7.5 Utredning og begrunnelse – utforming av forslag
I den norske grunnlovstradisjonen
har grunnlovsbestemmelser og grunnlovsforslag ofte en ganske generell
og kortfattet utforming. Prosedyren
for å endre Grunnloven oppstiller ingen formelle krav til utredning eller
begrunnelse knyttet til fremsettelsen av grunnlovsforslag.
Gitt den norske grunnlovstradisjonen
har omfanget av utredning og den nærmere begrunnelsen for forslaget
betydning i flere sammenhenger:
For det første har det
betydning for hvilken kontroll forslagsstilleren har over realiseringen
av den politiske ideen forslaget bygger på. Jo klarere føringer
for forståelsen og tolkningen av et forslag som gis i forarbeidene,
jo mindre rom er det for å avvike fra denne tolkningen ved den senere
anvendelsen av bestemmelsen.
For det andre har det
betydning for folket i valg og dets mulighet til å ta en informert
beslutning om de fremsatte grunnlovsforslagene. Dersom folket skal
kunne ta reelle, informerte valg knyttet til et fremsatt grunnlovsforslag,
må innholdet i og konsekvensene av forslaget være klare og lett
tilgjengelige.
For det tredje har det
betydning for de konstitusjonelle maktforholdene, mellom Stortinget
som grunnlovsgiver og Stortinget som lovgiver og mellom Stortinget
og regjeringen, og for domstolene. Avhengig av hvilken type grunnlovsbestemmelse
det gjelder, vil manglende utredning og knapp begrunnelse kunne
overlate til andre enn Stortinget som grunnlovsgiver å nærmere fortolke
det rettslige innholdet i bestemmelsen. Dette vil i siste instans innebære
en forskyvning av makt fra den lovgivende til den dømmende makt.
For det fjerde har det
betydning for den rettslige forutsigbarheten for både statsmaktene
og folket. Som nevnt ovenfor vil et grundig forarbeid gi føringer
for tolkningen og anvendelsen av bestemmelsen. Jo klarere og mer
utfyllende forarbeider, jo mer forutsigbart vil det være hvordan
en grunnlovsbestemmelse blir tolket og anvendt. Grunnlovsbestemmelser
kan naturligvis overlate et større tolkningsrom eller skjønn til
rettsanvenderen, men dette bør i så fall være overveid.
For det femte kan utredninger
og begrunnelser samt eventuelle høringer ha betydning for Grunnlovens legitimitet,
inkludert legitimiteten til statsmaktenes praktisering og anvendelse
av Grunnloven, men også for borgernes krav overfor staten basert
på grunnlovfestede rettigheter.
Rekkefølgen i saksbehandlingen
har også betydning for hvordan et grunnlovsforslag utredes og begrunnes,
og dermed igjen for hvor omfattende og klare forarbeidene til det
endelige vedtaket blir. Vilkåret om at Stortingets eventuelle grunnlovsvedtak
må ha nøyaktig samme ordlyd som grunnlovsforslaget som ble fremsatt i
den foregående valgperioden, begrenser hva som kan oppnås gjennom
den parlamentariske behandlingen av et grunnlovsforslag etter at
det er formelt fremsatt. Etter gjeldende prosedyre er det ikke mulig
å rette eventuelle feil eller mangler etter at forslaget er fremmet,
og behandlingen gir heller ikke mulighet for endringer på grunnlag
av politiske kompromisser – som igjen ville kunnet gi grunnlovsmessig
flertall for et forslag. Dette er nok en viktig årsak til at grunnlovsforslag
i dag ofte fremmes i flere alternative versjoner. Dette gir en uoversiktlig
situasjon som gjør det praktisk svært vanskelig for velgerne å øve
innflytelse gjennom valget.
Stortingets behandling
etter valget kan riktignok i en viss utstrekning kompensere for
manglende utredning av forslaget før det ble formelt fremsatt, særlig gjennom
komitébehandlingen. Merknader i komitéinnstillingen om
hva forslaget går ut på, og hvordan det skal forstås, kan bidra
til enkelte avklaringer og presiseringer. Dette endrer imidlertid
ikke at Stortinget er bundet av ordlyden i det fremsatte forslaget.
Det er derfor klare begrensninger i hva som kan oppnås gjennom behandlingen
etter valget. Det kan også hevdes at slike «etterarbeider» utarbeidet
av andre enn den eller de som fremsatte forslaget, vanskelig på
en fullgod måte kan reflektere forslagsstillernes opprinnelige intensjon
og begrunnelse bak forslaget.
Utfylling og presisering
av forslaget under komitébehandlingen kan i enkelte tilfeller medføre
at bestemmelsen faktisk får et annet eller mer utførlig rettslig
innhold enn den opprinnelig hadde. Dette kan igjen hevdes å stå
i et spenningsforhold til at folket i valg har kunnet ta stilling
til forslaget.