5.1 Formidling av skadeforsikring - gjeldende rett

       Det følger av lov 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet § 2-4 at det ikke er tillatt å formidle forsikringer til forsikringsselskaper som ikke har tillatelse til å drive virksomhet i Norge. Forbudet omfatter ikke skadeforsikringer i tilknytning til næringsvirksomhet. I medhold av § 2-4 tredje ledd siste punktum kan Kongen (delegert til Finansdepartementet ved kgl. res. 25. august 1989 nr. 825), gi nærmere regler om forsikringsmeglerforetak som megler skadeforsikring i tilknytning til næringsvirksomhet til forsikringsselskaper som ikke har tillatelse til å drive virksomhet i Norge. Det er ikke gitt tilsvarende hjemmel til å gi regler om forsikringsmeglerforetak som bare megler forsikring til forsikringsselskaper som har tillatelse til å drive virksomhet i Norge.

5.2 EØS-regelverk

       Etter EØS-avtalens art. 36 skal det innenfor rammen av EØS-avtalen ikke være noen restriksjoner på adgangen til å yte tjenester innen avtalepartenes territorium for statsborgere i en av EF's medlemsstater eller EFTA-stat som har etablert seg i en annen av EF's medlemsstater eller EFTA-stat enn tjenesteytelsens mottager. For forsikringsmeglervirksomhet har dette prinsippet også kommet til uttrykk i Rdir. 77/92 .

       Det følger av EØS-avtalens art. 4 at enhver forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet skal være forbudt innenfor EØS-avtalens virkeområde, med forbehold for de særbestemmelser den selv gir.

       Forskrift om formidling av skadeforsikring i tilknytning til næringsvirksomhet til utenlandsk selskap uten konsesjon i Norge, er under revisjon. I denne forbindelse er det reist spørsmål om det er forenlig med EØS-avtalens regler om likebehandling, at det ikke stilles samme krav til megling av forsikring til selskaper med konsesjon fra norske myndigheter som til megling av forsikringer til selskaper uten slik konsesjon.

       Det kan med hjemmel i forsikringsvirksomhetsloven § 2-4 gis regler om både norske og utenlandske forsikringsmeglerforetak forutsatt at foretaket megler forsikring til forsikringsselskaper uten konsesjon i Norge. Forskriftshjemmelen i § 2-4 kan derfor ikke sies å direkte medføre en forskjellsbehandling av norske og utenlandske forsikringsmeglerforetak. Avhengig av forskriftens innhold kan imidlertid en regulering som kun omfatter de forsikringsmeglere som megler forsikringer til forsikringsselskaper som ikke har konsesjon i Norge, bety at markedsadgangen for de sistnevnte selskaper blir vanskeliggjort i forhold til forsikringsselskaper med norsk konsesjon. Forsikringsselskaper som forsikrer skader i tilknytning til næringsvirksomhet og som ikke har konsesjon fra norske myndigheter vil på denne måten kunne anses utsatt for forskjellsbehandling. En faktisk forskjellsbehandling basert på forsikringsselskapenes nasjonalitet kan være i strid med EØS-avtalens art. 4 jf. art. 36.

       Departementet anser det på denne bakgrunn nødvendig å endre forsikringsvirksomhetsloven § 2-4 tredje ledd siste punktum for å oppfylle EØS-avtalens krav til likebehandling. Det foreslår at Kongen gis adgang til å gi nærmere regler om forsikringsmeglere generelt, herunder de forsikringsmeglere som kun megler til forsikringsselskaper med konsesjon fra norske myndigheter.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgalianse, støtter forslaget, som gir Kongen fullmakt til å gi nærmere regler om forsikringsmeglere generelt. Flertallet har merket seg at dette utvider fullmaktshjemmelen, slik at den for å sikre likebehandling også gjelder forsikringsmeglere som kun megler til forsikringsselskaper med konsesjon fra norske myndigheter. Flertallet viser til at endringen tar sikte på å bringe loven i samsvar med EØS-reglene.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse går imot å endre § 2-4 i forsikringsvirksomhetsloven, og utvide fullmaktshjemmelen utelukkende for å oppnå EØS-tilpasning av lovgivningen.