Fra 1. januar 2004 er reglene for arbeidsgiveravgift
lagt om på bakgrunn av at EFTAs overvåkingsorgan
ESA fant at ordningen med geografisk differensierte satser for arbeidsgiveravgift
var i strid med EØS-avtalen. Ved omleggingen har man lagt
vekt på å beholde de geografisk bestemte satsene
i den grad dette er forenlig med EØS-avtalen. Differensieringen er
videreført innenfor et fribeløp på 270
000 kroner per år etter reglene for bagatellmessig støtte.
Dette innebærer at arbeidsgiverne for den del av lønnskostnadene
som er skjermet av fribeløpet, fortsatt kan beregne arbeidsgiveravgift
med de differensierte satsene. Først når fribeløpet
er brukt opp må beregningen skje etter fullsats eller etter
overgangssatser i sonene III og IV.
Resultatet er et vesentlig mer komplisert system enn tidligere
og reglene om refusjon av arbeidsgiveravgift i folketrygdloven § 22-3
blitt uforholdsmessig vanskelig å praktisere for trygdeetaten.
I mange tilfelle vil etaten ikke ha tilstrekkelige opplysninger
om satsen for beregning av avgiften til å kunne gi riktige refusjonsbeløp,
og resultatet i praksis er at det oppstår feilutbetalinger
til gunst eller til skade for arbeidsgiver. Det har medført
en rekke etterfølgende oppgjør som er arbeidskrevende
både for arbeidsgiverne og trygdeetaten og som skaper unødvendig
irritasjon i forholdet mellom disse partene.
Finansdepartementet legger til grunn at det i mange tilfelle
ikke er praktisk mulig å foreta en korrekt beregning av
den arbeidsgiveravgift som skal refunderes ut fra de opplysninger
som trygdeetaten har. Et riktig oppgjør for arbeidsgiveravgift
samtidig med at forskutterte sykepenger refunderes, vil forutsette en
uforholdsmessig ressursinnsats fra trygdeetatens side. I samråd
med Arbeids- og sosialdepartementet, Rikstrygdeverket og Skattedirektoratet,
har departementet derfor vurdert mulighetene for en enklere ordning,
uten at arbeidsgiverne påføres unødig
merarbeid.
Den beste løsningen synes å være at
det etableres et formelt fritak i folketrygdloven § 23-2,
slik at det ikke skal betales arbeidsgiveravgift av utbetalinger som
i realiteten er forskuttering av sykepenger mv. fra folketrygden.
Det vil da ikke lenger være behov for ordningen med refusjon
av arbeidsgiveravgift i tilknytning til refusjonen av forskutterte
sykepenger. Fritaket for arbeidsgiveravgift vil bare gjelde under forutsetning
av at det faktisk gis refusjon for sykepengene mv. Tilfelle der
arbeidsgiveren har refusjonsrett, men av en eller annen grunn ikke
gjør refusjonskravet gjeldende, faller utenfor fritaket.
På denne bakgrunn foreslås det at folketrygdloven § 23-2
femte ledd endres, slik at lønnsutbetalinger og feriepengeutbetalinger
som er en forskuttering av trygdeytelser og feriepenger fra trygden
på grunnlag av slike ytelser, ikke skal medføre
plikt til å betale arbeidsgiveravgift. Fritaket omfatter
også arbeidsgiveres forskuttering av sykepenger etter folketrygdloven § 8-20
tredje ledd og § 8-21 tredje ledd. Bestemmelsen
i loven § 22-3 første ledd annet punktum
om refusjon av arbeidsgiveravgift blir etter dette overflødig,
og foreslås i samråd med Arbeids- og sosialdepartementet
opphevet.
Endringene foreslås å tre i kraft 1. januar
2006, med virkning for ytelser fra da. Det vises til vedlagte forslag
til endringer i folketrygdloven.
Bortfall av plikten til å betale arbeidsgiveravgift når
arbeidsgiver forskutterer sykepenger mv. som refunderes fra trygden,
antas å innebære administrative forenklinger både
for arbeidsgiverne, trygdeetaten og skatteetaten.
Omleggingen vil ikke ha netto budsjettmessige konsekvenser i
2006.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag i Ot.prp. nr. 26 (2005-2006) om endring av folketrygdloven § 22-3
første ledd og § 23-2 femte ledd.