Regjeringen vil:
ivareta naturmangfoldet,
legge til rette for jordbrukets produksjon av miljøgoder og begrense miljøbelastninger
fra jordbruket, bl.a. gjennom å videreutvikle dagens økonomiske
virkemidler og forvaltningen av disse.
vurdere behov for forsterkede juridiske
virkemidler for å redusere jordbrukets miljøbelastning ytterligere.
redusere avrenning og tilførsel av næringsstoffer til
vann.
øke kunnskapen om teknologi, drift og organisering
knyttet til biogassproduksjon for å redusere kostnadene og øke lønnsomheten.
ta i bruk virkemidlene i plan- og bygningsloven for
å sikre dyrka mark for fremtidig matproduksjon.
bevare og videreutvikle landbrukets genetiske mangfold
med sikte på klimatilpasning og økte klimagevinster.
Naturmangfoldloven har som formål å ta vare
på naturmangfold gjennom bærekraftig bruk og vern. Loven inneholder
en rekke bestemmelser om bærekraftig bruk og vern som er viktige
i arbeidet med en bærekraftig forvaltning av landbrukets ressursgrunnlag.
I meldingen er landbrukets sektoransvar for naturmangfold omtalt
nærmere i lys av naturmangfoldlovens alminnelige bestemmelser om
bærekraftig bruk i naturmangfoldloven kapittel II. Dette er miljørettslige
prinsipper, som skal være en rettesnor for utforming av nytt regelverk
og for tolking og ut-øving av skjønn etter naturmangfoldloven og
andre lover.
Landbruksforvaltningen vil bidra med kunnskapsoppbygging
og veiledning om anvendelse av naturmangfoldloven, og forvaltningen vil
følge opp bestemmelsene i loven og legge til grunn de omtalte prinsippene
i §§ 8-12 som retningslinjer ved utøving av myndighet på en hensiktsmessig
og effektiv måte.
De fleste av de økonomiske virkemidlene for
et miljøvennlig jordbruk er en del av jordbruksavtalen.
De store ordningene over nasjonalt miljøprogram,
som areal- og kulturlandskapstilskuddet og beitetilskuddene, bidrar
til at det norske jordbruks-arealet holdes i hevd. Disse ordningene utgjør
per i dag også over 80 prosent av de samlede miljørettede tilskudd
over jordbruksavtalen. Noen areal går eller står i fare for å gå
ut av drift. I meldingen foreslår regjeringen at dagens produksjonskrav
i kulturlandskapstilskuddet avvikles, slik at alle arealer som oppfyller
grunnvilkårene i produksjonstilskuddene, samt formålet med kulturlandskapstilskuddet,
kan få dette tilskuddet. Endringer i antall dyr på beite påvirker
også kulturlandskapet. Regjeringen har økt tilskuddene til beiting
betraktelig for å opprettholde denne driftsformen.
Regionalt miljøprogram (RMP) har som mål å løse
mer spesifikke, regionale miljøutfordringer i jordbruket. I dag
er ingen av ordningene direkte innrettet mot å redusere klimagassutslipp
selv om bl.a. ordningen med endret jordarbeiding også har en positiv
klimaeffekt. Landbruks- og matdepartementet vil innføre reduksjon
av klimagassutslipp i formålet med RMP, og vil i løpet av de kommende
årene vurdere aktuelle klimarelaterte ordninger som kan inngå i
RMP.
Med utgangspunkt i produksjonsforhold og klimatiske
betingelser i ulike deler av landet, er jordbrukspolitikken innrettet
slik at den stimulerer til forskjellig produksjon i de ulike landsdeler.
Et landbruk over hele landet, som forutsetter en geografisk produksjonsfordeling,
er nødvendig for å nå de miljømålene som Stortinget har hatt med
landbrukspolitikken. De negative miljøeffektene den geografiske
produksjonsfordelingen bidrar til, må håndteres gjennom forskrifter
og økonomiske virkemidler rettet mot disse utfordringene spesielt.
Sammenhengen mellom landbruk og klima er grundig
utredet i St.meld. nr. 39 (2008–2009) Klimautfordringene – landbruket
en del av løsningen. Meldingen bygger på Klima- og forurensningsdirektoratets
tiltaksanalyse fra 2007 og sektormålet for primærnæringene og avfallssektoren
på 1,0–1,5 mill. tonn CO2-ekvivalenter i Stortingets klimaforlik
fra januar 2008. Utredningen Klimakur 2020 har synliggjort en rekke virkemidler
som kan gjøre det mulig å innfri sektormålsettingen fra klimaforliket
i 2008, samtidig som jordbruksproduksjonen holdes oppe. Utredningen
vil, sammen med eventuelle andre tiltak, bli vurdert i regjeringens
nye klimamelding som er planlagt fremlagt våren 2012.
Vannforskriften ble fastsatt i 2006 som en gjennomføring
av EUs rammedirektiv for vann fra 2000. I henhold til vannforskriften
skal alle vannforekomster minst opprettholde eller oppnå god tilstand
eller godt potensial innen seks år etter at første forvaltningsplan
er trådt i kraft (henholdsvis 2015 og 2021). Det er anledning til
å utsette måloppnåelsen eller vedta mindre strenge miljømål dersom
det er umulig eller uforholdsmessig kostnadskrevende å nå målet
om god tilstand eller godt potensial.
Oppfølgingen av vannforskriften stiller store krav
til faglig kunnskap og kompetanse i landbruket, og utløser et betydelig
behov for lokal kunnskap om naturgitte forhold og deres betydning
for vannkvaliteten. Det blir krevende for landbruket å oppnå målet
innen de gitte tidsfrister i områder med erosjon og i områder med
omfattende husdyrhold. Forvaltningsplanene viser at det er behov
for å videreutvikle virkemidlene innen jordbruket, og å bedre resultatrapporteringen.
Regjeringens mål har vært å halvere den årlige omdisponeringen
av viktige jordressurser innen 2010. Målet ble formulert i St.meld.
nr. 21 (2004–2005) Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand,
og innebærer en årlig omdisponering på under 6 000 dekar. Målet
er også tatt inn i Norges strategi for bærekraftig utvikling, jf.
nasjonalbudsjettet for 2008. Regjeringen mener at denne målsettingen
har vært viktig for jordvernet, og vil videreføre jordvernmålet.
Regjeringen vil ta i bruk virkemidlene i plan-
og bygningsloven for å sikre dyrka mark for fremtidig matproduksjon.
I tillegg skal jordvernhensynet klargjøres og forsterkes i statlige planretningslinjer,
som er en videreføring av rikspolitiske retningslinjer. Det skal
også vurderes å lage en egen statlig planretningslinje for jordvern
med en geografisk differensiert politikk. Fylkesmannen må følge
opp vektleggingen av jordvernhensyn i plan- og bygningsloven overfor
fylkeskommunen og kommunene. Hvis ikke veiledningen fører fram,
må fylkesmannen bruke sin innsigelsesmyndighet overfor kommunale
planer og sin klagerett i dispensasjonssaker.
Fra 1990-tallet viser tapsutviklingen at rovvilt
i mange områder har utviklet seg til en begrensende faktor for næringsdrift
med sau på utmarksbeite. I andre områder er sykdom fra flått og
alveld den største utfordringen for næringen. Disse faktorene har
medført at rammevilkår for levedyktig beitedrift er endret i mange
områder. Dette gir behov for ulike forebyggende tiltak
Stortingsforliket om rovviltpolitikken i juni 2011
viderefører den todelte målsettingen om å ivareta beitenæringenes
interesser samtidig som man skal sikre en bærekraftig forvaltning
av rovviltet. Det er viktige miljøverdier som ligger til grunn for
begge målsettingene. Rovviltforliket 2011 øker handlingsrommet for
måloppnåelse for vern av rovvilt og mulighet for næringsmessig beitebruk.
Skade på og tap av beitedyr til rovvilt har også en dyrevelferdsmessig
dimensjon. Rovviltforliket legger til grunn at rovviltforvaltningen
utøves på en slik måte at det ikke er behov for beitenekt etter
dyrevelferdsloven i prioriterte beiteområder.
Levedyktig næringsdrift i områder med rovvilt forutsetter
at det legges til rette for jordbruksfaglig holdbare vilkår i regionale
forvaltningsplaner for rovvilt, basert på prinsippet om differensiert
forvaltning mellom prioriterte rovviltområder og prioriterte beiteområder.
Forutsigbarhet og langsiktighet som strekker seg over en investeringsperiode
og generasjonsskifter er avgjørende. Regjeringen vil legge til rette
for forsvarlig forutsigbarhet for levedyktig næringsdrift basert
på utmarksbeite generelt og i forhold til den til enhver tid gjeldende
rovviltpolitikk.