Bård Hoksrud (FrP) [09:23:50] (ordfører for sak nr. 2): Først vil jeg takke komiteen for samarbeidet. Det er et enormt engasjement ute blant folk, og ut fra talerlisten tror jeg de andre partiene kommer til å redegjøre godt for sine synspunkt, så jeg går rett til Fremskrittspartiets syn.

I dag står vi ved et viktig veiskille i vårt samfunn: Hvordan rigger vi oss best for å ta vare på en aldrende befolkning, som i tiden framover vil kreve betydelige ressurser og tjenester?

Jeg er helt sikker på at vi alle er ganske enige om situasjonsbeskrivelsen av hvor vi er, men når det gjelder hva de forskjellige partiene vil gjøre for å følge opp ønskene og behovene, mener jeg faktisk at både meldingen og veldig mange av merknadene fra mange av partiene ikke står til troende, når man ser regjeringens forslag til statsbudsjett for 2024 og de andre partienes alternative budsjetter.

Først og fremst er det en offentlig oppgave å sikre en verdig og rettferdig eldreomsorg. Fremskrittspartiet har lenge ment og mener fortsatt at ansvaret for å finansiere eldreomsorgen må flyttes fra kommunene til staten. Dette er ikke bare et spørsmål om tilgjengelige midler, men om å sikre likhet og kvalitet over hele landet. En god eldreomsorg bør ikke være avhengig av kommunens økonomiske styrke eller vilje, men være en nasjonal forpliktelse.

Dessverre står Fremskrittspartiet helt alene på dette området. Vi mener på bakgrunn av de gode erfaringene fra prøveprosjektet om statlig finansiering av eldreomsorg at det bør rulles ut til alle landets kommuner.

Det er som sagt liten eller ingen vilje til å se på dette som en del av løsningen på eldreomsorgen i tiden framover. Det er også synd at Fremskrittspartiet er det eneste partiet som setter av betydelige summer i sitt budsjett til å møte det faktiske behovet i kommunehelsetjenesten.

Fremskrittspartiet vil ha slutt på at eldre blir behandlet som en utgiftspost, en bølge eller et problem, for eldre er ikke det. Det er fantastisk bra at vi både lever lenger og er friskere lenger, og så må vi sørge for at man får hjelp når man trenger det.

Det er en ideologisk kamp. Vi vil gi folk frihet til å velge tjenester basert på behov og ønsker. Stadig flere vil trenge pleie- og omsorgstjenester i årene som kommer.

Fremskrittspartiet er enig i at vi skal legge til rette for at våre eldre kan bo hjemme så lenge som mulig, om de ønsker det og det er forsvarlig. Samtidig må vi erkjenne behovet for alternative boformer som helsehus eller trygghetsboliger, som kan fungere som mellomledd mellom det å bo hjemme og det å komme på institusjon. Disse løsningene må balansere individets behov og tilby støtte til dem som trenger det mest. Spesielt de med dårlig råd eller de som bor i mindre verdifulle eiendommer, vil ha problemer med det regjeringen nå legger opp til.

Valgkampens ønsker og lovnader forsvant som dugg for sola så fort valget var over og velgerne hadde stemt. Vi i Fremskrittspartiet synes det er synd at løftet om 1 500 nye sykehjemsplasser neste år fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet ender opp som 1 500 plasser totalt til både omsorgsboliger og sykehjemsplasser, og at de i tillegg skal kunne benyttes til å rehabilitere gamle plasser. Det betyr at resultatet kan bli få nye plasser, men kanskje en del opprustning av gamle plasser. Det er selvfølgelig bra for dem som får de nye oppussede plassene, men det betyr jo at muligheten til å møte den store veksten som vi vet kommer av personer som trenger en sykehjemsplass, vil være veldig begrenset, og at sjansen dessverre er veldig stor for at enda flere skal måtte stå i en enda lengre kø før å få plass.

Statistisk sentralbyrå anslår at vi trenger 13 000 nye heldøgnsplasser innen 2030. Dette er en utfordring vi ikke kan ignorere. Likeledes kan vi ikke overse kritikken mot manglende investeringer i sykehjemsplasser og de ofte dårlige forholdene ved mange sykehjem. Vi må handle raskt for å rette opp i disse manglene, med økte budsjetter og friske midler. Dessverre står Fremskrittspartiet alene om en skikkelig satsing.

De som utvikler demens, vil i løpet av kort tid ha behov for et tilbud på sykehjem, og med prognosene framover er vi tvingende nødt til å ruste oss for det behovet vi trenger å dekke.

De pårørendes rolle er uvurderlig, men vi som et velferdssamfunn kan ikke basere oss bare på pårørende. Det er et samfunn som skal stille opp. De pårørende yter en enorm innsats, og det er på høy tid at dette anerkjennes og støttes både økonomisk og gjennom bedre støtteordninger og tjenester.

Avslutningsvis har jeg lyst til å si at det det egentlig handler om, ikke bare er alle de fine og flotte ordene og virkelighetsbeskrivelsen, men om vilje til å prioritere og bruke penger. Fremskrittspartiet foreslår å bevilge over 1 mrd. kr ekstra i eldreomsorgen i 2024. Pengene skal bl.a. brukes til å styrke bemanningen i eldreomsorgen med 600 mill. kr, tiltak for matglede og ernæring, aktivitetstilskudd og økte investeringer til heldøgns omsorgsplasser. Mens de andre partiene i stor grad løper fra valgkampløftene sine til de eldre, følger vi opp med konkret å prioritere eldreomsorgen. Oppsummeringen av denne stortingsmeldingen er store ord og lite handling.

Jeg tar opp de forslagene som Fremskrittspartiet er med på.

Tove Elise Madland (A) [09:37:09] (ordførar for sak nr. 3): Først og fremst vil eg takka komiteen for godt samarbeid med Dokument 8:260 S for 2022–2023, om eit demensvenleg samfunn.

I dag debatterer vi noko veldig, veldig viktig, for eldreomsorg handlar om verdigheit og menneskeverd og det å bli sett. Våre eldre – våre ein million eldre – er ein svært viktig ressurs og medspelar i morgondagens eldreomsorg.

«En er svak og en er sterk, vi er alle mesterverk – vi lever», song Demenskoret i Oslo då Meld. St. 24 for 2022–2023, Fellesskap og meistring – Bu trygt heime, blei lagd fram ved Dronning Ingrids hage i Oslo. Ja, akkurat slik er det: Vi lever!

Fellesskap og meistring – Bu trygt heime handlar om akkurat dette, nemleg livet, å leva livet, og moglegheiter til å meistra livet og ha autonomi. Meistring er viktig for menneske, meistring handlar om å skapa eit godt sjølvbilete.

Difor er levande lokalsamfunn viktig i eldreomsorga: det å kjenna at ein høyrer til, det å bety noko for nokon, det å vera ein deltakar i frivilligheita og i eit fellesskap, det å sjå at nokon har bruk for ein. Eit levande lokalsamfunn handlar òg om at ein der ein bur, har moglegheit til å til å koma seg fram, sjølv om ein er avhengig av hjelpemiddel – at det er mogleg å delta på seniortreffet, at lokalsamfunnet er både aldersvenleg og demensvenleg.

For regjeringa og for meg handlar eldreomsorg om tryggleik. Difor handlar òg bustad og korleis ein bur, om tryggleik. Eg er glad for at det i denne stortingsmeldinga blir peikt på ulike bustadtypar – akkurat like varierte som du og eg er. Eit eige bustadprogram som tek høgd for òg å kunna rehabilitera eksisterande bustader, gjer det mogleg å kunna bu lenger heime om ein vil og kan. Det handlar òg om å leggja til rette for dei tilsette i heimetenesta, slik at dei kan ha ein god arbeidsplass.

Det å ha tilsette med rett kompetanse som blir vist tillit i yrkesutøvinga si, er òg heilt avgjerande. Difor har regjeringa styrkt heimetenesta. Ute i kommunane våre går titusenvis av dedikerte tilsette på jobb kvar einaste dag, og dei ser den eldre og gjev fyrsteklasses pleie. Nokre av desse er utan den formelle kompetansen, og difor er eg veldig glad for at Arbeidarpartiet legg til rette gjennom bl.a. Fagbrev på jobb og Menn i helse, slik at fleire kan få ei fagutdanning. Tørn og Jobbvinner er òg gode verkemiddel for å skapa ein god arbeidskvardag og ikkje minst gjera at dei tilsette blir i jobben sin.

Arbeidarpartiet ser og tek vare på dei tilsette – og det er eg utruleg stolt av – gjennom å styrkja rettar gjennom både tillitsreform og heiltidsreform. Denne stortingsmeldinga er eit verktøy for å vidareutvikla eldreomsorga. Så veit eg at det kvar einaste dag blir gjeve veldig god pleie ute i dei enkelte kommunane.

Dei pårørande, dei som står den eldre nærmast, er vi heilt avhengige av. Difor må dei òg kjenna på tryggleik. Dei må vita at den dagen dei har behov for avlasting, er ho der. Vi har pårøranderettleiar, pårørandeavtalar og pårørandeskule – alle gode verktøy. Den eldre har behov for ein føreseieleg kvardag og eit aktivitetstilbod, og difor blir det no ein nasjonal aktivitetsgaranti.

For meg handlar god og føreseieleg eldreomsorg om tre ting, nemleg tryggleik, tillit og dei tilsette. Utan at den eldre kjenner på tryggleik, utan at den eldre har tillit til tenesta, og utan at vi har gode, kompetente tilsette, vil ein ikkje kjenna på fellesskap, meistra kvardagen eller bli sett for den ein er.

Erlend Svardal Bøe (H) [09:47:04]: Eldre i dag er friskere og sprekere enn før og kan bidra i samfunnet på en helt annen måte. Det forteller at vi har fått bedre helse, men også at vi må gjøre endringer på en rekke områder. Det å skape et mer aldersvennlig samfunn var en av hovedprioritetene da Høyre i regjering la fram kvalitetsreformen Leve hele livet. For Høyre handler det å skape et mer aldersvennlig samfunn om hva vi som samfunn kan gjøre for at hver enkelt skal kunne bruke ressursene sine i møte med alderdommens utfordringer og muligheter. Det skal ikke være sånn at fordi du blir gammel, skal du oppleve å ikke få bidra eller delta i samfunnet. Vi må tilpasse samfunnet til eldre på en bedre måte, sånn at det blir mer aldersvennlig.

Det handler om å få ned det digitale utenforskapet mange eldre opplever. I et stadig mer digitalisert samfunn blir det for mange eldre ikke bare et spørsmål om å mestre digitale verktøy, men også om friheten til å være en del av samfunnet. Derfor vil Høyre gi tilbud om mer digital opplæring og digital hjelp i kommunene. Det handler om at vi må forebygge og redusere ensomhet hos eldre. Fire av ti eldre over 80 år føler seg ensomme. Ensomhet kan være vondt, og det kan redusere livskvalitet og gi psykisk uhelse. Derfor må vi skape flere møteplasser og bygge flere bofellesskap. Det handler også om at alle kommuner skal ha en plan for å skape et mer aldersvennlig samfunn, og at flere kommuner må gjennomføre forebyggende hjemmebesøk.

Vi har alle vært sårbare en gang i løpet av livet. Vi vet at når vi er på vårt mest sårbare, er det også tidspunktet vi har mest behov for å kjenne på trygghet rundt oss – trygghet for å få den sykehjemsplassen vi trenger når vi blir syke, trygghet for at de som skal hjelpe oss hjemme, har den riktige kompetansen til å gjøre det, og trygghet for at de som står oss nærmest som pårørende, ikke sliter seg ut i en motbakke mot systemet, men får god avlastning og hjelp.

NRK Brennpunkts dokumentar «Omsorg bak lukkede dører» gjorde inntrykk på oss alle. Den viste forhold i norsk eldreomsorg som er uakseptable, og behovet for å styrke eldreomsorgen i årene framover. Høyre vil ha et kvalitetsløft i hjemmetjenesten, med flere faglærte, og legge til rette for flere typer boliger for eldre. Eldre skal oppleve trygghet, trivsel og kvalitet i hjemmetjenesten, som er en viktig forutsetning for å kunne bo lengst mulig hjemme. Høyre vil bygge flere sykehjemsplasser og vil ikke at sykehjemmene skal være et oppbevaringssted, men et sted for å leve et godt og aktivt liv. Derfor mener vi at alle eldre på sykehjem skal tilbys minst én times aktivitet hver dag. Høyre vil også ha et mer systematisk arbeid mot underernæring, overmedisinering og ensomhet i sykehjemmene og i hjemmetjenesten.

I valgkampen sa statsminister Jonas Gahr Støre at eldre skal «være trygg på at fellesskapet stiller opp med omsorgsbolig eller sykehjemsplass når du trenger det». Det er en uttalelse jeg er helt enig i, men det er et problem at vi har en regjering som ikke stiller opp, som først kutter, og deretter reverserer egne kutt. Det bidrar til tapt tid i norsk eldreomsorg. Regjeringen foreslo kutt i midlene til bygging av flere sykehjemsplasser og omsorgsboliger, fjernet tilskuddsordningen for trygghetsboliger for eldre i distriktene, avviklet eldreombudet som en kritisk stemme i norsk eldreomsorg, fjernet fritt brukervalg, sånn at eldre får bestemme mindre, kuttet i midlene til digital hjelp og veiledning, og har svekket en av sivilsamfunnets grunnsteiner, nemlig helsefrivilligheten. Dette er en regjering som fører eldrepolitikken i feil retning, og som ikke evner å forberede landet på at det blir flere eldre. Vi så det også i valgkampen, da Arbeiderpartiet var mer opptatt av å skremme folk med private og ideelle aktører enn å snakke om de tingene som faktisk betyr noe for hvordan vi får en bedre eldreomsorg, som at vi må bygge flere sykehjemsplasser og omsorgsboliger, som at vi må sikre pårørende god avlastning og hjelp, og som at vi må bekjempe underernæring, overmedisinering og ensomhet hos eldre.

Høyre mener at alle eldre skal få oppleve et godt og meningsfullt liv, og at vi skal ha en eldreomsorg som folk er trygge på å bli en del av og ikke gruer seg til. Høyre vil skape et aldersvennlig samfunn.

Med det tar jeg opp Høyres forslag i saken.

Siv Mossleth (Sp) [10:00:29]: Venninnen min og jeg går minst én tur i fjellet i året. Vi har med telt, sovepose og gjerne en flaske champagne. Men vi skjønner jo at disse turene ikke kan vare evig. Vi har begynt å planlegge for framtida. Foreløpig er det ingen andre som vet om dette, for dette er sånt som vi har snakket om rundt primusen når vi steker kjøttboller, eller den gangen da en champagnekork spratt så høgt i den lyse sommernatta at vi aldri fant den igjen.

Vi tenker at når vi blir så gamle at vi ikke klarer å gå i fjellet, så skal vi alltids klare å komme oss på hytta mi. Det er bilvei nesten helt fram, og den siste biten tror vi at vi skal klare å gå med rullator – lenge – kanskje med en liten flaske champagne i korga framme. I tankene våre er det en selvfølge at vi skal bo lenge hjemme. Vi har familie nært, og jeg ser for meg at det er mulig å få litt hjelp.

De pårørende er en viktig ressurs, men det er viktig at de ikke blir en sovepute for dem som er ansvarlig for helse- og omsorgstjenestene, og dette er pekt på i stortingsmeldinga som vi debatterer i dag.

Kontoret i første etasje kan jeg gjøre om til soverom. Da har jeg alt jeg trenger på ett plan, og trappa kan bygges om til rampe, slik at jeg kan gå ut og inn med rullatoren. Eller kanskje kan jeg kjøre opp rampa med et snertent lite kjøretøy.

Bedriften Hepro i hjembygda mi Saltdal ble opprettet på midten av 1980-tallet. De har lang erfaring med tekniske og teknologiske hjelpemidler og er en moderne og framtidsrettet kompetansebedrift som utvikler, produserer og selger hjelpemidler og velferdsteknologi av høy kvalitet. Designet er sånn at du vil ha produktene både i stua og på badet ditt. Kunstig intelligens kan kanskje hjelpe meg til å ta medisinen til rett tid om jeg surrer litt med klokka og tellinga etter hvert. Kanskje trenger jeg ikke helsepersonell innom hver dag? Kanskje kan jeg heller få besøk tre ganger i uka på en halvtime i stedet?

Når venninnen min og jeg ikke lenger kan komme oss på hytta mi eller dra alene på besøk til hverandre, vil det være veldig fint å ha andre tilbud. Jeg kjenner til en gård hvor det er et tilbud til eldre to ganger i uka. Gården er en godkjent Inn på tunet-gård. Det er Bodø kommune som kjøper tjenesten, og eldre møtes der. De blir kjørt og hentet. De som klarer det, går i fjøset. De steller og stryker dyrene. De som klarer det, steller i kjøkkenhagen, tar opp gulrøtter eller gir av kunnskapen sin etter et godt og langt liv. Noen er med på å lage mat. Alltid spiser de i lag, snakker, er en del av et fellesskap. De blir godt kjent. Bonden sa at de gamle blir som en del av familien. Noen har demens. Alle kan bo lenger hjemme på grunn av tilbudet om aktivitet, og ensomheten holdes på avstand. En nasjonal aktivitetsgaranti er bra.

Frivilligheten er kjempeviktig på alle områder i samfunnet, også når det gjelder mestring og fellesskap. Mange seniorer kan gjøre nytte for seg og ha glede av å delta i frivillig arbeid. Jeg pratet med en venn på 80 år. Han har det ganske travelt. Jeg arbeider gratis, sa han, nå som han har pensjon. Han er primus motor i historielaget, turlaget, trekkspillklubben og sangkoret, og så hjelper han naboen med å gjete sauene i tillegg.

Jeg er stolt og glad over at Senterpartiet har vært med på å berge frivillighetssentralene i hele landet. Det er blitt flere av dem. Jeg er også stolt over at frivillighetens krav nummer én, full momskompensasjon, ble innfridd med en gang det ble regjeringsskifte og nytt stortingsflertall etter valget i 2021. Frivilligheten kan hjelpe til med alt fra redning i fjellet til besøkstjeneste ved sykesenga.

Aktivitet er viktig, og kanskje blir det i alderdommen at jeg endelig får egen PT, en personlig trener som kan inspirere og motivere oss til å beholde muskelmassen, trene, spise sunt og klare de daglige oppgavene mye lenger enn om vi blir sittende framfor en skjerm.

Marian Hussein (SV) [10:14:38]: Bo trygt hjemme er en reform som er viktig for framtidens eldreomsorg, men kanskje også en viktig reform for å få hentet de kloke tankene knyttet til hvordan vi må endre måten vi tenker på framover.

Eldre og folk i Norge lever mye lenger enn før. Det er takket være en god offentlig velferd, en satsing på folkehelse og gode helsetjenester. Vi lever ikke nødvendigvis lenger som friske – det er kanskje overvurdert – for vi ser at sykdommer som folk andre steder i verden kanskje dør av, behandles i Norge. Betydelig flere av oss lever lenger med ganske kompliserte sykdommer. Mange vil komme til å ha et langt liv som syke, og noen vil trenge hjelp.

Den største utfordringen framover vil trolig være den dramatiske økningen vi ser når det gjelder demens. Mens vi i dag har rundt 100 000 personer i Norge med demens, er det beregnet at man i 2050 vil ha 240 000 med demens. Demens er en sykdom som kommer sakte, og er noe det tar tid å diagnostisere, og jo lenger sykdommen har kommet, jo større funksjonsfall får man. Dette kommer til å stille helse- og omsorgstjenestene våre overfor store og nye utfordringer.

Demens kan heller ikke behandles som en pakke. Demens betyr ikke det samme for hver eneste person. Vi har alle ulikt liv, ulike forutsetninger og ulik progresjon når det gjelder den typen sykdom. Så det er viktig at vi fortsatt jobber med å gi folk mulighet til å leve et godt liv uansett hvilke forutsetninger de har. Derfor er også en fortsatt god satsing på et tilgjengelig offentlig helsevesen som kan gi den hjelpen man trenger, når man trenger det, viktig.

Ensomhet er også en utfordring som veldig mange eldre får. Jeg snakket med en tidligere aktiv dame tidligere denne uken, og hun sa at det å bli pensjonist var veldig rart, for plutselig er det ingen som spør deg hva du mener. Det er plutselig ingen som lurer på hvilken faglig kompetanse man har. Det at vi fortsetter å bruke de gode ressursene veldig mange av landets pensjonister har, er kjempeviktig for å forebygge ensomhet blant eldre. Når jeg reiser rundt i Norge og besøker de ulike frivilligsentralene, er det stort sett pensjonister som bidrar. De skaper møteplasser, sangstunder og diverse aktiviteter for de eldre. Det er viktig at vi fortsetter å bruke denne ressursen.

Veldig mange av de eldre får kanskje også eldre barn som er passert 70 år når mor eller far havner på sykehjem. Da er det viktig at vi fortsatt tar vare på de pårørende.

Alternative boformer, nettverk og sosiale fellesskap er særs viktig, både for å forebygge ulike sykdommer og for å ivareta fellesløsningene. Vi kan snakke om å bo trygt hjemme, men denne tryggheten blir ikke reell om man ikke er trygg på at fellesskapet stiller opp for deg når man trenger det, og at man enten får nødvendig hjelp av hjemmesykepleien, eller at man får sykehjemsplass når man trenger det. Det blir viktig at bo trygt hjemme-reformen ikke får som konsekvens at vi tøyer strikken for langt, at vi ikke bygger nok helse- og omsorgskapasitet i kommunene, og at mange opplever å få avslag på søknad om sykehjemsplass.

Seher Aydar (R) [10:26:35]: Det finnes en generasjon som har bygd den velferden vi nyter godt av, og som vi mange ganger må kjempe for å beholde og ikke minst styrke. Den generasjonen begynner å bli gammel, og noen trenger at den velferden de var med på å bygge, stiller opp for dem.

Det er noe vakkert med velferd. Det handler om at du skal være trygg på at du ikke faller alene om du blir gammel eller syk, men blir tatt imot av kompetente hender som gir pleie og helsehjelp. Det er den velferden vi er nødt til ikke bare å beholde, men også styrke. Problemet er at vi ikke ser kun vakre bilder med hensyn til velferd. Problemet er at for mange opplever at de ikke blir tatt imot når de faller. Det er altfor mange som opplever å få avslag når de trenger sykehjemsplass.

Nå er det vår tur. Nå er det vi som må bygge opp velferden vår, og det er vi som må bygge den videre. Det er mye jobb å gjøre etter åtte år. Med en høyreregjering som har bygd ned velferden, trenger vi å brette opp ermene skikkelig. Altfor lenge har kortsiktig økonomi fått sette rammene for eldreomsorgen. Nå må vi sette behovene i befolkningen først.

Samtidig som vi har fått flere eldre, har andelen mennesker over 80 år som bor på sykehjem, sunket. Tusenvis venter på plass. Det er ingen naturkraft eller uforutsett hendelse som er grunnen til manglende sykehjemsplasser. Det er en konsekvens av politiske valg som i hovedsak de store partiene står for. Problemet er at dette ikke bare innebærer at de som vil bo lenger hjemme, kan gjøre det, med hjelp. Det innebærer også at de som trenger sykehjemsplass, ikke får det.

La det være klart: Rødt støtter tilrettelegging for at eldre kan bo hjemme lenger hvis de ønsker det, men det må ikke brukes som sparetiltak eller unnskyldning for å kutte plasser på sykehjem eller andre institusjoner for dem som trenger det. Når det bestemmes politisk at flere skal bo hjemme med alvorlig sykdom og svekkelser, må det sikres en bemanning som gjør det trygt både for de ansatte og for de eldre.

Kommunehelsetjenesten er blitt oversvømt av nye oppgaver i takt med økonomisk motiverte effektiviseringstiltak i sykehusene. Ressursene har ikke fulgt. Det er ikke sånn at folk ute i kommunene ikke skjønner at de eldre bør ha besøk av faste folk, eller at de ansatte ikke tror at det er viktig at eldre spiser eller får byttet bleie. Problemet er at oppgavene og kravene i kommunehelsetjenesten ikke står i forhold til ressursene.

Kommunehelsetjenesten er underfinansiert. Fagfolkene våre har ikke tid til å gjøre jobben sin. De må prioritere sykepleiere og helsefagarbeidere til pasienter med store medisinske behov der det er nødvendig med formell kompetanse. Da ender eldre som først og fremst har pleiebehov, med å få korte besøk og stadig nye vikarer på døra. Da er ikke problemet løst ved bare å vedta at pasienten skal ha faste team. Det løses først og fremst ved å styrke bemanningen. Nå har vi havnet i en negativ spiral der vi mister fagfolk og helsepersonell fordi arbeidsdagene er for tøffe, og de ansatte opplever å ikke strekke til.

Én ting er helt sikkert: Kampen for en bedre eldreomsorg må gå veien om kampen for bedre arbeidsforhold i helsetjenesten. Da må vi være villig til å betale det det koster.

Alle eldre er ikke like. Mange eldre har dårlig økonomi, og de er ikke i en situasjon der de kan ta ansvar for å tilpasse bolig eller flytte til en mer egnet bolig. Eldreomsorg må være for alle, også for dem med lave pensjoner. Egenandel på hjemmehjelp, trygghetsalarm, matutlevering og andre tiltak som skal gjøre det trygt å bo hjemme, er en økonomisk barriere for mange eldre. Derfor mener Rødt at det trengs en tiltakspakke som sikrer eldre med trang økonomi en trygg alderdom.

Vi kan ikke snakke om eldre uten å snakke om pårørendes omsorgsarbeid. Jeg mener helt bestemt at vi ikke kan støtte oss på pårørende når vi snakker om eldreomsorg. Samtidig må vi jo vite og legge opp til at de faktisk finnes, og det må legges bedre til rette for at man kan være pårørende samtidig som man er aktiv i arbeidslivet.

Kvinnehelseutvalget påviser at dette pårørendearbeidet ofte blir lagt til kvinner, og at denne omsorgsbyrden kan utgjøre en trussel både mot kvinners helse i form av økt belastning og for deres økonomiske situasjon ved at omsorgsarbeidet presser dem ut av arbeidslivet.

Det er viktig for alle landets pårørende at forslaget vårt, som ber om regelverk for pårørendes permisjonsmuligheter i arbeidslivet for å sikre likestilling og bedre mulighetene til å kombinere arbeid og omsorg uten å pådra seg økonomiske problemer eller falle ut av arbeidslivet, i dag får flertall. Jeg skulle selvfølgelig ønske at det var enstemmig, men jeg er glad for det flertallet vi får.

Med det tar jeg opp Rødts forslag.

Alfred Jens Bjørlo (V) [10:40:06]: Som representant for eit parti som ikkje sit i helsekomiteen, er det ganske interessant å sitje og høyre ein debatt med så høg temperatur og tilsynelatande enorme forskjellar i ei sak der det – viss ein skal vere heilt ærleg – er ganske brei semje om både problemskildringa, verkelegheitsoppfatninga og hovudlinjene i løysinga, som det er i denne saka frå regjeringa, Fellesskap og meistring – Bu trygt heime. Sanninga er at dei overordna måla regjeringa skisserer opp i denne saka, er det faktisk brei semje om på tvers av det politiske spekteret – iallfall viss vi ser vekk frå parti på dei ytste fløyene, som ønskjer å gjere alt til ein debatt om privat eller offentleg.

Det er semje om at viss det i framtida skal vere mogleg å leve eit godt, trygt liv langt ut i alderdomen i ei framtid med ein annan demografi enn i dag, er det heilt grunnleggjande og avgjerande å jobbe nede på grunnplanet, på lokalsamfunnsnivå, med levande og aldersvenlege lokalsamfunn.

Eg trur òg det er viktig at vi tek eit felles politisk ansvar for ikkje å lage meir politisk polemikk enn nødvendig på eit par sentrale område. Det eine er det helseministeren har sagt, som har utløyst til dels store debattar, om at det i framtida blir viktig at så mange som mogleg av oss tek større ansvar for eigen alderdom, for sånn er det. Det vil ikkje bli like mange tilsette i helsevesenet per pensjonist eller per tenestebrukar i framtida, og måten vi riggar omsorg og tenester på, kjem til å bli ganske annleis i framtida enn i dag – ikkje nødvendigvis dårlegare, men annleis, og det trur eg er viktig å innsjå. Eg trur det er viktig at vi ikkje går inn i ein rein polemikk med éin gong om mange av oss må ta større ansvar for eigen alderdom eller ikkje i framtida. Eg trur berre vi må slå fast at sånn er det.

Tilsvarande gjeld det som har med teknologi å gjere. Meir bruk av teknologi er og må vere ein del av svaret på korleis vi skal møte framtida. Det er ikkje politisk nødvendig å prøve å gjere dette til ein debatt der ein anten er for varme hender, eller så er ein for å pumpe kald teknologi inn i helse- og omsorgstenestene. Framtida kjem til å vere ein kombinasjon av begge delar. Det er ikkje snakk om at vi skal ha anten helsepersonell og menneske eller teknologi, det er snakk om at vi på alle nivå skal ha helsepersonell som har ei god verktøykasse med digitale hjelpemiddel, at verktøy som kunstig intelligens faktisk kan bidra til å frigjere sjukepleiarar og helsefagarbeidarar si tid til fagleg arbeid av høgare verdi. Det er snakk om vi skal ha folk i helsevesenet som har tilgang til gode digitale verktøykasser, eller ikkje ha det. Det er vår jobb å sørgje for at dei har det, og det må vere ein felles del av løysinga. Det trur eg vi har eit felles politisk ansvar for å få fram.

I all hovudsak er det viktig for meg og Venstre å få fram at det er brei semje om dei fleste løysingane. Det er eitt område der eg kan sjå ein tydeleg politisk skilnad mellom – kall det – ei borgarleg side og ei raud side, og det er nok i synet på samspelet med dei frivillige, med private krefter, det at vi må ta alle gode krefter i bruk. Vi er nøydde til å få det til å vere mykje sterkare og tydelegare. Vi må skjerpe opp moglegheitene for pårørande til å bidra, vi må få til eit sterkare samspel med frivilligheita over heile landet i å skape ein god kvardag for eldre anten vi snakkar om Livsglede for Eldre, Frivillighet Noreg, Raudekrossen, Norske Kvinners Sanitetsforening eller andre, og vi må få til eit tettare og meir forpliktande samarbeid også med private krefter.

Eg skal kome nærmare tilbake til stemmeforklaring, men eg vil avslutningsvis rose særskilt Framstegspartiet og Bård Hoksrud for å ha teke gode initiativ til korleis vi konkret kan kome vidare med eit tettare samspel med frivilligheita og private krefter.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) [10:53:20]: Den siste måneden har jeg fulgt tre gamle, gode venner til graven, fra 85 til 90 år. Den ene har jeg fulgt siden 2008 og til livet ebbet ut. Hun bodde hjemme inntil for tre år siden. Da gikk det ikke lenger, for redselen ble for stor, vrangforestillingene ble for mange, og ensomheten ble ikke til å holde ut. Hun slet ut både venner og naboer. Hun holdt det gående i telefonen, så lenge hun klarte det – og jeg fikk mange av de telefonoppringningene etter at hun var kommet på sykehjem.

En aktiv og meningsfull hverdag er viktig for alle, enten man bor hjemme, på sykehjem eller i bofellesskap. Det å sitte hjemme alene når man ønsker å delta i et fellesskap, blir ikke mindre ensomt selv om man snart må bruke tre hender for å telle tiårene man har levd. Derfor foreslår Kristelig Folkeparti at alle som ønsker det, skal få et tilbud om å delta i i hvert fall én aktivitet i uka. Å ha et sted å gå der noen gleder seg til å se en og savner en hvis man ikke dukker opp, trenger vi hele livet.

Vi blir stadig flere eldre, og da blir det også flere som får demens. Jeg tror de forebyggende tiltakene blir ekstremt viktige. I tillegg blir det viktig å se på hvordan vi tilrettelegger for å leve med demens. Det er et stort ansvar som vi alle må ta. Jeg er stolt over at da Kristelig Folkeparti sist hadde eldrebyråden, i forrige byråd på ikke-sosialistisk side, bygde vi Dronning Ingrids hage. Det er en demenslandsby med rom for enkeltpersoner – og ikke minst åpenhet og bruk av frivilligheten. Vi trenger flere av disse.

En god plass å bo er viktig. Mange steder i Distrikts-Norge synker til og med nye hus – som koster like mye å bygge som i resten av landet – utrolig mye i verdi med det samme man setter nøkkelen i døra. Da blir det vanskelig å forlenge den norske boligreisen, for på et punkt må vi videre fra eneboligene våre. Her mener jeg og Kristelig Folkeparti at Husbanken må spille en større og viktigere rolle enn i dag, sånn at vi får tilrettelagt for gode bosamfunn i hele landet, der vi kan bo og ønsker å leve livet vårt helt ut.

Det er mange her som har snakket om pårørende. De pårørende utgjør 140 000 stillinger i landet vårt. Jeg håper at statsråden også vil legge til rette for disse, for hvis de sier opp, får vi virkelig personalmangel. De fleste i denne salen har ikke tatt til orde for å legge til rette for ordninger som gjør at man kan ha pårørendedager, og at man kan ha permisjonsordninger som sikrer at man faktisk får både lønn og pensjon når en bidrar for sine, og samtidig være en del av arbeidsfellesskapet. Vi trenger ikke en ordning som skal overta alt det offentlige gjør, men vi trenger å verdsette de pårørende slik at de fortsatt er en del av arbeidsfellesskapet, samtidig som de får gjøre det de har lyst til, nemlig å følge sine. Min gode venn som jeg traff som ordfører, og som jeg fulgte til graven, hadde jeg lovet følgende: Du skal ikke gå ut av livet uten å ha en hånd å holde i.

Det tror jeg mange pårørende ønsker, og da må vi legge til rette for det. Det blir et samfunn der vi kan leve hjemme så lenge som mulig.

Med dette tar jeg opp Kristelig Folkepartis forslag.

Statsråd Ingvild Kjerkol [10:58:40]: Vi er alle godt kjent med samfunnsutviklingen framover, med flere eldre og færre i yrkesaktiv alder. Det store spørsmålet er hvordan vi skal møte samfunnsendringen på en god måte. En del av løsningen er vår bo trygt hjemme-reform.

I Norge er vi så heldige at vi har en solid bunnplanke i form av en velferdsstat, et solidarisk fellesskap, hvor vi stiller opp for hverandre og spleiser på vår felles velferd. Ikke minst har vi, sammenlignet med andre land, god helse og høy levealder, mye takket være gode levekår, tilgang på helse- og omsorgstjenester, høy tillit og likhet.

Mange satsinger de siste årene har gjort at tjenestene har jobbet systematisk og godt. Regjeringen ønsker å forsterke det som virker, og videreføre gode tiltak. Samtidig skal vi vri innsatsen mot nye og flere områder.

En rød tråd i regjeringens politikk er å bidra til inkludering og motvirke sosiale forskjeller gjennom gode fellesskapsløsninger. Kjernen i vår bo trygt hjemme-reform er å bidra til et aldersvennlig samfunn preget av inkludering, trygghet og fellesskap. Vi skal sørge for at flest mulig opplever mestring og lever et godt og selvstendig liv.

Vi må tenke nytt og sørge for at hele samfunnet, alle sektorer, jobber for å fremme et aldersvennlig samfunn. Bo trygt hjemme-reformen er derfor utviklet i nært samarbeid med flere departementer. Vi har fått verdifulle innspill fra eldre selv, frivilligheten, ansatte, kommunene og forskningsmiljøer. Det er den helhetlige innsatsen som blir avgjørende for å skape endring framover.

Reformen skal sørge for en mer helhetlig tilnærming og har fire innsatsområder:

• Det første er at et levende lokalsamfunn er grunnmuren for at innbyggerne våre får mulighet til å leve et godt og selvstendig liv i nabolag med gode møteplasser. Aktivitet og bevegelse er den beste forebygging mot ensomhet og for bedre helse. Eldre innbyggere skal involveres i planleggingen av lokalsamfunnet.

• En egnet bolig er en forutsetning for å kunne bo trygt i eget hjem. Vi foreslår å opprette et eget eldreboligprogram som skal bidra til at alle har tilgang til en egnet bolig i et aldersvennlig bomiljø. Sentrale tiltak er å styrke Husbanken og stimulere til flere sosiale boformer.

• Vi må legge til rette for bedre bruk av fagfolkene i tjenestene gjennom en effektiv organisering og en riktig oppgavedeling, slik helsepersonellkommisjonen har pekt på. Vi har derfor utvidet Tørn-prosjektet til å gjelde for hele helse- og omsorgstjenesten.

• En forutsetning for at flere skal kunne bo hjemme lenger, er at den enkelte og pårørende kjenner seg trygg på at det finnes et godt tjenestetilbud når behovene oppstår. Vi vil trygge og videreutvikle vår felles helsetjeneste for dagens og framtidens eldre. Derfor peker meldingen mot det vi har kalt «den nye hjemmetjenesten». Vi har også etablert en helseteknologiordning og sørget for investeringstilskudd til 1 500 plasser i 2024, og vi videreutvikler ordningen med pårørendeavtaler.

Hovedinntrykket fra innstillingen er at det er bred oppslutning i komiteen for en helhetlig politikk for våre eldre innbyggere. Eldre er viktige bidragsytere i samfunnet og fellesskapet vårt. De skal inkluderes, og vi som fellesskap skal sørge for at det tilrettelegges for god helsehjelp, mestring og livskvalitet.

Vi har klart store omstillinger før i dette landet, og vi skal klare det igjen. Når meldingen nå er godt forankret i Stortinget, gir det en felles retning for et mer aldersvennlig og inkluderende samfunn. Det gir trygghet, men det gir også bedre bærekraft. Vi kan altså med trygghet si at ikke bare den generasjonen som har bygd landet, men også den generasjonen som skal bygge landet, kan få en trygg og god alderdom.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [11:19:17] (komiteens leder): Å kunne bo trygt hjemme er en fin ambisjon for norsk eldreomsorg og norsk demensomsorg, men det blir bare tomme ord hvis vi ikke forstår at alt vi gjør i lokalsamfunnene våre, har betydning for om hver enkelt kjenner på at det er trygt å bo hjemme. Da tenker jeg på julesangen Romjulsdrøm. Vi må passe oss for ikke å romantisere dette for mye, for veien er ikke alltid så lett å gå, ikke alle bikkjer er inne, og ikke alle biler står.

Det kommer nye utfordringer med det at vi lever lenger. Mange opplever at venner og nære faller fra. De opplever praktiske hindringer, også fordi helsen svikter, som gjør at det å flytte på seg, være i aktivitet og bevegelse er mer krevende. Mange opplever også at helsen svikter både fysisk og mentalt. Vi vet at mange vil rammes av en demensdiagnose som gjør hverdagen og livet mye vanskeligere.

Så er spørsmålet om regjeringens bo trygt hjemme-reform treffer. Ja, den treffer på mye, og vi deler mange av ambisjonene, kanskje særlig der regjeringen slår inn åpne dører og viderefører Høyres løsninger fra da vi satt i regjering – vår satsing på kompetanseløft, vår store satsing på leve hele livet-reformen. Det er vi glad for å se.

Jeg vil gjerne nevne fire punkter jeg mener det er viktig å ivareta i norsk eldreomsorg framover. Det første er at vi må ivareta valgfriheten for den det gjelder. Det andre er at vi må møte den økte sykdomsbyrden med faglig sterke helsetjenester. Det tredje er at vi må anerkjenne pårørende bedre, og det fjerde er at vi må legge til rette for at frivilligheten får bidra mest mulig.

Det er ingenting som tyder på at eldre som trenger bistand, ikke ønsker å få velge selv. De er gamle nok til å bestemme selv, og de er gamle nok til å velge. Derfor bør man gjeninnføre godkjenningsmodellen for fritt brukervalg i hjemmetjeneste og hjemmesykepleie.

Vi må møte den økende sykdomsbyrden med mer oppmerksomhet på kompetanse. Sykepleiere er den største helsepersonellgruppen i helsetjenesten. Vi må sikre at de får spesialisering og videreutdanning, sånn at de kan møte de utfordringene som kommer. Vi må sørge for at det bygges tverrfaglige tjenester, sånn at vi møter alle med riktig kompetanse. Det handler om bl.a. fysioterapeut, lege, psykolog, ernæringsfysiolog og helsefagarbeidere. Så må alle kommuner ha en helt tydelig plan for hvordan man møter pårørende. Det er tomt prat å snakke om at pårørende er en ressurs hvis vi ikke sørger for at det er en fornybar ressurs, og det gjør vi bare ved å ta dem på alvor.

Så til det med frivillighet og aktivitet: Her svikter regjeringen. Man kutter til bl.a. Livsglede for Eldre. Vi er nødt til å sørge for at den frivilligheten vi har, får livsvilkår til å leve, sånn at de får gitt de tjenestene vi trenger at de bidrar til.

Tove Elise Madland (A) [11:22:33]: Då eg skulle takka komiteen i mitt førre innlegg, miste eg orda. Det gav meg nokre sterke refleksjonar over korleis det kan vera å bli ramma av ein demenssjukdom.

Nokre eldre blir svært sjuke og ramma av demenssjukdom. Desse sårbare menneska treng mykje hjelp og omsorg. I den omsorga er det viktig å sjå mennesket. Kven er mennesket bak sjukdommen? Jo, det er f.eks. lærar Marta. Då må våre tilsette ha kompetanse om demens og kompetanse om kommunikasjon. Me må kjenna Marta si livshistorie og treffa henne der ho er. Det krev rett og viktig kompetanse.

Mange demenssjuke blir så sjuke at helsepersonell må inn og kompensera og hjelpa i daglegdagse gjeremål. Å gje personssentrert omsorg krev mykje. Den tilsette må kjenna og forstå pasienten. Den demenssjuke må i kvardagen sin vera i omgjevnader som skaper tryggleik og gjev tillit, og som fjernar stigma.

Eg er glad for at regjeringa gjennom denne stortingsmeldinga set demenssjukdom på dagsordenen og tek det på alvor gjennom nettopp faste og heile stillingar, gjennom å sikra den demenssjuke eit dagtilbod, gjennom å byggja nok bustader til dei aller sjukaste og å sikra god samhandling med pårørande. Me må utdanna, rekruttera og behalda våre tilsette. Dei er gullet i vår helseteneste og vår eldreomsorg.

Me lever alle livet vårt ute i kommunane. Det er der hjelpa er nærast. Difor må kommunane våre ha føreseielege og gode rammer for nettopp å kunna skapa ei god eldreomsorg. I denne stortingsmeldinga ligg dei viktige verkemidla for å kunna skapa akkurat det og gje den hjelpa dei sjukaste av dei eldre treng. Det hastar. Me har inga tid å mista.

Kamzy Gunaratnam (A) [11:24:36]: Jeg vil løfte fram noe jeg liker, noe jeg ikke liker, og noe jeg er litt bekymret for, men som jeg øyner håp for.

Det som gleder meg mest med denne eldrereformen, er at den skaper grunnlag for tillitsbasert styring og økt tillit til ansatte og ledere i tjenestene gjennom faglig myndighet, ansvar, åpenhet, dialog, kompetansehevingstiltak og forankring. På denne måten får medarbeidere brukt sitt faglige skjønn for å gi eldre en bedre og mer forutsigbar hverdag. Her er arbeidsvilkår også like relevant, selv om det er uenighet i salen om det. Selv kommer jeg fra Oslo, som var blant de første kommunene i Norge som virkelig satset på tillitsbasert styring og ledelse i helse- og omsorgstjenestene.

For det andre liker jeg ikke at jeg tidvis ser i denne salen at det for enkelte partier er lett å snakke om, eller late som, at helsepersonellkommisjonen aldri ble satt ned, og at det ikke står på tilgangen til nettopp helsepersonell. Da forholder vi oss ikke til den samme virkeligheten, og det får konsekvenser når vi diskuterer helse- og omsorgstjenestene. Det betyr ikke at vi trenger ramaskrik, men vi trenger politikkutvikling, slik vi gjør i dag, og planlegging som tar utgangspunkt i realitetene.

Til det tredje, som jeg er litt bekymret for, men øyner håp for i dag: Eldre er mangfoldige grupper. De har kanskje innvandrerbakgrunn, som meg og mine foreldre. De er kanskje skeive som har stått på barrikadene i mange år. Demenssykdommen vil ramme oss forskjellig. Vi vet at en del eldre gruer seg til å møte de ulike tilbudene i Helse-Norge. «Lange liv på barrikadene skal ikke krones med å tre inn i skapet igjen som senior», sa en tillitsvalgt i FRI en gang. Så hva hvis foreldrene mine blir demente og bare kan snakke tamilsk? Hva hvis skeive går inn i skapet igjen, når minnene om at rettighetene ble kjempet fram, ikke lenger er der, og når tryggheten ikke er der? For det er trygghet det handler om. Dagens eldrereform legger et godt grunnlag med tillitsbygging, kompetanseheving, realistisk tilnærming til helsepersonellkommisjonen og samtidig teknologioptimisme. Menneskene lever ikke livet sitt i ett politisk tiltak. Mennesker lever i helheten, og helheten må igjen bli det viktigste i denne sal.

Erlend Svardal Bøe (H) [11:27:34]: Det er 100 000 mennesker som lever med en demenssykdom i Norge i dag. Når vi lever lenger, og det blir flere eldre, vil også flere utvikle demenssykdom i årene framover. Å få en demenssykdom kan være vanskelig, og mange forteller om fortvilelse, frykt, sorg og usikkerhet. Det er fortsatt for lite åpenhet og kunnskap om demenssykdom i samfunnet vårt, og det gjør at mange kommer sent i kontakt med helse- og omsorgstjenesten for å få informasjon og hjelp. Det er viktig å legge til rette for at mennesker med en demenssykdom fanges opp til rett tid, og at hjelpetilbudet er godt og tilpasset.

Høyre i regjering bidro til at Norge var et av de første landene i verden som la fram en egen plan for tjenestetilbudet til mennesker med en demenssykdom. Demensplanen 2015, Demensplanen 2020 og Demensplanen 2025 ble alle lagt fram av Høyre, og jeg er glad for at regjeringen har valgt å videreføre de planene. Men selv om vi har vedtatt planer for å følge opp mennesker med en demenssykdom, er det også behov for å fortsette å utvikle politikk som følger opp demensplanene og bidrar til å skape et mer demensvennlig samfunn.

På tirsdag var jeg på besøk hos Voksenskolen for personer med demens i Grimstad – en fantastisk gjeng. Det er Norges første demensskole, og alle som er elever her, er utredet og tidlig i sykdomsforløpet for demens. Demensskolen skal bidra til å vedlikeholde eksisterende funksjoner, gi bedre livskvalitet og gi elevene et rom for erfaringsdeling. En av dem jeg traff, var blide Torunn på 73 år. Hun har demenssykdom og har vært med siden oppstarten av Demensskolen i 2018, og som hun sier selv: Hun skulker aldri. Torunn var tydelig på hvor mye Demensskolen har betydd for henne, og et av hennes største ønsker er at flere skal oppleve å få gå på en demensskole. Det er Høyre helt enig med Torunn i, og det er også grunnen til at vi foreslår flere lavterskeltilbud innen demenssykdom, f.eks. flere demensskoler.

Vi vet at demenstilbudet varierer rundt omkring i kommunene, både for den som får en demenssykdom og for dem som står rundt som pårørende. Høyre fremmer i dag flere forslag på demensfeltet. Høyre vil utrede og innføre et pakkeforløp for demenssykdom som skal bidra til å sikre en mer helhetlig og forutsigbar demensomsorg. Et pakkeforløp kan bidra til raskere diagnostisering og behandling og sikre at det ikke blir unødvendig ventetid, og at pasienter ikke blir kasteballer i systemet. Vi foreslår et eget boligprogram for mennesker med demenssykdom og at alle kommuner skal ha en plan for hvordan de skal skape et mer demensvennlig samfunn.

Det er skuffende å se at ikke flere partier, bl.a. Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, også støtter de forslagene, som vil bidra til å skape et demensvennlig samfunn, og jeg håper at de gjør det i voteringen.

Siv Mossleth (Sp) [11:30:57]: Stortingsmeldinga som vi debatterer nå, er klar på at hvis det er utviklet demens, skal det bli fulgt opp av kommunen. Er det mistanke om at en er i ferd med å utvikle en psykisk lidelse, skal det bli fulgt opp. Regjeringas opptrappingsplan for bedre psykisk helse ble debattert i Stortinget i går, men mange må selvsagt jobbe i helse- og omsorgssektoren i tida framover. Situasjonen er kritisk, og det har vært påpekt lenge. Forrige regjering ryddet ikke opp.

Nå er det en stor satsing på allmennlegeordningen gjennom å styrke basistilskuddet, det er opprettet 45 nye medisinstudieplasser i nord på to år, og generalistkompetanse verdsettes høyere. Arbeidet med å gjennomføre en tillitsreform i offentlig sektor er i gang. Tidstyver som unødvendige kontrollsystemer og høy grad av detaljstyring skal vekk. Ufrivillig deltid skal vekk. Folk skal kunne ta opp lån og etablere seg. Vi skal ha rett person med rett kompetanse på rett plass. Utdanning av helsepersonell, også i distriktene, er viktig.

Kanskje dør jeg med fjellskoene på, kanskje blir jeg liggende lenge syk og svak, uten mulighet til å stå opp alene, koke kaffe og smøre på en brødskive. Uansett er ikke målsettingen om at flere skal bo hjemme lenger, noen motsetning til flere sykehjemsplasser, omsorgsboliger, trygghetsboliger eller andre gode boformer. Stortingsmeldinga «Fellesskap og meistring – Bu trygt heime» handler om å gi alle eldre, både fattige og rike, en mulighet til å klare seg selv og oppleve mestring, verdighet og livskvalitet.

Jeg har lyst til å presisere litt når det gjelder Venstres budsjett: Venstre øker fylkesveiferjeprisene for folk med 613 mill. kr. Så kutter de 50 mill. kr i budsjettet til riksveiferjene, sånn at det blir et dårligere tilbud, og i tillegg må folk betale 338 mill. kr mer for riksveiferjebilletten. Flypassasjeravgiftene i Venstres budsjett var 430 mill. kr høyere enn i regjeringas budsjett. Det gir høyere flypriser, og det slår hardest ut på kortbanenettet.

Even A. Røed (A) [11:33:57]: Denne reformen er en fantastisk god nyhet for landets eldre, både de som er eldre i dag, og de som er eldre i morgen.

Det er også interessant å høre representanten Hoksrud snakke om investeringstilskuddet. Han presenterer en virkelighet som er ganske merkelig, for det høres ut som at det eneste som betyr noe, er flere plasser, mens kvaliteten på de plassene vi har, er det ikke så farlig med.

Hjemme hos meg, i min hjembygd Rollag, skal man nå bygge et nytt sykehjem. Det sykehjemmet må erstatte et gammelt sykehjem, skal man ha råd til å bygge det. Man vil kanskje øke med et par plasser, men resten vil være til erstatning for det gamle, som ble bygd for veldig mange år siden, og som er av veldig lav kvalitet. Med representanten Bård Hoksruds løsning vil ikke Rollag kommune ha råd til å bygge det sykehjemmet. De har ikke mulighet til å gjøre den investeringen, for det vil være veldig få nye plasser, men kvaliteten på de plassene som vil komme fordi vi har gjort de justeringene vi har gjort i denne ordningen, gjør at man kan bygge.

Flere kommuner er i samme situasjon, for det er ikke alle kommuner som trenger hundrevis av nye plasser, men bare noen nye plasser. Derfor må man kunne ha to tanker i hodet på én gang. Man må kunne se på kvaliteten på de plassene vi har i dag, og så må vi sørge for at vi får den økningen i plasser vi trenger i morgen. Om man ensidig fokuserer på kun det ene og ikke det andre, vil det føre til at vi i denne salen om noen år diskuterer hvor dårlig det står til med de plassene som aldri ble rehabilitert, fordi representanten Hoksrud fikk gjennomslag for sitt forslag.

Alfred Jens Bjørlo (V) [11:35:51]: Eg har brukt tida på å leite litt etter kvar ferjepolitikk står omtalt i denne meldinga om bu heime-reforma. Det har eg foreløpig ikkje funne ut, men eg kan i alle fall avvise at Venstre bruker 650 mill. kr på å gjere ferje dyrare neste år. Det vi gjer, er at vi omprioriterer pengar frå å gjere ferje endå billegare til å bruke pengane på å ruste opp vegane i distrikta. Det trur vi er bra for både gamle, unge og alle midt imellom. Det er tilsvarande for flyprisar: Det er heller ikkje korrekt, det som er sagt om det. Det viktige grepet for å få ned flyprisane i distrikta i statsbudsjettet for neste år er å redusere maksprisane på anboda på kortbanenettet. Det grepet støttar Venstre 100 pst. Difor går vi inn for lågare flyprisar i distrikta på statsbudsjettet for neste år.

Så til saka: Sidan vi ikkje sit i komiteen, ønskjer eg å gå raskt igjennom vår votering på framlegga frå komitéinnstillinga. Når det gjeld sjølve reforma, altså sak 2, kjem Venstre til å støtte framlegg nr. 1, frå Høgre, Framstegspartiet, Raudt og Kristeleg Folkeparti, om kvalitetsindikatorar for medisinbruk på sjukeheim. Vi kjem vidare til å støtte framlegga nr. 2–11, frå Høgre, Framstegspartiet og Kristeleg Folkeparti. Vi støttar framlegg nr. 13, frå Høgre og Framstegspartiet, om Husbankens låne- og tilskotsordningar. Vi støttar framlegg nr. 16, frå Høgre, om ein nasjonal standard for korleis den enkelte sjølv kan leggje betre til rette for ein aldersvenleg kvardag. Vi støttar framlegg nr. 18, frå Framstegspartiet og Kristeleg Folkeparti, om betre samarbeid mellom Husbanken og private initiativ. Når det gjeld Framstegspartiets framlegg nr. 19–29, støttar vi framlegga nr. 19, 21, 24, 25 og 27.

Når det så gjeld sak 3, om Høgres representantframlegg om eit meir demensvenleg samfunn, vil eg berre kort på vegner av Venstre rose Høgre for det initiativet, for eit godt representantframlegg og for gode framlegg. Venstre kjem til å støtte alle dei seks mindretalsframlegga som ligg her frå Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og delvis Pasientfokus.

Truls Vasvik (A) [11:38:41]: Først og fremst er jeg oppriktig glad for at denne saken og eldreomsorg i stort skaper et stort og ektefølt engasjement. Det er jo enda bedre at vi stort sett er enige. Vi må ikke glemme det, selv om vi skal skape debatt her i salen.

Jeg vil prate litt om pårørende. Pårørende er en uvurderlig ressurs som vi som storsamfunn må ta vare på og anerkjenne. Det betyr bl.a. at vi må sikre god nok avlastning når det er behov – en avlastning som er reell og altså skaper trygghet for både den pårørende og brukeren.

Noen av oss var invitert til Hamarregionen demensforening. Der fikk vi høre om noen som hadde mistet sin kjære til demenssykdommen. Det er sånn det kan føles, at en mister sin livsledsager eller forelder til demenssykdommen. Det er ekstremt krevende og vondt å komme i en slik pårørendesituasjon. Derfor må vi passe på de pårørende og ikke minst ta høyde for at en veldig brått kan komme i en livssituasjon en aldri hadde forestilt seg.

Jeg er derfor glad for at denne meldingen i stor grad fokuserer på de pårørende ved at det skal lages pårørendeavtaler, og vi skal sikre god informasjon, følge opp pårørendestrategien og utrede modeller for systematisk oppfølging av bruker- og pårørendeundersøkelser.

Ikke minst er jeg glad for at det på tirsdag blir flertall for at regjeringen skal gjennomgå og forbedre regelverket for pårørendes permisjonsmuligheter. Eldreomsorg er også pårørendeomsorg; det må vi aldri glemme.

Så et par andre ting: Høyre fikk veldig mange nye lokalpolitikere og ordførere ved høstens valg. Jeg vil gå så langt som å påstå at det var altfor mange, hvis man spør meg. Det jeg derimot synes er rart, er at det virker som Svardal Bøe ikke har et fnugg av tillit til at hans lokalpolitikere og ordførere gjør gode valg for sine eldre i sine kommuner uten at det er stilt krav om det i denne sal. Det er både rart og egentlig litt trist på vegne av lokaldemokratiet, og jeg kan garantere mine lokalpolitikere fra Arbeiderpartiet at vi stoler på dem.

Så til Hoksrud og statlig eldreomsorg: Fremskrittspartiet er stiftet på skepsis og motstand mot statlig styring. I Fremskrittspartiets program står det:

«Kommunal tjenesteproduksjon skal skje med høyest mulig kvalitet til lavest mulig kostnad.»

Da er det interessant at evalueringen som omhandler statlig eldreomsorg, slår fast at det er blitt en betydelig utgiftsvekst i de deltagende kommunene. Det er diametralt forskjellig fra det Fremskrittspartiet pleier å si.

Hvordan Fremskrittspartiet skal svare ut statlige kostnadsøkninger til sine velgere, får de finne ut av selv. Verre er det derimot at KS og Hoksruds samfylking Gunn Marit Helgesen regelrett slakter forsøket ved å si at KS ikke støtter det fordi det bryter med prinsippet om lokal selvråderett, og at det heller ikke er realistisk å oppskalere dette forsøket til nasjonalt nivå og samtidig være troverdig. Det er harde ord, og jeg er glad for at det bare er Fremskrittspartiet som er på den galeien.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) [11:41:56]: Vi har nå i ganske lang tid diskutert meldingen «Fellesskap og meistring – Bu trygt heime» og forslaget om å skape et mer demensvennlig samfunn.

For veldig mange år siden kom jeg inn hjemme og skulle besøke min mor, og så kjente jeg en veldig rar lukt. Jeg tenkte: Hun har jo besøk av hjemmesykepleien hver dag. Det var vinter, og det var altså store sår bakpå leggene hennes, for hun hadde ikke fått på varmepumpen eller klart å fyre i ovnen, og fått brannsår bakpå strømpebuksene fordi hun hadde funnet fram den grønne stråleovnen med sånne riller oppå som vi hadde før.

Det første jeg gjorde, var å ta en hvit løgn og si: Lensmannen har ringt og sagt at vi ikke har lov til å ha sånne ovner lenger, så den må jeg ta. Det som ble hjelpen for oss, var at vi hadde en fastlege som kjente mor. Det var sykepleiere i primærhelseteamet – eller det som er forhistorien til primærhelseteamet, vil jeg si – som kjente mor.

Når vi snakker om et demensvennlig samfunn, når vi snakker om å klare å bo hjemme, må vi også snakke om sammenhengende tjenester. Vi må snakke om at det må være noen som kommer innom og ser etter endringer. Vi må snakke om at fastlegen er et nav. Vi må snakke om primærhelseteam som ser ting med ulike øyne, og vi må invitere frivilligheten inn, sånn at folk ikke går og suller hjemme alene og tror at de har funnet den beste hjelpen ved f.eks. å finne fram stråleovnen. Det er det det handler om når vi snakker om å mestre å bo lenger hjemme eller å ha et samfunn som er vennlig tilrettelagt for dem som får en demenssykdom.

Derfor handler disse sakene om alle de andre sakene også. Nå er det flere som er gått inn i fastlegeordningen, det viser tallene, men det er ennå mange som ikke har det. Vi ser også gode resultater av de primærhelseteamene som har vært rundt i landet. De har tjent pasientene, de gamle pasientene som har sammensatte lidelser. Jeg ber om at regjeringen tar de erfaringene med seg og sikrer at en faktisk har finansiering til å ha dette lenger enn neste år. Dette handler om de beste tjenestene for å kunne bo hjemme lengst mulig.

Bård Hoksrud (FrP) [11:45:08]: Jeg er helt enig med dem som sier at de som jobber i disse tjenestene, er gullet vårt og gjør en fantastisk viktig jobb. Som tidligere pårørende vet jeg definitivt hva det betyr å ha gode, flinke folk som gjør jobben der ute i førstelinjetjenesten. Det tror jeg vi alle er enige om.

Jeg mener også at pårørende er utrolig viktige. Derfor er jeg litt overrasket over at det store flertallet i denne saken ikke støtter forslaget fra Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Pasientfokus om at også de som bor hjemme, skal få muligheten til én aktivitet i uken. Det ville i hvert fall bety at man fikk muligheten til å komme seg ut, og det kunne bety at de som er pårørende – og mange av dem gjør en fantastisk innsats – faktisk kunne få et lite pusterom i en periode.

Så skjønner jeg at Arbeiderpartiets representant Røed enten hører dårlig eller ikke vil høre, eller ikke vil lese det som er fakta. Det var nemlig to ordninger. Fremskrittspartiet foreslår 1 500 nye plasser, i tillegg til at vi ikke har foreslått å gjøre noen endringer på det som kommer fra regjeringen. Det betyr at vi har to tanker i hodet på en gang, men vi sørger også for at det kommer nye plasser. Det vi så da vi satt i regjering og bevilget til over 2 200 nye plasser, var at det var mange som kom på rehabilitering fordi det var utrolig mange dårlige plasser rundt omkring. Det vil vi fortsatt gjøre noe med. Derfor foreslår vi en løsning med begge deler, hvor det blir flere nye plasser.

At statsråden ikke skjønner at det tar litt tid å bygge flere sykehjemsplasser – ja, det får være statsrådens problem. Hun sier at vi har fakta på hva som skjedde under Fremskrittspartiet i regjering: Ja, man bygger ikke det samme året som man gir tilskuddet. Det kommer etterpå, og etter at Fremskrittspartiet gikk ut av regjering, så man at det ble flere sykehjemsplasser, med bakgrunn i at det var gitt tilskudd.

Jeg var også i Hamar, på det samme som representanten Truls Vasvik var på. Det var ganske rørende å høre hvordan pårørende opplevde det å miste den man har levd store deler av livet sammen med, og at de følte at det var vanskelig å få tak i de rette og gode tilbudene. Det tror jeg man må ta på alvor, og det er det viktig at vi følger opp videre.

Til Arbeiderpartiet, som ikke skjønner hva statlig finansiering er: Ja, det betyr at det ble dyrere i de kommunene, men det betyr også at flere fikk plass. Jeg synes det er fantastisk. Jeg ønsker at alle som trenger det, skal få den plassen. Der handler det ikke om at staten skal styre, annet enn at vi skal sørge for at pengene følger dem som har behovet. Jeg skjønner at flertallet i denne sal ikke ønsker at alle som trenger det, skal få plass, fordi kommunene må prioritere innenfor de rammene de har til rådighet – men med en statlig finansiert eldreomsorg følger pengene den som trenger pleien og omsorgen, og da får man det.

Truls Vasvik (A) [11:48:12]: Vi skal ikke forlenge debatten mer enn nødvendig, men når det blir sagt usannheter fra Stortingets talerstol, tenker jeg det er greit å påpeke det. Evalueringen viser, dessverre for Fremskrittspartiet, ikke at flere fikk hjelp, men at hver plass ble dyrere. Det viser evalueringen.

Bård Hoksrud (FrP) [11:48:46]: Jeg synes det er viktig å ha med seg erfaringer fra dem som gjorde dette, og fra de kommunene som var med i forsøket, både politikere, ansatte og administrasjon. Jeg vet at det var mange folk i administrasjonen rundt omkring i de ti–elleve kommunene som ble med i forsøket som var veldig skeptiske før man ble med, men som var strålende fornøyd etter at man ble med.

Så må jeg litt innom representanten fra Høyre også, for man må slutte å prate om at da vi satt i regjering, ble det mange, mange flere tilskudd. Ja, det ble mange, mange flere tilskudd de årene Fremskrittspartiet satt i regjering. Da Fremskrittspartiet gikk ut av regjering, gikk det ned til 1 500 plasser, det gikk ned til drøye 900 plasser, og det gikk ned til 500 det siste året, som Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV fulgte opp i 2022-budsjettet. Det viser at det ikke er vilje til en virkelig satsing. Jeg synes det er trist. Det er det som er problemet med den saken som vi har i dag. Det er mange gode ønsker, mange gode og flotte, fine ting som ligger i planen, men det er statsbudsjettene som avgjør og viser viljen til faktisk å gjøre noe. Dessverre for de fleste andre partiene gleder jeg meg til budsjettdebatten om ikke lenge, og da ser man at realiteten er at viljen til å bruke mer penger knapt er til stede.

Erlend Svardal Bøe (H) [11:50:23]: Jeg skal ikke bruke så mye tid på representanten Hoksrud, men jeg vil bare si helt til slutt at det er mange ting her som vi er enig i, både videreføring av pårørendestrategi og demensplan, det som går på trygghetsboliger og faste team, og det som har å gjøre med digitalisering.

Jeg vil også si at det er noen viktige prioriteringer i norsk eldreomsorg som skiller Høyre og den rød-grønne siden. Når en foreslår kutt i sykehjem og trygghetsboliger, mener Høyre at vi skal bygge flere sykehjem og trygghetsboliger. Når en avvikler Eldreombudet, mener Høyre at vi fortsatt skal ha en kritisk stemme i norsk eldreomsorg. Når en kutter i helsefrivilligheten, mener Høyre at vi må ha mer penger til helsefrivilligheten, og når en fokuserer mer på private aktører i norsk eldreomsorg, velger Høyre å være mer opptatt av det som faktisk betyr noe, som er å bekjempe underernæring, overmedisinering og ensomhet. Det er mye vi kan være enige om, men vi mener at hovedretningen er feil.

Helt til slutt vil jeg bare få takke for en god debatt.

Truls Vasvik (A) [11:51:34]: Det er snart helg – det er tydeligvis mange som har tenkt å være her i helgen.

Til poenget som Hoksrud nevner om at det er så mange som følte at dette forsøket i kommunene var fint: Evalueringen går på å telle antall brukere som får hjelp. Det var ikke flere brukere som fikk hjelp – det er liksom greia. KS konstaterer, ved leder Helgesen:

«Problemet er at det verken er bærekraftig at alle kommuner skulle få en slik oppfølging» – som de fikk ekstra midler til fra Fremskrittsparti-regjeringen – «fra en statlig aktør, eller at det over tid er mulig å skjerme pleie- og omsorgssektoren fra omprioriteringer og endringer som andre lovpålagte tjenester også må forholde seg til. Kommunene må ha handlingsrom til selv å prioritere.»

Jeg gjentar: Vi har tillit til våre lokalpolitikere.