Publisert med forbehold om endringer under fremførelsen.

«Nå skulle altså familien Hammer fløtte. De hadde fått leilighet i OBOS, og dro fra den gamle råtne holken i Magnus’ gate. (…) Nå skulle de fløtte til Lambertseter sammen med skikkelige folk. De hadde vært medlem i OBOS siden like etter krigen. De hadde spinka og spart. Det var e reinslig og ordentlig familie. De var ingen snobber, men det hørte med i tia at en skulle opp og fram.»

Sitatet er fra en roman av Karsten Alnæs, om livet på Kampen og omegn på 1950-tallet, og hvordan beboerne i de falleferdige gårdene på Oslos østkant mer eller mindre frivillig flyttet til fremtiden og det som skulle bli det gode liv i drabantbyene.

Det viser hvordan bolig både er et spørsmål om helse og om sosiale forhold, status og plass i samfunnet. Og ikke minst om følelse av tilhørighet.

Kjære boligbyggere.

Dere etablerer på mange måter rammene om menneskers liv. Boliger er arbeid for dere, arbeidet dere gjør er viktig for fellesskapet.

Boligen er noe av det mest private vi har. Der skal vi føle oss trygge. Den skal være det stedet der vi selv bestemmer, og vi kan være oss selv ute av syne for omverdenen. Da er boligen også et hjem.

Men, som dere vet, er ikke bolig bare en privatsak, noe som er opp til den enkelte. Fordi tilgangen til en trygg bolig er et av de mest grunnleggende menneskelige primærbehovene, er bolig også et fellesskapsanliggende.

Retten til en tilfredsstillende bolig er blant annet slått fast i FNs menneskerettighetserklæring og i FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.

Det er selvfølgelig et uttrykk for boligens helt sentrale plass i menneskenes liv.

Boliger og boligpolitikk griper inn i nesten alle politikkområder: de har en plass i eldrepolitikken, i familiepolitikken og selvfølgelig i økonomisk politikk. Boligsituasjonen er et av de selvsagte stedene å begynne når en skal gå løs på sosiale problemer, helseproblemer, integrering og andre utfordringer vi står overfor som individer og samfunn.

Men boligene her til lands er mer enn det. De er en del av det kulturelle grunnlaget for nasjonen. Vi er en nasjon av eiere. På samme måte som norske bønder i 1814 i mye høyere grad enn de fleste andre land var en selveiende bondestand, er nordmenn i dag i mye høyere grad enn for eksempel svensker, eiere av bolig. Det vet dere godt, men jeg nevner det likevel fordi det også henger sammen med det dere kanskje ikke har snakket så mye om i dag: selveierskapet som en av grunnstenene i norsk nasjonal identitet, og som fundamentet for den radikale norske grunnloven i 1814.

Nettopp det store innslaget av selveiende bønder la grunnlaget for utbredt stemmerett, og derfra utviklingen av folkestyret de siste 200 årene. Det var ikke på noen måte den eneste faktoren som virket i den retningen, men det var en viktig faktor. Samtidig er det en påminnelse om at spørsmålet om boliger også henger tett sammen med et tema jeg er svært opptatt av: demokrati og demokratiets kår.

Da jeg først ble invitert til å komme og holde et lite innlegg på boligkonferansen var det midt under feiringen av grunnlovsjubileet i fjor. Dette innlegget er en slags forlengelse av jubileet.

Det er ikke tilfeldig at en av de mest vellykkede, og mest omtalte, bokutgivelsene i fjor var den riksantikvaren ga ut om eidsvollsmennenes boliger.

Jeg vet ikke om dere kjenner til den, men det er en bok der 111 av de 112 eidsvollsmennenes boliger ble presentert. 50 av dem finnes fortsatt, mens andre har vært borte i mange år allerede.

Hva kan vi lære av den boken? For det første at det å se samlet på denne forsamlingens boliger er en fascinerende innfallsvinkel til å få et øyeblikksbilde av landets sosiale sammensetning i 1814.

Her var det små byhus med storfamilier trengt sammen på få og små rom, her var det palasser og herregårder, og fremfor alt var det en masse bondegårder. Eidsvollsmennene levde sine liv på så forskjellige steder som Jarlsberg hovedgård ved Tønsberg, Svennes gård i Oppland og det lille byhuset Skippergata 43 i Kristiansand. I det siste bodde eidsvollsmannen Peder Johnsen med kone og ni barn.

Vi kan også lære noe om skiftende tider: En bok som tar utgangspunkt i 112 forskjellige og 200 år gamle boliger blir nødvendigvis også en bok om endringer, utbygginger og forfall. Og om skiftende tider. Historien om disse 112 boligene er også historien om gode og dårlige tider. Om vekslende livsvilkår, og om stor sosial utvikling.

I dag ville vi ikke funnet på langt nær så mange bondegårder blant de folkevalgte. Men heller ikke herregårder og gods. På en måte er nok Peder Johnsens ganske lille bygård nærmest det vanlige i dag. Hvis vi ser helt bort fra at de bodde 11 stykker på liten plass. Det ville få av oss finne oss i lenger.

Et sånt dypdykk i eidsvollsfedrenes forskjellige boliger gjør også at hvert enkelt individ rykker så mye nærmere. Boligen er noe privat.

Og boligen skal være noe privat.

Men eidsvollsmennene er ikke interessante i kraft av de privatpersonene de var. I hvert fall ikke bare. De er interessante fordi de var med på å legge grunnlaget for det moderne Norge. De åpnet for det demokratiske gjennombruddet her i landet.

De siste 200 årenes norske historie har på mange måter handlet om å forvalte og å bygge videre på det grunnlaget som ble lagt i 1814.

Det handler om å forvalte demokratiet, og de grunnleggende forutsetningene for demokratiets livskraft. Hva kjennetegner et samfunn med et levedyktig og kraftfullt demokrati. Hva har tradisjonelt kjennetegnet vårt samfunn?

Stikkordene er tillit og deltagelse. Et samfunn med et høyt nivå av tillit mellom borgerne, og mellom folket og myndighetene. Og der alle innbyggere – uavhengig av de ulikheter som ellers måtte råde mellom oss – oppriktig føler seg som likeverdige deltagere. Likeverdige samfunnsdeltagere, og likeverdige deltagere i demokratiet på alle plan.

Hva har dette med boliger å gjøre – bortsett fra de utslagene det selvfølgelig gir i form av sterkere eller svakere trang til å kjøpe sikkerhetslåser, alarmer og høye hekkplanter?

Ganske mye, tror jeg. Også i tillegg det grunnleggende at alle skal ha et ordentlig sted å bo, som er en forutsetning for et verdig liv, og dermed også for samfunnsdeltagelse.

Men det har en betydning ut over det også. Livene våre leves i boligene våre. Og der skal vi få være i fred. Samfunnet, derimot, skapes tross alt fortsatt i stor grad utenfor hjemmets vegger.

Også i et demokratiperspektiv er det viktig at boligbyggingen ikke bare planlegges og utføres på en slik måte at vi får tak over hodet, men også at rommet mellom boligene får en utforming som legger til rette for å dyrke nettopp tillit og deltagelse.

På sammen måte som pausene i et musikkstykke eller det som står mellom linjene i en tekst av og til kan ha like stor betydning som det vi ser eller hører, kan det ligge mye betydning i mellomrommene mellom boligene dere bygger.

Samfunnet endrer seg. Det gjør selvfølgelig også både de behovene vi knytter til boligene våre, og de forventingene vi har til hvordan vi skal bo.

En side ved det er at vi over tid får en mer sammensatt befolkning, med kulturelle røtter over hele kloden. Det betyr at de som skal befolke de offentlige rommene har ulike forventinger til hva de rommene skal inneholde, og hva som skal foregå der.

Gjennom de siste 200 årene har folk i Norge levd sine stadig mer komfortable liv innenfor stadig romsligere vegger. På noen måter er vi landsens folk, i hvert fall mange av oss, selv når vi bor i by. Vi forventer å ordne oss selv, og vi har blitt vant til å ha ganske god plass. Naboen er en vi aktivt oppsøker ved behov, ikke en vi omgås til daglig.

Mer enn mange andre har vi levd våre liv innenfor hjemmets fire vegger. Det bærer også våre offentlige rom preg av. Mindre enn i mange andre land, har det offentlige rom vært et sted for sosialt samvær med andre i nabolaget. Det er en grunn til at det er samtalene over de mange kjøkkenbordene som er det bildet vi gjerne bruker når vi skal beskrive noe som mange er opptatt av. Ikke samtalene i bakgårdene, på torgene eller over kafebordene. Det har i hvert fall til nå gjenspeilet noen ganske karakteristiske trekk ved den måten vi har bodd og levd livene våre.

Men tidene forandrer seg. Nå er det stadig flere kjøkkenbord der det bare er bruk for en stol. Flere og flere lever alene. Og samtidig kommer det altså nye samfunnsborgere til, som enten flytter hit fra andre kulturer eller fødes inn i familier der foreldrene har flyttet hit fra et annet sted. Det er en av de mange faktorene som endrer samfunnet vårt.

Det skaper store nye muligheter for kulturell utvikling. Og det betyr at vi får noen oppgaver som skal løses. Også disse medlemmene av samfunnet vårt må oppleve at de er deltagere. Og de må også kjenne den tilliten som er grunnvollen i vårt samfunn.

For at det skal lykkes må det selvfølgelig gjøres en innsats på mange felt. Dette handler som utdanning, mulighet for arbeid og mye mer. Men jeg tror også at dere som sitter her, dere som bokstavelig talt planlegger og bygger de fysiske rammene for livene våre, har en viktig rolle å spille.

Fremtidens boliger handler selvfølgelig om gode hus som er av god nok teknisk kvalitet til at de er gode å leve i, at de bygges og driftes på en miljøvennlig måte og at de er bygget på steder som er tilrettelagt for at menneskene som bor i dem kan flytte seg til og fra på en fornuftig måte.

Men det handler også om de rommene vi oppretter mellom husene vi bygger. Hvordan kan vi skape offentlige rom som blir møteplasser, som oppleves om trygge og innbydende? Offentlige rom der mennesker i alle aldre ferdes og føler seg trygge? Der kontakter skapes og opprettholdes, der folk føler seg som en del av et fellesskap når de går ut av døren hjemme.

Kort sagt: hvordan sørger vi for at alle, fra mødre med barnevogner, ungdommer på jakt etter alt det ungdommer jager etter, voksne og eldre mennesker, oppfatter det som ligger utenfor stuedøren som en forlengelse av hjemmet, som et sted å oppholde seg? Og som et sted for å være i aktivitet. Vi vet at felles interesser og aktiviteter og skaper kontakter, vennskap og felleskap.

Alt dette er selvfølgelig spørsmål dere alle sammen allerede har med dere i deres daglige virke. Når jeg likevel ville snakke om det i dag, så er det for å minne dere om at dere gjør en viktig jobb for fellesskapet, og at en viktig side av den jobben dere gjør også handler om nettopp dette: betydningen av mellomrommene, av fellesarealene. Og av de tre nederste meterne av de husene dere bygger. De tre meterne som rammer inn mellomrommene der mennesker møtes.

Det er kanskje ikke der den umiddelbare økonomiske gevinsten finnes for dere, men kanskje er det der mye av den langsiktige samfunnsmessige betydningen ligger. I så fall er det også der gevinsten for oss alle på lang sikt kan hentes.

Det er ikke noe nytt at endrede samfunnsforhold skaper behov for å legge overordnede mål, behov og planer til grunn for boligbyggingen. Det har skjedd mange ganger før. Det er en kontinuerlig prosess, selv om ideene om hva som utgjør gode boligmiljøer endrer seg over tid.

Fra slutten av 1800-tallet har folk strømmet fra distriktene og inn til byene. Industrireisingen førte med seg behov for å bosette mange mennesker på liten plass.

Denne våren har vi markert andre verdenskrig på forskjellige måter. Sist fredag feiret vi frigjøringen i 1945. Med freden begynte også arbeidet med å gjenreise landet. Ikke minst i de totalt ødelagte områdene i Nord-Norge.

Etterkrigstiden var en fremskrittsoptimismens tid. Vi skulle leve og bor rasjonelt. Her i Oslo fikk vi synlige eksempler på det i de nye drabantbyene som ble bygget fra 1950-tallet. Folk skulle få tilbud om moderne og gode boliger, skolen og butikken skulle være like i nærheten. For mange av dem som flyttet fra falleferdige og usunne boliger i byen, eller på landet for den sakens skyld, ble det nye livet i drabantbyene et godt liv.

Andre vil kanskje mene at noe likevel gikk tapt i disse moderne boligområdene i byens utkant. Jeg begynte dette innlegget med et sitat fra en roman av Karsten Alnæs. Den romanen handler blant annet om spenningene mellom det å bli rykket opp fra det etablerte miljøet i områdene rundt Kampen i Oslo for å flytte til bedre leiligheter på Lambertseter.

Alnæs viser at intensjonen var god, og at flyttingen var svaret på mange drømmer. Men han viser også at noe lett gikk tapt. Det «noe» var en tilhørighet og et fellesskap som hadde blitt til til tross for rotter i kjelleren, gjennomtrekk i stuen og do i bakgården. Et fellesskap som det ble vanskelig å erstatte for mange, selv om de materielle forholdene ble mye bedre.

Boken slutter med at en av hovedpersonene blir flyttet med politimakt fra det kondemnerte huset på Kampen til en ny leilighet på Lambertseter. Han låser seg inn i leiligheten uten å slå på lyset:

«Han blei stående og se på lysskinnet fra de hundrevis andre leiligheter han kunne se fra stuevinduet. Et nytt ensomt liv var begynt for Georg Wilhelmsen, men for det var ikke kampen slutt.»

Det er heller ikke dagen deres, forstår jeg. Jeg vil få takke for meg og ønske dere en fortsatt god ettermiddag og kveld.