Forslagsstillerne har blitt kontaktet av to interessegrupper
i Oslo om følgende saker: En familie i Oslo har et sterkt utviklingshemmet
barn på 6 år. Familien bor i dag i en leilighet på 75 m2, og består
av to voksne og to barn. Nåværende boløsning er dessverre ikke lenger
egnet for familien med tanke på at familien har et sterkt utviklingshemmet
barn. Da det utviklingshemmede barnet hverken har eller vil få egen
boevne, har familien valgt å bygge ny bolig slik at barnet skal
kunne bo hjemme for alltid, og da sammen med foreldrene. Familien
ønsker en tilpasset bolig slik at man skal kunne ha avlastning,
assistenter og nødvendig pleiepersonell til stede, og at man kan skape
trygghet, økt livskvalitet og stabilitet for barnet. Alternativet
til å bygge egen bolig og fungere som en «normal» familie, vil være
kommunal avlastningsbolig eller institusjonsplass for det sterkt
utviklingshemmede barnet.
Den andre interessegruppen som har kontaktet forslagsstillerne,
er Tamino borettslag som er en gruppe av 10 utviklingshemmede personer
som ønsker å etablere felles bolig og felles omsorgstjenester i
Grorud bydel. Bygge- og tomtekostnadene, inklusive merverdiavgift,
vil beløpe seg til minst 3,3 mill. kroner pr. boenhet.
Ifølge dagens regelverk er ingen av disse prosjektene berettiget
til merverdiavgiftskompensasjon. En tilsvarende kommunal utbygging
med tilsvarende omfang av tilknyttede omsorgstjenester får kompensert
merverdiavgiften. Prosjektene kan i omfang og drift være like. Kommunal
utbygging og private initiativ behandles dermed forskjellig. Det
innebærer også at private initiativ vanskelig lar seg gjennomføre.
Familier til utviklingshemmede barn har ofte en redusert lønnsinntekt,
og har begrenset med egenkapital. For privatpersoner kan dette medføre
at det ikke lar seg gjøre å få bygget seg en bolig som er tilpasset
familien og det sterkt utviklingshemmede barnet.
Det er et betydelig underskudd på boliger til utviklingshemmede
personer, og underskuddet er sterkt voksende. Utbygging av boliger
for utviklingshemmede der det ytes omfattende omsorgstjenester,
foretas av kommuner eller gjennom private initiativ. Kommunene vil
ved egen utbygging, som tidligere nevnt, motta merverdiavgiftskompensasjon.
Ved privat utbygging finansieres en betydelig del gjennom låneopptak
i Husbanken og gjennom tilskudd administrert av Husbanken i samarbeid
med kommunene. Låneopptaket gjøres mulig ved at de utviklingshemmede
personene låner med grunnlag i sin trygd. Tilskuddene gis i de fleste
kommuner i form av investeringstilskudd der det forutsettes at kommunene
står som byggherre til boligene står ferdige. Privatpersoner som
bygger egen bolig tilpasset barnets utviklingshemming, vil i mange
tilfeller ikke være berettiget til lån i Husbanken.
En avklaring vedrørende merverdiavgiftskompensasjon er helt avgjørende
for at private kan planlegge bygging av boliger for sine utviklingshemmede barn.
Man trenger både kommunal utbygging og private initiativ for å kunne
redusere underskuddet av boliger for utviklingshemmede barn og voksne,
samt mest mulig fleksible løsninger som ivaretar den enkeltes behov.
En tilleggsbelastning på 25 pst. merverdiavgift skaper ikke godt
grunnlag for privat utbygging.
Merverdiavgiftskompensasjonsordningen for kommunesektoren er
hjemlet i lov 12. desember 2003 nr. 108 om kompensasjon av merverdiavgift
for kommuner, fylkeskommuner mv. Formålet med kompensasjonsordningen
er å forhindre konkurransevridninger som merverdiavgiften kan føre
til når kommunene står overfor valget mellom å produsere tjenester
selv (uten avgift) eller å kjøpe tjenestene fra private aktører
(med avgift). Private og ideelle virksomheter som produserer helse-,
sosial- eller undervisningstjenester som kommunen har et lovpålagt
ansvar for, er omfattet av ordningen.
Høyesterett har avsagt dom i to saker knyttet til kompensasjon
av merverdiavgift. I Høyesteretts dom 19. februar 2010 om Stiftelsen
Utleieboliger Alta ble det fastslått at det foreligger rett til
kompensasjon for en stiftelse som drev oppføring og utleie av omsorgsboliger,
mens kommunen sto for ytelsen av omsorgstjenestene til beboerne.
I Høyesteretts dom ble det påpekt at merverdiavgiftskompensasjonen
også skal bidra til en rasjonell og smidig organisering av kommunens
helse- og sosialtjenester ut fra den enkelte kommunes behov og prioriteringer.
I dommen fra Høyesterett heter det:
«Kompensasjonsretten – og rekkevidden av den – bør etter mitt
syn dessuten sees i sammenheng med utviklingstrekk innenfor helse-og
sosialsektoren, særlig dreiningen mot sammensatte lokale tilbud, mot
nye omsorgstjenester utenfor de tradisjonelle institusjonene, og
med større åpenhet for ytelser basert på et integrert samvirke mellom
private og offentlige aktører.»
Høyesterett slo videre fast:
«kompensasjonsretten for UBA vil være på linje med ethvert
annet privat rettssubjekt som måtte produsere helse- og sosialtjenester.»
Utenfor merverdiavgiftskompensasjonsordningen er privatpersoner
som bygger sin egen bolig, enten alene eller i fellesskap med flere
(tingsrettslige sameier og borettslag). Dette er nylig stadfestet
ved Høyesteretts dom 5. februar 2013, hvor et tingsrettslig sameie/eierseksjonssameie
som krevde merverdiavgiftskompensasjon, jf. anken fra Torneby sameie, ikke
ble ansett som en «virksomhet» i merverdiavgiftskompensasjonslovens
forstand. Følgende ble fremhevet i premiss 44 i dommen:
«De ankende parter har anført at det politiske ønsket om å
fjerne ethvert incitament som kan vanskeliggjøre etablering av et
privat alternativ, slik dette er uttrykt i lovens formål, må føre
til at også egenanskaffelse må omfattes når denne skjer i et samvirke mellom
flere brukere. Selv om det, slik jeg tidligere har påpekt, også
i utformingen av formålsbestemmelsen er innebygget en forutsetning
om at siktemålet er å hindre konkurransevridning mellom ulike tilbydere,
kan det hevdes at det overordnede formål også skulle tilsi at erverv
av egen bolig like gjerne burde kunne skje i egenregi, som i regi
av kommunen. Kompensasjonsloven har imidlertid fått en bestemmelse
som gir kompensasjon for merverdiavgift for private og ideelle "virksomheter"
som "produserer" tjenester, og anskaffelse av egen bolig kan ikke
anses som slik virksomhet – som nevnt gir heller ikke forhistorie
og forarbeider holdepunkt for en slik utvidende forståelse av ordlyden.
Det at det formål som begrunner regelen også kunne ha begrunnet
en mer omfattende regel, kan da ikke i seg selv føre til en annen
regel enn den som er gitt.»
Etter gjeldende regler er det altså kun «virksomheter» som kan
gis merverdiavgiftskompensasjon, og ikke privatpersoner.
Det fremstår som urimelig at eierstruktur eller organisering
av boligene skal være avgjørende for hvorvidt det gis merverdiavgiftskompensasjon
i slike tilfeller. Det avgjørende må være at private og kommunale
myndigheter kan samarbeide om å sikre et best mulig tjenestetilbud
til brukerne, uten hinder av rigide regler. Forslagsstillerne mener
at de aktuelle lovbestemmelsene bør endres, slik at privatpersoner som
bygger omsorgsbolig for egne barn som ikke har egen boevne, enten
alene eller i fellesskap med flere blir omfattet av ordningen med
merverdigavgiftskompensasjon på lik linje med andre private tiltak som
samarbeider med kommunene om å drive et helse- og omsorgstilbud.
Det vises videre til Innst. 165 S (2009–2010), der Stortinget
behandlet et forslag om å utvide ordningen med merverdiavgiftskompensasjon.
I finansminister Sigbjørn Johnsens brev til Stortinget av 29. januar 2010
heter det at:
«I lys av formålet med kompensasjonsordningen og av at bygging
av boliger for funksjonshemmede/pleietrengende organiseres på ulik
måte i kommunene, ser jeg at det kan være behov for en gjennomgang av
kompensasjonsregelverket på dette området.»