Behovet for et nytt finansieringssystem, der pengene følger
brukeren og staten har finansieringsansvaret, er etter forslagsstillernes
syn høyst nødvendig. Uten en slik omlegging av
finansieringen vil det, etter forslagsstillernes syn, være
umulig å få på plass en varm, verdig
og valgfri eldreomsorg. Dette synliggjøres svært
tydelig gjennom den store økningen i ressursbruk på dette
området de siste tiårene, uten at tilbudet har
blitt tilfredsstillende. Det er imidlertid ikke tilstrekkelig for å få på plass
en varm, valgfri og verdig eldreomsorg. I dette kapittelet fremmer
forslagsstillerne en rekke forslag som etter disses mening vil sørge
for å bedre tryggheten, verdigheten og mulighetene for
den enkelte eldre pleietrengende.
I mange år har eldreomsorgen i Norge hatt for liten
kapasitet og et tilbud til gamle, syke mennesker som ikke har vært
tilstrekkelig til å dekke behovet. Det er stadig blitt
færre sykehjemsplasser, sett på bakgrunn av det økende
behovet. Flere nordmenn lever lenger, og flere lever lenger med
fysiske og psykiske lidelser ettersom den medisinske utvikling gir mulighet
til å holde stadig nye tilstander i sjakk over tid.
Vårt trygde-/pensjonssystem, gjennom særlig
lov om folketrygd og lov om samordning av pensjons- og trygdeytelser,
er komplisert og omfattende, og gir liten mulighet for de fleste
til å forstå hvilke komponenter pensjonen består
av, og hvorfor samordning slår ut som den gjør.
Lov om helsetjenesten i kommunene og lov om sosiale tjenester
regulerer kommunenes ansvar for eldreomsorgen og forutsetter at
det skal gis pleie og omsorg i kommunene, og at det skal sørges
for sykehjemsplasser eller annen boform for heldøgns omsorg
og pleie, eller gis tjenester i hjemmet. Forskrift om vederlag for
opphold i institusjon m.m. gir regler og retningslinjer for størrelsen
på de økonomiske ytelser som kan kreves som vederlag
for slikt opphold, og hvilke rettigheter brukerne har til bl.a.
fribeløp.
I tillegg bidrar en rekke andre lover, forskrifter og rundskriv
til at det kan være svært vanskelig for den enkelte
eldre, som kan være svekket av aldersdemens, ha helseproblemer,
dårlig hørsel og/eller syn og mangel
på krefter, å sette seg inn i et omfattende og
kompliserte regelverk.
I oktober 1991 vedtok Stortinget lov om kommunale og fylkeskommunale
eldreråd, og alle kommuner og fylkeskommuner har i dag
plikt til å opprette slike. Imidlertid er det meget som
tyder på at eldrerådene ikke virker slik intensjonen
var, og at de har svært liten innflytelse på eldreomsorgen
i landet. Eldrerådene får, slik forslagsstillerne
ser det, ikke innsyn i og muligheter til å uttale seg om
viktige saker for eldreomsorgen i mange kommuner, og de er blitt til
svært begrenset nytte for den gruppen de i utgangspunktet
skulle styrke.
I 1997 vedtok Stortinget en handlingsplan for eldreomsorgen etter
behandlingen av St.meld. nr. 50 (1996-1997) og Innst. S. nr. 294
(1996-1997). Handlingsplanen skulle gjennomføres over en
fireårsperiode, og i skrivende stund ligger en evaluering
av planen så langt til behandling i Stortinget, St.meld.
nr. 34 (1999-2000) Handlingsplan for eldreomsorgen etter 2 år.
Forslagsstillerne anser at det resultat som hittil er oppnådd,
etter at handlingsplanen ble satt i verk, er som en boreform å betrakte.
En av de største manglene innenfor eldreomsorgen i Norge
har vært det lave antallet sykehjemsplasser. Ventelistene
har vært, og er, lange. Etter at handlingsplanen ble vedtatt,
har de fleste kommuner planlagt en relativt stor utbygging av boformer
for heldøgns pleie og omsorg, men i høy grad konsentrert
seg om omsorgsboliger. Omsorgsboliger kan eies eller leies av den
enkelte bruker, og brukeren må selv betale for de omsorgs-
og andre tjenester som mottas. Dette gjør at denne typen
boliger er betydelig rimeligere for kommunene enn sykehjemsplasser
der kommunen har det fulle økonomiske og praktiske ansvar
for tjenestetilbud og boform. Økningen av antallet personer
som trenger plass i sykehjem har, i tiden etter at handlingsplanen
ble satt i kraft, økt betydelig raskere enn utbyggingen
av plasser slik at situasjonen i dag er mindre tilfredsstillende enn
den var ved handlingsplanens start. Den gruppen pasienter som venter
på sykehjemsplass, vil ikke være tjent med en
plass i omsorgsbolig, og forslagsstillerne er bekymret for at det,
ved handlingsplanens avslutning, vil være et overskudd
av omsorgsboliger som ikke kan benyttes, mens køene til
sykehjemsplasser øker.
I St.prp. nr. 62 (1999-2000) foreslo regjeringen at handlingsplanen
for eldreomsorgen skal avvikles i 2007, men at de økonomiske
midler skal legges inn i kommunenes inntektssystem fra 2002. Samtidig
blir aktivitetskravene knyttet til de økonomiske tilskuddsordningene
avviklet. Forslagsstillerne er bekymret for at dette vil føre
til en ny nedprioritering av eldreomsorgen i mange kommuner, når
de politiske prioriteringer leder midlene inn i andre sektorer,
slik vi har sett tidligere. Ordningen med rammeoverføringer
til kommunene har ikke ført til nødvendig utbygging
av heldøgnstilbud for eldre syke.
I et brev til Verdikommisjonen, datert den 25. januar
1999, tok kommisjonens medlem Arthur Arntzen opp denne problematikken,
og anbefalte kommisjonen å arbeide med sak om å opprette
eldreombud. Verdikommisjonen ga i sitt svar, den 4. februar
1999, uttrykk for at det var mange påtenkte tiltak i kommisjonens
strategi som ville få betydning for eldre, men tanken om
eldreombud ble ikke fulgt opp.
Det er staten som gjennom lov om helsetjenesten i kommunene,
har pålagt kommunene ansvaret for eldreomsorgen. Da må staten
ha et selvstendig ansvar for at lovens intensjoner blir fulgt opp.
Manglene som gjennom mange år har preget eldreomsorgen
i Norge, har vist at staten ikke har vært seg sitt ansvar bevisst.
Med alt det kompliserte regelverk som ligger til grunn for, og
regulerer, pensjonisters og syke eldres hverdag, må det
være på sin plass å etablere et statlig eldreombud.
Et slikt ombud skal påse at eldreomsorgen i de forskjellige
kommuner oppfyller de krav som loven pålegger dem på dette
området. Ombudet bør også kunne gi veiledning
og informasjon om tjenester og ytelser som seniorinnbyggere har
rettigheter til eller krav på i forskjellige situasjoner,
og ombudet må ha til oppgave å fremme eldres interesser overfor
både offentlige og private instanser og skal følge
med i utviklingen av eldres levekår. Et eldreombud bør
kunne virke av eget tiltak eller etter henvendelser fra andre, og
selv avgjøre om slik henvendelse gir grunn til behandling
og tiltak.
Eldreombudet må etableres basert på egen lovgivning
etter drøftelser med pensjonistorganisasjonene og andre
berørte parter. Eldreombudet må ha juridisk kompetanse.
Forslagsstillerne er kjent med Regjeringens ønske om å utvide
dagens pasientombudsordning til også å omfatte
de kommunale omsorgstjenestene, og herunder eldreomsorgen. Forslagsstillerne
er svært skeptiske til en slik løsning, da det
er stor fare for at pasientombudet har stort fokus på spesialisthelsetjenesten,
mens svakere grupper som eldre pleietrengende ikke blir sett og
hørt på en tilfredsstillende måte. Forslagsstillerne
understreker at et eldreombud må være ute der
målgruppen befinner seg. Ombudet må derfor drive
oppsøkende virksomhet ved sykehjem, i hjemmetjenesten,
og andre arenaer der det vil være hensiktsmessig å komme
i kontakt med eldre mennesker.
Nyere forskning viser at forebyggende hjemmebesøk av
fagpersonell kan hjelpe hjemmeboende eldre med å bevare
livskvalitet og helse. Forfall og avhengighet kan reduseres eller
utsettes for den enkelte borger, og liggedøgn i sykehus
og sykehjem reduseres.
Det beste eksempel i vår sammenheng kan sees i Danmark.
Et godt dokumentert forsøk i Rødovre kommune,
publisert i 1985, viste at forebyggende hjemmebesøk ga
bedret livskvalitet, bedret funksjonsevne, færre innleggelser
i sykehus og redusert dødelighet.
Flere kontrollerte forsøk er utført, og i Danmark ble
en egen "Lov om forebyggende hjemmebesøg til ældre"
vedtatt i 1995. De danske kommuner plikter nå å tilby
forebyggende hjemmebesøk til alle innbyggere som er fylt
75 år, minst to ganger pr. år.
Den svenske regjering er oppmerksom på denne utviklingen,
og har initiert et større statsfinansiert forsøk
med oppsøkende, forebyggende hjemmebesøk i 21
svenske kommuner.
Også i vårt land er det noen som får
tilbud om forebyggende hjemmebesøk etter dansk modell,
og den erfaring man har høstet er god.
Tiltaket går ut på at hjemmesykepleien tilbyr
alle over 80 år i kommunen som ikke har regelmessige tjenester
fra hjemmebasert omsorg, et besøk én gang hvert år.
I besøket gjennomfører pleieren et strukturert
intervju, med spørsmål som vil finne truende helsesvikt,
potensielle risikomoment i hjemmet, eller risikomoment i den personlige
adferd hos kunden.
Når man finner noe vesentlig, så tilbys tiltak.
En tilbyr tildeling av hjelpemidler og tjenester etter vanlige rutiner,
eller viser til rette vedkommende i andre etater.
Videre tilbyr pleieren informasjon om tilbudet kommunen gir,
legger igjen brosjyre i stor skrift om dette, og tilbyr materiell
om brannsikringstiltak og om andre relevante tilbud lokalt, som
frivillighetssentral og diakonat.
Pleieren tilbyr måling av blodtrykk, og ber om lov til å registrere
det en har snakket om i etatens arkiv.
Forslagsstillerne understreker at en slik oppsøkende
virksomhet skal baseres på frivillighet for den enkelte.
Dette innebærer at alle over 75 år skal få et tilbud, én
gang i året, om et slikt besøk.
Argumentene for tiltaket er mange, vesentlige momenter har vært:
Vi står daglig overfor den oppgave å skulle
avhjelpe og behandle sykdom, der forfall og funksjonstap har etablert
seg over tid. Ofte ser vi at situasjonen hadde vært bedre,
om vi hadde kommet til tidligere i forløpet eller før
sykdom utviklet seg.
Nytten av forebygging er blitt tydeligere de senere år,
ettersom skadelige tilstander har minket etter innføring
av effektive forebyggende tiltak.
Et godt eksempel er forekomst av sykdom og død etter
hjerneslag, som har forandret seg mye etter at en blant annet kom
i gang med kartlegging og behandling av høyt blodtrykk.
Et annet godt eksempel er resultatene av innføring av
sikkerhetsbelter i biler.
I vårt land har ikke forebyggende tiltak innrettet for
våre gamle den nødvendige tyngde. Det er påfallende
når en ser på omfanget og arten av de plager denne
befolkningsgruppen har.
Noen kommuner har prøvd "Helsestasjon for eldre" - med
blandet erfaring. Et viktig argument mot det tiltaket er at en ikke
møter hele målgruppen. Mange mennesker kommer
ikke til "helsestasjonen" og får dermed ikke utbytte av
tilbudet.
I Danmark ser vi at et målrettet, oppsøkende
arbeid koster mindre og gir klart bedre resultat.
Man finner flest friske folk, men også noen med behov
for tiltak: Ukjent høyt blodtrykk, underforbruk av hjelpemiddel,
feilbruk av medikament, og underforbruk av hjemmetjenester.
Dette: Å finne dem som har ukjente behov, og å tilby
hjelp mot forfall og funksjonstap, har vist seg å være
til gode for dem det gjelder, og god samfunnsøkonomi
dertil.
Tiltaket etablerer videre en kanal for forebyggende kunnskap
til alle i målgruppen.
Et annet viktig element som kan nevnes i forhold til forebygging,
er muligheten for å avdekke elementer som gjør
det tryggere i forhold til brannfare. Sjekk av røykvarslere,
gamle komfyrer og andre brannfarlige elementer, kan være
svært hensiktsmessig i forbindelse med en slik oppsøkende
virksomhet.
En sentral utfordring for informasjonsarbeid er at et, i og for
seg, godt budskap lett drukner i strømmen av tilbud en
får tilsendt. Oppsøkende virksomhet fra hjemmesykepleien
kommer forbi dette problemet på to måter: Ved
det personlige møtet mellom fagperson og kunde, og ved
at fagpersonen tilpasser informasjonen til den enkeltes behov og
tilstand.
Når en så gir åpen anledning til å stille
spørsmål under besøket, settes ny standard
for kunnskapsformidling og informasjon fra det offentlige til våre hjemmeboende
eldre.
En har ofte sett at henvendelse med oppfølgende spørsmål
i etterkant av de forebyggende besøk, blir rettet direkte
til den pleieren som var der. En har også sett at enkelte
har farlig liten kunnskap om kommunens tilbud (som hjemmesykepleie,
matombringing, tekniske hjelpemiddel).
Man tenkte tidlig at en oppsøkende virksomhet ville
kunne bedre opplevd trygghet hos enkelte av våre hjemmeboende
eldre. Erfaringene tilsier at en undervurderte denne effekten: Svært
mange tilbakemeldinger forteller at de eldre setter pris på å bli
sett til, at det er godt at noen kom. Det kan se ut som om tiltaket
treffer et på forhånd opplevd og delvis udekket
behov: At noen husker på meg, at jeg ikke er glemt.
Gjennom de oppsøkende, forebyggende hjemmebesøk
får kommunen et riktigere bilde av de faktiske behov enn
det man har i dag. Det kan, særlig i de større
kommunene, være nyttig i plansammenheng.
Det viser seg også at disse besøkene gir de
hjemmeboende eldre en kvalitet som beboere i tilrettelagte boliger
og institusjoner alt har: En arena som er tilrettelagt for å få melde
sine spørsmål og behov overfor helsepersonell,
og for å få motta helsehjelp, kunnskap og informasjon.
Oppsummerende kan en si at erfaringene med oppsøkende,
forebyggende hjemmesykepleie er så positive at vi bør
ta arbeidsmåten systematisk i bruk, også i vårt
land.
Eldre mennesker kan få et
bedre liv med større uavhengighet.
De hjemmeboende er villige til å ta
imot et slikt tilbud.
Man finner virkelig skjulte problemer,
som det nytter å gjøre noe med
Alt dette er bekreftet av internasjonal
forskning, nå er det opp til oss om vi vil ta det i bruk
her hjemme.
Forslagsstillerne finner det trolig at hjemmeboende eldre får
en vesentlig gevinst ved at kommunene tilbyr et besøk årlig
til hjemmeboende på 75 år og eldre, som ikke mottar
regelmessige tjenester fra hjemmesykepleien.
Kommunene får i slike besøk en god arena til
dialog med en viktig kundegruppe.
Å finne de få som har ukjente behov for helsetjenester,
viser seg å være kostnadseffektivt for både den
enkelte og fellesskapet: Man kan iverksette tiltak tidsnok til å forebygge
forfall og funksjonstap. Dermed reduseres menneskenes behov for
behandling i institusjon.
Man ser også at de som har tatt imot forebyggende besøk,
lettere tar kontakt i et sykdomsforløp, og får
tidligere vurdert sine behov for nødvendig helsehjelp.
Terskelen mellom hjemmeboende eldre og hjelpeapparatet er redusert
etter forebyggende besøk.
En vil videre tro at de pleiere som går på forebyggende
besøk, etter hvert får skjerpet sitt blikk for
de øvrige situasjoner som kaller på informasjon
og forebygging.
Kostnadene med å gjennomføre tiltaket er små,
i Danmark normert til to timer pr. besøk. Forslagsstillerne
viser også til at innsparing i sykehussektoren vil kompensere
dette.
Det uformelle samarbeid på spredte kommunale initiativ
som pr. i dag bærer tiltaket i vårt land, bør løftes
og formaliseres så også norske eldre kan få glede
av det forskningsarbeid som drives i Danmark og Sverige.
Forslagsstillerne fremmer i forslag til Odelstinget å ta
oppsøkende, forebyggende hjemmesykepleie inn i lov om helsetjenesten
i kommunene, § 1-3 pkt. 4, med krav om et årlig
tilbud til alle over 75 år om et forebyggende hjemmebesøk.
Helsetilsynet bør få hjemmel til å utarbeide
og ajourholde en kortfattet veileder for kommunene, i samarbeid
med de fagfolk som driver slikt forebyggende arbeid i inn- og utland,
og i samsvar med de til enhver tid aktuelle forskningsresultater
på området.
Forslagsstillerne påpeker videre at oppsøkende hjemmesykepleie
kan avdekke behov for midlertidige avlastningsopphold ved sykehjem
eller annen kortvarig hjelp, som igjen kan medføre at den
enkelte kan bo lengre hjemme i eget hjem.
Forslagsstillerne viser til Dokument nr. 8:29 (2000-2001), og
avventer erfaringene med forsøksordningene som ble opprettet
som følge av dette forslaget.
Ordningen med omsorgslønn ble innført ved lov 11. juli
1986 nr. 55 om endringer i lov 19. november 1982 nr. 66
lov om helsetjenesten i kommunene. Regelen om omsorgslønn
ble med virkning fra 1. januar 1993 flyttet til lov om
sosiale tjenester mv. av 13. desember 1991 nr. 81 kapittel
4 - Sosiale tjenester mv. - § 4-2 pkt. e der det
heter:
"De sosiale tjenester skal omfatte lønn til personer
som har et særlig tyngende omsorgsarbeid"
Dette betyr at kommunene har et ansvar for at det skal finnes
et slikt tilbud i hver enkelt kommune.
I Rundskriv I-42/98 - Omsorgslønn - står
følgende:
"Hovudformålet med omsorgslønnsordninga er å bidra
til best mogeleg omsorg for dei som treng hjelp i dagleglivet og å gjere
det mogeleg for private omsorgsytarar å halde fram med
omsorgsarbeidet."
Rundskrivet slår også fast at det er kommunen som
avgjør om det skal gis omsorgslønn til den som søker,
og om hvor høy lønnen skal være. Det
påpekes også at ordningen med omsorgslønn
gir noe større rom for kommunalt skjønn enn det
som gjelder andre sosiale tjenester.
Rundskriv I-42/98 nevner enkelte momenter som er relevante
når kommunene skal vurdere om det skal tilbys omsorgslønn:
a) Om omsorgsarbeidet er særlig
tyngende.
b) Om omsorgsarbeidet gjelder nødvendige omsorgsoppgaver.
c) Om omsorg fra søkeren er det beste for den som trenger
hjelp.
d) Kommunens ressurser.
Det påpekes imidlertid at også andre hensyn
kan være relevante og at de momentene som er nevnt ikke er
vilkår for omsorgslønn. Kommunen kan derfor velge å tilby
omsorgslønn selv om ingen - eller bare noen av de nevnte
momenter - er til stede.
Kommunene har plikt til å sette av midler til omsorgslønn
i sine budsjetter og kan ikke avslå en søknad
fordi dette ikke er gjort. Ifølge rundskrivet, pkt. 3.4,
kan allikevel kommunene legge en viss vekt på sin egen økonomi
i vurderingen av om det skal tilbys omsorgslønn i det enkelte
tilfelle. Kommunene tar stilling til hvilken tjenesteform som skal
velges og kan ta stilling til hva som, økonomisk sett,
er mest formålstjenlig. I enkelte kommuner settes det tak
på hvor høy omsorgslønnen kan være.
Departementet understreker imidlertid i rundskrivet at hver enkelt søknad
skal avgjøres etter en individuell, skjønnsmessig
helhetsvurdering der omsorgslønn blir sett i sammenheng
med andre pleie- og omsorgstjenester.
Det er altså kommunen som avgjør hvor mange
timer med omsorg det skal ytes lønn for, og hvor høy timelønnen
skal være. I rundskrivet vises det til at mange kommuner
benytter det laveste lønnstrinnet for hjelpepleier, og
at departementet råder den enkelte kommune til å yte
høyere lønn dersom det er grunn til det, f.eks.
når omsorgsyteren har relevant bakgrunn for å utføre
omsorgsarbeid.
For å utføre omsorgsarbeid kan tjenesteyteren motta
3 pensjonspoeng i folketrygden. Poengene er ikke avhengig av at
man faktisk mottar omsorgslønn eller hvor høy
den eventuelt er. Omsorgslønn er skattepliktig inntekt.
Etter regelverket er det altså opp til den enkelte kommune å avgjøre
hvem som skal tildeles omsorgslønn, om det skal tildeles
omsorgslønn, og hvor høye ytelsene skal være,
både timesatsen og omfanget. Dette fører, naturlig
nok, til at ordningen med omsorgslønn fungerer svært
forskjellig fra kommune til kommune, og at tjenesten lønnes
på svært forskjellig nivå i kommunene,
noe som innebærer at personer som yter omsorg for familiemedlemmer
eller nære slektninger behandles ulikt avhengig av i hvilken
del av landet ytelsen gis. For dem som mottar omsorgen betyr disse
forskjellene at man i enkelte deler av landet har mindre mulighet
for å kunne motta omsorgshjelp fra sine nærmeste.
I Innst. S. nr. 294 (1996-1997) til St.meld. nr. 50 (1996-1997)
fremmet Fremskrittspartiets medlemmer, sammen med Senterpartiets
og Kristelig Folkepartis medlemmer, forslag om at staten skal delfinansiere
kommunenes omsorgslønn med 50 pst. En slik ordning ville,
slik forslagsstillerne ser det, ha gjort det mulig å etablere
en ordning som førte til mer likhet i ytelsene i alle deler
av landet innenfor dagens ordning med kommunalt ansvar. Forslagsstillernes
primære standpunkt er imidlertid statlig overtakelse av
ansvaret for sosiale ytelser, og en betaling av utgifter der pengene
følger den enkelte bruker.
Forslagsstillerne finner dagens ordning utilfredsstillende, og
mener at tilbudet om å kunne motta omsorg fra nær
familie og slektninger bør være tilnærmet
likt over hele landet. At tilbudet skal være tilnærmet
likt, baseres på de faktiske, relevante levekostnader i
de forskjellige deler av landet, og innebærer en differensiering
av satsene i overensstemmelse med levekostnadene. Forslagsstillerne
ser problemet med å pålegge kommunene nye utgifter
til sosiale ytelser innenfor dagens finansieringssystem. Det fremmes
derfor forslag om at departementet skal utarbeide normerte satser
for tildeling av omsorgslønn for å oppnå større
likhet for omsorgsytere i hele Norge, samt forslag om å overføre
finansieringsansvaret til staten.
Da St.meld. nr. 50 (1996-1997) om handlingsplan for eldreomsorgen
ble behandlet, ble det fremmet forslag til en 4-årig handlingsplan
for utbygging av en helhetlig pleie- og omsorgskjede som ivaretar
brukernes behov. I Innst. S. nr. 294 (1996-1997) ble det lagt opp
til sterkere statlig styring med vekt på finansielle og
juridiske virkemidler. Som overordnede mål nevnes bl.a.
at det skal gis likeverdige tilbud, uavhengig av bosted, inntekt
og ressurser.
Det skal legges opp til et variert hjelpetilbud for folk som
trenger pleie og omsorgstjenester. Den enkeltes behov og ønske
skal ligge til grunn for den hjelpen som skal settes inn. Mange ønsker å bo
i egen bolig. Dette medfører at hjemmetjenesten må bygges ut,
slik at det blir mulig for den enkelte å bo i egen bolig
lengst mulig. Også eldre mennesker må gis mulighet
og anledning til i større grad å ta ansvar for
eget liv.
Forslagsstillerne mener at det er viktig å legge forholdene
til rette slik at eldre som ønsker å bo hjemme,
får muligheten til dette så lenge som mulig.
Departementet fremholder at det er til dels store forskjeller
mellom kommunene, både i hvor store ressurser de anvender
på eldreomsorgen, og i utbyggingen av de ulike delene av
eldreomsorgen. Det som i størst grad bidrar til å forklare
ulikhetene, er kommunenes inntekter, utgifter og prioriteringer.
Det ses med bekymring på de store forskjeller som er
mellom kommunene når det gjelder tilbud og hjelp til folk
med pleie- og omsorgsbehov, og at det er store forskjeller på egenbetalingen
fra kommune til kommune.
Det legges til grunn at det må bygges opp et variert
omsorgstilbud for hjemmeboende eldre med ulike tjenester som bl.a.
trygghetsalarmer. Eldre bør ha mulighet til å bo
hjemme så lenge som mulig. For pleietrengende eldre er
det nødvendig med et variert omsorgstilbud.
Mange kommuner velger å bygge omsorgsboliger for å ivareta
eldreomsorgen. Omsorgsbolig blir betraktet som den pleietrengendes
hjem. Folketrygden refunderer medisinutgifter, utgifter til hjelpemidler og
de får bostøtte. Kommunene skal være
forpliktet til å sette inn hjemmetjenesten ut fra den enkeltes
behov.
Det er et viktig prinsipp at den dagen folk har behov for bistand,
skal de ha trygghet for at de får den hjelp de trenger.
Tilbudet må i størst mulig grad tilpasses den
enkeltes ønsker og behov.
Trygghetsalarmer er et meget viktig hjelpemiddel for at spesielt
hjemmeboende eldre skal føle seg trygge. Ikke alle eldre
som burde hatt dette hjelpemiddelet har fått det installert.
Hjelpemiddelsentralene kan være en velegnet distribusjonskanal
for dette hjelpemiddelet.
Etter dagens system dekker folketrygden alarm for dem som fyller
betingelsene til støtte til tekniske hjelpemidler, mens
kommunen må dekke for de andre, altså eldre uten
fysisk funksjonshemming. Dette mener forslagsstillerne fører
til stor sosial urettferdighet da det rammer de som er økonomisk
svakest i samfunnet. Resultatet blir at mange eldre, syke og funksjonshemmede
ikke har anledning til å skaffe seg den tryggheten et slikt
hjelpemiddel gir. Dette kan skape utrygghet, mistrivsel og kan også føre
til psykiske problemer. Trygghetsalarmer må godkjennes
som hjelpemiddel på lik linje med f.eks. krykker, rullestoler
o.l., og administreres enten gjennom hjelpemiddelsentralen eller
hjemmesykepleien. Skal denne tjenesten bli gratis, må dagens
lovverk endres.
Som eksempel på hvordan dagens lovverk fører til
ulike tilbud innen de enkelte kommuner, vises det til at man i flere
kommuner har innført en tilknytningsavgift for trygghetsalarmer,
samt en forholdsvis høy månedsleie. Det vil si
at en som er avhengig av trygghetsalarm i noen kommuner må betale
flere tusen kroner pr. år for denne tjenesten. I andre
kommuner er denne tjenesten gratis for de som har en inntekt under
2 G.
En viktig utfordring og oppgave for eldreomsorgen er å sikre
brukerne mest mulig likeverdige tilbud på landsbasis. Ansvaret
for tildeling av trygghetsalarmer bør overføres
til hjelpemiddelsentralene der kostnadene dekkes av folketrygden.
Forslagsstillerne anser frivillig sektor for å være et
meget betydningsfullt bidrag til eldreomsorgen, og ønsker å legge
forholdene til rette for at alle frivillige som ønsker å delta
med sin innsats i eldreomsorgen, kan få mulighet til å gjøre
det.
Forslagsstillerne viser til at det er en rekke friske ressurssterke
eldre som kunne fått en godtgjørelse for å bidra
til å gjøre hverdagen til andre eldre bedre. Elementer
som matombringing, besøk ved institusjoner og hjelp til
enkle gjøremål, vil være av stor betydning
for kvaliteten i eldreomsorgen. Undersøkelser har vist
at så mange som 50 pst. av beboerne på institusjoner
kan lide av underernæring. Forslagsstillerne viser til
at det å kunne bidra til at eldre pleietrengende får
nødvendig ernæring, er enkelt å utføre,
samtidig som det er av svært stor betydning for den enkeltes helsetilstand.
Forslagsstillerne viser videre til behovet for langt større
arbeidskraft i pleie- og omsorgssektoren, og mener derfor at supplementet
man oppnår ved å stimulere frivillig sektor, er
svært viktig.
Videre bør det ses på muligheten for at skoleklasser
kan være med på å bidra innenfor denne
sektoren. Dette kan gjøres ved at man legger en aktivitetsdag
ut til sykehjem, hjemmeboende eldre, eldresentre og lignende. Dette
vil bidra til en større forståelse mellom barn
og unge, og eldre.
Forslagsstillerne tar inn over seg at mobiliteten blant befolkingen,
og dermed også de som utfører frivillig arbeid,
er større i dag enn hva den var for bare 10-15 år
siden. Dette betyr at forholdene må legges til rette for
den frivillige sektor på en slik måte at det lar seg
gjøre å utføre frivillig arbeid i kortere
eller lengre perioder på forskjellige steder.
Forslagsstillerne viser til en enstemmig komitémerknad
i Innst. S. nr. 50 (2006-2007):
"Komiteen vil påpeke at eldresentrene er et viktig forebyggende
tiltak. Det vil kunne utsette behovet for andre tjenester. Det vil
også kunne aktivisere, ta vare på og bruke mange
eldre frivillige som ønsker å gjøre en
innsats i eget lokalmiljø. Det er viktig at eldresentrene
får en stabil og forutsigbar økonomi. Mange eldresentre
får midler fra sin kommune bare for ett år om
gangen, noe som skaper usikkerhet for både ansatte og frivillige.
Eldresentrene må også ha en stabil fast arbeidskraft
av ulike personellkategorier. Sammen med de frivillige kreftene
ligger det store ressurser i eldresentrene som må utnyttes
og brukes i tiltakskjeden. Samarbeid med andre tjenester i kommunen
er nødvendig og viktig. Ikke minst er det slik at eldresentrene
kan bli godt kjent med sine brukere lenge før de trenger
omsorgstjenester. Eldresentrenes personell kan gi verdifulle bidrag
til andre tjenester i kommunen ved behov."
Videre vises det til merknad i samme innstilling fra komiteens
medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti:
"Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti
ber Regjeringen komme til Stortinget med forslag til et eget stimuleringstilskudd
for utvikling av eldresentre etter modell fra stimuleringstilskudd
for utbygging av sykehjem og omsorgsboliger. Stimuleringstilskuddet
for utvikling av eldresentre bør vare hele perioden for
omsorgsplanen 2015 og gå til å etablere nye eldresentre,
og der det allerede eksisterer, gå til utvikling og utvidelse
av tilbudet."
Forslagsstillerne vil fremheve hvordan eldresentrene er et viktig
bidrag for eldre som ønsker å benytte seg av disse.
Forslagsstillerne er av den oppfatning at eldresentre bidrar til økt
trivsel og livsglede for de som nyttegjør seg av sentrene.
Det er imidlertid viktig å understreke at ikke alle eldre
har behov for å slike tilbud, og det presiseres i den sammenheng
at eldre selv må velge hvilke tilbud de skal nyttegjøre
seg av.
Forslagsstillerne ønsker derfor å fremme følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en ordning med
stimuleringstiltak eller øremerkede driftstilskudd til
eldresentre i Norge."
Forslagsstillerne viser til Ot.prp. nr. 86 (2005-2006), Innst.
O. nr. 16 (2006-2007), samt Besl. O. nr. 34 (2006-2007), hvor Stortinget
vedtok at det skal stilles krav om fremvisning av vandelsattest
for personer som skal jobbe i yrker som omhandler barn og personer
med psykisk utviklingshemmede.
Eldre personer som mottar pleie- og omsorgstjenester, bør
ha den samme beskyttelsen som barn og funksjonshemmede. Det er dessverre
ikke til å komme bort ifra, at det skjer til dels alvorlige
overgrep innenfor denne sektoren. Personer som mottar hjemmesykepleie
eller hjemmehjelpstjenester fra kommunen eller andre tjenesteytere,
har ingen kontroll over hvem som kommer inn døren i deres
hjem. Det er store utskiftninger og omfattende bruk av vikarer på dette
området. Det er også grunn til å nevne
at disse ofte har nøkler til de enkeltes boliger for selv å kunne
låse seg inn, da hjelpemottaker ofte ikke er mobil nok
til å kunne låse opp.
Videre mener forslagsstillerne det også er grunn til å nevne
de mange demente i sykehjem, og dessverre de altfor mange hjemmeboende
demente som også er en svært utsatt gruppe. Denne
gruppen må derfor ha samme krav på beskyttelse
mot eventuelle overgrep, så vel fysiske, psykiske som økonomiske.
Et godt tilbud innenfor fysioterapi er svært viktig sett
i sammenheng med en kvalitetsmessig sterk eldreomsorg. I denne forbindelse
vil forslagsstillerne peke på de store mangler som i dag
finnes innenfor rammeverket for denne tjenesten, og vil vise til
sine forslag om en ny finansieringsordning basert på prinsippet
om at pengene skal følge brukeren. Når en lege eller
en relevant myndighet har godkjent et behandlingsopplegg for en
pasient hos en fysioterapeut, skal pasienten selv velge tjenestetilbyder
som så får betalt av folketrygden for behandlingen
samt egenandelen. Ordningen med avtaler og hjemler bør
fjernes, og det bør være fri etableringsrett og
like vilkår for alle fysioterapeuter og institutter. Subsidiært
bør alle avtalehjemlene gjennomgås, og det bør
også legges opp til avtalehjemler tillagt institutter i
tillegg til den enkelte fysioterapeut. Videre ser forslagsstillerne
klart behovet for en enhetlig betalingsordning.
Forslagsstillerne viser til tiltak som er nevnt i dette kapittelet,
og mener bestemt at dette vil være gode tiltak for å sikre
en varm, verdig og valgfri eldreomsorg.
Følgende elementer er tatt inn i hovedforslaget:
Etablering av et system med statlig
eldreombud.
Implementere oppsøkende og forebyggende hjemmesykepleie
i lov om helsetjenesten i kommunene i tråd med innholdet
i forslaget.
Utarbeidelse av bindende normerte satser for omsorgslønn
i kommunene, samt gjøre omsorgslønn til et statlig
finansieringsansvar.
Nødvendige lovendringsforslag slik at trygghetsalarmer
dekkes av folketrygden og tildeles gjennom hjelpemiddelsentralen.
Gjennomgang av regelverket for refusjonsordningene for fysioterapeuter,
med den hensikt å lage et enhetlig regelverk.