Behovet og mulighetene for personbevegelser på tvers av landegrensene
øker som følge av økt verdenshandel, reduserte transportkostnader,
nedbygging av grensehindre og tettere samhandling mellom land. Ulike
kulturer kommer i kontakt med hverandre, og ideer, kunnskap og erfaringer
utveksles raskere og mer omfattende enn tidligere. Forslagsstillerne mener
økt arbeidsinnvandring er et viktig bidrag for å ta denne utviklingen
på alvor og utnytte det potensialet som ligger i globaliseringen.
Arbeidsmarkedet vil trolig være preget av økende migrasjon av
arbeidstagere og tjenesteytere i årene fremover, men også av større
konkurranse om arbeidskraft mellom land. Det å ha en bevisst og
helhetlig politikk som sikrer en bærekraftig arbeidsinnvandring,
er en av de største politiske utfordringene i årene fremover. Kunnskap
og kompetanse, sammen med mangfold i arbeidsstyrken, er avgjørende
for innovasjon og næringsutvikling i et stadig mer konkurranseutsatt
og internasjonalt arbeids- og næringsliv.
For å opprettholde dagens velferdsnivå og sikre verdiskapning
gjennom en levende kunnskapsøkonomi må Norge føre en politikk som
gjør landet i stand til å hevde seg internasjonalt i konkurransen
om den kompetente arbeidskraft.
Norsk arbeids- og næringsliv vil ha behov for spesialkompetanse
for å klare konkurransen med internasjonale selskaper. Det utvidede
internasjonale arbeidsmarkedet gir norsk næringsliv økte muligheter til
å rekruttere nettopp den nødvendige arbeidskraften.
Hovedmålet for arbeidsinnvandringspolitikken er å legge til rette
for at bedrifter og virksomheter kan rekruttere arbeidskraft fra
utlandet på en enkel og effektiv måte når de måtte ha behov for
det. Samtidig bør rammer og tiltak utformes slik at de gevinstene som
følger av arbeidsinnvandring, kan realiseres på en balansert måte
for arbeidsgiver, individ og samfunn. Hver enkelt arbeidsinnvandrer
skal sikres gode forhold i arbeid og samfunnsliv for øvrig.
At det er arbeid å få, og at det lønnes godt, er helt avgjørende
for om arbeidstagere i andre land vurderer det som aktuelt å søke
arbeid i Norge.
Individuelle faktorer som familieforhold, personlige nettverk,
jobbmuligheter og muligheter for økt livskvalitet har betydning
for migrasjonsstrømmene. Vektleggingen av ulike hensyn varierer
etter personlige preferanser og økonomiske, geografiske, sosiale og
kulturelle kjennetegn. For eksempel viser undersøkelser at ønsket
om høyere inntekt og bedre arbeidsvilkår er viktigere motivasjonsgrunner
for migrasjon blant borgere i de nye medlemslandene i EU enn blant
borgere i de gamle medlemslandene.
Før finanskrisen bidro arbeidstagere fra andre land med helt
nødvendig arbeidskraft i Norge i bl.a. bygge- og verftsnæringene
og innen flere servicebransjer. Uten denne ekstra tilgjengelige
arbeidskraften ville veksten i norsk økonomi ha bremset opp. Samtidig
ser man at flere av disse arbeidsinnvandrerne har slått rot i Norge,
og familiene har flyttet etter. Da er det viktig at man får anledning
til å lære språket skikkelig, enten gjennom arbeid eller kurs. Språkopplæring
er i dag både en rett og en plikt for en rekke innvandrere. Dette
bør også bli en rettighet for arbeidsinnvandrere fra EØS-land på
ledighet i Norge, og arbeidsledighet bør ikke ekskludere en fra
å ta del i språktrening. Slik opplæring vil gi arbeidssøkende innvandrere
ytterligere kvalifikasjoner, og kan bidra til at de raskere kommer
inn i arbeidslivet dersom de skulle falle utenfor.
I tillegg er det behov for flere tiltak som mer målrettet vil
tiltrekke spesiell kompetanse til Norge. Det er ingen selvfølge
at den kompetente arbeidskraften søker seg til Norge. Norge betaler
relativt lave lønninger for akademikere, spesialister og forskere.
Det er viktig å markedsføre Norge for utenlandsk arbeidskraft. Selv
om Norge er et attraktivt land for dem med lave kvalifikasjoner,
søker de høykvalifiserte seg gjerne dit hvor de får bedre betalt
for kompetansen. Forslagsstillerne viser til at den sammenpressede
lønnsstrukturen i Norge gjør landet lite attraktivt for de velutdannede.
Denne problemstillingen må tas på alvor dersom Norge i fremtiden
skal kunne vedlikeholde og videreutvikle velferdssamfunnet Norge
til å bli en kunnskapsnasjon.
I dag er det slik at Norge taper denne konkurransen i forhold
til land som USA, Canada og Storbritannia, til tross for at Norge
årlig kåres til verdens beste land å bo i. Forslagsstillerne viser
til at Norge har en spesialistkvote for å kunne rekruttere kompetanse
fra ikke-EU-land. Denne kvoten er på 5 000 personer. Det er et tankekors
at en i 2009 kun rekrutterte rundt 1 700 spesialister. Norge er
i ferd med å tape den internasjonale konkurransen om kvalifisert
arbeidskraft. Dette er urovekkende, særlig i en tid hvor behovet
for arbeidskraft i Norge er stort.
I dag er det strenge krav som må være oppfylt for at utenlandske
statsborgere som ikke kommer fra EØS-området, skal få arbeidstillatelse.
Siden 1975 har Norge hatt en begrenset og regulert innvandring til
Norge. Dette innebærer at utlendinger ikke kan flytte til Norge
og ta arbeid her, med mindre utlendingen oppfyller vilkårene i en
av unntaksbestemmelsene. Alle utlendinger som har til hensikt å
ta arbeid eller drive egen virksomhet, må ha arbeidstillatelse.
Arbeidstillatelse kan gis til utlending som er fagutdannet eller
har spesielle kvalifikasjoner, dersom disse kvalifikasjonene er
absolutt nødvendige for virksomheten hvor utlendingen skal arbeide,
og det ikke finnes tilsvarende arbeidskraft i Norge eller i EØS-området.
For å få arbeidstillatelse må søkeren i tillegg dokumentere at han/hun
kan dekke sine egne utgifter under oppholdet, og være sikret bolig
for den tiden søknaden gjelder.
På startet av 2000-tallet vedtok Stortinget en lempning på kravene
i den såkalte spesialistbestemmelsen, slik at en utlending også
kan få arbeidstillatelse dersom han/hun er fagutdannet eller har
spesielle kvalifikasjoner. Tidligere var det et krav at denne fagutdanningen
måtte være på «høyere nivå». Dette var en nødvendig og riktig reform,
men det er usikkert om endringene har hatt den ønskede effekt, og Høyre
tok allerede den gang til orde for å gå lenger. Forslagsstillerne
mener det i større grad bør være opp til den enkelte arbeidsgiver
å vurdere om den kompetanse som utlendingen besitter, er tilstrekkelig.
Forslagsstillerne mener derfor at bedrifter bør kunne forhåndsgodkjennes
slik at faglærte/spesialister kan påbegynne arbeidet sitt der, mens
Utlendingsdirektoratet (UDI) saksbehandler søknaden. Det bør innføres
et hurtigsporsystem for forhåndsgodkjente bedrifter. I dagens forskrift
er det regulert hvem som kvalifiseres som spesialist for å falle
innenfor ordningen. Forslagsstillerne mener derfor at det i større
grad bør overlates til arbeidsgiverne/bedriften selv å bedømme hvorvidt
en arbeidstager har den rette kompetansen. Det vil fjerne byråkrati
og frigjøre ressurser til behandling av mer kompliserte saker.
Forslagsstillerne vil fremheve at saksbehandlingstiden og byråkratiet
som møter mennesker som vil jobbe i Norge og bedriftene som trenger
arbeidskraft utenfra, er uholdbart. Fra bedrifter meldes det om
saksbehandlingstider på opptil 6 måneder for arbeidstagere fra ikke-EU-land.
Dette er en klar ulempe for norske bedrifter som er avhengige av
utenlandsk kompetanse. I tillegg er det for mange av de utenlandske
arbeidstagerne som kommer hit som spesialister, svært tidkrevende
å få tildelt personnummer. Personnummer er en forutsetning for å
åpne bankkonto, noe som igjen er et viktig element i det å kunne
få utbetalt lønn. Videre får man ikke tildelt fastlege uten personnummer,
og svært utfordrende blir det å skaffe forsikring, mobiltelefon
etc. Forslagsstillerne vil derfor endre/forenkle prosessen med å
søke om, og få tildelt, personnummer for arbeidsinnvandrere.
Arbeidstillatelse som faglært/spesialist kan gis i opptil tre
år, men ikke lenger enn arbeidsforholdets varighet. Fornyelse er
en svært byråkratisk prosess, som tar mye tid og gir lange perioder
med uavklart situasjon og stress for dem det gjelder. Forslagsstillerne
mener at denne kontrollvirksomheten må kunne forenkles, spesielt
for de bedriftene som forhåndsgodkjennes.
Bare 5 pst. av innvandrerne som søker seg til EU-landene har
høyere utdannelse eller er faglærte, mot over 50 pst. av dem som
får oppholdstillatelse i USA. Forslagsstillerne ønsker i tillegg
til vurdering av endringene i dagens system å be regjeringen vurdere
en helhetlig endring av arbeidsinnvandringspolitikken gjennom å
se på erfaringene EU og USA har gjort seg på feltet. Forslagsstillerne
ønsker derfor å vurdere innføringen av et såkalt «Blått kort» lik
EU-landene, etter modell fra det amerikanske «Green Card».