Bakgrunn

Sosial- og helsedirektoratet har slått fast at det ikke er tillatt for norske butikker å selge øl til priser som medfører at butikkene taper penger. Etter at en rekke butikk-kjeder, i en kort periode, solgte øl til en pris som var lavere enn det som kreves inn i statlige avgifter for produktet, fikk butikkene varsel om at dette var i strid med alkoholloven § 8-12 forbud mot omsetning med rabatt. Der heter det:

"Det er forbudt for innehavere av salgsbevilling å gi spesielle rabattilbud ved omsetning av alkoholholdig drikk."

Dersom man ser på hva som fremkommer av kommentarer til denne aktuelle paragrafen i Norsk lovkommentar med hovedredaktører Peter Lødrup, Knut Kaasen og Steinar Tjomsland (sist oppdatert 1. mars 2004) så er det grunn til å stille spørsmål ved om forbudet mot å selge øl med tap er så absolutt som en kunne få inntrykk av. Under note 321 heter det følgende:

"Så vel kvantumsrabatter som spesielle tilbud på øl og annen alkoholholdig drikk er forbudt. Siden øl ikke er prisregulert, er det imidlertid ikke noe i veien for at butikker holder samme lavprisprofil på denne varen som på butikkens øvrige sortiment."

Det fremkommer dermed at det er tillatt å selge øl til en meget lav pris, dersom dette også er tilfelle for butikkens profil hva angår det øvrige varesortimentet. Flere av de butikkene som solgte øl til en relativt lav pris, har i utgangspunktet også en sterk lavprisprofil på sitt øvrige varesortiment. Det som imidlertid er svært spesielt i den saken som har oppstått, er at direktoratet i realiteten innfører en minstepris for en lovlig omsettbar vare i dagligvarehandelen uten å ville tilkjennegi hva som skal måtte være den laveste tillatte pris. Dette skaper en underlig situasjon der offentlige myndigheter griper inn i det frie markedet med en prisregulering for å sette en stopper for at butikker selger et produkt uten å tjene penger. Man skulle tro at butikkeierne selv var i stand til å vurdere sin forretningssituasjon uten direkte inngripen og hjelp fra myndighetene. Når en så i tillegg vet at det ikke er tillatt å reklamere for denne typen produkter, så skulle det være enda mindre grunn til å gripe inn med udefinerte minstepriser. Den mediedebatten som fulgte, grunnet at myndighetene ville gripe inn i saken, medførte i seg selv at en fikk en hamstring av øl som en muligvis ikke hadde fått dersom ikke myndighetene selv hadde medvirket til å skape en hamstringssituasjon. Det er all grunn til å tro at den såkalte "priskrigen" ville gått over av seg selv etter en tid, slik den gjør i de mange tilfeller av "priskrig på bensin". Dette er særdeles sammenlignbare situasjoner all den tid at bensin ofte selges under det staten tar inn i avgifter. Produktet selges dermed med tap uten at det ville kunne medført at myndighetene ville grepet inn.

Det bør ikke være slik at myndighetene skal gripe inn overfor butikker som velger å selge øl til en pris som medfører at butikkene ikke tjener penger. Dette vil de forretningsdrivende selv regulere gjennom sin daglige virksomhet som har en målsetting om å tjene penger. For at det ikke skal være tvil om dette, fremmes det derfor forslag om å oppheve den paragrafen som ble brukt som grunnlag for å gripe inn overfor dagligvarehandelen hva angikk prisen på øl.

forslag

På denne bakgrunn fremmes følgende

forslag:

Vedtak til lov

om endring i lov 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v.

I

I lov 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. gjøres følgende endring:

II

Denne lov trer i kraft straks.