Regjeringen legger i proposisjonen fram forslag til
jordbruksoppgjør for avtaleperioden 2012–2013, etter at Jordbrukets
forhandlingsutvalg brøt forhandlingene, på grunnlag av statens tilbud,
jf. vedlegg 2 i proposisjonen. Forslagene er basert på Stortingets
behandling av Meld. St. 9 (2011–2012) Landbruks- og matpolitikken
– Velkommen til bords, jf. Innst. 234 S (2011–2012).
Kapittel 1 belyser det politiske grunnlaget
som er bakgrunnen for oppgjøret. Relevante deler av det politiske
grunnlaget, som i korte trekk gjennomgås her, er Meld. St. 9 (2011–2012)
og Stortingets behandling av denne, regjeringens politiske plattform
og Stortingets behandling av inneværende jordbruksavtale. Det gjøres
også rede for den økonomiske politikken og utviklingen i norsk økonomi
de siste årene.
Veksten i norsk økonomi har nå fått godt fotfeste.
Sysselsettingen øker og arbeidsledigheten har holdt seg på et stabilt,
lavt nivå over lang tid. Av hensyn til rente, kronekurs og konkurranseutsatt
sektor er det i denne situasjonen viktig å holde igjen i finanspolitikken,
i tråd med handlingsregelen. Også hensynet til generasjonskontrakten
og langsiktig bærekraft i budsjettpolitikken tilsier tilbakeholdenhet
i bruken av oljeinntekter i årene framover.
Regjeringen fører en politikk som bygger på rettferdighet
og fellesskap. Basert på den nordiske modellen vil regjeringen fornye
og utvikle de offentlige velferdsordningene og bidra til et arbeidsliv
der alle kan delta. Regjeringen vil legge til rette for økt verdiskaping
og for utvikling over hele landet innenfor rammer som sikrer at
kommende generasjoners muligheter for å dekke sine behov ikke undergraves.
Dette krever en ansvarlig politikk med vekt på natur- og miljøhensyn,
en langsiktig forvaltning av nasjonalformuen, et bærekraftig pensjonssystem og
en sterk offentlig sektor. Alle disse delene må virke sammen for
at vi skal klare å nå disse målene.
Jordbrukets forhandlingsutvalg la den 27. april 2012
fram et krav med en ramme på 2 205 mill. kroner. Kravet skulle legge
til rette for en inntektsvekst for jordbruket på i overkant av 50 000 kroner
pr. årsverk etter at kostnadsveksten var dekket inn og økte inntektsmuligheter
i markedet utnyttet. I kravet lå også at Jordbrukets forhandlingsutvalg
ville at produktivitetsgevinsten skulle tilbakeføres næringen. Kravet var
på 445 mill. kroner i økte målpriser, 1 537 mill. kroner i økt bevilgning
på kap. 1150 i 2013, pluss 33 mill. kroner i disponering av ledige midler
og 190 mill. koner i økt verdi av jordbruksfradraget. Kravet tok
utgangspunkt i at ambisjonene i Meld. St. 9 (2011–2012) måtte følges opp
gjennom konkrete tiltak. Det pekte spesielt på fire områder: (a)
økt matproduksjon på norske ressurser, (b) inntekt, (c) importvernet
og (d) budsjettmidler.
Statens tilbud ble lagt fram den 9. mai 2012. Tilbudet
hadde en total ramme i 2013 på 900 mill. kroner, inkludert en ekstraordinær
avsetning til Landbrukets utviklingsfond på 275 mill. kroner i 2013.
Det ble regnet med en inntektsvirkning i 2013 på 625 mill. kroner.
Rammen vil gi grunnlag for en inntektsøkning på 4 1/2 pst. i 2013,
eller nesten 13 000 kroner pr. årsverk i forhold til 2012 før årets
oppgjør. Tilbudet var finansiert med 330 mill. kroner i økte målpriser, 227
mill. kroner i økt bevilgning på kap. 1150 i 2013 (utenom den ekstraordinære
avsetningen til Landbrukets utviklingsfond), pluss 33 mill. kroner
i disponering av ledige midler og 35 mill. koner i økt verdi av
jordbruksfradraget.
Tilbudet fulgte opp Meld. St. 9 (2011–2012)
på sentrale områder. Det prioriterte storfekjøtt og grøntsektoren.
Det ble foreslått å legge til rette for økt produksjon og bedre
arealproduktivitet. Samtidig ble det foreslått å styrke distriktsprofilen
og å legge til rette for en mer regionalt tilpasset politikk. Styrkingen
av Landbrukets utviklingsfond skulle også legge til rette for å prioritere
investeringsvirkemidler, slik det ble omtalt i landbruks- og matmeldingen.
I plenumsmøte 12. mai 2012 meddelte jordbrukets
forhandlingsleder at et samlet forhandlingsutvalg ikke fant å kunne
gå i forhandlinger på grunnlag av det tilbudet staten hadde lagt fram.
Statens forhandlingsleder konstaterte at det var brudd i forhandlingene.
Referat fra plenumsmøtet følger proposisjonen som vedlegg 2 i proposisjonen.
Jordbrukets forhandlingsutvalg overleverte en dagsprotokoll som
følger proposisjonen som undervedlegg 2.
For jordbrukere som selvstendige næringsdrivende
er det mange forhold, også utenfor forhandlingene, som påvirker
inntektene og den løpende tilpasningen det enkelte år. Næringen vil
oppleve årlige svingninger, f.eks. av markedsmessig art, også under
ellers stabile politiske rammer. Videre er jordbruket en kapitalintensiv
næring med langsiktige tilpasninger. Derfor vil det ofte kunne ta
flere år før en ser målbare resultater som følge av justeringer
i politikk og virkemidler. På denne bakgrunn må virkninger av den
løpende politikken og endringer i virkemiddelbruken vurderes over
tid. Videre bør utviklingen i jordbruket vurderes opp mot den helhetlige
virkemiddelbruken.
Budsjettnemnda for jordbruket har som hovedoppgave
å legge fram og bearbeide et grunnlagsmateriale for jordbruksoppgjøret.
Materialet består av følgende tre rapporter:
Totalkalkylen for
jordbruket: jordbrukets totalregnskap og budsjett
Referansebruksberegninger for jordbruket:
Beregningene er basert på NILFs driftsgranskninger og brukes til
å vurdere utslag av et oppgjør for ulike produksjoner, distrikter
og bruksstørrelser
Resultatkontrollen for gjennomføringen
av landbrukspolitikken
Inntektsutviklingen for jordbruket vurderes
i avtalesammenheng med utgangspunkt i normaliserte regnskaper i
Totalkalkylen, inkl. inntektsverdien av jordbruksfradraget ved ligningen. Totalkalkylen
omfatter inntekter fra jord- og hagebruk og inkluderer strukturendringer. Inntekter,
kostnader og arbeidsforbruk knyttet til skogbruk og en del tilleggsnæringer
er ikke med i Totalkalkylen. Totalkalkylen gir derfor ikke et fullstendig
bilde av utviklingen i landbruksbefolkningens samlede næringsinntekter.
Totalkalkylen er et sektorregnskap for selvstendige næringsdrivende
og kan ikke ha samme presisjonsnivå som lønnsstatistikk.
Departementets rapportering til Stortinget om resultater
av jordbruksavtalen, har i stor grad vært lagt opp som en samlet
vurdering av måloppnåelsen. Som en oppfølging av Meld. St. 9 (2011–2012)
arbeider departementet med å videreutvikle et mål- og resultatrapporteringssystem.
Selv om det er for tidlig å rapportere resultater med grunnlag i
den nye meldingen, er det likevel valgt å organisere resultatrapporteringen
rundt hovedmålene i denne.
Det siste tiåret har produksjonsvolumet i jordbruket
økt med ca. 4 pst. Produksjonen av husdyrprodukter har økt med om
lag 7 pst. Det er særlig svin, fjørfe og egg som øker. For det grovfôrbaserte
husdyrholdet er produksjonen forholdsvis stabil, med unntak av storfekjøtt, hvor
produksjonen er redusert med 7 pst. De siste 5 årene har produksjonen
økt lite. Dårlige avlinger og lav produksjon i 2011 også i normalisert
regnskap, bidrar til at Budsjettnemnda for 2012 budsjetterer med
at produksjonen øker med om lag 1 pst. Nemnda regner med fortsatt
redusert planteproduksjon, mens husdyrproduksjonen budsjetteres
å øke.
De siste årene har markedene for norske jordbruksvarer
vært i noenlunde balanse. For de kraftfôrkrevende produksjonene
budsjetteres det med overskudd for svinekjøtt. Budsjettnemnda har
beregnet at brutto pristap som følge av tilbudsoverskudd for gris
er på om lag 120 mill. kroner i 2012.
I de siste års jordbruksoppgjør er det gitt
sterk prioritet til de grasbaserte produksjoner i distriktene. Landbrukspolitikken
skal motvirke betydelige og tunge økonomiske og samfunnsmessige trender,
og departementet har i mange år rapportert til Stortinget om grader
av manglende måloppnåelse i noen områder av landet. En sammenligning
med f.eks. Sverige kan likevel i noen grad illustrere positive resultater
av politikken i Norge på dette området.
Produktivitetsutviklingen i jordbruket har i mange
år vært større enn i andre næringer som følge av økt avling og ytelse
pr. enhet, og gjennom redusert arbeidsinnsats som følge av teknologiske
forbedringer og strukturendringer osv. Når markedet i hovedsak er
avgrenset til innenlands forbruk, betyr det at samlet sysselsetting
går ned. Regjeringen legger stor vekt på å stimulere til å utvikle
bygdenæringer.
Måloppnåelsen for landbruk over hele landet
er valgt belyst gjennom følgende parametere: arealutvikling og -fordeling,
geografisk fordeling av produksjon og arbeidsforbruk og nærings-
og bygdeutvikling, inkl. likestilling og rekruttering.
I perioden 1999–2011 er det estimert en reduksjon
i totalt jordbruksareal på ca. ‑3,9 pst. Registrert totalareal var
på sitt høyeste i 2001. Nedgangen i jordbruksareal skyldes i all
hovedsak reduksjon i area-let med åker og hage. Reduksjonen i totalt
jordbruksareal i drift fra 1999 til 2011 har først og fremst skjedd
på Vestlandet, i Agder-fylkene og i Nord-Norge, som har hatt en reduksjon
på mellom 5,4 og 9,7 pst.
Tall fra Statens landbruksforvaltning viser
at areal-målingene fra det nye digitale kartverket i perioden 2005–2011
innebar en engangsreduksjon i area-let på 2,8 pst. i gjennomsnitt
i de kommunene hvor kartverket ble tatt i bruk. For øvrige kommuner
var nedgangen 0,1 pst. i gjennomsnitt.
Når det gjelder produksjonsfordelingen det siste tiåret,
er hovedbildet at økningen i produksjoner med vekst kommer i mer
sentrale områder, mens produksjonen for øvrig er mer stabil.
Jordbruksavtalen finansierer en rekke virkemidler
som skal bidra til næringsutvikling i landbruket. Midlene er vesentlige
for å nå målsettingen om å opprettholde et levende landbruk over
hele landet. Meld. St. 9 (2011–2012) har en særskilt oppmerksomhet
på behovet for investeringer i landbruket og for et løft for bygdenæringer.
Landbruks- og matdepartementets strategi «Ta landet i bruk!» har
vært førende for arbeidet med landbruksbasert næringsutvikling.
I tillegg til den nasjonale strategien fra Landbruks- og matdepartementet,
har alle fylker utarbeidet en regional strategi for næringsutvikling
som tilpasser virkemiddelbruken til de mest aktuelle utford-ringene
i regionen. Det er fremdeles stor etterspørsel etter investeringsvirkemidler
i landbruket. Mange av søknadene gjelder midler til oppgradering
av eksisterende driftsapparat for å imøtekomme nye krav til driftsbygninger
og dyrevelferd, men det er også stor etterspørsel etter midler til
utvikling av bygdenæringer.
Stiftelsen Matmerk har som formål å styrke konkurranseevnen
til norsk matproduksjon og å skape preferanse for norskprodusert
mat. Det skjer gjennom arbeid med kvalitetsstyring, kompetanse og
synliggjøring av norske konkurransefortrinn og opprinnelse overfor
matprodusenter, handel og forbrukere. Stiftelsen har i oppgave å administrere
og videreut-vikle Kvalitetssystem i landbruket (KSL), godkjennings-
og merkeordningen for Inn på tunet, merkeordningene Nyt Norge, Beskyttede
betegnelser og Spesialitet, Kompetanseutviklingsprogrammet i landbruket (KIL),
samt generisk markedsføring av økologisk mat.
Landbruks- og matdepartementet har i Strategi for
likestilling i landbrukssektoren fra 2007 satt mål om 40 pst. kvinnelig
representasjon når det gjelder eierandel, næringsutøving og deltagelse
i styrende organ i landbrukssektoren. Handlingsplan for meir entreprenørskap
blant kvinner fra 2008 er en felles satsing fra sju departement, herunder
Landbruks- og matdepartementet. Flere av samvirkeorganisasjonene
har nådd målet om minst 40 pst. representasjon av hvert kjønn i
sine styrer.
Det har vært en positiv utvikling i andelen etablerertilskudd
og BU-midler til kvinner de siste årene. I 2011 var kvinneandelen
på 48 pst. for BU-midlene og hele 74 pst. for etablererstipendene.
Som en del av satsingen for å rekruttere ungdom inn i næringen ble
det av avtalepartene satt av 4,5 mill. kroner til et treårig nasjonalt prosjekt
«Velg landbruk».
Landbruks- og matdepartementet støtter matindustriens
kompetanseprosjekt med 1,5 mill. kroner pr. år over sentrale BU-midler.
2012 er siste år LMD bidrar med midler til prosjektet. Fylkeskommunene
får 20 mill. kroner til arbeid med rekruttering, likestilling og
kompetanseheving i landbruket. Fylkesvis fordeling av midlene er basert
på samme fordelingsnøkkel som benyttes for de fylkesvise bygdeutviklingsmidlene.
Nasjonalt samarbeidsforum for HMS i landbruket
ble opprettet i 2010. Styret for forskningsmidler over jordbruksavtalen
har innvilget 5,6 mill. kroner over fire år til forskningsprosjektet
Sikkerhetskultur, arbeidshelse og ulykker i norsk landbruk – situasjonsbeskrivelse og
framtidige utfordringer. Landbrukets HMS-tjeneste tilbyr rådgiving
i form av kurs, krisebistand og tilleggstjenester. Det ble bevilget
14 mill. kroner til Landbrukets HMS-tjeneste i 2011.
Lokalmatprogrammet skal øke verdiskapingen for
primærleddet, øke kunnskapen om lokalmat og regionale konkurransefortrinn
og bidra til økt vektlegging av kvalitet. Programmet består i hovedsak
av ordningene mobilisering og bedriftsutvikling, kompetansetiltak
og omdømmetiltak. Budsjettrammen for programmet var på 63,5 mill.
kroner i 2011. I tillegg ble i underkant av 25 mill. kroner overført
fra tidligere år.
De fylkesvise BU-midlene har et todelt formål. De
skal bidra både til utvikling av ny næringsvirksomhet på landbrukseiendommen
og til utvikling og modernisering av det tradisjonelle landbruket.
Det er Innovasjon Norge som forvalter de bedriftsrettede midlene,
og Fylkesmannen som forvalter de øvrige midlene til utviklings-
og tilretteleggingstiltak.
For 2011 ble fylkene tildelt til sammen 444,5 mill.
kroner i BU-midler ekskl. rentestøtte og administrasjonskostnader.
Tabell 3.2 i proposisjonen gir en oversikt over de fylkesvise BU-midlene
i 2011. I 2011 ble det innvilget 901 søknader om tilskudd til investeringer
i det tradisjonelle landbruket. Ved slike investeringer foretas
det ofte en betydelig modernisering av driften på eiendommene. Dette
vil ofte være en forutsetning for at foretakene kan fortsette å
gi arbeid og inntekt for en ny generasjon.
Fylkesmannen har i 2011 innvilget BU-midler
til 647 utrednings- og tilretteleggingstiltak. BU-midlene skal legge
til rette for et landbruk der kvinner og menn gis like muligheter.
Tabell 3.3 i proposisjonen viser fordelingen av midler og tilsagn
fordelt på ulike formål, og viser at en betydelig andel av tilsagnene
ble gitt til kvinner.
De sentrale BU-midlene brukes til prosjektrettet virksomhet
og tiltak av landsomfattende karakter. Rammen for de sentrale BU-midlene
i 2011 var på 17 mill. kroner. Av midlene ble 8 mill. kroner fordelt
av avtalepartene, mens 9 mill. kroner ble disponert av Landbruks-
og matdepartementet.
Inn på tunet er tilrettelagte og kvalitetssikrede velferdstjenester
på gårdsbruk. Aktivitetene i tjenestetilbudet er knyttet opp til
gården, livet og arbeidet der. Det er i dag om lag 1 100 Inn på
tunet-gårder. Inn på tunet-løftet (2011–2012) skal skape økt forankring
av tilbudene i kommunesektoren og utvikling av gode tjenester til
innbyggerne. Totalrammen er på 18 mill. kroner fordelt over tre
år.
Grønt reiseliv er landbrukets bidrag til oppfølgingen
av regjeringens reiselivsstrategi. Utviklingsprogrammet for Grønt
reiseliv skal bidra til å videreut-vikle det natur- og kulturbaserte
reiselivet i tilknytning til landbruket. Programmets innsatsområder
er produktutvikling, kompetanse, markedsføring og samarbeid. Med overførte
midler hadde programmet en disponibel ramme på 18,3 mill. kroner
for 2011.
Under jordbruksforhandlingene i 2007 ble det vedtatt
å gjennomføre et femårig utviklingsprogram for innlandsfiske, fra
og med 2008. Innvilgningsrammen for programmet var 4 mill. kroner
i 2011, og interessen for programmet har vært stor.
I jordbruksoppgjøret 2009 ble det vedtatt å
igangsette et treårig prosjekt kalt Mat langs nasjonale turistveger,
med en totalramme på 6 mill. kroner. Målet er å øke landbruksbasert
næringsutvikling innen mat, reiseliv og opplevelser langs 4 turistveger
i samarbeid med andre aktører i verdikjedene for mat og reiseliv.
I Meld. St. 9 (2011–2012) sier regjeringen at
den vil legge til rette for å styrke skogens bidrag til verdiskaping
i hele landet og til å nå viktige energi klima- og miljømål. St.meld.
nr. 39 (2008–2009) Klimautfordringene – landbruket en del av løsningen
understreker skogens rolle i klimasammenheng. Førstehåndsverdien
av tømmeret som ble hogd og omsatt lå i 2010 på 3 mrd. kroner. Den
samlede brutto produksjonsverdien i skog- og treforedlingsektoren
var i 2010 på 44 mrd. kroner, og utgjorde 5,8 pst. av den totale omsetningen
i norsk industri.
Stående kubikkmasse er større enn noen gang tidligere
i moderne tid. I Meld. St. 9 (2011–2012) sier regjeringen at den
vil møte eventuell økt etterspørsel etter råstoff fra skogen ved
å legge til rette for økt bærekraftig avvirkning og uttak var skogbiomasse.
Innvilgningsrammen til skogbrukstiltak og bioenergi
over Landbrukets utviklingsfond i 2011 utgjorde 229 mill. kroner.
Tilskuddsmidlene over LUF kan brukes både til miljøregistreringer i
forbindelse med skogbruksplanleggingen og til miljøhensyn gjennom
tilskudd til nærings- og miljøtiltak i skogbruket. Miljøregistreringer
må være gjennomført før man kan sette i gang med skogbrukstiltak
i et område.
Skogbruk i kyststrøkene har særskilte utfordringer
knyttet til bl.a. lav veidekning, høy andel vanskelig terreng, eiendomsstruktur,
mangel på utbygd industri mv. Med bakgrunn i dette har skogbruket
i kyststrøkene over tid fått tildelt større andel av de ordinære
tilskuddsmidlene enn objektive kriterier skulle tilsi. I tillegg
gis det en særskilt bevilgning til Kystskogbruket, som omfatter
kystfylkene fra Vest-Agder til Finnmark.
Aktiviteten under Bioenergiprogrammet er stadig
økende, og i 2011 ble det gitt tilsagn for om lag 79 mill. kroner,
hvorav 50 mill. kroner ble dekket av den ordinære rammen for 2011,
7 mill. kroner ble bevilget over statsbudsjettet, mens 22 mill.
kroner var overførte ubrukte midler fra tidligere år.
Målet med prosjektet Friskere geiter er å få
kontroll med sykdommene CAE, byllesjuke og paratuberkulose hos geit,
og dermed sikre friske dyr, bedre dyrevelferd og bedre produkter.
Påmelding til sanering omfatter, med unntak av 3 produsenter, nå
hele melkegeitpopulasjonen i Norge. Totalt har nå 567 besetninger
meldt seg på sanering fra starten av. I 2011 ble det utbetalt i
underkant av 13 mill. kroner til prosjektet Friskere geiter. Det
ble i tillegg utbetalt 6,3 mill. kroner for bortfall av produksjonstilskudd
og avløsertilskudd ved ferie og fritid til deltagere i smittesaneringstiltaket.
Beiteprosjektet skal bidra til bedre sauehold
med mindre tap av dyr på beite. I 2011 er det gitt støtte til videreføring
av prosjekter i Nord-Trøndelag, Møre- og Romsdal, Oppland, Hedmark, Troms
og Finnmark. Det ble avholdt en nasjonal erfaringskonferanse i februar
2012. Avsatt ramme for 2011 og 2012 er 5 mill. kroner pr. år. Avtalepartene
bestemte at 2012 er siste prosjektår.
Forskningsmidlene over jordbruksavtalen forvaltes
av et eget styre bestående av avtalepartene (avtalestyret). Ordningens
formål er å bidra til å dekke behov for FoU med hovedvekt på anvendt forskning.
I 2011 var det satt av 48 mill. kroner til forskningsmidler over
Jordbruksavtalen.
I eSporingsprosjektet er det utviklet en nasjonal, elektronisk
infrastruktur for effektiv utveksling av informasjon i matproduksjonskjeden:
eSporingsløsningen. I 2011 ble det bevilget 2 mill. kroner til eSporing
fagpiloter. eSporingsprosjektet vil som utvik-lingsprosjekt avsluttes
i 2012. Statens engasjement vil da fases ut, og det legges opp til
at den utviklede løsningen skal forvaltes, driftes og videreutvikles
av aktører i norsk matnæring.
Avsetningen over LUF på 2 mill. kroner disponeres
av Sametinget. Totalt tildelte Sametinget 4,1 mill. kroner til jordbruksformål
i 2011. Tilskudd ble hovedsakelig tildelt investeringer og utviklingstiltak,
i tillegg til støtte til maskin- og redskapslag og til kjøp av melkekvoter.
Inntektsutviklingen i næringen er, ved siden
av å være et mål, også det viktigste virkemiddelet for å kunne oppnå
landbruk over hele landet. Tilstrekkelig lønnsomhet er en viktig
forutsetning for at dyktige næringsutøvere, og ikke minst ungdommen,
skal finne jordbruk som en interessant arbeidsplass for framtida.
Meld. St. 9 (2011–2012) sier følgende om inntektsutviklingen i jordbruket:
«Regjeringen vil sikre utøverne i landbruket en inntektsutvikling
og sosiale vilkår på linje med andre grupper. Regjeringen vil derfor
videreutvikle inntekts- og velferdspolitikken i landbruket med utgangspunkt
i den landbrukspolitikken som er ført etter 2005.»
I fjorårets jordbruksavtale ble det fra 2012
gitt kompensasjon for økt trygdeavgift (fra 7,8 til 11 pst.) ved
at bevilgning til medlemsavgift til folketrygden over jordbruksavtalen
ble omdisponert til inntektsgivende tiltak og ved at jordbruksfradraget
ble utvidet. Budsjettnemnda har beregnet denne kompensasjonen til
289 mill. kroner totalt. Fordi kompensasjonen ble gitt gjennom flere
ordninger, påvirkes flere av tallene for 2012. I det endelige resultatmålet
Vederlag til arbeid og egenkapital pr. årsverk, inkl. verdi av jordbruksfradraget,
utgjør kompensasjonen 6 100 kroner pr. årsverk.
For perioden 2006 til 2012 er inntektsøkningen pr.
årsverk beregnet til 74 3/4 pst., eller vel 120 000 kroner, korrigert
for kompensasjonen for økt folketrygdavgift. For begge periodene skyldes
større beregnet inntektsvekst enn beregnet i fjor større reduksjon
i arbeidsforbruket enn fjorårets tall fra SSB og Budsjettnemnda
viste.
Tabell 3.7 i proposisjonen viser Budsjettnemndas
beregninger av vederlag til arbeid og egenkapital pr. årsverk, inkl.
virkningen av jordbruksfradraget, for referansebrukene i årene 2010
til 2012. Alle referansebrukene viser en økning i inntekter fra
2010 til 2011, med unntak av Referansebrukene 2 Korn og 7 Poteter
og korn. Økningen var sterkest på referansebrukene med produksjon
av melk, storfekjøtt og fjørfekjøtt/egg.
Tabell 3.8 i proposisjonen viser årslønnsveksten for
alle grupper lønnsmottagere, iflg. Det tekniske beregningsutvalget
for inntektsoppgjørene, t.o.m. inntektsåret 2011. Det er lagt til
grunn en inntektsvekst på 3 3/4 pst. for 2012. For 2013 er det lagt
til grunn 3,7 pst., som anslått av SSB i Økonomiske analyser, nr.
1/2012.
Fra 2011 til 2012 regner Budsjettnemnda med
en total kostnadsvekst på 3,7 pst. Driftskostnadene er budsjettert
å øke med 2,8 pst., eller om lag 480 mill. kroner. Kostnadsveksten
er størst for mineralgjødsel, som budsjetteres å øke med vel 16 pst.,
eller 227 mill. kroner. Kraftfôrkostnadene er budsjettert opp med
5,5 pst. tilsvarende 330 mill. kroner. På den andre siden er energikostnadene
budsjettert å bli redusert med nesten 9 pst. Kapitalkostnadene,
inkl. realrente, er budsjettert å øke med 5,6 pst. eller 447 mill.
kroner fra 2010–2011. Det er særlig den normaliserte realrentekostnaden
som øker, med 249 mill. kroner. Kapitalslit og leasing øker også,
med henholdsvis 1,8 og 8,7 pst.
Jordbruket stod for 2,3 pst. av samlet sysselsetting
i 2010, mot 5,5 pst. i 1990. I tillegg leverer mange foretak varer
og tjenester til landbruket, og det er en omfattende virksomhet
knyttet til foredling og omsetning av landbruksvarer. Tabell 3.10
i proposisjonen viser utviklingen i antall jordbruksbedrifter i
drift og antall årsverk siden 1979. På 90-tallet var den gjennomsnittlige årlige
nedgangen i antall årsverk 2,4 pst. Etter 2000 har den årlige nedgangen
vært klart høyere.
Siden 1999 er antall jordbruksbedrifter redusert med
over 37 pst., eller om lag 26 200 bedrifter. Reduksjonstakten de
siste årene er likevel lavere enn de første årene på 2000-tallet.
Gjennomsnittlig antall dekar pr. jordbruksbedrift har økt fra 148
dekar i 1999 til 219 dekar i 2011.
Det har vært en vesentlig strukturendring i
alle produksjoner. I 2011 var det 10 540 jordbruksforetak med melkeproduksjon,
når samdrifter regnes som ett foretak. Antall eiendommer med aktiv
melkekvote var 14 691. Dette innebærer en reduksjon i antall bedrifter
med melkeproduksjon på 53 pst. i perioden 1999 til 2011. Gjennomsnittlig
antall melkekyr pr. melkebruk økte fra 14 i 1999 til vel 22 melkekyr
i 2011. Gjennomsnittlig kvotestørrelse har økt fra 75 851 til 148 864
liter.
Arealet til jordbruksbedrifter som går ut av
drift, overtas i stor grad av andre jordbruksbedrifter og i hovedsak
ved leie.
Produktivitetsveksten i jordbruket er høy. Med det
oppdaterte tallgrunnlaget har jordbrukssektoren de siste 10 årene
hatt en vekst i brutto arbeidsproduktivitet på 6,3 pst. pr. år.
Tallgrunnlaget indikerer at produktivitetsveksten har vært noe mindre
de siste to årene enn tidligere i perioden. Tilsvarende produktivitetsmål
for norsk industri (bruttoprodukt pr. timeverk) viser en gjennomsnittlig
årlig vekst på 2,5 pst. de siste 10 år, ifølge det tekniske beregningsutvalget
for inntektsoppgjørene. Gjennomsnittlig vekst i Fastlands-Norge
var 1,6 pst.
OECDs PSE-analyser (Producer Support Estimate)
viser næringsstøttens andel av jordbrukets samlede brutto inntekt.
Beregningene omfatter både budsjettstøtte og virkning av importbeskyttelsen
(skjermingsstøtte), dvs. forskjellen mellom verdensmarkedspris og
norsk pris. Beregningene skal i prinsippet gi et totalmål for støtten
til produsentene. Det siste tiåret har det skjedd en betydelig dreining
i virkemiddelbruken fra pris- og produksjonstilskudd til mer produksjonsnøytrale
virkemidler både i Norge og i andre land. Dette har vært gjort bl.a.
for å redusere tilskuddenes produksjonsdrivende effekt og for å
redusere intensiteten i produksjonen. Tabell 3.11 i proposisjonen
gir en oversikt over PSE for Norge og sammenlignbare land.
Optimal utnyttelse av husdyrgjødsel bidrar til
å redusere klimagassutslippene, reduserer behovet for mineralgjødsel,
bedrer vannmiljøet og reduserer nedfallet av nitrogen i naturen.
Fornuftig bruk av denne ressursen er derfor viktig for å redusere
klimabelastningen fra landbruket. I 2008 ble det igangsatt en pilotordning
for miljøvennlig spredning av husdyrgjødsel. Det har vært en betydelig
reduksjon i bruken av nitrogen fra mineralgjødsel i løpet av de
siste årene. Bedre gjødslingsplanlegging og bedre bruk av husdyrgjødsel
antas å være hovedårsaken.
Mindre pløying om høsten gir lavere utslipp
av CO2 fra jordbruksjord. Endret jordarbeiding er et tiltak innenfor
Regionale miljøprogram, og som bidrar betydelig til denne omleggingen. CO2-utslippet
fra dyrka jord kommer i hovedsak fra oppdyrka myrjord.
Nasjonalt miljøprogram har som hovedmål å sikre
et åpent og variert jordbruks- og kulturlandskap, og å sikre at
et bredt utvalg av landskapstyper og særlige verdifulle biotoper
og kulturmiljøer ivaretas og skjøttes. Det skal også bidra til at
jordbruksproduksjonen fører til minst mulig forurensning og tap
av næringsstoffer. Programmet består av både tilskuddsordninger, miljøkrav
i forskrift om produksjonstilskudd, samt forskrift om miljøplan.
De regionale miljøprogrammene (RMP) er en sentral
del av de miljørelaterte tiltakene og virkemidlene over Jordbruksavtalen.
Å bevare spesielle kulturlandskap er et viktig mål innenfor RMP.
I 2011 var utbetalingene fra RMP på i overkant av 417 mill. kroner.
Figur 3.7 i proposisjon viser fordelingen pr. hovedområde, inkl. pilotordningen
for miljøvennlig spredning av husdyrgjødsel. Tiltak for å redusere
avrenning til vassdrag, fikk til sammen omlag 43 pst. av midlene
i 2011.
Spesielle tiltak i jordbrukets kulturlandskap (SMIL)
skal bidra til å ivareta natur- og kulturminneverdiene i jordbrukets
kulturlandskap og til å redusere forurensningen fra jordbruket.
Ordningen forvaltes av kommunene og var for 2011 på 115 mill. kroner.
Regjeringen har som mål at 15 pst. av matproduksjonen
og matforbruket skal være økologisk i 2020. Satsingen på dette området
skjer med utgangspunktet i Landbruks- og matdepartementets handlingsplan
«Økonomisk, agronomisk – økologisk!». Omsetningen av økologiske matvarer
i norsk dagligvarehandel var rekordstor i 2011. Samlet for alle
produktgrupper økte omsetningen av økologiske produkter i dagligvarehandelen
med 10 pst. i 2011 i forhold til i 2010.
Tabeller i proposisjonen viser andel økologiske varer
av total omsetning og endring siden 2010 for et utvalg varer, og
andel økologisk areal av totalt jordbruksareal for et utvalg av
land i Vest-Europa. Norge er på nivå med flere land i Vest-Europa
når det gjelder andel økologisk jordbruksareal.
Det ble for 2011 satt av 44 mill. kroner til prosjekter
som skal utvikle økologisk produksjon og forbruk i tråd med handlingsplanen. Disse
utviklingsmidlene er forvaltet av SLF og gikk i 2011 til fylkenes
arbeid med handlingsplaner, økologiske foregangsfylker, utviklingsprosjekter
innen veiledning, produktutvikling og markedsutvikling. I tillegg
er det avsatt 2 mill. kroner til generisk markedsføring av økologiske
produkter i regi av Matmerk.
Departementet har en omfattende styringsdialog med
de underliggende organer både skriftlig og gjennom institusjonaliserte
møter. Ved siden av styringen av forvaltningsorganer som er direkte underlagt
departementet, gjennomføres det også styringsmøter med alle fylkesmannsembeter hvert
andre år.
Departementet og forvaltningen arbeider kontinuerlig
med å få et så robust kontrollsystem som mulig. SLF, som har ansvar
for utbetaling av aktuelle tilskudd og kontroll, har gjennomført et
omfattende kontrollprosjekt i samarbeid med fylkesmennene og KS
for å styrke fylkesmennenes kontrollfunksjon på landbruksområdet. Med
grunnlag i kontrollprosjektet stiller SLF nå krav om at fylkesmannen
hvert år skal utarbeide en risikobasert kontrollplan og gjennomføre
forvaltningskontroll av kommuner, samt foretakskontroll.
Departementet legger til grunn at det er et
kontinuerlig behov for forbedring av kontrollsystemet. Undersøkelser
viser likevel at omfanget av feil og feilutbetalinger samlet sett
er begrenset.
Foredling og omsetning av jordbruksvarer ligger i
hovedsak utenfor jordbruksavtalens virkeområde. Handelspolitiske
forhold, markedsordninger, annet regelverk og prisutvikling på råvarer
har likevel stor betydning både for næringsmiddelindustri og omsetning.
Produksjonsverdien i nærings- og nytelsesmiddelindustrien var ifølge
SSB om lag 159 mrd. kroner i 2011. Økningen fra året før var på
3,4 pst. Næringsmiddelindustrien bidro med 30,4 mrd. kroner i verdiskaping
i 2011, ifølge SSB.
Betydelige deler av næringsmiddelindustrien foredler
norskproduserte råvarer, samtidig som den i økende grad er eksponert
for internasjonal konkurranse. Importen av næringsmidler øker, men
det gjør også den totale omsetningen av matvarer i Norge. Norsk
næringsmiddelindustri (ekskl. fiskevarebransjen) har fått redusert
sin hjemmemarkedsandel de siste årene. Hjemmemarkedsandelen er for
2010 anslått til 80 pst., mens den i 1995 utgjorde 89 pst. Landbrukspolitikken,
og utformingen av virkemidlene i jordbruksavtalen, må på denne bakgrunn
ha alle ledd i kjeden fra jord til bord som perspektiv.
Siden sommeren 2010 har internasjonale råvarepriser
steget kraftig, og både IMFs og FAOs prisindekser nådde nye rekordnivåer
i februar 2011. FAOs totalindeks falt noe igjennom 2011, men har
steget litt til nå i 2012. Indeksen har steget med 28 pst. de siste
24 mnd. De siste 12 mnd. er indeksen redusert med 7 pst. Figur 4.1
i proposisjonen viser utviklingen i FAOs matprisindeks, som et gjennomsnitt.
Internasjonale kornpriser er viktige fordi de er sentrale drivere i
etterspørselen etter, og dermed prisene på, gjødsel.
På grunn av importvernet for sentrale produkter fra
det norske jordbruket, påvirkes forbrukerprisene i Norge mindre
av internasjonale prissvingninger enn i mange andre land. Forbrukerprisene
på mat i Norge har vært nominelt forholdsvis stabile siden sommeren
2009. De siste tolv månedene har forbrukerprisene økt med 2,2 pst.
i Norge. I Sverige har de økt med 1,2 pst., mens prisveksten i Danmark
har vært 5,2 pst. Husholdningenes andel utgifter til mat og alkoholfrie
drikkevarer har vært fallende over lang tid. Den nyeste forbruksundersøkelsen (2007–2009)
viste at 11,8 pst. av husholdningenes konsum gikk til mat- og alkoholfrie
drikkevarer, og 10,6 pst. til mat alene. Til tross for historisk
lav konsumandel er det likevel et relativt høyt prisnivå for matvarer
i Norge, sammenlignet med andre europeiske land og våre naboland.
Iflg. Eurostats prisnivåindekser lå prisnivået på matvarer i Norge
65 pst. over gjennomsnittet for EU27 i 2010. Det skyldes bl.a. pris-,
kostnads- og lønnsnivå, kostbar distribusjon, konkurranseforhold
og at norske råvarepriser er høyere enn i nabolandene.
Til tross for høy norsk produksjon har importen av
landbruksvarer vært jevnt økende. Slik det går fram av figur 4.6
i proposisjonen, har verdien av importerte matvarer, målt i verdi,
økt fra om lag 16 mrd. kroner i 2000 til om lag 40 mrd. kroner i
2011. Viktige importvarer er vin og brennevin, bakverk, oljer, soyabønner,
sjokolade, sydfrukter og dyrefôr, herunder landbruksvarer til fiskefôr.
Fremtidig utvikling i industrien avhenger av både
nasjonale rammebetingelser (råvarepriser, kronekurs og rentenivå)
som industrien opererer under, internasjonal konkurranse og industriens egen
evne til effektivisering og omstilling. Det er et gjensidig avhengighetsforhold
mellom primærproduksjonen og næringsmiddelindustrien. Primærproduksjonen
er avhengig av en konkurransedyktig næringsmiddelindustri som kundebase,
og næringsmiddelindustrien er avhengig av råvarer som er konkurransedyktige både
med hensyn til pris og kvalitet.
Bearbeidede landbruksprodukter er regulert av EØS-avtalens
protokoll 3. Disse varene er spesielt utsatt for økt importkonkurranse
og omfattes av ordningen med råvarepriskompensasjon (RÅK). For norsk næringsmiddelindustri
er det en utfordring å beholde eller øke sin markedsandel innenfor
det voksende markedet for bearbeidede landbruksvarer. Dette er også
viktig for underleverandørene til RÅK-industrien, både primærprodusenter
og foredlingsindustri. Rundt 75 pst. av matkornet, 20 pst. av bær-
og fruktproduksjonen og 15 pst. av melkeproduksjonen går til RÅK-varer.
Utviklingen i matvarekjeden har de siste tiårene gått
i retning økt vertikal integrasjon, noe som påvirker konkurranseforholdene
også for matindustrien. Utviklingen i retning økt vertikal integrasjon
forsterkes ytterligere gjennom handelens oppkjøp av indu-stri, slik
det er eksempler på innen grønt- og kjøttsektoren.
Regjeringen legger i Meld. St. 9 (2011–2012)
til grunn at importvernet fortsatt kommer til å være en bærebjelke
i norsk landbrukspolitikk. Importvernet er en forutsetning for å
kunne sikre avsetningen av norske landbruksvarer, oppnå fastsatte priser
i jordbruksavtalen og utnytte ressursene vi har til matproduksjon.
Dette er grunnlaget for en tilfredsstillende inntektsutvikling i
jordbruket.
Summen av handelsavtaler og forvaltningen av importvernet
er avgjørende for muligheten for norsk matproduksjon. Derfor må
ulike internasjonale forhandlinger og andre nasjonale prosesser
som berører importvernet ses i sammenheng, herunder både WTO-forhandlingene
og forhandlinger om bilaterale avtaler innenfor både EØS og EFTA,
samt markedsåpninger til Norge gjennom vårt importregime for handel
med u-land. Den samlede virkningen av ulike importlettelser bør
være på et nivå som er forenlig med målsettingene for landbrukspolitikken.
Regjeringen har i internasjonale forhandlinger om
handel med landbruksvarer lagt avgjørende vekt på å sikre handlingsrom
for fortsatt å kunne føre en landbrukspolitikk som ivaretar nasjonale mål
for landbruket.
Uruguay-runden med multilaterale forhandlinger
om regelverk knyttet til handel resulterte i opprettelsen av Verdens
Handelsorganisasjon (World Trade Organisation – WTO) 1. januar 1995.
Samtidig ble det etablert egne avtaler om landbruk (Landbruksavtalen)
og om sanitære og plantesanitære forhold. Landbruksavtalen legger viktige
rammebetingelser for den nasjonale landbrukspolitikken gjennom forpliktelser
og rettigheter på de tre områdene markedsadgang, internstøtte og
eksportsubsidier. Norge er bundet av disse forpliktelsene inntil
en ny landbruksavtale eventuelt kommer på plass. Det er for tiden
liten aktivitet i landbruksforhandlingene og på andre forhandlingsområder.
Toll- og kvotefri adgang til det norske markedet for
alle produkter fra land som står på FNs offisielle MUL-liste, ble
iverksatt fra 1. juli 2002 med hjemmel i Norges generelle tollpreferanseordning
(GSP) for import fra utviklingsland. Denne ordningen ble fra 1. januar
2008 utvidet med 14 nye lavinntektsland, slik at det nå er 64 land
som kan eksportere alle sine jordbruksprodukter til Norge uten toll.
Importen fra de fattigste landene har relativt sett økt betydelig
de siste årene. Likevel utgjorde importen fra de fattigste landene
bare 1,3 pst. av den totale importen av landbruksvarer. Importen
fra u-land generelt utgjør 22 pst. av totalimporten.
Landbrukspolitikken er ikke en del av EØS-avtalen,
men utviklingen av EUs landbrukspolitikk har likevel betydning for
norsk landbruk og næringsmiddelindustri. Prisutviklingen på landbruksproduktene
i EU påvirker omfanget av grensehandelen og konkurransekraften til
i første rekke RÅK-industrien, som er konkurranseutsatt både på
hjemmemarkedet og eksportmarkedet. EU gjennomgår nå sin landbrukspolitikk
fram mot 2013 da gjeldende mandater og budsjettfullmakter utløper.
De økonomiske rammene for landbrukspolitikken etter 2013 og fordelingen
av EUs samlede støtte står sentralt.
Situasjonen i matmarkedet i EU de siste årene har
ført til økt oppmerksomhet om styrkeforholdene i verdikjeden og
handelens makt til å holde oppe forbrukerpriser selv om produsentpriser
faller. EU har iverksatt omfattende arbeid med sikte på tiltak for
en bedre fungerende matvarekjede. Kommisjonen har invitert matnæringenes
organisasjoner i Brussel til å komme med forslag om bransjebasert
regelverk innen juni 2012. Alternativt vil Kommisjonen selv komme med
forslag om regulering i form av en EU-rettsakt. Europaparlamentet
har uttalt seg i favør av den siste løsningen.
Lisboatraktaten gjør at Europaparlamentet fra
og med 2010 har lik medbestemmelse som medlemslandene i Rådet også
innen landbrukspolitikk. Parlamentet støtter en ambisiøs felles politikk
på landbruksområdet.
Den nye landbruks- og matmeldingen og Stortingets
behandling av denne, gir en fornyet gjennomgang av målene for landbruks-
og matpolitikken.
Regjeringen legger vekt på å videreutvikle virkemidlene
med grunnlag i den nye landbruks- og matmeldingen. Hver for seg
krever målsettingene i meldingen ulike virkemidler for at de skal nås
på en mest mulig effektiv måte. Men også landbruks- og matpolitikken
krever avveining av ulike kryssende hensyn. Virkemidlene må derfor utvikles
med sikte på best mulig måloppnåelse samlet sett.
Økt produksjonsvolum er vektet tyngre i den
nye meldingen enn i St.meld. nr. 19 (1999–2000). Meld. St. 9 (2011–2012)
vektlegger derfor også tiltak som kan bidra til å øke produksjonen,
slik at selvforsyningsgraden kan opprettholdes om lag på dagens
nivå. Den peker på behovet for forbedret agronomi, forskning og
veiledning og rekruttering av unge kompetente bønder. Den peker
på behovet for å beskytte arealressursene og øke arealproduktiviteten
og på at hele landet må tas i bruk for å øke produksjonen. Som en
del av dette skal den geografiske produksjonsfordelingen videreføres,
både for å utnytte lokale produksjonsvilkår best mulig og for å
øke kornproduksjonen.
Sammen med en fortsatt sammensatt målstruktur,
peker Meld. St. 9 (2011–2012) også på behovet for å forenkle virkemiddelsystemet. Virkemidlene
bør være enkle og effektive og virke i tråd med formålet. Det vil
likevel være klare forskjeller mellom ulike typer virkemidler. De
store tilskuddsordningene, som bare krever registrering og kontroll
av karakteristika ved foretakene, vil ha lave transaksjonskostnader. Samtidig
er de mindre egnet til å nå mer spesifikke mål. Slike mål kan eksempelvis
kreve ordninger med lokal/regional prioritering av mål, og prioritering
mellom enkeltsøkere, for å iverksette de beste prosjektene. Slike
virkemidler vil nødvendigvis måtte ha høyere transaksjonskostnader.
I de siste års jordbruksavtaler har det vært
lagt til rette for et inntektsløft for jordbruksbedriftene. Avtalene
har prioritert det grasbaserte husdyrholdet, beiting med husdyr,
og forbedring av velferdsordningene. Det har iflg. grunnlagsmaterialet
gitt en inntektsutvikling som er minst på høyde med andre gruppers
lønnsvekst, målt både i prosent og kroner. I Meld. St. 9 (2011–2012) sier
regjeringen at den vil sikre utøverne i landbruket en inntektsutvikling
og sosiale vilkår på linje med andre grupper og derfor videreutvikle inntekts-
og velferdspolitikken med utgangspunkt i den landbrukspolitikken
som er ført etter 2005. Dette er lagt til grunn for forslaget til jordbruksoppgjør.
Resultatmålene for næringsdrivende kan ikke brukes
på samme måte som lønnsstatistikk for lønnsmottagere. Jordbruksoppgjøret
skiller seg fra lønnsoppgjør, ved at det i jordbruksoppgjøret forhandles
om inntektsmuligheter for de næringsdrivende. Det er dokumentert
betydelige inntektsforskjeller mellom noenlunde like gårdsbruk.
Et jordbruksoppgjør kan ikke bedømmes ut fra rammens størrelse isolert.
Den underliggende kostnads- og produksjonsutviklingen har også vesentlig
betydning for hvilken inntektsutvikling rammen kan legge til rette
for. Fordi storfekjøtt og kylling er tatt ut av målprissystemet,
er også innholdet i rammen annerledes enn tidligere. Det brukes
også midler over avtalen til infrastruktur- og utviklingstiltak
m.v., som ikke inntektsføres direkte i totalregnskapet. Disse midlene
har likevel stor betydning for utviklingen over tid, og for måloppnåelsen
i landbrukspolitikken.
Internasjonale forhold påvirker i økende grad rammebetingelsene
for det norske jordbruket. Internasjonale råvarepriser har vært
svært ustabile de siste årene. Det har bl.a. påvirket jordbrukets
produksjonskostnader vesentlig, herunder fôr- og gjødselkostnaden.
Ustabile priser internasjonalt gjør at prisgapet mellom norske og
internasjonale råvarepriser varierer betydelig. Det påvirker konkurransekraften,
effekten av importvernet og behovet for råvareprisutjevning for
RÅK-industrien. Matsektorens konkurransekraft, både på kort og lengre
sikt, må være en viktig premiss for utformingen av jordbrukspolitikken.
Det er en avgjørende premiss for å opprettholde en hjemmemarkedsandel/selvforsyningsgrad
om lag på dagens nivå.
Meld. St. 9 (2011–2012), og Stortingets behandling
av den, slår fast at det fortsatt skal være resultatmålet Vederlag
til arbeid og egenkapital pr. årsverk, inkl. verdien av jordbruksfradraget,
i Normalisert regnskap som skal benyttes til å måle inntektsutviklingen
i jordbrukssektoren.
Bruttoinntektene økte med 6,5 pst. fra 2010
til 2012. Kostnadene økte med 9,7 pst. Kostnadsveksten er sterkest
for mineralgjødsel (40 pst.), men kraftfôr- og kapital-kostnadene
vokser også sterkt. I sum økte kapitalkostnadene med 17 pst. fra
2010 til 2012.
Den vesentligste endringen i årets materiale
er at Budsjettnemnda for jordbruket har revidert arbeidsforbrukstallene
for de siste årene. SSBs endelige tall for arbeidsforbruk i 2010
ligger klart lavere enn de foreløpige tallene SSB hadde publisert
forut for fjorårets forhandlinger. På usikkert grunnlag har Budsjettnemnda
anslått en årlig reduksjon i arbeidsforbruket på 4 pst. pr. år etter
2010.
I fjorårets avtale ble jordbruket gitt en særskilt kompensasjon
for at trygdeavgiften for næringsinntekt i jord- og skogbruket ble
økt fra 7,8 til 11 pst. fra 2012. Årets grunnlagsmateriale fra Budsjettnemnda
for jordbruket viser en inntektsøkning på 8 3/4 pst. for perioden
2010 til 2012, eller 22 500 kroner pr. årsverk, når det er korrigert
for kompensasjon for økt medlemsavgift til folketrygden. Fjorårets
avtale skulle legge til rette for en inntektsvekst på om lag 7 1/2
pst., eller 18 900 kroner pr. årsverk, fra 2010 til 2012. For hele
regjeringsperioden (fra 2006 til 2012) ble det i fjor lagt til grunn
en vekst på 69 1/2 pst., eller knapt 110 000 kroner pr. årsverk. Årets
mate-riale viser en inntektsvekst i denne perioden på om lag 74 3/4
pst., eller vel 120 000 kroner pr. årsverk, med samme korreksjon
for folketrygdavgiften i 2012.
Inntektsutviklingen for andre grupper er basert på
Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørenes Endelig
hovedrapport 30. mars 2012. For 2012 er gjennomsnittlig årslønn
for lønnsmottagere i 2011, 453 300 kroner, framregnet med 3 3/4
prosent, som anslått i revidert nasjonalbudsjett.
Referansebrukene bygger på regnskapstall fra 2010
i NILFs Driftsgranskinger som Budsjettnemnda regner fram til 2012.
Driftsgranskingsbrukene er valgt ut blant foretak over en minstegrense,
med hensyn på økonomisk driftsomfang. Referansebrukene viser gjennomgående
bedre inntektsutvikling enn normaliserte regnskaper.
Verdien av det særskilte jordbruksfradraget
ved ligningen inkluderes ved vurdering av inntektsutviklingen i
jordbruket. Budsjettnemndas anslag, basert på selvangivelser for
2010, viser at verdien av jordbruksfradraget, omregnet til verdi før
skatt, er om lag 1 1/2 mrd. kroner i 2012. Av dette er verdien før
skatt av kompensasjonen for økt folketrygdavgift beregnet til 173
mill. kroner i 2012.
Økte inntekter som følge av årets oppgjør, vil bidra
til å øke utnyttelsesgraden av jordbruksfradraget. Med grunnlag
i tallene fra Statistisk sentralbyrå og Budsjettnemnda for jordbruket
er det lagt til grunn at 33 pst. av en økning i «Vederlag til arbeid
og kapital» (ekskl. endring i rentekostnad) pr. jordbruksbedrift,
vil gi grunnlag for økt fradrag. Ved omregning fra spart skatt,
til inntektsverdi før skatt, har Budsjettnemnda benyttet en skattesats
på 36 pst. fra 2012, etter økningen i folketrygdavgiften.
Jordbrukets bruttoinntekter består av inntjening fra
markedet og overføringer fra staten. Oppbyggingen av rammen er basert
på anslag for utviklingen i jordbrukets produksjon, kostnadsutvikling,
samt arbeidsforbruk og anslag på lønnsvekst for andre grupper. For
de makroøkonomiske størrelsene har regjeringen lagt til grunn SSBs
prognoser i Økonomisk utsyn nr. 1/2012, Norges Banks Pengepolitisk
rapport nr. 1 2012 og anslag på årslønnsveksten for lønnsmottagere
fra revidert nasjonalbudsjett i 2012.
Følgende prognoser er lagt til grunn for rammen på
poster som ikke er avtaleregulert:
Økning i produksjonsvolumet
på 0,5 pst. fra 2012 til 2013.
Prisøkning lik generell prisvekst på 1,7
pst. for inntektsposter som ikke er avtaleregulert. Disse utgjør
om lag 30 pst. av brutto markedsinntekter.
Uendret volum av ikke-varige driftsmidler
fra 2012 til 2013.
Prisøkning på jordbrukets driftsmidler
på 2,2 pst., som er 0,5 prosentpoeng høyere enn generell prisvekst.
Kapitalslit og leasing er beregnet av Budsjettnemndas
sekretariat med grunnlag i samme investeringsnivå i 2012 som i 2011,
generell prisvekst på 1,7 pst., og 0,1 prosentpoeng økning i bankenes
utlånsrente.
Normalisert rentekostnad er beregnet med samme
forutsetninger og økning i lånemassen på nær 3,6 pst. til en næringsgjeld
på 50,6 mrd. kroner.
4,0 pst. reduksjon i arbeidsforbruk, som
prognosert av Budsjettnemnda.
3 3/4 pst. lønnsøkning for andre grupper
fra 2011 til 2012 (RNB) og 3,7 pst. fra 2012 til 2013 (SSB).
Dette gir, med unntak for realrentekostnaden,
de samme forutsetninger om kostnadsvekst og økning i markedsinntekter
utenom avtalen som Jordbrukets forhandlingsutvalg benyttet i sitt kravdokument
i forhandlingene. Når det gjelder realrentekostnaden, er det på
grunnlag av prognoser i Norges Banks Pengepolitisk rapport nr. 1/12,
anslått en vekst i den normaliserte realrentekostnaden i Normaliserte
regnskap på 230 mill. kroner fra 2012 til 2013. Totalt er det prognosert
en kostnadsvekst på 840 mill. kroner.
På dette grunnlaget vil jordbruket få full kostnadskompensasjon
og en prosentvis inntektsvekst som andre grupper, med en ramme for oppgjøret
på 510 mill. kroner, jf. linje A i tabell 1. Regjeringen viser videre
til at årets tall for inntektsveksten i jordbruket siden 2006, har
vært høyere enn fjorårets avtale la til grunn. Samtidig er det usikkerhet
omkring arbeidsforbrukstallene. Disse forholdene er tillagt vekt
i en helhetsvurdering av rammen, jf. linje B.
Regjeringen foreslår en total ramme for oppgjøret
på 900 mill. kroner i 2013, inkl. styrking av LUF med 275 mill.
kroner. Av dette er det regnet inntektsvirkning av 625 mill. kroner.
Tabell 1 Oppbygging av
økonomisk ramme
| Grunnlag | | | |
| Mill. kr | Vol. | Pris | Mill. kr |
1. Driftskostnader | 17 626 | 0,0 pst. | 2,2 pst. | 390 |
2. Kapitalslit og leasing | | | | 220 |
3. Normalisert realrentekostnad | | | | 230 |
4. Sum kostnadsøkning | | | | 840 |
5. Markedsinntekter utenom avtalen | 27 495 | 0,5 pst. | 0,5 pst. | 280 |
6. Redusert arbeidsforbruk | 12 060 | -4,0 pst. | 3,7 pst. | -50 |
A. Sum kostnadskompensasjon og lik prosentvis inntektsvekst
som andre grupper (4-5+6) | | | | 510 |
B. Nivåheving ut over lik prosentvis vekst | | | | 115 |
SUM, ramme med inntektsvirkning i 2013, mill. kr. | | | | 625 |
C. Tilførsel til Landbrukets utviklingsfond i 2013, mill. kroner | | | | 275 |
Total ramme, inkl. styrking av LUF | | | | 900 |
Regjeringens forslag til finansiering av rammen går
fram av tabell 2. Målprisene økes fra 1. juli 2012 med en årsvirkning
på 330 mill. kroner. Fra 2011 er det 33 mill. kroner i overførte
midler, som ikke ligger inne i grunnlagsmaterialet fra Budsjettnemnda.
Disse midlene disponeres, på vanlig måte, som en del av rammen.
Bevilgningen over kap. 1150 foreslås økt med 227 mill. kroner i
2013, og Landbrukets utvik-lingsfond tilføres en ekstraordinær avsetning
på 275 mill. kroner. Med forutsetningene i tabell 1 øker utnyttingen
av jordbruksfradraget tilsvarende en inntektsverdi på om lag 35
mill. kroner.
Tabell 2 Finansiering av
rammen
| Mill. kroner |
Netto endring i målpriser fra 01.07.12 | 330 |
Endret bevilgning på kap. 1150 og 4150 i 2013 | 227 |
Overførte midler fra 2011 | 33 |
Endret verdi av jordbruksfradraget | 35 |
SUM ramme med inntektsvirkning i 2013 | 625 |
Tilføres LUF i 2013 | 275 |
Total ramme, inkl. styrking av LUF | 900 |
Rammen gir grunnlag for en inntektsvekst på
om lag 4 1/2 pst., eller knapt 13 000 kroner pr. årsverk i 2013,
i forhold til 2012 før oppgjør, når verdien av jordbruksfradraget
er inkludert.
Om lag 225 mill. kroner får inntektseffekt allerede
i 2012, dvs. om lag 2/3 av de foreslåtte målprisendringene, korrigert
for økt kraftfôrpris. Inkludert verdien av jord-bruksfradraget økes inntektsnivået
i 2012 med om lag 2 pst., eller vel 5 000 kroner pr. årsverk dersom
de foreslåtte økningene i målpriser realiseres fra 1. juli 2012
Foreslåtte endringer i målprisene er vist i
tabell 6.6 i proposisjonen. Målprisene økes innenfor en samlet ramme
på 330 mill. kroner.
Regjeringen legger vekt på at næringsmiddelindustriens
konkurransekraft ikke skal svekkes som følge av oppgjøret. Bevilgningen
til råvareprisordningen (post 70.12) skal ta hensyn til svingninger
i volumer, endringer i målpriser og tilskuddsendringer som påvirker
råvareprisene til industrien, samt virkninger som følge av mulige
svingninger i valutakurser. Med grunnlag i prognoser for forbruk,
foreslås en økning i bevilgningen på 9 mill. kroner.
Tabell 6.8 i proposisjonen viser beregnet utslag på
referansebrukene av pris- og tilskuddsendringer inkl. anslåtte pris-
og kostnadsberegninger til 2013, ekskl. effekt av foreslått tilskudd til
grøfting.
Forslaget til jordbruksoppgjør har en fordelingsprofil
som skal bidra til måloppnåelse i henhold til prioriteringene i
Meld. St. 9 (2011–2012). I tillegg til fortsatt å styrke det grasbaserte
husdyrholdet, er økonomien i kornproduksjonen og grøntsektoren vektlagt.
Det er videre lagt vekt på tiltak som kan bidra til økt produksjon,
herunder bevilgninger til rådgivning for å styrke agronomien.
Beitetilskuddene økes innenfor en ramme på 22 mill.
kroner. Distriktstilskuddet til kjøtt økes fra sone 3 til sone 5,
med 9 mill. kroner.
Målprisene på melk foreslås økt med 9 øre pr.
liter, tilsvarende 137 mill. kroner, distriktstilskuddene til melkeproduksjon
øker fra sone B og oppover innenfor en ramme på vel 30 mill. kroner,
satsene i driftstilskuddet til melkeproduksjon økes med 51 mill.
kroner, og prisen på melkekvote ved omsetning til staten reduseres fra
kroner 3,50 til 2,50 pr. liter.
Det er forutsatt en prisøkning tilsvarende generell
prisvekst. Driftstilskuddet og husdyrtilskuddet til spesialisert
storfekjøttproduksjon økes med til sammen 25 mill. kroner. Grensen
for maksimalt driftstilskudd reduseres fra 50 til 40 kyr, samtidig
som husdyrtilskuddet økes med 500 kroner fra ku nr. 26 i hvert foretak,
også fra 50 kyr og oppover. Tilskuddet øker dermed for alle bruksstørrelser.
Målprisen på lammekjøtt økes med 1,80 kroner pr.
kg. Husdyrtilskuddet og tilskudd til lammeslakt økes innenfor en
ramme på vel 60 mill. kroner, tilskudd til utmarksbeite økes med
8 mill. kroner, og prosjekt Friske føtter tilføres 5 mill. kroner
i 2012.
Det foreslås prisøkninger på korn og oljefrø
som vil gi en brutto inntektsøkning i sektoren på om lag 82 mill.
kroner ved normalårsavlinger. Målprisene på matkorn økes med 8 øre
pr. kg. Det foreslås ingen endringer i prisnedskrivingstilskuddet
til norsk korn. Tilskudd til matkorn foreslås økt med 4 øre pr.
kg. Det innebærer at prisen på råvarer til mel øker med 4 øre pr.
kg. På grunnlag av prisøkningen på fôrkorn og endringene i fraktordningen
anslås råvarer til kraftfôr å bli 5 øre pr. kg dyrere i gjennomsnitt.
Målprisene for frukt og grønnsaker økes innenfor
en ramme på 1,4 pst. Målprisen på matpoteter økes med 20 øre pr.
kg.
Kvantumsbegrensningene for frukt og bær i distrikts-
og kvalitetstilskuddet justeres, og maksimalt tilskuddsbeløp pr.
foretak fjernes. Bevilgningen til distrikts- og kvalitetstilskuddet til
frukt, bær og grønnsaker økes innenfor en ramme på 6 mill. kroner.,
og arealtilskudd til frukt og bær økes med 9 mill. kroner.
Bevilgningen til kollektiv dekning av omsetningsavgift
hagebruk foreslås økt med 2 mill. kroner, og tilskudd til fruktlager
økes med 3 mill. kroner i 2012 og 1 mill. kroner i 2013.
De siste årene er distriktstiltakene styrket
bl.a. gjennom vesentlige forbedringer i fraktordningene, økte distriktstilskudd
og gjennom betinget skattefritak for investeringstilskudd innenfor
det distriktspolitiske virkeområdet. I dette forslaget til jordbruksoppgjør
økes distriktstilskuddene med om lag 45 mill. kroner og fraktordningen for
korn og kraftfôr forbedres.
Det etableres regionale bygdeutviklingsprogram,
med tre hovedelementer: nærings-, miljø- og skog- og klimaprogram.
Det legges opp til å omdisponere midler fra nasjonale program til
regionalt nivå innenfor en ramme på 55 mill. kroner. I tillegg økes
rammen for de bedriftsrettede BU-midlene med 10 mill. kroner
I arbeidet med økt områderettet innsats prioriteres
i første fase arktisk landbruk. Det foreslås å bevilge 3 mill. kroner
av engangsmidler i 2012 til de tre nordligste fylkene, og at bevilgningen videreføres
på det nivået i 3 år. Overføringen til Sametingets midler til næringsformål
økes med 2 mill. kroner.
Bevilgningen til Landbrukets utviklingsfond foreslås
økt med 120 mill. kroner. I tillegg foreslås fondet tilført 111
mill. kroner i 2012 av ledige midler på avtalen, og 275 mill. kroner
ekstraordinært i 2013. Innvilgningsrammen foreslås økt med 120 mill.
kroner i 2013.
Forslaget innebærer bl.a. følgende:
BU-ordningen utvides
og tilføres bedriftsrettede midler fra Utviklingsprogrammet for
lokalmat, grønt reiseliv og Bioenergiprogrammet.
Det etableres et Utviklingsprogram for
lokalmat og grønt reiseliv, med en avsetning på 70 mill. kroner.
Det etableres et tilskudd til grøfting
innenfor SMIL-ordningen, innenfor en ramme på 100 mill. kroner.
Tilskudd til skogbruk økes med 10 mill.
kroner. Samlet avsetning til skog og bioenergi økes med 15 mill.
kroner.
Tilskudd til Matmerk økes med 3,5 mill.
kroner.
Det foreslås at bevilgningen til miljøtiltak
økes med 62 mill. kroner, fordelt på følgende ordninger:
Nasjonalt miljøprogram
reduseres med 40 mill. kroner, pga. arealendringer.
Regionale miljøprogram (RMP) videreføres
som i dagens ordning med forsterket klimamål.
Miljøvirkemidler over Landbrukets utviklingsfond
økes med 103 mill. kroner, herunder tilskudd til grøfting over SMIL-ordningen.
Regjeringen legger vekt på stabilitet og forutsigbarhet
i tilskuddsordningene rettet mot primærprodusentene. For å stimulere
til økt produksjon av grasbaserte økologiske produkter foreslås
det å flytte 25 kroner i tilskudd pr. dekar grovfôrareal til tilskudd
basert på dyretall.
Det foreslås at satsene for tilskudd til avløsning ved
ferie og fritid økes med 3,5 pst. og maksimalbeløpet pr. foretak
heves med 2 400 kroner til 69 000 kroner. Maksimal dagsats for tilskudd til
avløsning ved sykdom mv. foreslås øket fra 1 300 til 1 400 kroner.
Det foreslås å innføre mulighet for gradert uttak av avløsertilskudd
ved foreldrepermisjon (tidskonto).
Følgende forslag fremmes for å bedre grunnlaget for
agronomi:
Etablering av tilskudd til grøfting innenfor SMIL-ordningen,
avsetning til forskning økes med 5 mill. kroner, grunntilskuddet
til Norsk landbruksrådgivning økes med 4 mill. kroner, bevilgningen
til Graminor økes med 1,8 mill. kroner, og det bevilges 2,5 mill.
kroner til et langsiktig foredlingsprogram for bygg. Det bevilges
0,5 mill. kroner til et prosjekt for å utvikle norsk kjøttfeavl
i regi av TYR.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Else-May Botten, Lillian Hansen, Arne L. Haugen, Ingrid Heggø og lederen
Terje Aasland, fra Fremskrittspartiet, Per Roar Bredvold, Harald
T. Nesvik og Torgeir Trældal, fra Høyre, Frank Bakke-Jensen, Svein
Flåtten og Elisabeth Røbekk Nørve, fra Sosialistisk Venstreparti,
Alf Egil Holmelid, fra Senterpartiet, Irene Lange Nordahl, og fra
Kristelig Folkeparti, Steinar Reiten, viser til Prop. 122
S (2011–2012) om Jordbruksoppgjøret 2012.
Komiteen konstaterer at jordbrukets
organisasjoner ikke fant grunnlag for forhandlinger om jordbruksavtale
for 2012–2013 basert på statens tilbud, og at det dermed ble brudd
i årets jordbruksforhandlinger.
Komiteen viser til at jordbruksforhandlingene bygger
på hovedavtalen for jordbruket, som er inngått mellom staten på
den ene siden, og Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag på
den andre. Det følger av hovedavtalen at partene i forhandlingene
om jordbruksavtale er staten på den ene siden og organisasjonene
i jordbruket i felleskap på den andre siden.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
at det er lang praksis for at regjeringen ved brudd i forhandlingene
fremmer forslag for Stortinget basert på statens tilbud. Dette er,
etter komiteens syn, en nødvendig behandlingsmåte dersom en skal
opprettholde den etablerte forhandlingsordningen, noe komiteen ser
som svært viktig for å sikre en balansert utvikling i næringen og
for å ivareta jordbrukets forskjellige samfunnsroller. Dersom organisasjonene skulle
kunne bryte forhandlingene og Stortinget deretter forbedrer eller
reduserer statens tilbud, vil det undergrave forhandlingssystemets
berettigelse. Flertallet vil ikke bidra til en slik
utvikling.
Flertallet viser til Meld. St.
9 (2011–2012) om landbruks- og matpolitikken, som nylig er behandlet
i Stortinget. Under behandlingen av meldingen slo flertallet i Stortinget
fast dette, jf. Innst. 234 S (2011–2012):
«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra
H og FrP, viser til at norsk matproduksjon er et samarbeidsprosjekt
mellom næringen og staten, og at de økonomiske rammene blir lagt
på plass gjennom jordbruksoppgjøret. Flertallet vektlegger dette,
og viser til at dette har bidratt til forutsigbar matforsyning til
stabile priser for det norske folk, og en trygghet og økonomisk
stabilitet som ingen andre bønder i verden kjenner maken til. Regjeringen
vil holde fram med å inngå årlige jordbruksavtaler med landbruket. Flertallet
mener det er av stor betydning at organisasjonene i jordbruket er
samstemte om jordbruksavtalens betydning for landbruket, og støtter
opp om denne.»
I den åpne høringen om jordbruksoppgjøret i Stortinget
31. mai 2012 ble dette bekreftet fra høringsinstansenes side.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
slår fast at statens tilbud i årets jordbruksoppgjør følger opp
landbruksmeldingas målsettinger på sentrale områder. Dette gjelder
bl.a. en opptrapping av investeringstilskuddene, en styrking av
inntektsmulighetene i landbruket, og tiltak for å få mer produksjon
ut av eksisterende areal. Det styrker grunnlaget for økt produksjon
i sektorer med gode markedsmuligheter og styrker distriktsprofilen.
Dette flertallet anser dette
som viktige tiltak for å følge opp de ambisiøse målsettingene som ble
fastlagt i landbruksmeldinga.
Dette flertallet viser til at
en fortsatt positiv inntektsutvikling i landbruket er viktig for
å nå målet om landbruk over hele landet. Tilstrekkelig lønnsomhet
er en viktig forutsetning for at dyktige næringsutøvere oppfatter
jordbruk som en interessant arbeidsplass i framtida. Dette er også
viktig for å rekruttere ungdom inn i næringa.
Dette flertallet viser til at
regjeringen har gjennomført en snuoperasjon i norsk landbruk etter
2005. Skogpolitikken er gjenreist, og vi har i dag et landbruk som
leverer et rikere mangfold av produkter. Målet om landbruk over
hele landet er ivaretatt. Dette flertallet merker
seg at det i Meld. St. 9 (2011–2012) slås fast at regjeringen vil
fortsette satsingen på norsk landbruk og videreutvikle denne politikken.
Dette flertallet viser til at
regjeringen i seks år har lagt til rette for en inntektsutvikling
i landbruket med om lag 120 000 kroner pr. årsverk. Dette
flertallet har merket seg at noe av dette har sammenheng
med nye arbeidsforbrukstall fra SSB. Dette flertallet ser
det som viktig å videreut-vikle en god inntektsutvikling for landbruket
og ber regjeringen legge til rette for dette. Dette flertallet viser
til at det i Meld. St. 9 (2011–2012) om landbruks- og matpolitikken står
følgende:
«Regjeringen vil sikre utøverne i landbruket en inntektsutvikling
og sosiale vilkår på linje med andre grupper. Regjeringen vil derfor
videreutvikle inntekts- og velferdspolitikken i landbruket med utgangspunkt
i den landbrukspolitikken som er ført etter 2005.»
Dette flertallet viser til ovennevnte
inntektsmålsetting fra Meld. St. 9 (2011–2012). Dette flertallet er
opptatt av å legge til rette for en god inntektsutvikling for aktive
bønder, som er både store og små i driftsomfang, og ber regjeringen
legge til rette for dette.
Dette flertallet understreker
at det er statens tilbud, slik det foreligger i Prop. 122 S (2011–2012),
som Stortinget forholder seg til, og ikke hva som ev. ville blitt
resultatet av forhandlinger mellom partene, selv om det er grunn
til å anta at man da ville hatt et annet resultat. Det vises i denne
forbindelse til at organisasjonene gjennom forhandlinger har økt
rammene i jordbruksoppgjøret de siste 6 årene på om lag 2,2 mrd. kroner.
Dette flertallet vil allikevel
understreke organisasjonenes rett til ikke å inngå avtale.
Dette flertallet mener imidlertid
det er en forutsetning for over tid å nå inntekts- og produksjonsmåla
som er fastsatt i Meld. St. 9 (2011–2012), at det føres forhandlinger
mellom partene som munner ut i en avtale.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, legger
til grunn at jordbruksavtalen, grensevernet og markedsreguleringa
er viktige stolper for landbrukspolitikken framover, og viser til forslaget
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet
som ble fremsatt under behandlingen av Meld. St. 9 (2011–2012) om landbruks-
og matpolitikken, og som ble vedtatt med støtte fra Kristelig Folkeparti
i Stortinget den 12. april 2012:
«Stortinget legger til grunn at landbruket og norsk
næringsmiddelindustri skal sikres forutsigbarhet ved at hovedpilarene
i den norske landbruksmodellen skal være grunnlaget for norsk landbrukspolitikk.
Dette innebærer at regjeringen skal, gjennom ulike ordninger sikre et
sterkt importvern, opprettholde jordbruksavtalen mellom staten og
næringen samt videreføre samvirkets rolle som forvalter av markedsordningene.»
Komiteens medlemmer fra
Fremskrittspartiet og Høyre regner selvstendig næringsdrivende
bønder som en bærebjelke for verdiskaping og næringsutøvelse mange
steder i landet. Disse medlemmer vil arbeide for
at bonden skal få utviklingsmuligheter fremover. En robust landbruksnæring
bidrar til å nå viktige mål om en fortsatt betydelig norsk matvareproduksjon,
en differensiert bosetting og vakkert kulturlandskap. Disse
medlemmer mener at landbruket, i likhet med for eksempel
reiselivsnæringen og fiskerinæringen, har stor betydning for å sikre
en positiv utvikling i mange lokalsamfunn. Disse medlemmer mener
derfor at det er viktig å opprettholde grunnlaget for et aktivt jordbruk. Disse
medlemmer registrerer at omstillingen i landbruket fortsetter.
Det er anslått at over 36 000 gårdsbruk med bolig står tomme, mange
står til forfalls. Disse medlemmer mener at omstilling
til større og mer effektive enheter er nødvendig for å sikre at jordbruksnæringen
blir mer fremtidsrettet og mindre avhengig av overføringer, og mener
at jordbrukspolitikken bør legge bedre til rette for dette.
Disse medlemmer mener det er
prinsipielt betenkelig at enkeltnæringer forhandler egne rammevilkår
direkte med staten og inngår avtaler med store økonomiske konsekvenser
utenom den ordinære budsjettbehandlingen. Disse medlemmer mener
de årlige vedtak om jordbrukets rammebetingelser ikke er et lønnsoppgjør,
men en fastsettelse av muligheter for å skape inntekter. De betydelige
avvik som er mellom lovet inntektsutvikling i jordbruket i de enkelte
oppgjør og oppnådd utvikling, viser at beregningsgrunnlaget som
legges til grunn for oppgjørene, er heller tynt. Disse medlemmer mener
at bøndene, som andre næringsdrivende, har ansvar for egen verdiskaping
ut fra de rammebetingelser samfunnet setter. Disse medlemmer mener
det er viktig å gi landbruket nye muligheter til å utvikle seg og
redusere avhengigheten av offentlig støtte. For at behandlingen av
oppgjøret skal kunne sees i sammenheng med andre politiske prioriteringer,
er det ryddig at oppgjøret behandles i forbindelse med statsbudsjettet
og følger kalenderåret. Disse medlemmer mener at
staten fortsatt skal gi økonomisk tilskudd til landbruket, men at
slike tilskudd må være mer målrettede og mindre byråkratiske enn
i dag.
Disse medlemmer ser det som sentralt
å styrke bondens eiendomsrett til eget bruk. Disse medlemmer fremmet
i forbindelse med behandlingen av Ot.prp. nr. 44 (2008–2009) Om lov
om endring av lov om odelsretten og åsetesretten, lov om konsesjon
og ved erverv av fast eiendom mv., blant annet forslag om å oppheve boplikten.
Boplikten er til hindrer for en fremtidsrettet utvikling av jord-
og skogbruk i Norge, og det er ikke dokumentert at den bidrar til
bosetting.
Disse medlemmer viser til representantforslag
om å oppheve prisfastsetting av konsesjonspliktige landbrukseiendommer,
Dokument 8:18 S (2010–2011). Prisreguleringen gir i mange tilfeller
kunstig lave priser, er til hinder for omsetning og øker risikoen
knyttet til investeringer på gården. Stor avstand mellom markedspris
og regulert pris skaper også et grunnlag for tilfeller der deler
av kjøpsvederlag holdes skjult for myndighetene.
Disse medlemmer mener det er
et grovt inngrep i eiendomsretten at staten tvinger folk som vil
selge gården, til å ta en lavere pris enn det kjøper er villig til
å betale.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om nødvendige
lovendringer slik at bo- og driveplikten og prisreguleringen av
landbrukseiendom kan oppheves.»
Disse medlemmer stiller seg sterkt
kritiske til den landbrukspolitikken som har vært ført i etterkrigstiden
og som fortsatt videreføres av den sittende regjeringen. Disse
medlemmer kan derfor ikke på noen måte stille seg bak den
fremforhandlede jordbruksavtalen fordi den ikke bærer bud om noen
ny retning i landbrukspolitikken, dette til tross for at det er
et stort behov for en kursomlegging av landbrukspolitikken. Til
tross for at den rød-grønne regjeringen varslet en kraftig omlegging
av landbrukspolitikken da den kom til makten, har dette ikke skjedd.
Også i år var det et stort sprik mellom det kravet som ble fremlagt
av bondeorganisasjonene og det tilbudet som kom fra staten. Tilbudet
fra staten er på ca. halvparten av det opprinnelige kravet fra bondeorganisasjonene.
Disse medlemmer er av den formening
at det må innføres et normalt markedsbasert system for landbruksprodukter
som styres av tilbud og etterspørsel. Ved underdekning i markedet
vil produsenten kunne ta en høyere pris, mens forbruker kan velge
andre produkter dersom prisen på et produkt er for høy. Da vil prisene
på produktene variere i takt med markedet, og produsentene må være
markedsorientert i sin produksjon. I en situasjon som i dag, hvor
forbrukerne etterspør mer enn det norske bønder kan produsere, vil
et markedsbasert system bidra til en høyere produksjon. I et markedsbasert
system vil det også oppstå konkurranse mellom produsentene, noe
som fører til bedre produkter, innovasjon og mer kostnadseffektiv
produksjon. Dette vil bidra til bedre inntektsmuligheter for de produsenter
som er dyktige, innovative og gode forretningsmenn. Disse
medlemmer vil påpeke at markedsbaserte systemer fungerer
i alle andre markeder og at det derfor ikke er noen grunn til å
unnta landbruket fra dette.
Den kraftige nedgangen i antall bønder og bruk vil
fortsette i de kommende årene, og antakeligvis med økt kraft. Aktørene
i landbruket har liten fremtidstro, og tilliten til regjeringens
landbrukspolitikk er på et lavmål. Den politikken som har vært ført
mot landbruket gjennom mange år, er et sosialistisk eksperiment
som har bidratt til at den norske bonden er blitt fanget inn i et
«nett» og et system som det nå er tilnærmet umulig å komme ut av.
Landbrukspolitikken er preget av en sterk iver etter å regulere
næringen helt ned til den minste detalj, og hvor offentlige byråkrater
og et særdeles detaljert regelverk har tatt over styringen av hvordan
utviklingen i landbruket skal skje. Den styringen som den enkelte bonde
skal ha over sin egen eiendom og arbeidsplass, er blitt borte. Bøndene
er i dag mer å anse som offentlig ansatte og utøvere av en offentlig
politikk enn selvstendig næringsdrivende innenfor matproduksjonsbransjen,
slik som de burde ha vært. Dette har ført til at kreativitet, satsingsevne
og ønske om å ta risiko nærmest er blitt fraværende i store deler
av landbruket. Disse medlemmer finner det merkelig
at både landbrukets organisasjoner og Senterpartiet støtter opp
om en slik politikk som stadig fører til færre bønder og stor misnøye
rundt inntektssituasjonen og utviklingsmuligheter blant aktørene
i næringen. Disse medlemmer vil også påpeke at jordbruksavtalesystemet
er blitt så innviklet og komplisert at få utenom det sentrale byråkratiet
i Landbruks- og matdepartementet har mulighet til å sette seg inn
i alle systemets sider og forstå det fullt ut. Det er heller ikke
noen andre land innen OECD-området som har funnet det formålstjenlig
å praktisere et system med jordbruksavtale.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Jordbruksoppgjøret for 2012 bifalles ikke.»
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om overføringer
til landbruket på linje med andre utgifter som fremmes i statsbudsjettet.»
Disse medlemmer mener det er
viktig å få ned de høye avgiftene på mat i Norge og ber regjeringen
om å intensivere arbeidet med å redusere disse betraktelig. Det
er ingen god grunn til at Norge skal ha avgifter på dette området
som er vesentlig høyere enn i våre naboland. Disse medlemmer viser
til sine merknader i innstillingen til St.prp. nr. 59 (2007–2008),
jf. Innst. S. nr. 270 (2007–2008).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er av den oppfatning at det er prinsipielt betenkelig
at en enkelt næring forhandler sine egne rammevilkår direkte med staten,
uten at dette skjer i forbindelse med de ordinære budsjettprosesser. Disse
medlemmer mener at rammevilkårene til næringen må sees i sammenheng
med de øvrige budsjettprioriteringer i forbindelse med de årlige
budsjetter. Disse medlemmer mener rammevilkårene
så langt som mulig bør være forutsigbare over flere år, slik at
næringsaktørene kan innrette investeringer og produksjonsplaner
mer langsiktig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen justere periodiseringen
av jordbruksoppgjøret til å følge kalenderåret, og sørge for at
de rammevilkårene som ikke kan fastlegges for lengre perioder, kommer inn
som en del av den årlige budsjettprosessen. Oppgjøret for 2012 videreføres
som en overgangsordning ut budsjettåret 2012 med de endringer som
gjøres i revidert nasjonalbudsjett for 2012.»
Disse medlemmer viser til at
norsk jordbruk opplever det mange betegner som en full investeringstørke. Disse
medlemmer vil vise til at dersom driftsapparatet skal opprettholdes,
og ikke driftes mot nedleggelse, og viktige kulturminner ivaretas,
må det andre og mer dyptgripende endringer til for å få fart på
investeringene i næringen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at det sannsynligvis vil bli et redusert
importvern i kjølvannet av den internasjonale utviklingen gjennom
WTO-forhandlingene. Utviklingen bærer bud om en gradvis økt konkurranse
for norske landbruksprodukter. Til tross for et høyt tollvern har
ikke norske myndigheter lagt noen plan for hvordan det norske landbruket
skal møte en slik utvikling. Dette er svært kritisk. Resultatet
kan bli at det norske landbruket får seg en «blåmandag» når resultatet
fra WTO-forhandlingene blir kjent. Disse medlemmer mener
utviklingen av en robust produksjon basert på lønnsomhetskriterier
må ha topp-prioritet og må utvikles før importvernet faller. Disse medlemmer vil
vise til at den norske næringsmiddelindustrien er under press fra
utlandet og at det er viktig at den norske landbrukspolitikken sikrer
at industrien får råvarer til en konkurransedyktig pris. For å oppnå
dette er det nødvendig med en strukturrasjonalisering av landbruket
slik at enhetskostnadene går ned. Industrien er konkurransedyktig
i forhold til utenlandske aktører på foredling og industriell produksjon,
men råvarekostnadene er for høye i forhold til våre naboland og
kan ved økt import true viktige arbeidsplasser og verdiskaping i
industrien.
Næringsmiddelindustrien står for om lag 20 pst. av
sysselsettingen og verdiskapingen i industrien. Et fellestrekk er
at produksjonen gjennomgående er relativt arbeidsintensiv, til tross for
at bedriftene har tatt i bruk svært moderne teknologi. Norge må
derfor benytte den tiden som ennå er igjen til å tilpasse primærproduksjonsleddet
til den nye hverdagen som alle ser vil komme i forholdsvis nær fremtid. Disse
medlemmer er derfor av den oppfatning at regjeringen må
ha en aktiv holdning til dette, og ikke som i dag forholde seg helt
passivt til den utvikling som gradvis skjer. Resultatet av en slik politikk
vil gjøre stor skade i næringsmiddelindustrien.
Disse medlemmer viser til at
flertallet i det regjeringsoppnevnte Industriutvalget, i NOU 2005:4,
uttalte følgende om næringsmiddelindustriens rammevilkår:
«Utvalgets flertall mener det må utvikles et mer effektivt
jordbruk som kan levere råvarer til industrien på mer konkurransedyktige
vilkår. Utfallet av WTO-forhandlingene er usikkert. Det er ikke
mulig å forutsi konsekvensene, fordi forslagene ennå ikke er tallfestet.
Retningen er likevel klar, og vi må forvente at en endelig avtale
vil få reell og betydelig effekt på norsk jordbruk og tilhørende
næringsmiddelproduksjon. Utvalgets flertall mener at myndighetene også
av hensyn til næringsmiddelindustrien, allerede nå bør begynne tilpasningen
av jordbrukspolitikken til endrede internasjonale rammebetingelser.
Jordbrukspolitikken bør i større grad fremme mer effektiv produksjon
som kan levere råvarer til industrien på mer konkurransedyktige
vilkår. En helhetlig verdikjedetenkning bør ligge til grunn for
reguleringer og tiltak. Dette er en forutsetning for at industriselskapene
skal kunne ha grunnlag for å legge sine investeringer til Norge.»
Disse medlemmer er av den oppfatning
at en så klar uttalelse fra et regjeringsoppnevnt utvalg som hadde
i oppdrag å utrede tiltak for å beholde norsk industris konkurransedyktighet,
må følges opp i konkret politikk. Regjeringen har her mulighet til
å føre en aktiv næringspolitikk rettet direkte mot næringsmiddelindustrien.
En aktiv industripolitikk er en viktig del av en nyorientert landbrukspolitikk.
Disse medlemmer mener at den
internasjonale situasjonen med økt konkurranse og et svakere tollvern
tilsier at norsk landbruk må legges om og at en må begynne med tiltak
før det er for sent. En vil i enkelte produksjoner få et volumproduserende
landbruk, mens mindre bruk vil konsentrere seg om å produsere kvalitetsprodukter
som kan ta ut en høyere pris i markedet. Mange nisjeprodusenter
har kommet langt og produserer svært gode varer av høy kvalitet,
men fortsatt kan mye gjøres, bl.a. ved å profesjonalisere markedsarbeid
og produktutvikling.
Disse medlemmer mener at dette
blir avgjørende for at deler av norsk landbruk skal kunne overleve,
for eksempel i Sogn og Fjordane. Det er også nødvendig å knytte
reiselivsnæringen og landbruket tettere sammen ved at reiselivsbedrifter
har et økt fokus på å servere lokalt produsert mat. På den måten
kan lokale bønder forsyne lokale reiselivsbedrifter med lokalt produsert
mat, noe som vil gi bonden en høyere inntekt enn om produksjonen
skal gå gjennom tunge mellomledd som tar store deler av gevinsten.
Det er viktig at offentlige verdiskapingsprogrammer og en økt del
av midlene over jordbruksoppgjøret går til å utvikle dette.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen intensivere arbeidet med
utvikling av nisje- og spesialprodukter i landbruket.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
skuffet over at regjeringen ikke tar et oppgjør med det landbrukspolitiske
styringssystemet og det juridiske grunnlaget for landbrukspolitikken,
som i stor grad ble utformet i mellomkrigstiden under helt andre
forhold. Disse medlemmer mener resultatet av mer enn
70 år med en gjennomregulert landbruksnæring beviser at den førte
politikken har vært mislykket fordi den ikke har nådd målene knyttet til
bosetting, sysselsetting og inntektsnivå. Antallet bruk i drift
og antall aktive bønder synker raskt, og det er påregnet at den
samme avgangen vil fortsette også med årets jordbruksavtale.
Nye tall viser at bosettingsutviklingen i distriktene
er sterkt synkende. Dette må være et stort nederlag for regjeringen,
som har bebudet en ny kurs i landbrukspolitikken. Videre har landbrukspolitikken
medført betydelige kostnader i form av offentlige utgifter, høye
priser på matvarer og innskrenket næringsfrihet for bøndene. Disse medlemmer vil
peke på at alle begrensninger og hindringer som er satt gjennom
konsesjonsbegrensninger, målpriser, produksjonskvoter og selektive
støtteordninger, har vært ødeleggende for bøndene. Disse
medlemmer vil derfor prioritere en kraftfull omlegging der
deregulering, avbyråkratisering og konkurranse settes i høysetet. Disse
medlemmer mener denne prosessen må innledes snarest for
å unngå at en senere kan risikere å få en næring i full oppløsning. Disse
medlemmer viser til at analyseselskapet Econ i 2004 utarbeidet
en rapport på vegne av Landbruks- og matdepartementet som konkluderer
med at de mange reguleringene i landbruket med fordel kan oppheves
da de først og fremst legger en begrensning på utviklingen av næringen
og virker negativt med hensyn til verdiskapingen i landbruket. Disse
medlemmer er av den oppfatning at de konklusjoner som fremkommer
i Econ-rapporten, snarest må gjennomføres slik at ny vekst og optimisme
i landbruket kan sikres.
Disse medlemmer mener et ledd
i en modernisering vil være at landbrukspolitikken ikke lenger skal
være et ledd i distriktspolitikken. Disse medlemmer registrerer
at landbrukets ansvar for bosetting i distriktene har vært mislykket
og i all hovedsak tilhører en svunnen tid da primærnæringene utgjorde
hovedandelen av verdiskapingen og arbeidsstyrken i Norge. Disse
medlemmer mener landbrukspolitikken har bidratt til å utarme
distriktene og gjort dem mindre i stand til å utvikle et bærekraftig
næringsliv og således medvirket til å forsterke sentraliseringseffekten. Disse
medlemmer viser til at konkurranseutsatt virksomhet i distriktene
kjemper en hard kamp for å overleve i den internasjonale konkurransen.
I den kampen må den, i tillegg til egne kostnader, bære en andel
av kostnadene til en landbrukspolitikk som er en av verdens dyreste. Disse
medlemmer registrerer at den førte politikk har gitt en
skjev fordeling av ressurser i distriktene, med det resultat at
lokalsamfunnene har fått for få alternativer gjennom et lite variert
arbeidstilbud. Disse medlemmer mener det derfor er
behov for en ny landbrukspolitikk som radikalt endrer betingelsene for
jordbrukets og bygdenes samlede næringsliv gjennom å skille landbrukspolitikken
og distriktspolitikken.
Disse medlemmer har stor tro
på det norske landbruket og på norske bønder. Det er flertallet i
Stortinget som har vist en mistillit til den norske bondestanden
ved å begrense næringens frihet sterkt. Det er betenkelig at Senterpartiet
har vært hærfører for en slik politikk. Disse medlemmer er
av den oppfatning at det norske landbruket har store muligheter
til å utvikle seg til en konkurransedyktig næring som også kan konkurrere
på et internasjonalt marked med spesielle produkter. Norske klimaforhold,
genressurser, økologi og kompetanse hos bøndene er særskilte fortrinn
som kan utnyttes til Norges fordel i et internasjonalt marked. Betalingsvillige
forbrukere i EU og på andre markeder leter etter trygge og sunne
matvarer som også har kvalitet og god smak. Disse medlemmer mener
vi har alle forutsetninger for å kunne levere slike produkter her
i landet, men det forutsetter en målrettet satsing og dyrking av gründerkultur,
slik man har erfaring fra i andre næringer. Norsk industri og mange
andre næringer er blitt internasjonalt ledende innenfor sine segmenter.
Dette har gjort at Norge på mange områder har høy
kompetanse på internasjonalisering, markedsføring, produktutvikling, kvalitetssikring
og andre elementer som er viktige for å kunne lykkes internasjonalt.
Disse medlemmer mener at regjeringen burde
legge en strategi for hvordan landbruket kan trekke veksler på den
kompetansen som allerede finnes i landet og i mange bransjer. Ved å
koble slik kompetanse med de fordeler norsk landbruk allerede har,
vil man kunne skape en vinnernæring som kan lykkes internasjonalt. Disse
medlemmer er derfor av den oppfatning at en større del av
de offentlige midler som blir avsatt til landbruksformål, bør benyttes
til å utvikle nisjeproduksjon som kan ta økte markedsandeler både
i Norge og internasjonalt. Flere mindre nisjeprodusenter har allerede
lyktes med dette, men har behov for å være knyttet til et apparat
som kan bidra med denne formen for kompetanse. Økt internasjonal
deltakelse på matmesser og kontakt med internasjonale kokkemiljøer,
som for eksempel på Internationale Grüne Woche som årlig går av
stabelen i Berlin, vil bidra til økt interesse for og bedre markedsføring
av norsk mat.
Disse medlemmer mener at det
må foretas en særskilt gjennomgang av hvilke skatter og avgifter
som landbruket er ilagt, slik at det kan foretas en reduksjon av
disse. Det er nødvendig at den verdiskaping som skapes i næringen
forblir hos aktørene i næringen, og ikke slik som i dag hvor staten
tar inn store summer i skatter og avgifter for så å fordele noe
tilbake i form av overføringer. Disse medlemmer ønsker
ikke et system med særskilte skattefradrag, som for eksempel jordbruksfradraget,
fordi dette er å begynne i feil ende. Det er kun et fåtall bønder som
kan utnytte jordbruksfradraget fullt ut. Fokuset må være å innføre
skattelettelse som kommer alle til gode, også små bruk. Dersom staten
skal bidra til økte inntekter hos bøndene, må direkte skattelettelser
og fjerning av særskilte skatter gjennomføres før man innfører særskilte
fradrag. Oppheving av reguleringer og konsesjonsbestemmelser er
også tiltak som vil kunne bidra til å øke inntektene hos de bønder som
tenker moderne og som ønsker å satse på landbruket som fremtidig
levemåte.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med fremleggelsen
av statsbudsjettet for 2013 konkretisere hvilke skatter og avgifter
landbruket blir ilagt som næring.»
«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med fremleggelsen
av statsbudsjettet for 2013 fremme konkrete tiltak for skatte- og avgiftsreduksjoner
for landbruket.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er overrasket over at en landbruksmelding som tok
mål av seg til å tenke helhet for hele verdikjeden, følges opp av
en så fragmentert og retningsløs proposisjon om endringer i budsjettene
for 2012 og 2013 i forbindelse med jordbruksoppgjøret. Det er få
eller ingen stimulanser for den som ønsker å satse på økt produksjon.
Samtidig bidrar økningen av målprisene til å svekke konkurransekraften
hos matindustrien. En konkurransekraft også jordbruket på lengre
sikt er avhengig av for å få avsatt sine produkter.
Disse medlemmer viser til at
jordbruksavtalen og jordbruksforhandlingene er et særegent institutt
hvor enkeltnæringer drøfter og forhandler sine vilkår med staten
og inngår avtaler med store økonomiske konsekvenser utenom den ordinære
budsjettbehandlingen. Disse medlemmer mener det er
nødvendig med en evaluering av hvordan jordbruksavtalen virker for
inntekts- og produksjonsmålene i landbruket og for den totale samfunnsøkonomien,
og mener at bruddet i årets forhandlinger og synspunktene fra jordbruksorganisasjonene
i etterkant bærer klare bud om at en slik gjennomgang er påkrevet. Disse medlemmer viser
til sine forslag i Innst. 234 S (2011–2012) om en slik evaluering
og om å justere periodiseringen av jordbruksoppgjøret til å følge
kalenderåret og at forhandlingene kommer inn som en del av budsjettprosessen.
Disse medlemmer vil også understreke
at en rekke andre forhold enn det som følger av jordbruksavtalen
har betydning for lønnsomheten i jordbruket. Det gjelder innretningen
av budsjettstøtten, det gjelder skattebestemmelser som fondsavsetningsordninger,
reduksjon av formuesskatt, fjerning av arveavgift, skattereduksjon ved
realisasjonsgevinster i landbruket, og det gjelder ikke minst tiltak
for bedre agronomi og da særlig tiltak innenfor grøfting. Disse
medlemmer viser videre til en rekke forslag i Innst. 234
S (2011–2012) om endringer i kvotereguleringer, konsesjonsgrenser
og generelle dereguleringer i forhold til eiendomsretten og utnyttelsen
av egen eiendom som kan øke lønnsomhet og lette strukturendringene
i norsk landbruk.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at jordbruksforhandlingene handler
om å tilrettelegge inntektsmulighetene for jordbruket.
Dette medlem konstaterer at statens
tilbud i årets jordbruksforhandlinger avviker fra den landbrukspolitikk
som fikk tilslutning fra et bredt flertall i Stortinget 12. april
2012. Dette medlem konstaterer at regjeringen ikke
følger opp Stortingets inntektsmål for jordbruket. Dette
medlem viser til flertallsmerknadene fra regjeringspartiene
i Innst. S. nr. 234 (2011–2012):
«Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, merker seg at regjeringen
vil sikre utøverne i landbruket en inntektsutvikling og sosiale
vilkår på linje med andre grupper og videreutvikle inntekts- og
velferdspolitikken i landbruket med utgangpunkt i den landbrukspolitikken
som har vært ført etter 2005.»
Sett i kontekst av at aktører i landbruket i
snitt har hatt en sterkere inntekstvekst enn andre grupper i årene
etter 2005, mener dette medlem at en formulering
om at inntekts- og velferdspolitikken i landbruket skal videreutvikles med
utgangspunkt i den landbrukspolitikken som har vært ført etter 2005,
skulle tilsi at aktører i landbruket fremdeles skulle sikres en
sterkere inntektsvekst enn andre grupper.
Dette medlem viser til Kristelig
Folkepartis forslag i Innst. S. nr. 234 (2011–2012):
«Stortinget ber regjeringen fremme tiltak som gir
bønder, som selvstendig næringsdrivende, muligheter til vesentlig
å redusere inntekstforskjellene til andre grupper.»
Dette medlem peker på at det
er et flertall, bredere enn det vanlige, som i Innst. S. nr. 234 (2011–2012)
er enig om at bøndene skal ha en inntektsutvikling i tråd med eller
utover andre grupper. Dette medlem er meget skuffet
over at regjeringen ikke har lagt denne enighet til grunn for førstetilbudet
i jordbruksforhandlingene, og at det heller ikke ble lagt fram et
forbedret tilbud for å komme fram til en avtale med jordbrukets
organisasjoner.
Dette medlem viser til at statens
tilbud legger opp til rammevilkår for næringen som gir grunnlag
for en inntektsvekst på knapt 13 000 kroner pr. årsverk fra 2012
til før avtale 2013. Dette er klart lavere enn de 17 400 kronene
som det forventes at andre grupper får. Dette medlem mener
at det derfor er åpenbart at regjeringen ikke handlet i tråd med
Stortingets ambisjoner og intensjoner i landbrukspolitikken da statens tilbud
ble lagt frem.
Dette medlem fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«a) Prop.
122 S (2011–2012) sendes tilbake til regjeringen.
b) Stortinget ber regjeringen innlede
nye forhandlinger med jordbrukets organisasjoner, og legge fram
tilbud i samsvar med Stortingets forutsetninger i Innst. S. nr.
234 (2011–2012).
c) Regjeringen gis fullmakt til å godkjenne
avtalen så fremt det oppnås enighet med begge organisasjonene. I
motsatt fall legges forslaget fram for Stortinget innen 15. juli
2012. Gjeldende avtale forlenges inntil ny avtale er vedtatt.»
Dette medlem viser til at det
er lang praksis for at regjeringen ved brudd i forhandlingene fremmer
statens opprinnelige tilbud som forslag for Stortinget. Dette
medlem vil fastholde dette som hovedregel og normal praksis.
Imidlertid vil dette medlem presisere og understreke
at ved forhandlingene i år var det en helt spesiell situasjon ved
at Stortinget like før hadde behandlet hovedlinjene i den framtidige
landbrukspolitikken gjennom behandlingen av Meld. St. 9 (2011–2012)
om landbruks- og matpolitikken – Velkommen til bords.
Dette medlem vil understreke
at det ikke må innføres en praksis der et magert tilbud fra staten skal
tvinge jordbruket til lydighet ved at Stortinget alltid gir sin
tilslutning til regjeringens proposisjon bokstav for bokstav. Dette
medlem vil bemerke at ved å legge fram et såpass svakt tilbud
som årets, har regjeringen utfordret de etablerte ordninger for
forhandlinger om en landbruksavtale mellom staten og landbrukets organisasjoner.
For øvrig viser dette medlem til
Kristelig Folkepartis merknader i Innst. 234 S (2011–2012), der
partiets hovedfokusområder i landbrukspolitikken, nemlig redusering
av inntektsgapet mellom aktører i landbruket og andre grupper, økt
matproduksjon og sterkere jordvern, er gjort rede for.
Komiteen viser til
at jordbrukets krav hadde en ramme på 2205 mil. kroner, fordelt
på 445 mill. kroner i økte målpriser, 1 537 mill. kroner i økte budsjettmidler,
33 mill. kroner i disponering av ledige midler og 190 mill. kroner
i økt verdi av jordbruksfradraget.
Komiteen viser til
at regjeringen i Prop. 122 (2011–2012) legger til grunn en ramme
på totalt 900 mill. kroner for jordbruksoppgjøret for 2012. Dette
fordeler seg på økte målpriser på 330 mill. kroner, økte budsjettmidler
på 230 mill. kroner, 33 mill. kroner i omdisponering av ledige midler
og 35 mill. kroner i økt verdi av jordbruksfradraget, mens Landbrukets
utviklingsfond (LUF) blir tilført 275 mill. kroner ekstraordinært
i 2013.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig
Folkeparti, har merket seg at flere sentrale elementer fra stortingsmeldingen
er ivaretatt i tilbudet.
Komiteens medlemmer fra Høyre merker seg
at regjeringen ikke følger opp sine egne ambisjoner fra Meld. St.
9 (2011–2012) om landbrukspolitikken. Høyres merknader til stortingsmeldingen
ga mer realitetsorienterte, troverdige og produksjonsrettede føringer
for fremtidens landbruk. Disse medlemmer viser også
til Høyres omfattende merknader i Innst. 234 S (2011–2012).
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til sine generelle merknader.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
merker seg at jordbruksoppgjøret ivaretar målene i Meld. St. 9 (2011–2012).
I landbruksmeldinga er det slått fast at hele landet skal tas i
bruk, og at det skal legges til rette for økt matproduksjon basert
på norske ressurser, som grovfôr og beite. I tråd med disse føringene
foreslås det å etablere regionale bygdeutviklingsprogram, med tre
hovedelementer: nærings-, miljø og skog- og klimaprogram. Det legges
opp til å øke avsetningen til de fylkesvise BU-midlene med 65 mill. kroner
gjennom en styrket satsing og omdisponering av midler fra nasjonale
program til regionalt nivå. Dette inkluderer en regional satsing
på bioenergi, lokal mat og reiseliv. Flertallet støtter
dette.
Flertallet merker seg at jordbruksoppgjøret ivaretar
målet om å opprettholde et jordbruk med en variert bruksstruktur
over hele landet. Det skal være plass til både mindre bruk med ulike inntektskombinasjoner,
og større bruk.
Flertallet viser til at det i
landbruksmeldinga og i statens tilbud til jordbruksforhandlingene fremgår
at regjeringen vil foreta gjennomgang av virkemidlene for å gjøre
distriktsprofilen tydeligere i de nasjonale ordningene, for å styrke grunnlaget
for et landbruk over hele landet. Herunder skal sonegrensene for
ulike tilskuddsformer i landbruket vurderes.
Flertallet ser det som viktig
at regjeringen starter en slik gjennomgang for sonegrensene i 2012
og avklarer nærmere hvor det er riktig å foreta endringer med sikte
på å levere arbeidet som et innspill til jordbruksforhandlingene
i 2013.
Flertallet viser til arbeidsgruppen
som er varslet i proposisjonen, der bl.a. partene skal delta.
Flertallet viser i den forbindelse
til Meld. St. 9 (2011–2012) og støtter intensjonen om en tydeligere
distriktsprofil i landbrukspolitikken, og at det skal satses særlig
i de områdene der landbruket utgjør en vesentlig del av det lokale næringslivet.
Det er også viktig å styrke distriktsprofilen i områder hvor utviklingen
er særlig bekymringsfull, som i deler av Agder/Telemark, kyst- og
fjordstrøkene på Vestlandet, Nord-Norge og fjellområdene i Sør-Norge. Flertallet merker
seg videre at som et ledd i regjeringens arbeid for utvikling av
nordområdene og fjellområdene skal satsinga på arktisk landbruk og
fjellandbruk styrkes. Flertallet støtter dette, og
ser det som viktig at man legger til rette for å tilpasse virkemiddelbruken
til de regionale ulikhetene.
Flertallet viser i den forbindelse
til at en gjennomgang av de nasjonale ordningene og ekstra-tilskuddene
til det arktiske jordbruket er en del av dette arbeidet, og at det
gjennom jordbruksoppgjøret i tillegg etableres en områderettet innsats innenfor
LUF.
Komiteens medlemmer fra Høyre ønsker et
mest mulig lønnsomt og levedyktig landbruk. Disse medlemmer vil
derfor vise til merknader i Innst. 234 S (2011–2012) samt til Høyres
alternative landbruksmelding for flere detaljer om standpunkter
på «viktige politikkområder».
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til sine generelle merknader.
Komiteen viser til
at det er av stor betydning å bedre kvaliteten i kornproduksjonen,
gjennom god agronomi, utvikling av bedre sorter, økt produktivitet
og bedre utnyttelse av kornarealene.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, er positiv til
forslaget om et tilskudd til grøfting, noe som er viktig for å bedre
produktiviteten i kornproduksjonen.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
ser positivt på forslaget til forenkling av fraktordningene og en
forsterket fraktordning for kraftfôr. Frakttilskuddsordningen for
kraftfôr er en viktig distriktspolitisk ordning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at det var et prioritert krav fra bondeorganisasjonene
å styrke korn-økonomien i årets oppgjør, noe som ikke ble innfridd
fra statens side. Disse medlemmer viser til at bedre
lønnsomhet i kornproduksjonen er viktig, men at økte priser bidrar
til svekket lønnsomhet i kraftfôrkrevende produksjoner og til svekket
konkurransekraft eksempelvis for norsk bakernæring.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at målprisøkningen på 8 øre bare delvis nøytraliseres av det
foreslåtte prisnedskrivingstilskuddet på 4 øre og vil fremme forslag
i innstillingen om at tilskuddet økes med 25 mill. kroner eller ca.
7 øre i forhold til regjeringens forslag. Dette vil sikre volum
og avsetning for produsentene og forbedre konkurransekraft og lønnsomhet
for bakerbransjen og de som driver kraftfôrbasert produksjon. Disse
medlemmer vil videre foreslå at det bevilges 25 mill. kroner
i et grunntilskudd for korndyrking for å forbedre økonomien og forutsetter
at regjeringen finner en rasjonell innretning på en slik ordning. Disse medlemmer viser
til sine merknader og forslag til omprioritering innenfor rammen
av årets jordbruksoppgjør hvor de foreslåtte endringer i kornsektoren
finansieres for 2012 og 2013.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til sine generelle merknader.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, ser det
som viktig å møte etterspørselen etter kjøtt ved i større grad å
kunne utnytte norske naturressurser til grovfôrbasert husdyrhold
på en best mulig måte. Mulighetene for å øke kjøttproduksjon fra
grovfôrbasert husdyrhold er en viktig faktor for å utnytte norske
naturressurser og bevaring av kulturlandskapet. Flertallet ber
på denne bakgrunn regjeringen utrede en strategi for dette.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, merker
seg at det foreslås å øke beitetilskuddene innenfor en ramme på
22 mill. kroner, noe som er viktig for å styrke det grasbaserte
husdyrholdet og bidra til økt melke- og kjøttproduksjon. Dette
flertallet merker seg videre at distriktstilskuddet til
kjøtt økes fra sone 3 til sone 5, med 9 mill. kroner, og støtter
dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at det nå er et betydelig underskudd
av norsk storfekjøtt og viser til at prognosene tyder på en underdekning
på 10 000 tonn i 2012 og at underdekningen kan utvikle seg til 30 000
tonn årlig i løpet av kort tid om det ikke settes inn tiltak. Disse
medlemmer vil peke på at spesialiseringen av norsk jordbruk
er en utvikling som vil gjøre jordbruket mer lønnsomt og at spesialisert
storfekjøttproduksjon er en viktig og riktig utvikling av kjøttproduksjonen,
men at tilskuddsinnretningene med bl.a. takreglene for maksimale
husdyrtilskudd skaper en unødvendig inntektsnedgang isolert sett
for denne type produksjon.
Komiteens medlemmer fra Høyre fremmer
derfor i denne innstilling forslag om å øke bevilgningen til produksjonsdrivende
tiltak for storfekjøttproduksjon med 40 mill. kroner og forutsetter
at regjeringen finner rasjonelle, operative tiltak i sammenheng
med at kvoter og tilskuddsgrenser endres slik at produsenter med økt
volum i produksjonen får økt lønnsomhet. Disse medlemmer viser
til sine merknader og forslag til omprioriteringer innenfor rammen
av årets jordbruksoppgjør hvor de foreslåtte endringer i kjøttsektoren
finansieres med virkning for 2012 og 2013.
Disse medlemmer mener det er
viktig å kunne møte den økte etterspørselen etter kjøtt. Det bør
legges til rette for en lønnsom, kvalitetsrettet og trygg kjøttproduksjon
i Norge. I dag har vi et underskudd av norsk storfekjøtt, og på
bakgrunn av dette fremmes derfor følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utarbeide en helhetlig
strategi for økt kjøttproduksjon, spesielt rettet inn mot storfekjøtt.»
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til sine generelle merknader.
Komiteen viser til
Meld. St. 9 (2011–2012), der det bl.a. står følgende om norsk melkeproduksjon:
«Melkeproduksjon er avgjørende for å kunne nå målet
om et levende landbruk over hele landet og andre landbrukspolitiske
mål.»
Komiteen mener at forutsetningen
for å nå dette målet er å styrke økonomien i melkeproduksjonen.
Dette har bl.a. bakgrunn i det store behovet for investeringer i
driftsbygninger som følge av nye krav til dyrevelferd, modernisering
for å sikre rekruttering til næringen, og for å tilrettelegge for
nye driftsformer.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
støtter derfor at tilskuddsordningene for melkeproduksjon styrkes,
og at målprisen for melk økes med 9 øre pr. liter.
Flertallet ser det også som positivt
at man for å redusere kostnadene til melkeprodusenter som ønsker
å kjøpe ku- eller geitemelkkvoter, setter ned prisen for statlig
omsatt kvote fra 3,50 kroner til 2,50 kroner pr. liter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at det er for lav produksjon av melk
i Norge, noe vi ikke minst merket under fjorårets og delvis årets
smørkrise. Disse medlemmer mener at første forutsetning
for økt produksjon er at alle produsenter får anledning til de produksjonsøkninger
som er nødvendige for å balansere markedet. Når markedsregulator
Tine nå for annen gang i 2012 varsler økning i melkekvotene, må
det være en forutsetning at alle grupper produsenter kan delta i
produksjonsøkningen og at man avregulerer et system som ikke gir
produsenter med moderne driftsutstyr, store investeringer og stor
produksjon anledning til å delta i økt produksjon og forbedret lønnsomhet
også for sin virksomhet.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til sine generelle merknader.
Komiteen deler det
syn som fremkommer i Meld. St. 9 (2011–2012) om at økte investeringer
er nødvendig for å fornye driftsapparatet, bedre lønnsomheten, øke
produktiviteten og for å sikre god dyrevelferd og HMS. Gode investeringsordninger
har stor betydning for rekruttering til landbruket og for å nå målsettingene
om økt matproduksjon og et landbruk over hele landet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at bevilgningen til Landbruket utviklingsfond foreslås
økt med 120 mill. kroner, og støtter dette. Det etableres et tilskudd
til grøfting innenfor SMIL-ordningen, med en ramme på 100 mill.
kroner. Flertallet viser videre til at Landbrukets
utviklingsfond (LUF) ekstraordinært tilføres 275 mill. kroner i
2013, noe komiteen ser på som svært positivt, og som gir grunnlag
for å styrke investeringstiltakene i årene framover.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at Landbrukets utviklingsfond tilføres
betydelige midler i proposisjonen både ved overførsel av ubrukte midler
fra kap. 1150 post 74 i 2012-budsjettet, en økning av bevilgningsrammen
på 120 mill. kroner i 2013-budsjettet og en ekstraordinær engangsbevilgning
på 275 mill. kroner også på 2013-budsjettet. Disse medlemmer viser
til at disse midlene generelt benyttes til en rekke forskjellige
tiltak, herunder investeringstiltak, og at bruken er lite produksjonsrettet. Disse medlemmer støtter
imidlertid grøftetilskuddet, men viser også til sitt forslag fra
Innst. 234 S (2011–2012) om direkte fradragsføring for grøfting
som et godt og mindre byråkratisk virkemiddel til samme tiltak.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til sine generelle merknader.
Komiteen viser til
Meld. St. 9 (2011–2012) og St.meld. 39 (2008–2009) som fremhever produksjon
av bioenergi basert på skogråstoff som et viktig klimatiltak i skogsektoren.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
merker seg at det foreslås å øke den totale bevilgningen til bioenergi
med 5 mill. kroner fra 50 til 55 mill. kroner i 2013, og støtter dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker
seg at det foreslås å øke den totale bevilgningen til bioenergi
med 5 mill. kroner fra 50 mill. kroner til 55 mill. kroner i 2013.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til sine generelle merknader.
Komiteen viser til
Meld. St. 9 (2011–2012) som vektlegger skogens viktige nærings-
og klimapolitiske rolle, og St.meld. 39 (2008–2009) som understreker
skogens rolle i klimasammenheng.
Komiteen merker seg at regjeringen
i disse meldingene har slått fast at en bærekraftig skogforvaltning
med skogvern, herunder bevaring av gammel skog samt hogst, planting
og stell, er både god klimapolitikk, næringspolitikk og miljøpolitikk,
og støtter dette.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
merker seg at det foreslås å øke den totale bevilgningen til skogbruk
med 10 mill. kroner fra 194 mill. kroner til 204 mill. kroner i 2013,
og støtter dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener Norge trenger økt avvirking. Eiendomsstrukturen
i skogbruket er et hinder for økt effektivitet og lønnsomhet ved uttak. Disse
medlemmer viser videre til sine forslag i de årlige budsjetter
om reduksjoner i formuesskatten og om etablering av fondsavsetningsmuligheter
for enkeltpersonforetak, tiltak som vil kunne bidra til å styrke
investeringsevnen og øke aktiviteten i norsk skogbruk. Disse
medlemmer viser også til Innst. 234 S (2011–2012), der Høyre
og Fremskrittspartiet foreslo at realisasjonsgevinster av virksomheter innen
landbruket ikke beskattes som personinntekt, men som alminnelig
inntekt.
Disse medlemmer viser til viktigheten
av transportkorridorer og infrastruktur for konkurransedyktigheten
og lønnsomheten i norsk skogbruk. Dette gjelder kjøretøytekniske bestemmelser
som tillatte lengder på vogntog, men også mulighetene for økt bruk
av jernbane og koblingene mellom veitransport, jernbane og havner. Disse
medlemmer vil legge til rette for enklere bygging av skogsbilveier,
men samtidig understreke at bygging må skje ved at næringshensyn
og miljøhensyn, for eksempel når det gjelder gammel skog, blir gjenstand
for en balansert vurdering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker
seg at det foreslås å øke den totale bevilgningen til skogbruk med
10. mill kroner, fra 194 mill. kroner til 204 mill. kroner i 2013.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til sine generelle merknader.
Komiteen viser til
muligheten for, og ønsket om, å utnytte økte markedsmuligheter i
frukt- og grøntsektoren.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er enige i at den norske produksjonen av frukt, bær og grønnsaker må
styrkes og støtter forslaget om at kvantumsbegrensningene for frukt
og bær i distrikts- og kvalitetstilskuddet økes, at satsene økes
likt i alle soner og at maksimalt tilskuddsbeløp pr. foretak fjernes. Flertallet vil
peke på at både Øst- og Vestlandet har avgjørende betydning for
norsk fruktproduksjon. Vestlandsregionen står for om lag halvparten
av Norges produksjon. Jordbruksarealet i denne regionen er svært
begrensa og krevende dyrkingsteknisk. Distrikts- og kvalitetstilskuddet
for frukt og bær skal bidra til å utvikle denne kvalitetsproduksjonen
på begrensa og krevende areal. Flertallet ønsker
å tilrettelegge for denne type småskalaproduksjon. Flertallet mener
distrikts- og kvalitetstilskuddet også vil bidra til å øke produksjonen
av norsk frukt og grønt, med de endringer som er foreslått. Flertallet ser
dette som positivt. Distrikts- og kvalitetstilskuddet skal utfylle
markedsprisene slik at kvalitetsproduksjon på begrensa areal i distriktene
sikres, samtidig som produksjonen kan økes der dette er mulig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener frukt- og grøntsektoren er viktig for norsk
landbruk. Næringen er viktig for mange deler av landet. Vestfold
er det store grønnsaksfylket, der omtrent 13 500 dekar ble dyrket
i 2011. Også Buskerud, Oppland og Rogaland har store arealer som
brukes til grønnsaksdyrking. Produksjonen av jordbær finner vi i
flere landsdeler, som for eksempel Møre og Romsdal, Vestfold, Buskerud,
Hedmark og Oppland. Bringebærproduksjon er stort i Sogn og Fjordane.
Solbærdyrking er vesentlig i Telemark. Velsmakende epler får man
fra Hardanger, Hordaland og andre deler av landet. Den store geografiske
spredningen gjør at en levedyktig frukt- og grøntsektor må være
en viktig del av fremtidens landbruk. Frukt- og grønnsaksnæringen
er kunnskapsintensiv, og er i stadig utvikling. Det bør prioriteres
å tilrettelegge for å øke vekstmulighetene og lønnsomheten i sektoren.
I den sammenheng kan det være hensiktsmessig å vise til rapporten
«Vekstmuligheter i grøntsektoren» som Statens landbruksforvaltning
(SLF) publiserte i april 2012. I anbefalingene blir det skrevet
følgende:
«De mest umiddelbare gevinstene ved å grøfte, er
høyere avlinger, bedre bæreevne og redusert risiko ved vanskelige
forhold ved høsting og våronn. Grøfting er trolig det viktigste
enkeltstående tiltaket for å øke avlingene. God grøftetilstand er
særdeles viktig for tidligproduksjon av grønnsaker og potet da dette
har betydning for når man kan begynne våronn. For frukt er grøfting
en del av vurderingene og kostnadene ved nyetablering av frukthage.
Grøfting vil vurderes ved nyplanting og det grøftes normalt hvis det
er behov. Dette vil være et fordyrende element ved nyplanting. Mange
av dem vi har vært i kontakt med, har påpekt manglende grøfting som
en begrensende faktor på produksjonen. Dette gjelder særlig de som
har uttalt seg om grønnsaksproduksjon hvor en stor del av produksjonen
foregår på leid jord. Leid jord er oftere enn eid jord dårlig drenert
og grøfteaktiviteten er lavere.»
Disse medlemmer vil vise til
sine gjentatte forslag om å stimulere til økt grøfting, og vil i tillegg
bemerke at det er positivt at grøfting er en del av jordbruksavtalen
2012. Rapporten fra SLF slår videre fast at det er grunn til å se
på om maksimalgrensene for produksjon bør økes/fjernes for å stimulere
til en strukturutvikling. Fjerning av maksimalt tilskuddsbeløp pr.
foretak vil også virke stimulerende på produksjon av frukt og bær.
Det vil også gi mulighet for større og mer diversifiserte satsinger. Disse
medlemmer mener slike tiltak er steg i positiv retning av
et mer lønnsomt og levedyktig landbruk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til behandlingen av Meld. St. 9 (2011–2012) hvor det bemerkes følgende
i Innst. 234 S (2011–2012):
«Komiteen har merket seg at verdiskapningen i frukt-,
bær- og grøntproduksjonen utgjør 16 prosent den samlede verdiskapningen
i norsk jordbruk, og at næringen benytter om lag 3 prosent av jordbruksarealet.
Komiteen ser det som viktig at bruken av eksisterende virkemidler i
denne sektoren vurderes nærmere. Komiteen er kjent med at næringen
har behov for forutsigbare rammebetingelser, men også økte investeringsmidler
og bedre kapitaltilgang.»
Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets
alternative tiltakspakke for landbruket, noe også denne næringen
vil ha fordeler av for å øke sin lønnsomhet gjennom blant annet
investeringer og økt produksjon.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til sine generelle merknader.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
at importvernet er en bærebjelke i norsk landbrukspolitikk, og en
forutsetning for å kunne sikre avsetningen av norske landbruksvarer,
oppnå fastsatte priser i jordbruksavtalen og utnytte ressursene
vi har til matproduksjon. Dette er grunnlaget for en tilfredsstillende
inntektsutvikling i jordbruket, noe som er slått fast i Meld. St.
9 (2011–2012). Flertallet legger til grunn at regjeringen
sikrer et sterkt importvern som en viktig forutsetning for opprettholdelse
av landbruksproduksjonen og en innovativ og offensiv norsk næringsmiddelindustri
i hele landet.
Komiteen viser til
at for å nå målsettingene i landbruksmeldingen om å øke matproduksjonen basert
på norske ressurser er det viktig å sikre fortsatt volumproduksjon
av spesielt kjøtt og melk, som et fundament for landbruk over hele landet
og som grunnlag for en fortsatt konkurransedyktig norsk næringsmiddelindustri.
Samtidig er det viktig å utvikle spesialprodukter som
kan gi økt verdiskaping for primærleddet. Komiteen viser
i den sammenheng blant annet til lokalmatprogrammet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er kjent
med at Norge etter gjeldende WTO-avtale har adgang til å benytte
enten kronetoll eller prosenttoll for de viktigste landbruksvarene. Flertallet viser
til landbruksmeldingen og er enig i at dette handlingsrommet må
utnyttes for å sikre et velfungerende importvern også i fremtiden.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at ett av formålene
med Doha-runden i WTO er å sikre bedre handel med u-land, blant annet
handel med matvarer. Disse medlemmer deler denne
målsettingen og mener dette er en viktig og riktig strategi for
å hjelpe mennesker ut av fattigdom.
Disse medlemmer viser til at
internasjonale endringer krever en omstilling av den norske landbrukspolitikken.
Eksportsubsidier og importbarrierer i industriland hindrer utviklingsland
i å produsere mat til eget marked og eksportere sine varer til industriland.
WTO-forhandlingene og en mulig global matkrise, med underskudd på
mat og betydelig økte priser på verdensmarkedet, nødvendiggjør en
mer solidarisk landbrukspolitikk.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil
understreke at importvernet ikke er en del av jordbruksforhandlingene,
men av de årlige budsjettvedtakene, men disse medlemmer vil likevel
slå fast at Høyre vil beholde importvernet som en av bærebjelkene
i norsk landbruk og at det ble fastslått i Innst. 234 S (2011–2012). Disse
medlemmer ønsker imidlertid en ny WTO-avtale og mener at
norsk importvern og norsk landbrukspolitikk på sikt må tilpasses
de endrede forutsetninger som kan følge av dette.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen i denne proposisjonen varsler behov for endringer i
markedsordningene i jordbruket for at Norge skal kunne overholde
sine forpliktelser etter WTO-avtalen og at det skal nedsettes en
arbeidsgruppe for å se på dette. Disse medlemmer vil
i den forbindelse nok en gang understreke at en i Innst. S. nr.
375 (2008–2009) stilte seg bak jordbruksavtalens forslag om at storfekjøtt skulle
ut av målprissystemet og volummodellen innføres. Løsningen ble presentert
som den eneste partene fant gjennomførbar på dette tidspunkt. Disse
medlemmer viser til at regjeringen senere har tolket merknaden
til støtte for valg av volummodellen også når det for eksempel gjelder
markedsordningen for lam og egg. Det er det ikke belegg for å gjøre.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er bekymret for at den norske landbrukspolitikken
bidrar til økt grensehandel ved at handel som kunne ha bidratt til
verdiskaping og sysselsetting i Norge, havner i våre naboland. Tall
fra Statistisk sentralbyrå viser at grensehandelen nå utgjør i overkant
av 11,5 mrd. kroner per år og er stigende. Disse medlemmer er
av den oppfatning at regjeringen må ha en aktiv holdning til dette
og bør gjøre endringer i landbrukspolitikken som bidrar til at nordmenn
finner det formålstjenlig å handle i Norge. Det er beklagelig at
regjeringen ikke har noen aktiv politikk på dette området.
Disse medlemmer understreker
at det er differansen i matvareprisene mellom Norge og utlandet
som gjør grensehandel attraktivt. Økt differanse fører til gradvis
lavere levekostnader for de deler av befolkningen som har nærhet
til grensen og dermed har anledning til å handle utenfor Norge.
Med andre ord vil levekostnadene for en norsk gjennomsnittsfamilie
øke i takt med distanse fra grensehandelsmuligheter. At grensehandel
blir et økonomisk attraktivt handlingsalternativ, fører altså til
en geografisk skjevdeling av ulempene ved høye matpriser i Norge.
I særdeleshet rammer dette kysten fra Møre og Romsdal og sydover.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, viser til sin tidligere merknad og
til at Stortinget nylig har vedtatt å videreføre samvirkets rolle
som forvalter av markedsordningene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener det er nødvendig med en viss regulering av
markedsbalansen for jordbruksprodukter, men vil understreke at markedsreguleringen
slik den i dag er innrettet, er konkurransevridende mellom aktørene
i foredlingssektoren ved at den er tillagt bare en av aktørene,
nemlig samvirket. Disse medlemmer vil understreke
at markedsreguleringen er et samfunnsoppdrag hvor utvelgelsen til
å utføre oppdraget må baseres mer på et kostnadseffektivt og konkurransenøytralt
standpunkt enn på hvem som er eierne av det selskap som skal utføre
oppdraget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker
å etablere likeverdige konkurransevilkår mellom markedsregulatorene Tine
SA, Nortura SA, Norske Felleskjøp BA og andre markedsaktører i matvaresektoren.
Disse medlemmer viser i den forbindelse
til representantforslag, Dokument 8:66 S (2011–2012) om å etablere
et juridisk og eiermessig skille mellom rollene som markedsregulator
og markedsaktør for Tine SA, Nortura SA og Norske Felleskjøp BA.
I forslaget ble det lagt opp til en gjennomgang av markedsreguleringsordningene
for å se om disse fungerer godt nok for alle aktører i verdikjeden,
samt fremme forslag til endringer som særlig tar hensyn til forbrukerne
og til å fremme lik konkurranse og motvirke ulike maktforhold mellom
aktørene i næringene.
Disse medlemmer mener det innenfor
det bestående system, med ordningene med markedsregulatorer, er
viktig å styrke og videreføre tilsynet med konkurransesituasjonen
i matvaremarkedet.
Komiteens medlemmer fra Høyre fremmet
i behandlingen av Dokument 8:66 S (2011–2012) et forslag om å foreta
en gjennomgang av markedsreguleringsordningene i den hensikt å legge
til rette for lik konkurranse og vektlegge forbrukerhensyn i større
grad. Se Innst. 327 S (2011–2012) for detaljer om forslaget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre understreker at samdrifter er viktig for norsk
landbruk og for rekruttering til næringen, ikke minst for melkeproduksjonen. Samdrift
er positivt både for å gi bønder mulighet til mer organisert arbeidstid
og fritid, og for å medvirke til oppfyllelse av målet om en variert
og allsidig bruksstruktur i hele landet.
Disse medlemmer mener at man
bør stimulere til samdrift, da samdrift for mange er et godt alternativ
i forhold til nedleggelse av gårdsdriften, og har kommet for å bli.
For å gjøre samdrift mer lønnsomt og mindre byråkratisk vil disse medlemmer fjerne
de geografiske begrensninger og antallsbegrensningene som i dag virker
negativt for samdriftsformen.
Disse medlemmer vil også ta til
orde for at samdrifter skal kunne leie kvoter og mener at samdrifter
skal få leie kvote opp til kvotetaket.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen endre regelverket
for samdrifter, slik at fleksibiliteten blir større og at mulighetene
for en variert og allsidig bruksstruktur blir bedre.»
«Stortinget ber regjeringen oppheve de geografiske
begrensningene og antall deltakere for deltakelse i samdrifter,
samt kvotetaket.»
Disse medlemmer vil understreke
at samdrifter er viktige for utviklingen av et mer rasjonelt norsk
landbruk og for rekrutteringen til næringen, særlig til melkeproduksjonen.
Driftsformen gir bønder mulighet til mer organisert arbeidstid og
medvirker til å oppfylle målet om en variert og allsidig bruksstruktur
i næringen. Disse medlemmer mener at dagens jordbruksavtale
diskriminerer samdrifter og større bruk ved at støtte pr. produsert
liter melk reduseres kraftig ved høy produksjon og at det derfor
er behov for å lage et flatere system for støttesatser pr. produsert
liter. Disse medlemmer mener også at vekst i kvotene
må kunne skje ved kjøp av konsesjoner slik at totalproduksjonen
ikke blir påvirket.
Disse medlemmer mener det er
viktig å sette søkelyset på samdriftenes situasjon. Disse medlemmer viser
til Samdriftenes Kontaktorgan BA som på åpen høring i Stortingets
næringskomité i 2011 uttalte følgende:
«Dette fungerer ikke lenger! Vi ser at denne politikken
nå fører til nedleggelser i stort tempo, men den største utfordringen
er imidlertid at de store og rasjonelle utbyggingene ved aktiv bruk av
tilskuddsordningene gjøres ulønnsomme.»
Disse medlemmer mener det er
realistisk og nødvendig gradvis å redusere overføringsnivået til
jordbruket, men at det er viktig at dette skjer samtidig som man
fjerner reguleringer som legger hindringer i veien for de som ønsker
å satse, samt for de som eier landbrukseiendom. Disse medlemmer mener
at for eksempel bedre vilkår for samdrifter vil kunne øke grunnlaget for
nye investeringer i jordbruket og redusere behovet for overføringer. Disse
medlemmer merker seg at deltagere i samdrifter ikke får
delta i ordningen med leie av melkekvote innenfor gjeldende tak
på 750 tonn. Disse medlemmer viser til skriftlig
spørsmål til landbruks- og matministeren, Dokument 15:1275 (2011–2012) som
ble stilt på bakgrunn av den forutgående mangel på melk til melk-
og smørproduksjon i 2011. Statsråden avklarte at melkebønder fikk muligheten
til i kvoteåret 2012/2013 å øke produksjon på inntil 3 pst. utover
tildelte kvoter for å øke melkeproduksjonen. Imidlertid gjaldt ikke
dette for enkeltbruk som passerte et volum på 400 000 liter eller
samdrifter som passerte 750 000 liter.
Disse medlemmer mener dette er
nok et eksempel på diskriminering av samdrifter og større bruk i
Norge og synes dette ikke er i samsvar med målet slik det fremkommer
i landbruksmeldingen, Meld. St. 9 (2011–2012), om å øke matproduksjonen. Disse
medlemmer har forståelse for bøndenes skuffelse da man registrerer
at regjeringen Stoltenberg II ikke følger opp regjeringens landbruksmelding
i årets jordbruksoppgjør.
Disse medlemmer mener at maksimalkvoten for
enkeltbruk og samdrifter bør heves og at det bør være en friere
omsetning av melkekvoter innenfor dagens geografiske rammer. Videre
er det viktig å lette på de politiske restriksjoner som gjelder
for samdriftsbruk, en bremsekloss for videre utvikling av landets
mest fremtidsrettede melkeprodusenter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at det er behov for modernisering av politikken
for sauehold, og viser til at mangelen på lammekjøtt her i landet er
godt dokumentert.
Et eksempel på at kjøttproduksjonen går ned, finner
en i Valle kommune i Setesdal. Der er antallet vinterfôret sau halvert,
fra 6 000 til 3 000 de siste 10 årene. En konsekvens er blant annet at
kulturlandskapet gror igjen, og generasjonsskifter uteblir. Disse
medlemmer mener at det å legge forholdene bedre til rette
for samdrift er en måte å få opp produksjonen av lammekjøtt på.
Samdrifter har bidratt til en positiv utvikling innen melkeproduksjon. Disse
medlemmer mener at tilsvarende er mulig også for sauehold.
Disse medlemmer viser til at
sauebønder er avhengige av ulike typer tilskudd. Tilskuddet pr. dyr
er delt opp i fem ulike intervaller. Har bonden over 300 dyr, faller
støtten helt bort. Konsekvensen av dette er at bønder som ønsker
å slå sammen besetningene, eller enkeltbønder som ønsker å vokse,
mister tilskuddet for besetninger som overstiger 300 sau.
Disse medlemmer finner det underlig
at støttesystemene er innrettet slik at det ikke er lagt til rette
for besetninger over 300 sau. Disse medlemmer mener
at enkeltbønder og samdrifter med over 300 sau også bør være omfattet
av tilskuddsordningene. Når bøndene får stordriftsfordeler og samler
besetningen under samme tak, vil de samlet motta mindre i tilskudd
per sau, men likevel kunne komme bedre ut av det økonomisk på grunn
av stordriftsfordelene.
Disse medlemmer mener forslaget
vil sørge for at både bønder som ønsker å drive i mindre skala,
og de som ønsker å samle driften ved større fjøs, vil kunne ha gode
rammevilkår.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
viser til at prosjektet Friskere Geiter er viktig for geitenæringen,
og ser det som positivt at det stilles midler til rådighet for dette prosjektet
også i 2013. Flertallet legger til grunn at partene
vurderer hvordan prosjektet kan sluttføres.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at dette utvik-lingstiltaket for geiter
har vært støttet over jordbruksavtalen i mange år gjennom sanering og
kompensasjon for inntektsbortfall. Proposisjonen varsler at 2013
er siste år med støtte til dette prosjektet over jordbruksavtalen,
og disse medlemmer forutsetter at regjeringen da
er sikker på at prosjektet har en økonomi som gjør at det blir praktisk
sluttført, da mye arbeid og økonomiske ressurser vil være til liten
nytte om ikke smittesaneringen blir gjennomført fullt ut.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til representantforslag om å oppheve det
generelle forbudet mot å dele landbrukseiendom, Dokument 8:10 S
(2011–2012). Ett mål med å oppheve delingsforbudet er å gi bonden
større mulighet til å skape verdier og inntekter på eget bruk.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme sak for Stortinget
om endring av jordlovas bestemmelser om delingsforbud.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at det er et betydelig potensial for forenkling
og avbyråkratisering i jordbrukspolitikken, og viser til Stortingets
behandling av Dokument nr. 8:43 (2007–2008) om tiltak for å redusere
landbruksbyråkratiet.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen fortsatt ikke har gitt en helhetlig oppstilling over landbruksbyråkratiet
slik næringskomiteen i flere runder etterlyste i sin behandling
av Dokument nr. 8:43 (2007–2008). Disse medlemmer viser
til at antall byråkrater øker mens antall bønder går ned, og til
at enkelte anslag peker på totale byråkratikostnader på nærmere
4 mrd. kroner. Disse medlemmer mener det er sentralt
at ressurser avsatt til jordbrukspolitiske formål blir brukt effektivt.
Disse medlemmer vil derfor fremme
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen ved fremleggelsen
av statsbudsjettet for 2013 komme med en strategi for avbyråkratisering
av landbruket.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at satsing på lokal produksjon av mat og
drikke vil være avgjørende for fremtidens landbruk, reiselivsnæringen
og ikke minst for levende og aktive bygdesamfunn i hele landet.
Regelverket knyttet til produksjon, distribusjon og servering er
ofte en hemsko for at produsenter skal lykkes. Disse medlemmer vil
stimulere til en renessanse for norsk matkultur, blant annet ved
å øke satsingen på geografisk opprinnelsesmerking og liberalisering
av regelverket for foredling av mat på egen gård, uten at det går
ut over mattryggheten.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen tillate demonstrasjonssalg
og servering ved besøk i produksjonslokaler eller i tilknytning
til disse.»
«Stortinget ber regjeringen oppheve alle produksjonsreguleringer
(som for eksempel melkekvoter) dersom foredlingen skjer på egen
gård.»
Disse medlemmer mener det er
grunn til å utvise forsiktighet med å velte en for stor del av kostnadene
ved jordbruksoppgjørene over på forbruker. Økte priser rammer sosialt
ulikt.
Disse medlemmer viser til at
siden regjeringen Stoltenberg tok over i 2005 og har fremforhandlet
jordbruksoppgjørene for årene 2006–2012, har målprisene økt med
over 3 800 kroner. Disse medlemmer ser med bekymring
på at det nok en gang er forbrukeren som må ta regningen for regjeringens
mislykkede landbrukspolitikk.
Disse medlemmer stiller seg kritiske
til at resultatet av jordbruksoppgjøret foreligger etter at årets
lønnsforhandlinger er avklart. Dette medfører at årets lønnsvekst
for folk flest i stor grad er spist opp av økte målpriser på mat. Disse medlemmer stiller
seg kritiske til den manglende forutsigbarhet dette medfører for
forbruker.
Disse medlemmer viser til at
dagens produksjonsbegrensninger er et hinder for å nå regjeringens
mål for større nasjonal matproduksjon. Dagens landbrukspolitikk
legger opp til en bruksstruktur som landbruks- og matminister Lars
Peder Brekk betegnet i Stortingets spørretime 6. april 2011 som
alt fra «hobbypreget produksjon til bedrifter med million-omsetning».
Regjeringens mål om høyere matproduksjon er etter disse
medlemmers oppfatning ikke reell, da støtte- og tilskuddsystemet
er bygd opp slik at man ikke likebehandler store og små bruk.
Disse medlemmer viser til oppslag
i Nationen 6. juni 2011 hvor det fremgår at Danone-gruppens norske
avdeling ønsket å produsere egen melk. Danone-gruppen hadde planer
om ett melkebruk med en kapasitet på årlig produksjon med rundt
1 000 til 1 200 kyr som i første omgang ville kunne gi 8 mil-lioner
liter melk årlig. Dette fikk de ikke gjøre da det ikke er anledning til
å bygge opp en slik produksjon innenfor dagens regelverk. Disse
medlemmer registrerer at det er skattebetalerne og forbrukerne
som må ta regningen for den mislykkete landbrukspolitikken til regjeringen
Stoltenberg II.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til en alternativ tiltakspakke for å bedre rammevilkårene for næringsaktørene
i landbruket. Tiltakspakken består av følgende:
Lavere toll på kraftfôr.
Samme tollsats som Danmark.
Bedre avskrivningssatser for maskiner og
utstyr økes fra 20 til 25 pst.
Investeringstilskudd/omstillingsmidler
(1,5 mrd. kroner)
Avskrivningssats på driftsbygninger i jord-
og skogbruket økes fra 6 til 8 pst.
Fjerning av skatt på salg av gardsbruk
Skattefri fondsavsetning til investeringer
gjennom ei investeringsfondordning, (etter modell fra skogbruket).
Utbytte til øvrige formål beskattes som kapital: 28 pst.
Oppheve produksjonstaket for melk og kjøtt
Endre og liberalisere konsesjonslovgivningen
Deregulering (oppheve boplikt, driveplikt,
delingsforbud, makspris for konsesjonspliktige landbrukseiendommer
etc.)
Åpne for alternativ organisasjonsformer
for drift (samdrift, ANS, DA, AS etc.)
Utvide dagens BSU-ordning (Boligsparing
for ungdom) ved å øke sparebeløpet fra 20 000 til 25 000 kroner
i året, nytt maks sparebeløp 300 000 kroner
Stimulering til satsing på bioenergi (følge
opp St.meld. nr. 39 (2008–2009)) – satt mål om at 30 pst. av bioavfall
i landbruket skal medgå til produksjon av bioenergi – løser utfordringer knyttet
til spredningsareal
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at landbruksnæringen har store behov
for investeringer i årene fremover, blant annet på grunn av nye
husdyrforskrifter. Men blant annet på grunn av redusert investeringsevne
uteblir investeringene. Nationen meldte 12. januar 2010 om investeringstørke
og byggekollaps, og at byggeaktiviteten i landbruket har stupt.
De to siste års statistikk over igangsatte nybygg har vist en tilbakegang
på nærmere 75 pst. Dette er det største fallet som noen gang er
registrert i denne næringen.
Disse medlemmer ser behovet for
å opprette ordninger hvor næringsaktører i landbruket kan avsette
tidligere års driftsoverskudd i egne fond. Uttak av midler fra fond
til fremtidige investeringer i næringsvirksomhet vil være skattefrie. Uttak
av midler til andre formål enn dette mener disse medlemmer bør
bli beskattet på lik linje som alminnelig inntekt, med 28 pst.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at kraftfôrprisen er viktig for både korn- og husdyrbønder.
En forskningsrapport viser at om kraftfôrprisen blir redusert til dansk
nivå, vil norske husdyrbønder kunne spare om lag 1,8 mrd. kroner
i kostnader. Etter kompensasjon vil nettoeffekten for jordbruket bli
700–800 mill. kroner i pluss. Høy toll og avgifter fører i dag til
at kraftfôrprisen ligger 135 pst. over verdensmarkedsprisen. Disse
medlemmer viser til at reduserte kostnader til kraftfôr
vil medføre økt lønnsomhet og økte inntekter for næringsaktører
som driver husdyrhold.
Disse medlemmer viser til at
ved å øke avskrivingssats for driftsbygninger i landbruket fra dagens
6 pst. til 8 pst. vil ha en provenyeffekt på om lag 150 mill. kroner. Disse
medlemmer viser til at et slikt tiltak med avskrivingssatsene
vil kunne motivere til økte investeringer og effektivisering i landbruket.
Disse medlemmer viser til at
å øke avskrivingssats for maskiner og utstyr fra dagens 20 pst. til
25 pst. vil gi en provenyeffekt på 1 865 mill. kroner.
Disse medlemmer viser til at
et slikt tiltak med avskrivingssatsene vil kunne motivere til økte
investeringer i ny, moderne og mer effektiv maskinpark.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at ved innføring av volummodellen avvikles
all innflytelse fra avtalepartene i jordbruket og Stortinget for
å fastsette administrative priser. Forslaget innebærer etter disse
medlemmers mening at premissleverandøren for den økonomiske
utviklingen i disse sektorene flyttes fra avtalepartene til en næringsaktør
i verdikjeden med påfølgende konkurransevridning.
Disse medlemmer vil, i forkant
av nye omlegginger, at eksterne fagmiljøer skal vurdere hvilke alternativ
som kan benyttes og hva effekten av dem vil være. I dette ligger
også en grundig evaluering av dagens volummodell og hvor effektivt
virkemidlet er til å styre mot Stortingets fastlagte mål.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen foreta en gjennomgang
av markedsreguleringsordningene for å se om disse fungerer godt
nok for alle aktører i verdikjeden, samt fremme forslag til endringer
som særlig tar hensyn til forbrukerne og til lik konkurranse mellom
aktørene i næringen. Ved forslag om flytting av sektorer ut av dagens
målprissystem skal alltid alternativene ‘avvikling av markedsordningene’
og ‘kyllingmodellen’ utredes og vurderes.»
Disse medlemmer viser til behandlingen
av St.meld. nr. 39 (2008–2009) hvor det ble satt mål om at 30 pst.
av bioavfall i landbruket skal medgå til produksjon av bioenergi.
Disse medlemmer registrerer at
problematikken rundt spredningsareal ved husdyrhold er en utfordring
spesielt i pressområder hvor det er for lite landbruksareal. Disse
medlemmer registrerer at enkelte land i EU har kommet lenger
i å iverksette tiltak for å forbedre miljøet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at satsing på bioenergi må prioriteres og at dette skal finansieres
gjennom ENOVA SF.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen utarbeide egen melding
om satsing på bioenergi generelt og spesielt innenfor landbruket.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme sak for Stortinget
om endring av forskrift om utenlandsk bearbeiding av kjøtt- og meierivarer,
blant annet slik at rettighetene som selges på auksjon, blir omsettelige.»
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om en
ordning med omsettelige produksjonskvoter for kumelk som ikke begrenses
til fylkes- eller regionnivå, men gjøres landsomfattende.»
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, understreker
betydningen av gode velferdsordninger i landbruket, noe som bl.a.
er viktig for å sikre rekruttering.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at det derfor er positivt at satsene for tilskudd ved avløsning
ved ferie og fritid økes med 3,5 pst., og at maksimal dagsats for
tilskudd til avløsning ved sykdom mv. foreslås hevet fra 1 300 kroner
til 1 400 kroner. Dette flertallet støtter disse
tiltakene. Dette flertallet merker seg videre at
det i proposisjonen foreslås å innføre en ordning med gradert uttak
av avløsertilskudd ved foreldrepermisjon, og ser dette som et godt
og positivt tiltak som støttes.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, konstaterer
at det har vært en økning i omsetningen av økologiske matvarer,
og er opptatt av at det legges til rette for at denne utviklingen
kan fortsette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at målet om 15 pst. bruk av norske arealer
og 15 pst. av omsetningen totalt i økologisk produksjon om 8 år
ikke lar seg forene med målet om en bærekraftig matproduksjon i
jordbruket. Disse medlemmer viser til at økologisk
produksjon legger beslag på mer areal – det har vært hevdet 20–25
pst. mer enn konvensjonell produksjon. Status for økologisk produksjon
er nå 5 pst. areal og 1 pst. omsetning, noe som klart viser at målene
er urealistiske og i klar konflikt med målene i denne meldingen
om økt selvforsyning og økt samlet produksjon. Disse medlemmer har
tillit til konvensjonell matproduksjon. Økologisk landbruk kan tilby viktige
nisjeprodukt, og disse produktene skal selvfølgelig være tilgjengelig
for de forbrukere som ønsker dette.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen arbeider med å bruke offentlige innkjøp som et virkemiddel
til å oppnå målene om økologisk produksjon ved at det skal stilles
krav i offentlige anbudsinnbydelser. Disse medlemmer vil
advare mot en slik praksis, som implisitt vil sende et signal til
befolkningen om at vanlig norsk landbruksproduksjon nærmest mangler
myndighetenes godkjenning som sunn og sikker mat.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
at Matkjedeutvalgets innstilling, NOU 2011:4 Mat, makt og avmakt,
nå er til behandling i regjeringen. Innstillingen peker på vesentlige
utfordringer i det norske matmarkedet, bl.a. knyttet til organisering
og manglende konkurranse i verdikjeden for mat. Utvalget mener bl.a.
at det har skjedd en betydelig maktforskyvning i favør av paraplykjedene
i dagligvarehandelen, noe som går på bekostning av både forbrukere
og leverandører. Et av forslagene fra utvalget er at det bør etableres
en lov som regulerer reglene for forhandlinger, en såkalt lov om
god handelsskikk. Flertallet har merket seg at forslaget
har fått bred tilslutning fra bl.a. LO, NHO, Forbrukerrådet, Bondelaget og
Dagligvareleverandørenes forening.
Flertallet vil på denne bakgrunn
be om at regjeringen starter et lovarbeid med sikte på å etab-lere
en lov om god handelskikk, og at det nedsettes et lovutvalg som
skal utrede dette. Flertallet legger videre til grunn
at det må være et mål at en slik lov kan behandles i inneværende
stortingsperiode.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener det er viktig med et sterkt vern av forbrukernes
interesser i samfunnet. Dette gjelder også i matvarebransjen. Forbrukerne
skal ha et godt utvalg og kunne handle i et marked med god konkurranse.
Regjeringen har interessant nok utredet styrkeforholdene i verdikjeden
for mat uten å ha tatt med hele verdikjeden. Disse medlemmer peker
på at en høynivågruppe i EU har behandlet akkurat den samme problematikken
mellom leverandører og sisteleddsomsetningen, og at man der kom
frem til at den beste og ønskede løsningen ville være at partene
selv kommer frem til omforente tiltak uten at politikere skal lovregulere
forretningsforholdene mellom grupper av næringsdrivende innenfor
bestemte bransjer. Disse medlemmer mener dette er
en klok tilnærming som først burde vært foreslått prøvet også av
den rød-grønne regjeringen fremfor å detalj- og lovregulere avtaler
mellom selvstendige næringsdrivende.
Disse medlemmer vil vise til
den store faglige uenigheten i kjølvannet av Matkjedeutvalgets rapport.
Flere høringsinstanser har kommet med innvendinger. Konkurransetilsynet
fremførte sin kritikk i en høringsuttalelse av 30. november 2011. Disse
medlemmer viser til at Konkurransetilsynet mente at et særnorsk avgifts-
og kostnadsnivå var blant de vesentlige forklaringer på situasjonen
i matvarebransjen. Tilsynet har også funnet at marginene til de
norske dagligvarekjedene er lavere enn både i Sverige og Storbritannia.
Dette gjelder både når man sammenligner gjennomsnittsmarginen for
bransjen og marginen til de største kjedene i hvert av landene. Disse
medlemmer viser til at Justis- og beredskapsdepartementet
i sin høringsuttalelse datert 5. desember 2011 er kritiske til en egen
lov om handelsskikk. Departementet uttaler:
«For dette formålet finnes det allerede flere generelle
lovregler og ulovfestede prinsipper som vil kunne få anvendelse.
Fra et avtale- og kontraktsrettslig ståsted vises særlig til reglene
i avtaleloven kapittel 3 og alminnelige ulovfestede prinsipper om
lojalitet, som gjelder så vel ved forhandlinger med sikte på avtaleinngåelse, som
etter at kontrakt er inngått.»
samt at:
«En særskilt regulering som foreslått for matvarebransjen
vil derfor kunne føre til fragmentering av regelverket.»
Disse medlemmer vil peke på at
mange nevner Storbritannia som eksempel på et land som har en lov
om handelsskikk. Det er derfor interessant å merke seg at Justis-
og beredskapsdepartementet bemerker at det er betydelige forskjeller
mellom det norske og det engelske rettssystemet, og skriver at overføringsverdien av
den britiske lovgivningen til norske forhold er begrenset. Disse
medlemmer viser til at Fiskeri- og kystdepartementet i sin
høringsuttalelse datert 14. desember 2011 mener at vertikal integrering
ikke nødvendigvis er negativt, men også kan tenkes å føre til «bedre
kvalitet og flere sjømatprodukter».
Disse medlemmer vil på bakgrunn
av denne faglige uenigheten understreke at et eventuelt lovforslag
som følger opp anbefalingene fra NOU 2011:4 må undergis en spesielt
grundig og forsvarlig forberedelse og behandling, både av regjering
og storting. Som anført i merknader er det stor faglig uenighet
om virkningene og nødvendigheten av forslag som har til hensikt
å innføre flere reguleringer av forholdene i mat- og dagligvarebransjen. Disse
medlemmer vil også bemerke at tiltakene som foreslås i NOU 2011:4
ikke kan karakteriseres å tilhøre en innstilling, men snarere er
anbefalinger fra et flertall i utvalget.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til sine merknader om omprioriteringer i korn- og kjøttsektoren
innenfor rammen av forslaget til årets jordbruksoppgjør. Disse
medlemmer mener de foreslåtte prioriteringer kan dekkes
inn for 2012 ved at 90 mill. kroner av underforbruket på kap. 1150
post 74 benyttes til de beskrevne produksjonsfremmende tiltak for
korn og kjøtt i stedet for å bli overført til LUF-fondet. Disse medlemmer vil
dekke inn videreføringen av sine omprioriteringer i 2013 på 90 mill.
kroner ved at LUF-avsetningen reduseres tilsvarende.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag til vedtak:
«I
I statsbudsjettet for 2012 gjøres følgende endringer:
Kap. | Post | Formål | Kroner |
Utgifter |
1150 | | Til gjennomføring av jordbruksavtalen m.m. | |
| 50 | Fondsavsetninger, økes med | 21 000 000 |
| | fra kr 1 038 653 000 til kr 1 059 653 000 | |
| 70 | Markedsregulering kan overføres,
reduseres med | 2 600 000 |
| | fra kr 190 900 000 til kr 188 300 000 | |
| 73 | Pristilskudd, kan overføres,
økes med | 25 000 000 |
| | fra 2 290 100 000 til 2 315 100 000 | |
| 74 | Direkte tilskudd, kan overføres,
reduseres med | 45 728 000 |
| | fra kr 8 351 319 000 til kr 8 305 591 000 | |
| 77 | Utviklingstiltak, kan overføres,
økes med | 5 400 000 |
| | fra kr 233 526 000 til kr 238 958 000 | |
| 78 | Velferdsordninger, kan overføres,
reduseres med | 3 100 000 |
| | fra kr 1 584 604 000 til kr 1 581 500 000 | |
II
Stortinget gir Landbruks- og matdepartementet fullmakt
til å iverksette tiltak i henhold til det justerte forslaget til
jordbruksoppgjør, herunder tiltak som er knyttet til bevilgninger
i 2013.»
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen intensivere arbeidet med
utvikling av nisje- og spesialprodukter i landbruket.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen endre regelverket
for samdrifter, slik at fleksibiliteten blir større og at mulighetene
for en variert og allsidig bruksstruktur blir bedre.
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen oppheve de geografiske
begrensningene og antall deltakere for deltakelse i samdrifter,
samt kvotetaket.
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen fremme sak for Stortinget
om endring av jordlovas bestemmelser om delingsforbud.
Forslag 5
Stortinget ber regjeringen ved fremleggelsen
av statsbudsjettet for 2013 komme med en strategi for avbyråkratisering
av landbruket.
Forslag 6
Stortinget ber regjeringen tillate demonstrasjonssalg
og servering ved besøk i produksjonslokaler eller i tilknytning
til disse.
Forslag 7
Stortinget ber regjeringen oppheve alle produksjonsreguleringer
(som for eksempel melkekvoter) dersom foredlingen skjer på egen
gård.
Forslag 8
Stortinget ber regjeringen foreta en gjennomgang
av markedsreguleringsordningene for å se om disse fungerer godt
nok for alle aktører i verdikjeden, samt fremme forslag til endringer
som særlig tar hensyn til forbrukerne og til lik konkurranse mellom
aktørene i næringen. Ved forslag om flytting av sektorer ut av dagens
målprissystem skal alltid alternativene «avvikling av markedsordningene»
og «kyllingmodellen» utredes og vurderes.
Forslag 9
Stortinget ber regjeringen fremme sak for Stortinget
om endring av forskrift om utenlandsk bearbeiding av kjøtt- og meierivarer,
blant annet slik at rettighetene som selges på auksjon, blir omsettelige.
Forslag 10
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
en ordning med omsettelige produksjonskvoter for kumelk som ikke
begrenses til fylkes- eller regionnivå, men gjøres landsomfattende.
Forslag 11
Stortinget ber regjeringen utarbeide en helhetlig strategi
for økt kjøttproduksjon, spesielt rettet inn mot storfekjøtt.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 12
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om nødvendige
lovendringer slik at bo- og driveplikten og prisreguleringen av
landbrukseiendom kan oppheves.
Forslag 13
Jordbruksoppgjøret for 2012 bifalles ikke.
Forslag 14
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om overføringer
til landbruket på linje med andre utgifter som fremmes i statsbudsjettet.
Forslag 15
Stortinget ber regjeringen justere periodiseringen
av jordbruksoppgjøret til å følge kalenderåret, og sørge for at
de rammevilkårene som ikke kan fastlegges for lengre perioder, kommer inn
som en del av den årlige budsjettprosessen. Oppgjøret for 2012 videreføres
som en overgangsordning ut budsjettåret 2012 med de endringer som
gjøres i revidert nasjonalbudsjett for 2012.
Forslag 16
Stortinget ber regjeringen i forbindelse med fremleggelsen
av statsbudsjettet for 2013 konkretisere hvilke skatter og avgifter
landbruket blir ilagt som næring.
Forslag 17
Stortinget ber regjeringen i forbindelse med fremleggelsen
av statsbudsjettet for 2013 fremme konkrete tiltak for skatte- og avgiftsreduksjoner
for landbruket.
Forslag 18
Stortinget ber regjeringen utarbeide egen melding
om satsing på bioenergi generelt og spesielt innenfor landbruket.
Forslag fra Høyre:
Forslag 19
I statsbudsjettet for 2012 gjøres følgende endringer:
Kap. | Post | Formål | Kroner |
Utgifter |
1150 | | Til gjennomføring av jordbruksavtalen m.m. | |
| 50 | Fondsavsetninger, økes med | 21 000 000 |
| | fra kr 1 038 653 000 til kr 1 059 653 000 | |
| 70 | Markedsregulering kan overføres,
reduseres med | 2 600 000 |
| | fra kr 190 900 000 til kr 188 300 000 | |
| 73 | Pristilskudd, kan overføres,
økes med | 25 000 000 |
| | fra 2 290 100 000 til 2 315 100 000 | |
| 74 | Direkte tilskudd, kan overføres,
reduseres med | 45 728 000 |
| | fra kr 8 351 319 000 til kr 8 305 591 000 | |
| 77 | Utviklingstiltak, kan overføres,
økes med | 5 400 000 |
| | fra kr 233 526 000 til kr 238 958 000 | |
| 78 | Velferdsordninger, kan overføres,
reduseres med | 3 100 000 |
| | fra kr 1 584 604 000 til kr 1 581 500 000 | |
Forslag 20
Stortinget gir Landbruks- og matdepartementet fullmakt
til å iverksette tiltak i henhold det justerte forslaget til jordbruksoppgjør,
herunder tiltak som er knyttet til bevilgninger i 2013.
Forslag fra Kristelig Folkeparti:
Forslag 21
a) Prop.
122 S (2011–2012) sendes tilbake til regjeringen.
b) Stortinget ber regjeringen innlede
nye forhandlinger med jordbrukets organisasjoner, og legge fram
tilbud i samsvar med Stortingets forutsetninger i Innst. S. nr.
234 (2011–2012).
c) Regjeringen gis fullmakt til å godkjenne
avtalen så fremt det oppnås enighet med begge organisasjonene. I
motsatt fall legges forslaget fram for Stortinget innen 15. juli
2012. Gjeldende avtale forlenges inntil ny avtale er vedtatt.
Komiteens tilråding fremmes av komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å
gjøre følgende
vedtak:
I
I statsbudsjettet for 2012 gjøres følgende endringer:
Kap. | Post | Formål | Kroner |
Utgifter |
1150 | | Til gjennomføring av jordbruksavtalen m.m. | |
| 50 | Fondsavsetninger, økes med
| 111 000 000 |
| | fra kr 1 038 653 000 til kr 1 149 653 000 | |
| 70 | Markedsregulering, kan overføres,reduseres med | 2 600 000 |
| | fra kr 190 900 000 til kr 188 300 000 | |
| 74 | Direkte tilskudd, kan overføres,reduseres med | 110 728 000 |
| | fra kr 8 351 319 000 til kr 8 240 591 000 | |
| 77 | Utviklingstiltak, kan overføres,økes med | 5 432 000 |
| | fra kr 233 526 000 til kr 238 958 000 | |
| 78 | Velferdsordninger, kan overføres, reduseres med | 3 104 000 |
| | fra kr 1 584 604 000 til kr 1 581 500 000 | |
II
Stortinget gir Landbruks- og matdepartementet fullmakt
til å iverksette tiltak i henhold til det fremlagte forslag til
jordbruksoppgjør, herunder tiltak som er knyttet til bevilgninger
i 2013.
Oslo, i næringskomiteen, den 11. juni 2012
Terje Aasland |
Arne L. Haugen |
leder |
ordfører |