Stortingspresidentens fremførelse baserte seg blant annet på følgende talemomenter:

Kjære alle sammen,

Det historiske maleriet har tilbudt en hver tid og en hver nasjon muligheten for å lage en slående fremstilling av fortiden slik de vil den skal være – med andre ord en mulighet for å konstruere sin fortid på nytt.

Historiske malerier er dermed kilder til kunnskap om ulike land og folk, enten det er snakk om storslagne portretter av gamle konger og feltherrer, eller dramatiske bilder av sjøslag og revolusjonsscener.

I vårt lille land, har vi ikke så mye av dette. Men heldigvis, noe har vi. Og det kanskje viktigste uttrykket for vår nasjonale, visuelle hukommelse henger her i Stortinget.

For første gang i historien arrangerer Stortinget en egen kunstutstilling. Mange av oss vil mene at det er på høy tid. Særlig tatt i betraktning av at Stortinget er eier av Norges mest kjente maleri, nest etter Edvard Munchs «Skrik».

Plasseringen av Eidsvold 1814 i stortingssalen har gjort dette maleriet til et av landets mest avbildede kunstverk. Det fungerer i dag som et ikon for Stortinget og vårt folkestyre. Maleriet er dessuten helt sentralt i historiefortellingen om det moderne Norges fødsel.

Det er flittig brukt som illustrasjon til tekster om Grunnloven, det er til stede i enhver lærebok i historie, det er å finne på postkort, frimerker og plakater. I fjor, ved grunnlovsjubileet, så vi bildet over alt. I enda sterkere grad enn tidligere ble det gjort til et synonym til Grunnloven.

I dag er Eidsvold 1814 en naturlig del av stortingssalens interiør. Det bidrar til å iscenesette Stortingets opprinnelse, historie og betydning.

Kunstneren, Oscar Wergeland, bringer rommet der Grunnloven ble skapt, rikssalen på Eidsvoll, inn i stortingssalen. Maleriet knytter det til en hver tid sittende storting tilbake til 1814 og fungerer som en påminnelse om den forpliktende arven det er å være medlem av vår folkevalgte, lovgivende forsamling.

Slik har alle møter i Stortinget, siden maleriet fikk sin plassering her i Stortinget i 1885, vært overvåket av Christies blikk.

Videre er maleriet et av få kunstverk fra denne perioden som har et tydelig politisk innhold. I motsetning til det mange tror, er det mer enn bare en historisk fremstilling av forhandlingene på Eidsvoll.

Bildet viser riksforsamlingen 11. mai 1814 i det øyeblikk hvor Christian Magnus Falsen leser opp grunnlovsparagraf § 115. Denne paragrafen omhandler endring av Grunnloven.

Maleriet er dermed et innlegg i debatten om parlamentarismen. Striden stod blant annet om statsrådene skulle møte i Stortinget og om kongen egentlig hadde vetorett i grunnlovssaker. Parlamentarismen ble som kjent innført i 1884, så maleriet kom sånn sett ett år for sent.

Likevel, det er mulig å tolke to temaer inn i bildet: Grunnloven som blir til, og Grunnloven som forsvares.

Denne utstillingen om Oscar Wergelands maleri står dermed også svært godt til den andre utstillingen vi har i historisk sal for tiden. Bak oss her kan man nemlig lære mer om Riksretten som politisk domstol.

Legg også merke til de store vinduene i maleriets bakgrunn. Bak skimtes en bonde med hest og plog. Dette er selvsagt et grep for å tidfeste hendelsene til vårmånedene 1814. Men det kan også leses i overført betydning ved at forsamlingen åpner seg for verden og slipper inn nye ideer.

Denne symbolikken står svært godt til vår stortingsbygning og hvordan den er tenkt utformet fra arkitekt Langlets side.

Stortingets front og plassering er et bilde på hvordan et moderne parlament bør være og fremstå: åpent og tilgjengelig, med vinduer ut mot velgerne og ni likeverdige inngangsdører rett under stortingssalen som inviterer folket inn.

Foran bygningen finner vi Eidsvolls plass som er det stedet utendørs i Oslo sentrum hvor demokratiet utøves i praksis. Ukentlig møtes demonstranter og aktivister her for å bli hørt. I fjor fant det sted hele 343 godkjente demonstrasjoner her. Eidsvolls plass er virkelig blitt et sted for ytring.

Norge mangler som sagt en tradisjon for de store historiemaleriene. Eidsvold 1814 representerer et unntak. Oscar Wergelands maleri er faktisk det eneste maleriet vi har av riksforsamlingen på Eidsvoll.

Det er derfor et faktum at maleriet har få konkurrenter, om noen i det hele tatt. Derfor er det også så uendelig mye brukt. Jeg vil påstå at dette bildet er så velkjent at det langt på vei har blitt en klisje, eller kanskje heller en slags kulisse som vi ikke lenger legger ordentlig merke til. Det man har sett mange ganger, blir man lett blind for.

Med denne utstillingen håper vi å gjøre noe med akkurat dette. Vi ønsker å gi publikum bedre innsikt i Oscar Wergelands verk fra 1885. Det er velkjent, men de fleste av oss kjenner det likevel ikke særlig godt.

Gjennom å løfte det ut av sin sammenheng, forklare og belyse det, ønsker vi å skape ny bevissthet om dette helt sentrale maleriet, som også er en så viktig del av vår visuelle nasjonale hukommelsen. Vi ønsker å vise frem hvor mye bildet egentlig inneholder, samt fortelle den interessante historien bak dets tilblivelse.

Det er en stor glede for meg å erklære utstillingen for åpnet!