Til Stortinget
Landbruksdepartementet reduserte i desember 2002 kapitaliseringsrenten
for verdsetting av skog til 4 pst. Vedtaket ble kunngjort gjennom
rundskriv M-7 /2002 fra desember 2002 og avløste
tidligere rundskriv M-3/2002 fra april 2002. Formålet
med endringen var å tilpasse konsesjonsvilkårene
til et endret marked for omsetning av skogareal. Dette har imidlertid
ikke gjenspeilet seg slik man burde forvente i tilsvarende verdsetting
av skog i de tilfeller staten er kjøper, og der selger
ikke har noe alternativ.
Eiendomsmarkedet har endret seg i takt med den generelle økonomiske
utviklingen. Dette gir behov for å fastsette en kapitaliseringsrente
som er realistisk sett i forhold til det øvrige rentenivået
i landet. Da Landbruksdepartementet endret rentesatsen, innebar det
en tilpasning til det samme nivået som staten selv anvender
i sine investeringer og ulike beregninger. Denne renten er fastsatt
basert på de samme betraktninger som Høyesterett
la til grunn da den fastsatte kalkulasjonsrenten til 5 pst. Denne
rentefot anvendes fortsatt av Regjeringsadvokaten ved ekspropriasjon og
vern etter naturvernloven. I medlemsbladet for Norges juristforbund
nr. 2 2004, fremkommer det at Regjeringsadvokaten har bedt advokater
som prosederer for staten ved ekspropriasjons- og fredningssaker å holde
seg til 5 pst. rente. Dette betyr i praksis at grunneiere som må avstå areal
til staten, vil tape store deler av eiendomsverdien i forhold til
et salg i det åpne markedet.
Kapitaliseringsrenten som legges til grunn ved erstatning er
valgt ut fra en rekke kriterier. Den skal gjenspeile den skadelidtes
alternative rente, den generelle rentesituasjonen over tid, økonomisk
risiko mv. Samfunnsutviklingen har derfor sterk innflytelse på kalkulasjonsrentefoten.
Situasjonen i eiendomsmarkedet etter rentereduksjonen til 4 pst.
ved konsesjonssaker i desember 2002, tyder på at en for
høy kalkulasjonsrente over lang tid har motvirket en naturlig
utvikling i eiendomsmarkedet. Dette skyldes særlig at mange
passive eiere har oppfattet konsesjonsprisen å ligge betydelig
under markedsverdien av eiendommene. Konsekvensen av dette har vært
at mange skogeiere som ellers ville ha solgt eiendommene, har stilt
salget i bero. Dette har bremset den politisk ønskede rasjonaliseringen
av eiendomsstrukturen. I tiden etter rentejusteringen opplever skogbransjen
derfor en markert økning av antallet skogeiere som ønsker å selge,
begrunnet i at konsesjonsmyndighetene aksepterer en høyere
pris. Samtidig har det vist seg uproblematisk å finne kjøpere
til mange eiendommer. Forslagsstillerne mener dette indikerer at
myndighetene over lengre tid har undervurdert prisnivået
i eiendomsmarkedet for skog.
Forslagsstillerne viser til at markedet nå beregner bruksverdier
basert på 4 pst. rente. Sett i lys av at markedsprisen
for skogeiendom har endret seg radikalt de siste årene,
tilsier det at rentefot ved ekspropriasjon og konsesjonsbehandling
bør være avstemt i forhold til hverandre. Forslagsstillerne
minner om at det ikke alltid lar seg gjøre å finne
alternativt skogareal der tilsvarende aktivitet er mulig.
Derfor bør det åpnes for at skjønnsmenn
i hver enkelt situasjon vurderer valg av kalkulasjonsrenten.
Forslagsstillerne mener det er en uheldig utvikling dersom ekspropriasjon
av eiendom eller rettigheter medfører at grunneier stilles
i en vesentlig dårligere situasjon etter avståelse
av ulike naturressurser. Slike forhold bidrar til å forsterke
motstanden mot å avstå areal for ulike samfunnsformål,
med de fordyrende konsekvenser dette har. Når staten krever 5
pst. lagt til grunn, pålegges skogeieren å bære
et tap som ligger i at eiendommen har en faktisk markedsverdi basert
på 4 pst. kalkulasjonsrente. Når staten legger
5 pst. rente til grunn ved ekspropriasjon er dette på et
nivå som ble etablert av Høyesterett på et tidspunkt
da realrenten var høy. Forslagsstillerne konstaterer at
en skogeier i dag ikke vil kunne reinvestere erstatningen til denne
renten, verken i skog eller i andre objekter.
Forslagsstillerne viser til Olje- og energidepartementets (OED)
bruk av 4 pst. rente ved tvangsinnløsning av fallretter.
Tiltaket er gjort mulig ved at OED har hjemmel til å fastsette
rente for ekspropriasjon ved forskrift. Det finnes derimot ikke
noen tilsvarende mulighet ved ekspropriasjon av skog.
Forslagsstillerne vil vise til et eksempel: Dersom en utbygger
skal innløse en erstatning i vassdrag, må vedkommende
benytte 4 pst. rente. Skal det samme selskapet innløse
et areal gjennom skogen ned til kraftverket, skal det benytte 5
pst. rente. Forslagsstillerne finner dette ulogisk.
Forslagsstillerne mener det er uakseptabelt at skogeiere må avstå eiendommer
til staten ved ekspropriasjon og barskogvern, til et erstatningsbeløp
som ligger lavere enn markedsprisen ved salg av skog. Denne praksis
strider mot den allmenne rettsoppfatningen og bidrar til en unødvendig
konflikt mellom staten og grunneierne. Rentefoten ved ekspropriasjon og
konsesjonsbehandling bør være like slik at det
blir mulig å erverve tilsvarende eiendom for erstatningssummen.
Forslagsstillerne minner om at Regjeringen legger opp til en
offensiv vernepolitikk, og at det derfor er et sterkt behov for
en rask avklaring.
Forslagsstillerne vil på denne bakgrunn fremme følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige forslag
innen 1. januar 2005, slik at skogeiere som blir utsatt
for ekspropriasjon eller ulike verneformer av skogeiendom, tilkjennes
en erstatning på samme nivå som ved verdiberegning
i konsesjonssammenheng.
13. mai 2004