3.1 § 1 Formål

Lovens formål er å fremme likestilling og likeverd, sikre like muligheter og rettigheter til samfunnsdeltakelse for alle, uavhengig av funksjonsevne, og hindre diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne.

Loven skal bidra til nedbygging av samfunnsskapte funksjonshemmende barrierer og hindre at nye skapes.

Komiteens merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, støtter Regjeringens forslag til styrking av formålsparagrafen når det gjelder Syse-utvalgets forslag.

I samsvar med høringsuttalelsene fra interesseorganisasjoner for personer med nedsatt funksjonsevne, er begrepet likeverd supplert med likestilling, og det er også gjort en tilføyelse til ved at formålet om å sikre like muligheter har fått tilføyelsen "og rettigheter" til samfunnsdeltakelse.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre støtter Syse-utvalget når det gjelder å fremheve begrepet "likeverd" som sentralt og mener at dette er bedre egnet til å beskrive det som er målet med antidiskrimineringsloven for funksjonshemmede enn begrepet "likestilling". Disse medlemmer mener at det å oppnå likeverd for alle grupper når det gjelder tilgjengelighet til samfunnets funksjoner og vern mot diskriminering, er en nødvendig og ønsket målsetting som disse medlemmer støtter opp om.

Disse medlemmer viser til Syse-utvalgets formulering i NOU 2005:8 der det heter:

"Begrepet likestilling er allerede nært knyttet til vernet mot diskriminering på grunnlag av kjønn. Tilgjengelighet er ikke på samme måte en del av diskrimineringsvernet på grunnlag av kjønn. Utvalget frykter derfor at etablerte forestillinger om hva likestilling innebærer, ikke fullt ut vil favne tilgjengelighetsprinsippet. Dessuten er likeverd bedre egnet til også å omfatte de behovene for kompenserende rettigheter og ordninger som nedsatt funksjonsevne kan utløse. Samlet sett mener derfor utvalget derfor at likeverd best beskriver den overordnede målsettingen".

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener på denne bakgrunn at formålsparagrafen bør lyde som følger:

"Lovens formål er å fremme likeverd og sikre like muligheter og rettigheter til samfunnsdeltakelse for alle, uavhengig av funksjonsevne, og hindre diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne.

Loven skal bidra til nedbygging av samfunnsskapte funksjonshemmende barrierer og hindre at nye skapes."

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"§ 1 skal lyde:

Lovens formål er å fremme likeverd og sikre like muligheter og rettigheter til samfunnsdeltakelse for alle, uavhengig av funksjonsevne, og hindre diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne.

Loven skal bidra til nedbygging av samfunnsskapte funksjonshemmende barrierer og hindre at nye skapes."

3.2 § 2 Virkeområde

Loven gjelder på alle samfunnsområder med unntak av familieliv og andre forhold av personlig karakter.

Loven gjelder i riket. Med unntak av §§ 3, 9, 10, 11 og 12 gjelder loven også på Svalbard og Jan Mayen, på installasjoner og fartøy i virksomhet på norsk kontinentalsokkel og på norske skip og luftfartøyer uansett hvor de befinner seg. Kongen kan gi forskrift om anvendelsen av lovens bestemmelser i §§ 3, 9, 11 og 12 på de områdene som er nevnt i andre punktum.

Kongen gir forskrift om lovens anvendelse for utsendte arbeidstakere, jf. arbeidsmiljøloven § 1-7.

Komiteens merknader

Komiteen viser til at loven skal gjelde i hele riket, men at bestemmelsene om aktivitets- og rapporteringsplikt, plikt til universell utforming, med unntak av bygninger og anlegg og individuell tilrettelegging, ikke skal gjelde på Svalbard og Jan Mayen. Komiteen har forståelse for begrensningene ut fra at disse samfunnene ikke er livsløpssamfunn, men viser til lovens forutsetning om at bestemmelsene også kan gjøres gjeldende for disse områdene gjennom forskrift.

3.3 § 3 Aktivitets- og rapporteringsplikt

Offentlige myndigheter skal arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å fremme lovens formål.

Arbeidsgivere i privat sektor som jevnlig sysselsetter mer enn 50 ansatte, og arbeidsgivere i offentlig sektor skal arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å fremme lovens formål innenfor sin virksomhet. Aktivitetsplikten omfatter blant annet rekruttering, lønns- og arbeidsvilkår, forfremmelse, utviklingsmuligheter og beskyttelse mot trakassering. Arbeidslivets organisasjoner har tilsvarende aktivitetsplikt innenfor sine virkefelt.

Virksomheter som i lov er pålagt å utarbeide årsberetninger, skal i årsberetningen redegjøre for tiltak som er iverksatt og tiltak som planlegges iverksatt for å fremme lovens formål.

Offentlige myndigheter og offentlige virksomheter som ikke er pliktige til å utarbeide årsberetning, skal gi tilsvarende redegjørelse i årsbudsjettet.

Ved håndhevingen av tredje og fjerde ledd gjelder reglene i diskrimineringsombudsloven.

Komiteens merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, støtter Regjeringens forutsetning om at Syse-utvalgets forslag til aktivitetsplikt skal følges av rapporteringsplikt. Kravet til at det skal rapporteres om gjennomføring av aktivitetsplikten i virksomhetenes årsberetninger eller årsbudsjett, vil bidra til et sterkere søkelys på og gi nødvendig innsyn i om lovens bestemmelser følges opp. Innføring av aktivitets- og rapporteringsplikt gir også et samsvar mellom diskriminerings- og tilgjengelighetsloven og likestillingsloven.

Flertallet viser til at det i privat sektor foreslås at virksomheter som sysselsetter mindre enn 50 ansatte, unntas fra bestemmelsene om aktivitetsplikt- og rapporteringsplikt. Blant høringsinstansene har det vært ulike oppfatninger av om det bør settes en slik grense, eller om den burde settes lavere eller høyere. Flertallet understreker at grensen settes slik nå for å forhindre at små virksomheter med begrensede ressurser skal pålegges krav som blir for ressurskrevende. Grensen på 50 ansatte eksisterer også i annet lovverk, som arbeidsmiljøloven og regnskapsloven. Flertallet ber Regjeringen følge utviklingen nøye og eventuelt komme tilbake til Stortinget med en ny vurdering dersom det viser seg å være behov for dette.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er enig i at alle virksomheter har plikt til å arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å fremme formålet i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Disse medlemmer er derimot uenig i flertallets innstilling om innføring av aktivitets- og rapporteringsplikt. Disse medlemmer støtter seg til ECONs rapport som viser at virksomhetene pålegges mer byråkrati og flere kostnader uten at det gir noen påviselig effekt. Disse medlemmer er enig i at virksomhetenes tilgjengelighets- og diskrimineringsarbeid er viktig, og at dette arbeidet for at det ikke skal være glemt, beskrives i et eget avsnitt i virksomhetenes årsmeldinger.

Komiteens medlem fra Venstre er kritisk til at Regjeringen legger opp til at bare bedrifter med over 50 ansatte skal omfattes av kravet om aktiviseringsplikt. Svært mange mennesker med funksjonsnedsettelse ønsker å komme seg ut i arbeid, og all den tid størstedelen av norske bedrifter har under 5 ansatte, vil tiltaket etter dette medlems mening omfatte altfor få.

Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen sørge for at prinsippet om aktiviseringsplikt speilvendes, og at offentlige og private virksomheter må søke om unntak fra denne hvis kravet skal fravikes."

3.4 § 4 Forbud mot diskriminering

Direkte og indirekte diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne er forbudt.

Med direkte diskriminering menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at personer på grunn av nedsatt funksjonsevne blir behandlet dårligere enn andre blir, er blitt eller ville blitt behandlet i en tilsvarende situasjon.

Med indirekte diskriminering menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer på grunn av nedsatt funksjonsevne stilles dårligere enn andre.

Forskjellsbehandling som er nødvendig for å oppnå et saklig formål, og som ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller dem som forskjellsbehandles, anses ikke som diskriminering etter loven her. Forskjellsbehandling i arbeidslivet må i tillegg være nødvendig for utøvelsen av arbeid eller yrke.

Forbudet mot diskriminering i paragrafen her omfatter diskriminering på grunn av funksjonsevne som er nedsatt, antas å være nedsatt, har vært nedsatt eller vil kunne bli nedsatt, samt diskriminering av en person på grunn av dennes forhold til en person med nedsatt funksjonsevne.

Det er forbudt å medvirke til brudd på diskrimineringsforbudet i paragrafen her.

Diskriminering som skyldes mangelfull fysisk tilrettelegging, er uttømmende regulert i §§ 9 og 12.

Komiteens merknader

Komiteen støtter Regjeringens forslag om et styrket vern mot diskriminering i henhold til Syse-utvalgets forslag, ved at forståelsen av indirekte diskriminering skal knyttes til enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer på grunn av nedsatt funksjonsevne "stilles dårligere enn andre", og ikke stilt "særlig ufordelaktiv" slik utvalget foreslo.

Dette representerer et krav til mer objektivt likestilt behandling av personer som omfattes av loven.

3.5 § 5 Positiv særbehandling

Særbehandling som bidrar til å fremme lovens formål, anses ikke som diskriminering etter loven her. Særbehandlingen skal opphøre når formålet med den er oppnådd.

Komiteens merknader

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at positiv særbehandling bare blir tillatt overfor grupper eller enkeltindivider som ville hatt dårligere reelle muligheter enn andre i samfunnet dersom særordninger ikke fantes.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at "positiv særbehandling" i form av kvotering ikke skal finne sted. Disse medlemmer ser på positiv særbehandling i form av kvotering som en forfordeling av personer som i normal konkurranse om stillinger ikke ville ha nådd opp. Disse medlemmer mener at søkere til en stilling kun skal vurderes etter kvalifikasjoner/skikkethet, og at tilsetting skal skje deretter. Disse medlemmer viser til at det er etablerte ordninger som "Green card-ordningen" hvor det offentlige finansierer tilretteleggelse på arbeidsplassen. Dette er en ordning som etter disse medlemmers syn bør videreføres og styrkes.

Disse medlemmer viser til at dette er ordninger som sørger for at arbeidstakere kan konkurrere likt om arbeidsplasser, og som overflødiggjør kvotering med bakgrunn i et handikap. Disse medlemmer viser for øvrig til forslag om informasjonskampanje overfor næringslivet som er fremmet flere ganger og senest i Budsjett-innst. S. nr. 15 (2007-2008), noe som ville gitt langt flere med en funksjonshemning ordinært arbeid.

3.6 § 6 Forbud mot trakassering

Trakassering på grunn av nedsatt funksjonsevne er forbudt.

Med trakassering menes handlinger, unnlatelser eller ytringer som virker eller har til formål å virke krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende eller ydmykende.

Forbudet mot trakassering i paragrafen her omfatter trakassering på grunn av funksjonsevne som er nedsatt, antas å være nedsatt, har vært nedsatt eller vil kunne bli nedsatt, samt trakassering av en person på grunn av dennes forhold til en person med nedsatt funksjonsevne.

Det er forbudt å medvirke til brudd på bestemmelsen i første til tredje ledd.

Arbeidsgiver og ledelsen i organisasjoner og utdanningsinstitusjoner skal innenfor sitt ansvarsområde forebygge og søke å hindre at det skjer trakassering i strid med paragrafen.

Komiteens merknader

Komiteen har ingen merknader.

3.7 § 7 Forbud mot instruks

Det er forbudt å gi instruks om å diskriminere eller trakassere i strid med §§ 4 og 6. Det er også forbudt å gi instruks om gjengjeldelse i strid med § 8.

Det er forbudt å medvirke til brudd på bestemmelsen i første ledd.

Komiteens merknader

Komiteen viser til at bestemmelsen er en videreføring av gjeldende bestemmelser i arbeidsmiljøloven og likestillingsloven og at diskrimineringsloven har tilsvarende lovforbud.

3.8 § 8 Forbud mot gjengjeldelse

Det er forbudt å gjøre bruk av gjengjeldelse overfor noen som har fremmet klage om brudd på bestemmelsene i §§ 4, 6, 7, 9 eller 12, eller som har gitt uttrykk for at klage kan bli fremmet. Dette gjelder ikke dersom klageren har opptrådt grovt uaktsomt.

Første ledd gjelder tilsvarende for vitner i en klagesak.

Det er forbudt å gjøre bruk av gjengjeldelse overfor noen som har unnlatt å følge en instruks i strid med § 7.

Det er forbudt å medvirke til brudd på forbudet mot gjengjeldelse i paragrafen her.

Komiteens merknader

Komiteen støtter Regjeringens forslag om å innta et forbud mot gjengjeldelse i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Dette er i tråd med gjeldende praksis i straffeloven, likestillingsloven, diskrimineringsloven og arbeidsmiljøloven. Komiteen understreker viktigheten av å harmonisere diskrimineringsvernet i Norge.

Komiteen støtter også at vitner blir del av forbudet mot gjengjeldelse og at det innføres et tilsvarende forbud mot medvirkning. Komiteen registrerer samtidig at norsk lovgivning med dette styrkes og går lenger enn EUs rådsdirektiv 2000/78/EF.

3.9 § 9 Plikt til generell tilrettelegging (universell utforming)

Offentlig virksomhet skal arbeide aktivt og målrettet for å fremme universell utforming innenfor virksomheten. Tilsvarende gjelder for privat virksomhet rettet mot allmennheten.

Med universell utforming menes utforming eller tilrettelegging av hovedløsningen i de fysiske forholdene slik at virksomhetens alminnelige funksjon kan benyttes av flest mulig.

Offentlig og privat virksomhet rettet mot allmennheten har plikt til å sikre universell utforming av virksomhetens alminnelige funksjon så langt det ikke medfører en uforholdsmessig byrde for virksomheten. Ved vurderingen av om utformingen eller tilretteleggingen medfører en uforholdsmessig byrde, skal det særlig legges vekt på de nødvendige kostnadene ved tilretteleggingen, virksomhetens ressurser, tilretteleggingens effekt for å nedbygge funksjonshemmende barrierer, hvorvidt virksomhetens alminnelige funksjon er av offentlig art, sikkerhetsmessige hensyn og vernehensyn.

Brudd på plikten til å sikre universell utforming etter tredje ledd regnes som diskriminering.

Det regnes ikke som diskriminering etter fjerde ledd dersom virksomheten oppfyller nærmere bestemmelser i lov eller forskrift om innholdet i plikten til universell utforming.

Kongen kan gi forskrift om innholdet i plikten til universell utforming på områder som ikke er omfattet av krav i eller i medhold av annet lovverk, jf. femte ledd.

Komiteens merknader

Komiteen ser det som svært viktig, og ser fram til, at det innføres en plikt til generell tilrettelegging. Komiteen støtter Regjeringens målsetting om at flest mulig mennesker på en likeverdig måte skal kunne delta i de deler av samfunnet som er rettet mot allmennheten. Dette betyr at byggverk, produkter, transport, produksjonsmidler og utearealers hovedløsning i utgangspunktet skal være utformet slik at flest mulig kan benytte seg av dem. Tilrettelegging av allerede eksisterende fysiske forhold skal gjøres med samme målsetting. Komiteen støtter Regjeringens påpekning av at alle brukerforutsetningene skal vurderes, men at universell utforming skal ivareta flest mulig.

Komiteen mener også det er positivt at Regjeringen har valgt å inkludere informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) i betegnelsen fysiske forhold, i tråd med en rekke av høringsinstansenes syn.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, støtter videre Regjeringens forbehold mot å, på dette tidspunkt, inkludere informasjon rettet mot allmennheten i betegnelsen fysiske forhold, fordi dette ikke er tilstrekkelig konsekvensutredet. Flertallet imøteser derfor utredningen av varer og tjenester, og forutsetter at denne vil bringe klarhet i mulighetene for en slik implementering i norsk lov.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmet fra Venstre, fremhever at offentlige og private virksomheter i størst mulig grad bør sikre universell utforming. Det finnes for eksempel en rekke eksempler på at universell utforming har latt seg kombinere med vernehensyn på en utmerket måte, for eksempel når det gjelder stortingsbygningen og en rekke kirker rundt om i landet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener i likhet med en rekke høringsinstanser at det er helt naturlig å inkludere informasjons- og kommunikasjonstjenester (IKT) i betegnelsen fysiske forhold. Disse medlemmer understreker at tilpasning av forhold som billett- og bankautomater og informasjonstavler også er helt avgjørende. Informasjon rettet mot allmennheten bør derfor inkluderes i loven, slik Syse-utvalget foreslår. Det samme bør IKT i arbeidsliv og utdanning. Disse medlemmer mener i likhet med en rekke høringsinstanser at Regjeringens henvisning til arbeidsmiljøloven og opplæringsloven ikke er tilstrekkelig.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen om å sikre at informasjon rettet mot allmennheten blir inkludert i betegnelsen fysiske forhold i § 9 Plikt til generell tilrettelegging."

"Stortinget ber Regjeringen om å sikre at informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) i arbeidsliv og utdanning blir omfattet av § 9 Plikt til generell tilrettelegging."

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil presisere at inkludering av IKT i betegnelsen fysiske forhold, betyr at personer med nedsatt funksjonsevne skal ha mulighet til å benytte en virksomhets alminnelige funksjon der den er underlagt plikt til universell utforming. Det betyr eksempelvis at bestemmelsene om inkludering av IKT i fysiske forhold gjelder billettautomater samt visuell og hørbar varsling tilknyttet kollektivtransport, med mindre dette kommer inn under bestemmelsene om uforholdsmessig byrde.

Komiteen støtter Regjeringens forslag om at kravet til generell tilrettelegging skal omfatte virksomheter rettet mot allmennheten, at pliktsubjektene for det første vil være offentlige virksomheter og at også private virksomheter rettet mot allmennheten pålegges tilretteleggingsplikter.

Komiteen vil understreke at når det gjelder skolebygg, er hele bygningsmassen å regne som rettet mot allmennheten, jf. bestemmelsene i den nye plan- og bygningsloven. Komiteen viser til at bygg ved hovedombygging etter plan- og bygningsloven er å anse som nybygg og dermed underlagt plikt til universell utforming.

Komiteen viser til sine generelle merknader om lovens bestemmelser om uforholdsmessig byrde. For å unngå uklarhet om hvilken fortolkning som skal legges til grunn ved lovanvendelsen, fremmer på denne bakgrunn komiteen følgende forslag til ny utforming av lovparagrafen:

"§ 9 tredje ledd annet punktum skal lyde:

Ved vurderingen av om utformingen eller tilretteleggingen medfører en uforholdsmessig byrde, skal det særlig legges vekt på tilretteleggingens effekt for å nedbygge funksjonshemmende barrierer, hvorvidt virksomhetens alminnelige funksjon er av offentlig art, de nødvendige kostnadene ved tilretteleggingen, virksomhetens ressurser, sikkerhetsmessige hensyn og vernehensyn."

Komiteen støtter videre at arbeidsplasser som sådan ikke er omfattet, og viser til at hensynet til arbeidstakere ivaretas i § 12 om plikt til individuell tilrettelegging i arbeidslivet.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter Regjeringens forslag om en særskilt aktivitetsplikt knyttet til universell utforming i § 9.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Venstre, viser til statsrådens svarbrev av 5. mai 2008, der det presiseres at vilkåret i Syse-utvalgets lovforslag som forutsatte at en person med nedsatt funksjonsevne måtte rammes av den mangelfulle tilretteleggingen for at det skal foreligge diskriminering, ikke videreføres i departementets utforming av lovforslaget. Det er derfor ikke krav om at en konkret person blir rammet ved å bli utestengt fra virksomhetens alminnelige funksjon.

Reaksjon på diskriminering ved at plikten til universell utforming brytes, vil kunne tas opp direkte av for eksempel interesseorganisasjoner eller tilsynsmyndighet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener Regjeringens forslag om at det knyttes visse rettsvirkninger til fremtidige forskrifter og standarder for universell utforming, sikrer lovens fleksibilitet og fremtidige anvendelighet på en tilfredsstillende og god måte.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Venstre, viser til Regjeringens påpeking av at Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda må avpasse sin håndheving av diskriminerings- og tilgjengelighetslovens § 9 mot bygningsmyndighetenes ansvar for universell utforming i plan- og bygningsloven. Flertallet støtter Regjeringens forslag om at reglene om universell utforming skal forankres i plan- og bygningsloven, og håndheves av plan og bygningsmyndighetene. Dette medfører at klager over dispensasjon fra kravene i loven følger plan- og bygningslovens saksbehandling for klager, og vil bli behandlet av Fylkesmannen.

Komiteen mener også at forslaget om at det inntas en bestemmelse i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven som viser til kravene om universell utforming i plan- og bygningsloven, bidrar til å synliggjøre viktigheten av lovens innhold og at samfunnet utvikler seg mot å være tilgjengelig for alle.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre mener det er viktig at juridiske bestemmelser for å sikre likestilling og like mulighet til å delta i samfunnet for alle, følges opp av økonomiske incitamenter og virkemidler.

Komiteens medlem fra Venstre viser til at Regjeringens argument om at tidsfrister kan føre til at ingenting blir gjort før i siste liten, enkelt kan motvirkes ved at det innføres avskrivningsregler som gjør det skattemessig gunstig for en tiltakshaver å gjennomføre tiltaket. Ordningene bør utformes slik at det vil lønne seg å være tidlig ute, mens ordningene blir mindre gunstige når tidsfristene nærmer seg.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at offentlige myndigheter må ha et bevisst forhold til sin egen markedsmakt, gjennom å stille klare krav om universell utforming ved innkjøp av varer og tjenester.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen sørge for at krav om universell utforming innarbeides i offentlige anbud."

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at Regjeringen allerede i 2007 innførte et generelt krav i prosedyreregelverket om offentlige anskaffelser, som innebærer at offentlige oppdragsgivere skal ta hensyn til universell utforming når de planlegger innkjøp. Nå innføres nye krav og muligheter til å sanksjonere brudd på disse kravene, i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Disse reglene vil selvsagt også gjelde når det offentlige foretar innkjøp. Med dette er pliktene til at det offentlige skal anskaffe universelt utformede løsninger, gjort tydeligere. Det er gjort et grundig arbeid i utformingen av den nye loven når en har valgt hvilke krav og sanksjoner som skal gjelde for offentlig virksomhet og universell utforming. Det anbefales ikke å gjenta diskriminerings- og tilgjengelighetslovgivningens krav i lov om offentlige anskaffelser, da en med dette vil få en kompliserende dobbeltregulering av samme forhold som vil kunne skape unødvendige fortolkningsproblemer.

3.10 § 10 Universell utforming av bygninger, anlegg mv.

For bygninger, anlegg og uteområder rettet mot allmennheten, gjelder kravene til universell utforming i eller i medhold av plan- og bygningsloven.

Komiteens merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener Regjeringen har konkludert på et gjennomførbart og helhetlig grunnlag, når den har kommet fram til forslag til tidsfrister for bygg og anlegg. Flertallet støtter således Regjeringen i at de nye reglene for nybygg skal gjelde fra byggesaksdelen av plan- og bygningsloven og ny forskrift trer i kraft, etter planen 1. juli 2009, og at det gis hjemmel i ny bygningsdel til å gi forskrifter med krav om oppgradering av disse bygningene. Flertallet mener videre den skrittvise tilnærmingen Regjeringen legger til grunn hva angår eksisterende bygg, er realistisk, og støtter i den sammenheng Regjeringens vektlegging av at bygg der det gis obligatoriske eller grunnleggende offentlige tjenester, må være blant de prioriterte.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre støtter at universell utforming av nye bygninger skal gjelde fra 1. juli 2009, og legger til grunn at dette er en eksakt frist.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen om å sikre at fristen for universell utforming av nye bygninger fra 1. juli 2009 blir å anse som en eksakt frist."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti ønsker at glassflater på bygninger skal merkes innen 1. januar 2011, slik at flatene blir lett synlige for personer med nedsatt syn.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen om å sikre at glassflater på bygninger blir merket av hensyn til synshemmede innen 1. januar 2011."

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti understreker dessuten, i likhet med Syse-utvalget og en rekke brukerorganisasjoner, at det vil være hensiktsmessig med én, allmenn tidsfrist for universell utforming av eksisterende bygninger lagt til 1. januar 2019. På denne måten får virksomhetene god tid til å planlegge og å sette i verk oppgraderinger, samtidig som brukernes rettigheter tidfestes mer konkret.

Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen om å sikre at det innføres én, allmenn tidsfrist for universell utforming av eksisterende bygninger lagt til 1. januar 2019."

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, støtter at det innføres krav til universell utforming av nye transportmidler og at dette skal gjelde for materiell der avtale om anskaffelse inngås etter 1. januar 2009, med de presiseringer som Regjeringen har oppgitt i Ot.prp. nr. 44 (2007-2008). Flertallet støtter Regjeringens vurdering av de kostnadsmessige aspektene ved oppgradering av eksisterende materiell til universell utforming, og at tidsfrister derfor ikke lovfestes. Flertallet forutsetter likevel at det ved reparasjoner, vedlikehold eller lignende legges til grunn at kravene i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven skal oppfylles.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre støtter at det innføres krav til universell utforming av nye transportmidler og at dette skal gjelde for materiell der avtale om anskaffelse inngås etter 1. januar 2009.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre støtter Regjeringens innføring av tidsfrister for nybygg, og mener dette er et viktig steg for å oppnå tilgang til bygninger. Dessverre ønsker Regjeringen ikke å innføre tidsfrister for eksisterende bygg og anlegg. Disse medlemmer mener at så lenge det ikke innføres tidsfrister på eksisterende bygg, vil det ta mange tiår før slike bygninger blir tilgjengelig. Disse medlemmer viser til at ombygging av eksisterende bygg og anlegg vil føre til store kostnader for eierne, og viser videre til at Regjeringen løser dette problemet ved å skyve på investeringene og ikke sette tidsfrister. Med et slikt system vil det uansett være eierne som får den hele og fulle regningen når de renoverer bygget eller anlegget, eller på annen måte forandrer det. Disse medlemmer mener en slik gjennomføring både påfører eierne store kostnader, og forsinker gjennomføringen av tilgangen til anleggene. Tidsfrister for gjennomføring av universell utforming var en av suksessfaktorene i USA ved innføring av antidiskrimineringsloven i 1995. Erfaringen i USA var at tidsfrister for tilrettelegging av arbeidsplasser og endring av bygg og anlegg åpnet dørene for mange funksjonshemmede til deltakelse i arbeidslivet. I USA ble dette betraktet som en vinn-vinn-situasjon fordi mange funksjonshemmede ble selvforsørgende.

Disse medlemmer mener derfor at en bør gå i samme retning med å innføre tidsfrister, noe som vil gagne både samfunnet og den enkelte bruker.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen utrede alternative finansieringsordninger og nivå for finansiell støtte til universell utforming av eksisterende bygg/anlegg og uteområder rettet mot allmennheten. Det forutsettes at støtteordningen ikke skal fullfinansiere tiltak og at det ikke skal iverksettes utbetalinger før de aktuelle virksomhetene bruker egne midler på tiltakene. Det forutsettes at støtteordningene ikke skal dekke kostnader til ordinært vedlikehold eller oppussing."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at eksisterende bygg og anlegg skal være tilgjengelig innen 2025.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige lovforslag slik at fristen for å tilrettelegge eksisterende bygg, anlegg og uteareal m.m. til universell utforming, settes til 2025. "

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, understreker at Regjeringen foreslår en gradvis og prioritert tilnærming til oppgradering av eksisterende bygg og anlegg, og at dette vil bli fulgt opp med en handlingsplan og forskrifter til plan- og bygningsloven med tidsfrister. Det er derfor feil når Fremskrittspartiet i sine merknader hevder at det ikke vil bli satt tidsfrister.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at departementet i sitt svarbrev av 9. mai 2008 på spørsmål fra Venstre opplyser at § 29-3 i forslaget til ny plan- og bygningslov stiller krav om at søknadspliktige tiltak innenfor sin funksjon skal være universelt utformet i samsvar med forskrifter gitt av departementet. I svaret understrekes det at dette kravet ikke er begrenset til bygninger, anlegg og uteområder rettet mot allmennheten. Dette flertallet merker seg at departementet i sitt svar tar sikte på at forskrifter til lovens byggesaksdel skal foreligge når loven trer i kraft, antakelig i løpet av 2009.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Venstre tolker det dit hen at nye tiltak vil ha klare krav om universell utforming i løpet av 2009, og at det vil være en høy terskel for dispensasjon.

Disse medlemmer er meget kritisk til at det ikke settes tidsfrister for når eksisterende bygg, anlegg, uteområder, transport og IKT skal være universelt utformet. Uten tidsfrister er faren stor for at lite blir gjort for å øke tilgjengeligheten til samfunnet for alle, og dermed sikre mennesker med nedsatt funksjonsevne mot diskriminering og brudd på menneskerettighetene. Disse medlemmer viser til at praksis etter dagens plan- og bygningslov er at ombygginger og oppgraderinger av eksisterende tiltak som er såpass omfattende at de faller inn under lovens definisjon av "hovedombygning", møter samme krav som om tiltaket skulle være nybygging.

Komiteens medlem fra Venstre forutsetter at den samme praksisen vil gjelde for universell utforming.

Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen legge til rette for at eksisterende bygg, anlegg og uteområder skal være universelt utformet fra 1. januar 2020. Eksisterende transportmidler skal være universelt utformet innen 1. januar 2025."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til departementets svarbrev av 9. mai 2008 på spørsmålene fra Venstre, og er overrasket over at man ser ut til å mene at offentlige og private tiltak skal vurderes på samme måte når det er snakk om "uforholdsmessig byrde". Disse medlemmer er i utgangspunktet meget kritisk til at det skal være mulig å påberope seg en slik uforholdsmessig byrde også etter at det er satt tidsfrister, og mener en slik adgang uansett ikke bør gjelde tiltak i offentlig regi. Disse medlemmer vil understreke at i den grad en slik bestemmelse beholdes, må det gå meget klart frem at tiltakets positive effekt for universell utforming og bedre tilgjengelighet for alle skal sees som et viktig redskap mot diskriminering og for menneskerettigheter. Det må derfor være en meget høy terskel for å kunne bruke økonomiske argumenter mot tiltak med positiv effekt.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen sørge for at muligheten til å påberope seg uforholdsmessig byrde utgår etter at tidsfrister for de enkelte kategorier av bygg, anlegg, uteområder, transport og IKT er satt og nådd. Tiltak i offentlig regi har i utgangspunktet ikke adgang til å påberope seg uforholdsmessig byrde."

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener det er tiltakets betydning for diskriminering av personer med nedsatt funksjonsevne, ikke om tiltaket er offentlig eller privat eid, som skal vektlegges ved vurdering av "uforholdsmessig byrde". Det vises i denne sammenheng til forslaget om ny lovutforming under § 9 og § 12.

3.11 § 11 Plikt til universell utforming av informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT)

Med informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) menes teknologi og systemer av teknologi som anvendes til å uttrykke, skape, omdanne, utveksle, lagre, mangfoldiggjøre og publisere informasjon, eller som på annen måte gjør informasjon anvendbar.

Nye IKT-løsninger som underbygger virksomhetens alminnelige funksjoner, og som er hovedløsninger rettet mot eller stillet til rådighet for allmennheten, skal være universelt utformet fra og med 1. juli 2011, men likevel tidligst tolv måneder etter at det foreligger standarder eller retningslinjer for innholdet i plikten. For eksisterende IKT-løsninger gjelder plikten fra 1. januar 2021. Plikten omfatter ikke IKT-løsninger der utformingen reguleres av annen lovgivning.

Organet utpekt etter § 16 annet ledd kan gi dispensasjon fra plikten etter annet ledd dersom det foreligger særlig tungtveiende grunner.

Kongen skal gi forskrifter med nærmere bestemmelser om avgrensning av virkeområdet og innholdet i plikten til universell utforming etter denne paragrafen.

Komiteens merknader

Komiteen tilslutter seg Regjeringens mål om at all teknologisk utvikling innen media og IKT skal bygge på universell utforming.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti og Venstre, vil berømme Regjeringen for å ha lyttet til høringsinstansene og igangsatt en utredning av IKT i etterkant av at Syse-utvalget avla sin innstilling. Dette bidrar til at et svært viktig samfunnsområde blir del av diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, og at Stortinget har et beslutningsgrunnlag i sitt arbeid med denne delen av loven.

Flertallet tilslutter seg Regjeringens forslag til plikt til universell utforming av informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT), samtidig som den imøteser konklusjonene fra den varslede utredningen av øvrige varer og tjenester. Flertallet viser i den forbindelse til at Regjeringen og høringsinstanser har påpekt at forslaget til krav om generell tilrettelegging/universell utforming av IKT kan inneholde begrensninger det vil være mulig å vurdere når utredningen av varer og tjenester foreligger.

Komiteen støtter videre forslaget om at tidsfrister for universell utforming av IKT tas inn i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, og at lovens virkeområde skal være IKT-løsninger rettet mot allmennheten. Komiteen mener også fleksibiliteten det legges opp til i konkretisering av anvendelsesområde, er framtidsrettet og vil sikre en lov som åpner for at den teknologiske utviklingen kan få anvendelse i utvikling av standarder/retningslinjer og forskrifter til loven.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at IKT i utdanningssektoren dekkes etter bestemmelser om individuell tilrettelegging og etter tilsvarende rettigheter i opplæringslovene. Flertallet viser til at utredningen om IKT og universell utforming ikke omfattet IKT i utdanningssektoren. Flertallet understreker viktigheten av at investeringer i IKT i utdanningssektoren, skoler og i annen opplæring er universelt utformet og mener det må arbeides videre med utredning på dette punktet.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmet fra Venstre, vil påpeke at universelt utformet IKT-verktøy i utdanningssektoren er nødvendig, men ikke fjerner behovet for individuell tilrettelegging. Det kan imidlertid være av vesentlig betydning for at den individuelle tilretteleggingen blir mulig.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, støtter Regjeringens holdning til at fjernsynsmedier er et område myndighetene bør utrede hensiktsmessigheten av å stille strengere og mer generelle krav enn i dag, blant annet når det gjelder teksting. Flertallet vil også tilføye at lignende krav er aktuelle når det gjelder norsk filmproduksjon for kino, og bør vurderes i forbindelse med den pågående prosessen med digitalisering av kinoene.

Flertallet støtter Regjeringens forslag til tidsfrister for krav om universell utforming av eksisterende og ny IKT.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre ser ingen grunn til å utrede om teksting av kinofilmer og TV-programmer skal omfattes av loven, siden det å få med seg innholdet i en film eller et program åpenbart må falle inn under filmens og programmets "alminnelige funksjon".

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti støtter at universell utforming av ny IKT skal gjelde fra 1. juli 2011, ettersom det vil ta noe tid å utvikle standarder på området. Disse medlemmer mener videre, i likhet med en rekke høringsinstanser, at Regjeringens foreslåtte tidsfrist når det gjelder eksisterende IKT-løsninger er for lite ambisiøs, og foreslår at den skyves frem fra 1. januar 2021 til 1. januar 2019.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre understreker at all film og alle TV-sendinger bør tekstes i tråd med ønskene til de hørselshemmedes organisasjoner, og registrerer Regjeringens lite offensive holdning til dette viktige spørsmålet.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen om snarest å sikre at all film og alle TV-sendinger tekstes av hensyn til hørselshemmede."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen om å sikre at tidsfristen for universell utforming av informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) settes til 1. januar 2019."

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil understreke at lovforslaget § 11 om tidsfrister for universell utforming av IKT vil omfatte IKT-løsninger med et brukergrensesnitt rettet mot allmennheten. Et køordningssystem vil være omfattet dersom det er elektronisk basert. Billettautomater vil også være omfattet, men det er gjort avgrensing mot IKT der utformingskravene reguleres av annet regelverk. Dette er aktuelt i tilknytning til nye transportmidler, der det er varslet at det vil komme krav om universell utforming av IKT i transportregelverket. Dersom billettautomatene ikke blir omfattet av krav der, vil automatene være omfattet av § 11.

Komiteen tilslutter seg Regjeringens forslag om, og begrunnelse for, at håndhevingen og behandling av dispensasjonssaker legges til det nye forvaltningsorganet under Fornyings- og administrasjonsdepartementet (FAD); Direktoratet for forvaltning og IKT (DIFI) og at FAD gjøres til klageinstans.

Komiteen støtter Regjeringens forslag om å gi DIFI rett til å gi pålegg om retting, og vil som Regjeringen understreke at dette i praksis vil fungere mer hensiktsmessig etter lovens intensjon enn en åpning for å pålegge stans ville gjort.

Komiteen tilslutter seg Regjeringens forslag om å gi DIFI innsynsrett i virksomhetene og at det derfor innføres en opplysningspliktbestemmelse som inntas i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven etter mønster av § 11 i diskrimineringsloven. Komiteen er også tilfreds med at IKT integreres i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven ved at Likestillings- og diskrimineringsombudet kan få til vurdering klager om brudd på plikten til generell tilrettelegging etter § 9, også når det gjelder IKT rettet mot allmennheten.

3.12 § 12 Plikt til individuell tilrettelegging

Arbeidsgiver skal foreta rimelig individuell tilrettelegging av arbeidsplass og arbeidsoppgaver for å sikre at en arbeidstaker eller arbeidssøker med nedsatt funksjonsevne kan få eller beholde arbeid, ha tilgang til opplæring og annen kompetanseutvikling samt utføre og ha mulighet til fremgang i arbeidet på lik linje med andre.

Skole- og utdanningsinstitusjon skal foreta rimelig individuell tilrettelegging av lærested og undervisning for å sikre at elever og studenter med nedsatt funksjonsevne får likeverdige opplærings- og utdanningsmuligheter.

Kommunen skal foreta rimelig individuell tilrettelegging av barnehagetilbud for å sikre at barn med nedsatt funksjonsevne får likeverdige utviklings- og aktivitetsmuligheter.

Kommunen skal foreta rimelig individuell tilrettelegging av tjenestetilbud etter sosialtjenesteloven og kommunehelsetjenesteloven av varig karakter for den enkelte, for å sikre at personer med nedsatt funksjonsevne får et likeverdig tilbud.

Plikten etter første til fjerde ledd omfatter ikke tilrettelegging som innebærer en uforholdsmessig byrde. Ved vurderingen av om tilretteleggingen medfører en uforholdsmessig byrde skal det særlig legges vekt på de nødvendige kostnadene ved tilretteleggingen, virksomhetens ressurser og tilretteleggingens effekt for å nedbygge funksjonshemmende barrierer.

Brudd på plikten til individuell tilrettelegging etter første til femte ledd regnes som diskriminering.

Komiteens merknader

Komiteen støtter Regjeringens forslag om at individuell tilrettelegging blir del av den nye diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Individuell tilrettelegging skal utfylle plikten til generell tilrettelegging, og er en svært viktig del av diskrimineringsvernet. Komiteen støtter videre Regjeringens forslag om at en plikt til individuell tilrettelegging skal gjelde på områdene arbeidsliv, skole og utdanning, barnehage og visse kommunale tilbud, og at dette lovfestes i den nye loven. Komiteen mener også Regjeringens forslag til fordeling av kompetanse mellom Likestillings- og diskrimineringsombudet og sektormyndighetene er formålstjenlig og i tråd med etablert forvaltningsskikk.

Komiteen vurderer de tre kriteriene om at det skal være varighet i relasjonen mellom person med nedsatt funksjonsevne og pliktsubjektet, at virksomheten skal ha et særlig ansvar for personen og at arenaen skal utgjøre en vesentlig del av personens liv, som hensiktsmessige avgrensninger av virkeområdet for plikten til individuell tilrettelegging.

Komiteen viser til at full nytte av universell utforming for mange forutsetter individuell tilrettelegging og bruk av hjelpemidler. Komiteen understreker at plikten til individuell tiltrettelegging bare kan oppfylles på en tilfredsstillende måte om kvaliteten og tilgangen på og opplæring i bruk av nødvendige hjelpemidler er god, og imøteser i denne sammenheng den varslede gjennomgangen av hjelpemiddelområdet for en videreutvikling av hjelpemiddelformidlingen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til behandlingen av Dokument nr. 8:78 (2005-2006) om forslag fra stortingsrepresentantene Martin Engeset og Erna Solberg om innføring av "Green Card-ordning" for arbeidssøkere med behov for særskilt tilrettelegging av arbeidsplassen, jf. Innst. S. nr. 196 (2005-2006), hvor en samlet komité uttrykte utålmodighet i arbeidet med å sikre en god garantiordning for individuell tilrettelegging for mennesker med særskilt behov for tilrettelegging i arbeidslivet:

"Komiteen viser til at garantibeviset «Garanti for oppfølging» er ment å være et dokument som arbeidssøkere med funksjonsnedsettelser og med behov for tilrettelegging av arbeidsplass kan legge ved jobbsøknaden, slik som blant annet Abelia har uttrykt ønske om. Komiteen imøteser derfor den varslede evalueringen av gjeldende garantiordning og forutsetter at gjennomgangen tar for seg både innhold, regelverksutforming og spørsmål om i hvilken grad ordningen er gjort tilstrekkelig kjent for brukerne."

Spørsmålet om et slikt garantibevis har siden vært tatt opp i Stortinget ved flere anledninger etter at representantforslaget ble behandlet, hvor en har etterlyst konkret oppfølging. Disse medlemmer registrerer at det i Regjeringens forslag til Revidert nasjonalbudsjett for 2008 er foreslått å gjøre endringer i innretningen for den tilrettelegging som komiteen tidligere har etterlyst. For at en slik ordning skal ha den ønskede effekt, er det viktig å gjøre den kjent blant arbeidsgivere, brukere og hjelpeapparat. Antallet mennesker som har fått slik tilrettelegging har hittil vært oppsiktsvekkende lav, og disse medlemmer forutsetter derfor at Regjeringen styrker innsatsen med å gjøre ordningen kjent.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige lovforslag som sikrer at arbeidsplasser for personer med nedsatt funksjonsevne tilrettelegges basert på støtteordninger finansiert av NAV."

Komiteen mener forslaget i Revidert nasjonalbudsjett for 2008 om sammenslåing av de to ordningene tilretteleggingsgaranti og garantibevis under kap. 605 post 21, til en ordning kalt "Tilretteleggingsgarantien", bør bli et positivt bidrag til å sikre raskere hjelp til tilpassing av arbeidsplassen for personer med nedsatt funksjonsevne. Komiteen deler vurderingene om at det er nødvendig med sterk informasjonsinnsats for å gjøre ordningen kjent blant arbeidsgivere, brukere og hjelpeapparat. Denne innsatsen kan gjøres mer effektivt og målrettet når ordningene nå samles i ett tiltak.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Venstre, støtter også Regjeringens forslag om at plikt til individuell tilrettelegging ikke skal gjelde tiltak som medfører uforholdsmessig byrde, og mener dette er i tråd med de øvrige bestemmelsene som foreslås innført i det nye lovverket.

Komiteen vil understreke at et godt samarbeid mellom tilrettelegger og den det tilrettelegges for er en forutsetning for at plikt til individuell tilrettelegging skal fungere godt i praksis og vil i den forbindelse vise til den verdifulle kompetansen som finnes både i fagmiljøer og i organisasjoner for personer med nedsatt funksjonsevne.

Komiteen støtter Regjeringens forslag om å lovfeste plikten til individuell tilrettelegging i arbeidslivet i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, i tråd med gjeldende bestemmelser i arbeidsmiljøloven. Tilsvarende støtter komiteen Regjeringens forslag om at bestemmelser om plikt til individuell tilrettelegging vil virke ved siden av sektorlovene i skole og utdanning.

Komiteen støtter også at plikten til tilrettelegging for barn med nedsatt funksjonsevne i barnehage innføres i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, som en presisering av det vernet disse barna allerede har etter barnehageloven. Komiteen tilslutter seg Regjeringens forslag om at det er kommunene som pålegges plikt til tilrettelegging, og ikke den enkelte barnehage.

Komiteen støtter at visse tjenestetilbud etter sosialtjenesteloven og kommunehelsetjenesteloven pålegges plikt til individuell tilrettelegging, med den avgrensningen til tjenester av varig karakter som foreslås. Den nye lovbestemmelsen gir i utgangspunktet ikke nye rettigheter etter sektorlovgivningen, men kan gi grunnlag for å fastslå om det foreligger diskriminering.

Komiteen mener i tråd med Regjeringens forslag at det er viktig at brudd på plikten til individuell tilrettelegging skal anses som diskriminering. Dette både for å sikre entydighet i lovverket og for å understreke menneskerettighetsaspektet ved diskrimineringsvernet.

Komiteen viser til sine generelle merknader om lovens bestemmelser om uforholdsmessig byrde. For å unngå uklarhet om hvilken fortolkning som skal legges til grunn ved lovanvendelsen, fremmer komiteen på denne bakgrunn følgende forslag til ny utforming av lovparagrafen:

"§ 12 femte ledd annet punktum skal lyde:

Ved vurderingen av om tilretteleggingen medfører en uforholdmessig byrde skal det særlig legges vekt på tilretteleggingens effekt for å nedbygge funksjonshemmende barrierer, de nødvendige kostnadene ved tilretteleggingen og virksomhetens ressurser."

3.13 § 13 Bevisbyrde

Hvis det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har funnet sted brudd på bestemmelsene i §§ 4, 6, 7, 8, 9 eller 12, skal det legges til grunn at brudd har funnet sted hvis ikke den som er ansvarlig for handlingen, unnlatelsen eller ytringen, sannsynliggjør at det likevel ikke har funnet sted slikt brudd.

Komiteens merknader

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter Regjeringens forslag om at det skal innføres delt bevisbyrde i saker om plikt til generell tilrettelegging, plikt til individuell tilrettelegging, trakassering, instruks om å trakassere eller diskriminere, saker om gjengjeldelse, samt i saker om indirekte og direkte diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. Flertallet støtter videre Regjeringens vurdering av at bevisbyrdekravene i likestillingsloven og diskrimineringsloven bør legges til grunn, og at det derfor ikke innføres krav i tråd med arbeidsmiljøloven § 13-8 der det heter at den som mener seg krenket etter de aktuelle diskrimineringsbestemmelsene, må fremlegge opplysninger som gir grunn til å tro at det har funnet sted diskriminering.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet stiller seg negativ til at det kan kreves delt bevisbyrde. Etter disse medlemmers oppfatning bør bevisførselen ligge til den som reiser sak. Disse medlemmer kan ikke se at delt bevisbyrde vil gi et mer effektivt vern mot diskriminering. Disse medlemmer ønsker heller ikke at delt bevisbyrde skal gjelde ved brudd på plikten til generell og individuell tilrettelegging.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"§ 13 skal lyde:

Hvis det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har funnet sted brudd på bestemmelsene i §§ 4, 6, 7, 8, 9 eller 12, gjelder vanlige regler for bevisbyrde."

3.14 § 14 Arbeidsgivers opplysningsplikt i ansettelsessaker

Arbeidssøker som mener seg forbigått i strid med § 4 eller § 12 første ledd, kan kreve at arbeidsgiveren skriftlig opplyser om utdanning, praksis eller andre klart konstaterbare kvalifikasjoner for arbeidet hos den som ble ansatt.

Komiteens merknader

Komiteen har ingen merknader.

3.15 § 15 Organisasjoners adgang til å opptre som fullmektig mv.

Som fullmektig i forvaltningssak etter loven her kan det brukes en organisasjon som helt eller delvis har til formål å arbeide mot diskriminering på grunnlag av nedsatt funksjonsevne.

Som prosessfullmektig i saker for domstolene etter loven her kan det brukes en person utpekt av og med tilknytning til en organisasjon som helt eller delvis har til formål å arbeide mot diskriminering på grunnlag av nedsatt funksjonsevne. Dette gjelder ikke for Høyesterett.

Retten kan nekte å godta en prosessfullmakt hvis det etter rettens skjønn er fare for at prosessfullmektigen ikke har tilstrekkelige kvalifikasjoner til å ivareta partens interesser på en tilfredsstillende måte.

En prosessfullmektig skal ved siden av fullmakt som nevnt i tvisteloven § 3-4 til samme tid fremlegge skriftlig orientering fra organisasjonen om prosessfullmektigens kvalifikasjoner.

Komiteens merknader

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har ingen merknader.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet legger til grunn at når en fullmektig opptrer, skal personen ha de nødvendige kvalifikasjoner til å ivareta partens interesse på en tilfredsstillende måte.

3.16 § 16 Håndheving

Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda skal med unntak av §§ 10 og 11 føre tilsyn med og medvirke til gjennomføringen av loven her, jf. diskrimineringsombudsloven. Krav etter § 17 reises for de alminnelige domstolene.

Kongen utpeker hvilket organ som skal føre tilsyn med at kravene i § 11 overholdes. Organet kan gi pålegg om retting mot en virksomhet som ikke oppfyller kravene gitt i eller i medhold av § 11 annet ledd, og kan treffe vedtak om tvangsmulkt for å sikre gjennomføring av pålegg dersom fristen for å etterkomme pålegget er oversittet. Reglene i diskrimineringsombudsloven § 8 første til tredje ledd gjelder tilsvarende.

Organet utpekt etter annet ledd kan kreve de opplysningene som er nødvendige for å gjennomføre sine oppgaver etter loven, samt kreve adgang til IKT-løsninger som nevnt i § 11. Det samme gjelder klageinstansen ved klage over vedtak etter annet ledd.

Søksmål om gyldigheten av vedtak truffet av organet utpekt etter annet ledd eller klageinstansen må reises innen tre måneder etter at underretning om vedtaket er mottatt. Vedtak etter annet ledd kan ikke bringes inn for domstolene uten at klageadgangen er utnyttet og klagen er avgjort.

Kongen kan gi forskrift om regler om tvangsmulkten etter annet ledd, herunder om tvangsmulktens størrelse, varighet og andre bestemmelser om fastsettelse og gjennomføring.

Komiteens merknader

Komiteen støtter Regjeringens forslag om å legge håndheving av diskriminerings- og tilgjengelighetsloven til de allerede etablerte håndhevingsinstansene, Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda, med de unntak som fremkommer i Ot.prp. nr. 44 (2007-2008). Komiteen mener en samordnet håndheving av diskrimineringsvernet gir god oversikt og virker til det beste for brukerne.

Komiteen vil understreke betydningen av at tilbudet fra Likestillings- og diskrimineringsombudet må dekke hele landet, og at tilgangen på deres kompetanse er like god for alle brukere. Komiteen tilslutter seg videre Regjeringens forslag om at Nasjonalt Dokumentasjonssenter for personer med nedsatt funksjonsevne innlemmes i Likestillings- og diskrimineringsombudet. Denne integrasjonen vil etter komiteens mening gi kompetanseutvikling på hele diskrimineringsfeltet og øke fagmiljøenes muligheter for samarbeid, noe som vil bidra til å styrke diskrimineringsvernet i Norge. Komiteen understreker betydningen av at ombudets håndhevingsfunksjon er godt kjent gjennom lett tilgjengelig informasjon for alle grupper med ulike former for funksjonsnedsettelse. Spesielt vil komiteen understreke viktigheten av god informasjon beregnet på unge funksjonshemmede.

Komiteen viser til statsrådens svarbrev av 13. mai 2008 hvor det redegjøres nærmere for forholdet mellom Likestillings- og diskrimineringsombudets og Likestilling- og diskrimineringsnemndas forhold til annen sektormyndighet som er gitt ansvar i håndheving av diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Syse-utvalget foreslo i sitt lovforslag § 11 en adgang til å bringe klage over vedtak av plan- og bygningsmyndighetene om dispensasjon fra tidsfristene om universell utforming inn for nemnda. Det ble foreslått at nemnda skulle ha adgang til å oppheve plan- og bygningsmyndighetenes dispensasjonsvedtak. Dette ble ikke fulgt opp i det framlagte lovforslaget. Komiteen deler statsrådens vurdering av at det vil være uheldig å ha to ulike saksbehandlingsløp for klager over dispensasjon. Statsråden viser i sitt svarbrev til at en slik rett til overprøving i realiteten vil føre til at nemnda blir en forvaltningsdomstol, noe som vil være et brudd på norsk forvaltningstradisjon.

3.17 § 17 Oppreisning og erstatning

Den som uaktsomt opptrer i strid med § 4, § 6 første til fjerde ledd, § 7, § 8 eller § 12, kan pålegges å betale oppreisning til fornærmede. Oppreisningen fastsettes til det beløpet som finnes rimelig under hensyn til partenes forhold og omstendighetene for øvrig.

Arbeidssøker eller arbeidstaker kan kreve oppreisning for overtredelse av § 4, § 6 første til fjerde ledd, § 7 eller § 8 i arbeidslivet uten hensyn til arbeidsgivers skyld. Arbeidstaker-, arbeidsgiver- og yrkesorganisasjoner har tilsvarende ansvar overfor den som søker om å bli eller er medlem eller deltaker i organisasjon.

Erstatning for økonomisk tap som følge av brudd på loven her kan kreves etter alminnelige erstatningsregler.

Komiteens merknader

Komiteen har ingen merknader.

3.18 § 18 Ikrafttredelse

Loven gjelder fra den tiden Kongen bestemmer. Kongen kan sette i kraft de enkelte bestemmelser til ulik tid.

Komiteens merknader

Komiteen har ingen merknader.

3.19 § 19 Endringer i andre lover

Med virkning fra lovens ikrafttredelse gjøres det endringer i følgende lover:

• lov 25. september 1992 nr. 107 om kommuner og fylkeskommuner

• lov 23. mai 1997 nr. 31 om eierseksjoner

• lov 17. juli 1998 nr. 56 om årsregnskap mv.

• lov 26. mars 1999 nr. 17 om husleieavtaler

• lov 6. juni 2003 nr. 38 om bustadbyggjelag

• lov 6. juni 2003 nr. 39 om burettslag

• lov 3. juni 2005 nr. 33 om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv.

• lov 10. juni 2005 nr. 40 om Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda

• lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv.

Det vises til proposisjonen for nærmere redegjørelse av hvilke endringer.

Komiteens merknader

Komiteen har ingen merknader.