I det følgende foretas en gjennomgang av hver enkelt lovparagraf
i det fremsatte lovforslaget. Først gjengis lovparagrafen, deretter
kommer komiteens merknader til den enkelte paragraf.
Lovens formål er å fremme likestilling og likeverd, sikre like
muligheter og rettigheter til samfunnsdeltakelse for alle, uavhengig
av funksjonsevne, og hindre diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne.
Loven skal bidra til nedbygging av samfunnsskapte funksjonshemmende
barrierer og hindre at nye skapes.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
støtter Regjeringens forslag til styrking av formålsparagrafen når
det gjelder Syse-utvalgets forslag.
I samsvar med høringsuttalelsene fra interesseorganisasjoner
for personer med nedsatt funksjonsevne, er begrepet likeverd supplert
med likestilling, og det er også gjort en tilføyelse til ved at
formålet om å sikre like muligheter har fått tilføyelsen "og rettigheter"
til samfunnsdeltakelse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre støtter Syse-utvalget når det gjelder å fremheve
begrepet "likeverd" som sentralt og mener at dette er bedre egnet
til å beskrive det som er målet med antidiskrimineringsloven for funksjonshemmede
enn begrepet "likestilling". Disse medlemmer mener
at det å oppnå likeverd for alle grupper når det gjelder tilgjengelighet
til samfunnets funksjoner og vern mot diskriminering, er en nødvendig
og ønsket målsetting som disse medlemmer støtter
opp om.
Disse medlemmer viser til Syse-utvalgets formulering
i NOU 2005:8 der det heter:
"Begrepet likestilling er allerede nært knyttet til vernet
mot diskriminering på grunnlag av kjønn. Tilgjengelighet er ikke
på samme måte en del av diskrimineringsvernet på grunnlag av kjønn.
Utvalget frykter derfor at etablerte forestillinger om hva likestilling
innebærer, ikke fullt ut vil favne tilgjengelighetsprinsippet. Dessuten
er likeverd bedre egnet til også å omfatte de behovene for kompenserende
rettigheter og ordninger som nedsatt funksjonsevne kan utløse. Samlet
sett mener derfor utvalget derfor at likeverd best beskriver den
overordnede målsettingen".
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener på denne bakgrunn at formålsparagrafen bør
lyde som følger:
"Lovens formål er å fremme likeverd og sikre like muligheter
og rettigheter til samfunnsdeltakelse for alle, uavhengig av funksjonsevne,
og hindre diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne.
Loven skal bidra til nedbygging av samfunnsskapte funksjonshemmende
barrierer og hindre at nye skapes."
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
"§ 1 skal lyde:
Lovens formål er å fremme likeverd og sikre like muligheter og
rettigheter til samfunnsdeltakelse for alle, uavhengig av funksjonsevne,
og hindre diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne.
Loven skal bidra til nedbygging av samfunnsskapte funksjonshemmende
barrierer og hindre at nye skapes."
Loven gjelder på alle samfunnsområder med unntak av familieliv
og andre forhold av personlig karakter.
Loven gjelder i riket. Med unntak av §§ 3, 9, 10, 11 og 12 gjelder
loven også på Svalbard og Jan Mayen, på installasjoner og fartøy
i virksomhet på norsk kontinentalsokkel og på norske skip og luftfartøyer uansett
hvor de befinner seg. Kongen kan gi forskrift om anvendelsen av
lovens bestemmelser i §§ 3, 9, 11 og 12 på de områdene som er nevnt
i andre punktum.
Kongen gir forskrift om lovens anvendelse for utsendte arbeidstakere,
jf. arbeidsmiljøloven § 1-7.
Komiteen viser til at loven skal gjelde
i hele riket, men at bestemmelsene om aktivitets- og rapporteringsplikt,
plikt til universell utforming, med unntak av bygninger og anlegg
og individuell tilrettelegging, ikke skal gjelde på Svalbard og
Jan Mayen. Komiteen har forståelse for begrensningene
ut fra at disse samfunnene ikke er livsløpssamfunn, men viser til
lovens forutsetning om at bestemmelsene også kan gjøres gjeldende
for disse områdene gjennom forskrift.
Offentlige myndigheter skal arbeide aktivt, målrettet og planmessig
for å fremme lovens formål.
Arbeidsgivere i privat sektor som jevnlig sysselsetter mer enn
50 ansatte, og arbeidsgivere i offentlig sektor skal arbeide aktivt,
målrettet og planmessig for å fremme lovens formål innenfor sin
virksomhet. Aktivitetsplikten omfatter blant annet rekruttering, lønns-
og arbeidsvilkår, forfremmelse, utviklingsmuligheter og beskyttelse
mot trakassering. Arbeidslivets organisasjoner har tilsvarende aktivitetsplikt innenfor
sine virkefelt.
Virksomheter som i lov er pålagt å utarbeide årsberetninger,
skal i årsberetningen redegjøre for tiltak som er iverksatt og tiltak
som planlegges iverksatt for å fremme lovens formål.
Offentlige myndigheter og offentlige virksomheter som ikke er
pliktige til å utarbeide årsberetning, skal gi tilsvarende redegjørelse
i årsbudsjettet.
Ved håndhevingen av tredje og fjerde ledd gjelder reglene i diskrimineringsombudsloven.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
støtter Regjeringens forutsetning om at Syse-utvalgets forslag til
aktivitetsplikt skal følges av rapporteringsplikt. Kravet til at
det skal rapporteres om gjennomføring av aktivitetsplikten i virksomhetenes
årsberetninger eller årsbudsjett, vil bidra til et sterkere søkelys
på og gi nødvendig innsyn i om lovens bestemmelser følges opp. Innføring
av aktivitets- og rapporteringsplikt gir også et samsvar mellom
diskriminerings- og tilgjengelighetsloven og likestillingsloven.
Flertallet viser til at det i privat sektor foreslås at
virksomheter som sysselsetter mindre enn 50 ansatte, unntas fra
bestemmelsene om aktivitetsplikt- og rapporteringsplikt. Blant høringsinstansene
har det vært ulike oppfatninger av om det bør settes en slik grense,
eller om den burde settes lavere eller høyere. Flertallet understreker
at grensen settes slik nå for å forhindre at små virksomheter med
begrensede ressurser skal pålegges krav som blir for ressurskrevende.
Grensen på 50 ansatte eksisterer også i annet lovverk, som arbeidsmiljøloven
og regnskapsloven. Flertallet ber Regjeringen følge
utviklingen nøye og eventuelt komme tilbake til Stortinget med en
ny vurdering dersom det viser seg å være behov for dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er enig i at alle virksomheter har plikt til å
arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å fremme formålet i
diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Disse medlemmer er derimot
uenig i flertallets innstilling om innføring av aktivitets- og rapporteringsplikt. Disse
medlemmer støtter seg til ECONs rapport som viser at virksomhetene
pålegges mer byråkrati og flere kostnader uten at det gir noen påviselig
effekt. Disse medlemmer er enig i at virksomhetenes
tilgjengelighets- og diskrimineringsarbeid er viktig, og at dette arbeidet
for at det ikke skal være glemt, beskrives i et eget avsnitt i virksomhetenes
årsmeldinger.
Komiteens medlem fra Venstre er kritisk
til at Regjeringen legger opp til at bare bedrifter med over 50
ansatte skal omfattes av kravet om aktiviseringsplikt. Svært mange
mennesker med funksjonsnedsettelse ønsker å komme seg ut i arbeid,
og all den tid størstedelen av norske bedrifter har under 5 ansatte,
vil tiltaket etter dette medlems mening omfatte altfor
få.
Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sørge for at prinsippet om aktiviseringsplikt
speilvendes, og at offentlige og private virksomheter må søke om
unntak fra denne hvis kravet skal fravikes."
Direkte og indirekte diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne
er forbudt.
Med direkte diskriminering menes at en handling eller unnlatelse
har som formål eller virkning at personer på grunn av nedsatt funksjonsevne
blir behandlet dårligere enn andre blir, er blitt eller ville blitt
behandlet i en tilsvarende situasjon.
Med indirekte diskriminering menes enhver tilsynelatende nøytral
bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som
fører til at personer på grunn av nedsatt funksjonsevne stilles
dårligere enn andre.
Forskjellsbehandling som er nødvendig for å oppnå et saklig formål,
og som ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller dem
som forskjellsbehandles, anses ikke som diskriminering etter loven her.
Forskjellsbehandling i arbeidslivet må i tillegg være nødvendig
for utøvelsen av arbeid eller yrke.
Forbudet mot diskriminering i paragrafen her omfatter diskriminering
på grunn av funksjonsevne som er nedsatt, antas å være nedsatt,
har vært nedsatt eller vil kunne bli nedsatt, samt diskriminering
av en person på grunn av dennes forhold til en person med nedsatt
funksjonsevne.
Det er forbudt å medvirke til brudd på diskrimineringsforbudet
i paragrafen her.
Diskriminering som skyldes mangelfull fysisk tilrettelegging,
er uttømmende regulert i §§ 9 og 12.
Komiteen støtter Regjeringens forslag
om et styrket vern mot diskriminering i henhold til Syse-utvalgets
forslag, ved at forståelsen av indirekte diskriminering skal knyttes
til enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis,
handling eller unnlatelse som fører til at personer på grunn av
nedsatt funksjonsevne "stilles dårligere enn andre", og ikke stilt
"særlig ufordelaktiv" slik utvalget foreslo.
Dette representerer et krav til mer objektivt likestilt behandling
av personer som omfattes av loven.
Særbehandling som bidrar til å fremme lovens formål, anses ikke
som diskriminering etter loven her. Særbehandlingen skal opphøre
når formålet med den er oppnådd.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at positiv særbehandling
bare blir tillatt overfor grupper eller enkeltindivider som ville
hatt dårligere reelle muligheter enn andre i samfunnet dersom særordninger
ikke fantes.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at "positiv særbehandling" i form av kvotering
ikke skal finne sted. Disse medlemmer ser på positiv
særbehandling i form av kvotering som en forfordeling av personer
som i normal konkurranse om stillinger ikke ville ha nådd opp. Disse
medlemmer mener at søkere til en stilling kun skal vurderes
etter kvalifikasjoner/skikkethet, og at tilsetting skal skje deretter. Disse
medlemmer viser til at det er etablerte ordninger som "Green
card-ordningen" hvor det offentlige finansierer tilretteleggelse
på arbeidsplassen. Dette er en ordning som etter disse medlemmers syn
bør videreføres og styrkes.
Disse medlemmer viser til at dette er ordninger
som sørger for at arbeidstakere kan konkurrere likt om arbeidsplasser,
og som overflødiggjør kvotering med bakgrunn i et handikap. Disse
medlemmer viser for øvrig til forslag om informasjonskampanje
overfor næringslivet som er fremmet flere ganger og senest i Budsjett-innst.
S. nr. 15 (2007-2008), noe som ville gitt langt flere med en funksjonshemning
ordinært arbeid.
Trakassering på grunn av nedsatt funksjonsevne er forbudt.
Med trakassering menes handlinger, unnlatelser eller ytringer
som virker eller har til formål å virke krenkende, skremmende, fiendtlig,
nedverdigende eller ydmykende.
Forbudet mot trakassering i paragrafen her omfatter trakassering
på grunn av funksjonsevne som er nedsatt, antas å være nedsatt,
har vært nedsatt eller vil kunne bli nedsatt, samt trakassering
av en person på grunn av dennes forhold til en person med nedsatt funksjonsevne.
Det er forbudt å medvirke til brudd på bestemmelsen i første
til tredje ledd.
Arbeidsgiver og ledelsen i organisasjoner og utdanningsinstitusjoner
skal innenfor sitt ansvarsområde forebygge og søke å hindre at det
skjer trakassering i strid med paragrafen.
Komiteen har ingen merknader.
Det er forbudt å gi instruks om å diskriminere eller trakassere
i strid med §§ 4 og 6. Det er også forbudt å gi instruks om gjengjeldelse
i strid med § 8.
Det er forbudt å medvirke til brudd på bestemmelsen i første
ledd.
Komiteen viser til at bestemmelsen
er en videreføring av gjeldende bestemmelser i arbeidsmiljøloven
og likestillingsloven og at diskrimineringsloven har tilsvarende
lovforbud.
Det er forbudt å gjøre bruk av gjengjeldelse overfor noen som
har fremmet klage om brudd på bestemmelsene i §§ 4, 6, 7, 9 eller
12, eller som har gitt uttrykk for at klage kan bli fremmet. Dette
gjelder ikke dersom klageren har opptrådt grovt uaktsomt.
Første ledd gjelder tilsvarende for vitner i en klagesak.
Det er forbudt å gjøre bruk av gjengjeldelse overfor noen som
har unnlatt å følge en instruks i strid med § 7.
Det er forbudt å medvirke til brudd på forbudet mot gjengjeldelse
i paragrafen her.
Komiteen støtter Regjeringens forslag
om å innta et forbud mot gjengjeldelse i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.
Dette er i tråd med gjeldende praksis i straffeloven, likestillingsloven,
diskrimineringsloven og arbeidsmiljøloven. Komiteen understreker
viktigheten av å harmonisere diskrimineringsvernet i Norge.
Komiteen støtter også at vitner blir del av forbudet
mot gjengjeldelse og at det innføres et tilsvarende forbud mot medvirkning. Komiteen registrerer
samtidig at norsk lovgivning med dette styrkes og går lenger enn
EUs rådsdirektiv 2000/78/EF.
Offentlig virksomhet skal arbeide aktivt og målrettet for å fremme
universell utforming innenfor virksomheten. Tilsvarende gjelder
for privat virksomhet rettet mot allmennheten.
Med universell utforming menes utforming eller tilrettelegging
av hovedløsningen i de fysiske forholdene slik at virksomhetens
alminnelige funksjon kan benyttes av flest mulig.
Offentlig og privat virksomhet rettet mot allmennheten har plikt
til å sikre universell utforming av virksomhetens alminnelige funksjon
så langt det ikke medfører en uforholdsmessig byrde for virksomheten.
Ved vurderingen av om utformingen eller tilretteleggingen medfører
en uforholdsmessig byrde, skal det særlig legges vekt på de nødvendige
kostnadene ved tilretteleggingen, virksomhetens ressurser, tilretteleggingens
effekt for å nedbygge funksjonshemmende barrierer, hvorvidt virksomhetens alminnelige
funksjon er av offentlig art, sikkerhetsmessige hensyn og vernehensyn.
Brudd på plikten til å sikre universell utforming etter tredje
ledd regnes som diskriminering.
Det regnes ikke som diskriminering etter fjerde ledd dersom virksomheten
oppfyller nærmere bestemmelser i lov eller forskrift om innholdet
i plikten til universell utforming.
Kongen kan gi forskrift om innholdet i plikten til universell
utforming på områder som ikke er omfattet av krav i eller i medhold
av annet lovverk, jf. femte ledd.
Komiteen ser det som svært viktig,
og ser fram til, at det innføres en plikt til generell tilrettelegging. Komiteen støtter
Regjeringens målsetting om at flest mulig mennesker på en likeverdig
måte skal kunne delta i de deler av samfunnet som er rettet mot
allmennheten. Dette betyr at byggverk, produkter, transport, produksjonsmidler
og utearealers hovedløsning i utgangspunktet skal være utformet slik
at flest mulig kan benytte seg av dem. Tilrettelegging av allerede
eksisterende fysiske forhold skal gjøres med samme målsetting. Komiteen støtter Regjeringens
påpekning av at alle brukerforutsetningene skal vurderes, men at
universell utforming skal ivareta flest mulig.
Komiteen mener også det er positivt at Regjeringen
har valgt å inkludere informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT)
i betegnelsen fysiske forhold, i tråd med en rekke av høringsinstansenes syn.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, støtter videre Regjeringens
forbehold mot å, på dette tidspunkt, inkludere informasjon rettet
mot allmennheten i betegnelsen fysiske forhold, fordi dette ikke er
tilstrekkelig konsekvensutredet. Flertallet imøteser
derfor utredningen av varer og tjenester, og forutsetter at denne
vil bringe klarhet i mulighetene for en slik implementering i norsk
lov.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmet fra
Venstre, fremhever at offentlige og private virksomheter i størst
mulig grad bør sikre universell utforming. Det finnes for eksempel
en rekke eksempler på at universell utforming har latt seg kombinere
med vernehensyn på en utmerket måte, for eksempel når det gjelder
stortingsbygningen og en rekke kirker rundt om i landet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener i likhet med
en rekke høringsinstanser at det er helt naturlig å inkludere informasjons-
og kommunikasjonstjenester (IKT) i betegnelsen fysiske forhold. Disse
medlemmer understreker at tilpasning av forhold som billett-
og bankautomater og informasjonstavler også er helt avgjørende.
Informasjon rettet mot allmennheten bør derfor inkluderes i loven,
slik Syse-utvalget foreslår. Det samme bør IKT i arbeidsliv og utdanning. Disse
medlemmer mener i likhet med en rekke høringsinstanser at
Regjeringens henvisning til arbeidsmiljøloven og opplæringsloven
ikke er tilstrekkelig.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å sikre at informasjon rettet
mot allmennheten blir inkludert i betegnelsen fysiske forhold i
§ 9 Plikt til generell tilrettelegging."
"Stortinget ber Regjeringen om å sikre at informasjons- og kommunikasjonsteknologi
(IKT) i arbeidsliv og utdanning blir omfattet av § 9 Plikt til generell
tilrettelegging."
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil presisere at
inkludering av IKT i betegnelsen fysiske forhold, betyr at personer
med nedsatt funksjonsevne skal ha mulighet til å benytte en virksomhets
alminnelige funksjon der den er underlagt plikt til universell utforming.
Det betyr eksempelvis at bestemmelsene om inkludering av IKT i fysiske
forhold gjelder billettautomater samt visuell og hørbar varsling
tilknyttet kollektivtransport, med mindre dette kommer inn under
bestemmelsene om uforholdsmessig byrde.
Komiteen støtter Regjeringens forslag
om at kravet til generell tilrettelegging skal omfatte virksomheter
rettet mot allmennheten, at pliktsubjektene for det første vil være
offentlige virksomheter og at også private virksomheter rettet mot
allmennheten pålegges tilretteleggingsplikter.
Komiteen vil understreke at når det gjelder skolebygg,
er hele bygningsmassen å regne som rettet mot allmennheten, jf.
bestemmelsene i den nye plan- og bygningsloven. Komiteen viser
til at bygg ved hovedombygging etter plan- og bygningsloven er å
anse som nybygg og dermed underlagt plikt til universell utforming.
Komiteen viser til sine generelle merknader om
lovens bestemmelser om uforholdsmessig byrde. For å unngå uklarhet
om hvilken fortolkning som skal legges til grunn ved lovanvendelsen,
fremmer på denne bakgrunn komiteen følgende forslag
til ny utforming av lovparagrafen:
"§ 9 tredje ledd annet punktum skal lyde:
Ved vurderingen av om utformingen eller tilretteleggingen medfører
en uforholdsmessig byrde, skal det særlig legges vekt på tilretteleggingens
effekt for å nedbygge funksjonshemmende barrierer, hvorvidt virksomhetens
alminnelige funksjon er av offentlig art, de nødvendige kostnadene
ved tilretteleggingen, virksomhetens ressurser, sikkerhetsmessige
hensyn og vernehensyn."
Komiteen støtter videre at arbeidsplasser som sådan
ikke er omfattet, og viser til at hensynet til arbeidstakere ivaretas
i § 12 om plikt til individuell tilrettelegging i arbeidslivet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, støtter Regjeringens forslag om en særskilt
aktivitetsplikt knyttet til universell utforming i § 9.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra
Venstre, viser til statsrådens svarbrev av 5. mai 2008, der det
presiseres at vilkåret i Syse-utvalgets lovforslag som forutsatte
at en person med nedsatt funksjonsevne måtte rammes av den mangelfulle
tilretteleggingen for at det skal foreligge diskriminering, ikke
videreføres i departementets utforming av lovforslaget. Det er derfor
ikke krav om at en konkret person blir rammet ved å bli utestengt
fra virksomhetens alminnelige funksjon.
Reaksjon på diskriminering ved at plikten til universell utforming
brytes, vil kunne tas opp direkte av for eksempel interesseorganisasjoner
eller tilsynsmyndighet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener
Regjeringens forslag om at det knyttes visse rettsvirkninger til
fremtidige forskrifter og standarder for universell utforming, sikrer
lovens fleksibilitet og fremtidige anvendelighet på en tilfredsstillende
og god måte.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet
fra Venstre, viser til Regjeringens påpeking av at Likestillings-
og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda
må avpasse sin håndheving av diskriminerings- og tilgjengelighetslovens
§ 9 mot bygningsmyndighetenes ansvar for universell utforming i
plan- og bygningsloven. Flertallet støtter Regjeringens
forslag om at reglene om universell utforming skal forankres i plan- og
bygningsloven, og håndheves av plan og bygningsmyndighetene. Dette
medfører at klager over dispensasjon fra kravene i loven følger
plan- og bygningslovens saksbehandling for klager, og vil bli behandlet
av Fylkesmannen.
Komiteen mener også at forslaget om
at det inntas en bestemmelse i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven
som viser til kravene om universell utforming i plan- og bygningsloven,
bidrar til å synliggjøre viktigheten av lovens innhold og at samfunnet
utvikler seg mot å være tilgjengelig for alle.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre mener det er viktig at juridiske bestemmelser
for å sikre likestilling og like mulighet til å delta i samfunnet
for alle, følges opp av økonomiske incitamenter og virkemidler.
Komiteens medlem fra Venstre viser til
at Regjeringens argument om at tidsfrister kan føre til at ingenting
blir gjort før i siste liten, enkelt kan motvirkes ved at det innføres
avskrivningsregler som gjør det skattemessig gunstig for en tiltakshaver
å gjennomføre tiltaket. Ordningene bør utformes slik at det vil
lønne seg å være tidlig ute, mens ordningene blir mindre gunstige
når tidsfristene nærmer seg.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at offentlige
myndigheter må ha et bevisst forhold til sin egen markedsmakt, gjennom
å stille klare krav om universell utforming ved innkjøp av varer
og tjenester.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sørge for at krav om universell utforming
innarbeides i offentlige anbud."
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at
Regjeringen allerede i 2007 innførte et generelt krav i prosedyreregelverket
om offentlige anskaffelser, som innebærer at offentlige oppdragsgivere
skal ta hensyn til universell utforming når de planlegger innkjøp.
Nå innføres nye krav og muligheter til å sanksjonere brudd på disse
kravene, i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Disse reglene
vil selvsagt også gjelde når det offentlige foretar innkjøp. Med
dette er pliktene til at det offentlige skal anskaffe universelt
utformede løsninger, gjort tydeligere. Det er gjort et grundig arbeid
i utformingen av den nye loven når en har valgt hvilke krav og sanksjoner
som skal gjelde for offentlig virksomhet og universell utforming.
Det anbefales ikke å gjenta diskriminerings- og tilgjengelighetslovgivningens
krav i lov om offentlige anskaffelser, da en med dette vil få en
kompliserende dobbeltregulering av samme forhold som vil kunne skape
unødvendige fortolkningsproblemer.
For bygninger, anlegg og uteområder rettet mot allmennheten,
gjelder kravene til universell utforming i eller i medhold av plan-
og bygningsloven.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener
Regjeringen har konkludert på et gjennomførbart og helhetlig grunnlag,
når den har kommet fram til forslag til tidsfrister for bygg og
anlegg. Flertallet støtter således Regjeringen i
at de nye reglene for nybygg skal gjelde fra byggesaksdelen av plan-
og bygningsloven og ny forskrift trer i kraft, etter planen 1. juli
2009, og at det gis hjemmel i ny bygningsdel til å gi forskrifter
med krav om oppgradering av disse bygningene. Flertallet mener
videre den skrittvise tilnærmingen Regjeringen legger til grunn
hva angår eksisterende bygg, er realistisk, og støtter i den sammenheng
Regjeringens vektlegging av at bygg der det gis obligatoriske eller
grunnleggende offentlige tjenester, må være blant de prioriterte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre støtter at universell utforming
av nye bygninger skal gjelde fra 1. juli 2009, og legger til grunn at
dette er en eksakt frist.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å sikre at fristen for universell
utforming av nye bygninger fra 1. juli 2009 blir å anse som en eksakt
frist."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti ønsker at glassflater på bygninger
skal merkes innen 1. januar 2011, slik at flatene blir lett synlige
for personer med nedsatt syn.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å sikre at glassflater på bygninger
blir merket av hensyn til synshemmede innen 1. januar 2011."
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti understreker
dessuten, i likhet med Syse-utvalget og en rekke brukerorganisasjoner,
at det vil være hensiktsmessig med én, allmenn tidsfrist for universell
utforming av eksisterende bygninger lagt til 1. januar 2019. På
denne måten får virksomhetene god tid til å planlegge og å sette
i verk oppgraderinger, samtidig som brukernes rettigheter tidfestes mer
konkret.
Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å sikre at det innføres én, allmenn
tidsfrist for universell utforming av eksisterende bygninger lagt
til 1. januar 2019."
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, støtter at det
innføres krav til universell utforming av nye transportmidler og
at dette skal gjelde for materiell der avtale om anskaffelse inngås
etter 1. januar 2009, med de presiseringer som Regjeringen har oppgitt
i Ot.prp. nr. 44 (2007-2008). Flertallet støtter
Regjeringens vurdering av de kostnadsmessige aspektene ved oppgradering
av eksisterende materiell til universell utforming, og at tidsfrister
derfor ikke lovfestes. Flertallet forutsetter likevel
at det ved reparasjoner, vedlikehold eller lignende legges til grunn
at kravene i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven skal oppfylles.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre støtter at det innføres
krav til universell utforming av nye transportmidler og at dette
skal gjelde for materiell der avtale om anskaffelse inngås etter
1. januar 2009.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre støtter Regjeringens innføring
av tidsfrister for nybygg, og mener dette er et viktig steg for
å oppnå tilgang til bygninger. Dessverre ønsker Regjeringen ikke
å innføre tidsfrister for eksisterende bygg og anlegg. Disse
medlemmer mener at så lenge det ikke innføres tidsfrister
på eksisterende bygg, vil det ta mange tiår før slike bygninger
blir tilgjengelig. Disse medlemmer viser til at ombygging
av eksisterende bygg og anlegg vil føre til store kostnader for
eierne, og viser videre til at Regjeringen løser dette problemet
ved å skyve på investeringene og ikke sette tidsfrister. Med et
slikt system vil det uansett være eierne som får den hele og fulle
regningen når de renoverer bygget eller anlegget, eller på annen måte
forandrer det. Disse medlemmer mener en slik gjennomføring
både påfører eierne store kostnader, og forsinker gjennomføringen
av tilgangen til anleggene. Tidsfrister for gjennomføring av universell
utforming var en av suksessfaktorene i USA ved innføring av antidiskrimineringsloven
i 1995. Erfaringen i USA var at tidsfrister for tilrettelegging
av arbeidsplasser og endring av bygg og anlegg åpnet dørene for
mange funksjonshemmede til deltakelse i arbeidslivet. I USA ble
dette betraktet som en vinn-vinn-situasjon fordi mange funksjonshemmede
ble selvforsørgende.
Disse medlemmer mener derfor at en bør gå i samme
retning med å innføre tidsfrister, noe som vil gagne både samfunnet
og den enkelte bruker.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede alternative finansieringsordninger
og nivå for finansiell støtte til universell utforming av eksisterende
bygg/anlegg og uteområder rettet mot allmennheten. Det forutsettes at
støtteordningen ikke skal fullfinansiere tiltak og at det ikke skal
iverksettes utbetalinger før de aktuelle virksomhetene bruker egne
midler på tiltakene. Det forutsettes at støtteordningene ikke skal
dekke kostnader til ordinært vedlikehold eller oppussing."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at eksisterende bygg og anlegg skal være tilgjengelig innen 2025.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige lovforslag slik
at fristen for å tilrettelegge eksisterende bygg, anlegg og uteareal
m.m. til universell utforming, settes til 2025. "
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, understreker
at Regjeringen foreslår en gradvis og prioritert tilnærming til oppgradering
av eksisterende bygg og anlegg, og at dette vil bli fulgt opp med
en handlingsplan og forskrifter til plan- og bygningsloven med tidsfrister. Det
er derfor feil når Fremskrittspartiet i sine merknader hevder at
det ikke vil bli satt tidsfrister.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at departementet i sitt svarbrev
av 9. mai 2008 på spørsmål fra Venstre opplyser at § 29-3 i forslaget
til ny plan- og bygningslov stiller krav om at søknadspliktige tiltak innenfor
sin funksjon skal være universelt utformet i samsvar med forskrifter
gitt av departementet. I svaret understrekes det at dette kravet
ikke er begrenset til bygninger, anlegg og uteområder rettet mot
allmennheten. Dette flertallet merker seg at departementet
i sitt svar tar sikte på at forskrifter til lovens byggesaksdel
skal foreligge når loven trer i kraft, antakelig i løpet av 2009.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Venstre tolker det dit hen at nye tiltak vil ha klare
krav om universell utforming i løpet av 2009, og at det vil være
en høy terskel for dispensasjon.
Disse medlemmer er meget kritisk til at det ikke
settes tidsfrister for når eksisterende bygg, anlegg, uteområder,
transport og IKT skal være universelt utformet. Uten tidsfrister
er faren stor for at lite blir gjort for å øke tilgjengeligheten
til samfunnet for alle, og dermed sikre mennesker med nedsatt funksjonsevne
mot diskriminering og brudd på menneskerettighetene. Disse
medlemmer viser til at praksis etter dagens plan- og bygningslov
er at ombygginger og oppgraderinger av eksisterende tiltak som er
såpass omfattende at de faller inn under lovens definisjon av "hovedombygning",
møter samme krav som om tiltaket skulle være nybygging.
Komiteens medlem fra Venstre forutsetter
at den samme praksisen vil gjelde for universell utforming.
Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge til rette for at eksisterende
bygg, anlegg og uteområder skal være universelt utformet fra 1. januar
2020. Eksisterende transportmidler skal være universelt utformet
innen 1. januar 2025."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til departementets
svarbrev av 9. mai 2008 på spørsmålene fra Venstre, og er overrasket over
at man ser ut til å mene at offentlige og private tiltak skal vurderes
på samme måte når det er snakk om "uforholdsmessig byrde". Disse
medlemmer er i utgangspunktet meget kritisk til at det skal være
mulig å påberope seg en slik uforholdsmessig byrde også etter at
det er satt tidsfrister, og mener en slik adgang uansett ikke bør
gjelde tiltak i offentlig regi. Disse medlemmer vil
understreke at i den grad en slik bestemmelse beholdes, må det gå
meget klart frem at tiltakets positive effekt for universell utforming
og bedre tilgjengelighet for alle skal sees som et viktig redskap
mot diskriminering og for menneskerettigheter. Det må derfor være
en meget høy terskel for å kunne bruke økonomiske argumenter mot
tiltak med positiv effekt.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sørge for at muligheten til å påberope
seg uforholdsmessig byrde utgår etter at tidsfrister for de enkelte
kategorier av bygg, anlegg, uteområder, transport og IKT er satt
og nådd. Tiltak i offentlig regi har i utgangspunktet ikke adgang
til å påberope seg uforholdsmessig byrde."
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener
det er tiltakets betydning for diskriminering av personer med nedsatt
funksjonsevne, ikke om tiltaket er offentlig eller privat eid, som
skal vektlegges ved vurdering av "uforholdsmessig byrde". Det vises
i denne sammenheng til forslaget om ny lovutforming under § 9 og
§ 12.
Med informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) menes teknologi
og systemer av teknologi som anvendes til å uttrykke, skape, omdanne,
utveksle, lagre, mangfoldiggjøre og publisere informasjon, eller
som på annen måte gjør informasjon anvendbar.
Nye IKT-løsninger som underbygger virksomhetens alminnelige funksjoner,
og som er hovedløsninger rettet mot eller stillet til rådighet for
allmennheten, skal være universelt utformet fra og med 1. juli 2011,
men likevel tidligst tolv måneder etter at det foreligger standarder
eller retningslinjer for innholdet i plikten. For eksisterende IKT-løsninger
gjelder plikten fra 1. januar 2021. Plikten omfatter ikke IKT-løsninger
der utformingen reguleres av annen lovgivning.
Organet utpekt etter § 16 annet ledd kan gi dispensasjon fra
plikten etter annet ledd dersom det foreligger særlig tungtveiende
grunner.
Kongen skal gi forskrifter med nærmere bestemmelser om avgrensning
av virkeområdet og innholdet i plikten til universell utforming
etter denne paragrafen.
Komiteen tilslutter seg Regjeringens
mål om at all teknologisk utvikling innen media og IKT skal bygge
på universell utforming.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Kristelig Folkeparti og Venstre, vil berømme Regjeringen for
å ha lyttet til høringsinstansene og igangsatt en utredning av IKT
i etterkant av at Syse-utvalget avla sin innstilling. Dette bidrar
til at et svært viktig samfunnsområde blir del av diskriminerings-
og tilgjengelighetsloven, og at Stortinget har et beslutningsgrunnlag
i sitt arbeid med denne delen av loven.
Flertallet tilslutter seg Regjeringens forslag til
plikt til universell utforming av informasjons- og kommunikasjonsteknologi
(IKT), samtidig som den imøteser konklusjonene fra den varslede
utredningen av øvrige varer og tjenester. Flertallet viser
i den forbindelse til at Regjeringen og høringsinstanser har påpekt
at forslaget til krav om generell tilrettelegging/universell utforming
av IKT kan inneholde begrensninger det vil være mulig å vurdere
når utredningen av varer og tjenester foreligger.
Komiteen støtter videre forslaget om
at tidsfrister for universell utforming av IKT tas inn i diskriminerings-
og tilgjengelighetsloven, og at lovens virkeområde skal være IKT-løsninger
rettet mot allmennheten. Komiteen mener også fleksibiliteten det
legges opp til i konkretisering av anvendelsesområde, er framtidsrettet
og vil sikre en lov som åpner for at den teknologiske utviklingen
kan få anvendelse i utvikling av standarder/retningslinjer og forskrifter til
loven.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at IKT i utdanningssektoren
dekkes etter bestemmelser om individuell tilrettelegging og etter
tilsvarende rettigheter i opplæringslovene. Flertallet viser
til at utredningen om IKT og universell utforming ikke omfattet
IKT i utdanningssektoren. Flertallet understreker
viktigheten av at investeringer i IKT i utdanningssektoren, skoler
og i annen opplæring er universelt utformet og mener det må arbeides
videre med utredning på dette punktet.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmet fra
Venstre, vil påpeke at universelt utformet IKT-verktøy i utdanningssektoren
er nødvendig, men ikke fjerner behovet for individuell tilrettelegging.
Det kan imidlertid være av vesentlig betydning for at den individuelle
tilretteleggingen blir mulig.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, støtter Regjeringens holdning
til at fjernsynsmedier er et område myndighetene bør utrede hensiktsmessigheten
av å stille strengere og mer generelle krav enn i dag, blant annet når
det gjelder teksting. Flertallet vil også tilføye at
lignende krav er aktuelle når det gjelder norsk filmproduksjon for
kino, og bør vurderes i forbindelse med den pågående prosessen med
digitalisering av kinoene.
Flertallet støtter Regjeringens forslag til tidsfrister
for krav om universell utforming av eksisterende og ny IKT.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre ser ingen grunn til
å utrede om teksting av kinofilmer og TV-programmer skal omfattes
av loven, siden det å få med seg innholdet i en film eller et program
åpenbart må falle inn under filmens og programmets "alminnelige
funksjon".
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti støtter at universell utforming
av ny IKT skal gjelde fra 1. juli 2011, ettersom det vil ta noe
tid å utvikle standarder på området. Disse medlemmer mener
videre, i likhet med en rekke høringsinstanser, at Regjeringens
foreslåtte tidsfrist når det gjelder eksisterende IKT-løsninger
er for lite ambisiøs, og foreslår at den skyves frem fra 1. januar
2021 til 1. januar 2019.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre understreker at all
film og alle TV-sendinger bør tekstes i tråd med ønskene til de hørselshemmedes
organisasjoner, og registrerer Regjeringens lite offensive holdning
til dette viktige spørsmålet.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om snarest å sikre at all film og
alle TV-sendinger tekstes av hensyn til hørselshemmede."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å sikre at tidsfristen for universell
utforming av informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) settes
til 1. januar 2019."
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil understreke
at lovforslaget § 11 om tidsfrister for universell utforming av
IKT vil omfatte IKT-løsninger med et brukergrensesnitt rettet mot
allmennheten. Et køordningssystem vil være omfattet dersom det er
elektronisk basert. Billettautomater vil også være omfattet, men
det er gjort avgrensing mot IKT der utformingskravene reguleres
av annet regelverk. Dette er aktuelt i tilknytning til nye transportmidler,
der det er varslet at det vil komme krav om universell utforming
av IKT i transportregelverket. Dersom billettautomatene ikke blir
omfattet av krav der, vil automatene være omfattet av § 11.
Komiteen tilslutter seg Regjeringens
forslag om, og begrunnelse for, at håndhevingen og behandling av
dispensasjonssaker legges til det nye forvaltningsorganet under
Fornyings- og administrasjonsdepartementet (FAD); Direktoratet for
forvaltning og IKT (DIFI) og at FAD gjøres til klageinstans.
Komiteen støtter Regjeringens forslag om å gi DIFI
rett til å gi pålegg om retting, og vil som Regjeringen understreke
at dette i praksis vil fungere mer hensiktsmessig etter lovens intensjon
enn en åpning for å pålegge stans ville gjort.
Komiteen tilslutter seg Regjeringens forslag om
å gi DIFI innsynsrett i virksomhetene og at det derfor innføres
en opplysningspliktbestemmelse som inntas i diskriminerings- og
tilgjengelighetsloven etter mønster av § 11 i diskrimineringsloven. Komiteen er
også tilfreds med at IKT integreres i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven
ved at Likestillings- og diskrimineringsombudet kan få til vurdering
klager om brudd på plikten til generell tilrettelegging etter § 9,
også når det gjelder IKT rettet mot allmennheten.
Arbeidsgiver skal foreta rimelig individuell tilrettelegging
av arbeidsplass og arbeidsoppgaver for å sikre at en arbeidstaker
eller arbeidssøker med nedsatt funksjonsevne kan få eller beholde
arbeid, ha tilgang til opplæring og annen kompetanseutvikling samt
utføre og ha mulighet til fremgang i arbeidet på lik linje med andre.
Skole- og utdanningsinstitusjon skal foreta rimelig individuell
tilrettelegging av lærested og undervisning for å sikre at elever
og studenter med nedsatt funksjonsevne får likeverdige opplærings-
og utdanningsmuligheter.
Kommunen skal foreta rimelig individuell tilrettelegging av barnehagetilbud
for å sikre at barn med nedsatt funksjonsevne får likeverdige utviklings-
og aktivitetsmuligheter.
Kommunen skal foreta rimelig individuell tilrettelegging av tjenestetilbud
etter sosialtjenesteloven og kommunehelsetjenesteloven av varig
karakter for den enkelte, for å sikre at personer med nedsatt funksjonsevne
får et likeverdig tilbud.
Plikten etter første til fjerde ledd omfatter ikke tilrettelegging
som innebærer en uforholdsmessig byrde. Ved vurderingen av om tilretteleggingen
medfører en uforholdsmessig byrde skal det særlig legges vekt på
de nødvendige kostnadene ved tilretteleggingen, virksomhetens ressurser
og tilretteleggingens effekt for å nedbygge funksjonshemmende barrierer.
Brudd på plikten til individuell tilrettelegging etter første
til femte ledd regnes som diskriminering.
Komiteen støtter Regjeringens forslag
om at individuell tilrettelegging blir del av den nye diskriminerings-
og tilgjengelighetsloven. Individuell tilrettelegging skal utfylle
plikten til generell tilrettelegging, og er en svært viktig del
av diskrimineringsvernet. Komiteen støtter videre
Regjeringens forslag om at en plikt til individuell tilrettelegging
skal gjelde på områdene arbeidsliv, skole og utdanning, barnehage
og visse kommunale tilbud, og at dette lovfestes i den nye loven. Komiteen mener
også Regjeringens forslag til fordeling av kompetanse mellom Likestillings-
og diskrimineringsombudet og sektormyndighetene er formålstjenlig
og i tråd med etablert forvaltningsskikk.
Komiteen vurderer de tre kriteriene om at det skal
være varighet i relasjonen mellom person med nedsatt funksjonsevne
og pliktsubjektet, at virksomheten skal ha et særlig ansvar for
personen og at arenaen skal utgjøre en vesentlig del av personens
liv, som hensiktsmessige avgrensninger av virkeområdet for plikten
til individuell tilrettelegging.
Komiteen viser til at full nytte av universell utforming
for mange forutsetter individuell tilrettelegging og bruk av hjelpemidler. Komiteen understreker
at plikten til individuell tiltrettelegging bare kan oppfylles på
en tilfredsstillende måte om kvaliteten og tilgangen på og opplæring
i bruk av nødvendige hjelpemidler er god, og imøteser i denne sammenheng
den varslede gjennomgangen av hjelpemiddelområdet for en videreutvikling
av hjelpemiddelformidlingen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til behandlingen av Dokument nr. 8:78 (2005-2006)
om forslag fra stortingsrepresentantene Martin Engeset og Erna Solberg
om innføring av "Green Card-ordning" for arbeidssøkere med behov
for særskilt tilrettelegging av arbeidsplassen, jf. Innst. S. nr.
196 (2005-2006), hvor en samlet komité uttrykte utålmodighet i arbeidet
med å sikre en god garantiordning for individuell tilrettelegging
for mennesker med særskilt behov for tilrettelegging i arbeidslivet:
"Komiteen viser til at garantibeviset «Garanti for oppfølging»
er ment å være et dokument som arbeidssøkere med funksjonsnedsettelser
og med behov for tilrettelegging av arbeidsplass kan legge ved jobbsøknaden,
slik som blant annet Abelia har uttrykt ønske om. Komiteen imøteser
derfor den varslede evalueringen av gjeldende garantiordning og
forutsetter at gjennomgangen tar for seg både innhold, regelverksutforming
og spørsmål om i hvilken grad ordningen er gjort tilstrekkelig kjent
for brukerne."
Spørsmålet om et slikt garantibevis har siden vært tatt opp i
Stortinget ved flere anledninger etter at representantforslaget
ble behandlet, hvor en har etterlyst konkret oppfølging. Disse
medlemmer registrerer at det i Regjeringens forslag til
Revidert nasjonalbudsjett for 2008 er foreslått å gjøre endringer i
innretningen for den tilrettelegging som komiteen tidligere har
etterlyst. For at en slik ordning skal ha den ønskede effekt, er
det viktig å gjøre den kjent blant arbeidsgivere, brukere og hjelpeapparat.
Antallet mennesker som har fått slik tilrettelegging har hittil
vært oppsiktsvekkende lav, og disse medlemmer forutsetter
derfor at Regjeringen styrker innsatsen med å gjøre ordningen kjent.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige lovforslag som
sikrer at arbeidsplasser for personer med nedsatt funksjonsevne
tilrettelegges basert på støtteordninger finansiert av NAV."
Komiteen mener forslaget i Revidert
nasjonalbudsjett for 2008 om sammenslåing av de to ordningene tilretteleggingsgaranti
og garantibevis under kap. 605 post 21, til en ordning kalt "Tilretteleggingsgarantien",
bør bli et positivt bidrag til å sikre raskere hjelp til tilpassing
av arbeidsplassen for personer med nedsatt funksjonsevne. Komiteen deler vurderingene
om at det er nødvendig med sterk informasjonsinnsats for å gjøre
ordningen kjent blant arbeidsgivere, brukere og hjelpeapparat. Denne
innsatsen kan gjøres mer effektivt og målrettet når ordningene nå
samles i ett tiltak.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet
fra Venstre, støtter også Regjeringens forslag om at plikt til individuell
tilrettelegging ikke skal gjelde tiltak som medfører uforholdsmessig
byrde, og mener dette er i tråd med de øvrige bestemmelsene som foreslås
innført i det nye lovverket.
Komiteen vil understreke at et godt
samarbeid mellom tilrettelegger og den det tilrettelegges for er en
forutsetning for at plikt til individuell tilrettelegging skal fungere
godt i praksis og vil i den forbindelse vise til den verdifulle
kompetansen som finnes både i fagmiljøer og i organisasjoner for
personer med nedsatt funksjonsevne.
Komiteen støtter Regjeringens forslag om å lovfeste
plikten til individuell tilrettelegging i arbeidslivet i diskriminerings-
og tilgjengelighetsloven, i tråd med gjeldende bestemmelser i arbeidsmiljøloven.
Tilsvarende støtter komiteen Regjeringens forslag
om at bestemmelser om plikt til individuell tilrettelegging vil
virke ved siden av sektorlovene i skole og utdanning.
Komiteen støtter også at plikten til tilrettelegging
for barn med nedsatt funksjonsevne i barnehage innføres i diskriminerings-
og tilgjengelighetsloven, som en presisering av det vernet disse
barna allerede har etter barnehageloven. Komiteen tilslutter
seg Regjeringens forslag om at det er kommunene som pålegges plikt
til tilrettelegging, og ikke den enkelte barnehage.
Komiteen støtter at visse tjenestetilbud etter sosialtjenesteloven
og kommunehelsetjenesteloven pålegges plikt til individuell tilrettelegging,
med den avgrensningen til tjenester av varig karakter som foreslås.
Den nye lovbestemmelsen gir i utgangspunktet ikke nye rettigheter
etter sektorlovgivningen, men kan gi grunnlag for å fastslå om det
foreligger diskriminering.
Komiteen mener i tråd med Regjeringens forslag
at det er viktig at brudd på plikten til individuell tilrettelegging
skal anses som diskriminering. Dette både for å sikre entydighet
i lovverket og for å understreke menneskerettighetsaspektet ved
diskrimineringsvernet.
Komiteen viser til sine generelle merknader om
lovens bestemmelser om uforholdsmessig byrde. For å unngå uklarhet
om hvilken fortolkning som skal legges til grunn ved lovanvendelsen,
fremmer komiteen på denne bakgrunn følgende forslag
til ny utforming av lovparagrafen:
"§ 12 femte ledd annet punktum skal lyde:
Ved vurderingen av om tilretteleggingen medfører en uforholdmessig
byrde skal det særlig legges vekt på tilretteleggingens effekt for
å nedbygge funksjonshemmende barrierer, de nødvendige kostnadene ved
tilretteleggingen og virksomhetens ressurser."
Hvis det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at
det har funnet sted brudd på bestemmelsene i §§ 4, 6, 7, 8, 9 eller
12, skal det legges til grunn at brudd har funnet sted hvis ikke
den som er ansvarlig for handlingen, unnlatelsen eller ytringen,
sannsynliggjør at det likevel ikke har funnet sted slikt brudd.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, støtter Regjeringens forslag om at det skal
innføres delt bevisbyrde i saker om plikt til generell tilrettelegging,
plikt til individuell tilrettelegging, trakassering, instruks om
å trakassere eller diskriminere, saker om gjengjeldelse, samt i
saker om indirekte og direkte diskriminering på grunn av nedsatt
funksjonsevne. Flertallet støtter videre Regjeringens
vurdering av at bevisbyrdekravene i likestillingsloven og diskrimineringsloven
bør legges til grunn, og at det derfor ikke innføres krav i tråd
med arbeidsmiljøloven § 13-8 der det heter at den som mener seg
krenket etter de aktuelle diskrimineringsbestemmelsene, må fremlegge
opplysninger som gir grunn til å tro at det har funnet sted diskriminering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet stiller
seg negativ til at det kan kreves delt bevisbyrde. Etter disse
medlemmers oppfatning bør bevisførselen ligge til den som
reiser sak. Disse medlemmer kan ikke se at delt bevisbyrde
vil gi et mer effektivt vern mot diskriminering. Disse medlemmer ønsker
heller ikke at delt bevisbyrde skal gjelde ved brudd på plikten
til generell og individuell tilrettelegging.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
"§ 13 skal lyde:
Hvis det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at
det har funnet sted brudd på bestemmelsene i §§ 4, 6, 7, 8, 9 eller
12, gjelder vanlige regler for bevisbyrde."
Arbeidssøker som mener seg forbigått i strid med § 4 eller § 12
første ledd, kan kreve at arbeidsgiveren skriftlig opplyser om utdanning,
praksis eller andre klart konstaterbare kvalifikasjoner for arbeidet
hos den som ble ansatt.
Komiteen har ingen merknader.
Som fullmektig i forvaltningssak etter loven her kan det brukes
en organisasjon som helt eller delvis har til formål å arbeide mot
diskriminering på grunnlag av nedsatt funksjonsevne.
Som prosessfullmektig i saker for domstolene etter loven her
kan det brukes en person utpekt av og med tilknytning til en organisasjon
som helt eller delvis har til formål å arbeide mot diskriminering
på grunnlag av nedsatt funksjonsevne. Dette gjelder ikke for Høyesterett.
Retten kan nekte å godta en prosessfullmakt hvis det etter rettens
skjønn er fare for at prosessfullmektigen ikke har tilstrekkelige
kvalifikasjoner til å ivareta partens interesser på en tilfredsstillende
måte.
En prosessfullmektig skal ved siden av fullmakt som nevnt i tvisteloven
§ 3-4 til samme tid fremlegge skriftlig orientering fra organisasjonen
om prosessfullmektigens kvalifikasjoner.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, har ingen merknader.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet legger
til grunn at når en fullmektig opptrer, skal personen ha de nødvendige
kvalifikasjoner til å ivareta partens interesse på en tilfredsstillende
måte.
Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og
diskrimineringsnemnda skal med unntak av §§ 10 og 11 føre tilsyn
med og medvirke til gjennomføringen av loven her, jf. diskrimineringsombudsloven.
Krav etter § 17 reises for de alminnelige domstolene.
Kongen utpeker hvilket organ som skal føre tilsyn med at kravene
i § 11 overholdes. Organet kan gi pålegg om retting mot en virksomhet
som ikke oppfyller kravene gitt i eller i medhold av § 11 annet ledd,
og kan treffe vedtak om tvangsmulkt for å sikre gjennomføring av
pålegg dersom fristen for å etterkomme pålegget er oversittet. Reglene
i diskrimineringsombudsloven § 8 første til tredje ledd gjelder
tilsvarende.
Organet utpekt etter annet ledd kan kreve de opplysningene som
er nødvendige for å gjennomføre sine oppgaver etter loven, samt
kreve adgang til IKT-løsninger som nevnt i § 11. Det samme gjelder
klageinstansen ved klage over vedtak etter annet ledd.
Søksmål om gyldigheten av vedtak truffet av organet utpekt etter
annet ledd eller klageinstansen må reises innen tre måneder etter
at underretning om vedtaket er mottatt. Vedtak etter annet ledd
kan ikke bringes inn for domstolene uten at klageadgangen er utnyttet
og klagen er avgjort.
Kongen kan gi forskrift om regler om tvangsmulkten etter annet
ledd, herunder om tvangsmulktens størrelse, varighet og andre bestemmelser
om fastsettelse og gjennomføring.
Komiteen støtter Regjeringens forslag
om å legge håndheving av diskriminerings- og tilgjengelighetsloven
til de allerede etablerte håndhevingsinstansene, Likestillings-
og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda,
med de unntak som fremkommer i Ot.prp. nr. 44 (2007-2008). Komiteen mener
en samordnet håndheving av diskrimineringsvernet gir god oversikt
og virker til det beste for brukerne.
Komiteen vil understreke betydningen av at tilbudet
fra Likestillings- og diskrimineringsombudet må dekke hele landet,
og at tilgangen på deres kompetanse er like god for alle brukere. Komiteen tilslutter
seg videre Regjeringens forslag om at Nasjonalt Dokumentasjonssenter
for personer med nedsatt funksjonsevne innlemmes i Likestillings-
og diskrimineringsombudet. Denne integrasjonen vil etter komiteens mening
gi kompetanseutvikling på hele diskrimineringsfeltet og øke fagmiljøenes
muligheter for samarbeid, noe som vil bidra til å styrke diskrimineringsvernet
i Norge. Komiteen understreker betydningen av at
ombudets håndhevingsfunksjon er godt kjent gjennom lett tilgjengelig
informasjon for alle grupper med ulike former for funksjonsnedsettelse.
Spesielt vil komiteen understreke viktigheten av
god informasjon beregnet på unge funksjonshemmede.
Komiteen viser til statsrådens svarbrev av 13. mai
2008 hvor det redegjøres nærmere for forholdet mellom Likestillings-
og diskrimineringsombudets og Likestilling- og diskrimineringsnemndas
forhold til annen sektormyndighet som er gitt ansvar i håndheving
av diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Syse-utvalget foreslo
i sitt lovforslag § 11 en adgang til å bringe klage over vedtak
av plan- og bygningsmyndighetene om dispensasjon fra tidsfristene om
universell utforming inn for nemnda. Det ble foreslått at nemnda
skulle ha adgang til å oppheve plan- og bygningsmyndighetenes dispensasjonsvedtak.
Dette ble ikke fulgt opp i det framlagte lovforslaget. Komiteen deler
statsrådens vurdering av at det vil være uheldig å ha to ulike saksbehandlingsløp for
klager over dispensasjon. Statsråden viser i sitt svarbrev til at
en slik rett til overprøving i realiteten vil føre til at nemnda
blir en forvaltningsdomstol, noe som vil være et brudd på norsk
forvaltningstradisjon.
Den som uaktsomt opptrer i strid med § 4, § 6 første til fjerde
ledd, § 7, § 8 eller § 12, kan pålegges å betale oppreisning til
fornærmede. Oppreisningen fastsettes til det beløpet som finnes
rimelig under hensyn til partenes forhold og omstendighetene for øvrig.
Arbeidssøker eller arbeidstaker kan kreve oppreisning for overtredelse
av § 4, § 6 første til fjerde ledd, § 7 eller § 8 i arbeidslivet
uten hensyn til arbeidsgivers skyld. Arbeidstaker-, arbeidsgiver-
og yrkesorganisasjoner har tilsvarende ansvar overfor den som søker
om å bli eller er medlem eller deltaker i organisasjon.
Erstatning for økonomisk tap som følge av brudd på loven her
kan kreves etter alminnelige erstatningsregler.
Komiteen har ingen merknader.
Loven gjelder fra den tiden Kongen bestemmer. Kongen kan sette
i kraft de enkelte bestemmelser til ulik tid.
Komiteen har ingen merknader.
Med virkning fra lovens ikrafttredelse gjøres det endringer i
følgende lover:
lov 25. september 1992 nr. 107 om
kommuner og fylkeskommuner
lov 23. mai 1997 nr. 31 om eierseksjoner
lov 17. juli 1998 nr. 56 om årsregnskap mv.
lov 26. mars 1999 nr. 17 om husleieavtaler
lov 6. juni 2003 nr. 38 om bustadbyggjelag
lov 6. juni 2003 nr. 39 om burettslag
lov 3. juni 2005 nr. 33 om forbud mot diskriminering på
grunn av etnisitet, religion mv.
lov 10. juni 2005 nr. 40 om Likestillings- og diskrimineringsombudet
og Likestillings- og diskrimineringsnemnda
lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og
stillingsvern mv.
Det vises til proposisjonen for nærmere redegjørelse av hvilke
endringer.
Komiteen har ingen merknader.