Til Stortinget
Norge er en nasjon med en stolt maritim historie og er en internasjonal
stormakt på det maritime området. Arbeidsplassene i den maritime
næringen er spredt over hele landet og sysselsetter over 100 000
mennesker, hvorav 25 000 er sjøfolk. Halvparten av disse er offiserer.
Det verdensomfattende tilbudet av sjøfolk i 2010 var 624 000 offiserer
og 747 000 underordnede. Veksten er størst i Kina, India og Filippinene.
Det rapporteres om et økende behov for høyere offiserer på spesialiserte
skip i fremtiden. Det er en internasjonal utfordring å kunne møte
behovet for økt arbeidskraft uten at det går på bekostning av kvaliteten
på utdanningen.
Sjøfartsdirektoratet er bekymret for kvaliteten på maritim utdanning
i Norge, etter 150 avvik i forbindelse med revisjoner de to siste
årene. Dersom kvaliteten på norsk maritim utdanning er for dårlig,
vil dette også svekke omdømmet til Norge som en kvalitetsnasjon
innen shipping, uttalte sjøfartsdirektør Olav Akselsen i forbindelse
med Sjøsikkerhetskonferansen i Haugesund 27. september 2012. Bakgrunnen
for bekymringen er at det i perioden fra 2010 til 2012 er avdekket
150 avvik i forbindelse med revisjon av 25 maritime utdanningsinstitusjoner.
Avvikene går på brudd på internasjonale minimumskrav. Går kvaliteten
ned, som disse funnene dessverre kan tyde på, gir dette også dårligere
utdanning for dem som går på disse skolene. Dette er uholdbart og
må endres, sier sjøfartsdirektøren, som er ansvarlig for sjøsikkerheten
i Norge. Årsakene til denne utviklingen kan være mange, men manglende
rekruttering av fagfolk og mangelfulle systemer kan være noe av årsaksbildet.
Nå må noe gjøres, sier Sjøfartsdirektoratet, som kommer til å ha
oppmerksomheten rettet mot dette i tiden fremover. Samtidig forventer
man at skolene selv også tar grep for å snu utviklingen, sier Akselsen.
Forslagsstillerne deler sjøfartsdirektørens bekymring og ambisjonsnivå
for norsk maritim utdanning.
Behovet for maritim kompetanse er økende. Norges Rederiforbund
har to ganger doblet anslaget for arbeidskraft de siste fem årene.
Bransjen trenger flere tusen ansatte hvert år fremover. Skipsfarten
vil øke i pakt med globalisering, verdenshandel og befolkningsøkning,
samt politiske målsettinger om transport bort fra veg og fly og
over til sjø.
Norsk institutt for studier av innovasjon, forsk-ning og utdanning
(NIFU) fikk høsten 2007 i oppdrag av Nærings- og handelsdepartementet,
og i samarbeid med Kunnskapsdepartementet, å utrede norsk maritim
utdanning på alle nivåer, videregående opplæring, fagskoler og høyskoler.
I regjeringens maritime strategi «Stø kurs» pekes det på utfordringer
med et spredt utdanningstilbud, lite samarbeid og at få personer
velger maritim utdanning. Situasjonen for maritim utdanning og behov
for fremtidig arbeidskraft tilsier økt oppmerksomhet på kvalitet
og også strukturelle grep i antall utdanningssteder.
En arbeidsgruppe nedsatt av stiftelsen Maritim utvikling (MARUT)
fremmet for to år siden en innstilling med forslag til ny nasjonal
struktur for maritim offisersutdanning. Utvalget anbefaler konsentrasjon
av utdanningstilbudet, differensiert utdanningsløp, rekrutteringsarbeid,
en nasjonal rammeplan, samarbeid og arbeidsdeling, kompetanseutvikling,
investeringer i infrastruktur og økt FoU-virksomhet.
Den maritime næringen er i stadig større grad kunnskapsbasert.
Det er en enorm teknologiutvikling i skipsfarten, og det bygges
stadig flere spesialskip med nye posisjoneringsprinsipper og styringsprinsipper.
Det stilles også stadig strengere krav til miljø og sikkerhet som
også setter økte krav til sjøfolk, rederier og utdanningsinstitusjoner.
Maritim profesjonsutdanning er en svært ressurskrevende utdanning.
Det er krevende faglig for elever, studenter og undervisningspersonell,
men det er også svært krevende økonomisk fordi skoleeier hele tiden
må ha, eller bør ha, oppdatert og relevant utstyr. Knapt noe utstyr
er så dyrt som det som kreves i maritim utdanning. Med mange og
små involverte utdanningsinstitusjoner er det en stor utfordring
å innfri utstyrskravene. Dagens finansieringssystem for fagskolene
ser ikke ut til å være tilpasset behovet for en styrket maritim
utdanning.
I Norge er det to veier til maritim profesjonsutdanning som dekksoffiser
og maskinoffiser, gjennom fagskole og høgskole. Begge utdanningene
gir opplæring etter den internasjonale sjøfartsorganisasjonens (IMOS)
sertifikatkrav som blir stadig strengere. STCW-konvensjonen angir
felles standarder i form av minstekrav for sertifisering av skipsoffiserer.
Begge løpene kvalifiserer i dag kandidatene til høyeste offisersstillinger.
Kvalifisering kan enten oppnås gjennom kombinasjonen av maritime
fag i videregående skole, lærling på skip, fagbrev (motormann eller
matros) og toårig fagskoleutdanning (nautikk eller skipsteknisk drift)
eller generell studiekompetanse og treårig -bachelorutdanning (nautikk
eller skipsteknisk drift) på høgskole.
I Norge er det 21 videregående skoler som tilbyr maritim utdanning,
15 maritime fagskoler og fire høgskoler/universitet gir maritim
profesjonsutdanning (Høgskolen i Vestfold, Høgskolen Stord/Haugesund,
Høgskolen i Ålesund og Høgskolen i Tromsø/Universitetet i Tromsø).
Etter forslagsstillernes syn bør utdanningen sentraliseres i større
grad enn i dag for å få et utdanningstilbud som er tilpasset fremtidens
krav.
Maritim utdanning har også et rekrutteringsproblem. Selv om det
ved opptaket de siste årene er registrert økt søkning til høyere
maritim profesjonsutdanning, har det gjennom flere år vært lave
opptak til utdanningen, spesielt gjelder det marinteknisk drift.
Når det gjelder rekruttering, er det iverksatt en rekke tiltak av
den enkelte utdanningsinstitusjon, regionalt og på nasjonalt nivå
for å øke søkningen til maritim utdanning. Men også arbeidsmarkedet
generelt sett, demografi og reviderte opptakskrav har bidratt til
økningen.
Utviklingen viser at svært mange av de maritime fagskolene og
de videregående skolene ikke har godt nok utstyr og at det heller
ikke er noen bedring på situasjonen på kort sikt. Utstyr som brukes
i utdanningen er ofte 25–30 år gammelt, særlig maskinrom, men også
simulatorer og laboratorier.
Det er et stort problem å rekruttere kvalifiserte lærere med
yrkesfaglærerutdanning eller praktisk-pedagogisk utdanning til maritime
fagutdanninger i videregående skoler og fagskoler. Man står også foran
et stort erstatningsbehov i norsk maritim utdanning. Både i fagskolene
og i høyere utdanning rapporteres det om høy gjennomsnittsalder
i lærerstaben. Nesten halvparten av lærerne i skipsteknisk drift ved
fagskoler er over 60 år. Det samme gjelder for 25 prosent av lærerne
i videregående skoler og fagskoler. Mange stillinger er dessuten
ubesatte.
Når målet er å være en ledende sjøfartsnasjon, bør norsk maritim
profesjonsutdanning være ledende på verdensbasis. Det er med andre
ord behov for både å øke antallet uteksaminerte studenter og å styrke -bachelorutdanningen.
Det MARUT-nedsatte Aasen-utvalget uttalte at målet for maritim
høyere profesjonsutdanning bør være at alle undervisningsfag og
emner som studentene møter, skal være forankret i et forskningsaktivt miljø
som er orientert mot anvendt, praksisnær FoU. Dette bør være retningsgivende
for en ny maritim utdanningsstruktur.
Samarbeidet og arbeidsdelingen mellom institusjonene som tilbyr
høyere maritim utdanning, og mellom fagskoler og høyere utdanningsinstitusjoner, er
lite utviklet. Innenfor høyere utdanning har profesjonsutdanningen
ingen nasjonal rammeplan eller nasjonalt råd som skaper en felles
arena for faglig diskusjon, samarbeid og fagutvikling.
Det oppleves et reelt makt- og virkemiddelvakuum mellom fylkeskommunale
videregående skoler og fagskoler, statlige høgskoler, Kunnskapsdepartementet
og Nærings- og handelsdepartementet. Få utdanningsløp er bedre og
oftere utredet enn maritim utdanning. Det er på tide med økt nasjonal,
politisk oppmerksomhet rundt maritim utdanning.
Forslagsstillerne vil også påpeke det store behovet for teknisk
kompetanse i Sjøforsvaret. Kritisk mangel på teknisk kompetanse
får direkte negative konsekvenser for den operative evnen. Sektoren utdanner
mange personer med den nødvendige kompetansen, men avgir også mange
kvalifiserte arbeidstakere til andre deler av den maritime næringen. Generalinspektøren
for Sjøforsvaret har derfor startet et arbeid med sikte på å kartlegge
det totale behovet for teknisk kompetanse i de maritime næringene frem
mot 2025. Forslagsstillerne mener Sjøforsvarets kompetansebehov
må inngå som en del av grunnlaget for videreutviklingen av maritim
utdanning i Norge.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber regjeringen legge frem en egen stortingsmelding
om en styrket maritim utdanning som følger opp forslag fremsatt
av Aasen-utvalget, en arbeidsgruppe nedsatt av stiftelsen Maritim
utvikling (MARUT).
17. oktober 2012