Til Stortinget
I etterkant av Stortingets behandling av St.meld. nr. 62 (1991-1992)
om nasjonalparker har det vært utredet og forberedt etablering
av nye nasjonalparkområder en rekke steder i
landet.
Samlet står vi nå overfor en situasjon hvor
ca. 11 000 km2 privat grunn vil bli foreslått
vernet som nasjonalparkområder/landskapsvernområder.
Dersom disse områdene legges ut til nasjonalpark, vil
det være behov for å etablere et bedre erstatningsvern
for de som blir berørt av vernet, slik at økonomiske
tap som følge av rådighetsinnskrenkninger blir
kompensert.
I dag er det helt forskjellige erstatningsregler for nasjonalparker/landskapsvernområder
og naturreservat.
For nasjonalparker/landskapsvernområder erstattes
ikke det økonomiske tapet da det i utgangspunktet ikke
foreligger erstatningsvern i lovverket. Områdene kan i
teorien kreves erstattet etter naturvernloven § 20b,
dvs. «i samsvar med alminnelige rettsgrunnsetninger". I
tråd med rettspraksis innebærer dette imidlertid
at erstatningsbetingelsene ikke vil være oppfylt verken
i nasjonalparker eller i landskapsvernområder, selv om
det foreligger et påviselig økonomisk tap hos
grunneier.
For naturreservat erstattes det økonomiske tapet etter
naturvernloven § 20 og § 20a,
dvs. i samsvar med ekspropriasjonserstatningsloven. Her vil det være
den materielle virkningen av vernereglene som legges til grunn,
ikke om inngrepet formelt sett er en ekspropriasjon eller en rådighetsinnskrenkning.
Naturvernloven av 1954 hadde for nasjonalparker en klar og utvetydig
erstatningsplikt for rådighetsinnskrenkning på privat
grunn, dvs. et erstatningsvern på linje med det naturreservat
har i dag. I forbindelse med behandlingen av nasjonalparkmeldingen
i 1993 uttalte et flertall i Stortinget seg om behovet for et erstatningsvern
for verneområder på privat grunn. Man forutsatte
at det økonomiske tapet skulle erstattes fullt ut. Dette
tilsier at det bør gjøres endringer i lovverket
slik at disse målsettingene innfris. Dette har imidlertid
ikke skjedd i etterkant av behandlingen i 1993.
For nasjonalparker kan vernereglene og utøvelsen av
vernet bli like strenge som for naturreservater. For landskapsvernområder
er også vernereglene blitt skjerpet slik at mange av disse
områdene i dag er å betrakte som verneområder
med bestemmelser som ligner rådighetsinnskrenkningene i
nasjonalparker.
Opprettelsen av nye nasjonalparkområder skaper naturlig
nok stor debatt i de områdene hvor det er aktuelt. Det
må være et sentralt mål å redusere
konfliktnivået knyttet til opprettelsen av nasjonalparkområder.
Dersom nye områder blir vernet uten at man samtidig er
villig til å endre erstatningsreglene, kan dette øke
konfliktene knyttet til spørsmålet.
I tråd med forutsetningene fra et flertall i Stortinget
når det gjaldt å akseptere nasjonalparker på privat grunn,
bør det derfor sikres et sammenfallende erstatningsvern
for rådighetsinnskrenkninger etter naturvernloven for ulike
typer verneområder. Derfor bør naturvernloven § 20
endres slik at erstatningsvernet utvides til også å omfatte
nasjonalparker og landskapsvernområder. Det må være
den materielle virkningen av vernereglene som legges til grunn for
erstatningsfastsettelse. Dette innebærer at det skal være den
påregnelige verdien av hver enkelt rådighetsinnskrenkning
som blir erstattet.
På denne bakgrunn fremme følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen om å fremlegge de nødvendige
forslag til lovendring for å sikre at det økonomiske
tap som påføres grunneiere ved rådighetsinnskrenkninger
som følge av vern til nasjonalpark og/eller landskapsvernområde,
blir erstattet etter de samme prinsipper som for naturreservat.
22. januar 2002