7.3.4 Utvalgets vurderinger
I mandatet for utvalget
er det pekt på behovet for mer effektive rutiner for kontroll og
revisjon av administrasjonens virksomhet. Dette behovet bygger bl.a.
på erfaringene fra byggeprosjektet Prinsens gate 26.
Hvordan Stortinget
styres og kontrolleres, får stor offentlig oppmerksomhet. Stortinget
vil kontinuerlig ha en betydelig omdømmerisiko. Det stilles strenge krav
til transparens og offentlig innsyn i statlig styring og bruken
av offentlige midler Etter utvalgets syn er det grunn til å mene at modell
2 vil gi både ansvarlig part og bruker mer relevant informasjon
om virksomhetsstyringen i Stortingets administrasjon.
Utvalget mener det er et sentralt
argument for å tydeliggjøre en utvidelse av revisjonsoppdraget i
tråd med modell 2 at Stortingets administrasjon da vil bli revidert ut
fra tilsvarende prinsipper som øvrige statlige virksomheter. Forvaltningsutviklingen
og ikke minst digitaliseringen og elektronisk kommunikasjon har
medført at risikobildet i virksomheter endrer seg. Det blir derfor enda
viktigere at revisor har muligheter til å gjøre risikovurderinger
av alle underliggende saksforhold som til enhver tid er relevante
for å sikre god styring av virksomheten.
Utvalget ser at en
utvidelse av revisjonsoppdraget, i tråd med modell 2, i praksis
kan innebære en viss økning av revisjonsomfanget.
I henhold til definisjonen
av forvaltningsrevisjon i lov om Riksrevisjonen skal Riksrevisjonen
gjennomføre systematiske undersøkelser av økonomi, produktivitet, måloppnåelse
og virkninger ut fra Stortingets vedtak og forutsetninger. Det vurderes
som lite aktuelt å gjennomføre forvaltningsrevisjoner av produktivitet
og måloppnåelse for Stortingets administrasjon. Forvaltningsrevisjon
kan imidlertid bli aktuelt for virksomhetsstyringen. Det gjelder
for eksempel spørsmål om hvorvidt anskaffelser er gjennomført slik
at de både sikrer riktig kvalitet og sparsommelighet. Det kan også
omfatte revisjoner som belyser hvorvidt Stortinget har et godt styringssystem,
inklusive internkontroll som sikrer en forsvarlig økonomiforvaltning
og god styring av virksomheten, herunder god informasjonssikkerhet.
Hvor mye revisjonsomfanget
vil øke per år med et revisjonsoppdrag i tråd med modell 2, avhenger
av risikoanalysene revisjonen gjennomfører, og om disse avdekker
reell risiko som revisor må følge opp. For statlige virksomheter
generelt er det ikke vanlig at det årlig avdekkes risiko som krever
kontroller ut over det som per i dag dekkes av målet med Riksrevisjonens
kontroll av Stortingets administrasjon. I tillegg vil en god internkontroll
og -revisjon redusere behovet for kontroll av saksforhold fra ekstern
revisor. Slik det er redegjort for ovenfor, mener utvalget at det
bør etableres en internrevisjon i Stortingets administrasjon.
Utvalget mener at revisjonen
av Stortingets administrasjon bør innrettes i tråd med modell 2,
slik at den omfatter finansiell revisjon og revisjon av virksomhetsstyringen.
Når det gjelder spørsmålet
om hvem som
bør revidere Stortingets administrasjon, mener utvalget at de avgjørende
hensynene må være uavhengighet og revisjonskvalitet.
Utvalget viser til
at det kan stilles spørsmål ved Riksrevisjonens uavhengighet overfor
Stortingets administrasjon. Riksrevisjonen er et organ under Stortinget
og mottar sitt budsjett etter innstilling fra Stortingets presidentskap.
Samtidig som Riksrevisjonen reviderer Stortingets administrasjon,
er det Stortingets presidentskap som oppnevner revisor for Riksrevisjonen
og mottar revisjonsrapporten. Stortinget behandler i tillegg Riksrevisjonens
rapporter.
I litteraturen er
dette spørsmålet drøftet i tilfeller der den nasjonale revisjonsmyndigheten
er lagt under regjeringen. INTOSAI mener at uavhengigheten må være
regulert. Dette er tilfellet for Riksrevisjonen, som har juridisk
status som uavhengig. Det er et grunnleggende prinsipp at revisor
skal være objektiv. Selv om Riksrevisjonen er en frittstående og
uavhengig institusjon, kan den nære relasjonen mellom Stortinget
og Riksrevisjonen være egnet til å påvirke den enkelte revisors
objektivitet.
Med dette ser utvalget
at det kan være grunner som tilsier at Riksrevisjonen ikke bør være
ekstern revisor for Stortingets administrasjon.
Utvalget viser til
at et revisjonsfirma vil stå i en helt uavhengig stilling overfor
Stortingets administrasjon, på samme måte som overfor andre virksomheter
firmaet reviderer. Utvalget viser også til at det ikke er holdepunkter
for at det vil være avgjørende forskjeller i revisjonskvalitet mellom Riksrevisjonen
og et større revisjonsfirma, for den revisjonen som er aktuell for
Stortingets administrasjon. Revisjonskvalitet avhenger av at revisjonsfirmaet
har kvalitetssikringssystemer som på alle variabler sikrer revisjonskvalitet,
herunder tilstrekkelig kompetanse og revisjonsteknologi. Med unntak
av Sverige gjennomføres revisjonen av parlamentene i andre nordiske
land av revisjonsfirmaer.
På den annen side har
Riksrevisjonen betydelig erfaring med revisjon av Stortinget og
offentlig forvaltning, og Riksrevisjonens arbeid holder høy kvalitet.
Det er videre en fordel om revisor av Stortingets administrasjon
har forståelse av og kunnskap om politiske prosesser og Stortingets
særegenhet. Utvalget har vurdert om det er forenelig med Grunnloven
§ 75 bokstav k at andre enn Riksrevisjonen reviderer Stortingets
administrasjon. Stortingets regnskap er en del av statsregnskapet og
er dermed omfattet av ordlyden «statens regnskaper» i Grunnloven
§ 75 k. Dette kan tale for at Riksrevisjonen ikke kan fratas sitt
revisjonsoppdrag overfor Stortingets administrasjon uten grunnlovsendring.
Det sentrale med § 75 k er likevel at Stortinget som bevilgende
myndighet oppnevner revisorer for å kontrollere pengebruken hos
statsmaktene som er mottaker av bevilgningene. Det er Stortingets
kontrollbehov, med utgangspunkt i de konstitusjonelle ansvarsforholdene,
som er det grunnleggende rasjonale bak ordningen. I Riksrevisjonens
egen utredning om ny lov og instruks for Riksrevisjonen av april
2000, punkt 5.2.1, fremgår det i tilknytning til spørsmål om revisjon
av Stortinget at det med «statens regnskaper» var ment «regnskap
avlagt av de konstitusjonelt ansvarlige personer». Videre på samme sted
fremgår det at Riksrevisjonen har revisjonsansvar for Stortinget
og Stortingets eksterne organer, unntatt seg selv, fordi disse har
et eget kapittel i statsregnskapet, men at revisjonen av disse har
et «annet preg enn øvrige kontroller av statsregnskapet ettersom
regnskapene etter sin art ikke er underlagt konstitusjonell kontroll
(ingen statsråd kan stilles til ansvar for disponering av midlene)».
De hensyn Grunnloven § 75 k bygger på, tilsier dermed ikke at Stortingets
administrasjon må revideres av Riksrevisjonen. Spørsmålet om hvorvidt
andre enn Riksrevisjonen kan revidere Stortingets administrasjon, har
også nylig blitt vurdert av arbeidsgruppen for Riksrevisjonens rapport
om byggeprosjektet Prinsens gate 26, mv. i Dokument 18 (2017–2018).
Arbeidsgruppen konkluderte med at «spørsmålet er usikkert», og det
ble henvist til at Grunnloven uansett kan endres.
Utvalget deler oppfatningen
om at spørsmålet er usikkert. Samtidig vil utvalget vise til at
Stortingets eget syn tillegges betydelig vekt ved tolkningen av
grunnlovsbestemmelser som regulerer statsmaktenes arbeidsmåte eller
innbyrdes kompetanse. Trolig vil dette være avgjørende for om Grunnloven
§ 75 k er til hinder for at andre enn Riksrevisjonens reviderer
Stortingets administrasjon.
Utvalget har ikke kommet
til en entydig konklusjon på spørsmålet om hvorvidt revisjonen av
Stortingets administrasjon kan og bør overlates til andre enn Riksrevisjonen,
i praksis et privat revisjonsfirma. Hvis Riksrevisjonen fortsatt
skal være revisor for Stortingets administrasjon, er det avgjørende
å sikre at revisjonsoppdraget kan utføres uavhengig og upartisk,
samt tilliten til dette.
Dersom revisjonen av
Stortingets administrasjon skal overlates til andre enn Riksrevisjonen,
anbefaler utvalget at Stortinget utreder og tar stilling til grunnlovmessigheten
av dette.