Bidrag til behandling i utlandet og fylkeskommunens plikt til dekning av behandlingsutgifter

Til Odelstinget.

       Sosial- og helsedepartementet legger i proposisjonen fram forslag til endringer i folketrygdloven og i enkelte andre lover. Forslaget er tidligere satt fram for Odelstinget i Ot.prp.nr.53 (1996-1997), men ble ikke behandlet i valgperioden. Med henvisning til Stortingets forretningsorden § 33 fremmes i Ot.prp.nr.22 (1997-1998) likelydende lovutkast som i Ot.prp.nr.53 (1996-1997), og hva angår lovmotivene, vises det til nevnte proposisjon. Påfølgende sammendrag og merknader gis derfor med utgangspunkt i Ot.prp.nr.53 (1996-1997).

1. Innledning

1.1 Sammendrag

       Det framholdes i Ot.prp.nr.53 (1996-1997) at de foreslåtte endringene om adgang til å søke bidrag fra folketrygden til behandling i utlandet vil medføre klarere lovbestemmelser, men disse vil fortsatt ikke hjemle direkte rettigheter. De nærmere kriterier for ytelse av bidrag vil bli fastsatt i forskrift. Det foreslås videre opprettet en særskilt lovfestet klagenemnd for bidrag til behandling i utlandet som vil bli et domstolsliknende organ. Klagenemndas vedtak skal ikke kunne bringes inn for Trygderetten eller annen forvaltningsmyndighet. Ordningen vil medføre at departementet ikke lenger er klageinstans i denne type enkeltsaker.

       I proposisjonen blir det samtidig foreslått en lovfesting av bostedsfylkeskommunens plikt til å dekke utgifter til behandling i utlandet som finansieres av folketrygden i samme utstrekning som om behandlingen hadde funnet sted ved norsk sykehus. Folketrygden vil fortsatt dekke utgifter til reise og opphold samt utgifter til behandling som overskyter den prisen fylkeskommunen må betale.

       Som bakgrunn for forslagene vises det bl.a. til at det aldri har foreligget noen ubetinget lovhjemlet rett til å få godtgjort utgifter fra folketrygden ved sykehusbehandling i utlandet, men at det er langvarig praksis for at det kan ytes bidrag til dekning av utgiftene på nærmere bestemte vilkår. Det framholdes videre at forslagene er en oppfølging av følgende vedtak som Stortinget fattet i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 50 (1993-1994):

       Nåværende ordning innebærer at praksis for ytelse av bidrag baseres på retningslinjer fastsatt av Rikstrygdeverket, der et grunnleggende vilkår er at det offentlige helsevesen i Norge har manglet faglige forutsetninger for å utføre den nødvendige behandling. Rikstrygdeverkets vedtak er unntatt fra anke til Trygderetten idet disse sakene behandles etter forvaltningslovens bestemmelser med Sosial- og helsedepartementet som klageinstans.

       Det uttales at ønsket om å søke medisinsk behandling i utlandet særlig er vokst fram i løpet av de siste 10 årene, og at det fremdeles er forholdsvis lavt (248 søknader i 1995 og 348 søknader i 1996). Departementet antar at nye kunnskapskilder og en mer utdannet befolkning vil føre til flere ønsker om behandling i utlandet i årene framover.

       Det framholdes at klagesakene har vist at en del pasienter ønsker å reise til utlandet for å få tilbud som ikke er etablert behandling i Norge. I noen tilfeller er behandlingen del i et forskningsprosjekt som norske fagmiljøer ikke har sluttet seg til, ikke kan godta, ikke har kjennskap til eller ikke har vurdert. Som oftest har pasienten selv funnet fram til et utenlandsk fagmiljø som gir løfte om bedre behandling enn de etablerte tilbudene, f.eks. større muligheter for helbredelse, symptomlindring eller rehabilitering.

       Det uttales at man prinsipielt i høyest mulig grad bør følge generelle retningslinjer som sikrer at like saker behandles likt, men at dette i medisinen ikke er uproblematisk fordi nesten ingen saker er helt like. I en del tilfeller kan det derfor oppstå en konflikt mellom behovet for likebehandling og behovet for individuell behandling.

       Det understrekes at forslagene i proposisjonen ikke omhandler følgende ordninger:

       Det redegjøres i proposisjonen for en høring der det innkom 31 uttalelser hvorav 3 opplyser at de ikke har noe å bemerke til forslagene. Det opplyses at høringsinstansene i hovedsak har gitt sin tilslutning til departementets forslag.

2. Gjeldende rett m.v.

2.1 Sammendrag

       Det vises til at det med hjemmel i § 2-13 i tidligere folketrygdlov i 1985 ble fastsatt forskrift om ytelse av bidrag til dekning av utgifter til sykebehandling m.v. som ikke dekkes pliktmessig etter folketrygdloven eller annen lovgivning. (Denne bestemmelsen er videreført i § 5-22 i den nye folketrygdloven.) Med hjemmel i forskriften har Rikstrygdeverket fastsatt detaljerte retningslinjer om bidrag til en lang rekke formål, herunder om bidrag til sykebehandling i utlandet. Det redegjøres i proposisjonen for hovedvilkårene som framgår av disse retningslinjene.

       Det vises videre til at fylkeskommunen etter sykehusloven ikke har noen plikt til å dekke kostnadene ved behandling i utlandet.

       Om klageadgang ut fra gjeldende rett vises det til at Rikstrygdeverkets vedtak i slike saker er unntatt fra anke til Trygderetten, men at de kan påklages til departementet etter bestemmelsene om enkeltvedtak i forvaltningsloven. Etter sykehusloven er avgjørelsen om hvilken behandling, eller om behandling overhodet skal settes i verk, ikke et vedtak i forvaltningslovens forstand, og det er ikke adgang til å klage over avslag på behandling, metoder for behandling eller liknende ved institusjoner som omfattes av sykehusloven. Ved eventuell klage om mangelfull behandling til fylkeslegen som tilsynsmyndighet kan ikke fylkeslegen pålegge sykehuset å gi pasienten et bestemt behandlingstilbud.

       Det vises til at Regjeringen i forbindelse med departementets behandling av klager på søknader om bidrag til behandling i utlandet har oppnevnt et rådgivende organ. Statens helsetilsyn har opprettet faggrupper innen noen sentrale fagområder som også gir råd ved behandling av søknader. Det blir i proposisjonen gitt en kort oversikt over disse organene.

3. Overordnet prioritering

3.1 Sammendrag

       Det uttales at sykehusbehandling i utlandet finansiert over folketrygden i utgangspunktet bare skal finne sted dersom relevant behandling ikke er bygget opp i Norge av kompetansemessige årsaker. Behandling i utlandet på grunn av manglende kapasitet ved sykehus i Norge, eventuelt av budsjettmessige grunner, skal ifølge proposisjonen fortsatt ikke dekkes av folketrygden idet det vil være opp til fylkeskommunene eventuelt å finansiere kjøp av helsetjenester i utlandet som skyldes manglende kapasitet.

       Det understrekes at behandling i utlandet må sees i sammenheng med de tilbud som gis innenlands, og vurderes i forhold til de prioriteringer og føringer som til enhver tid vil bli lagt til grunn for behandling i Norge.

3.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Arnesen, Gravdahl, Hildeng, Kristoffersen, Skogholt og Øyangen, medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Duesund og Næss, medlemmene fra Høyre, Sjøli og Sjaastad, medlemmet fra Senterpartiet, Gløtvold, og medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, Ballo, slutter seg til de overordnete prioriteringskriteriene som fremmes i proposisjonen, og sier seg enig i at sykehusbehandling i utlandet finansiert over folketrygden i utgangspunktet bare skal skje dersom en ikke har relevant behandlingstilbud i Norge.

       Komiteen vil dessuten understreke at innvilging av behandling i utlandet må bygge på de samme prioriteringsforutsetningene som legges til grunn ved innenlandske sykehus. Komiteen viser til at dette har full tilslutning i høringsuttalelsene.

       Komiteen mener også at det er prinsipielt grunnleggende viktig å holde fast på at det er fylkeskommunenes ansvar som sykehuseiere å finansiere eventuelt kjøp av helsetjenester i utlandet som skyldes manglende kapasitet.

4. Forslag om endring av folketrygdloven § 5-22

4.1 Sammendrag

       Departementet vil for klarhetens skyld vil presisere at begrepet behandling også omfatter nødvendig undersøkelse og utredning som ledd i gjennomføring av en behandling, men at bestemmelsen ikke gjelder forsendelser av laboratorieprøver for analyse ved utenlandske sykehus. Det er tatt inn i forslaget til lovtekst en presisering av at bestemmelsen kun omfatter adgang til bidrag når dette er en følge av manglende kompetanse i Norge.

       Departementet går inn for å opprettholde nåværende ordning med at bidrag fra folketrygden til behandling i utlandet ikke innebærer noen direkte rettighet for den enkelte, men at bidrag fortsatt kan gis etter en skjønnsmessig vurdering ved manglende kompetanse i norske sykehus. Det vises til at pasienter ikke har generelt rettskrav på behandling ved norske sykehus. Rett til behandling vil for øvrig bli drøftet i forbindelse med de varslede lover om spesialisthelsetjeneste og pasientrettigheter.

4.2 Komiteens merknader

       Komiteen har merket seg og er enig i at folketrygdloven § 5-22 får en tilføyelse som foreslått og at begrepet behandling også omfatter nødvendige undersøkelser og utredninger som ledd i forberedelse av eventuell behandling, slik også flere høringsuttalelser fra interesseorganisasjoner ønsker.

       Komiteen har også merket seg at interesseorganisasjoner gir uttrykk for at private sykehus i utlandet ikke må utelukkes når det er aktuelt å kunne innvilge bidrag til utenlandsbehandling.

       Komiteen legger i likhet med departementet til grunn at gjeldende ordning videreføres som innebærer at det også vil være aktuelt å innvilge bidrag til medisinsk behandling ved utenlandske private sykehus.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til at det i samme lovparagraf tas inn som tidligere omtalt, at det ytes bidrag til slik utenlandsbehandling når dette er en følge av manglende kompetanse i Norge.

       Flertallet er enig med forslaget i proposisjonen om at bidrag fra folketrygden til behandling i utlandet ikke blir hjemlet som en direkte rettighet for den enkelte. Dette begrunner seg i at det vil måtte foretas en skjønnsmessig vurdering av om det er manglende kompetanse ved norske sykehus før utenlandsbehandling eventuelt kan innvilges.

       Komiteen viser for øvrig til at spørsmålet om pasienters rettskrav på behandling i spesialisthelsetjenesten vil bli drøftet i de bebudede lover om spesialisthelsetjenesten og pasientrettigheter, bl.a. med bakgrunn i Stortingets behandling av St.meld. nr. 24 (1996-1997) jf. Innst.S.nr.237 (1996-1997).

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, lederen og Nesvik, har ikke overraskende merket seg at det slås fast i proposisjonen at pasienter i dag ikke har et generelt rettskrav på behandling ved norske sykehus. Disse medlemmer vil komme tilbake til dette spørsmål i forbindelse med Stortingets behandling av den varslede lov om pasientrettigheter.

       Disse medlemmer mener at utgangspunktet for behandling i utlandet om at slik behandling kun kan finne sted og dekkes dersom relevant behandling ikke er bygget opp i Norge, er for snever og dekker ikke pasientenes interesse i denne sammenheng. Disse medlemmer mener således at en betydelig oversitting av den vedtatte 3 måneders ventetidsgarantien også må være et kriterium for å få behandling i utlandet. Disse medlemmer vil i denne sammenheng understreke at skal ventetidsgarantien ha noen verdi og bli tatt på alvor, må oversitting av garantien få konsekvenser for fylkeskommunene, og en naturlig konsekvens mener disse medlemmer det ville være at en oversitting av garantien av samme lengde som garantitiden, nemlig tre måneder, bør gi pasientene rett til behandling i utlandet for fylkeskommunens regning.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

« I lov av 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) skal § 5-22 nytt andre ledd lyde:

       Det kan ytes bidrag til dekning av utgifter også når et medlem reiser til utlandet for å få behandling i sykehus når dette er en følge av manglende kompetanse i Norge, og når ventetidsgarantien er oversittet med tre måneder.

       Andre ledd blir tredje ledd. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre understreker at de har fremmet forslag om norske pasienters juridiske rett til behandling i Norge eller utlandet ved brudd på ventetidsgarantien og vil arbeide for at dette forslaget får flertall i Stortinget. Disse medlemmer viser til at Dok.nr.8:08 (1997-1998) - forslag fra stortingsrepresentantene Annelise Høegh og Fridtjof Frank Gundersen om pasienters rett til sykehusbehandling i Norge eller utlandet når ventetidsgarantien er overskredet - nå ligger til behandling i sosialkomiteen. Disse medlemmer mener det er mest hensiktsmessig å behandle dette spørsmålet i innstillingen til Dok.nr.8:08 (1997-1998) og vil derfor ikke fremme slikt forslag i denne innstillingen.

5. Forslag om å opprette en klagenemnd for bidrag til behandling i utlandet

5.1 Sammendrag

       Det framholdes at mange av sakene vedrørende behandling i utlandet involverer vanskelige spørsmål både av medisinsk, etisk og prioriteringsmessig karakter, og at erfaring har vist at adgangen til at Rikstrygdeverkets vedtak i denne type enkeltsaker kan påklages til departementet, medfører flere prinsipielle svakheter. Det påpekes at det ikke er i samsvar med den generelle forvaltningspolitiske utviklingen at et så stort antall vedtak i enkeltsaker som det her er tale om, treffes av et departement. For å sette disse sakene inn i en større forvaltningsrettslig og prioriteringsmessig sammenheng, ser departementet dessuten behov for klarere lovbestemmelser og en klageordning som ikke kan overprøves av forvaltningen.

       Departementet legger vekt på at klagenemnda skal ha en uavhengig stilling, og det uttales at det ikke vil være aktuelt å instruere nemnda om verken lovtolkning, skjønnsutøvelse eller avgjørelse i enkeltsaker. Departementets generelle kontroll med utviklingen av området vil måtte ivaretas gjennom adgangen til å fastsette kriterier gjennom forskrift.

       Det foreslås at nemnda skal ha fem medlemmer hvorav lederen skal være jurist. Medlemmene og deres personlige varamenn skal oppnevnes av departementet for inntil fire år om gangen.

       Det vises til bestemmelse i folketrygdloven § 21-12 som medfører at klagenemndas vedtak ikke kan påklages til departementet. Nærmere regler om saksbehandling og andre bestemmelser som er nødvendige for klagenemndas virksomhet, foreslås fastsatt i forskrift.

       Det uttales at for å ivareta hensynet til klagenemndas uavhengighet, bør klagenemndas sekretariat ha en uavhengig lokalisering. For enkelte sykdomsgrupper har Statens helsetilsyn opprettet rådgivende faggrupper. Departementet finner det naturlig at disse faggruppene kan få anledning til å uttale seg også om klagesakene.

5.2 Komiteens merknader

       Komiteen mener at någjeldende ordning der politisk og administrativ ledelse i Sosial- og helsedepartementet er klageinstans og således må treffe avgjørelse i et stort antall enkeltsaker, arbeidsmessig kan bli uhåndterlig og ha klare prinsipielle svakheter. Avgjørelser vil ofte være både av medisinsk, etisk og prioriteringsmessig karakter.

       Komiteen mener også at slike enkeltavgjørelser må treffes av forvaltningsorgan utenfor departementet basert på den beste medisinske og juridiske ekspertise.

       Komiteen slutter seg til at det opprettes ei klagenemnd med uavhengig stilling og som baserer sine avgjørelser på de til enhver tid gjeldende lover, forskrifter og prioriteringskriterier.

       Ut fra dette skal nemnda kunne ivareta rettssikkerhet i enkeltsaker og hensynet til likebehandling, og dessuten ha mulighet til å treffe avgjørelser så raskt som den enkelte sak krever.

       Komiteen sier seg også enig i at klagenemndas vedtak ikke kan overprøves, og at departementets kontroll og styring ivaretas gjennom adgangen til å fastsette kriterier gjennom forskrift.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener det er et godt prinsipp at lovverket i minst mulig grad får karakter av fullmaktslovgivning. For at den enkelte berørte eller samfunnsinteresserte borger skal kunne orientere seg i gjeldende rett bør også lovene være så opplysende som mulig. Dette oppnås best ved at flest mulig bestemmelser tas inn i lovteksten fremfor i forskrifter. Disse medlemmer mener derfor at hovedkriteriene for ytelse av bidrag til behandling i utlandet bør fremgå av lovteksten og fremmer følgende forslag til § 5-22:

« I lov av 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) skal § 5-22 lyde:

       Trygden kan yte bidrag til dekning av utgifter til helsetjenester når utgiftene ikke ellers dekkes etter denne loven eller andre lover.

       Det kan ytes bidrag til dekning av utgifter også når et medlem reiser til utlandet for å få behandling i sykehus når dette er en følge av manglende kompetanse i Norge.

       Ved avgjørelse av søknad om bidrag etter annet ledd skal det særlig legges vekt på følgende:

       Departementet gir nærmere forskrifter om ytelse av bidrag, herunder unntaksvis ytelse av bidrag til utprøvende behandling i utlandet.»

       Komiteen forutsetter at klagenemnda i sin avgjørelse legger vekt på å sikre seg nødvendig faglig og oppdatert dokumentasjon. Komiteen mener at de rådgivende faggrupper som Statens helsetilsyn har oppnevnt for noen sykdomsgrupper, skal ha anledning til å uttale seg også om klagesakene. Dette vil også sikre at en ikke svekker respekten for den medisinske fagkompetansen.

       Komiteen har merket seg forslag til klagenemndas sammensetning og viser til at også høringsinstansene i all hovedsak har gitt sin tilslutning.

       Komiteen vil imidlertid be departementet vurdere hvordan nemnda eventuelt skal kunne knytte til seg nødvendig sakkyndighet på fagområder som enten nemnda selv ikke dekker, eller hvor det ikke eksisterer faggrupper under Statens helsetilsyn, som ut fra saksbehandlingsreglene kan gi råd.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil hevde at norsk helsevesen har en høy faglig standard og tilbyr behandling på linje med det beste i internasjonal målestokk. Disse medlemmer vil dog bemerke at Norge er et lite land som ikke har befolkningsgrunnlag, kapasitet og ressurser til i større grad å drive eksperimentell behandling, og disse medlemmer mener derfor at klagenemnda må ha muligheter til å innhente internasjonal ekspertise og dokumentasjon fra internasjonal akseptert på eksperimentell utprøvende behandling. En åpning for klagenemnda til å innhente internasjonal ekspertise i disse type saker bør etter disse medlemmers mening medtas i mandatet for klagenemnda.

       Komiteens medlemmer fra Høyre slutter seg til at klagenemnda skal ha fem medlemmer hvorav en brukerrepresentant. Disse medlemmer vil imidlertid foreslå at bare fire representanter oppnevnes permanent, mens det femte medlemmet bør alternere slik at det fagområdet det dreier seg om, er representert. Den sakkyndige personen må likevel ikke komme fra det regionsykehus/faginstans som har behandlet den aktuelle pasient. På denne bakgrunn foreslår disse medlemmer følgende utforming av tredje ledd i ny § 20-7:

« I lov av 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) skal ny § 20-7 tredje ledd lyde:

       Departementet oppnevner fire av medlemmene og deres personlige varamenn for fire år om gangen, og ett medlem som spesielt sakkyndig i hver enkelt sak. »

6. Kriterier for bidrag til behandling i utlandet

6.1 Sammendrag

       Etter departementets syn er det naturlig at det legges til grunn samme kriterier når det gjelder sykdommens alvorlighetsgrad og pasientens lidelser og funksjonstap, både når det gjelder forskrift om tre måneders garantiordning og forskrift om kriterier for bidrag til behandling i utlandet som finansieres etter folketrygdloven § 5-22.

       Departementet finner at det unntaksvis gis adgang til å innvilge bidrag til enkeltpersoner innen sykdomsgrupper som er så sjeldne at det ikke er praktisk mulig å gjennomføre kontrollerte studier innen en rimelig tidshorisont.

       Det uttales at så lenge ytelse av bidrag fra folketrygden til behandling i utlandet ikke innebærer noen rettigheter for den enkelte, kan det heller ikke foreligge noen lovfestet rett til uavhengig fornyet vurdering ved avslag på anbefaling/uttalelse fra regionsykehus. Departementet vil imidlertid se det som ønskelig at regionsykehuset selv forelegger søknaden for annet regionsykehus dersom det foreligger faglig uenighet innad i sykehuset, eller hvis sykehuset ikke ønsker å anbefale behandling i utlandet for pasienten.

6.2 Komiteens merknader

       Komiteen viser til sine merknader under punkt 3.2 og vil ellers vise til ventetidsforskriftene som Stortinget har gitt sin tilslutning til. Komiteen slutter seg også til de klare krav som stilles i proposisjonen for helt unntaksvis å yte bidrag til enkeltpersoner som eventuelt ønsker å delta i utprøvende behandling/eksperimentell behandling av alvorlige tilstander hvor det ikke foreligger konvensjonell behandling som kan gi mulighet for helbredelse.

       Komiteen vil i de tilfeller der et regionsykehus avslår søknad om utenlandsbehandling, forvente at en i samråd med pasienten forelegger søknaden for et annet regionsykehus. Dette vil være i tråd med prinsippene i den foreslåtte pasientrettighetsloven der pasienten forventes å få rett til « second opinion », og komiteen ber derfor om at dette følges opp i Regjeringens forslag til pasientrettighetslov.

7. Forslag om endring av sykehusloven § 12

7.1 Sammendrag

       I samsvar med Stortingets vedtak ved behandlingen av St.meld. nr. 50 (1993-1994) er det lagt til grunn at nåværende finansieringsordning gjennom folketrygden opprettholdes. Det foreslås en ny forskriftshjemmel i sykehusloven § 12, tolvte ledd, ny nr. 4 som lovfester bostedsfylkeskommunens plikt til å dekke utgifter til behandling i utlandet som finansieres av folketrygden i samme utstrekning som om behandlingen hadde funnet sted ved norsk sykehus. Departementet bemerker at forslaget til endring av betalingsansvar vil være en oppgjørsordning mellom Rikstrygdeverket og fylkeskommunene som ikke får direkte innvirkning for pasientene.

7.2 Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til den foreslåtte endring i § 12.

8. Økonomiske og administrative konsekvenser

8.1 Sammendrag

       Det redegjøres for de utgiftene til utenlandsbehandling som henholdsvis fylkeskommunene og Rikstrygdeverket har hatt de siste år. Det uttales at den foreslåtte utvidelse av retningslinjene antas å ha beskjedne økonomiske konsekvenser, men at det ikke er mulig å tallfeste disse.

       Det uttales at en tilfredsstillende administrasjon av ordningen vil medføre en tilleggsbevilgning til styrking av Rikstrygdeverket på 1,3 mill. kroner årlig, og at det til klagenemnda vil det være behov for en bevilgning på 1 mill. kroner årlig, inklusive opprettelse av to stillinger i sekretariat. Sosial- og helsedepartementets rådgivende utvalg for behandling i utlandet vil bli nedlagt som følge av opprettelsen av klagenemnda. Midlene som i dag bevilges over departementets budsjett til dette utvalget, vil i tillegg bli overført klagenemnda.

       Departementet vil komme tilbake til budsjettmessige konsekvenser vedrørende Rikstrygdeverket og klagenemnda under den ordinære budsjettbehandlingen.

       Forslag framkommet under høringen om evaluering av ordningen vil bli drøftet videre i departementet.

8.2 Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til de foreslåtte endringer og forutsetter at departementet følger nøye med i kostnadsutviklingen framover både med hensyn til folketrygdens og fylkeskommunens utgifter.

9. Forslag fra mindretall

Forslag fra Fremskrittspartiet:

Forslag 1

I lov av 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) skal § 5-22 nytt andre ledd lyde:

       Det kan ytes bidrag til dekning av utgifter også når et medlem reiser til utlandet for å få behandling i sykehus når dette er en følge av manglende kompetanse i Norge, og når ventetidsgarantien er oversittet med tre måneder.

Andre ledd blir tredje ledd.

Forslag fra Høyre:

Forslag 2

I lov av 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) skal § 5-22 lyde:

       Trygden kan yte bidrag til dekning av utgifter til helsetjenester når utgiftene ikke ellers dekkes etter denne loven eller andre lover.

       Det kan ytes bidrag til dekning av utgifter også når et medlem reiser til utlandet for å få behandling i sykehus når dette er en følge av manglende kompetanse i Norge.

       Ved avgjørelse av søknad om bidrag etter annet ledd skal det særlig legges vekt på følgende:

       Departementet gir nærmere forskrifter om ytelse av bidrag, herunder unntaksvis ytelse av bidrag til utprøvende behandling i utlandet.

Forslag 3

I lov av 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) skal ny § 20-7 tredje ledd lyde:

       Departementet oppnevner fire av medlemmene og deres personlige varamenn for fire år om gangen, og ett medlem som spesielt sakkyndig i hver enkelt sak.

10. Komiteens tilråding

       Komiteen viser for øvrig til proposisjonene og det som står foran og rår Odelstinget til å gjøre slikt

I.

I lov av 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) gjøres følgende endringer:

§ 12-5 tredje ledd annet punktum skal lyde:

       Dette gjelder likevel ikke når en basisgruppe eller en annen tverrfaglig arbeidsgruppe finner at attføring åpenbart er hensiktsløst, se § 20-9.

§ 5-22 skal lyde:

       Trygden kan yte bidrag til dekning av utgifter til helsetjenester når utgiftene ikke ellers dekkes etter denne loven eller andre lover.

       Det kan ytes bidrag til dekning av utgifter også når et medlem reiser til utlandet for å få behandling i sykehus når dette er en følge av manglende kompetanse i Norge.

       Departementet gir forskrifter om ytelse av bidrag.

§ 5-24 sjette ledd første punktum skal lyde:

       Det ytes ikke stønad etter denne paragrafen dersom et medlem reiser til utlandet for å få behandling.

Innholdsfortegnelsen til kapittel 20 skal lyde:

       Bestemmelser om

Ny § 20-7 skal lyde:

§ 20-7. Klagenemnda for bidrag til behandling i utlandet

       Klagenemnda for bidrag til behandling i utlandet avgjør klager på vedtak etter § 5-22 andre ledd.

       Klagenemnda skal ha fem medlemmer. Lederen skal være jurist.

       Departementet oppnevner medlemmene og deres personlige varamenn for fire år om gangen.

Nåværende § 20-7 og § 20-8 blir nye § 20-8 og § 20-9.

II.

I lov av 19. juni 1969 nr. 57 om sykehus m.v. gjøres følgende endringer:

§ 12 tolvte ledd skal lyde:

       Departementet gir forskrifter om:

III.

I av lov 24. oktober 1946 nr. 2 om barnetrygd gjøres følgende endringer:

§ 4 andre punktum skal lyde:

       Bestemmelsene i folketrygdloven § 20-9 gjelder tilsvarende så langt de passer.

§ 22 skal lyde:

       Bestemmelsene i folketrygdloven § 20-8, § 21-4, § 21-9 og § 25-12 gjelder på tilsvarende måte.

IV.

I lov av 3. desember 1951 nr. 2 om pensjonstrygd for skogsarbeidere skal § 39 andre ledd lyde:

       Rikstrygdeverket fører kontroll med den lokale administrasjons virksomhet og med gjennomføringen av loven, jf folketrygdloven § 20-9.

V.

I lov av 9. desember 1955 nr. 5 om innkreving av underholdsbidrag m.v. skal § 17 andre ledd lyde:

       Folketrygdloven § 20-8 og § 23-11 første ledd gjelder tilsvarende.

VI.

I lov av 28. juni 1957 nr. 12 om pensjonstrygd for fiskere skal § 22 andre punktum lyde:

       Rikstrygdeverket fører kontroll med den lokale administrasjon og med gjennomføring av loven, jf. folketrygdloven § 20-9.

VII.

I lov av 17. februar 1989 nr. 2 om bidragsforskott skal § 11 lyde:

       Bestemmelsene i folketrygdloven § 20-8 gjelder tilsvarende.

VIII.

       Loven trer i kraft fra det tidspunkt Kongen bestemmer.