Til Stortinget
Rovviltforliket som ble inngått i 2003/2004, har gitt mye verdifull
innsikt. Hensikten med forliket var å ivareta Norges internasjonale
forpliktelser i Bern-konvensjonen om å ha levedyktige bestander
av de store rovdyrene, samtidig som hensynet til menneskers levevilkår
og mulighetene for fortsatt å ha aktive utmarksnæringer ble bevart.
Et viktig element i St.meld. nr. 15 (2003–2004) og rovviltforliket
på Stortinget var økt lokalt selvstyre i rovviltpolitikken og en
differensiert forvaltning av de ulike rovviltartene basert på ulike
soner.
Erfaringene i årene som er gått siden forliket ble inngått, viser
at man ikke har klart å skape den ro rundt rovviltproblematikken
som var målet med forliket. I flere lokalsamfunn i de deler av landet
som er innenfor forvaltningssonene for rovviltbestandene, er det
en følelse av å ha blitt overkjørt av storsamfunnet ved at de må
betale hele prisen for å ha levedyktige rovviltbestander her i landet.
Manglende muligheter til å kunne ta ut rovdyr som oppfører seg truende
eller gjør skade, gir en følelse av maktesløshet som reduserer livskvaliteten.
De enkelte lokalsamfunn føler at de har liten innflytelse på sine
livsvilkår. Det meldes om flere observerte rovdyr, flere drepte
eller hardt skadde hunder og andre husdyr som følge av rovdyrangrep,
uten at det oppleves at situasjonen tas på alvor. Flere av lokalsamfunnene
innenfor de områdene der rovviltartene forvaltes, er fraflyttingskommuner der
det legges ned et betydelig arbeid for å gjøre det til attraktive
boområder og snu flyttestrømmen. Rovdyr i nærområdet vil ofte virke
avskrekkende når det gjelder å trekke til seg nye innbyggere, ikke
minst gjelder det mennesker som ikke er vant til å leve med rovdyr
fra før. Mye tyder på at det har vært en økning i bestandene for
flere av rovviltartene siden rovviltforliket ble inngått.
Forslagsstillerne viser her bl.a. til en rapport fra Høgskolen
i Hedmark om ulv i Norge pr. 1. februar 2010, som viser at bestandsmålet
for ulv i rovviltforliket etter alt å dømme er nådd. Regjeringens
holdning i denne problematikken har altfor lenge vært «vente og
se», og utrede videre. Forslagsstillerne viser her bl.a. til Prop.
75 L (2009–2010) Endringer i naturmangfoldloven, viltloven mv. (nødverge,
bruk av åte), der regjeringen sier følgende om hund bør innlemmes
i nødvergeparagrafen:
«Departementet vil arbeide videre med spørsmålet om hund bør
innlemmes i bestemmelsen. Det vil bl.a. være ønskelig å se nærmere
på svenske erfaringer på området.»
Dette til tross for at spørsmålet om nødvergeretten bør utvides
til også å gjelde angrep på hund, har vært utredet siden 2004.
Tiden er derfor kommet for å evaluere rovviltforliket sett i
lys av de erfaringene man har fått i årene som er gått siden forliket
ble inngått.
Rovviltpolitikken i Norge er bygget på at Norge har et ansvar
for å ta vare på alle de fire store rovdyrene, samt kongeørn. Det
ble satt konkrete bestandsmål for alle disse. Diskusjonen om Norge
har et slikt ansvar og størrelsen på bestandsmålene skapte og vedlikeholder
i seg selv betydelig debatt og konflikt. Denne debatten overskygget
til dels behovet for å finne fram til politiske virkemidler og incentiver
som kan minimalisere konfliktnivået innenfor de rammene som er vedtatt.
Forslagsstillerne ønsker med dette forslaget å sette fokus på politikkens
innhold og tilrettelegging.
Rovvilt berører rettigheter over et bredt spekter. I de områder
som er særlig sterkt berørt av rovvilt, og i særdeleshet ulv og
bjørn, endrer allmennheten sin adferd når det gjelder utmarka. At
frykten er reell, bør nå være behørig dokumentert fra Sverige etter episoder
mellom bjørn og mennesker høsten 2007 og våren 2008. Den faktiske
faren er for øvrig heller ikke hovedpoenget. Adferden endres fordi
man opplever rovdyrene som truende. Det betyr at politikken berører
livskvalitet og sentrale verdier for enkeltmennesker og lokalsamfunn.
Når eldre mennesker ikke lenger plukker bær og går tur, og foreldre
ikke lar barn ferdes eller leke fritt i utmarka, så er noen grunnleggende
frihetsgrader borte og livskvaliteten redusert. Forskning fra Nord-Trøndelag
dokumenterer dette.
I en evaluering av rovviltforliket bør temaer som nødrett når
det gjelder angrep på mennesker, hunder mv. få ny oppmerksomhet.
Argumentene om at rovvilt ikke angriper uprovosert, er lagt døde.
Mennesker må ha en rett til å forsvare seg selv og sin eiendom i
hele Norge.
Beiteinteresser og tradisjonell bruk av utmarka til husdyrproduksjon
opp mot rovvilt er svært konfliktfylt i de berørte områdene. Når
det gjelder dette, presiserte Stortinget i Innst. S. nr. 174 (2003–2004):
«Komiteen vil understreke at den todelte målsetning skal opprettholdes
og mener at det fortsatt skal være mulig med levedyktig næringsvirksomhet
i landbruket i områder med rovvilt.»
Det er åpenbart at særlig når det gjelder ulv, men også når det
gjelder andre rovdyr når konsentrasjonen blir for stor, er praksis
på kollisjonskurs med Stortingets forutsetning i rovviltforliket.
Det er et faktum at rettighetene går tapt innen visse områder.
Bruk av utmarksbeite har svært lange tradisjoner og er en naturlig
og viktig del av ressursgrunnlaget i store deler av Norge. For å
forsøke å avbøte dette tapet er det igangsatt gjerdeprosjekter og
omstillingstiltak. Gjerder er massive og tunge inngrep i naturen som
åpner for helt nye konflikter og som også ødelegger mye natur som
ellers ikke har tekniske inngrep. Dette gjøres uten konsekvensanalyser
i forhold til andre interesser. Omstillingstiltak fører i tillegg
til at enkelte brukere får utbetalt millionbeløp for å endre produksjon,
mens andre som bare gir opp, ikke får noen form for erstatning.
I de verste tilfellene brukes en rekke forskjellige virkemidler
for å forsøke å presse enkeltutøvere bort fra deres tradisjonelle
livsgrunnlag. Dette skaper konflikter forslagsstillerne mener man
ikke kan leve med og viser hvordan en «ad hoc»-tilnærming uten overordnet
avklaring av behandlingen av rettighetstapet, fører galt av sted.
Jegerinteresser og næringsvirksomhet med utgangspunkt i jakt
påvirkes i særlig grad av ulv og bjørn. Alle rovdyr gjør innhugg
i bestand av jaktbart vilt. Slik må det være, men ulv og bjørn påvirker
også i særlig grad selve utøvelsen av jakt. Episodene fra Sverige
høsten 2007 viser at nærkontakt med bjørn kan være dødelig når alt
går galt. Ulv anser hunder for å være en konkurrent, og revirhevdende
ulv angriper særlig jakthunder i los. Dette har medført at tradisjonell
hare- og rådyrjakt med hund i praksis ikke kan utøves i områder
der ulv er etablert, og løshundjakt på elg medfører betydelig risiko
for at man aldri ser hunden igjen. Alle former for løshundjakt har vært
en sentral og viktig del av livskvaliteten ved å bo i Distrikts-Norge
for mange mennesker. Muligheten går nå tapt, og dermed er også livskvaliteten
redusert. Når nødvergeretten er så strengt definert at man ikke engang
kan forsvare det som for mange er et familiemedlem, hunden, utløses
sterke avmaktsfølelser.
Stortinget vedtok at ulvens utbredelse skulle begrenses til en
sone langs svenskegrensen. Også de andre rovdyrene forvaltes ut
fra at visse områder skal ha en belastning, mens man skjermer andre.
Dette er i utgangspunktet en aksept av at belastningen med hensyn
til en rekke interesser er så stor at virkningen ikke kan spres
overalt. Men politikken har ikke tatt hensyn til at landet deles
i to. Sonepolitikken blir derfor konflikts- og avmaktsskapende.
Det er nesten ukentlige oppslag i lokalmedia om at ulv som er observert
utenfor sona må avlives umiddelbart, fordi det truer rettigheter
og næringsgrunnlag. Samtidig nevnes det sjelden hvilken urettferdighet
man pålegger dem som er innenfor sonen.
Svensk forskning dokumenterer at ulovlig jakt er en betydelig
utfordring. Det har vært antydninger om det samme i Norge. Dette
mistenkeliggjør både distriktene og store grupper i vårt samfunn,
og det synliggjør viktigheten av å ta opp igjen rovviltpolitikken til
en grunnleggende debatt før konfliktene tilspisser seg ytterligere.
Det må en aksept til for at det ligger en betydelig konflikt mellom
allmenne interesser som livskvalitet og næringsorienterte interesser
knyttet til beitebruk, husdyr, jakt og utmark, og rovviltets behov
for det samme areal og de samme byttedyr. Denne konflikten forsvinner
ikke ved lovgivning. Den kan tvinges ut i mørket, men en vil ikke
få ro rundt utfordringene uten å ville ta i bruk incentiver som
gjør at de som berøres, føler seg kompensert og ser en interesse
i å spille på lag med storsamfunnets interesser.
Flere av rovdyrbestandene er felles bestander med våre naboland,
særlig med Sverige, men også med Finland og Russland. Grensebestandene
er holdt utenfor bestandsmålene i rovviltforliket. Dette forhindrer
imidlertid ikke at rovdyr fra grensebestandene utgjør en betydelig
belastning for befolkningen langs riksgrensen flere steder i landet.
Ulv som har hoveddelen av sitt revir i Norge, må telles med slik
at man har oversikt over stammen. Norge må bruke de samme kriterier
som Sverige for hva som regnes som en del av den nasjonale stammen.
Denne belastningen kommer på toppen av belastningen knyttet til forvaltningen
av de norske bestandene. Siden det er vanskelig å forvalte en flokk
som lever på begge sider av riksgrensen kun innenfor nasjonalstatens
rammer, bør det vurderes om det er hensiktsmessig med en felles
forvaltning av disse bestandene mellom regionale organer på tvers
av riksgrensen. Et eksempel kan være en felles forvaltning av den
norsk/svenske ulvestammen mellom Hedmark og Østfold fylker i Norge
og Värmland län i Sverige.
En evaluering av rovviltpolitikken må ta utgangspunkt i følgende
punkter:
1. Aksept og anerkjennelse av at
det å leve med rovvilt tett innpå seg medfører en belastning ved
at livskvaliteten reduseres og rettigheter går tapt.
2. Rettigheter som går tapt, må erstattes fullt ut.
3. Mennesker må få en rett til å forsvare seg selv og sin
eiendom. Dette må inkludere hund.
4. Sonepolitikken er en reservatpolitikk. Dersom denne politikken
skal fortsette, må Stortinget klargjøre at områdene er reservater
med de erstatningsmessige konsekvenser dette har både overfor alle
brukerinteresser og allmennheten. Ingen steder skal rovvilt ha en
så særskilt beskyttelse at mennesker ikke skal ha rett til å beskytte
seg og sitt.
5. Dersom sonepolitikken skal fortsette, blir også konsekvensen
at utenfor rovviltsonene må rovviltnemndene kunne fatte vedtak om
uttak av rovvilt. Dette må gjelde uavhengig av om dyrene er stedegne
eller ikke.
6. I påvente av den varslede gjennomgangen av bestandsmålene
må rovviltnemndene få full anledning, for alle rovviltartene, til
å gi tillatelse til å ta ut rovvilt såfremt dagens bestandsmål er
ivaretatt.
7. Flere av rovviltartene er grenseoverskridende. Det er
derfor utfordrende å forvalte dem kun innenfor Norges grenser. Det
bør derfor utredes muligheter for en felles forvaltning med tilstøtende
regioner i våre naboland.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber regjeringen i løpet av 2010 legge fram en evaluering
av rovviltpolitikken og rovviltforliket fra 2003/2004, sett i lys
av de utfordringer befolkningen innenfor rovviltsonene opplever,
og forslag til tiltak i tråd med dette.
17. mars 2010