Bakgrunn
I to år har Putins angrepskrig sørget for å
drive mange ukrainere på flukt. Våren 2022 var europeiske togstasjoner
fulle av mennesker på flukt. I takt med at konflikten eskalerte
og med beslutningen om å gi ukrainere kollektiv beskyttelse, økte
ankomsttallene også i Norge. Norske kommuner har gjort en stor innsats
for å bosette og integrere det høye antallet flyktninger, og veldig
mange av dem som har fått kollektiv beskyttelse i Norge, har startet
sitt liv i en norsk kommune de siste to årene. Rask oppskalering
av mottaksapparatet og alternativ mottaksordning (AMOT) var blant
tiltakene som gjorde dette mulig.
Siden krigen brøt ut, har norske kommuner tatt imot
mer enn 70 000 fordrevne fra Ukraina. I 2024 har flere kommuner
enn normalt gitt tilbakemelding til Integrerings- og mangfoldsdirektoratet
(IMDi) om at de er bekymret for kapasitet i egen kommune. I den
samme rapporten sier 1 av 3 ukrainske flyktninger at de vil bli boende
i Norge. Over halvparten er usikre på om de ønsker å returnere.
Norge har tatt imot flere flyktninger enn Sverige, Danmark og Finland
til sammen. I desember 2023 og januar 2024 kom regjeringen med flere
forslag til innstramminger, som kutt i engangsstønad for gravide
på flukt fra krig og botidskrav for å kunne motta grunn- og hjelpestønad
dersom man har pleietrengende i sin familie. Bakgrunnen for innstrammingene
var at regjeringen mente det var blitt for attraktivt å komme til Norge.
Velferdsordningene i Norge var etter regjeringens syn for gode.
Regjeringen vil også bruke sine ressurser på å informere aktivt
i og utenfor Ukraina om at det er krav om fem års botid for flyktninger
for å kunne få tilgang til en rekke ytelser i Norge, som for eksempel
alderspensjon, uføretrygd og kontantstøtte. Man kan etter forslagsstillernes
syn risikere å få et kappløp mot bunnen for å gjøre det mindre attraktivt
for ukrainere å komme til Norge, og på veien forringe integreringen.
Det er etter forslagsstillernes syn viktig av
man nå bruker mer tid og ressurser på å styrke integreringsarbeidet
ute i kommunene fremfor å ha fokus på å forsøke å skremme mennesker
på flukt fra å søke beskyttelse i Norge. Det er viktig at norske
kommuner får den verktøykassen og det handlingsrommet de trenger
for å lykkes med oppgaven de har tatt på seg med å bosette flyktninger.
Det er nødvendig at integreringstilskuddet kommunene mottar for
å integrere flyktninger, er tilstrekkelig til å gjøre jobben med
å integrere de som bosettes i lokalsamfunn i hele landet. Hvis ikke
kommunene har tilstrekkelig med ressurser, vil presset på andre
tjenester kunne øke. Det er derfor bekymringsverdig at regjeringen
i all hovedsak har sin oppmerksomhet på å redusere adkomster, når
arbeidet med å sørge for å inkludere det store antallet flyktninger
i lokalsamfunn i hele Norge skjer her og nå.
Kommunene trenger handlingsrom til å arbeide med
integrering for å få folk ut i jobb. Men de trenger også å sørge
for at de har et tjenesteapparat som tar godt vare på barn, unge
og voksne som har flyktet fra krig. Dersom ikke integreringstilskuddet
er tilstrekkelig for å dekke kostnadene, slik beregningsutvalget
viste at var situasjonen for mange kommuner, vil det kunne gå utover
viktige kommunale og frivillige tjenester i integreringsarbeidet.
Det vil kunne redusere muligheten for å ta i bruk frivillige tiltak
som flyktningeguider, som nå opplever større pågang på grunn av
høye ankomsttall. Press og mangel på ressurser vil kunne gi mindre
fokus på migrasjonshelse og færre ungdomskoordinatorer, der sistnevnte
er et viktig tiltak for målgruppa 16–25 år med hensyn til å forebygge
utenforskap. Målet er å fange opp unge i faresonen tidligst mulig,
og legge til rette for skolenærvær og bidra til nettverksbygging
på tvers av miljøer. Ungdomskoordinator koordinerer tiltak i samarbeid med
andre instanser i kommunen som jobber tett på unge, bistår i rekrutteringsprosesser
til ulike prosjekter, har tett samarbeid med IMDis mangfoldsrådgiver,
deltar på Flexid-sertifisering og holder Flexid-kurs for unge.
Når regjeringen nå innskrenker rettighetene
til flyktninger med kollektiv beskyttelse, vil det i mange tilfeller
være kommunene som blir sittende igjen med regningen. I sin iver
etter å skremme folk på flukt til å søke beskyttelse i andre land,
glemmer man at dette kan gå på bekostning av kommunenes sosialhjelpsbudsjett. Blant
de som flykter, er også syke og eldre mennesker. Det gir større
utgifter til kommunene og sosialhjelpsbudsjettet. Strippet for muligheten
til å ha rett til andre supplerende stønader, vil det i mange tilfeller
være bunnbjelken i velferdsstaten: sosialhjelpen som fanger opp
den som er syk, eller de som er over 55 år og ikke får delta i introduksjonsprogrammet.
I tillegg til at den enkelte henvises til å leve på et eksistensminimum
som ikke er ment å være en permanent løsning, belaster dette kommunebudsjettet.
For at integrerings- og bosettingsarbeidet skal
være mulig å håndtere for kommunene, er de avhengige av at sentrale
myndigheter kontinuerlig lytter til behovene kommunene har og hvilke
verktøy de trenger for å løse oppgaven. Mange kommuner har blant
annet klart å håndtere bosettingsarbeidet fordi det var mulig å
rehabilitere kommunale bygg og bygge dem om til boliger, og fordi
det ble gitt tilskudd til utleieboliger. Det ble også gitt unntak
fra plan- og bygningsloven som muliggjorde rehabilitering av boliger
på tomter som ikke er regulert til boligformål.
Mange kommuner opplever at utfordringen med tilgang
på leieboliger fortsatt er aktuell og at tilgang på bolig er avgjørende
for å kunne bosette flyktninger. Dessverre videreførte ikke regjeringen
tilskuddet til utleieboliger, og har i stedet økt lånerammene til
Husbanken. Kommuner sliter ikke med gode lånebetingelser, men har
behov for tilskudd. Kommunene har også behov for at boliger som
settes opp i tråd med unntaksbestemmelsene i plan- og bygningsloven,
blir omfattet av tilskuddet, slik at de har økonomisk handlingsrom
og forutsigbarhet i arbeidet med å sørge for å ha nok boliger.
Det er en målsetting å sørge for at de som er
i arbeidsfør alder som bosettes i Norge, kommer ut i arbeidslivet
og får brukt sin kompetanse. En av prediksjonene man hadde for integreringsarbeidet
etter at krigen i Ukraina brøt ut, var at dette skulle gå raskt,
blant annet fordi mange av flyktningene hadde medbrakt kompetanse
og formelle kvalifikasjoner.
Det å få vurdert sin kompetanse er viktig for
å kunne utøve yrket sitt i Norge. For at man skal kunne få omsatt den
kompetansen flyktningene har med seg og identifisere eventuelt restopplæringsbehov,
vurderer Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (HK-dir)
utdanningen den enkelte kan dokumentere. HK-dir opplyste i februar
2024 at saksbehandlingstiden er 6–8 måneder. Når arbeidsgiverne
opplever mangel på kvalifisert arbeidskraft på den ene siden, og
flyktningene selv ivrer etter å etablere seg i arbeidslivet og kommunene utfordres
på å raskt hjelpe folk ut i arbeid og utdanning på den andre siden,
så er 6–8 måneders saksbehandlingstid etter forslagsstillernes syn
urimelig lenge. Det bør derfor gjøres grep for å sørge for at saksbehandlingstidene
reduseres, slik at man har realistiske muligheter til å kunne bruke
kompetansen sin i Norge, og at kartleggingen og tilpassingen i introduksjonsprogrammet ikke
stopper opp fordi man ikke får verifisert egen kompetanse og avklart
restopplæringsbehov.
Næringslivet spiller en nøkkelrolle. Det er
fordi de jobbene mange av de som bosettes i norske kommuner skal
kvalifisere seg til, er i privat sektor. Til tross for gode eksempler
på lokale rekrutteringssamarbeid er det etter forslagsstillernes
syn for få systematiske forsøk og virkemidler for å koble flyktninger
og bedrifter sammen på et tidligere tidspunkt i integreringsarbeidet.
Det bør derfor være mulig å bruke deler av integreringstilskuddet ute
i bedrift, samtidig som bedriften får ansvar for deler av opplæringen,
slik at man kan sy sammen karriereløp for raskere inkludering i
arbeidslivet.
Kommunene som tar imot flyktninger, investerer tid
og ressurser i de som bosettes i kommunene sine, med midlene de
er tildelt gjennom integreringstilskuddet. Allikevel velger mange
å flytte ut av kommunene de er bosatt i etter at introduksjonsprogrammet
er gjennomført. Å sørge for at flest mulig finner jobb og kan etablere
seg i kommunen der de har blitt bosatt, er viktig for å sørge for
at flest mulig blir der de allerede har nettverk og tilhørighet.
I tillegg er det etter forslagsstillernes syn viktig at man vurderer
om det er andre incentiver som kunne blitt brukt mer systematisk
for å sørge for at man opprettholder den spredte bosettingen som er
et av suksesskriteriene ved norsk integreringspolitikk. Da bidrar
man samtidig til å avlaste regionssentre og større byer som har
utfordringer med sekundærtilflytting av flyktninger som ikke har
fått etablert seg i lokalsamfunnene der de ble bosatt.