Bakgrunn

Fredag 9. februar 2018 nedsatte regjeringen et utvalg som skal vurdere endringer i beredskapslovgivningen. Utvalget har som mandat å se på om regjeringen bør ha mulighet til å supplere eller gjøre unntak fra lovgivning, og til midlertidig å suspendere eller modifisere ellers lovpålagte rettigheter i ekstraordinære situasjoner. Utvalget skal avgi sin innstilling innen 15. mars 2019.

En beredskapslovgivning er en konkretisering av konstitusjonell nødrett som gir regjeringen hjemmel til å fravike gjeldende lovgivning eller gi bestemmelser med lovgivningsmessig innhold. Disse unntakslovene gjelder i dag kun når riket er i krig, når krig truer eller rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare. Nå ønsker regjeringen å vurdere muligheten for at denne fullmakten skal utvides også til ekstraordinære situasjoner. Regjeringen nevner flyktningkrisen 2015 som eksempel på en slik situasjon hvor regjeringen mener det er nødvendig å vurdere unntak. Regjeringen gir også utvalget i oppdrag å vurdere om det skal utformes en hjemmel for midlertidig å suspendere enkeltpersoners lovfestede rettigheter, eventuelt modifisere hvordan rettighetene må oppfylles.

Forslagsstillerne viser til at dette forhold ble behandlet i justiskomiteen i Innst. 326 S (2016–2017) om Meld. St. 10 (2016–2017) Risiko i et trygt samfunn – Samfunnssikkerhet, som ble avgitt 23. mai 2017. Her anmoder justiskomiteens flertall regjeringen om ikke å oppnevne et utvalg som skal vurdere en slik utvidelse av beredskapslovgivningens virkeområde.

I innstillingen vises det til meldingens punkt 13.9.3 om sektorovergripende fullmaktsbestemmelser, og det står følgende:

«(…) Regjeringen vil oppnevne et utvalg til å vurdere en sektorovergripende fullmaktsbestemmelse i beredskapslovgivningen med sikte på andre ekstraordinære situasjoner enn der riket er i krig eller krig truer eller rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare. Den kan gjelde for eksempel ved høye asylankomster, naturkatastrofer, ulykker, pandemier og sammenbrudd i infrastruktur. En sektorovergripende fullmaktsbestemmelse vil kunne gi adgang til å supplere og om nødvendig gi avvik fra gjeldende lovgivning. Den kan også gi hjemmel for å gripe inn i tilfeller hvor ressursmangel og lignende forhold gjør det umulig eller svært vanskelig å oppfylle rettigheter for den enkelte. Bestemmelsen kan videre gjøre det mulig å gripe inn der det er behov for særlig raskt å kunne omprioritere ressurser, eller hvor det på grunn av situasjonen er behov for å kunne sette til side regler om saksbehandling.

Flertallet viser til at beredskapslovgivningen er en konkretisering av konstitusjonell nødrett. Den gir regjeringen hjemmel til å fravike gjeldende lovgivning, eller gi bestemmelser med lovgivningsmessig innhold. Disse unntakslovene gjelder kun når riket er i krig, når krig truer eller rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare.

Flertallet merker seg at regjeringen vil sette ned et utvalg for å utvide beredskapslovgivningens virkeområde. Som eksempler på situasjoner som skal kunne omfattes av beredskapslovgivningen, nevnes høye asylankomster, naturkatastrofer, ulykker, pandemier og sammenbrudd i infrastruktur. Videre trekkes ressursmangel frem som et forhold som skal kunne begrunne å sette til side rettssikkerhetsgarantier.

Flertallet viser til at regjeringen ikke har godgjort behovet for å utvide muligheten til å sette til side lovgivning og rettssikkerhetsgarantier. Disse medlemmer mener at kun grunnleggende sikkerhetsinteresser for nasjonen kan begrunne en utvidelse av beredskapslovgivningens virkeområde, og vil advare mot å likestille de nevnte situasjoner med de nødstilstander som begrunner beredskapslovgivningen.

Flertallet anmoder regjeringen om ikke å oppnevne et utvalg som skal vurdere en slik utvidelse av beredskapslovgivningens virkeområde.» (forslagsstillers utheving)

Forslagsstillerne viser til at en helt avgjørende oppgave for en regjering er å sikre befolkningen grunnleggende rettsstatsprinsipper og sørge for at alle nyter godt av grunnleggende rettigheter – uansett hvem de er – og hva de eventuelt måtte ha gjort. Det er nettopp i møte med alvorlige kriser at evnen til å ivareta lovgivning og rettssikkerhet er viktig. Forslagsstillerne mener at kun grunnleggende sikkerhetsinteresser kan begrunne en utvidelse av beredskapslovgivningen. Forslagsstillerne viser også til at regjeringen i mandatet for utvalget ikke har klart å godgjort behovet for å utvide muligheten til å sette til side lovgivning og rettssikkerhetsgarantier.

Forslagsstillerne viser også til at de internasjonale menneskerettighetene i dag er under sterkt press. Mandatet, og den den politiske begrunnelsen til utvalget, bidrar ytterligere til en situasjon hvor det legitimeres ytterligere suspensjon eller tilsidesetting av lovverk og rettigheter.