Til Stortinget
Tidlig og riktig utformet innsats i grunnskolen er et viktig
fundament for en skole der ingen faller utenfor og hvor elevene
tilegner seg grunnleggende ferdigheter og kunnskap. Det er et viktig
politisk mål å sikre at hver elev tidlig får den støtte som han
eller hun behøver. Høyere lærertetthet øker lærernes mulighet til
å se og støtte elevene i læringsarbeidet og bedrer skolens mulighet
til å gi tilpasset opplæring og hjelp når problemer oppstår.
Til tross for at tidlig innsats har stått høyt på den politiske
dagsordenen i mange år, viser tall fra Statistisk sentralbyrå at
det er i ungdomsskolen det settes inn mest dokumentert støtte. Stikk
i strid med prinsippet om tidlig innsats øker andelen elever med
spesialundervisning utover i grunnskolen, og på ungdomstrinnet får
11 prosent av elevene vedtak om spesialundervisning. Det tilsvarende
tallet for 1.–4. klasse er 5 prosent. Forslagsstillerne mener det
er viktig å endre dette bildet og investere i at hver elev skal
få hjelp og støtte i tide. For å få dette til krever det økt lærertetthet
på barnetrinnet, slik at læreren får mer tid til å se og støtte
hver enkelt elev.
Forslagsstillerne viser til en omfattende undersøkelse om klassestørrelse,
publisert av det amerikanske National Education Policy Center ved
Universitetet i Colorado i 2014, som konkluderte med at klassestørrelse
har stor betydning for elevenes langtidseffekt av undervisningen.
En relativt ny forskningsrapport fra svensk skole viser at mindre
klasser fører til bedre elevprestasjoner på en rekke områder. Forskerne
fant at effekten holder seg over tid, og at redusert klassestørrelse
slår positivt ut for elevenes framtidige lønnsnivå.
Videre er en av konklusjonene i FoU-rapporten «Spesialundervisning
– drivere og dilemma» som ble publisert av KS, at lavere lærertetthet
gir mindre tilpasset opplæring. Økt lærertetthet vil gi skoleleder flere
muligheter og større fleksibilitet i organiseringen av undervisningen,
noe som ifølge rapporten er en nødvendig forutsetning for å lykkes
med å redusere behovet for spesialundervisning. En undersøkelse fra
Respons Analyse gjort i 2012 viser videre at hele 87 prosent av
rektorer i grunnskolen er helt eller delvis enig i at økt lærertetthet
vil redusere behovet for spesialundervisning.
I tillegg har forslagsstillerne merket seg at flere forskningsrapporter
og forskningsgjennomganger, deriblant OECDs «Education at a glance
2014», konkluderer med at økt lærertetthet gir størst merverdi på de
laveste klassetrinnene og er viktigst for faglig svake elever, elever
med utenlandsk opprinnelse og elever som har en bakgrunn med lav
sosioøkonomisk status. De samme elevgruppene er overrepresentert både
når det gjelder spesialundervisning og i frafallsstatistikken. Økt
lærertetthet i de laveste klassetrinnene vil derfor være et viktig
og målrettet tiltak.
Undersøkelser viser også at lærerne selv opplever lav lærertetthet
og liten tid til hver enkelt elev som en stor utfordring i grunnskolen.
Rapporten «Reservestyrken» som TNS Gallup gjennomførte på oppdrag fra
Kunnskapsdepartementet i 2011, viste at store klasser og liten tid
til hver enkelt elev er en viktig grunn til at lærere slutter i
jobben. «Tidstyvundersøkelsen» som Fafo utførte på vegne av Utdanningsforbundet,
viste at tre av fire lærere mente de ikke hadde tid til å utføre
arbeidsoppgavene sine på en skikkelig måte. Lærernes organisasjoner
har derfor tatt til orde for en «ressursnorm» i grunnskolen som
skal sikre nok lærerressurser per elev. Dette kravet støttes både av
Elevorganisasjonen og Foreldreutvalget i grunnskolen.
Fram til 2003 opererte opplæringslova med såkalte klassedelingstall,
som fastsatte klare grenser for hvor store skoleklasser kunne være
i ulike situasjoner. For første klasse krevde loven at dersom det
var flere enn 18 elever, så skulle det være to pedagoger i hver
undervisningstime. Resten av barnetrinnet hadde et klassedelingstall
på 28, mens ungdomstrinnet hadde 30.
Klassedelingstallene ble i 2003 tatt ut av loven og erstattet
med et krav om at undervisningsgruppene skal være pedagogisk og
sikkerhetsmessig forsvarlige (opplæringslova § 8-2). Begrunnelsen
for endringen var at man ønsket å gi skolene større lokal handlefrihet
og mulighet til selv å finne de beste løsningene for sine elever.
Dette skulle være en pedagogisk reform. Ressursene i skolene skulle
sikres, og organisering av elevgruppene skulle kun gjøres ut fra
pedagogiske prinsipper, ikke ut fra økonomiske hensyn. For å presisere
dette fattet Stortinget et plenumsvedtak hvor regjeringen blir bedt
om å
«påse at oppheving av delingstallet ikke blir brukt som et
sparetiltak. Klassedelings-tallet skal ligge til grunn som minstenivå
for ressurstildeling også etter at bestemmelsen om klassedelingstall
er opphevet…»
Regjeringen Stoltenberg II stadfestet senest i Prop. 129 L (2012–2013)
at Stortingets vedtak måtte få konsekvenser for forståelsen av gjeldende
§ 8-2 i opplæringslova. Dette innebærer at skoleeierne har ansvar
for at alle skoler som et minimum skal tildeles like mange lærertimer
som ville ha blitt utløst av de tidligere klassedelingstallene,
med den forskjell at ressursene legges til skolenivå og ikke bindes
til klasse/gruppenivå.
Til tross for dette har en rekke medieoppslag de siste årene
vist at mange kommuner ikke forholder seg til klassedelingstallet.
Dette gjelder spesielt i første klasse, hvor det ofte ikke settes
inn ekstra lærerressurser før det er mer enn 28 elever per undervisningstime.
Riksrevisjonen har også ved flere anledninger påpekt uforsvarlig
lav ressursbruk i flere kommuner og på flere skoler. Dette tyder
på at dagens ordning ikke sikrer et likeverdig tilbud til norske
elever.
Utdanningsforbundets beregninger med utgangspunkt i tall fra
«Grunnskolens Informasjonssystem» peker i samme retning. Mens det
i skoleåret 2001/2002 bare var 14 prosent av elevene som gikk på
skoler med gjennomsnittlig gruppestørrelse over 20 elever, var det
tilsvarende tallet 25 prosent i 2012/2013. Samtidig som elevgruppene
vokser, får elevene i den ordinære undervisningen en mindre del
av lærerressursene nå enn før. I 2001/2002 gikk 79 prosent av lærertimene
til ordinær undervisning, mot 75 prosent i 2011/2012. I samme periode
økte spesialundervisningens andel av de totale lærertimene fra 15 til
18 prosent. Det betyr altså at stadig flere elever deler på mindre
lærerressurser.
Det er mye som er bra i den norske skolen, og tusenvis av lærere
gjør en kjempejobb hver eneste dag. Samtidig er det viktige utfordringer
som må tas på alvor og som krever politisk handling. Særlig tre
store utfordringer har fått mye oppmerksomhet de siste årene:
For det første er frafallet i den videregående skolen altfor
høyt. Særlig er elever med svakere sosioøkonomisk bakgrunn, elever
med dårlige resultater på lavere klassetrinn, gutter og elever med
utenlandsk opprinnelse, overrepresentert i frafallsstatistikken.
For det andre har en over tid sett et økende behov for spesialundervisning.
Det har lenge vært et utdanningspolitisk mål at flest mulig skal
kunne følge den ordinære undervisningen i et klassefelleskap. Imidlertid
ser man en økning i andelen elever med enkeltvedtak om spesialundervisning
i grunnskolen, fra 6 prosent av elevene i 2005/2006 til 8,3 prosent
i dag. I alt har i dag 51 000 elever vedtak om spesialundervisning.
Forskning viser at mange skoler har kommet inn i en negativ sirkel
der det er for lite ressurser til differensiering av den ordinære
undervisningen, noe som fører til økt behov for spesialundervisning,
noe som igjen gir mindre ressurser til den ordinære undervisningen,
som igjen gir større behov for spesialundervisning.
En tredje utfordring er at for mange elever går ut av grunnskolen
uten å ha grunnleggende lese- og skriveferdigheter.
Forslagsstillerne mener at tidlig innsats er et av de viktigste
svarene på alle disse problemene i norsk skole. Man må bort fra
en vente-og-se-holdning, og sette inn tiltak så tidlig som mulig
i opplæringsløpet. Et grunnleggende viktig tiltak blir da å sørge
for økt lærertetthet på de laveste klassetrinnene. Hvis hver lærer
har ansvar for færre elever, blir det lettere å gi den enkelte elev
tilpasset opplæring. Da blir også behovet for spesialundervisning
mindre, og man kan bryte den negative spiralen mange skoler er inne
i på dette området.
Dovre er et eksempel på en norsk kommune som har klart å bryte
den negative spiralen når det gjelder økende behov for spesialundervisning,
gjennom satsing på tidlig innsats og økt lærertetthet, kompetanseheving
og flere forskningsbaserte undervisningsopplegg. Her ble andelen
elever med behov for spesialundervisning halvert på bare ett år,
og har siden ligget på under 5 prosent. Også i Sverige tok den forrige
regjeringen grep på dette området, ved å initiere en storsatsing
på flere lærere og tidlig innsats i de laveste klassetrinnene.
Forslagsstillerne viser til at også i Norge er det de siste årene
tatt viktige initiativ for å øke lærertettheten på barnetrinnet.
I forliket om statsbudsjettet for 2015 ble det enighet mellom regjeringspartiene, Kristelig
Folkeparti og Venstre om en satsing på tidlig innsats gjennom å
bevilge 200 mill. kroner til flere lærere i 1.–4. klasse. Dette
ble fulgt opp i budsjettforliket om statsbudsjettet for 2016, der
satsingen styrkes ytterligere med 320 mill. kroner. Til sammen tilføres
barnetrinnet om lag 1 700 nye lærerstillinger gjennom denne satsingen.
Forslagsstillerne mener det er behov for et nasjonalt løft for
barnetrinnet i norsk skole. En grunnplanke i en slik satsing bør
være å sikre elevene likere tilgang til skolens viktigste ressurs,
som er læreren. Det er behov for klarere regler om gjennomsnittlig
gruppestørrelse etter fjerningen av klassedelingstallene i opplæringslova,
som sikrer at de samlede lærerressursene står i forhold til antall
elever på skolen, uansett bostedskommune.
Forslagsstillerne tar derfor til orde for å lovfeste en maksimalgrense
for gjennomsnittlig gruppestørrelse per lærer på skolenivå i småskolen
på 16 elever. For å hindre at en slik bestemmelse fører til overflytting
av lærere fra høyere trinn, med påfølgende økte gruppestørrelser
på mellom- eller ungdomstrinnet, foreslår forslagsstillerne at det
settes en grense for gjennomsnittlig gruppestørrelse for 5.–10.
trinn på 24 elever. Forslaget vil gi samme frihet for kommune og
skole til å dele elevene inn i klasser og grupper ut fra pedagogiske
behov og vurderinger, men forhindre at kommuner «sparer» penger
ved å redusere lærertettheten til et nivå som ikke er pedagogisk
forsvarlig.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om innføring av en
maksimalgrense for gjennomsnittlig gruppestørrelse per lærer i grunnskolen,
slik at den gjennomsnittlige gruppestørrelsen på skolenivå ikke overstiger
16 elever i 1.–4. trinn, eller 24 elever på 5.–10. trinn i ordinære
timer.
30. september 2016