Verden står overfor store utfordringer i energisektoren, både
med å opprettholde energiforsyningen og for å redusere klimagassutslipp.
Sikker tilgang til energi er nødvendig for å sikre fortsatt økonomisk vekst
og utvikling, og energietterspørselen fra utviklingslandene og
de nyindustrialiserte landene er ventet å øke raskt i årene fremover.
Samtidig er bruk av energi den viktigste kilden til utslipp av klimagasser. Verden
må derfor møte et økende energibehov samtidig som utslippene av
klimagasser må reduseres med minst 50 prosent innen 2050. I Europa
har dessuten uro rundt gassleveransene fra Russland ført til økt
fokus på energisikkerhet. Det internasjonale energibyrået (IEA)
har i sine rapporter pekt på et enormt behov for investeringer i
fornybar energi, kjernekraft, CO2-fangst samt energieffektivisering.
Energipolitikk har derfor kommet høyt på den politiske agendaen
i land over hele verden. EU har de siste årene lagt frem flere viktige
rapporter og forslag innen energipolitikken. I Norge, et av de land
i verden som er rikest utrustet med energiressurser, har imidlertid
ikke Stortinget fått anledning til å diskutere energipolitikk på
et mer overordnet nivå på mange år. Under regjeringen Stoltenberg
II har det kun blitt lagt frem en eneste stortingsmelding. Den kom
i 2006, omhandlet fornybar energi og var på 4 sider. De presenterte
tiltakene ble dessuten trukket året etter at den ble lagt frem.
Det betyr ikke at energipolitikk ikke er, eller vil være, viktig
i den politiske debatt i Norge. I årene fremover vil man i energipolitikken
bli stilt overfor viktige valg. Norge har fra naturens side store
energiressurser som gjør oss til en betydelig energinasjon. Landet
har store ressurser av både olje, gass, vann, vind og bioenergi.
Utfordringen fremover er å få til en helhetlig bruk av de ulike
energiteknologier slik at man møter energibehovet i nasjonen på
en miljøvennlig og kostnadseffektiv måte.
Ved å koble energiholdige råvarer med kunnskap og kapital har
Norge blitt en av verdens fremste energinasjoner. Energiressursene
har bidratt til stor verdiskaping, sysselsetting og velstand. I
tillegg har man utviklet næringsklynger innen petroleumssektoren og
vannkraft som er blant de ledende i verden på teknologi og forskning
og utvikling. Norsk industri har over flere tiår benyttet trygg,
miljøvennlig og rimelig tilgang på strøm til å utvikle en stor og
slagkraftig prosessindustri, som foredler miljøvennlig vannkraft til
varer som omsettes på verdensmarkedet. Mye vannkraft har gitt lave
strømpriser og høy forsyningssikkerhet til husholdninger. Et overordnet
mål for politikken må være å sørge for høy grad av forsyningssikkerhet
av elektrisk kraft til konkurransedyktige priser også i fremtiden.
Forslagsstillerne mener at det er behov for å se klimautfordringen,
energipolitikken og næringsutvikling i en større sammenheng for
både å bidra til å løse verdens klima- og energiutfordringer og
samtidig benytte oss av de muligheter det gir for norsk verdiskaping.
Fra å være et land med underskudd i kraftbalansen i år med normale
temperatur- og nedbørforhold er Norge i en overskuddssitasjon. Økt
nedbør som følge av klimaendringene og et stort antall nye vannkraftkonsesjoner
på begynnelsen av 2000-tallet er viktige årsaker til dette. I årene
fremover er dette kraftoverskuddet forventet å øke betydelig. I
Stortingets klimaforlik fra 2008 var det enighet om en målsetting om
30 TWh ny fornybar energi og energieffektivisering innen 2016. Det
er vedtatt en intensjonsavtale med Sverige om et felles marked for
el-sertifikater for elektrisk kraft fra fornybare energikilder fra 1. januar
2012. Sertifikatmarked er ventet å øke produksjonen av elektrisk
kraft betydelig fra særlig vindkraft, småskala vannkraft og elektrisk
kraft fra bioenergi. Det er ennå uklart hvilke forpliktelser EUs fornybardirektiv
vil pålegge Norge, men det er helt klart at implementering av fornybardirektivet
vil medføre krav om en betydelig økt andel fornybar energi i landets
energiproduksjon.
Det er samtidig planer om nye gasskraftverk både på Mørekysten
og i Trøndelag. Industrikraft Møre har fått konsesjon til et gasskraftverk
på Fræna, og utslippstillatelse for dette er under behandling. Industrikraft
Midt-Norge har i flere år hatt konsesjon og utslippstillatelse for
et gasskraftverk på Skogn, men behøver å fornye konsesjonen, som
går ut i 2012, for å kunne realisere planene dersom de nå skulle
finne det lønnsomt. Dette vil være viktige prosjekter for å sikre
den regionale kraftforsyningen, samtidig som de reiser betydelige
utfordringer når det gjelder klimaforliket og implementering av
EUs fornybardirektiv.
Selv om Norge de kommende årene vil gå mot et økende kraftoverskudd,
så er likevel situasjonen i dag at kraftforsyningen er sårbar i
tørrår. Olje- og energiministeren har denne høsten advart om lav kraftproduksjon
og høye strømpriser kommende vinter. Til tross for at Norge har
vært i lignende situasjoner flere ganger i nyere tid, virker det
som om tørrårene kommer like overraskende på statsråden hver gang,
og lite er gjort for å sikre landet mot nye tørrår. På kort sikt
er det lite man kan gjøre når magasinene om høsten viser lav fyllingsgrad.
Problemene rundt kraftforsyningen i tørrår er noe som kun kan løses
over tid.
Selv i år med god fyllingsgrad er det dessuten betydelige regionale
ubalanser. Det har under hele den forrige og inneværende stortingsperiode
blitt advart om den sårbare forsyningssituasjonen i Midt-Norge. Situasjonen
er likevel fortsatt utsatt. Sist vinter opplevde befolkningen i
Trøndelag og Møre og Romsdal rekordhøye strømpriser. Midt-Norge
er heller ikke den eneste regionen der kraftforsyningen er sårbar. Både
Bergensområdet, Stavangerområdet og Finnmark har en sårbar kraftforsyning.
Den viktigste faktoren for om Norge kommende år kan utnytte de
mulighetene en kraftig forbedret kraftbalanse kan gi oss, er utbygging
av overføringsnettet for elektrisk kraft. Et tilfredsstillende utbygd nett
er en forutsetning for at potensialet for ny kraftproduksjon skal
bli utløst. I flere deler av landet er det i dag ikke mulig å realisere
ellers lønnsomme småkraftprosjekter på grunn av manglende nettkapasitet.
Hvis ny kraftproduksjon dessuten blir «innelåst» på grunn av manglende
nettkapasitet ut av regionen, vil lave kraftpriser føre til at prosjekter
ikke blir realisert. En kraftig styrking av det innenlandske overføringsnettet
for elektrisk kraft er derfor nødvendig, både for å sørge for en
tilfredsstillende kraftforsyning i alle deler av landet og for å
utløse prosjekter som i dag ikke lar seg realisere på grunn av manglende
nettkapasitet.
Bygging av nye overføringsforbindelser for elektrisk kraft er
imidlertid ikke konfliktfritt. Sommerens debatt rundt de planlagte
kraftlinjene i Hardanger viser at kraftlinjer gjennom sårbare naturområder
kan utløse betydelig motstand. Dette viser at betydningen av naturverdiene
bør få en større plass når nye overføringsforbindelser planlegges,
og at man ved planlegging av nye overføringsforbindelser også må
se på hvorvidt dagens infrastruktur kan utnyttes bedre. Det er viktig
at man har en politikk som fremmer utvikling og anvendelse av ny
teknologi for framføring av strøm, blant annet bruk av jord- og
sjøkabel. Det kan være behov for å se på om dagens tarifferingssystem gjør
at lokaliseringen av ny kraftproduksjon og/eller nye store forbrukskilder
blir samfunnsøkonomisk optimal. Blant annet bør såkalt negativt
anleggsbidrag for investeringer i kraftproduksjon, som avlaster
behovet for ny nettutbygging kunne vurderes slik at det blir et
større samspill mellom de økonomiske vurderingene når det gjelder
produksjon og forbruk av elektrisk kraft og når det gjelder nettinvesteringer.
Økt fokus på fornybar energi i Europa gir store muligheter for
norsk energiproduksjon. Norsk vannkraft vil få økt verdi, ikke bare
i form av å forsyne Europa med mer ren, fornybar energi, men også
i form av reguleringsevne for å balansere den kraftige satsingen
på vindkraft i det øvrige Europa. Dette gir norsk vannkraft en ekstra
verdi, og det er store muligheter for å utnytte reguleringsevnen
i norske vannmagasiner. Ikke minst gjelder dette ved såkalte pumpekraftverk
der vann kan pumpes tilbake i magasinene når produksjonen av vindkraft
er høy. I dag er overføringskapasiteten fra Norge til det øvrige
Europa, og internt i Norge for å bringe kraften frem til innmatingspunktet,
en betydelig flaskehals når det gjelder å kunne utnytte Norges fortrinn
innen fornybar energiproduksjon. Det er derfor behov for flere nye
kabelforbindelser til Storbritannia og kontinentet. Det er viktig
at Norge har en aktiv rolle i et samarbeid med andre EU/EØS-land
om å utvikle et såkalt «supernett» til havs.
Statnett har nylig lagt frem sin nettutviklingsplan for kraftnettet,
der selskapet går gjennom de utfordringer norsk kraftforsyning står
overfor det neste tiåret. Statnett presenterer her ambisiøse planer
for å styrke så vel det innenlandske kraftnettet som overføringsforbindelsene
til utlandet, og varsler at de planlegger investeringer på om lag
40 mrd. kroner frem til 2020. Dette er en betydelig del av samfunnets midler.
Dagens nettinvesteringer finansieres dels av husholdningene,
dels av industrien og dels av energiprodusentene etter en nærmere
angitt kostnadsfordeling. Overskudd fra utenlandskablene blir brukt
til å redusere kostnadene for brukerne av sentralnettet. I lys av kombinasjonen
store nettinvesteringer parallelt med at ny kraftproduksjon sannsynligvis
vil føre til økt eksport til utlandet, vil det etter forslagsstillernes
mening være naturlig å vurdere om kostnadsfordelingen er optimal.
Videre vil det være naturlig å vurdere om Stortinget bør få disse
store investeringene til behandling på linje med investeringer i
petroleumssektoren og investeringer i samferdsel. Det er et tankekors
at det planlegges milliardinvesteringer uten at Stortinget er trukket
inn i denne prosessen. En stortingsbehandling vil gjøre at ulike
berørte parter i større grad vil kunne få anledning til å uttale
seg. Det vil også gi et klarere forhold mellom Stortinget og Statnett.
Selv om Statnetts nettutviklingsplan er en verdifull gjennomgang
av de utfordringer kraftforsyningen står overfor, og Statnett viser
hvordan de vil løse de oppgaver de politiske myndigheter har pålagt
dem innenfor sine rammer, er dette en plan av svært stor betydning
for det norske samfunn, som ikke er behandlet politisk, utover de
generelle rammer som er lagt for Statnett.
Det tar ca. 10 år fra et stort energiprosjekt initieres til det
er ferdig utbygget. Da er det viktig at politiske målsettinger,
støtteordninger, myndighetsapparat og regelverk er koordinert, slik
at man unngår store forsinkelser eller samfunnsøkonomisk lite optimale
resultater som følge av usammenhengende politisk tilnærming.
Det er her presentert flere sentrale problemstillinger norsk
energipolitikk vil stå overfor de kommende årene. Forslagsstillerne
mener en av de store utfordringene i energisektoren er mangelen
på en overordnet, robust, helhetlig og langsiktig energipolitikk, som
også sees i sammenheng med klima og næringsutvikling. Stortingets
arbeid har vært mye fokusert på enkeltheter i energipolitikken,
noe dagens olje- og energiminister har varslet skal være regjeringens
hovedlinje videre. Stortinget vil dermed i mindre grad fokusere
på overordnede sammenhenger og dimensjoner i energipolitikken; som
energivolum, tidshorisonter for endringer i forbruk og produksjon,
investeringer i økt nettkapasitet, kostnader, klimautfordringen,
næringsutvikling, samt teknologiske muligheter. En stortingsmelding
om energipolitikken som setter klima, energi og næringsutvikling
i en større sammenheng, og påfølgende diskusjon om denne i Stortinget,
er nødvendig for å sikre en helhetlig tilnærming som kan anskueliggjøre
kort- og langsiktig kraftbehov, forventet produksjonsutvikling og behov
for en styrking av nettkapasiteten, samt virkemiddelbruken i energipolitikken.