Til Stortinget
Klimautfordringen er en av de største utfordringene verden står
overfor i årene fremover. Derfor må arbeidet intensiveres med å
utvikle ny teknologi som bidrar til å redusere, rense og lagre utslipp
av klimagasser, og utvikle klimanøytrale teknologier på nye områder.
Klimautfordringen krever handling både på kort og på lang sikt.
Det må gjennomføres kostnadseffektive tiltak som fører til at veksten
i verdens klimagassutslipp snus til en nedgang innen 2015, slik
FNs klimapanel sier er nødvendig dersom ikke klimaendringene skal
komme ut av kontroll. Dersom man skal nå målet om et nullutslippssamfunn
med en reduksjon på minst 85 pst. i verdens klimagassutslipp innen
2050, vil det kreve et teknologisk kvantesprang. Det må derfor satses
maksimalt på å utvikle nye teknologiske løsninger som ikke nødvendigvis
er kostnadseffektive i dag, men som er nødvendige dersom klimamålene
skal nås i 2050. Kvotehandel må kombineres med offentlig støtte
til forskning, teknologiutvikling og implementering av nye teknologiske løsninger.
Forslagsstillerne mener det må tas i bruk ny teknologi som gjør
vår produksjon og vårt forbruk bærekraftig. Verden må ta et formidabelt
klimaløft fremover. Norge skal delta i dette løftet.
Klimakonsekvensene vil være en rammebetingelse for produksjonsmetoder
og samfunnsorganisering i årene fremover. Norske bedrifter, forskningsmiljøer og
organisasjoner har kompetanse og kunnskap til å utgjøre en forskjell
for fremtidens klima. Norge er privilegert og har økonomiske muligheter
til å satse sterkt på dette, men det krever samarbeid mellom næringsliv,
forskningsmiljøer og politiske myndigheter. At Norges rikdom i tillegg
i stor grad kommer fra produksjon av fossil energi, gjør ikke dette
ansvaret noe mindre.
Gode rammebetingelser som løser ut teknologiskifte, består av
flere elementer:
Grunnforskning.
Anvendt forskning.
Investering.
Pilotanlegg.
Kommersialisering.
Driftsfase.
Viktige rammebetingelser for utvikling av ny teknologi er:
Tilgang på kapital, langsiktighet
og konkurransedyktig patentlovgivning.
Kompetent arbeidskraft med vilje til omstilling og fornyelse.
Bevilgninger, internasjonal konkurranse, senter for fremragende
forskning.
Stabil tilgang på midler til næringsrettet forskning og
vilje til næringsrettet forskning.
Kapital, skatter og avgifter, kostnadsnivå, arbeidsmarked
og stabile rammebetingelser med hensyn til konkurrentland.
Myndighetsbestemte miljøkrav, høye kvotepriser og avgifter vil
kunne utløse investeringer i utslippsreduserende tiltak. For sektorer
preget av stor internasjonal konkurranse vil imidlertid tiltak som
gjør driften ulønnsom, i verste fall ha negativ klimavirkning gjennom
såkalt ”karbonlekkasje”. I slike tilfeller kan investeringstilskudd
til tiltak som ikke utløses av kvotepris, være et godt tiltak, gjerne
i samvirke med forpliktende avtaler og kvoteplikt på linje med andre
land.
Norge er ganske flink til å satse på forskning innen klimavennlig
teknologi. Norge ligger imidlertid langt etter andre land når det
gjelder å kommersialisere forskningsresultatene i konkrete produkter og
prosesser. Mange bedrifter flytter i dag ut av landet når de skal
ta i bruk ny teknologi.
Det er derfor behov for et støttesystem for å løfte frem ny klimavennlig
teknologi fra forskningsresultater og ut i bedriftene. Støttesystemet
bør blant annet gå til å utvikle demonstrasjons- eller pilotanlegg
for utprøving av ny teknologi.
Dagens virkemiddelapparat i Enova og Innovasjon Norge har vist
seg uegnet til å løfte frem forbedrede produkter og prosesser fra
forskningsresultater innen miljøteknologi ut i bedriftene. Ofte
blir de aktuelle bedriftene for store til å være mottakere av støtte
fra dagens virkemiddelapparat. Forslagsstillerne mener man må kombinere
en fortsatt høy innsats innen forskning og utvikling med støtte
og et bedre virkemiddelapparat for å ta prosjektene fra de gode idéene
til kommersialisering.
I 2001 ble handlingsregelen innført med støtte fra samtlige partier
på Stortinget, bortsett fra Fremskrittspartiet. Regelen tilsier
at man ikke skal bruke mer enn realavkastningen fra Statens pensjonsfond
utland, kjent som Oljefondet, som er beregnet til 4 pst. av fondets
verdi. Dette gjør at man kan bevare oljeinntekter for fremtidige
generasjoner, og det gir stabilitet i pengepolitikken.
Opprinnelig var det en enighet om at avkastningen skulle brukes
til å styrke vekstevnen i norsk økonomi. Intensjonen var at lavere
skatter og avgifter for næringslivet, infrastruktur, kunnskap og
forskning skulle prioriteres. Men i en tid hvor klimautfordringen
er blant klodens største, må klima gjøres til et fjerde område man
skal investere for fremtiden i. Å investere i klimateknologi er
den beste investering man kan gjøre for fremtidens barn, og det
er en styrking av norsk økonomis vekstevne. Klimakonsekvensene vil
være en rammebetingelse for alle produksjonsmetoder og samfunnsorganisering
i årene fremover. Markedet for eksport av miljøvennlig teknologi
vil uten tvil vokse i tiårene fremover, og et bærekraftig klima
er avgjørende for menneskene og det biologiske mangfoldet som verden
består av.
Regjeringen slo fast i sin perspektivmelding (St.meld. nr. 9
(2008–2009) at det de neste 10 årene vil fases inn store ekstrainntekter
fra oljefondet i norsk økonomi. Rommet for en miljøsatsing er derfor stort,
forutsatt at budsjettpolitikken i årene fremover ligger innenfor
det rom som handlingsregelen setter.
Det bør derfor settes av et eller flere fond av en betydelig
størrelse der avkastningen brukes til å stimulere utvikling og utprøving
av ny, klimavennlig teknologi. Dagens virkemiddelapparat, slik som
Innovasjon Norge og Enova, er etablert med andre mål. Forvaltningen
av fondet og dets avkastning bør derfor skje utenom dagens etablerte
virkemiddelapparat.
Eksempler på klimavennlig teknologi som vil være aktuell for
støtte fra fondet, er:
Energieffektivisering og energigjenvinning
i industrien gjennom bruk av mer effektivt utstyr som elektriske
motorer, kjeler, pumper og bedre integrering av prosessanlegg.
Teknologi for produksjon av fornybare brensler som kan erstatte
dagens fossile brensler. Prosessforbedringer i industrien. Elkem
og Alcoa arbeider med utvikling av en ny prosess for aluminiumsproduksjon
basert på karbotermisk reduksjon som kan gi 30 pst. lavere energiforbruk
per tonn aluminium produsert. Teknologien kan gi lavere investeringskostnader
og driftskostnader enn dagens produksjonsmetoder, men det gjenstår
store investeringer i pilotanlegg og uttesting før teknologien kan
tas i bruk i full skala.
Bruk av biokarbon som reduksjonsmiddel i ferrosilisiumindustrien.
For produksjon av ferrolegeringer og mangan brukes tradisjonelt
kull og koks som reduksjonsmiddel. Alternativt kan biokull (biokarbon)
eller andre faste biobrensler brukes i kombinasjon med kull eller
koks. Hvor mye koks og kull som kan byttes ut med biomasse, avhenger
av hvilke krav den metallurgiske prosessen stiller med hensyn til
biomassens renhet og struktur. Dette varierer fra prosess til prosess,
noe som reflekteres i varierende gjennomførbarhet og kostnad. Økt
bruk av biokull som reduksjonsmiddel innebærer teknisk usikkerhet
ettersom teknologien er ny. Videre avhenger tiltaket av at det etableres
nye verdikjeder for leveranser av store mengder biokull.
Fangst og lagring av CO2. Teknologien for CO2-håndtering
er tilgjengelig i dag, men det er betydelig usikkerhet knyttet til
hvor godt CO2-håndtering vil fungere i den skala som er nødvendig, og
hva det vil koste. For de første CO2-håndteringsanleggene i kommersiell
skala, det vil si over 300 000 tonn per år, ventes kostnadene å være
betraktelig høyere enn forventet kvotekostnad for de neste årene.
For å redusere usikkerheten og kostnaden, og dermed akselerere innfasing av
storskala CO2-håndtering, er demonstrasjonsprogram under etablering
i Europa, USA, Australia, Kina, Canada, Brasil og India. CO2-håndtering
krever etablering av infrastruktur for transport og lagring av CO2,
noe som betyr ytterligere usikkerhet. For en bedrift er en investering
i CO2-fangstanlegg ikke mulig uten at det er klart at den nødvendige
infrastrukturen vil være tilgjengelig, og hvilke vilkår som vil
gjelde. Som ved annen infrastruktur ligger det betydelige stordriftsfordeler
i å sørge for en koordinert utbygging, noe som blant annet kommer
til uttrykk i redusert kostnad per tonn CO2. Dette gir staten en
viktig rolle i å sørge for at infrastruktur etableres med tilstrekkelig
dimensjon og rekkevidde til å kunne håndtere CO2 fra flere kilder
utover de første som realiseres, både nasjonalt og på tvers av landegrensene.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber regjeringen i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett
for 2010 opprette ett eller flere fond der avkastningen skal gå
til økonomisk støtte til og investeringer i utvikling og bruk av
ny, klimavennlig teknologi. Forvaltningen av fondet bør skje utenom
dagens etablerte virkemiddelapparat, og regjeringen bes utrede ulike
modeller for hvordan dette kan skje.
10. mars 2010