2.2 Endringsprosedyren i Grunnloven
Grunnloven § 121 fastslår
at Stortinget kan vedta forfatningsendring gjennom å endre, tilføye
og oppheve bestemmelser i Grunnloven. Bestemmelsen lyder som følger:
«Viser erfaring at noen
del av denne kongeriket Norges Grunnlov bør forandres, skal forslag
derom fremsettes på første, annet eller tredje storting etter et nytt
valg og kunngjøres ved trykken. Men det tilkommer først det første,
annet eller tredje storting etter neste valg å bestemme om den foreslåtte
forandring bør finne sted eller ei. Dog må en slik forandring aldri
motsi denne Grunnlovs prinsipper, men bare angå slike modifikasjoner
i enkelte bestemmelser som ikke forandrer denne konstitusjons ånd,
og to tredjedeler av Stortinget bør være enige i en slik forandring.
En således vedtatt grunnlovsbestemmelse
underskrives av Stortingets president og sekretær og sendes kongen
til kunngjøring ved trykken som gjeldende bestemmelse i kongeriket
Norges Grunnlov.»
Grunnloven § 121 er
en prosessuell bestemmelse som fastsetter fremgangsmåten for å endre
Grunnloven. Bestemmelsen må sammenholdes med Grunnloven §§ 73 og
76, om krav til deltakelse ved Stortingets behandling av grunnlovsforslag,
og om retten til å fremme grunnlovsforslag.
Etter ordlyden synes
§ 121 å oppstille materielle vilkår for å endre Grunnloven. Den
første setningen «Viser erfaring at […] kongeriket Norges Grunnlov
bør forandres», tilsier at grunnlovsforslag må begrunnes i erfaringsbaserte
behov. Dette utgjør imidlertid ikke en rettslig skranke for hvilke
grunnlovsforslag som kan fremmes eller vedtas. Blant annet har det
blitt omtalt som en «formaning» om ikke å foreslå «umodne og unødige
reformprojekter». Grunnloven
§ 121 fastsetter også at endringer ikke må stride mot Grunnlovens «prinsipper»
eller «denne konstitusjons ånd». Fra begynnelsen av 1900-tallet
har det vært antatt at heller ikke Grunnlovens «ånd og prinsipper»
utgjør en reell rettslig skranke for Stortingets adgang til å endre
Grunnloven. Betegnende er en uttalelse fra konstitusjonskomiteen
i 1923 om at denne delen av bestemmelsen måtte oppfattes «mer som
et fromt ønske enn et bindende rettsbud». Blant
annet på bakgrunn av Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt-1991-173,
kan det fremstå som at domstolene heller ikke kan prøve hvorvidt
et grunnlovsvedtak er i strid med Grunnlovens ånd eller prinsipper.
Dette synes også å være den mest utbredte forståelsen i juridisk
teori. Det er i alle tilfeller en etablert oppfatning at en generasjon
ikke skal kunne binde senere generasjoner til evig tid. De
materielle vilkårene i Grunnloven § 121 kan i praksis ha betydning
som normative politiske argumenter i behandlingen av grunnlovssaker.
Iallfall siden forrige århundreskifte er det også i all hovedsak
denne funksjonen disse vilkårene har hatt.
Det prinsipielt viktigste
elementet i Grunnloven § 121 er at den fastslår hvem som har den
konstituerende makt, altså makten til å fastsette Grunnlovens innhold.
Dette gjenspeiler suvereniteten i staten. Det er den konstituerende
makt, gjennom retten til å gi og endre Grunnloven, som autoriserer
de respektive statsorganene til å utøve offentlig makt. Grunnloven
§ 121 har med dette en overordnet maktfordelingsfunksjon. Til forskjell
fra grunnlovsbestemmelser som fordeler makt horisontalt mellom de
konstituerte statsmaktene, fordeler § 121 makten vertikalt mellom
den konstituerende (konstitusjonsendrende) og de konstituerte statsmaktene. At det er Stortinget som
vedtar grunnlovsendringer, sammenholdt med kravet om mellomliggende
valg, innebærer at det er folket i valg som er den konstituerende
makt. Dette er igjen forfatningens fremste uttrykk for folkesuverenitetsprinsippet,
se nærmere omtale under punkt 7.2 nedenfor.
Grunnlovens vertikale
maktfordeling og plasseringen av suvereniteten var et omstridt spørsmål
i Norge gjennom 1800-tallet, og kulminerte i riksrettssaken mot Selmer-ministeriet
i 1884 som slo fast at det ikke var et krav om kongelig sanksjon
for grunnlovsvedtak. Et krav om kongelig sanksjon for
grunnlovsvedtak ville i praksis gitt Kongen vetorett for grunnlovsendringer. Dette
ville igjen medført en deling av suvereniteten mellom Kongen og
folket, som er grunnleggende forskjellig fra en forfatning basert
på folkesuverenitetsprinsippet. I stedet for at Grunnloven er et
formelt uttrykk for at statsmakten utgår fra folket, blir Grunnloven
en samfunnskontrakt mellom Kongen og folket, som bare kan endres
av disse i fellesskap. I 1878 uttalte også flertallet i protokollkomiteen
på Stortinget at Grunnloven «ikke er en Pagt mellem Folk og Konge,
men en Konstitueringsakt, ved hvilken Folket i Kraft af sin egen
Suverænitet fastsatte sin Statsforfatning». At
kongen heller ikke har suspensivt veto etter analogi fra reglene
i Grunnloven §§ 78 og 79, ble endelig fastslått da nåværende andre
ledd i § 121 ble vedtatt ved grunnlovsendring i juni 1913. Med dette
ble det avklart at den konstituerende makt ikke utøves av kongen
og folket sammen, men av folket alene, gjennom Stortinget.
Kravet om mellomliggende
valg for grunnlovsendringer gjør at Stortinget er avhengig av folket
i valg for å endre Grunnloven. At det er folket i valg som på denne måten
har avgjørende innflytelse på hvorvidt Grunnloven skal endres, medfører
at folket er overordnet konstitusjonen og staten. Dermed er det
også folket som legitimerer Grunnlovens funksjon og formelle status.
Et forslag om å endre
Grunnloven må fremmes innen det tredje stortinget i valgperioden,
og skal da kunngjøres offentlig i trykket form, jf. § 121 første
ledd første punktum. I praksis innebærer dette at forslaget må være
fremsatt før 1. oktober i det tredje året i valgperioden, jf. Grunnloven
§ 68. Et fremsatt grunnlovsforslag kan ikke trekkes tilbake etter
at forslagsfristen er ute og forslagene er kunngjort. Ut over at forslaget må fremmes i Stortinget,
er det ikke særskilte krav til utformingen eller fremsettelsen av
forslaget. Det er likevel en viss praksis for hvordan grunnlovsforslag
utformes, som i stor grad er tradisjonsbetinget, og som bygger på
hvordan allerede gjeldende grunnlovsbestemmelser er utformet. Det
er heller ikke formelle krav til saksbehandlingen forut for fremsettelsen
av forslaget. Dette medfører at det kan være stor variasjon i hvordan
forslagene er utformet, herunder i hvilken grad det er redegjort
for begrunnelsen og bakgrunnen for forslaget, eventuelle alternative
formuleringer, tolkningsspørsmål og konsekvensene av forslaget.
Grunnloven § 121 angir
ikke hvem som kan fremme grunnlovsforslag. Det er imidlertid sikker
rett at stortingsrepresentanter og regjeringen har rett til å fremme
grunnlovsforslag i Stortinget. Dette har tradisjonelt blitt ansett
som en analogisk anvendelse av retten til å fremsette alminnelige
lovforslag etter Grunnloven § 76. Som vist til under punkt 4.2 har
imidlertid ikke regjeringen brukt forslagsretten i nyere tid, sist
i 1976.
Forslaget kan først
vedtas etter neste valg, men senest på det tredje storting i den
påfølgende valgperioden, jf. § 121 første ledd andre punktum. Dette
innebærer at et forslag som ikke vedtas, vil kunne foreslås på nytt
med eventuelle justeringer i den samme valgperioden som det blir
forkastet, slik at det kan behandles på nytt i den påfølgende valgperioden.
Et sentralt element
i Grunnloven § 121 er at Stortinget etter det mellomliggende valget
enten må vedta eller forkaste grunnlovsforslaget. I dette ligger
at Stortinget har plikt til å behandle ethvert fremsatt grunnlovsforslag. Stortinget kan ikke avvise et forslag
uten realitetsbehandling. Til forskjell fra lovforslag, som behandles
av Stortinget to ganger, behandles grunnlovsforslag bare én gang.
At Stortinget etter
valget skal «bestemme om den foreslåtte forandring skal finne sted
eller ei», har blitt forstått som at forslaget som tas opp til votering
må lyde nøyaktig slik det ble fremsatt før valget. Stortinget kan ikke
vedta et endret eller justert forslag. Dette blir praktisert strengt,
slik at det heller ikke er adgang til å foreta rent formelle eller
språklige endringer. I en situasjon der det kunne vært oppnådd grunnlovsmessig
flertall for et fremsatt forslag ved å foreta mindre endringer eller
justeringer i forslaget, må forslaget formelt fremmes på nytt. Det
justerte forslaget kan da først behandles og voteres over etter
et nytt mellomliggende valg. Bakgrunnen for den strenge praksisen
er kravet om mellomliggende valg, og at Stortinget ikke skal vedta
noe annet enn det som har blitt fremlagt for velgerne.
Kravet om mellomliggende
valg, i kombinasjon med at forslaget må være fremsatt senest det
tredje året i valgperioden, er et uttrykk for folkesuverenitetsprinsippet
som skal gi grunnlovsvedtak særlig demokratisk forankring. Det gir
også en forsinkelse i vedtaksprosessen, som har en selvstendig funksjon.
Mens en alminnelig lov kan foreslås, vedtas og sanksjoneres av Kongen
i løpet av (minimum) én ukes tid, kan et forslag om grunnlovsendring
tidligst vedtas om lag ett år etter at forslaget er fremsatt, og
det først når Stortinget er konstituert etter et valg. Forsinkelsen
i seg selv, og vissheten om den, er ment å forebygge forhastede
beslutninger basert på umiddelbare forhold og dermed motvirke vedtak
som kan stå seg dårlig over tid.
For stortingsbehandlingen
etter valget, foreskriver § 121 at «to tredjedeler av Stortinget
bør være enige i en slik forandring». Med dette må det være et kvalifisert flertall
for å vedta en foreslått grunnlovsendring. En konsekvens av dette
er at et mindretall i Stortinget kan hindre at en foreslått grunnlovsendring
blir vedtatt. Det er sikker rett at det er to tredjedeler av representantene som
er til stede som må stemme for forslaget, og ikke to tredjedeler
av det samlede Stortinget. Det kvalifiserte flertallskravet må sees
i sammenheng med kravet til quorum.
Hovedregelen i Grunnloven
er at Stortinget er vedtaksdyktig hvis minst halvparten av Stortingets
medlemmer er til stede. For at Stortinget skal kunne treffe grunnlovsvedtak
må minst to tredjedeler av Stortingets medlemmer være til stede
under behandlingen, jf. Grunnloven § 73. Sammen med det kvalifiserte
flertallskravet, innebærer dette et nominelt minstekrav
om at 76 av Stortingets 169 representanter må stemme for et grunnlovsforslag
for at det skal vedtas.
Med mindre noe annet
fremgår av vedtaket selv, trer en grunnlovsendring i kraft straks
den er vedtatt. Dette skiller grunnlovsvedtak fra alminnelige lovvedtak,
som i utgangspunktet må sanksjoneres av Kongen for å tre i kraft.