Til Stortinget
Et sterkt redaktørinstitutt er en forutsetning for en troverdig,
pålitelig og ansvarlig presse. Norge har i dag et lovverk som beskriver
redaktørinstituttet på to måter. På den ene siden er det objektive
redaktøransvaret fastslått i straffeloven.
På den andre siden er redaktørens suverene rett til å ta redaksjonelle
avgjørelser beskrevet i mediefridomslova. Lov om redaksjonell fridom
i media fanger opp det sentrale elementet i Redaktørplakaten.
Forslagsstillerne mener det er mangler i lovverket. Redaktørens frihet er ivaretatt for alle typer nyhets-
og aktualitetsmedier, men redaktørens ansvar har
uheldige begrensninger i lovteksten, blant annet fordi elektroniske
medier ikke er omtalt. Kildevernet er i dag lovfestet i straffeprosessloven
og tvisteloven, men da kun som en rett for
redaktører og journalister til å ikke oppgi sine kilder. Det er
ingen plikt til å verne kildene, og loven
gir også domstolene muligheter, på visse vilkår, til å pålegge redaktører
og journalister å bryte kildevernet. Det er heller ikke, som i Sverige,
et forbud mot å etterforske hvem som er medienes kilder.
Behovet for å bedre lovgivningen tydeliggjøres av flere utviklingstrekk.
For det første har man sett flere eksempler på at kildevernet i
praksis er under press, som i den såkalte Rolfsen-saken, der PST
beslagla Ulik Imtiaz Rolfsens råmateriale i forbindelse med en dokumentarfilm
om rekruttering til terror. For det andre er en stadig større andel
av journalistisk innhold publisert på teknologiske plattformer hvor det
objektive redaktøransvaret ikke omfattes av dagens lovverk. For
det tredje er det ofte vanskelig for den som mener seg krenket,
særlig i elektroniske medier, å finne fram til hvem som har medvirket
i forbindelse med en publisering og dermed kan holdes ansvarlig.
Og for det fjerde er det utfordringer knyttet til ansvaret for brukergenerert
innhold, som for eksempel kommentarfelt i nettavisene.
Det objektive redaktøransvaret er altså delvis, men ikke fullt
ut gjennomført i norsk rett. Det skyldes primært at teknologien
har løpt fra lovgivningen. I dagens straffelov heter det i § 269
at
«[d]en som treffer avgjørelse om innholdet i trykt skrift eller
en kringkastingssending, er strafferettslig ansvarlig dersom det
der offentliggjøres noe som ville ha pådratt redaktøren ansvar etter
noen annen lovbestemmelse om han hadde kjent til innholdet.»
Redaktøren kan altså straffes ikke bare for de publisistiske
beslutninger han eller hun har vært involvert i, men også for de
beslutninger som er tatt av hans eller hennes underordnede. Ansvarsreglene
er imidlertid ufullstendige. For det første kan også andre enn redaktøren
straffes for ytringer fremsatt gjennom det medium redaktøren styrer.
For det andre er redaktøren straffri dersom «det ikke kan legges
ham noe til last (…)». Og for det tredje er redaktøransvaret begrenset
til kringkasting og papiraviser, mens elektroniske medier ikke er
beskrevet i loven. Den teknologiske utviklingen med publisering
på nett døgnet rundt gjør at det etter forslagsstillernes mening
er på høy tid å bringe lovverket i tråd med dagens publiseringsteknologi.
Det er ingen grunn til at loven ikke skal favne alle redaktørstyrte
journalistiske medier, uavhengig av teknologisk plattform, og det
er logisk at den som fatter beslutninger om publisering, eller delegerer
denne myndigheten, også bærer eventuelle strafferettslige følger
av publiseringen. En ny lov vil tydeliggjøre redaktørens strafferettslige ansvar
for krenkende og lovstridige ytringer. Dette vil gjøre det enklere
for den som mener seg krenket, å finne fram til den ansvarlige.
Det vil også gjøre det enklere å verne kildene.
Samtidig bør kildevernet etter forslagsstillernes mening styrkes
ytterligere ved å løfte det ut av straffeprosessloven og tvisteloven
og inn i medieansvarsloven sammen med en hovedregel, med gitte, nødvendige
unntak, om at det ikke skal etterforskes for å finne fram til medienes
kilder. Kildevernet er avgjørende for at media skal kunne belyse
saker av vesentlig, samfunnsmessig betydning. I Sverige er kildevernet
i stor grad en plikt for redaktører og journalister, samtidig som
det parallelt er straffbart å etterforske hvem som er medienes kilder.
I Norge har pressen i dag et selvpålagt kildevern som er nedfelt
i Vær varsom-plakaten, og som praktiseres absolutt. Domstolene har
imidlertid anledning til å pålegge en redaktør eller journalist
å røpe kildeopplysninger. Et lovfestet, styrket kildevern vil innebære
at journalister og redaktører som har lovet en kilde anonymitet, kommer
i straffansvar dersom de oppgir kildens identitet. Dette er etter
forslagsstillernes mening nødvendig i en tid med stadig mer overvåking
og systematisk innsamling av persondata. En hovedregel om at det
ikke skal etterforskes hvem som er medienes kilder, vil bidra til
å gjøre vernet reelt. Det må likevel vurderes hvorvidt denne hovedregelen
må ha visse unntak, f.eks. i saker der rikets sikkerhet er truet,
eller der særlig sensitive personopplysninger tilsier det. Dette
må i så fall utredes og vurderes nøyere.
Når det gjelder brukergenerert innhold, mener forslagsstillerne
at forfatteren som hovedregel bør være den som holdes ansvarlig,
men redaktøren bør overta ansvaret på visse premisser, eksempelvis
dersom redaktøren har gitt forfatteren såkalt anonymitetsvern, dersom
redaktøren ikke vil gi opplysninger som kan identifisere forfatterne
av klart lovstridig innhold, eller dersom redaktøren ikke fjerner
klart lovstridig innhold når han eller hun blir gjort oppmerksom
på det.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber regjeringen utrede og fremme forslag om lov om
medieansvar som inkluderer et teknologinøytralt redaktøransvar,
eneansvar for redaktøren, regulering av ansvaret for brukergenerert
innhold, styrking av kildevernet og en hovedregel om at hvem som
er medienes kilder, ikke skal etterforskes.
3. juni 2016