Til Stortinget
Forvaring blir brukt som straff i de mest alvorlige straffesaker,
jf. straffeloven § 39c, og blir hovedsakelig brukt i saker som omhandler
grov vold, drap, seksuallovbrudd og ildspåsettelse. Forvaring blir brukt
i de tilfeller hvor retten anser at vanlig fengselsstraff ikke er
tilstrekkelig for å verne samfunnet. En forvaringsdom kan forlenges
av retten med inntil 5 år av gangen ved utløp av den opprinnelige
forvaringstidens utløp. En slik forlengelse kan skje et ubegrenset
antall ganger. I de mest alvorlige tilfellene kan derfor den forvaringsdømte
være i kriminalomsorgen i svært lang tid. De forvaringsdømte soner
i egne avdelinger som er underlagt ekstra sikkerhetstiltak og omgås
ikke innsatte fra andre avdelinger.
I den senere tid har det fremkommet i media at 16 forvaringsdømte
er blitt utplassert i vanlige boliger uten at naboer, kommuner,
velforeninger osv. er blitt informert. Flere av boligene driftes
også av private selskaper som har fått oppdraget etter anbud. Boligene
skal fungere som overgangsboliger med botrening og funksjonstrening
i samfunnet, til tross for at beboerne anses som for farlige til
å løslates og til å bo i egne boliger uten omfattende sikkerhetstiltak.
Boligene er rustet opp med omfattende alarmanlegg på vinduer, og
dører i boligene er låst. Det er også en betydelig bemanning ved
boligene, noe som får dem til å fremstå mer som institusjoner enn
som boliger. Det er heller ikke søkt omregulering av boligene fra
bolig til institusjon. Det er heller ikke mulig å få svar på hva
som skal regnes som en institusjon eller bolig. Dersom det skal
opprettes en institusjon i en bolig som er regulert som vanlig bolig,
krever dette en omfattende kommunal saksbehandling med varsling
av naboer m.m. Etter forslagsstillernes mening må det utarbeides
klare retningslinjer for hva som skal regnes som en institusjon,
slik at man kan få en tilfredsstillende saksbehandling hvor kriminalomsorgen
på et tidlig tidspunkt informerer de aktuelle kommunene, naboer
og velforeninger om hva etableringen innebærer og hva boligen skal
inneholde. Forslagsstillerne er kjent med tilfeller hvor slik informasjon ikke
er blitt gitt og hvor boligene forsøkes etablert i det stille for
å unngå offentlig oppmerksomhet rundt tiltaket. På Borgen i Ullensaker
kommune er det nå under etablering en institusjon for forvaringsdømte uten
at det har vært dialog med kommunen, naboer eller det berørte nabomiljøet.
Saken har skapt sterke reaksjoner og usikkerhet i lokalmiljøet,
og kriminalomsorgen har nektet å informere kommunen og representanter
for nærmiljøet. I Vestfold bor 3 forvaringsdømte i boliger. En av
dem er en mann dømt for mordbrann bosatt i et villastrøk. Mannen
har sonet på Ila fengsel og forvaringsanstalt, men er prøveløslatt med
strenge sikkerhetstiltak. Rettspsykiaterne konkluderte med at det
er stor fare for gjentakelse og at mannen har personlighetsforstyrrelser.
Forslagsstillerne mener det er oppsiktsvekkende at personer som er
dømt for mordbrann, seksuelle overgrep og pedofili bosettes i vanlige
villastrøk, selv om kriminalomsorgen hevder at sikkerheten skal
være tilstrekkelig.
Forslagsstillerne mener at forvaringsdømte ikke bør bosettes
i vanlige boligstrøk når de fortsatt anses som så farlige at de
ikke kan løslates. Når forvaringsstraff blir ilagt, innebærer det
at den dømte er særdeles farlig og har store psykiske problemer.
Ved å bosette slike personer i vanlige bo-områder legger man opp
til at det kan skje uheldige episoder som innebærer vold, overgrep
m.m. Spørsmålet er om samfunnet skal ta sjansen på at dette kan
skje, selv om den forvaringsdømte blir holdt under betydelig oppsikt
og soner i en bolig med sikringstiltak. Forslagsstillerne mener
samfunnet må ta hensyn til folks trygghet og mener at slike boliger
ikke må etableres slik som praksis er i dag. Forvaringsdømte må
sone i fengsler og tilknyttede institusjoner hvor det er et høyt
sikkerhetsnivå og hvor det er så stor bemanning at den dømte kan
få den oppfølging som er nødvendig når det skal gjennomføres botrening,
undervisning, arbeidstrening og sosialtrening. Når den innsatte
skal forlate institusjonen, må det være med tilstrekkelig bemanning
slik at det er nødvendig sikkerhet. I brev til stortingsrepresentant
Hans Frode Kielland Asmyhr datert 4. februar 2011, på spørsmål om
Justisdepartementet har noen policy på hvor og i hvilke boområder
kriminalomsorgens overgangsboliger bør ligge, skriver statssekretær
Terje Moland Pedersen i Justisdepartementet følgende:
«Vi viser til St. meld. Nr 37(2007-2008) hvor det blant annet
står følgende: Departementet er av den oppfatning av at det på lengre
sikt bør etableres overgangsboliger i større byer flere steder i
landet.»
Svaret er etter forslagsstillernes oppfatning uklart og gir ingen
klare svar på hvor overgangsboliger for forvaringsdømte skal etableres.
Man ser en utvikling hvor stadig flere dømmes til forvaringsstraff.
Dette tilsier at det vil bli en merkbar økning i antallet som skal
ut i samfunnet etter en slik reaksjon i tiden fremover. Av den grunn
er det viktig å avklare hvordan praksis for utfasing til samfunnet skal
være og sikre at dette skjer på en trygg måte.
Forslagsstillerne mener at den gjeldende praksis for etablering
av overgangsboliger for forvaringsdømte må reverseres, og at de
forvaringsdømte holdes i fengsel. Videre mener forslagsstillerne
at trening med tilvenning til samfunnet fra kriminalomsorgens eksisterende
institusjoner foretas gradvis.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber regjeringen avvikle praksis med bosetting av forvaringsdømte
i ordinære boliger.
10. mars 2011