Til Stortinget
Hvert år opplever mange tusen nordmenn å pådra seg store gjeldsproblemer.
Antallet som har søkt gjeldsordning etter gjeldsordningsloven har
økt kraftig de siste årene, – i de tre første månedene i 2011 var
tallet over 50 pst. høyere enn i samme periode i 2009. I perioden
fra 2006 til 2010 har, ifølge tall fra Finansdepartementet, antallet
personer som blir ilagt tvangstrekk av alminnelig namsmann mer enn
tredoblet seg, fra 32 000 personer til over 96 000 personer. Samtidig
er det indikasjoner på at det offentlige systemet som skal ivareta
og håndtere dem som pådrar seg gjeld de ikke kan betale tilbake,
ikke fungerer som det skal. Blant annet rapporterte Forbrukerrådet i
april 2009 om at kommunene bare i svært liten grad fulgte opp den
lovpålagte plikten de har til å bistå sine innbyggere med gjeldsrådgivning,
og Nettavisen har i en serie artikler dokumentert at namsmenn og særnamsmenn
i praksis trekker mer av skyldneres inntekter enn det er rom for
i lovverket.
For forslagsstillerne er det grunnleggende at dersom en borger
kommer i en situasjon der gjelden blir uoverkommelig stor, skal
man i størst mulig grad gis mulighet til å gjøre opp for seg. Men
det er også grunnleggende at de personer som havner i en slik situasjon
skal kunne beholde en stor nok del av sin inntekt til at den er
mulig å leve av. Forslagsstillerne er bekymret over at praktiseringen
av lovverket kan undergrave skyldneres mulighet til å kunne gjøre
opp for seg på en best mulig måte. Dette vil for mange kunne føre
dem inn i en spiral som leder inn i permanent fattigdom.
Når et pengekrav ikke betales ved forfall, vil det som kjent
kunne inndrives ved myndighetenes hjelp. Inndrivingen skjer enten
ved at eiendeler tvangsselges eller at det fastsettes et utleggstrekk
(tvangstrekk) i lønn eller andre inntekter. Reglene for denne typen trekk
reguleres av tvangsfullbyrdelsesloven og dekningsloven.
Dersom det er private krav, for eksempel banklån og ubetalte
fakturaer for kjøp av varer osv., er det normalt den alminnelige
namsmann (i praksis lensmennene og namsfogdene) som sørger for inndrivingen.
Det er for tiden ca. 370 alminnelige namsmenn i Norge.
I andre tilfeller er det de såkalte særnamsmennene som inndriver
krav. Dersom det er tale om ubetalte skatte- og avgiftskrav, er
det skatteetaten som er særnamsmann og inndriver. I tillegg har
vi to innkrevingssentraler (Nav Innkreving og Statens innkrevingssentral)
som innkrever henholdsvis bidragskrav, bøter, erstatninger mv. Alle
disse myndighetsorganene har adgang til å trekke én og samme person
i lønn, inntekter mv. I utgangspunktet er det meningen at disse
organene skal samordne sine trekk, slik at det ikke blir trukket
for mye. Dette er regulert i tvangsfullbyrdelsesloven, jf. § 7-21.
Det er ikke uvanlig at én og samme person får flere trekk samtidig.
Ifølge dekningsloven § 2-7 begrenses tvangstrekk slik at skyldneren
beholder: «det som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren
og skyldnerens husstand», som ofte omtales som livsoppholdssats. Livsoppholdssatsene
er ikke lovregulert, og i de forskjellige kommunene rundt om i landet
opereres det med til dels svært ulike livsoppholdssatser.
For personer under gjeldsordning er minstesats til livsopphold
per i dag satt til 85 pst. av minstepensjon. Når det gjelder utleggstrekk
i lønn er derimot satsene for livsopphold ikke fastsatt sentralt,
men bestemmes av hver trekkinstans. Hver instans vurderer hva de mener
er rimelig etter dekningsloven § 2-7. Derfor blir satsene ulike
og sterkt varierende, og ofte svært mye lavere enn den tilsvarende
satsen for gjeldsordningen. (Dette forsvares gjerne med at man er
under gjeldsordning i 5 år, mens makstiden for lønnstrekk er 2 år.
Dette argumentet faller dog bort siden utleggstrekk svært ofte fornyes
etter at toårsperioden har gått ut.)
Minstesatsen til Namsmannen i Oslo er 6 500 kroner, mens man
andre steder i landet kan få utbetalt over 4 000 kroner mer for
en enslig person ved trekk fra en annen namsmann. Det er behov for
en mer systematisk gjennomgang av hvordan dette regelverket praktiseres
ulike steder i landet. Etter forslagsstillernes oppfatning bør det
også vurderes en minstesats, knyttet til lokale sosialhjelpssatser,
for hva en person som blir tvangstrukket i lønn skal sitte igjen
med etter at trekkene er foretatt.
Personer som får trekk i lønn har etter dekningsloven krav på
å beholde en sum som skal dekke livsopphold, som det står i dekningsloven
§ 2-7:
«Utlegg kan tas i skyldnerens krav på forfalt eller uforfalt
lønn etter fradrag av forskuddstrekk i den utstrekning lønnen overstiger
det som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og skyldnerens husstand.
Ved vurderingen legges til grunn det som er tilbake av nettolønnen
etter allerede besluttete trekk med bedre prioritet.»
Som det går frem av lovteksten skal lønnstrekk koordineres mellom
de ulike instansene som kan iverksette slike trekk – namsmannen
og ulike særnamsmenn som skattemyndighetene og Nav Innkrevning.
Men selv om namsmennene og særnamsmennene, ifølge tvangsfullbyrdelsesloven
§ 7-21, er pliktige til å koordinere trekkene sine, og det er blitt opprettet
et såkalt «lønnstrekkregister» i Løsøreregisteret som skal lette
samordningen mellom de forskjellige namsmennene, fungerer, – ifølge
informasjon innhentet av Stortingets utredningsseksjon, – ikke koordineringen
i praksis slik det forutsettes i lovverket. Som det er blitt dokumentert
i media kan dette resultere i at personer blir trukket så mye i
lønn at de ikke sitter igjen med summer det er mulig å leve av,
og det er av Juss Buss dokumentert et tilfelle der en skyldner ble
trukket 100 pst. av lønnen. I tillegg kan, etter loven, lavere prioriterte
krav i praksis bli høyere prioritert enn de skulle ha vært, på grunn
av at namsmenn, særnamsmenn og ulike kommuner har en ulik fortolkning
av hva som menes med en rimelig livsoppholdssats.
I Sverige har Kronofogden vært en frittstående myndighet siden
1. januar 2008. Det er for tiden 40 kronofogdkontorer. Systemet
i Sverige går i korthet ut på at det kun er Kronofogden som forestår
trekk i lønn mv. uansett hvilket krav det er tale om og hvem som
er kreditor. De har altså ikke systemet vårt med alminnelig namsmann
og særnamsmenn. Det svenske systemet har, etter det forslagsstillerne
erfarer, heller ikke de samme problemene verken med ulike livsoppholdssatser
eller manglende samordning av ulike typer trekk. Et tilsvarende
system, der for eksempel Statens innkrevingssentral koordinerer
og samordner forskjellige typer krav, bør etter forslagsstillernes
mening, sterkt vurderes også i Norge. En alternativ løsning mer
på linje med dagens system kunne være å avvikle ordningen med særnamsmenn og
la namsmenn foreta alt lønnstrekk både for private og offentlige
krav.
Ifølge tvangsfullbyrdelsesloven § 7-21 og dekningsloven § 2-8
kan namsmannen samt særnamsmenn inndrive gjeld gjennom såkalte utleggstrekk (tvangstrekk).
Forslagsstillerne finner det formålstjenlig at det offentlige kan
bruke utleggstrekk til å drive inn gjeld som skyldes forsørgerbidrag,
voldsoffererstatninger, bøter eller skatter/avgifter. Det kan også
være hensiktsmessig å bruke lønnstrekk i forbindelse med visse private
krav, som for eksempel ved krav som er oppstått i forbindelse med
samlivsbrudd. Forslagsstillerne stiller likevel spørsmål om tvangstrekk
er en hensiktsmessig måte å drive inn penger på vegne av for eksempel
private finansinstitusjoner som har gitt usikrede lån.
Det hadde derfor vært formålstjenlig å utrede konsekvensene av
å innføre en ordning av samme type som de har i Danmark, der adgangen
til å be om lønnstrekk er mer begrenset. Usikrede lån, ofte omtalt
som forbrukslån, er i sin natur risikofylte for långiver, noe som
også reflekteres i en ofte svært høy rente. Det er også ofte tvangstrekk
ved mislighold av denne typen lån som trekker skyldneren inn i en
situasjon der stadig flere betalingsforpliktelser risikerer å bli
misligholdt. Det er, etter forslagsstillernes mening, ikke unaturlig
at långivere som tilbyr denne typen lån, må ta den ekstra risiko
det innebærer å ikke kunne forvente lønnstrekk hos låntaker ved
mislighold. De vil i så fall fortsatt ha adgang til å be om tvangssalg
av eiendeler, noe som ikke vil ha samme ødeleggende og undergravende
effekt på en skyldners betalingsevne som tvangstrekk av lønn.
Forslagsstillerne ser likevel at en slik endring av lovverket
kan ha utilsiktede konsekvenser, og at det i en viss grad vil kunne
gjøre usikrede lån dyrere og vanskeligere tilgjengelig. Forslagsstillerne
ber derfor i første omgang regjeringen om å utrede konsekvensene
av å begrense adgangen private finansinstitusjoner har til å be
namsmannen om å inndrive misligholdt, usikret gjeld gjennom tvangstrekk
i inntekt.
Forslagsstillerne er opptatt av at alle har et personlig ansvar
for å forvalte egen økonomi på en fornuftig måte. Samtidig er det
avgjørende viktig at alle norske borgere, uavhengig av livssituasjon
og tidligere feilgrep, skal kunne sitte igjen med nok penger til
et rimelig livsopphold. Dette er i dag lovens intensjon, men kravet
i dekningsloven om at skyldneren skal kunne beholde den sum «som
med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og skyldnerens husstand»
blir i praksis ikke fulgt opp på en adekvat måte. Forslagsstillerne
mener det derfor vil være betimelig at regjeringen tar en full gjennomgang
av lovverket på dette feltet, og blant annet vurderer om en minstesats
for hva en skyldner skal kunne sitte igjen med etter lønnstrekk,
om samordning av krav gjennom en instans etter modell av den svenske
Kronofogden kan være hensiktsmessig også i Norge, og om reglene
for hvilke kreditorer som kan be om tvangstrekk av lønn bør innskjerpes.
Forslagsstillerne vil på denne bakgrunn fremme følgende
forslag:
I
Stortinget ber regjeringen vurdere å innføre én minstesats for
livsopphold ved tvangstrekk av lønn knyttet til lokale sosialhjelpssatser.
II
Stortinget ber regjeringen utrede en ordning, tilsvarende den
svenske Kronofogden, der alle lønnstrekk som gjennomføres etter
dekningsloven § 2-7 koordineres og samordnes av én offentlig instans, samt
utrede en justering av dagens ordning der man avvikler ordningene
med særnamsmenn slik at den lokale namsmannen blir den eneste instansen
med rett til å foreta lønnstrekk.
III
Stortinget ber regjeringen utrede konsekvensene av å begrense
adgangen private finansinstitusjoner har til å be namsmannen om
å inndrive misligholdt usikret gjeld gjennom tvangstrekk i inntekt.
IV
Stortinget ber regjeringen gjennomgå øvrige regler tilknyttet
gjeldsordningen, tvangstrekk, og tilstøtende bestemmelser for å
sikre at disse er hensiktsmessige, i betydningen at det sikrer en
god balanse mellom samfunnsøkonomiske hensyn, allmenn rettsfølelse
og enkeltpersoners mulighet til å kunne komme ut av en vanskelig
økonomisk situasjon.
24. november 2011