Livssynsfeltet i Norge blir stadig mer komplekst. Det gjelder
både for privatpersoner og politikere i et samfunn med økende mangfold,
og ikke minst for ulike offentlige organer som skal møte det endrete livssynsfeltet
på en god og upartisk måte. Dette viser seg med jevne mellomrom
på en rekke forskjellige områder.
Det viste seg da Utlendingsdirektoratet (UDI) i november 2015
ønsket å fjerne korsene fra privateide bygninger som skulle brukes
som asylmottak, og snudde etter kort tids offentlig debatt. Det
viser seg stadig når offentlige sykehus, Forsvaret og andre instanser
forsøker å utvide sine livssynsmessige tilbud til å omfatte flere
enn de kirkelige, men velger ulike modeller uten at det ligger en
helhetlig politikk til grunn. Det viser seg på finansieringsområdet,
når for eksempel rot i medlemsregistrene til Den norske kirke eller
andre trossamfunn gjør at borgere blir tillagt tilhørighet til livssynsorganisasjoner
de ikke er en del av. Og det viser seg i førjulstiden når den offentlige skolen
for å opprettholde tradisjoner, inviterer til julegudstjenester
i skoletiden.
Debatten reises når menigheter eller organisasjoner med et tydelig
konservativt religiøst syn søker om etablering av friskoler, og
der foreldrenes rett til å velge utdanning for sine barn kommer
i konflikt med statens målsetinger for eksempel for likestilling og
inkludering. Og debatten har nylig blitt reist igjen når det gjelder
statens syn på religionsutøvelse i det offentlige rom, denne gang
om hvorvidt hijab på barn er et uttrykk for seksualisering eller
undertrykkelse som ikke kan aksepteres i den offentlige skolen.
Grunnlovsendringene fra 2012 som innebar en ny organisering av
forholdet mellom Den norske kirke og staten, et resultat av det
store kirkeforliket i 2008, var etter forslagsstillernes syn et
riktig skritt på veien mot et skille mellom stat og kirke og en
likebehandling av alle livssyn i Norge, jf. Dokument nr. 12:10 (2007–2008).
Kirken blir eget rettssubjekt 1. januar 2017. Men arbeidet er fortsatt
ikke i mål. Stat og kirke er fortsatt bundet sammen både i Grunnloven
og i andre deler av lovverket, og det er fortsatt behov for å drøfte
statens rolle på tros- og livssynsområdet. For å gå gjennom behovet
for et nytt lovverk i kjølvannet av kirkeforliket, satte regjeringen
Stoltenberg II ned et offentlig utvalg ledet av Sturla Stålsett,
der en av forslagsstillerne var medlem. Utvalget leverte NOU-en
«Det livssynsåpne samfunn» 7. januar 2013 (NOU 2013:1). Der ble
det skissert følgende åtte prinsipper for en framtidig tros- og
livssynspolitikk:
1. Tros- og livssynsfriheten beskyttes
for alle.
2. Den enkeltes tros- og livssynspraksis må ikke krenke
andres rettigheter og friheter.
3. Ikke-diskriminering: Staten må ikke utsette noen for
usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling på grunn av deres
tros- eller livssynspraksis.
4. Det legges aktivt til rette for alle borgeres tros- og livssynspraksis.
5. Likebehandling: Staten bør tilstrebe at enhver borger
får – i prinsipp og i rimelig praksis – samme grad av støtte til
sin tros- og livssynsutøvelse.
6. Statens aktive tros- og livssynspolitikk må i sin utforming
vurderes opp mot sentrale fellesverdier: demokrati, rettsstat, menneskerettigheter, ikke-diskriminering
og likestilling.
7. Organisert tros- og livssynsutøvelse som mottar statlig
støtte, må forventes å vise vilje til åpenhet og vise annen tros-
og livssynsutøvelse den samme respekt som en selv forventer og nyter
godt av.
8. Alle bør akseptere å bli eksponert for andres tros- og
livssynspraksis i det offentlige rom.
Da høringsfristen gikk ut noen måneder senere, hadde det kommet
inn mer enn 300 høringsuttalelser. Likevel har lite latt seg høre
om arbeidet med en ny tros- og livssynspolitikk fra regjeringen
Solbergs side de siste to årene. Den siste stortingsmeldingen som
omhandlet norsk tros- og livssynspolitikk, var St. meld. nr. 17
(2007–2008) som lå til grunn for kirkeforliket våren 2008.
Det er et stort behov både for felles prinsipper i det offentlige
og for praktiske løsninger for de ulike livssynssamfunnene. Et eksempel
på dette er behovet for verdige seremonilokaler både for minoritetslivssyn
og for dem som ikke er medlem av noe tros- eller livssynssamfunn.
I regjeringserklæringen lover regjeringen Solberg at den skal «utarbeide
en helhetlig lov om tros- og livssynssamfunn». Det er etter forslagsstillernes
syn positivt. Samtidig er det uklart hvor omfattende denne loven
vil være, og hvilke – om noen – prinsipper som vil ligge til grunn
for lovverket.
Forslagsstillerne viser til at det er flere pågående saker som
omhandler forholdet mellom stat og kirke og dermed den helhetlige
tros- og livssynspolitikken. For eksempel har en enstemmig kirke-,
utdannings- og forskningskomité i behandlingen av Prop. 12 L (2015–2016)
fremmet forslag om at Stortinget ber regjeringen komme tilbake til
Stortinget med forslag til nytt finansieringssystem for tros- og
livssynssamfunn, sett i lys av endringer i Den norske kirke og prinsippet
om likebehandlingen, jf. Innst. 111 L (2015–2016). Disse sakene
bør ses i sammenheng.
Forslagsstillerne mener tros- og livssynsfeltet fortjener en
mer helhetlig behandling i Stortinget, der målet er å sikre likebehandling
av de mange ulike trosretningene og livssynene i Norge.