I likhet med Kredittilsynet mener departementet at spesialfond
bør gis anledning til å begrense utstedelse av nye andeler, forutsatt
at kravet til at fondet må være "oppstått ved kapitalinnskudd fra
en ubestemt krets av personer" i verdipapirfondloven (vpfl.) § 1-2
nr. 1, er oppfylt, jf. forslaget § 1-1 nytt annet ledd nr. 6. Det
vises i den anledning til at spesialfond vil kunne ha reelt behov
for å begrense sin størrelse for å opprettholde lønnsomheten, jf.
også Kredittilsynets begrunnelse som departementet slutter seg til.
Forslaget om å tillate ytterligere begrensning av andelseiernes
rett til innløsning av andeler (lukket utgang) er mer problematisk,
særlig i lys av departementets forslag om å tillate salg av andeler
i spesialfond til enhver. Andelseiernes rett til når som helst å kunne
få innløst andelene sine i kontanter, er et sentralt kjennetegn
ved alminnelige verdipapirfond. Tradisjonelt har det vært vanlig
å anse kjøp av andeler i verdipapirfond som et alternativ til annen
sparing som er relativt likvid. En sentral forutsetning for denne
betraktningsmåten er retten til å kunne kreve andelene innløst.
Den likviditeten retten til innløsning gir investorene, har bidratt
til å etablere et massemarked for verdipapirfond. Innløsningsadgangen
er også egnet til å fremme konkurransen mellom verdipapirfond fordi
den gjør det mulig å uttrykke misnøye med fondets resultater ved
å flytte investeringer til andre fond eller til andre investeringsalternativer
enn fond.
På den annen side gjør det seg gjeldende gode grunner for å åpne
for at spesialfond skal kunne begrense innløsningsadgangen. Den
fleksibiliteten med hensyn til investeringsstrategier og investeringsunivers
som den foreslåtte reguleringen for øvrig legger opp til, vil vanskelig
kunne utnyttes dersom spesialfond ikke skal kunne begrense innløsningsadgangen. Dette
skyldes bl.a. at en viktig del av de strategiene spesialfond tar
i bruk, er basert på å utnytte store svingninger som gjerne skjer
over kort tid. Dersom en forvalter satser tungt på at en aksje skal
falle på kort sikt, risikerer han betydelige likviditetsproblemer
dersom en rekke andelseiere samtidig velger å gjøre gjeldende en
innløsningsrett. Forvalteren kan da måtte realisere posisjoner med
store tap for å løse ut andelseierne. Behovet for å kunne begrense
innløsningsadgangen står også i sammenheng med adgangen til å kunne
investere i mindre likvide finansielle instrumenter. Dersom et fond
går tungt inn i lite likvide posisjoner, vil en stadig innløsningsadgang kreve
at det settes av likvide midler som kan dekke slike krav uten at
det er nødvendig å realisere verdier med lav likviditet. En del
av den mulige gevinsten ved å ta posisjoner i mindre likvide finansielle
instrumenter, vil dermed kunne bli konsumert av kostnadene forbundet
med en forsvarlig inndekning av likviditetsrisikoen.
Behovet for å kunne begrense innløsningsadgangen må også ses
i sammenheng med forholdet mellom verdipapirfondloven og den alminnelige
selskapsretten. Dersom virksomheten forutsetter at kapital bindes
på ubestemt tid eller i en meget lang periode, vil den alminnelige
sammenslutningsretten etter departementets vurdering gi en mer adekvat
ramme for virksomheten enn verdipapirfondloven.
Etter en helhetsvurdering slutter departementet seg til Kredittilsynets
forslag om at spesialfond skal kunne fastsette begrensninger i innløsningsadgangen i
vedtektene. I lys av departementets forslag om at spesialfond mv.
skal være tilgjengelig for enhver, foreslås imidlertid å lovfeste
at fondet i det minste skal være åpent for innløsning én gang i
året. Det vises til at en tilsvarende regel gjelder i Sverige. Den minste
årlige åpningsperioden bør ikke være kortere enn to uker. De nærmere
bestemmelser om hvor ofte fondet er åpent for innløsning og når
innløsning kan kreves, skal fremgå av vedtektene. Det vises til
forslaget § 6-9 a.
Når departementet i stor grad finner å kunne i møtekomme markedets
behov for fleksibilitet med hensyn til å kunne begrense innløsningsadgangen, skyldes
det at man her må kunne legge særlig stor vekt på investorenes evne
til selv å vurdere fordeler og ulemper ved ulike investeringsalternativer.
Før man foretar investeringer i fond, er det av stor betydning å
få informasjon om andelenes likviditet, og investorene er etter
gjeldende rett sikret det gjennom prospektkravet i verdipapirfondloven
§ 7-2. Departementet legger videre til grunn at den gjengse investor vil
forstå betydningen av denne informasjonen, nemlig at man i gitte
perioder ikke kan få frigjort investeringen og utbetalt kontanter
ved behov, se tilsvarende Ot.prp. nr. 98 (2000–2001) s. 43. Departementet
vil imidlertid understreke det særlige ansvar investeringsrådgiver
vil ha for å vurdere om et mindre likvid instrument vil være egnet
for den aktuelle investor, jf. nærmere omtale i kapittel 6 i proposisjonen.
Som påpekt ovenfor er det en sammenheng mellom mulighet til å
stenge fondet for innløsning og behovet for likviditet i de investeringene
fondet foretar. Ved å stenge for innløsning i en periode, "fryses"
likviditetsrisikoen til fondet igjen åpnes for innløsning. Når innløsning
igjen er mulig, må imidlertid fondet være i stand til å møte de
innløsningskrav som måtte komme, og likviditeten i investeringene
må tilpasses dette behovet. Departementet har vurdert om det i tillegg
bør fastsettes en særregulering av innløsningsprosessen, slik Finansnæringens
Hovedorganisasjon fremmer forslag om i sin høringsuttalelse. Etter
departementets vurdering gjør det seg ikke gjeldende hensyn som
tilsier at spesialfond normalt skal kunne bruke lenger tid enn to
uker på å utbetale innløsningskrav regnet fra kravet ble fremsatt,
jf. vpfl. § 6-9 tredje ledd. Verdipapirfondloven § 6-9 fjerde ledd
ivaretar ved ekstraordinære forhold behovet for å kunne utsette
verdiberegning og utbetaling av innløsningskrav også for spesialfond.
Dispensasjonsadgangen i vpfl. § 6-9 siste ledd er lite relevant
i forhold til spesialfond på bakgrunn av forslaget om adgang til
å lukke fondet mot innløsningskrav. Departementet finner likevel
grunn til å opprettholde dispensasjonsadgangen også i forhold til
spesialfond. Dersom det kan dokumenteres særlige behov for å lukke
fondet i lengre perioder enn ett år, bør Kredittilsynet kunne vurdere
om det er grunn til å åpne for det.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til verdipapirfondloven ny § 6-9 a og § 7-3 nytt fjerde
ledd.