. Det er utfordringer knyttet til etablering
av plasser for denne gruppen. I perioder hvor ankomstene har økt,
har situasjonen tidvis ført til at man har funnet det nødvendig
å plassere enslige mindreårige asylsøkere på ordinære mottak i påvente
av budsjettmessig avklaring. For 2012 er UDI gitt en egen fullmakt
for etablering og drift av mottaksplasser for enslige mindreårige asylsøkere
som vil bidra til at denne gruppen får et tilpasset botilbud mens
de bor i mottak.
I kapittel 6.3.6 i meldingen omtales ordningen med
begrenset tillatelse til enslige mindreårige asylsøkere mellom 16
og 18 år. Enslige mindreårige asylsøkere som gis slik tillatelse
skal ikke bosettes, men gis et tilpasset mottaks- og opplæringstilbud.
UDI har utarbeidet et nytt opplæringsprogram for
enslige mindreårige med begrenset tillatelse som skal være returmotiverende,
gi kunnskap og kompetanse som ungdommene kan ha nytte av i framtiden, samtidig
som det skal hjelpe deltakerne til å mestre tilværelsen mens de
er i Norge. Det vil bli evaluert i løpet av 2012 før man tar stilling
til om det skal videreføres.
Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat)
tilbyr enslige mindreårige asylsøkere som er under 15 år når de
fremmer søknaden, opphold på et omsorgssenter mens søknaden om beskyttelse
behandles, jf. barnevernloven § 5A-1. Tilbudet i omsorgssenter skal
ha tilsvarende kvalitet som tilbudet til barn som er i tiltak i
regi av barnevernet. De rettslige rammene for omsorgssentrene er
de samme som for ordinære barnevernsinstitusjoner, med de samme
reglene for beboernes rettigheter, tilsyn, kvalitetskrav, taushetsplikt
og krav om politiattest for ansatte.
I lov av 28. mai 2010 nr. 16 om behandling av opplysninger
i politiet og påtalemyndigheten (politiregisterloven) er det vedtatt
en egen bestemmelse om politiattest for personer som skal ha omsorg
for eller oppgaver knyttet til mindreårige (barneomsorgsattest).
Loven har ikke trådt i kraft.
Attesten er mer omfattende enn politiattestene som
tidligere ble krevet fremlagt i barnevernet og omfatter anmerkninger
knyttet til seksualforbrytelser, drap, narkotikaforbrytelser og
grov volds- og ranskriminalitet.
Etter utlendingsloven § 97 må personer som skal ansettes
i statlig mottak legge fram en tilfredsstillende politiattest. Videre
kan det kreves slik attest av andre som utfører oppgaver for utlendingsmyndighetene,
dersom disse har direkte kontakt med barn og unge som oppholder
seg i asylmottak. Av politiattesten skal det gå fram om vedkommende
er siktet, tiltalt, dømt eller ilagt forelegg etter visse straffebud om
seksuelle overgrep mot mindreårige. Justis- og beredskapsdepartementet
vurderer å gjøre tilpasninger i regelverket i lys av ny politiregisterlov.
Det pekes i meldingen på at det er en utfordring at
mange barn blir boende lenge i mottak i Norge. Ved utgangen av 2011
var det om lag 2 300 barn som hadde bodd i mottak i mer enn ett
år, i overkant av 600 av disse i mer enn tre år. For å unngå lang
botid i mottak er det viktig at saksbehandlingstiden i asylsaker
som berører barn er så kort som mulig. I de sakene hvor barn blir
boende lenge i mottak, skyldes dette imidlertid kun unntaksvis at
barnet venter på et endelig vedtak i saken. En viktig årsak til
at barn blir boende lenge i mottak er at mange barnefamilier ikke returnerer
til hjemlandet etter endelig avslag på sin søknad om beskyttelse,
slik de plikter.
En annen årsak er at de eller foreldrene har
en begrenset tillatelse som ikke gir grunnlag for bosetting.
En mindre gruppe av barn med lang oppholdstid i
mottak er de som har fått innvilget oppholdstillatelse, men hvor
det er lang ventetid på bosetting i en kommune. Regjeringen vil
endre målet for bosetting av familier med barn under 18 år fra mottak;
90 pst. skal være bosatt innen tre måneder etter vedtak om opphold.
Det kan være en særlig utfordring å få bosatt
enslige mindreårige. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi)
gjennomfører fra høsten 2011 et toårig pilotprosjekt med direkteplassering
av enslige mindreårige asylsøkere. Regjeringen vil vurdere ytterligere
tiltak som kan sikre rask bosetting av de som får opphold.
Det var totalt ca. 1 300 personer, hvorav 111 barn,
som i 2011 valgte å flytte fra mottak til en registrert privat adresse
mens de ventet på svar på asylsøknaden. Det å bo hos venner eller
slektninger kan i utgangspunktet være positivt for barnet i den
grad det normaliserer livssituasjonen, men det kan også ha noen
negative konsekvenser.
Alternativ mottaksplassering innebærer at UDI inngår
en skriftlig og gjensidig forpliktende avtale med kommunen om å
gi en person uten oppholdstillatelse et botilbud, i stedet for opphold
i asylmottak. Det kan benyttes når en enslig mindreårig har familie eller
andre omsorgspersoner bosatt i Norge og det er forhåndsklarert at
vedkommende vil bli bosatt i avtalekommunen hvis den enslige mindreårige
får oppholdstillatelse.
Dersom en enslig mindreårig har flyttet privat
før det er fattet vedtak i asylsaken og uten at det er inngått avtale
med kommunen, kan UDI forespørre kommunen om å inngå avtale om alternativ
mottaksplass. Også familier som har fått oppholdstillatelser med
begrensninger kan benytte alternativ mottaksplassering.
UDI og mottaket skal bidra til å hindre at enslige mindreårige
flytter til slekt eller bekjente uten at det er gitt forhåndsgodkjenning
fra den kommunen som den mindreårige ønsker å flytte til.
I 2011 ble det registrert at 100 enslige mindreårige
asylsøkere forlot mottak uten å oppgi ny adresse. Av disse er 10
personer bosatt, 28 personer er uttransportert av politiet eller
har returnert frivillig, og 13 personer på mottak eller annet kjent
oppholdssted. De som har kommet til rette har blant annet blitt
pågrepet av politiet i forbindelse med narkotikaomsetning og/eller
tyveri. Enkelte har blitt tatt hånd om av barnevernet eller igjen
fått plass i mottak. Flertallet av de som forlot mottak var mellom
16 og 18 år gamle. Av de 49 som fortsatt hadde ukjent oppholdssted pr.
mai 2012, er det 25 som ikke lenger er mindreårige.
Selv om det antas at de aller fleste forlater
mottakene frivillig, kan det ikke utelukkes at noen mindreårige
kan bli utsatt for noe kriminelt. UDI har, i samarbeid med politi
og barnevern, utviklet detaljerte rutiner for oppfølging av slike
saker.
Frivillige organisasjoner har blant annet etterlyst en
klarere prioritering av disse sakene hos barnevern og politi og
et bedre tverretatlig samarbeid for å kunne avdekke eventuell menneskehandel.
Det er behov for kontinuerlig bevisstgjøring og oppmerksomhet om
oppfølging hos ulike myndigheter når enslige mindreårige forlater
mottak uten å oppgi ny adresse. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet og
Justis- og beredskapsdepartementet samarbeider om hvordan man kan
forebygge og forhindre at barn forsvinner fra mottak.
Det pekes i meldingen på at det er viktig at
barn som bor i mottak og omsorgssentre er i aktivitet også utenom
skole og barnehage. Riktige aktivitetstiltak kan bidra til trygghet
og ferdigheter slik at barna kan klare seg godt og bli selvstendige
deltakere i samfunnet enten de får opphold i Norge eller avslag
og skal returnere til sitt hjemland.
På bestilling fra Justisdepartementet har Institutt for
samfunnsforskning (ISF) kartlagt aktivitetstilbudet til barn og
unge i mottak. ISF fant blant annet at det var stor bredde i aktivitetstilbudet
og at en stor andel av barna benytter seg av tilbudene, men at barn under
seks år og jenter i alderen 16 til 18 år deltar minst. Det var store
forskjeller i hvilken grad mottakene jobber planmessig med å sikre
et bredt tilbud som favner alle aldersgrupper og begge kjønn. Det
er idrett og friluftsaktiviteter som dominerer tilbudene som gis.
UDI har siden 2006 fått øremerkede midler til
aktivitetstiltak for barn i mottak. Midlene kommer i tillegg til
at driftsoperatørene skal organisere aktiviteter fra driftsbudsjettet,
og er blant annet benyttet til ulike sports- og fritidsaktiviteter,
kulturtiltak, konflikthåndteringskurs for ungdom og foreldreveiledningskurs.
I dette inngår også tiltak for lengeværende barn i mottak som bl.a.
skal bidra til å styrke deres mestringsevne og tilknytning til hjemlandet.
Det har vært en økning i bevilgningene til UDI fra
4,8 mill. kroner i 2006 til 14 mill. kroner i 2012. Disse har i
stor grad blitt brukt til å styrke det eksisterende tilbudet, heller
enn å utvide med alternative aktiviteter og tilbud. Det er fra og
med 2012 etablert en egen tilskuddsordning for aktiviteter som har
som formål å sikre at barn i asylmottak får en meningsfull hverdag
og en så normalisert barndom som mulig innenfor rammene av asylmottakene.
Lov om barneverntjenester gjelder for alle barn som
oppholder seg i Norge, uavhengig av statsborgerskap eller rettslig
status. Dersom ansatte ved mottak, omsorgssenter eller andre som
møter asylsøkende barn mener det er grunn til å tro at et barn blir
mishandlet eller utsatt for andre former for alvorlig omsorgssvikt,
har de en plikt til å gi opplysninger til barnevernet, jf. barnevernloven
§ 6-4. Mottak for enslige mindreårige asylsøkere har som rutine
å varsle barnevernstjenesten i kommunen der asylmottaket er plassert
når det kommer en enslig mindreårig til mottaket.
Det forekommer at barn blir etterlatt av sine
foreldre. Barnevernet må i disse sakene foreta en vurdering av barnas
behov, herunder behov for omsorgsovertakelse.
Ansvaret for helsetjenestene til asylsøkere
følger av kommunehelsetjenesteloven. Asylsøkere har rett til helsetjenester,
herunder tolketjenester, på lik linje med øvrige innbyggere i kommunen.
Personer under 18 år uten lovlig opphold har tilnærmet lik rett
til nødvendig helsehjelp som barn med lovlig opphold i riket. Asylsøkere
er dekket av Folketrygden og betaler egenandel for helsetjenester
utenom førstegangs helseundersøkelse, på lik linje med norske borgere.
Helsedirektoratet har utgitt en egen veileder
om helsetilbudet til asylsøkere, flyktninger og familiegjenforente
og en veileder for bruk av tolk i helsetjenesten.
Det vises i meldingen til at det å fange opp
sårbare barn og unge i mottak kan by på utfordringer. NTNU samfunnsforskning
har på oppdrag for UDI gjennomført en kartlegging med mål om å øke
kunnskapen om barn og unge med nedsatt funksjonsevne i asylmottak
og hvilken oppfølging de får. Det kan være språklige og kulturelle
utfordringer knyttet til å diagnostisere og identifisere ulike funksjonshemninger.
I tillegg er ikke alle funksjonshemninger like lette å oppdage.
Psykiske vansker er den funksjonshemning som er mest utbredt i denne
gruppen, og er samtidig vanskeligst å identifisere. Andelen med
psykiske vansker er større hos enslige mindreårige asylsøkere enn
hos barn som kommer med sine foreldre. Det er en risiko for å sykeliggjøre
tilstander som for denne gruppen er normale reaksjoner på en unormal livssituasjon.
Tegn på traumer kan fanges opp i flere ulike faser og sammenhenger.
Barn og unge i mottak kan også være sårbare
for å bli utsatt og eksponert for vold. I mottakssystemet pågår
forebyggende arbeid mot vold i nære relasjoner, herunder tvangsekteskap
og kjønnslemlestelse.
Regjeringen vil bedre identifiseringen av sårbare asylsøkere,
særlig barn, og legge til rette for en god oppfølging av personer
som blir identifisert med særskilte behov. FNs barnekomité anbefalte
nøye identifisering og undersøkelser av barn som har opplevd krigskonflikter
og oppfølging med rehabilitering og reintegrering.
Alle barn med lovlig opphold i landet har samme rettigheter
når det gjelder oppsøkende tannhelsetjenester.
Asylsøkende barn har ikke lovfestet rett til
barnehageplass iht. barnehageloven, men kan likevel få plass. Barn
i aldersgruppen fra to år og til grunnskolealder skal derimot ha
et tilrettelagt tilbud på minimum tre timer pr. dag, mandag til
fredag. For barn i alderen 0 til 2 år skal mottaket sørge for et
avlastningstilbud for foreldre som sikrer foreldrene mulighet til
å delta i informasjonsprogram og norskopplæring.
UDI skal dekke foreldrebetaling for barnehageplass
til fire- og femåringer i mottak. Fra 1. januar 2011 inngår tilskudd
til barnehagetilbud til barn av asylsøkere som en del av vertskommunetilskuddet.
Barn og unge i omsorgssenter og asylmottak har den
samme retten til grunnskoleopplæring som andre barn og unge i Norge,
herunder rett til spesialundervisning og særskilt språkopplæring.
Retten til grunnskoleopplæring gjelder fra det tidspunkt det er
sannsynlig at barnet skal oppholde seg i Norge i lengre tid enn
tre måneder, det vil si dersom det er sannsynlig at det vil bli
gitt oppholdstillatelse eller at det vil ta lengre tid enn tre måneder
å få svar på søknaden.
Det har ingen betydning for retten til grunnskoleopplæring
om oppholdet i landet er ulovlig. Det er tilstrekkelig at barnet
faktisk har oppholdssted i landet.
Asylsøkere over opplæringspliktig alder (vanligvis
16 år) har ikke rett til grunnskoleopplæring for voksne (jf. opplæringsloven
§ 4A-1), men kommunen kan likevel gi et slikt tilbud.
Asylsøkere over 16 år som venter på svar på
sin søknad om beskyttelse, har ikke rett til videregående opplæring.
Fylkeskommunen kan likevel ta inn mindreårige asylsøkere til videregående
opplæring i påvente av vedtak om oppholdstillatelse.
NOU 2010:7 Mangfold og mestring. Flerspråklige
barn, unge og voksne i opplæringssystemet, foreslår blant annet
at ungdom i aldersgruppen 16–18 år som kommer til Norge før de fyller
18 år, bør få rett til videregående opplæring. Utvalget viser til
en rapport om forholdet mellom barnekonvensjonen og norsk rett.
Regjeringen vurderer spørsmålet om rett til grunnskoleopplæring
for ungdom over opplæringspliktig alder (vanligvis 16 år) og rett
til videregående skole for ungdom under 18 år som søker asyl eller
opphold på annet grunnlag.
Tilbud om norskopplæring omfatter asylsøkere som
er over 16 år og som ikke har fått avslag på sin søknad om beskyttelse.
Opplæringen er frivillig og avsluttes når den enkelte har fått 250
timer opplæring eller når det blir gitt endelig avslag. Det fremgår
i meldingen at ordningen ble gjeninnført av regjeringen Stoltenberg
II fra 1. september 2007, etter at den ble fjernet av regjeringen
Bondevik II.
For å bedre kunnskapen om opplæringstilbudet for
barn og unge asylsøkere har Utdanningsdirektoratet foretatt en kartlegging
som ble publisert i oktober 2011.
Mindreårige asylsøkere uten foreldre eller andre med
foreldreansvar har ifølge vergemålsloven rett til å få oppnevnt
verge. Oppnevningen skal foretas så raskt som mulig av overformynderiet
i den kommunen barnet oppholder seg.
Det følger av vergemålsloven § 39 at der hvor
ingen har foreldreansvaret for den mindreårige, skal vergen ta «avgjørelser
om hans underhold, oppfostring og opplæring». Vergen har ikke omsorgsansvar for
den mindreårige. Vergen er stedfortreder for foreldrene når det
gjelder de juridiske sidene av foreldreansvaret og skal være barnets
rettslige representant overfor offentlige myndigheter.
Det pekes i meldingen på at dagens vergeordning for
enslige mindreårige asylsøkere har svakheter som kan få følger for
barnets rettssikkerhet.
Det arbeides med å styrke arbeidet med rekruttering
og opplæring av vergene. Fra 1. juli 2009 ble det innført et eget
kommunalt tilskudd for avlønning av verger for enslige mindreårige
asylsøkere mens de er i transittfasen. Norsk Folkehjelp bistår med
opplæring. Det er etablert en vergevaktordning i transittfasen for
å sikre at saksgangen ikke blir forsinket.
Regjeringen tilførte fra januar 2012 ytterligere midler
for å styrke dagens vergeordning fram til ny representantordning
er på plass.
Det er ulikheter mellom den tradisjonelle vergerollen,
med fokus på ansvar for den mindreåriges økonomiske forhold, og
den enslige mindreårige asylsøkers spesielle behov. Barnekomiteen
har uttrykt bekymring for at verger ofte pålegges for mange oppgaver
og derfor ikke kan utøve sin rolle adekvat, og anbefaler at vergens
rolle avklares i ny vergemålslov.
Lov 26. mars 2010 nr. 9 om vergemål vil ved
sin ikrafttredelse erstatte vergemålsloven av 1927, og har som formål
å gi økt rettssikkerhet til sårbare grupper ved at vergemålsmyndigheten
vil bli regionalisert, gjennom opprettelsen av en samlet klage-
og tilsynsfunksjon, samt gjennom sikring av at politiattest fremlegges.
På bakgrunn av forslag fra regjeringen vedtok Stortinget
i mars 2012 endringer i utlendingsloven som vil innføre en representantordning
for enslige mindreårige asylsøkere og styrke denne gruppens rettslige
stilling. Ansvaret for representantordningen vil bli lagt til fylkesmannen.
De særskilte reglene om representant for enslige mindreårige
asylsøkere vil gi klarere retningslinjer for hva som skal være representantens
oppdrag og sikre at alle representantene får nødvendig og kvalitativt
lik opplæring.
Retten til representant skal gjelde alle enslige mindreårige
asylsøkere og mindreårige antatte ofre for menneskehandel som søker
om refleksjonsperiode.
Plikten til å høre barnet vil bli lovfestet,
samt at representanten skal ta hensyn til den mindreåriges nasjonale,
språklige, religiøse og kulturelle bakgrunn.
Representantordningen skal også sikre barna kontinuerlig
oppfølging, også dersom barnet flytter eller det av andre årsaker
er nødvendig å oppnevne en ny representant. Loven stiller krav om
at representanten skal være egnet. Representantene skal legge frem
en politiattest i samsvar med reglene om barneomsorgsattest i ny
politiregisterlov.
Enslige mindreårige asylsøkere har rett til
fri advokatbistand i forbindelse med fremsettelse av søknad om beskyttelse.
En del søkere som oppgir å være enslige mindreårige, viser seg å
være over 18 år etter en aldersundersøkelse. UDI har derfor gitt
retningslinjer for når retten til advokatbistand skal inntre.
Alle asylsøkere har rett til fri rettshjelp
i inntil fem timer i forbindelse med klage over avslag på søknad
om beskyttelse og ytterligere fem timer ved eventuelt personlig
fremmøte ved behandling av klagesaker i UNE. For familier gis det
et tillegg på én time for ektefelle eller samboer og for hvert barn mellom
14 og 18 år. Asylsøkere kan også få fri rettshjelp, jf. rettshjelploven,
på andre områder enn i asylsaken, som ved krav om voldsoffererstatning,
i sak om tvangsekteskap eller ved vurdering av anmeldelse for menneskehandel.
Advokaten kan også be barnevernet om å dekke bistand i saker der
det er uenighet om tvangstiltak.
Komiteen viser til regjeringens
redegjørelse for asylsøkerbarnas tilbud og rettigheter under søknadsbehandlingen.
Der omtales ansvarsfordelingen mellom utlendingsmyndigheter, som
skal sikre innkvartering, og kommunale myndigheter, som har ansvar
for skole, helsetilbud og vergeordning. Retten til økonomiske ytelser
er knyttet til opphold i asylmottak. Enslige mindreårige asylsøkere
under 15 år har rett til tilbud i egne omsorgssentre og er under
barnevernets ansvarsområde, mens enslige mindreårige over 15 år
foreløpig ikke er omfattet. Komiteen har merket seg
at målet om at alle enslige mindreårige asylsøkere skal være under
barnevernets ansvar, ikke blir gjennomført i inneværende stortingsperiode.
For øvrig avventer komiteen den videre oppfølgingen
av NOU 2011:10 I velferdsstatens venterom, som har vært på høring
med frist 15. januar 2012.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til punkt 20 under komiteens generelle merknader.
Komiteen har merket seg at det
er igangsatt et arbeid for å forebygge og forhindre at barn forsvinner fra
mottak. Av 100 som forsvant fra mottak i 2011, er det fortsatt 49
man ikke vet hvor befinner seg. Dette er egnet til bekymring. Det
kan ikke utelukkes at disse barna er utsatt for noe kriminelt eller
blitt rekruttert til kriminell virksomhet. Komiteen forutsetter at
resultatet av det forebyggende arbeidet blir rapportert på vanlig
måte.
Barn og unge i omsorgssenter og asylmottak har rett
til grunnskole på linje med alle andre, men begrenset rett til barnehageplass
og muligheter for videregående opplæring.
Komiteen har merket seg at det
arbeides med en styrking av dagens vergeordning.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til punkt 11 under komiteens generelle merknader.
Komiteen viser videre til at
enslige mindreårige asylsøkere har rett til fri advokatbistand fra
tidspunktet for framsettelse av søknaden, men at det er innført
begrensninger i denne retten for søkere som antas å kunne være over
18 år.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til punkt 9 under komiteens generelle merknader.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti er
skuffet over at regjeringen i meldingen ikke følger opp sitt eget
mål i Soria Moria-erklæringen om at omsorgsansvaret for også enslige
mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år skal overføres til barnevernet.
Dette medlem mener enslige mindreårige asylsøkere
i altfor lang tid har blitt møtt med et tilbud som verken ivaretar
barnas rettssikkerhet eller deres omsorgsbehov. Dette medlem viser
til at FNs barnekomité i januar 2010 anbefalte å utvide ansvarsområdet
for barnevernet til å omfatte også barn på 15, 16 og 17 år. Dette
medlem viser til at barnekomiteen blant annet «uttrykker
bekymring over at enslige mindreårige asylsøkere ikke blir fulgt
opp på et betryggende vis av barnevernet». Barnekomiteen uttrykker
også følgende:
«Komiteen er også betenkt over at parten har begrenset
barnevernets ansvarsområde til barn under 15 år, noe som innebærer
at eldre barn får mindre hjelp».
Dette medlem viser til komiteens
følgende konkrete anbefaling:
«å utvide ansvarsområdet for barnevernet til å omfatte
også barn på 15, 16 og 17 år, som planlagt».
Dette medlem uttrykker bekymring
over at det bare i perioden fra 2005 til 2012 er registrert så mange
som 453 forsvinninger av barn fra norske mottak, og uten at det
i de registrerte tilfellene er oppgitt nytt oppholdssted. Enslige
mindreårige asylsøkere er en særlig sårbar og utsatt gruppe for
blant annet organisert kriminalitet og menneskehandel.
Dette medlem mener at å overføre
omsorgsansvaret for enslige mindreårige asylsøkere mellom 15 og
18 år til barnevernet er et viktig tiltak for å motvirke forsvinninger
av enslige mindreårige asylsøkere, i tillegg er det avgjørende for
å gi et mer helhetlig og bedre behandlingstilbud til denne gruppen.
Det pekes i meldingen på at barn har et særlig
behov for forutsigbarhet og stabilitet, og at den tiden som tilbringes
i usikkerhet mellom vedtak og utreise, bør være kortest mulig. Det
legges derfor vekt på at vedtak som berører barn skal gjennomføres
uten unødig opphold.
Det vises i meldingen til at som hovedregel
gis personer som får endelig avslag på søknad om beskyttelse en
frist på mellom sju og tretti dager for selv å reise ut av landet.
Det er adgang til å sette en lengre frist dersom det anses nødvendig,
men vurderingen skal være streng. Formålet er å sikre at familien
får tilstrekkelig mulighet til å forberede seg på utreisen.
Enslige mindreårige asylsøkere og barnefamilier som
ikke har fått oppholdstillatelse blir oppfordret til å reise hjem
frivillig og får tilbud om hjelp til å gjennomføre reisen. Dersom
personen ikke reiser hjem selv eller samarbeider om å returnere
frivillig, kan politiet uttransportere med tvang.
Å motivere personer med avslag på søknad om beskyttelse
til å returnere til hjemlandet er en prioritert oppgave for utlendingsmyndighetene,
men utfordrende.
Informasjon om retur gis til asylsøkere gjennom hele
søkeprosessen – av politiet ved registrering av asylsøknaden, av
NOAS ved ankomst til mottak, og av ansatte i mottak. UDI arbeider
kontinuerlig med å utvikle målrettet informasjon.
Alle mottak arrangerer faste informasjonsmøter med
IOM to ganger i året. IOM har også, på oppdrag fra UDI, gjennomført
informasjonskampanjer om frivillig retur. Mottakene er videre pålagt
å ha egne informasjonsprogram for beboerne der retur inngår som
tema, og skal legge til rette for individuelle samtaler for interesserte
beboere. Alle beboere over 18 år kalles inn til en individuell retursamtale
ved avslag.
I utgangspunktet er det foreldrenes ansvar å
gi nødvendig informasjon til barna om retur, og praksis i dag er
at det er opp til dem å avgjøre om barna skal delta på samtaler
om avslag på søknaden og retur. Det er ønskelig å sikre at barna
gis informasjon om familiens status og retur så tidlig som mulig.
Barn skal få mulighet til å delta aktivt i returprosessen og også
få anledning til å si sin mening. Regjeringen vil be UDI vurdere
om informasjon om retur kan målrettes bedre, med sikte på at barn
skal få relevant og god informasjon.
UDI har utviklet et informasjonsprogram i ordinære
mottak for barn og unge.
Barnefamilier med endelig avslag på søknad om beskyttelse
utgjør en betydelig andel av de utreisepliktige i mottakssystemet.
Ifølge IOM er det behov for en særlig innretting både av informasjon
og returstøtte mot barnefamilier, ettersom denne gruppen møter mer
komplekse utfordringer ved retur enn enslige voksne. På oppdrag
fra UDI gjennomførte Norsk institutt for forskning om oppvekst,
velferd og aldring (NOVA) i 2010 en studie om hva som motiverer barnefamilier
med avslag til å returnere hjem. Rapporten understreker familienes
behov for forutsigbarhet, og det anbefales at barnefamilier som
ikke returnerer frivillig, bør tvangsreturneres raskt. Videre anbefales
samtalegrupper og morsmålsundervisning for barn. Det anbefales også
å etablere kontakt med lokal skole i hjemlandet for å planlegge
barnas framtidige skolegang etter retur. UDI arbeider med å følge opp
denne rapporten.
Departementet mener det er behov for ytterligere kunnskap
om hvilke avveininger som gjøres i familier som velger å bli i Norge
over lang tid framfor å vende hjem. Forskningsstiftelsen FAFO ble,
etter anbudsrunde våren 2011, gitt oppdraget med å foreta en studie
av motivasjon for retur. Endelig rapport skal foreligge sommeren
2012.
Regjeringen ønsker å styrke returarbeidet rettet mot
enslige mindreårige. Det er i liten grad satset på returtiltak for
denne gruppen tidligere. Regjeringen ønsker å legge til rette for
at enslige mindreårige med avslag eller begrenset tillatelse kan
returnere hjem på en slik måte at de gis mulighet for å etablere
seg på nytt i hjemlandet.
Mange enslige mindreårige med en begrenset tillatelse
holder fast på håpet om at de vil få en forlenget tillatelse. Det
framgår av UNHCRs studie av afghanske enslige mindreårige at mange
føler at de reiser til Europa på oppdrag for familien. Tanken på
å gi opp og reise hjem er forbundet med tabu. Det er derfor grunn
til å tro at det i mange tilfeller er familien i hjemlandet som
sitter med nøkkelen når det gjelder å åpne muligheten for hjemreise
for den mindreårige.
Voluntary Assisted Return Programme (VARP) er
et program som tilbyr assistanse til dem som returnerer frivillig
fra Norge til sine hjemland. Programmet tilbyr en velorganisert
og sikker retur.
Antallet medfølgende barn som har returnert
frivillig har økt de senere årene. Antallet enslige mindreårige
som søker om og reiser frivillig, er svært lavt.
Det vises i meldingen til at reintegreringsstøtten skal
gjøre det enklere for dem som ikke har oppholdstillatelse i Norge
å velge frivillig retur ved at de får økonomisk støtte til å reetablere
seg i hjemlandet. Fra 1. juli 2010 ble det innført et tilbud om
utvidet, gradert reintegreringsstøtte, som innebærer at personer
som raskt tar initiativ til egen retur, mottar høyere økonomisk
støtte, også til barn.
Effekten av gradert reintegreringsstøtte har
vist seg ved en vesentlig økning i søknader om frivillig retur første
år etter innføringen og ved at flere har reist tidlig etter avslag
for å oppnå maksimal reintegreringsstøtte.
Det er også innført målrettede reintegreringsprogrammer
som legger til rette for en bedre start i hjemlandet for blant annet
barnefamilier. Gjennom programmene får også barna et tilbud om reintegreringsstøtte
som kan benyttes til for eksempel skole og utdanning.
Det er egne program for Afghanistan, Irak, Etiopia
og Somalia.
Med hensyn til enslige mindreårige har UDI,
i samarbeid med IOM, også utviklet et særskilt returprogram tilpasset
denne gruppens behov.
For ytterligere å motivere barnefamilier til
å returnere er returstøtten til barnefamilier økt med kr 10 000
pr. barn fra juni 2010. Dette kommer i tillegg til de eksisterende
støtteordningene.
Personer uten oppholdsgrunnlag blir underrettet om
at politiet vil gjennomføre tvangsretur dersom utreisefristen som
er satt ikke overholdes. Tvangsmessig retur av barn skal gjennomføres
så skånsomt som mulig.
Det pekes i meldingen på at en uttransportering skal
skje så snart som mulig etter at utreisefristen er oversittet. Uttransportering
med tvang innebærer at familiene ikke selv kan forberede og gjennomføre hjemreisen.
I tillegg vil foreldrene få en gjeld til den norske stat tilsvarende
det uttransporteringen koster. Denne gjelden må være betalt før
personen eventuelt kan reise inn igjen i Norge. Barn blir ikke personlig ansvarlig
for uttransporteringsgjeld.
Når det gjelder enslige mindreårige som skal
returneres uten familie, er situasjonen noe annerledes. For denne
gruppen må uttransporteringsgjelden være betalt før vedkommende
kan reise inn igjen. Dette gjelder uavhengig av alderen på den enslige
mindreårige.
Regjeringen vil styrke politiets budsjett for
å legge til rette for flere tvangsreturer.
Før fristen for utreise utløper skal familien
ha vært i kontakt med politiet og avtalt utreise. Dersom de innretter
seg etter vedtaket, og velger ikke å bruke denne perioden til å
forberede utreise, vil det normalt ikke gis noen ny utreisefrist
etter at politiet har pågrepet og planlagt uttransport.
Det foreligger en egen instruks som gir føringer for
PUs arbeid med uttransportering av barn. I instruksen framheves
det at det ved uttransportering skal legges vekt på barnets beste.
Familier skal – så langt det lar seg gjøre –
uttransporteres samlet. Det er ikke aktuelt å uttransportere barn
alene som har vært i Norge sammen med foreldre, der foreldrene har
forsvunnet.
Ved uttransport av barn skal det så vidt mulig unngås
bruk av tvangsmidler. Alternativer til fengsling, som for eksempel
meldeplikt eller pålegg om bestemt oppholdssted, vil alltid benyttes
dersom dette fremstår som tilstrekkelig. Ved pågripelse/tvang legges
det opp til kort fengslingsperiode og snarlig uttransport.
Dersom pågripelsen skjer dagen før uttransport, blir
familien plassert på en egen familieavdeling på Politiets utlendingsinternat,
Trandum. Personellet her legger særlig vekt på barns behov. Det
er dialog med barnevernet.
I tråd med Prop. 12 S (2010–2011) pågår et arbeid
med å oppgradere og utvide Trandum ved bruk av modulbygg. Her vil
det bli etablert en spesialtilpasset avdeling for barnefamilier,
enslige mindreårige og enslige kvinner, skjermet fra de andre avdelingene.
PU vurderer i hver enkelt sak egnet tidspunkt
for pågripelse. I de fleste tilfeller blir pågripelsen vurdert å
være mindre inngripende for familien dersom den gjennomføres tidligst
dagen før uttransporten. I enkelte tilfeller er det nødvendig å
gjennomføre pågripelsen tidlig om morgenen. Politiet varsler ikke
den som skal pågripes eller andre som står dem nær om pågripelsen.
Dette begrunnes i politioperative hensyn, herunder faren for unndragelse.
Ved planlegging av hvordan pågripelse skal finne sted, vurderer
politiet hva som er det beste for barnet. Barn skal for eksempel
ikke pågripes i skoletiden, og de forsøkes alltid pågrepet sammen
med foreldrene. Pågripelsen skal gjennomføres så skånsomt som mulig.
Ved uttransportering av en barnefamilie vurderes behovet for ledsagelse
i hvert enkelt tilfelle.
Dersom den enslige mindreårige unnlater å følge vedtaket
og ikke kontakter politiet for å varsle om utreisetidspunkt, setter
politiet et tidspunkt for utreise. Politiet skal i disse sakene
varsle lederen ved mottaket eller annen kontaktperson. Om nødvendig
skal det settes en lengre utreisefrist enn normalt.
PU skal ta hensyn til den mindreårige i alle
ledd av sitt arbeid med uttransportering som omfatter barn, herunder
enslige mindreårige. I henhold til utlendingsloven § 90 åttende
ledd kan ikke enslige mindreårige tvangsreturneres til andre enn
familiemedlemmer, utnevnt verge eller annet forsvarlig omsorgstilbud.
Ved uttransportering av enslige mindreårige skal vedtaksmyndigheten
eller PU opprette/formidle kontakt med omsorgsperson i hjemlandet.
For noen kan returen bli enklere når det er
synlig at norske myndigheter er ansvarlige og at de ikke vender
hjem fordi de selv «sviktet» familien.
Uttransportering av enslige mindreårige skal
utføres på en mest mulig skånsom måte. En enslig mindreårig følges
alltid av ledsagere på uttransporteringen.
Det vises i meldingen til at det i vurderingen
av om det foreligger sterke menneskelige hensyn for en asylsøker
skal legges vekt på om «utlendingen er enslig mindreårig uten forsvarlig
omsorg ved retur», jf. utlendingsloven § 38 annet ledd bokstav a.
Med forsvarlig omsorg menes primært familie, men også privat eller
offentlig omsorgsinstitusjon. Oppsporing av mindreårige asylsøkeres
omsorgspersoner har vist seg å være utfordrende.
Det vises i meldingen til at det er sterke holdepunkter
for å anta at enslige mindreårige asylsøkere holder tilbake informasjon
om familie i hjemlandet/transittland.
Det har vært liten oppmerksomhet på oppsporing og
returløsninger for denne gruppen, også i andre europeiske land.
Noe av bakgrunnen for dette er at antallet enslige mindreårige som
har fått avslag har vært svært lavt.
Anvendelse av ulike omsorgsløsninger i den mindreåriges
opprinnelsesland har følgelig i liten grad vært prøvd ut i praksis.
Utfordringen er at det i flere av landene Norge mottar enslige mindreårige asylsøkere
fra, kan være vanskelig å identifisere eller få tilgang til egnede
omsorgsinstitusjoner.
Regjeringen besluttet høsten 2009 at det skal
tas sikte på å etablere omsorgstilbud i enslige mindreåriges opprinnelsesland,
i første omgang i Afghanistan og i Irak. Det ble samtidig besluttet
at tiltaket skal evalueres ett år etter oppstart, og at frivillige
organisasjoner i Norge skal tas med på råd.
Bakgrunnen var at antallet enslige mindreårige asylsøkere
hadde økt betydelig fra årsskiftet 2007/2008. Dette ga et press
på mottakssystemet og kommunenes kapasitet til å bosette. Svært
mange enslige mindreårige ble værende lenge i mottak.
Majoriteten av enslige mindreårige som kommer fra
Afghanistan og Irak er gutter over 15 år. Målgruppen for et omsorgstilbud
er derfor ungdom og unge voksne i alderen 16–20 år som ikke har
et beskyttelsesbehov, og hvor fravær av omsorgspersoner er utslagsgivende
for at en oppholdstillatelse gis. Ut fra målgruppen blir det derfor
riktigere å bruke benevnelsen ungdomshjem. Det tas sikte på at halvparten av
plassene skal stilles til rådighet for lokal ungdom.
Tilbudet som skal gis på et slikt ungdomshjem skal
utgjøre et helhetlig reintegreringsprogram, herunder tilbud om bolig
i form av internat/bofellesskap og døgnbemannet omsorg, yrkesopplæring
eller utdanning og individuelle planer for den enkelte, samt tilbud
om bistand til oppsporing og eventuelt hjemreise til familie.
Det har vært et mål for Norge å etablere et
bredt europeisk samarbeid om disse prosjektene. Det at mange land
samarbeider styrker muligheten for å lykkes med å forebygge migrasjon
av enslige mindreårige. Arbeidet med etablering av et ungdomshjem
eller omsorgstilbud videreføres nå gjennom et europeisk returprosjekt
for enslige mindreårige, European Return Platform for Unaccompanied
Minors (ERPUM).
Spørsmålet om etablering av omsorgstilbud har vært
tema på flere møter mellom Justisdepartementet og frivillige organisasjoner.
I arbeidet med et ungdomshjem har det vært prioritert
å etablere en god dialog med myndighetene i henholdsvis Afghanistan
og Irak. Våre utenriksstasjoner i de respektive landene har her
vært viktige samarbeidspartnere i dette arbeidet. Parallelt er Norge
i forhandlinger med aktuelle operatører.
Det er gjennomført en rekke møter med afghanske
myndigheter, aktuelle operatører samt andre internasjonale organisasjoner
(UNHCR, UNICEF, Redd Barna mv.) i Kabul. Det tas sikte på etablering av
et tilbud med 100 plasser i Kabul, hvorav 25 plasser avsettes til
lokal ungdom som allerede oppholder seg i landet.
Arbeidet med etablering av omsorgstilbud i Irak har
vært rettet mot Nord-Irak og den kurdiske regionale selvstyreregjeringen.
Norge har gjennomført en rekke møter med kurdiske myndigheter, aktuelle operatører
og internasjonale organisasjoner (UNICEF, UNHCR mv.). Ankomstene
av enslige mindreårige fra Irak har imidlertid gått vesentlig ned
siden Norge startet opp arbeidet med omsorgstilbud. Sammen med våre
europeiske partnere vurderes det likevel ulike muligheter for å
legge til rette for et omsorgstilbud i byen Erbil i Nord-Irak.
Utlendingslovgivningen regulerer i hvilke tilfeller
politiet kan benytte seg av frihetsberøvelse i utlendingssaker.
Et tvangsmiddel kan etter utlendingsloven § 99 bare benyttes når
det er tilstrekkelig grunn til det, og kan ikke brukes når det etter
sakens art og forholdene ellers ville være et uforholdsmessig inngrep.
1. mars 2012 trådte det i kraft en rekke endringer i utlendingslovens
regler om tvangsmidler. Blant annet ble det uttrykkelig presisert
i utlendingsloven § 106 andre ledd at det ikke skal besluttes pågripelse eller
fengsling dersom det vil være tilstrekkelig med meldeplikt eller
pålegg om bestemt oppholdssted.
Etter straffeprosessloven § 184 andre ledd andre punktum
skal personer under 18 år ikke fengsles med mindre det er «tvingende
nødvendig». Denne bestemmelsen ble innført i 2012, og innebærer
en hevet terskel for fengsling av barn. Bestemmelsen gjelder også
ved fengsling i medhold av utlendingsloven, jf. henvisningen i utlendingsloven
§ 106 tredje ledd fjerde punktum. Etter straffeprosessloven § 174
skal ikke personer under 18 år pågripes med mindre det er «særlig
påkrevd». Bestemmelsen gjelder også ved pågripelse i medhold av
utlendingsloven. Hensynet til barnets beste er et grunnleggende
hensyn i politiets arbeid med frihetsberøvelse av barn.
Ved pågripelse og fengsling anvendes derfor
utlendingsinternatet på Trandum. På Trandum er det en egen avdeling
for barn, barnefamilier og kvinner.
I enkelte saker plasseres personer av ulike
årsaker i kriminalomsorgens anstalter, men barnefamilier blir ikke
plassert i arrestlokaler eller i fengsel.
Enslige mindreårige skal bare være på utlendingsinternat.I enkelte tilfeller har eldre enslige mindreårige
hatt kortvarige opphold i arrest før overføring til utlendingsinternatet.
Dette skyldes i hovedsak at personene forut for utlendingssaken
er pågrepet for mistanke om straffbare forhold som ikke har sammenheng
med utlendingssaken. I ett tilfelle i 2010 ble kriminalomsorgens
anstalter likevel benyttet overfor en person under 18 år, på bakgrunn
av en konkret vurdering.
Det er et krav om særlig kontakt mellom internatet
og relevante fagmyndigheter.
Komiteen viser til regjeringens
redegjørelse for regelverk og praksis når det gjelder frivillig
og tvungen retur av personer uten lovlig opphold i Norge. Komiteen er
enig i de tiltakene som er iverksatt for å motivere flere til å
returnere frivillig, herunder tilbud om kvalifisering og økonomisk
bidrag til reetablering i hjemlandet. Det er viktig at barn som er
en del av en familie, får muligheten til å delta aktivt i returprosessen
og får mulighet til å si sin mening. I tilfeller der det ikke er
mulig å komme fram til en ordning med frivillig retur, er komiteen enig i
at rask og tvungen retur bør benyttes. Det er et mål å fortsette
å framforhandle returavtaler med ulike opprinnelsesland.
Når det gjelder enslige mindreårige uten lovlig opphold,
viser komiteens flertall, alle unntatt medlemmet
fra Kristelig Folkeparti, til det igangsatte arbeidet med å opprette
omsorgstilbud i opprinnelseslandet, som først og fremst skal være
et tilbud for ungdom om bofellesskap, døgnbemannet omsorg, yrkesopplæring
eller annen utdanning og bistand til å spore opp eventuell familie.
Flertallet viser for øvrig til
de nye bestemmelsene i utlendingsloven om bruk av tvangsmidler, jf.
Prop. 138 L (2010–2011), Innst. 78 L (2011–2012) og Lovvedtak 21
(2011–2012), og den nye bestemmelsen fra 2012 i straffeloven, jf.
Prop. 135 L (2010–2011), Innst. 83 L (2011–2012) og Lovvedtak 24 (2011–2012),
der terskelen for å fengsle barn som unndrar seg retur, er hevet.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser
til sine merknader i innstillingene nevnt ovenfor.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til punkt 17 under komiteens generelle merknader.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti er
kritisk til at regjeringen vil etablere retursentre i Afghanistan
og Irak for enslige mindreårige fra disse landene. Dette
medlem viser til at dette er tiltak som har blitt kraftig
kritisert både av Europarådets kommissær for menneskerettigheter
og FNs barnekomité. Dette medlem viser til at FNs barnekomité,
i sine merknader til Norge av 29. januar 2010, er sterkt bekymret
for Norges planer om å etablere omsorgssentre i hjemlandet, da disse
barna kommer fra områder som er preget av krig og konflikt der beskyttelse
ikke kan garanteres.
Dette medlem viser til at hovedformålet
med tiltaket ikke er å ivareta barnas behov, men å få ned antallet
enslige mindreårige asylsøkere til Norge. Dette medlem peker
på at det verken er til barns beste eller en god og langsiktig løsning
å returnere barn til et land preget av krig og konflikt, med en vanskelig
sikkerhetssituasjon og uten lokale barnevernstjenester eller omsorgspersoner.
Dette medlem er bekymret for
at en slik praksis vil øke risikoen for at barn på nytt blir utsatt for
menneskerettighetsbrudd.
På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen avslutte det planlagte arbeidet
med å etablere omsorgssentre for enslige mindreårige i Afghanistan.»
Meldingen presenterer ikke tiltak som vil kreve bevilgningsendringer,
men skisserer enkelte prioriterte områder og veivalg som kan gjennomføres innenfor
gjeldende budsjettrammer.
Komiteen viser til at de skisserte
veivalgene i meldinga forutsettes å skje innen gjeldende budsjettrammer.
Forslag fra Høyre:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen komme tilbake med forslag
til nødvendige lovendringer for å etablere en instruksjonsmyndighet
for regjeringen overfor UNE i prinsippspørsmål, tilsvarende ordningen
som eksisterer overfor UDI.
Forslag fra Kristelig
Folkeparti:
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen øke antallet kvoteflyktninger
fra 1 200 til 2 000.
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen utarbeide en forskrift som
klargjør hvordan vurderingen av barnets beste skal foretas, og som
tydeliggjør at hensynet til barnets beste må vektlegges i større
grad når det gjelder innvandringsregulerende hensyn, i samsvar med Norges
menneskerettslige forpliktelser og for øvrig i tråd med utlendingslovens
intensjoner.
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen understreke overfor
utlendingsmyndighetene at barnets beste-vurderingen fremgår av enkeltvedtaket
og at begrunnelsen for vektlegging av de ulike hensyn tydeliggjøres
i vedtakene.
Forslag 5
Stortinget ber regjeringen legge frem en redegjørelse
for det nærmere innholdet i barnets beste-vurderingen basert på
internasjonale og nasjonale rettskilder.
Forslag 6
Stortinget ber regjeringen endre utlendingsforskriften
§ 8-8 slik at det ikke lenger blir anledning til å gi begrensede
tillatelser til enslige mindreårige asylsøkere.
Forslag 7
Stortinget ber regjeringen avslutte det planlagte arbeidet
med å etablere omsorgssentre for enslige mindreårige i Afghanistan.
Komiteen har for øvrig ingen
merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
Meld. St. 27 (2011–2012) – om barn på flukt – vedlegges
protokollen.
Oslo, i kommunal- og forvaltningskomiteen, den 8. november 2012
Aksel Hagen |
Lise Christoffersen |
Leder |
ordfører |