Regjeringen legger i proposisjonen frem forslag om endringer i lov av 21. juni 1963 nr. 12 om vitenskapelig utforskning og undersøkelse etter og utnyttelse av andre undersjøiske naturforekomster enn petroleumsforekomster (kontinentalsokkelloven). Bakgrunnen for forslaget er den økende interesse for utnyttelse av tare, og de motsetningsforhold utnyttelsen har medført i forhold til bl.a. fiske og naturverninteresser.

       Nærings- og energidepartementet, Fiskeridepartementet og Miljøverndepartementet opprettet i august 1990 en arbeidsgruppe som skulle fremme forslag til en hensiktsmessig ressursforvaltning av tang og tare. Gruppen ble bedt om å vurdere endring av nåværende lovgivning og fremme forslag til et regelverk for høsting av tang og tare. I sitt arbeid har gruppen lagt vekt på at at tarehøsting skal bidra til en bærekraftig utvikling på kysten, samtidig som ressursuttaket skal foregå rasjonelt med lavest mulig konfliktpotensiale overfor fiskere og kystkommuner. Arbeidsgruppen la frem sin enstemmige innstilling i mai 1993.

       Industriell produksjon av alginater er for tiden tilnærmet den eneste kommersielle utnyttelse av tare. Alginater er salter av alginsyre. Norge har en produsent, og verdens nest største alginatproduksjon. Den totale sysselsetting i Norge er vel 400 årsverk. Tang og tare som blir høstet i Norge har en førstehåndsverdi på om lag 18 millioner kroner og en annenhåndsverdi på ca 400-500 millioner kroner pr. år. Tang brukes hovedsakelig i produksjon av tangmel i Norge. Tangmel anvendes som tilskudd til dyre- og fiskeoppdrettsfôr, i helsekost og til jordforbedring.

       I kontinentalsokkelloven slås det fast at retten til undersjøiske naturforekomster tilligger staten. Ifølge Fiskeridepartementet omfatter kontinentalsokkelloven tang og tare. Det innebærer at ingen kan drive taretråling uten tillatelse. Et vesentlig unntak fra dette er strandeiers enerett til tang- og tareforekomster etter strandretten. I proposisjonen foreslås det endring slik at bestemte områder kan åpnes for taretråling uten at det gis særskilt tillatelse til den enkelte utøver. Det foreslås en forvaltningsmodell med fritt uttak fra åpnede høstfelt uten en konsesjonsordning.

       Det presiseres i proposisjonen at forvaltningsansvaret for tang og tare vil bli lagt til Fiskeridepartementet med Fiskeridirektoratet som det utøvende organ. Spørsmål om hvilke områder som skal åpnes for høsting vil bli avgjort av Fiskeridirektoratet i samråd med Direktoratet for naturforvaltning. I proposisjonen foreslås det at det nedsettes en faggruppe med representanter fra tarenæringen, fiskeriorganisasjonene, fiskeri-, miljø- og næringsmyndighetene og relevante forskningsinstanser, som skal vurdere områder som kan være aktuelle for tråling og legge frem en langsiktig forvaltningsplan for tareressursene. Denne forvaltningsplanen vil danne grunnlag for myndighetenes beslutninger om hvor taretråling skal tillates.

       Det fremgår av proposisjonen at de fleste høringsinstanser er enig i hovedtrekkene i den foreslåtte forvaltningsmodell med fritt uttak fra åpnede høstfelt uten at det gis konsesjon til den enkelte taretråler. Mange høringsinstanser er imidlertid av den oppfatning at forvaltningen av tang og tare bør hjemles i saltvannsfiskeloven.

       I henhold til kontinentalsokkellovens § 2 er det ikke adgang til å drive tarehøsting uten tillatelse fra staten. I saltvannsfiskeloven er utgangspunktet det motsatte - fiske og fangst er tillatt med mindre annet er bestemt. På bakgrunn av at høsting av tang og tare bare vil bli tillatt innenfor særskilte områder, vil det etter departementets oppfatning være lite hensiktsmessig å plassere hjemmelen i saltvannsfiskeloven. I tillegg er det en rekke bestemmelser i saltvannsfiskeloven som det ikke vil være formålstjenlig å anvende overfor taretrålere.