Publisert med forbehold om endringer under fremførelsen.

Kjære fremmøtte,

Frihet. Den kommer ikke av seg selv, og den varer ikke evig. Som med annet vi verdsetter høyt, må vi å kjempe for å bevare den.

I fjor feiret vi Norges frihet og 200 år lange demokratiske utvikling et helt år til ende.

Denne gangen handler det om unntaket. Om da demokratiet ble nedkjempet og fortrengt av et av de verste diktaturene menneskeheten har sett.

Det kan være vanskelig å ta inn over seg at Norge var et krigsherjet land for 75 år siden. Og at et av de stedene det gikk hardest for seg var akkurat her.

Det håpet norske myndigheter hadde hatt om å holde Norge utenfor krigen ble knust i løpet av noen timer 9. april 1940.

Stilt overfor valget mellom diktatur og kampen for frihet og demokrati valgte norske myndigheter å ta opp kampen.

Den typen heroisme skaper historie, men den har også sin pris. Og prisen betales ikke nødvendigvis av dem som har fattet beslutningen om å kjempe. Derfor var det et stort ansvar Stortinget, regjeringen og Kongen påtok seg da de avviste tyske krav om underkastelse i april 1940.
De førte Norge ut i krig. En krig Norge umulig kunne vinne alene – og en krig de var dårlig forberedt på.

Fremtiden var på alle måter usikker. Ingen, aller minst Norges lovlige myndigheter, hadde full oversikt over situasjonen. Det som var sikkert var at kampen om Norge raste for fullt.

Det frie Norge ble stadig mindre, mens tyske styrker trengte innover i landet fra øst og vest.

Kongen og regjeringen var på flukt. Tyske styrker jaget dem. Det samme gjaldt gullbeholdningen i Norges bank.

18. april 1940 var Kongen og det meste av regjeringen i Vågå, etter en strabasiøs ferd på kryss og tvers gjennom Hedmark og Oppland.
Norges kamp var en kamp mot overmakten. Og mot klokken. Det stod om å hindre overfallsmakten fra å få kontroll over hele landet. Derfor var den innbitte motstanden i norske fjell og bygder helt avgjørende for nasjonens fremtid.

Den tyske invasjonshæren kjempet seg frem stykke for stykke. Motstanden den møtte ble lagt merke til langt utenfor landets grenser.

18. april rammet krigen Valdres for fullt. Mer enn 1000 tyske soldater rykket frem, men her møtte de hard motstand. Hardere motstand enn noe annet sted i Sør-Norge.

Her i Bagn ble tyskerne stanset og jaget tilbake. I hvert fall for en stund. Og det var så visst ingen lek. 17 gårder ble brent, sivile mistet livet og mange ble skadet. 17 nordmenn og 157 tyskere falt.

Alle disse etterlot seg sørgende pårørende. De som kom fra krigen med livet i behold, hadde med seg minner de skulle slite med for resten av livet. For dem og deres nærmeste varte krigen lenger enn fem år.

Kjære etterkommere av veteraner og falne, kjære venner.

Å velge krigen er et valg en ikke kan ta lett på.

Men noen ganger er trusselen mot vår frihet og mot våre helt grunnleggende verdier så alvorlig at vi må være villige til å bære de ofre som skal til.
Norges kamp mot overfallsmakten i 1940 var en håpløs kamp. Likevel var den ikke forgjeves.

Vi vet alle at tyskerne til slutt vant kontrollen over hele Norge. Men vi vet også at de slet mer for å klare det her enn noe annet sted de hadde prøvd til da.

Norges kamp viste verden at det var mulig å yte motstand mot den tyske krigsmaskinen. For første gang ble Nazi-Tysklands angrepshær stanset og drevet tilbake. Det skjedde i Narvik med hjelp fra allierte styrker.

Og det skjedde i aller høyeste grad her i Valdres, der norske styrker bet seg fast.

Norges motstand ble en inspirasjon også for andre lands kamp mot Hitlers Tyskland.
Når vi minnes de ofre som enkeltmennesker gjorde for landets frihet, gjør vi det med stolthet og takknemlighet.

Samtidig er det en påminnelse om at også friheten har sin pris. Det hadde den da den ble vunnet i 1814, og det hadde den da den ble forsvart i krigsårene fra 1940 til 1945.

Mange ofret mye, og noen ofret alt.

I dag legger vi ned blomster på minnesteinen for kampene her i Valdres. Vi gjør det i takknemlighet over den innsatsen og det motet som ble vist.

Og vi gjør det i anerkjennelse av at de prøvelsene og lidelsene som soldater og sivile gjennomgikk her ikke bare har en fremtredende plass i den lange historien om Norges frihet, men også i den europeiske historien om kampen mot nazismen og diktaturet.