2.3 Regjering og forvaltning
Konstitusjonelt har
lite endret seg i forholdet mellom Storting og regjering av relevans
for kontrollområdet siden 2000. På enkelte måter har likevel rammevilkårene
for Stortingets kontroll av regjeringen endret seg.
Etter at forvaltningen
fra midten av 2000-tallet har pliktet å føre elektroniske postjournaler,
har nyhetsmediene kunnet kikke statsrådene og deres departementer i
kortene på en ny måte. Denne nærgående og kritiske mediedekningen
har gitt Stortinget ideer til hvordan regjeringen kan kontrolleres.
Transparensen i den sentrale statsadministrasjonen vil trolig øke
ytterligere i årene som kommer, sett hen til at kontroll- og konstitusjonskomiteen
i 2017 understreket at statsforvaltningens «arkiverings- og journalføringsrutine[r]
må oppdateres og tilpasses bruk av ny teknologi, som for eksempel
SMS [og] Facebook-meldinger».
Stortinget trenger informasjon
om saker for å kontrollere regjeringen, og kontrollvirksomheten
kan i seg selv handle om å be om informasjon eller utredning. Det
vil alltid være et gap mellom informasjonen regjeringen og Stortinget
besitter om saker Stortinget har til behandling. Dersom regjeringens
informasjonsovertak øker, kan det forklare økt bruk av visse kontrollinstrumenter,
som anmodningsvedtak om at regjeringen gjennomfører utredninger.
Selv om Stortingets selvstendige faglige rådgivningskapasitet fortsatt
er liten sammenlignet med regjeringens, har den økt siden 2000.
Utredningsseksjonen, komitésekretariatsfunksjonene og partigruppenes
politiske rådgivere utgjør i dag en betydelig utredningskapasitet
som representantene, gruppene og komiteene kan trekke på. Det har
vært diskutert om Stortinget skulle bygge opp en enda større rådgivningskapasitet,
men det dominerende synet har vært at viktigere enn at Stortinget
holder seg med et eget stort utredningsapparat, er det at regjeringen
ikke fristes til å konsentrere sin saksopplysning til å begrunne sine
forslag fremfor å belyse hele saken slik opplysningsplikten overfor
Stortinget tilsier.
Hvilken innsats regjeringen
og departementene legger i formidling av sin politikk, kan påvirke
både om Stortinget fanger opp kritikkverdige forhold, og hvor krevende
det er for opposisjonen, som ofte står bak kontrollaktiviteter,
å vinne frem i debatter mot regjeringen i velgernes øyne. Siden
2000 har regjeringen fått styrket sin politiske kommunikasjon gjennom
utvidelser av rådgiverapparatet og kommunikasjonsavdelinger. I departementene
har det videre blitt vanlig at en fra politisk ledelse, som regel
en politisk rådgiver, får ansvar for den utadrettede kommunikasjonen
på vegne av statsråden som partipolitiker og politisk person. Kommunikasjonsavdelingene
tar ansvaret for statsrådens utadrettede kommunikasjon som departementets
leder. Dette har gjort regjering og forvaltning bedre rustet til
å møte kritikk. Når regjeringen styrker sin tilstedeværelse i offentligheten,
er det å vente at den politiske opposisjonen på Stortinget ønsker
å imøtegå, bidra og markere seg tilsvarende. Det kan de gjøre direkte
gjennom selv å delta i offentlig debatt og mer indirekte ved å benytte ulike
kontrollinstrumenter.