6.1 Generelt

Når det skal vurderes endringer i prosedyrene for å endre den norske Grunnloven, er det naturlig å se hen til hvordan dette gjøres i våre nærmeste naboland – samt øvrige land det er naturlig å sammenligne med. En fellesnevner er at det er vanskeligere å endre grunnloven enn vanlige lover. Det er likevel relativt stor variasjon i hvordan de skrevne konstitusjonene er innrettet, og hvordan de formelle reglene for å endre landenes grunnlover er utformet. De vanligste vilkårene for å endre forfatninger kan sies å være følgende:

• Absolutte materielle skranker (f.eks. for enkelte bestemmelser eller prinsipper)

• Krav om kvalifisert flertall (i nasjonalforsamlingen)

• Krav til deltakelse i voteringen (quorum)

• Krav til at prosessen skal ta en viss tid (forsinkelse)

• Krav om parlamentsvalg før endelig vedtak (demokratisk forankring)

• Krav om folkeavstemning (direkte demokratisk forankring)

• Krav til vedtak i flere organer eller delstater (ved føderalt system)

I Sverige ble det i medio mars 2023 avsluttet et større utredningsarbeid, der et utvalg oppnevnt av Riksdagen har sett på blant annet behov for endringer i den svenske grunnlovsprosedyren: 2020 års grundlagskommitté (Ju 2020:04⁶⁷). Som en del av den svenske rapporten ble det utarbeidet en komparativ analyse av reglene for forfatningsendringer i de ulike europeiske land,⁶⁸ og denne analysen er et sentralt kunnskapsgrunnlag for de komparative oversiktene i dette kapitlet.

Nedenfor følger først en nærmere beskrivelse av de øvrige nordiske lands prosedyrer for endringer i de respektive landenes grunnlover. Enkelte andre europeiske land er også omtalt.

6.2 Sverige

Sverige har fire grunnlover som regulerer statsforfatningen. Disse grunnlovene er Regeringsformen (RF, 1975), Successionsordningen (SO, 1810), Tryckfrihetsförordningen (TF, 1949) og Yttrandefrihetsgrundlagen (YGL, 1991). I tillegg kommer Riksdagsordningen, som har trinnhøyde mellom grunnloven og vanlig lov. Tryckfrihetsförordningen og yttrandefrihetsgrundlagen går også under betegnelsen «mediegrunnlovene», på bakgrunn av at de gir grunnlovsbeskyttelse til visse medier og publikasjoner.⁶⁹

Endring av grunnloven er i Sverige regulert i Regeringsformen §§ 14 til 16. Bestemmelsene har følgende ordlyd:

«Stiftande av grundlag och riksdagsordningen

• 14 § Grundlag stiftas genom två likalydande beslut. Genom det första beslutet antas grundlagsförslaget som vilande. Det andra beslutet får inte fattas tidigare än att det efter det första beslutet har hållits val till riksdagen i hela riket och den nyvalda riksdagen har samlats. Det ska dessutom gå minst nio månader mellan den tidpunkt då ärendet första gången anmäldes i riksdagens kammare och valet, om inte konstitutionsutskottet beslutar om undantag. Ett sådant beslut ska fattas senast vid ärendets beredning och minst fem sjättedelar av ledamöterna måste rösta för beslutet.

• 15 § Riksdagen får inte såsom vilande anta ett förslag om stiftande av grundlag som är oförenligt med ett annat vilande grundlagsförslag, utan att samtidigt avslå det först antagna förslaget.

• 16 § Folkomröstning om ett vilande grundlagsförslag ska hållas, om det yrkas av minst en tiondel av riksdagens ledamöter och minst en tredjedel av ledamöterna röstar för yrkandet. Ett sådant yrkande ska framställas inom femton dagar från det att riksdagen antog grundlagsförslaget som vilande. Yrkandet ska inte beredas i utskott.

Folkomröstningen ska hållas samtidigt med det val till riksdagen som avses i 14 §. Vid omröstningen får de som har rösträtt vid valet förklara om de godtar det vilande grundlagsförslaget eller inte. Förslaget är förkastat, om de som röstat mot förslaget är fler än de som röstat för förslaget och de som röstat mot till antalet är fler än hälften av dem som har avgett godkända röster vid riksdagsvalet. I annat fall tar riksdagen upp förslaget till slutlig prövning.»

Som i Norge er det i Sverige krav om mellomliggende valg før Riksdagen kan ta endelig stilling til et fremsatt grunnlovsforslag. Men i motsetning til i Norge har Sverige krav om at det fattes to vedtak (av likelydende forslag) før en endring kan vedtas. Videre er det i Sverige ingen quorum-regel, og det er ingen krav til kvalifisert majoritet. (Dette gjelder tilsvarende for Frankrike og Irland, men disse landene har behandling i to kamre. Island og Danmark har også kun krav om simpel majoritet, men her er det i tillegg regler om quorum.)

Endring av grunnloven kan altså vedtas med simpelt flertall, selv om det i praksis er bred majoritet for forslag som blir vedtatt av Riksdagen. Det er som hovedregel krav om at et grunnlovsforslag må være fremsatt senest ni måneder før det mellomliggende valget for å kunne vedtas endelig etter valget. Regelen er ikke til hinder for at et forslag som er bordlagt nærmere valget blir tatt opp til førstegangsbehandlingi Riksdagen og ansett «vilande» (det vil si at det vedtas tatt opp til andre gangs behandling) – men som hovedregel kan annengangsbehandling da først skje etter ytterligere ett riksdagsvalg. Dette kan imidlertid fravikes dersom fem sjettedeler av konstitusjonsutskottets medlemmer stemmer for. Denne nimånedersregelen er med dette ikke absolutt og innebærer dermed heller ingen egentlig «frist» for å fremsette grunnlovsforslag, slik vi har i Norge.

I Sverige er det videre mulighet til å utskrive nyvalg, og vilkåret om mellomliggende valg vil være oppfylt også ved slikt ekstraordinært valg. I prinsippet er det derfor mulig å utskrive nyvalg kun for å påskynde en ønsket grunnlovsendring, men denne muligheten er ikke benyttet i praksis (og vil innebære en ikke ubetydelig politisk risiko for den sittende regjering). Dette er derfor en i hovedsak teoretisk mulighet. Nimånedersregelen (og unntaksbestemmelsen) gjelder i alle tilfeller på samme måte som ved ordinære valg.⁷⁰

Et mindretall i Riksdagen kan sørge for at det blir folkeavstemning om en foreslått endring av grunnloven dersom det blir flertall for et forslag ved første gangs behandling. Dersom resultatet av folkeavstemningen er at et flertall har stemt mot forslaget, er dette bindende for Riksdagen, og grunnloven kan ikke endres. Denne mekanismen ble innført i 1980, men har aldri blitt benyttet.

Et annet forhold som skiller den svenske prosedyren fra den norske, er at det i all hovedsak er regjeringen som utreder grunnlovsforslag. Forslag til endringer av grunnlovene kan i henhold til den svenske grunnloven fremsettes av regjeringen, av medlemmer av Riksdagen, av konstitusjonsutskottet eller av et annet riksdagsorgan. Det er likevel ikke praksis for at forslag til endringer fremsettes av medlemmer av Riksdagen, selv om anmodningsforslag kan forekomme. I praksis fremsettes forslag i all hovedsak av regjeringen. Det er vanlig at regjeringen nedsetter utredningsutvalg med bred representasjon av faglig ekspertise. Dette innebærer at grunnlovsforslag i Sverige som hovedregel er resultat av et grundig utredningsarbeid som har vært på høring før det presenteres for Riksdagen i form av en proposisjon.

Etter at grunnlovsforslag er fremmet for Riksdagen, kan konstitusjonsutskottet foreslå justeringer i fremsatte forslag og velge å ikke avgi innstilling om forslag til plenum (før første gangs behandling) – dersom det er flertall i komiteen for det. Det er også fastsatt at to motstridende forslag ikke kan vedtas til andre gangs behandling, og at (minst ett av dem) dermed må avvises ved første gangs behandling. Det er konstitusjonsutskottet som har det avgjørende ordet her. ⁷¹ Det følger videre av den svenske grunnloven at et mindretall i Riksdagen kan kreve folkeavstemning over et vedtatt forslag, men denne ordningen er altså aldri benyttet og innebærer i praksis ikke en stor forskjell fra den norske prosedyren.

6.3 Finland

Finlands grunnlov⁷² ble vedtatt i 2000, og erstattet i alt fire tidligere forfatningslover: Regjeringsloven av 1919, Riksdagsforordningen og to lover om Finlands riksrett og ministeransvar. Grunnloven ble vedtatt nesten enstemmig av den finske Riksdagen; 175 mot 2 stemmer i den avsluttende avstemningen. Den nye grunnloven ble begrunnet med behovet for å samordne og revidere bestemmelsene, men det ble ikke gjort noen grunnleggende endringer i forfatningen eller statsskikken. Noen mindre endringer var gjennomført på 1980-tallet, men disse ble vurdert som utilstrekkelige.

Den reviderte grunnloven er endret fire ganger etter vedtakelsen i 2000. Alle endringene har kommet etter initiativ fra regjeringen. Sammenlignet med de tidligere lovene har Riksdagen fått styrket sin stilling vis-à-vis regjeringen, og regjeringen har fått styrket sin stilling vis-à-vis presidenten. Grunnleggende friheter og rettigheter for innbyggerne har blitt tydeligere uttrykt, og bestemmelser om Riksdagens interne arbeidsformer er trukket ut av grunnloven. Det kan i prinsippet utskrives nyvalg, men dette er ikke praktisk.

For å kunne endre den finske grunnloven kreves det to behandlinger i Riksdagen (Eduskunta) med ett mellomliggende valg. Normalt avholdes riksdagsvalg hvert fjerde år. Ved første behandling følges vanlig prosedyre for lovforslag (det vil si to lesninger med minimum tre dagers mellomrom) og det kreves simpelt flertall for at forslaget skal vedtas og ligge over neste valg. Ved annengangsbehandling etter mellomliggende valg kreves det to tredjedels flertall for at forslaget skal endelig vedtas. Forslaget kan ikke endres etter første behandling. Endringsprosedyren er regulert i § 73 og har følgende ordlyd:

Ǥ 73 Grundlagsordning

Förslag om stiftande, ändring eller upphävande av grundlagen eller om avgränsade undantag från grundlagen skall i den andra behandlingen med flertalet röster godkännas att vila till det första riksmöte som hålls efter följande riksdagsval. Förslaget skall då, sedan respektive utskott lämnat sitt betänkande i saken, godkännas med oförändrat sakinnehåll i plenum i en enda behandling genom ett beslut som fattas med minst två tredjedelar av de avgivna rösterna.

Förslaget kan dock förklaras brådskande genom ett beslut som fattas med minst fem sjättedelar av de avgivna rösterna. Förslaget lämnas då inte vilande och det kan godkännas med minst två tredjedelar av de avgivna rösterna.»

Som det fremgår av andre ledd, er det etter den finske grunnloven også mulig å vedta grunnlovsendringer etter en hasteprosedyre dersom et flertall på fem sjettedeler fastslår at vilkårene for dette er oppfylt. (Dette er i praksis en ren politisk beslutning.) Grunnlovsendringen kan i tilfelle vedtas med to tredjedels flertall (av de som avgir stemme i plenum), og det er da unntak fra kravet om mellomliggende valg.

I Finland har regjeringen og riksdagsrepresentanter rett til å foreslå endringer i grunnloven, i tillegg til at endringer kan foreslås av foreninger eller grupper ved et medborgerinitiativ. Det kreves i tilfelle at et forslag får mer enn 50 000 underskrifter, jf. grunnloven § 53.

Grunnlovsforslag blir i Finland behandlet av grunnlovskomiteen («grundlagsutskottet»), som utarbeider innstilling til plenum. I forbindelse med komiteens behandling innhentes synspunkter fra sakkyndige og juridiske eksperter, og i enkelte tilfeller bes det også om uttalelse fra regjeringen. Komiteen kan også avholde høringer. Det avholdes en forberedende diskusjon i komiteen, og de øvrige komiteene stiller seg i all hovedsak bak konklusjonene, men det er diskutert om grunnlovskomiteen med dette har for mye makt.

Det er i Finland, som i Norge, krav om et mellomliggende valg og to tredjedels flertall i Riksdagen for at et grunnlovsforslag skal bli endelig vedtatt. I likhet med Sverige har imidlertid Finland krav om vedtak i to omganger av likelydende forslag, før og etter valg, og det er ikke oppstilt noen quorum-regel. Ved førstegangsbehandlinger det tilstrekkelig at Riksdagen ved simpelt flertall vedtar at forslaget skal anses «vilande» og ligge over til endelig behandling etter mellomliggende valg.

Finland har også mulighet for å vedta endringer i grunnloven gjennom en egen hasteprosedyre, hvor det ikke er krav om mellomliggende valg. Dette krever vedtak i Riksdagen om hasteprosedyre med fem sjettedels flertall, men det er ingen konkrete vilkår som må være oppfylt for at hastebehandling skal kunne vedtas. Selve grunnlovsforslaget kan vedtas med to tredjedels flertall i Riksdagen. I Finland er det, i motsetning til i Norge, vanlig at det er regjeringen som utreder og fremsetter grunnlovsforslag. I tillegg er det relativt omfattende saksforberedelse i komité (grundlagsutskottet), herunder innhenting av ekspertuttalelser og juridiske betenkninger. Det er ikke uvanlig at det innhentes uttalelser fra regjeringen som et ledd i komiteens saksforberedelse. Som i Sverige kan grundlagsutskottet foreslå endringer i fremsatte forslag. Men grundlagsutskottet kan i tillegg velge å ikke avgi innstiling om forslag (før første gangs behandling).

6.4 Danmark

Danmarks første grunnlov ble vedtatt i 1849, men den gjeldende grunnloven ble vedtatt i 1953 etter en totalrevisjon.⁷³ Sistnevnte er ikke endret siden den ble vedtatt og trådte i kraft. Endringsprosedyren er nedfelt i § 88. I henhold til denne bestemmelsen kreves det to likelydende beslutninger i Folketinget med ett mellomliggende valg. § 88 har følgende ordlyd:

«Vedtager folketinget et forslag til en ny grundlovsbestemmelse, og regeringen vil fremme sagen, udskrives nyvalg til folketinget. Vedtages forslaget i uændret skikkelse af det efter valget følgende folketing, bliver det inden et halvt år efter den endelige vedtagelse at forelægge folketingsvælgerne til godkendelse eller forkastelse ved direkte afstemning. De nærmere regler for denne afstemning fastsættes ved lov. Har et flertal af de i afstemningen deltagende og mindst 40 pct. af samtlige stemmeberettigede afgivet deres stemme for folketingets beslutning, og stadfæstes denne af kongen, er den grundlov.»

Bestemmelsen innebærer med dette at dersom Folketinget vedtar et grunnlovsforslag ved første behandling, skal det straks skrives ut nyvalg. Dersom forslaget vedtas også ved andre gangs behandling, skal det legges ut for folkeavstemning innen seks måneder etter vedtaket. For at grunnlovsendringen skal endelig vedtas, må et flertall av de som deltok i folkeavstemningen, og minimum 40 prosent av de stemmeberettigede, stemme for endringen. Minst halvparten av de valgte representantene må være til stede ved voteringen i Folketinget. Både først og andre beslutning i Folketinget fattes med simpel majoritet.

Danmark har med dette, i likhet med Norge, krav om mellomliggende valg og en quorum-regel. Sistnevnte innebærer at minst halvparten av representantene i Folketinget må være til stede ved voteringen, og skiller seg dermed fra det norske kravet om tilstedeværelse av to tredjedeler av stortingsrepresentantene. I tillegg har Danmark, i likhet med Sverige, krav om to vedtak i Folketinget med simpel majoritet for at et grunnlovsforslag kan vedtas.

Danmark har imidlertid krav om at det utskrives nyvalg rett etter at et grunnlovsforslag er fremsatt. Dersom forslaget blir vedtatt av Folketinget etter avholdt valg, er det i tillegg et krav om folkeavstemning innen seks måneder før grunnlovsvedtaket kan bli endelig.

Det er ikke vedtatt noen endringer av den gjeldende danske grunnloven siden 1953, og dette antas å ha sammenheng med regelen om nyvalg og obligatorisk folkeavstemning. Utskriving av nyvalg vil alltid innebære en politisk risiko og må antas å medvirke til at det skal mye til at et fremsatt grunnlovsforslag får flertall i Folketinget. I tillegg innebærer kravene som oppstilles til folkeavstemning, i seg selv at terskelen for å endre grunnloven blir høy, og den danske grunnloven regnes som en av de vanskeligste i verden å endre.

6.5 Island

Islands grunnlov er fra 1944 og har siden det blitt endret sju ganger. For å endre Islands grunnlov kreves det to likelydende beslutninger med simpel majoritet – med ett mellomliggende valg. Voteringen følger ordinære quorum-regler, noe som innebærer at minst halvparten av representantene i Alltinget må være til stede og avgi stemme. Forslag til endringer av grunnloven kan fremsettes både ved ordinære og ekstraordinære sesjoner, og det utlyses nyvalg umiddelbart etter at Alltinget har fattet beslutning ved første gangs behandling. Det finnes imidlertid en unntaksregel: Islands grunnlov inneholder en regel om statskirke, og denne kan kun endres etter folkeavstemning. Islands president må bekrefte grunnlovsendringen etter annen gangs behandling, før den trer i kraft.

Endringer i Islands grunnlov er regulert i § 79, som har følgende (engelske) ordlyd:

«Article 79

Proposals to amend or supplement this Constitution may be introduced at regular as well as extraordinary sessions of Althingi. If the proposal is adopted, Althingi shall immediately be dissolved and a general election held. If Althingi then passes the resolution unchanged, it shall be confirmed by the President of the Republic and come into force as constitutional law.

If Althingi passes an amendment to the status of the Church under Article 62, it shall be submitted to a vote for approval or rejection by secret ballot of all those eligible to vote.»

Island har i likhet med Norge krav om mellomliggende valg og krav til quorum ved vedtakelse av grunnlovsendringer. Det er imidlertid den allminnelige quorumregelen som gjelder – det vil si at minst halvparten av medlemmene i Alltinget må være til stede og votere. Som i Danmark oppstilles det et krav om at det utskrives nyvalg umiddelbart etter at et grunnlovsforslag er fremsatt. Som i Sverige er det krav om to vedtak av likelydende forslag, før og etter valget, og det er tilstrekkelig med simpel majoritet i Alltinget ved begge behandlingene.

6.6 Kort om prosedyrene i enkelte andre europeiske land

6.6.1 Nederland

Den nederlandske konstitusjonen er fra 1814 og er sammen med den norske Grunnloven en av verdens eldste. Den er endret ca. 25 ganger siden vedtakelsen. For å kunne endre grunnloven kreves det to beslutninger i parlamentets to kamre, med et mellomliggende valg til underhuset. Ved første behandling kreves det simpel majoritet, og denne etterfølges av at underhuset oppløses og det utskrives nyvalg. Når nasjonalforsamlingen trer sammen igjen, kreves to tredjedels flertall i begge kamre for at grunnlovsforslaget skal vedtas.

6.6.2 Polen

Polens grunnlov er fra 1997 og har blitt endret to ganger siden vedtakelsen. For å kunne endre grunnloven kreves at (likelydende) forslag i nasjonalforsamlingens to kamre vedtas med minst 60 dagers mellomrom.

Ved førstegangsbehandlingkreves det at minst halvparten av medlemmene i underhuset er til stede, og at minst to tredjedeler av representantene stemmer for forslaget. I overhuset kreves at minst halvparten av senatorene er til stede, og at forslaget får absolutt flertall.

Det er egne regler for endring av grunnloven dersom forslagene berører Polen som republikk. I tillegg er det et forbud mot å endre grunnloven dersom det foreligger en unntakstilstand. Det er i tillegg egne regler om endring av endringsprosedyren, hvor det oppstilles en egen, kvalifisert prosedyre.

6.6.3 Ungarn

Ungarns grunnlov (Magyarország Alaptörvénye) er fra 2011. Den har blitt endret et titalls ganger siden vedtakelsen. Grunnloven endres gjennom vedtak i parlamentet der minst to tredjedeler av alle representantene må stemme for. Når parlamentet har vedtatt en endring, skal landets president vurdere om formkravene er oppfylt. Presidenten kan begjære at konstitusjonsdomstolen prøver om formkravene er oppfylt. Dersom domstolen anser at vedtaket er gyldig, skal presidenten undertegne endringen. Det er uttrykkelig forbudt med folkeavstemninger om endring av konstitusjonen.

6.6.4 Latvia

Latvias grunnlov (Satversme) er opprinnelig fra 1922. Den ble gjeninnført som grunnlov i 1991. Den har blitt endret ca. 15 ganger etter det. Grunnloven kan endres av parlamentet eller gjennom en prosedyre med borgerinitiativ. Parlamentet endrer grunnloven ved tre voteringer. Ved voteringen må minst to tredjedeler av alle representantene være til stede, og minst to tredjedeler av de tilstedeværende må stemme for forslaget. Om endringene gjelder statsformen, territoriet, allmenne valg, flaggets utseende eller latvisk som offisielt språk, må det avholdes folkeavstemning. Det samme gjelder om forslag til endring gjelder prosedyren for å endre grunnloven. Endringer godtas i folkeavstemning dersom halvparten av alle stemmeberettigede stemmer for.

6.6.5 Litauen

Litauens grunnlov (Lietuvos Respublikos Konstitucija) er fra 1992. Den har blitt endret noen få ganger etter dette. Forslag til endring av grunnloven kan fremsettes av minst en fjerdedel av representantene i parlamentet eller minst 300 000 velgere. For at et forslag skal bli vedtatt, kreves det to voteringer med to tredjedels flertall i parlamentet. Det skal gå minst tre måneder mellom hver behandling. Om forslaget gjelder endring av første paragraf i grunnloven, som fastsetter at den litauiske stat er en selvstendig, demokratisk republikk, må forslaget vedtas i folkeavstemning der minst tre fjerdedeler av de stemmeberettigede stemmer for. Også visse andre endringer i grunnloven krever folkeavstemning, der de må vedtas med stemmene fra mer en halvparten av de stemmeberettigede. En endringsprosess kan ikke igangsettes dersom det er under ett år siden et tilsvarende forslag ble nedstemt. Grunnloven kan ikke endres ved unntakstilstand eller dersom Litauen er i krig.

6.6.6 Estland

Estlands grunnlov (Eesti Vabariigi põhiseadus) er fra 1992. Den har blitt endret noen ganger etter det og kan endres gjennom tre ulike prosedyrer: en parlamentsprosedyre, en folkeavstemningsprosedyre og en hasteprosedyre. Valg av prosedyre fastsettes i parlamentet etter at saken har vært behandlet tre ganger. Det må gå minst tre måneder mellom første og andre behandling samt minst én måned mellom den andre og tredje behandlingen. Endring ved parlamentsprosedyren forutsetter to beslutninger i parlamentet med ett mellomliggende valg. Valg til parlamentet avholdes normalt hvert fjerde år. Den første beslutningen kan fattes med simpel majoritet, den andre med tre femtedels flertall (av parlamentets medlemmer).

Prosedyren med folkeavstemning benyttes dersom tre femtedeler av parlamentets medlemmer stemmer for dette, og folkeavstemning skal da avholdes innen tre måneder etter vedtaket. I folkeavstemningen må mer enn halvparten av de som stemmer, være for. Folkeavstemningsprosedyren må alltid benyttes dersom endringsforslaget gjelder prinsippene for statsskikken, demokratisk styresett, rettsstaten, jus cogens (folkerettslige bindinger), flaggets utseende, estisk som språk eller prosedyrer for endring av grunnloven.

Endringer kan også skje ved hasteprosedyre dersom minst fire femtedeler av parlamentets medlemmer stemmer for dette. Det er da ikke krav om mellomliggende valg eller folkeavstemning. Endringsforslag kan ikke fremsettes dersom det er under ett år siden et tilsvarende forslag ble nedstemt i parlamentet eller ikke godkjent i folkeavstemning. Grunnloven kan ikke endres ved unntakstilstand eller dersom landet er i krig.

6.7 Oppsummering

Gjennomgangen viser at den norske prosedyren med kun én behandling i parlamentet skiller seg fra reguleringen i mange europeiske land. Et stort flertall av europeiske land har prosedyrer der det kreves (minst) to vedtak i parlamentet med krav om et mellomliggende valg (eksempelvis Sverige, Finland, Danmark, Island og Nederland) eller en mellomliggende tidsperiode (eksempelvis Polen).

Om det kreves kvalifisert flertall, samt om det er fastsatt quorum-regler som regulerer hvor mange av de folkevalgte i parlamentet som må være til stede ved voteringen, varierer.

Alle de nordiske landene har altså prosedyrer med mellomliggende valg. Norge kan imidlertid ikke skrive ut nyvalg og dermed påskynde prosessen for grunnlovsendringer, slik de kan i Sverige og Finland. I Danmark og på Island er det et krav at det skrives ut nyvalg innen en gitt tid etter at forslag til endring av grunnloven er fremsatt. Norge har heller ingen egen hasteprosedyre, slik som i Finland, eller bestemmelser som gjør det mulig å gjøre unntak fra tidsfristen for fremsettelse før valget, slik som i Sverige (hvor det er en frist på ni måneder).

Det er videre kun Norge av de nordiske landene som har en regel om at endringer ikke kan stride mot grunnleggende prinsipper i Grunnloven selv (materiell skranke – også omtalt som «evighetsklausul»), jf. § 121 første ledd tredje punktum: «Dog må en slik forandring aldri motsi denne grunnlovs prinsipper, men bare angå slike modifikasjoner i enkelte bestemmelser som ikke forandrer denne konstitusjons ånd.» Formuleringen om at endringer ikke kan stride mot «ånd og prinsipper» har i praksis ikke utgjort noen reell rettslig skranke. Det er antatt i juridisk teori at dersom et kvalifisert flertall på Stortinget skulle vedta en grunnlovsendring, vil ikke et slikt vedtak kunne underkjennes av Høyesterett som ugyldig på bakgrunn av at det strider mot Grunnloven selv.⁷⁴

Norge skiller seg i tillegg ut når det gjelder regjeringens rolle i den forberedende fasen av grunnlovsforslag. Mens det i Norge i praksis kun er stortingsrepresentanter som formelt fremsetter forslag om endringer av Grunnloven, har regjeringen i de øvrige nordiske land, og særlig i Sverige og Finland, en sentral rolle når det gjelder utredning og utforming av grunnlovsforslag. Dette medfører at grunnlovsforslag generelt har mer omfattende forarbeider enn det som er tilfellet i Norge. I tillegg har regjeringen en langt mer tilbaketrukken rolle i grunnlovsprosedyren enn det som er tilfellet i øvrige land det er naturlig å sammenligne seg med. Stortingsrepresentantenes forslagsrett i Norge står svært sterkt i det komparative perspektiv.