Søk

Innhold

Merknad

Klikk HER for vedlegg i pdf

7. Revisjon av Stortingets administrasjon

7.1 Innledning

I dag er det Riksrevisjonen som reviderer Stortingets administrasjon. Revisjonsoppdraget innebærer en finansiell revisjon, som omfatter regnskapsbekreftelse av det totale budsjettvedtaket for administrasjonen. Innretningen av den finansielle revisjonen er i hovedsak tilsvarende som for andre statlige virksomheter. Revisjonen omfatter ikke virksomhetsstyringen generelt.

For revisjonen av Stortingets administrasjon er det administrasjonen og Stortingets presidentskap som er den ansvarlige part. Stortinget i plenum er bruker av revisjonen. I praksis legges ikke revisjonen frem for Stortinget i plenum, men det kan skje der revisjonen har kritiske merknader.174

Tilskuddene til partigruppene reguleres av retningslinjer vedtatt i Stortinget og revideres hos tilskuddsmottaker av ekstern revisor. Stortinget utarbeider også tilskuddsbrev for disse, og krav til rapportering er redegjort for gjennom retningslinjene som det vises til. Det leveres årsregnskap med revisorberetning som publiseres på stortinget.no for alle partigrupper.

Utvalget har vurdert to hovedspørsmål, som behandles i det følgende. Det første er om det bør etableres en internrevisjon i Stortingets administrasjon, og det andre er hvordan den eksterne revisjonen av Stortingets administrasjon bør innrettes for fremtiden.

174. Revisjonen av byggeprosjektet P26 ble behandlet av Stortinget i plenum, jf. Innst. 486 (2016–2017).

7.2 Internrevisjon

7.2.1 Bakgrunn

Spørsmålet om å etablere en internrevisjon ble senest vurdert av en prosjektgruppe som i 2016 konkluderte med at det på daværende tidspunkt ikke var riktig å etablere en internrevisjon.175 I og med at dette utvalget skal utrede og fremme forslag til mer effektive rutiner for kontroll og revisjon av Stortingets administrasjon, er det naturlig at dette spørsmålet nå vurderes på nytt.

I henhold til bestemmelsene om økonomistyring i staten kan en virksomhet bruke internrevisjon som en del av virksomhetens system for styring og kontroll.176 Virksomheter som har samlede utgifter eller inntekter på over 300 mill. kroner, skal vurdere å bruke internrevisjon. Finansdepartementet har i rundskriv fastsatt krav til en virksomhets vurdering av innføring av internrevisjon og krav til innretting av internrevisjon i statlige virksomheter.177 Rundskrivet gjelder for alle statlige forvaltningsorganer, men ikke departementene eller Stortinget.178 Dette er likevel ikke til hinder for at Stortinget foretar en vurdering av behovet for internrevisjon og eventuelt etablerer en internrevisjon i samsvar med rundskrivet.

Tilpasningene i «Reglement for økonomistyring i staten» og «Bestemmelser om økonomistyring i staten» som er gjort for Stortinget, er svært begrensede, og i all hovedsak gjelder dette regelverket også for Stortinget.179 Det vil derfor være relevant for Stortinget å vurdere bruk og etablering av internrevisjon ut fra kravene i felles administrativt regelverk for økonomistyring i staten.

Utvalget tar dette som utgangspunktet for vurderingen av hvordan en internrevisjon skal innrettes, og for vurderingen av om det bør etableres en internrevisjon.

175. Dokument 18 (2017–2018) s. 44–45.

176. En uavhengig funksjon som gjennom overvåking, evaluering og forbedring bidrar til at virksomheten har gode prosesser for ledelse, risikostyring og kontroll.

177. Rundskriv R-117.

178. Reglement for økonomistyring i staten § 2.

179. Dokument 18 (2017–2018).

7.2.2 Innretningen av en internrevisjon i Stortingets administrasjon

Internrevisjonen skal være organisatorisk knyttet til virksomhetens leder, som vil være Stortingets direktør. Plasseringen skal sikre internrevisjonen uavhengighet fra nivåene under virksomhetslederen og fra de områdene og prosessene som skal revideres.

Internrevisjonens mandat skal være fastsatt i instruks fra virksomhetslederen, eventuelt fra en overordnet myndighet som i Stortingets tilfelle vil være presidentskapet. Instruksen skal klargjøre funksjonens uavhengighet, herunder avklare myndighet og ansvar. Internrevisjonen skal ledes av en internrevisjonssjef. Ved vurdering av modeller for organisering av internrevisjonstjenesten må det særlig legges vekt på at tjenesten skal ha nødvendig kompetanse og ressurser, og at den organiseres slik at den kan opprettholde tilstrekkelig kompetanse.

7.2.3 Utvalgets vurderinger

Utvalget viser til at Stortinget har et høyt drifts- og investeringsbudsjett, i underkant av 1,6 mrd. kroner i 2019, hvorav om lag 26 pst. utgjorde investeringsbudsjettet. Dette er langt over beløpet på 300 mill. kroner, som i henhold til bestemmelsene om økonomistyring i staten er grensen for at statlige virksomheter skal vurdere om å etablere en internrevisjon. Regnskapet for 2019 viser at 52 pst. av driftsregnskapet gikk til lønn og godtgjørelse til representantene. Det er i tillegg et stort omfang av kostnadsrefusjon som indikerer et behov for en mer uavhengig internkontroll enn hva som er tilfellet i dag.

Hvordan Stortinget styres og kontrolleres, får stor offentlig oppmerksomhet. Stortinget vil kontinuerlig ha en betydelig omdømmerisiko.

Utvalget viser til at både størrelsen på utgiftene, risiko for feil og mislighold og omdømmerisiko tilsier at det er behov for å styrke risikostyringen og kontrollen i Stortingets administrasjon. Nåværende ekstern revisor har påpekt at den finansielle revisjonen av Stortinget reiser flere unike problemstillinger som ekstern revisor vanligvis ikke møter. Hvis det for eksempel avdekkes forhold som involverer representanter, kan slike saker være vanskelige å håndtere for ekstern revisor. Det er grunn til tro at en internrevisjon vil kunne håndtere slike tilfeller mer effektivt og på en god måte.

Utvalget mener at Stortingets administrasjon bør etablere en internrevisjon. Det er ikke naturlig for utvalget å anbefale en konkret innretning av internrevisjonen. Dette må blant annet bero på en nærmere vurdering av kvaliteten på internkontrollen og virksomhetens risikoområder. Hensett til Stortingets særegne virksomhet mener likevel utvalget at internrevisjonen bør innrettes slik at det ansettes en internrevisjonssjef i Stortingets administrasjon.

7.3 Ekstern revisjon av Stortingets administrasjon

7.3.1 Grunnleggende krav til den eksterne revisjonen

For offentlig revisjon og revisjon generelt er det grunnleggende krav til revisors uavhengighet og revisjonskvalitet. I henhold til de internasjonale standardene for offentlig revisjon (ISSAI-ene) og de internasjonale standardene for privat revisjon (ISA-ene) er tillit og uavhengighet fundamentalt for enhver revisjon og verifikasjon. Standardene omfatter også hvordan uavhengighet kan utfordres, og hva som må til for å beskytte revisors uavhengighet.

Riksrevisjonen, som i dag har regnskapsrevisjon av Stortingets administrasjon, skal utføre sine oppgaver uavhengig og selvstendig, og den bestemmer selv hvordan arbeidet skal innrettes og organiseres.180 Stortinget fastsetter generelle rammer for Riksrevisjonens virksomhet, rettslig og økonomisk. Ved plenarvedtak kan Stortinget pålegge Riksrevisjonen å iverksette bestemte undersøkelser. Denne retten har sjelden blitt brukt, og Riksrevisjonen opptrer fullt ut uavhengig i utførelsen av undersøkelsen. Riksrevisjonen følger de internasjonale standardene for offentlig revisjon så fremt de ikke står i motstrid med lov og instruks for Riksrevisjonen.

Revisjonen av Stortingets administrasjon er ikke eksplisitt omtalt i lov eller instruks for Riksrevisjonen. Spørsmålet ble ikke drøftet av Frøiland-utvalget eller av kontroll- og konstitusjonskomiteen da ny lov for Riksrevisjonen ble vedtatt i 2004.

Utvalget ser at det kan stilles spørsmål ved at Riksrevisjonen fører kontroll med Stortinget. I henhold til fo. §§ 9 a og 9 b har presidentskapet det overordnede ansvaret for administrative saker, herunder forsvarlig økonomiforvaltning. Dette innebærer at presidentskapet er ansvarlig part når det gjelder revisjonen av Stortingets administrasjon, samtidig som Stortinget er bruker av Riksrevisjonens rapporter fra revisjonen av forvaltningen. Slik utvalget ser det, kan disse ulike rollene utfordre Riksrevisjonens uavhengighet i revisjonen av Stortingets administrasjon.

International Organization of Supreme Audit Institutions (INTOSAI) har utarbeidet flere dokumenter som omhandler grunnleggende prinsipper for velfungerende riksrevisjoner.181 Det dreier seg om å ha en funksjonell og organisatorisk uavhengighet som er nødvendig for å kunne utføre oppgavene objektivt og effektivt, uten ekstern påvirkning. Riksrevisjonens uavhengighet er tydelig omtalt i lov om Riksrevisjonen, og Riksrevisjonens uavhengighet overfor forvaltningen er godt dokumentert. Spørsmålet om hvorvidt Riksrevisjonens uavhengighet som revisor for Stortinget kan bli utfordret, er ikke drøftet.

Revisjonsfirmaer kan etablere kvalitetskontrollsystemer basert på ISQC 1, og de fleste større firmaer følger denne standarden. Det innebærer at de jevnlig foretar evaluering av at revisjonsfirmaet/riksrevisjonen har et velfungerende kvalitetskontrollsystem. Riksrevisjoner følger en standard som er bygget på ISQC 1.182 På dette grunnlag er det ikke grunn til å tro at det vil være kvalitetsforskjeller avhengig av om det er Riksrevisjonen eller et revisjonsfirma som reviderer Stortingets administrasjon.

180. Lov om Riksrevisjonen § 2.

181. Blant annet INTOSAI P1, The Lima Declaration of Guidelines on Auditing Precepts.

182. ISSAI 140 Quality Control for SAIs.

7.3.2 Modeller for ekstern revisjon

7.3.2.1 Innledning

Utvalget har vurdert to hovedmodeller for den eksterne revisjonen av Stortingets administrasjon (modell 1 og 2), og hvem som skal forestå den eksterne revisjonen. Den viktigste forskjellen mellom de to modellene er omfanget av hva revisor kan risikovurdere. For øvrig er modellene i utgangspunktet like, og når det gjelder revisjonskommunikasjonen, vil prosedyrer og rutiner være like for begge modellene. Offentlig revisjon omfatter minst tre sentrale parter: revisor, den ansvarlige part og bruker. Stortingets administrasjon og presidentskapet vil være ansvarlig part, og Stortinget i plenum er bruker av revisjonsresultatene. Utvalget peker på at dette innebærer at revisjonsberetninger for Stortingets administrasjon der det fremgår kritikk, må behandles av Stortinget i plenum.183

183. Dette vil være i tråd med anbefalinger fra arbeidsgruppen i Innst. 406 (2017–2018).

7.3.2.2 Finansiell revisjon (modell 1)

Den første modellen innebærer finansiell revisjon, inklusive kontroll av etterlevelse av administrativt regelverk som gjelder for økonomiforvaltningen i Stortingets administrasjon. Denne modellen tilsvarer revisjonen som Riksrevisjonen i dag gjennomfører av Stortingets administrasjon. Revisjonsoppdraget har følgende mål for den årlige revisjonen:

  • å oppnå betryggende sikkerhet for at årsregnskapet som helhet er avlagt i samsvar med regelverk for statlig økonomistyring og ikke inneholder vesentlig feilinformasjon, hverken som følge av misligheter eller utilsiktede feil.

  • å konkludere på om de disposisjoner som ligger til grunn for regnskapet, er i samsvar med Stortingets vedtak og forutsetninger og gjeldende regelverk, og om disposisjonene er akseptable ut fra normer og standarder for statlig økonomiforvaltning med de tilpasninger som gjelder for Stortingets administrasjon.

Revisjonen gir en mening om regnskapet og konkluderer på om disposisjonene som ligger til grunn for regnskapet, er i samsvar med Stortingets vedtak og forutsetninger og gjeldende regelverk. Videre undersøker revisjonen om disposisjoner er akseptable ut fra normer og standarder for statlig økonomiforvaltning, med de tilpasninger som gjelder for Stortingets administrasjon. Revisjonen er avgrenset til å gjennomføre kontroller av administrativt regelverk knyttet til økonomiske disposisjoner for budsjettvedtak fattet av Stortingets administrasjon. Det betyr at revisor ikke gjennomfører risikovurderinger ut over disse temaene. Saksområdene som det kan gjennomføres risikoanalyser av, vil være færre enn for modell 2. Dette begrenser antallet kontrollhandlinger som kan være aktuelle å gjennomføre.

Fordelen med denne modellen er at den gir en fullverdig finansiell revisjon, samtidig som den er avgrenset og dermed muligens enklere å administrere enn modell 2. Ulempen med denne modellen er at Stortingets administrasjon vil ha en mindre omfattende revisjon enn øvrige statlige virksomheter. Stortingets administrasjon vil ikke være gjenstand for kritiske gjennomganger av virksomheten på lik linje med øvrige statlige virksomheter. Dette gjelder blant annet saksområder som informasjonssikkerhet og virksomhetsstyring, herunder risikostyring og internkontroll i Stortingets administrasjon. Med denne modellen vil Stortingets administrasjon være mer avhengig av at det også etableres en velfungerende internrevisjon for å sikre god styring og kontroll med virksomheten.

7.3.2.3 Finansiell revisjon og revisjon av virksomhetsstyringen (modell 2)

Denne modellen innebærer revisjon av virksomhetsstyringen i Stortingets administrasjon, i tillegg til den finansielle revisjonen som er beskrevet i modell 1.

Riksrevisjonen gjennomfører allerede i dag kontroller som går ut over det å gi en mening om regnskapet. Et tydeligere mandat vil gi revisjonen anledning til å utvide området for risikoanalyser ut over etterlevelse av det administrative regelverket som regulerer økonomiske forhold. Ved avdekket risiko kan det være aktuelt å kontrollere informasjonssikkerhetsområdet, prosedyrer og rutiner for internkontrollen, etterlevelse av regelverket for anskaffelser, herunder anskaffelsesprosessen, om anskaffelsen har tilstrekkelig kvalitet til å dekke behovet som den var ment å dekke, og om kostnader og nytte ved anskaffelsen er rimelige.

Fordelene med denne modellen må særlig ses i sammenheng med at Stortingets administrasjon forvalter et betydelig budsjett. Det er derfor viktig med et tydelig revisjonsoppdrag som gir revisor mulighet til å gjennomføre bredere risikoanalyser og deretter gjennomføre nødvendige kontroller. Manglende etterlevelse av det administrative regelverket eller svak styring og kontroll med gjennomføringen av budsjettet kan svekke organisasjonens omdømme. Denne modellen vil styrke kontrollen med Stortingets administrasjon og på den måten øke tilliten til organisasjonen.

7.3.3 Alternativer for hvem som kan være ekstern revisor

Riksrevisjonen har betydelig kompetanse på offentlig revisjon, og vil kunne utføre revisjonsoppdrag i samsvar med begge modeller med høy revisjonskvalitet. Det kan være en utfordring at Riksrevisjonen har flere ulike roller overfor Stortinget, noe som kan gi grunnlag for å problematisere revisors uavhengighet.

Et privat revisjonsfirma kan også påta seg et revisjonsoppdrag som dekker innholdet i begge modellene, og det må antas at et revisjonsfirma i begge tilfeller vil kunne utføre oppdraget med høy kvalitet. Grunnlaget for utførelsen av oppdraget må avtales. Revisor må forholde seg til revisorloven og relevante standarder for gjennomføring av oppdraget og forsikre seg om at forhåndsbetingelsene for en revisjon er til stede. Det må foreligge en felles forståelse mellom revisor og ledelsen (direktør) og, der det er relevant, dem som har overordnet ansvar for styring og kontroll (presidentskapet/Stortinget), om at vilkårene for revisjonsoppdraget er til stede. Betydningen av tillit, særlig for et større revisjonsfirma som har et «merkenavn», vil trolig medvirke til at god kompetanse blir prioritert til revisjonsoppdraget for Stortingets administrasjon. En fordel er at et slikt revisjonsfirma vil være uavhengig fra Stortinget, og oppfattes som det, på samme måte som når firmaet utfører andre oppdrag.

7.3.4 Utvalgets vurderinger

I mandatet for utvalget er det pekt på behovet for mer effektive rutiner for kontroll og revisjon av administrasjonens virksomhet. Dette behovet bygger bl.a. på erfaringene fra byggeprosjektet Prinsens gate 26.

Hvordan Stortinget styres og kontrolleres, får stor offentlig oppmerksomhet. Stortinget vil kontinuerlig ha en betydelig omdømmerisiko. Det stilles strenge krav til transparens og offentlig innsyn i statlig styring og bruken av offentlige midler Etter utvalgets syn er det grunn til å mene at modell 2 vil gi både ansvarlig part og bruker mer relevant informasjon om virksomhetsstyringen i Stortingets administrasjon.

Utvalget mener det er et sentralt argument for å tydeliggjøre en utvidelse av revisjonsoppdraget i tråd med modell 2 at Stortingets administrasjon da vil bli revidert ut fra tilsvarende prinsipper som øvrige statlige virksomheter. Forvaltningsutviklingen og ikke minst digitaliseringen og elektronisk kommunikasjon har medført at risikobildet i virksomheter endrer seg. Det blir derfor enda viktigere at revisor har muligheter til å gjøre risikovurderinger av alle underliggende saksforhold som til enhver tid er relevante for å sikre god styring av virksomheten.

Utvalget ser at en utvidelse av revisjonsoppdraget, i tråd med modell 2, i praksis kan innebære en viss økning av revisjonsomfanget.

I henhold til definisjonen av forvaltningsrevisjon i lov om Riksrevisjonen skal Riksrevisjonen gjennomføre systematiske undersøkelser av økonomi, produktivitet, måloppnåelse og virkninger ut fra Stortingets vedtak og forutsetninger. Det vurderes som lite aktuelt å gjennomføre forvaltningsrevisjoner av produktivitet og måloppnåelse for Stortingets administrasjon. Forvaltningsrevisjon kan imidlertid bli aktuelt for virksomhetsstyringen. Det gjelder for eksempel spørsmål om hvorvidt anskaffelser er gjennomført slik at de både sikrer riktig kvalitet og sparsommelighet. Det kan også omfatte revisjoner som belyser hvorvidt Stortinget har et godt styringssystem, inklusive internkontroll som sikrer en forsvarlig økonomiforvaltning og god styring av virksomheten, herunder god informasjonssikkerhet.

Hvor mye revisjonsomfanget vil øke per år med et revisjonsoppdrag i tråd med modell 2, avhenger av risikoanalysene revisjonen gjennomfører, og om disse avdekker reell risiko som revisor må følge opp. For statlige virksomheter generelt er det ikke vanlig at det årlig avdekkes risiko som krever kontroller ut over det som per i dag dekkes av målet med Riksrevisjonens kontroll av Stortingets administrasjon. I tillegg vil en god internkontroll og -revisjon redusere behovet for kontroll av saksforhold fra ekstern revisor. Slik det er redegjort for ovenfor, mener utvalget at det bør etableres en internrevisjon i Stortingets administrasjon.

Utvalget mener at revisjonen av Stortingets administrasjon bør innrettes i tråd med modell 2, slik at den omfatter finansiell revisjon og revisjon av virksomhetsstyringen.

Når det gjelder spørsmålet om hvem som bør revidere Stortingets administrasjon, mener utvalget at de avgjørende hensynene må være uavhengighet og revisjonskvalitet.

Utvalget viser til at det kan stilles spørsmål ved Riksrevisjonens uavhengighet overfor Stortingets administrasjon. Riksrevisjonen er et organ under Stortinget og mottar sitt budsjett etter innstilling fra Stortingets presidentskap. Samtidig som Riksrevisjonen reviderer Stortingets administrasjon, er det Stortingets presidentskap som oppnevner revisor for Riksrevisjonen og mottar revisjonsrapporten. Stortinget behandler i tillegg Riksrevisjonens rapporter.

I litteraturen er dette spørsmålet drøftet i tilfeller der den nasjonale revisjonsmyndigheten er lagt under regjeringen. INTOSAI mener at uavhengigheten må være regulert. Dette er tilfellet for Riksrevisjonen, som har juridisk status som uavhengig. Det er et grunnleggende prinsipp at revisor skal være objektiv. Selv om Riksrevisjonen er en frittstående og uavhengig institusjon, kan den nære relasjonen mellom Stortinget og Riksrevisjonen være egnet til å påvirke den enkelte revisors objektivitet.

Med dette ser utvalget at det kan være grunner som tilsier at Riksrevisjonen ikke bør være ekstern revisor for Stortingets administrasjon.

Utvalget viser til at et revisjonsfirma vil stå i en helt uavhengig stilling overfor Stortingets administrasjon, på samme måte som overfor andre virksomheter firmaet reviderer. Utvalget viser også til at det ikke er holdepunkter for at det vil være avgjørende forskjeller i revisjonskvalitet mellom Riksrevisjonen og et større revisjonsfirma, for den revisjonen som er aktuell for Stortingets administrasjon. Revisjonskvalitet avhenger av at revisjonsfirmaet har kvalitetssikringssystemer som på alle variabler sikrer revisjonskvalitet, herunder tilstrekkelig kompetanse og revisjonsteknologi. Med unntak av Sverige gjennomføres revisjonen av parlamentene i andre nordiske land av revisjonsfirmaer.

På den annen side har Riksrevisjonen betydelig erfaring med revisjon av Stortinget og offentlig forvaltning, og Riksrevisjonens arbeid holder høy kvalitet. Det er videre en fordel om revisor av Stortingets administrasjon har forståelse av og kunnskap om politiske prosesser og Stortingets særegenhet. Utvalget har vurdert om det er forenelig med Grunnloven § 75 bokstav k at andre enn Riksrevisjonen reviderer Stortingets administrasjon. Stortingets regnskap er en del av statsregnskapet og er dermed omfattet av ordlyden «statens regnskaper» i Grunnloven § 75 k. Dette kan tale for at Riksrevisjonen ikke kan fratas sitt revisjonsoppdrag overfor Stortingets administrasjon uten grunnlovsendring. Det sentrale med § 75 k er likevel at Stortinget som bevilgende myndighet oppnevner revisorer for å kontrollere pengebruken hos statsmaktene som er mottaker av bevilgningene. Det er Stortingets kontrollbehov, med utgangspunkt i de konstitusjonelle ansvarsforholdene, som er det grunnleggende rasjonale bak ordningen. I Riksrevisjonens egen utredning om ny lov og instruks for Riksrevisjonen av april 2000, punkt 5.2.1, fremgår det i tilknytning til spørsmål om revisjon av Stortinget at det med «statens regnskaper» var ment «regnskap avlagt av de konstitusjonelt ansvarlige personer». Videre på samme sted fremgår det at Riksrevisjonen har revisjonsansvar for Stortinget og Stortingets eksterne organer, unntatt seg selv, fordi disse har et eget kapittel i statsregnskapet, men at revisjonen av disse har et «annet preg enn øvrige kontroller av statsregnskapet ettersom regnskapene etter sin art ikke er underlagt konstitusjonell kontroll (ingen statsråd kan stilles til ansvar for disponering av midlene)». De hensyn Grunnloven § 75 k bygger på, tilsier dermed ikke at Stortingets administrasjon må revideres av Riksrevisjonen. Spørsmålet om hvorvidt andre enn Riksrevisjonen kan revidere Stortingets administrasjon, har også nylig blitt vurdert av arbeidsgruppen for Riksrevisjonens rapport om byggeprosjektet Prinsens gate 26, mv. i Dokument 18 (2017–2018). Arbeidsgruppen konkluderte med at «spørsmålet er usikkert», og det ble henvist til at Grunnloven uansett kan endres.184

Utvalget deler oppfatningen om at spørsmålet er usikkert. Samtidig vil utvalget vise til at Stortingets eget syn tillegges betydelig vekt ved tolkningen av grunnlovsbestemmelser som regulerer statsmaktenes arbeidsmåte eller innbyrdes kompetanse. Trolig vil dette være avgjørende for om Grunnloven § 75 k er til hinder for at andre enn Riksrevisjonens reviderer Stortingets administrasjon.

Utvalget har ikke kommet til en entydig konklusjon på spørsmålet om hvorvidt revisjonen av Stortingets administrasjon kan og bør overlates til andre enn Riksrevisjonen, i praksis et privat revisjonsfirma. Hvis Riksrevisjonen fortsatt skal være revisor for Stortingets administrasjon, er det avgjørende å sikre at revisjonsoppdraget kan utføres uavhengig og upartisk, samt tilliten til dette.

Dersom revisjonen av Stortingets administrasjon skal overlates til andre enn Riksrevisjonen, anbefaler utvalget at Stortinget utreder og tar stilling til grunnlovmessigheten av dette.

184. Dokument 18 (2017–2018) s. 48.

Forrige kapittel
Neste kapittel