Bakgrunn
I oktober 2023 la regjeringens klimautvalg frem
en offentlig utredning kalt Omstilling til lavutslipp – Veivalg
for klimapolitikken mot 2050 (NOU 2023:25). Utredningen tar utgangspunkt
i klimalovens målsetting om å redusere klimagassutslippene med 90–95
pst innen 2050. sammenlignet med utslippsnivået i referanseåret
1990.
Utvalget problematiserer særlig hvordan kortsiktige
utslippskutt kan stå i veien for å nå målet om å bli et lavutslippssamfunn
i 2050. Dette fordrer, ifølge utvalget, at man må tenke i et lengre
tidsperspektiv og på tvers av sektorer. Utvalget legger dessuten
stor vekt på at klimapolitikken må ha som utgangspunkt at man er
avhengige av knappe ressurser, blant annet mht. kraft, areal og
kompetanse. Dermed kan man ikke ha «mer av alt – raskere»; man må
ta utgangspunkt i at naturen legger begrensninger for menneskelig
aktivitet og forbruk. Klimamålene må derfor ses i sammenheng med
nasjonale og internasjonale målsettinger om vern og restaurering av
natur.
Forslagsstillerne mener at utvalgets anbefalinger fortjener
en grundigere politisk debatt og behandling, heller enn kontante
avvisninger i media.
Et sentralt poeng i utredningen, som diskuteres
for lite i norsk politikk, er hvordan de langsiktige klimamålene
undergraves gjennom noen av de såkalt klimapolitiske valgene som
tas i dag:
«I noen tilfeller kan tiltak som gir
raske utslippskutt samtidig gjøre det vanskeligere å oppnå større
utslippskutt på lengre sikt. Det gjelder særlig hvis tiltaket etablerer
infrastruktur av lang varighet eller kanaliserer ressurser til midlertidige
løsninger heller enn permanente nullutslippsløsninger. Eksempler
kan være investeringer i infrastruktur knyttet til petroleumsvirksomheten, biodrivstoff
brukt i forbrenningsmotorer, og kvotekjøp både av bedrifter og staten
fremfor utslippskutt i Norge. Det kan også gjelde tiltak som fremmer
utslippsfrie teknologier, som for eksempel elbiler, hvis de samtidig bidrar
til å opprettholde et høyt forbruk og utslipp gjennom arealbruk.»
(NOU 2023:25, Omstilling til lavutslipp – Veivalg for klimapolitikken
mot 2050, s. 27–28)
Det vil fortsatt være stor uenighet om klimapolitikken,
uavhengig av hva dette utvalget peker på av løsninger. Ikke minst
med tanke på hvordan man skal nå klimamålene på en rettferdig måte,
ikke skyve kostnadene over på vanlige folk – mens de rikeste kan
fortsette å forurense som før.
Forslagsstillerne mener at klimapolitikken bør
ta høyde for utvalgets poenger om at den kortsiktige klimapolitikken
kan undergrave de langsiktige målene, med negative konsekvenser
for både klima og natur. Disse problemstillingene fortjener oppmerksomhet
og dessuten grundigere politisk behandling. Dagens klimapolitikk
kan nemlig se ut til å stå i veien for å nå 2050-målene. Utvalgets
anbefaling om å stanse elektrifiseringen med kraft fra land, eller
at bruk av biomasse bør forbeholdes områder der det ikke finnes
gode alternative nullutslippsløsninger, er eksempler på dette. Utvalget
viser også at det finnes alternativer for å redusere utslipp fra
både oljeindustrien, transportindustrien og alle andre sektorer.
Utvalget peker videre på at styringssystemet
i klimapolitikken i dag ikke er rustet for omstilling til et lavutslippssamfunn.
Norge har en svakere klimalov, og et svakere styringssystem for
klima generelt, enn sammenlignbare land. Utvalget foreslår flere
nye virkemidler for å styre klimapolitikken, som både gir bedre
oversikt over og mer åpenhet om hvor man er på vei, og en bedre
forankring av politikken både på Stortinget og hos velgerne.
Forslagsstillerne mener at flere av utvalgets
anbefalinger bør danne grunnlag for en ny enighet om klimapolitikken
på Stortinget.