Til Stortinget
Offentlig sektor i Norge foretar innkjøp for over 250
milliarder kroner hvert år. Loven om offentlige anskaffelser
skal ifølge lovens § 1 "bidra til økt
verdiskapning i samfunnet ved å sikre mest mulig effektiv
ressursbruk ved offentlige anskaffelser basert på forretningsmessighet
og likebehandling. Regelverket skal også bidra til at det
offentlige opptrer med stor integritet, slik at allmennheten har
tillit til at offentlige anskaffelser skjer på en samfunnstjenlig
måte."
Offentlige anskaffelser baserer seg i stor grad på konkurranse.
Konkurranse i offentlige anskaffelser bidrar i utgangspunktet til
at staten når målene om effektiv ressursbruk,
likebehandling og integritet. Man unngår sløsing
med offentlige fellesskapsmidler og at det offentliges integritet
blir svekket gjennom kameraderi og korrupsjon. Det er derfor viktig
at konkurranse som hovedregel benyttes som virkemiddel ved offentlige
anskaffelser.
Men konkurranse vil ikke alltid være et hensiktsmessig
virkemiddel. Helse- og omsorgstjenester, herunder barnevernstjenester,
skiller seg fra andre tjenester på grunn av hensynet til å gi
gode og forutsigbare tilbud til spesielt utsatte brukergrupper.
Forslagsstillerne viser til St.meld. nr. 15 (2004-2005) Om konkurransepolitikken,
der det sies følgende om ideelle virksomheter:
"Ideelle virksomheter uten et kommersielt formål utgjør
et verdifullt supplement til det offentlige tjenestetilbudet. Regjeringen
vil legge til rette for at disse fortsatt kan spille en viktig rolle
som utøvere av helse- og omsorgstjenester. Regjeringen
har på denne bakgrunn gjort unntak fra anskaffelsesreglementet når
det gjelder kjøp av helse- og sosialtjenester fra slike
organisasjoner, slik at stat og kommuner kan velge om de vil kjøre
ordinær konkurranse eller å forhandle direkte
med ideelle organisasjoner."
Forslagsstillerne viser til at EØS-avtalen omtaler helse-
og omsorgstjenester som såkalte "uprioriterte tjenester".
Det innebærer at det offentlige ikke behøver å legge
slike tjenester ut på anbud. Selv der EØS-avtalen
kommer til anvendelse, står norske myndigheter relativt
fritt etter EØS-retten til å velge medkontrahent,
dvs. hvem kontrakten inngås med. Det forhold at man skal
tildele kontrakt, må riktignok gjøres kjent på en
slik måte at potensielle interessenter kan melde sin interesse,
valget av medkontrahent må skje på grunnlag av
offentliggjorte kriterier etter en prosedyre som sikrer likebehandling,
og det må være mulig å få de
beslutninger som fattes i prosessen, rettslig prøvet. Det
er grunn til å tro at de norske reglene om offentlige anskaffelser
begrenser myndighetenes handlefrihet mer enn EØS-avtalen
krever.
Dette illustreres av regelverket for anskaffelse av barnevernstjenester
i Sverige og Danmark. I Sverige deltar de statseide institusjonene
i anbudskonkurransene på lik linje med de private, og i
Danmark kan amtene fritt velge den institusjonen de mener er mest velegnet
i forhold til barnets behov.
Forslagsstillerne viser til at det på tross av muligheten
for å unnta ideelle virksomheter fra anskaffelsesreglementet,
likevel benyttes i en rekke tilfeller kjøp av tjenester
fra disse. Blant annet har forslagsstillerne fått mange
reaksjoner på at Helse Sør-Øst har valgt
konkurranse med forhandlinger mellom alle aktører som tilbyr
rusbehandling.
Dette har uheldige konsekvenser for ideelle virksomheter som
i lang tid har tilbudt viktige tjenester til utsatte grupper, men
som i mange tilfeller ikke har mulighet til å konkurrere
med kommersielle og statlige tjenesteforetak.
Helse- og omsorgstilbudet fra mange av disse ideelle virksomhetene
er nå truet med nedleggelse. Forslagsstillerne beklager
denne utviklingen sterkt. Helse- og omsorgstjenester fra ideelle
aktører er et viktig supplement og korrektiv til de offentlige
helse- og omsorgstjenestene.
Mange ideelle virksomheter opplever også at det kjøres
anbudsrunder dem imellom, selv om EØS-regelverket ikke
krever en slik praksis. Det skaper unødige konkurranseforhold
mellom aktører som i mange tilfeller heller ønsker å utfylle
hverandre og dele gode erfaringer.
Flere av de ideelle virksomhetene var blant de første
i Norge til å gi omsorg til mennesker i nød. Mange
har over mange år opparbeidet seg kunnskap og kompetanse.
Dette står nå i fare for å forsvinne.
Syke eldre, mennesker med langvarige psykiske lidelser og rusmiddelavhengige
er grupper av pasienter som krever sammensatte tiltak over lang
tid. Altfor mange eksempler viser at disse pasientgruppene blir
dårligst ivaretatt. Nettopp for disse gruppene har tradisjonelt
de frivillige aktørene stått sterkt. Forslagsstillerne ønsker
at det også i fremtiden skal være slik.
Barnevernet er ikke et marked, men en del av den statlige myndighetsutøvelsen.
Staten har ingen konkurrent som kjøper av barnevernstjenester.
Forslagsstillerne mener at en god barnevernstjeneste forutsetter
at de som har det daglige ansvaret for den, kan basere seg på langsiktige
og trygge rammevilkår. Barnevern er derfor dårlig
egnet for tradisjonelle anbudskonkurranser, der kortsiktige økonomiske
kriterier oftest blir avgjørende.
Forslagsstillerne ønsker et regelverk som sikrer et mangfold
av tiltak innen blant annet rusbehandling og rusomsorg, rehabilitering,
eldreomsorg og barne- og familievern. Går ideelle sykehus
eller institusjoner og omsorgs- eller barnevernsinstitusjoner konkurs
på grunn av at staten presser døgnprisen ned og gir
for dårlige vilkår for langsiktig drift, vil svært
viktig kompetanse og kunnskap gå tapt, og tusenvis av pasienter
og barnevernsbarn vil miste sitt tilbud.
Forslagsstillerne mener derfor at ideelle virksomheter som yter
helse-, omsorgs- eller barnevernstjenester må sikres unntak
fra kravet om anbud i lov om offentlige anskaffelser. De generelle
kravene om åpenhet og etterprøvbarhet vil selvsagt
likevel gjelde.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag for Stortinget som
sikrer at ideelle virksomheter som yter helse- og omsorgstjenester,
herunder barnevernstjenester, unntas fra kravet om anbud i lov om offentlige
anskaffelser.
7. mars 2008