8.2 Behov for klart utformede og godt begrunnede forslag
Retten den enkelte stortingsrepresentant
og regjeringen har til å fremme hvilket som helst grunnlovsforslag
og få det behandlet i Stortinget, er en viktig demokratisk rett
som det etter utvalgets syn er nødvendig å hegne om. Dagens ordning
har likevel også noen klare ulemper.
Den lave terskelen for
å fremme grunnlovsforslag og at Stortinget har en plikt til å behandle
alle fremsatte forslag, medfører at velgerne i mange tilfeller får
anledning til å ta stilling til et relativt stort antall grunnlovsforslag
i det mellomliggende valget, ofte med stor innholdsmessig variasjon.
Det er i den norske prosedyren for eksempel ingen krav om at fremsatte
forslag ikke skal være innholdsmessig motstridende. Umiddelbart kan
dette sees som en styrke for folkesuvereniteten, idet folket i valg
kan forholde seg til et friere utvalg av forslag. Velgernes innflytelse
forutsetter imidlertid at det er mulig å orientere seg om hvilke
partier eller kandidater som vil støtte de ulike forslagene, hva
som er den reelle forskjellen på de ulike forslagene, og hvor nærliggende det
er at forslaget kan oppnå tilstrekkelig flertall. Dette er i dag
ikke avklart på tidspunktet for valget. Dersom et forslag er fremmet
av flere representanter fra ett eller flere partier, kan det gi
en indikasjon på om forslaget kan få kvalifisert flertall. Samtidig
er det ikke gitt at partiene representantene tilhører, står bak
forslaget representantene har fremmet. Det forekommer at partifeller av
forslagsstilleren stemmer mot når forslaget kommer opp til votering,
og dette vil ikke velgerne kunne ha noen begrunnet oppfatning om
basert på det fremsatte forslaget alene.
Den gjeldende prosedyren
for å endre Grunnloven oppstiller ingen formelle krav til utredning
eller begrunnelse knyttet til fremsettelsen av grunnlovsforslag. Dette
kan sammenfattes som at det i Norge er en veldig sterk forslagsrett,
samtidig som det i liten grad sikres grundig saksforberedelse i
grunnlovssaker. Enkelte grunnlovsforslag ledsages derfor av svært
knappe begrunnelser og utredningsgrunnlag, som ikke gir særlige føringer
for hvordan endringene skal forstås, eller hvilke konsekvenser som
er tiltenkt. Stortingets administrasjon tilbyr som omtalt under
punkt 3.3 en viss teknisk bistand med utformingen av selve forslaget.
Erfaring fra de tre siste fremsettelsesperiodene (2012, 2016 og
2020) viser imidlertid at forslagsstillere i de aller fleste tilfeller søker
bistand fra Stortingets administrasjon tett opp til forslagsfristens
utløp. Dette medfører at bistanden som gis, i all hovedsak knytter
seg til fremsettelsen av et allerede utarbeidet forslag og dermed
i relativt begrenset grad innebærer bistand med mer generell utredning
i forkant av at forslaget konkret utformes. Mange av forslagene
fremstår dessuten som relativt lite gjennomarbeidet når de oversendes
administrasjonen, og av rent praktiske årsaker er det kun mulighet
for et minimum av språklig og lovteknisk bistand fra administrasjonens side.
I motsetning til det
som ellers gjelder for regelverksendringer, er det for
grunnlovsendringer heller ikke krav til offentlig høring.
En konsekvens av dette
er at grunnlovsteksten i et vedtatt endringsforslag kan gi opphav
til en del tolkningsspørsmål. Dersom prosedyren la bedre til rette
for en grundig utredning, som igjen ble gjenspeilet i begrunnelsen
for forslaget, ville det etter utvalgets syn kunne bidra til å klargjøre
formålet med forslaget og hva man ønsker å oppnå med det. Det vil
også kunne utdype og presisere hvordan ulike ord og uttrykk skal
forstås, samt avklare avgrensninger og gi konkret veiledning for vurderinger.
I enkelte tilfeller kan det være tilsiktet at elementer i bestemmelsen
skal gi et større tolkningsrom, men dette vil i tilfelle kunne presiseres
og begrunnes. Utvalget mener derfor det i større grad bør tilstrebes
at forslag er grundigere utredet før de formelt fremsettes. Det
stilles etter dagens ordning ingen formelle krav til kvalitetssikring
eller nærmere «kvalifisering» av et fremsatt grunnlovsforslag etter
at det er formelt fremsatt. Det at fremsatte grunnlovsforslag går
direkte til behandling i det påfølgende stortinget, kan fremstå
noe inkonsekvent hvis grunnlovsprosedyren sammenlignes med prosedyren
for ordinære lovvedtak. Til forskjell fra grunnlovsforslag går ikke
et lovforslag direkte til endelig behandling. Lovforslag må i henhold
til Grunnloven § 76 andre ledd først bli «antatt» av Stortinget,
som innebærer at det behandles og vedtas av Stortinget. Etter minst
tre døgn skal Stortinget igjen godkjenne eller forkaste forslaget
som ble «antatt». Hvis forslaget godkjennes, er det endelig vedtatt.
Hvis det forkastes (med tilføyde «anmerkninger»), går det til tredje
gangs behandling, hvor det eventuelt kan antas «med de nevnte anmerkninger».
Kravet om et slikt dobbeltvedtak skal bidra til forsvarligheten
i saksbehandlingen, blant annet gjennom muligheten for å identifisere
og korrigere feil eller mangler av både innholdsmessig og lovteknisk karakter,
før det treffes endelig vedtak. En slik kvalitetssikring ligger
ikke i vedtaksprosedyren slik den er regulert i Grunnloven § 121.
Som nevnt ovenfor under
punkt 2.2 er bestemmelsen i Grunnloven § 121 om at Stortinget kun
kan vedta forslag som ble fremmet før det mellomliggende valget, tolket
dithen at det ikke kan gjøres endringer eller korrigeringer i forslaget
etter at det er formelt fremsatt. Selv om et forslag ville kunnet
oppnå 2/3 flertall med relativt små justeringer, innebærer eventuelle
endringer at grunnlovsforslaget må fremsettes på nytt – og først
vil kunne behandles og vedtas etter et nytt mellomliggende stortingsvalg.
Dette er tolket slik at det heller ikke kan foretas rent språklige
rettelser i det opprinnelige forslaget. I kombinasjon med at grunnlovsforslag
ofte fremstår som sparsommelig utredet, kan dette medføre at forslag stemmes
ned ene og alene fordi de ikke er formulert på en tilstrekkelig
klar måte – selv om det i utgangspunktet er flertall på Stortinget
for det materielle innholdet. Motsatt kan det også skje at forslag
som har begrensede forarbeider, blir vedtatt. I slike tilfeller
vil domstolene kunne få et større tolkningsrom enn det forslagsstillerne
og Stortinget ønsket, fordi forarbeidene ikke gir konkrete holdepunkter
for tolkningen. Dette overlater en større del av rettsanvendelsen
til domstolenes og forvaltningens skjønn – på bekostning av lovgivers
«kontroll» med innholdet og rekkevidden av forslaget.
Det kan videre hevdes
å være en demokratisk svakhet ved dagens ordning at stortingsbehandlingen
etter valget kan medføre at forslaget får et annet rettslig innhold
enn opprinnelig tiltenkt, selv om forslaget til grunnlovstekst er
det samme. Fremsatte forslag vil kunne bli supplert med merknader
fra representantene under komitébehandlingen, som ikke nødvendigvis
er i samsvar med den opprinnelige intensjonen fra forslagsstillerne.
Muligheten for dette vil nok være større for forslag som er knapt
begrunnet, enn forslag som er mer utførlig begrunnet og utredet.
Det er imidlertid også eksempler på at forslag som er grundig utredet
og begrunnet, med klare føringer for tolkningen, har fått et noe annet
eller justert rettslig innhold som følge av stortingsbehandlingen
etter valget. Det kan argumenteres for at muligheten for å endre
det reelle rettslige innholdet i forslaget gjennom behandlingen
etter valget står i et visst spenningsforhold til prinsippet om
at det er folket i valg som skal ta stilling til om et grunnlovsforslag bør
vedtas eller ikke. Dette har også en side til kravet om identitet
mellom forslaget som fremsettes, og forslaget som eventuelt vedtas
etter valget, som skal ivareta at velgerne vet hva de eventuelt
tar stilling til.