Ingrid Fiskaa (SV) [10:34:03] (ordførar for saka): Eg har i dag gleda av å leggja fram ei innstilling med brei og samla støtte til Ukraina og Ukrainas forsvarskamp. Den tverrpolitiske støtta er samtidig eit uttrykk for den breie folkelege støtta til Ukraina. Heile det norske samfunnet har stilt opp i solidaritet, med å gje pengar og politisk støtte til alle dei menneska som blir ramma av Russlands angrepskrig, anten dei oppheld seg i Ukraina eller kjem som flyktningar hit til Noreg.

Ein samla komité uttrykkjer vår takknemlegheit for dette engasjementet. Verken brei folkeleg støtte eller tverrpolitisk støtte her i nasjonalforsamlinga er noko me kan ta for gjeve. Det viser dessverre utviklinga både i fleire europeiske land og ikkje minst i USA tydeleg.

Det er òg litt uvanleg i norsk utanrikspolitisk samanheng at ei sak samlar så brei støtte, men det er både passande og nødvendig, gjeve alvoret i situasjonen. Ukraina kjempar for sin eksistens som stat og som folk, mot ein ulovleg og brutal invasjon. Ukraina er eit land og eit folk å rekna med, med ei stolt historie og ei stolt notid, og med store menneskelege og naturgjevne ressursar. Motstandskampen har vist dette til fulle. Dei forsvarar seg med stoltheit og sterk vilje.

Samtidig er Ukraina ei betydeleg mindre makt enn angriparen. Russland, med den stadig meir einerådande og autoritære Putin i spissen, viser i ord og i praksis at dei ikkje anerkjenner Ukraina som ein sjølvstendig stat og ein sjølvstendig nasjon med sin eigen vilje. Den brutale erobringskrigen fører til store sivile lidingar, og millionar av menneske er drivne på flukt. Russland står bak ei rekkje krigsforbrytingar som må etterforskast og straffast.

Styrkeforholdet mellom Ukraina og Russland er ujamt. Ukraina vil ikkje klara å stå imot forsøket på okkupasjon utan internasjonal støtte. Derfor kastar òg me i Noreg inn kreftene, med ei langsiktig militær, økonomisk, humanitær og sivil støtte, som altså har fått namnet Nansen-programmet. Samtidig arbeider Noreg for breiast mogleg internasjonal støtte til Ukraina.

Stortinget og det norske folket står samla bak denne støtta, òg fordi det handlar om den internasjonale rettsordenen og dermed sikkerheita og tryggleiken for oss alle.

Til slutt nokon ord om dei spørsmåla der partia har ulike synspunkt. SV fremjar i dag fleire forslag – saman med andre parti – og eg vil særleg leggja vekt på tre spørsmål.

For det fyrste: Det trengst ei sterkare vektlegging av støtta til det ukrainske sivilsamfunnet, fordi frie medium og sterke grasrotorganisasjonar er avgjerande for å vareta og styrka det ukrainske demokratiet.

For det andre: behovet for internasjonal gjeldsslette for Ukraina. Ukraina er ramma av stor statsgjeld som dessverre ser ut til å auka, fordi ein del av støtta som blir gjeve, blir gjeve i form av lån. Det er behov for ein internasjonal innsats for å handtera og sletta Ukrainas gjeld.

For det tredje må me ikkje gløyma eller prioritera ned land i sør. Ukraina-krigen har framleis store ekstraordinære konsekvensar for verdas fattige. SV meiner derfor at den ekstraordinære støtta til land i sør som var ein del av Nansen-programmet i 2023, burde ha vore vidareført i 2024.

Med det tek eg opp forslaga frå SV:

Åsmund Aukrust (A) [10:38:59]: Først takk til saksordføreren for et veldig godt innlegg. Jeg synes hun beskrev den samlende støtten Nansen-programmet har i denne sal.

Det er ti år siden okkupasjonen av Krim startet, og det er i dag 790 dager siden storskalainvasjonen av Ukraina. Det har vært 790 dager med drap, okkupasjon og lidelser, hver eneste dag – en krig midt i Europa, som strider mot folkeretten, FN-pakten og menneskerettighetene.

Ukrainerne kjemper en imponerende forsvarskamp. De forsvarer sitt land og sin uavhengighet. Men de forsvarer også demokratiet, våre felles verdier og internasjonal rett. Det er jo bare å tenke tanken dersom president Putin faktisk skulle ha vunnet fram. Tenk så mye farligere verden hadde blitt for oss alle om den sterkestes rett var den som gjaldt. Ikke minst gjelder det land som Norge, små land, som også grenser til Russland. Derfor er vår støtte til Ukrainas forsvarskamp viktig og riktig mest fordi det selvsagt er rett i seg selv å støtte ukrainernes uavhengighet, men vi gjør det også fordi det er i vår egen interesse. De forsvarer også vår uavhengighet. Så noe av det viktigste Norge kan gjøre for å beskytte oss selv, er å fortsette å støtte ukrainerne. Ukrainerne skal vite at Norge står ved deres side så lenge det er behov for det, både politisk, militært, humanitært og sivilt.

Jeg vil takke regjeringen for at de har vist lederskap i vår støtte til Ukraina – allerede fra første minutt, hvor tilfeldighetene skulle ha det til at det var Norge som holdt det første innlegget i FNs sikkerhetsråd etter at angrepet kom i gang, og derfor var de som kom med den første internasjonale fordømmelsen. De brukte bare få dager på åpne opp for de første våpendonasjonene, og har siden bidratt stort på alle områder. Takk også for at regjeringen tok initiativ til Nansen-programmet for Ukraina. Det er stort, det er flerårig, og det er tverrpolitisk. Alt dette er i ukrainernes interesse. Så takk til regjeringen, men takk også til alle partiene på Stortinget for å ha bidratt veldig konstruktivt og godt i vår støtte til Ukraina og deres kamp for frihet.

Jeg mener at Nansen-programmet på mange måter viser norsk politikk på sitt beste: at vi klarer å sette oss sammen når det kreves av oss. Som president Zelenskyj sa ved lanseringen, sammen med alle våre partiledere: Størrelsen var veldig viktig, men det aller viktigste var at det var flerårig og tverrpolitisk.

Norge var først ute med en sånn type program, og vi ser at det har vært til inspirasjon for andre. Sånn sett har Nansen-programmet blitt enda viktigere enn programmet i seg selv.

Meldingen som vi i dag behandler, viser den brede støtten fra Norge. Jeg mener at stortingsmeldingen viser veldig viktige tiltak som vi gjennomfører, også viktige tiltak for å redusere risiko, men ikke minst viser den tydelig at programmets største styrke kanskje er fleksibiliteten, at vi hele tiden skal se på hvordan programmet kan brukes etter hva som er ukrainernes behov. Vi har sett hvor viktig den fleksibiliteten er. Vi vet jo ikke hva som er behovet om to år eller om tre år, og vi håper alle sammen intenst at det etter hvert vil bli mindre behov for forsvarskamp og mer behov for gjenoppbygging, men det vi vet, er hva som er behovet her og nå, og vi vet at det er enormt, det er akutt. Og vi vet at det viktigste slaget om Ukrainas framtid står her og nå. Vi ser hvordan Russland aktivt utnytter mangelen på luftvern for målrettede angrep på sivil infrastruktur og militære mål.

Jeg er veldig glad for at utenriksministeren var i Kyiv i forrige uke, både for å vise Norges fulle støtte og også for å få best mulig oppdatering fra ukrainerne på hvordan vi kan støtte deres behov. Jeg er også glad for at statsministeren under sitt møte med den tyske forbundskansleren i helgen offentliggjorde at Norge vil framskynde støtten for 2024. Vi gjør det gjennom revidert nasjonalbudsjett. Norge skal også bidra stort ved innkjøp av luftvern. Det å arbeide på denne måten er veldig i tråd med det som er Nansen-programmets intensjon, å hele tiden se på hvordan vi best kan støtte ukrainerne, ikke minst i dette kritiske året for Ukrainas skjebne.

Statsministeren har også varslet at vi skal snakke med alle avtalepartnerne – og nå er det alle partiene på Stortinget – om hva dette vil få å si for Nansen-programmet, både for størrelsen og for hvordan vi best kan øke vår støtte til Ukraina. Jeg ser fram til veldig gode samtaler med alle partier, og at vi på tvers av de politiske skillelinjene fortsetter å gjøre det vi kan for å støtte opp om ukrainerne sak.

Det viktigste vi gjør for Ukraina her og nå, er den militære støtten. De trenger våpen for å forsvare seg selv og sin frihet. Jeg mener det var talende da komiteen var på møte i Kyiv i januar og møtte ombudsmannen for menneskerettigheter. Han fortalte forferdelige historier om tusenvis av ukrainske barn som er kidnappet og ført til Russland. Da vi spurte hva som var det viktigste vi kunne gjøre for å støtte deres sak, sa han: Send mer våpen. Det er og forblir det viktigste for utfallet av denne krigen.

Selv om Nansen-programmet inneholder all støtte til Ukraina, er det et tydelig skille mellom den militære delen og den sivile og humanitære delen. Det er veldig viktig at det er et tydelig og avklart skille. Det er viktig for den humanitære støtten til Ukraina og til alle andre land. Den sivile støtten går jo også til sivilsamfunn. Ukraina hadde før krigen startet, et veldig godt fungerende sivilsamfunn, og det spiller en veldig viktig rolle også i motstandskampen og vil være avgjørende for gjenoppbyggingen av den ukrainske stat, og for å styrke det ukrainske demokratiet når krigen er vunnet.

Jeg vet også at det er veldig mange norske aktører som har kontakt med sine ukrainske partnere, det være seg kommuner, fagforeninger, næringsliv, frivillighet og andre. Det er veldig bra, og noe vi bør kunne se mer av i framtiden.

Støtten til Ukraina i form av kroner og øre vedtar vi hvert år. Det vi ikke kan vedta, er vår politiske støtte. Den er vi nødt til å vise hver eneste dag. Vi skal stå opp for Ukrainas sak hver eneste gang vi har mulighet, og jeg vil takke regjeringen, gjennom våre tre statsråder som er her i dag, for at de gjør det i alle sine møter med sine partnere. Vi gjør det også fra Stortingets side, i alle våre møter med våre kollegaer. Det gjelder komiteen, og jeg vet at det også gjelder de internasjonale delegasjonene.

Vi ser dessverre at i noen land svinner noe av støtten hen. Det er utrolig farlig for Ukrainas framtid. Derfor er det viktig og avgjørende at vi hele tiden også husker det politiske perspektivet.

La meg til slutt si at Nansen-programmet ikke først og fremst er regjeringens program eller Stortingets program, det er hele det norske folks program. Når alle partiene på Stortinget fant sammen, gjorde vi det på vegne av hele det norske folk. Det har vært utrolig fint å se solidariteten til Ukraina i det norske samfunnet, alt fra kommuner som har gitt beskyttelse og trygghet til titusenvis av ukrainske flyktninger, barn som selger kaker og saft til inntekt for Ukraina, nabolag som hver eneste dag har flagget med gult og blått, alle dem som skriver kronikker og leserbrev for å vise sin støtte og for å tilbakevise russiske konspirasjonsteorier, og ikke minst, får vi jo si her fra Stortinget, til den gjengen som hver eneste dag står og demonstrere utenfor Stortinget til støtte for Ukraina. Alle de som engasjerer seg, skal vite at det nytter. Det nytter å si ifra. Det er Nansen-programmet et godt eksempel på.

President Putin ønsker å splitte oss. Vedtaket om Nansen-programmet er et eksempel på at han ikke har lykkes. Vi må fortsette å stå sammen for å forsvare demokratiet, menneskerettighetene og internasjonal rett. Jeg tror vi alle sammen husker hva vi gjorde i dagene rundt 24. februar for to år siden, da vi satt klistret til tv-en i hver våkne time. Vi må minne oss selv på hva vi følte og tenkte når vi så de forferdelige bildene. For situasjonen på bakken i Ukraina er like alvorlig nå som det den var for 790 dager siden. Vi har stått opp for Ukraina, og vi må fortsette å gjøre det nå som det krever enda mer av oss. Vi må gi mer, og vi må gjøre det raskere. Det er intet alternativ, for denne krigen skal Ukraina vinne.

Ine Eriksen Søreide (H) [10:48:10]: Russlands krig mot Ukraina fortsetter med uforminsket styrke, og i morges våknet vi til nyheten om at Odessa på nytt var blitt angrepet av Russland, et angrep som skadet mange mennesker og boliger. Dette er bare ett av veldig mange angrep, og ingenting tyder på at Russland planlegger å endre strategi – tvert imot. Med overgangen til en krigsøkonomi og evnen til å reprodusere ammunisjon i stor skala fortsetter Russland krigen og ødeleggelsene. Behovet for militær og humanitær hjelp er helt enormt. På lørdag stemte Kongressen i USA endelig over støttepakken til Ukraina på 61 mrd. dollar, men det har tatt veldig lang tid, og det har forsinket helt nødvendig hjelp til landet. Og det er skjørt, det er ingen som vet om Kongressen vil kunne si ja til nye pakker i framtiden. Det var flere republikanere som stemte mot enn for, og Europa vil jo ikke kunne klare å dekke opp for et eventuelt bortfall av amerikanske leveranser av våpen og ammunisjon.

Beskjeden fra statsministeren på søndag om at Norge vil bidra økonomisk til et internasjonalt initiativ for å skaffe Ukraina mer luftvern, er viktig. At regjeringa også etter betydelig påtrykk fra opposisjonen sa ja til å støtte det tsjekkiske initiativet for å forsyne Ukraina med flere artillerigranater, vil ha betydning for landets evne til å forsvare seg mot de russiske angrepene.

Nansen-programmet er viktig både fordi det gir betydelig og fleksibel hjelp til Ukraina, og fordi vi står samlet bak det. Komiteens besøk til Kyiv i januar viste hvor viktig denne støtten er i Ukrainas frihetskamp. Jeg opplever at det er et godt samarbeid mellom Stortinget og regjeringa. Samtidig må vi i fellesskap være innstilt på å gjøre endringer i innretningen og omfanget av programmet når det trengs. Vi har gjennom fleksibiliteten i programmet hentet avsatt støtte de kommende årene fram til de første årene i programmet. Det har vært helt nødvendig for å kunne svare spesielt på Ukrainas akutte behov for militær støtte. Det betyr samtidig at det er behov for å fylle på mer i de kommende årene og øke programmets ramme for å kunne fortsette å svare på de enorme behovene landet har. Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet fremmer sammen forslag om dette i innstillinga, og jeg ser fram til den videre dialogen med regjeringa om dette.

Regjeringa må også jobbe for å fullfinansiere det tsjekkiske artilleriinitiativet, bidra til å øke den militære delen av støtten til Ukraina i denne fasen og sørge for at produksjonskapasiteten i norsk forsvarsindustri øker. Dette ligger det også forslag om i innstillinga, og jeg tar med dette opp de forslagene Høyre er med på.

Sammen med den akutte militære og humanitære hjelpen Norge gir, og bidragene til å holde statsdrift av Ukraina i gang, bl.a. gjennom å lønne lærere og leger, er det viktig å ha oppmerksomheten også på utviklingen av ukrainsk næringsliv og privat sektor. Det kommer til å være avgjørende å mobilisere privat sektor i gjenoppbyggingen av landet, og flere høringsinstanser har pekt på at både Sverige og Danmark har tydelige strategier for dette i sin støtte til Ukraina, mens vi opplever at meldingen er uklar når det gjelder hvilken rolle norsk næringsliv skal ha. Jeg opplever at det er stor vilje både i næringslivet generelt og i forsvarsindustrien til å bygge partnerskap med ukrainske bedrifter. Regjeringa må legge en strategi for dette, som våre naboland har gjort.

Nansen-programmet innebærer også en svært viktig støtte til Moldova. Ved komiteens besøk i Moldova i november viste de tydelig hvor utsatt landet er, hvilket mot de viser i å stå opp mot Russland, og hvor aktivt landets myndigheter jobber for å samle støtte til Ukraina. Besøket viste oss hvor viktig og verdsatt den norske støtten er. En viktig hjelp til Moldova vil være å få ratifisert frihandelsavtalen som er inngått mellom EFTA og Moldova. Hvis samtykkeproposisjonen blir fremmet for Stortinget snarlig, mener jeg vi må gjøre alt vi kan her i huset for å få den ratifisert nå i vårsesjonen. Det vil sende et svært tydelig politisk signal til Moldova om vår politiske støtte og vårt engasjement.

Russlands brutale angrep på Ukraina former våre sikkerhetspolitiske omgivelser og har endret dem varig. Vi kommer ikke tilbake til en slags normal vi kjente før, det vi opplever nå, er den nye normalen. Vi har et ansvar for å stå sammen med Ukraina, og vi har alle interesse av at makt ikke får gå foran rett. Det er Ukrainas overlevelse og hele Europas sikkerhet og verdier som står på spill. Da må vi stå sammen og stå opp mot Russlands brutalitet og imperialisme.

Bengt Fasteraune (Sp) [10:53:22]: Denne meldingen omhandler hvilket tidsskille Russlands fullskalainvasjon i februar 2022 utgjør, og omhandler forhold som direkte eller indirekte er avgjørende for norske borgeres sikkerhet, velferd og økonomi, samt en regelstyrt og forutsigbar verdensorden der folkeretten blir respektert. Meldingen beskriver den sikkerhetspolitiske situasjonen og norske militære bidrag, de langsiktige konsekvensene for Norges forsvarsevne og den internasjonale militære og sivile responsen på invasjonen. Forsvarsløftet, som vi nå behandler i Stortinget, er en respons på dette. Meldingen er svært tydelig på de sikkerhetspolitiske, økonomiske og demokratiske konsekvensene en russisk seier vil ha for Ukraina og ikke minst Ukrainas ønske om å bli en del av et større europeisk fellesskap.

Stortinget står sammen om Nansen-programmet. Det sender et viktig signal, ikke bare til Ukraina, men også til resten av omverdenen. Vi står sammen for Ukraina. Det er en avgjørende styrke ved programmet at det har en innebygd fleksibilitet mellom sivil og militær støtte, og med hensyn til hvilket år støtten kan utbetales. Det er viktig for fortsatt bred politisk oppslutning om programmet at regjeringen jevnlig konsulterer og informerer Stortinget, bl.a. gjennom meldingen som foreligger nå, og som vi sitter i denne salen og debatterer.

Det er også et bredt engasjement for støtte til Ukraina i det norske samfunnet – hele det norske samfunnet – blant kommuner, blant lokalsamfunn, blant sivilsamfunnsorganisasjoner, blant forskningsmiljøer og hos næringsliv og arbeidslivets parter. Dialog med aktører og partnere som er engasjert i arbeidet med Ukraina, er svært viktig. Meldingen omhandler også ukrainske flyktninger i Norge og mulige framtidige ordninger for tilbakevending og retur. Alt dette krever samordning og tett samarbeid mellom ulike departementer og direktorater, en løpende dialog med berørte parter og raske beslutninger, som er helt avgjørende.

Norge har gitt betydelig støtte til Ukraina i årene etter den russiske okkupasjonen i 2014. Norges totale engasjement for Ukraina favner bredere enn dette programmet. For eksempel dekkes ikke kjernestøtte til FN-organisasjoner, sivilsamfunnspartnere og internasjonale finansinstitusjoner av midler fra Nansen-programmet.

Ukrainas behov for støtte endrer seg kontinuerlig – hver eneste dag. Nansen-programmet må derfor være både fleksibelt og langsiktig, med tydelige prioriteringer som fremmes for Stortinget i de årlige budsjettproposisjonene. Derfor er det naturlig at meldingen i liten grad omtaler konkrete bevilgninger og prioriteringer

En samlet komité fordømmer Russlands angrepskrig mot Ukraina på det sterkeste. Nansen-programmet uttrykker at et samlet storting står bak en langsiktig støtte til Ukraina. Vi krever at Russland stanser krigen umiddelbart. Det er vårt krav. Invasjonen medfører store sivile lidelser, har drevet millioner av mennesker på flukt og utgjør en helt eksistensiell trussel mot Ukraina. Ukrainerne viser en sterk vilje til å forsvare sin suverenitet og sitt demokrati. Ukraina er under vedvarende angrep og trenger sårt militær støtte. Internasjonal støtte og politisk handlekraft har vært og vil i enda større grad være helt avgjørende for å stå imot det russiske angrepet.

Norges bidrag er en del av en større internasjonal innsats. Lørdag godkjente Representantenes hus i USA en ny, omfattende støttepakke til Ukraina. Støtten vil bl.a. kunne bidra til å gi Ukraina bedre luftverndekning og ikke minst en økt tilgang til ammunisjon. Denne støtten er svært kjærkommen, men det haster. Krigen kan fort endre karakter dersom støtten ikke kommer på plass fort. Prioriteringen av for lite luftvern, bl.a., går ut over den sivile befolkningen. Det er den det gå ut over når man må prioritere sitt luftvern, der kampene foregår.

Jeg er glad for at regjeringen nå signaliserer å ha samtaler på tvers av Stortingets politiske partier for å diskutere støtten og innretningen til Ukraina. Det følger opp den intensjonen som man startet med da dette programmet ble vedtatt. Andre europeiske land har blitt inspirert av Norge, og den siste tiden er det annonsert flere langsiktige støtteprogrammer. Det er svært gledelig å se. Men jeg gjentar: Det haster. Nok en gang: Det haster.

Ukraina vet selv hva som kreves. Ukrainas behov skal ligge til grunn for støtten. En rask og gjennomtenkt koordinering med ukrainske styresmakter og internasjonale partnere er helt avgjørende. Leveringsevne og gode kontrollsystemer er svært viktig. Dette er en enorm logistikkoperasjon.

Den norske militære støtten er innrettet langs fire hovedspor, som kjent, bl.a. donasjon av materiell fra forsvarssektoren, som var betydelig i den første fasen. Etter hvert er dette blitt mer komplisert og mer direkte og mer avhengig av samarbeid med flere. Det går på kjøp direkte fra industrien, det går på treningen på utstyret som kjøpes, som har foregått hele tiden, og det er også viktig at det er samarbeid og mekanismer mellom nasjoner. For å få dette til må man jobbe med samordning. For å få dette til må vi være sikre på at effektiviteten fører til en sikker logistikk fram til Ukraina. Vi ser at det blir bare viktigere og viktigere.

Forsvarsdepartementet har hatt en løpende dialog med norsk forsvarsindustri om behovene for økt produksjonskapasitet. Det er iverksatt en rekke tiltak for å øke produksjonen av missiler, ammunisjon og annet utstyr til langvarig støtte til Ukraina, i tillegg til å bygge opp egne nasjonale lagre av ammunisjon og annet militært utstyr. Det er viktig at man tenker langsiktig, at det gis langsiktige kontrakter som gir den forutsigbarheten som kreves for norsk industri. Det har denne regjeringen levert på, og industrien har da mulighet til, som sagt, å øke sin kapasitet. Men samtidig er de svært avhengig av å få det som produksjonen er avhengig av for å få en full granat på plass, som man sier i Nammo. I tillegg er det, som nevnt tidligere, viktig at man samarbeider i Europa, og det ser vi gjennom vår deltakelse både i ASAP og EDIRPA.

Den sivile delen av Nansen-programmet har så langt prioritert humanitær hjelp, driftsstøtte til den ukrainske staten, reparasjon av ødelagt infrastruktur og gjenoppbygging. Støtten har gått til helt konkrete ting, som lønninger, pensjon, sosiale ytelser, til lærere og helsepersonell, gjenoppbygging av sykehus, jernbane, strømnett og kraftstasjoner kanalisert gjennom Verdensbanken. Vi ser nå at med tanke på de intensive angrepene fra Russland mot akkurat det som går på sivil infrastruktur, er det helt avgjørende at man klarer å opprettholde støtten og sørge for at det raskt kommer midler på plass. Den humanitære hjelpen er blitt kanalisert gjennom FN, den internasjonale Røde Kors- bevegelsen og norske humanitære organisasjoner som er i direkte inngrep med tilsvarende organisasjoner i Ukraina. Nettverket snører seg sammen, det blir et tettere samarbeid, og det er enda viktigere enn før at man koordinerer hjelpen inn i det ukrainske samfunnet.

I krig, krise og konflikt står kampen om narrativet sentralt. Det er og kommer til å bli en stor risiko for at den russiske folkerettslige forståelsen får feste hos andre land, og det er viktig at vår utenrikstjeneste retter en særlig innsats mot de landene som stemmer avstående i generalforsamlingen i FN i saker som angår Ukraina.

Diplomati er et viktig verktøy, som bl.a. ble uttrykt i president Zelenskyjs såkalte tipunktsplan for fred. Det er imidlertid nødvendig å understreke viktigheten av at Ukraina ikke presses til å finne en diplomatisk løsning på krigen før Russland viser reell vilje til å imøtekomme Ukrainas krav og finne en fredelig løsning. Norge må stå stødig i disse diskusjonene, og selv om det nå er stor motstand på slagmarken, er det opp til Ukraina å vise vei når det gjelder på hvilken måte de vil løse de framtidige utfordringene.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:03:41]: Russlands fullskala invasjon av Ukraina i februar 2022 var en vekker for hele Europa og den demokratiske verden for øvrig. Russlands sabelrasling i 2008 og senere i 2014, med annekteringen av Krim, var ikke nok til at Europa reagerte. Det meste av samarbeidet fortsatte som før. Folk-til-folk-samarbeidet i nord fortsatte, Nordisk råd møttes jevnlig, og kulturelle og politiske utvekslinger og samtaler fortsatte. Hele Europa gjorde Chamberlains ord fra 1938 til sine. Om det var ønsketenkning eller frykten for det motsatte, førte det uansett til at man samlet seg rundt «peace with honour», «peace for our time».

Russlands hat mot ukrainere er ikke noe nytt. Sovjetunionen og Stalin-regimets tvangskollektivisering av landbruket i Ukraina i 1932 og 1933, førte til at mellom to og tre millioner ukrainere døde i hungersnøden som fulgte. Norge er et av få land i Europa som ikke anerkjenner holodomor som et folkemord. Norge gjemmer seg bak en moralsk prinsippløs holdning hvor man ikke vil ta stilling til hvorvidt noe karakteriseres som et folkemord – fordi vi ikke har en slik liste. I dag virker en slik holdning hjerterå.

Etter den kalde krigen var det en ukuelig tro på at handel over landegrensene ville gi økonomisk vekst og økt velstand, som ville sikre varig fred. Da ble forsvaret av Europa og i NATO en øvelse noen drev med på siden av samfunnet. Forsvaret var i ferd med å bli en relikvie, hvor seremonier og det som hendte under annen verdenskrig, tok det meste av plassen. Men det var ikke mangel på økonomisk vekst som bidro til Russlands fullskala angrepskrig i Ukraina. Det var kampen om historien, nasjonale spenninger, økte stormaktsambisjoner, ydmykelse og følelser.

Nå er krigen her. NATO er blitt revitalisert. Forsvaret, ikke minst forsvarsindustrien, har fått sin nye renessanse, og militære begreper og våpensystemer som tidligere kun var kjente begreper for spesielt interesserte, slik som nerder som meg selv, har blitt allemannseie. Hvem skulle trodd at partier som Rødt og SV – og man kan vel legge til venstresiden i Arbeiderpartiet – skulle be om militær opprustning og donasjoner av ammunisjon og angrepsvåpen til krigførende land.

Nansen-programmet for Ukraina var banebrytende. Kombinasjonen av humanitær og militær hjelp var klok og fremsynt. Hele programmet på 75 mrd. kr er ulike former for bistand og burde i sin helhet vært en del av bistandsbudsjettet. For selv om det er positivt for Norge at Ukraina får mer ammunisjon og våpen, så styrker ikke slike donasjoner Norges forsvarsevne og kampkraft. Men vi kan la det ligge.

Nansen-programmet er unikt, tverrpolitisk og går over flere år, men dessverre er det – allerede etter ett år – for lite. Ukrainas behov for alle mulige former for hjelp er ekstremt stort, og da bør ikke vi gjøre Ukrainas kamp for frihet til en smålig nasjonal kamp om bevilgninger. Statsministerens initiativ til samtale med de parlamentariske lederne, med mål om å øke størrelsen på Nansen-programmet, er positivt. Dette er i tråd med forslaget som i dag fremmes av Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, så statsministerens initiativ er som å slå inn åpne dører. La oss si det på denne måten: Opposisjonspartiene skapte tverrpolitisk enighet om det eksisterende Nansen-programmet. Nå bør regjeringspartiene skaffe tverrpolitisk enighet om styrking av programmet, fremmet av opposisjonen. Forutsetningen er selvsagt at nye militære donasjoner ikke finansieres over forsvarsbudsjettet og dermed gjør Norges forsvar svakere og mindre robust. Her bør finansieringen følge logikken som ligger i den fremlagte langtidsplanen, hvor støtten til Ukraina settes utenfor.

USAs nylig vedtatte hjelpeprogram for Ukraina er på 600 mrd. kr. Det er nøyaktig like mye som regjeringen foreslår å styrke det norske forsvaret med over 12 år. USAs gigantpakke viser samtidig hvor avhengig Europa er av USAs militære kraft. USAs vedtak er avgjørende for Ukrainas forsvarskrig, men det er samtidig viktig å registrere at USAs nye hjelpepakke møtte stor motstand blant mange politikere og folk flest i USA, og det er lite trolig at en eventuell ny president vil tillate flere pakker.

Ukraina trenger mer våpen og mer ammunisjon. Da må Norge gjøre det vi kan for å bidra til dette. Vi må støtte internasjonale tiltak, styrke vår egen forsvarsindustri og være med på europeiske prosjekter som har den samme hensikten. Tiltak for å hjelpe Ukrainas forsvarskrig kan ikke ses i isolasjon, men må aktivt støttes opp av tiltak som rammer alle sider ved russisk samfunnsliv. Norge bør fryse all bistand til land som aktivt eller passivt støtter opp om Russlands angrepskrig. Norge bør samtidig slutte seg til eventuelle beslutninger i EU om å bruke avkastningen fra russiske midler i Europa til å bygge opp igjen ukrainsk infrastruktur som Russland har ødelagt.

Bjørnar Moxnes (R) [11:08:38]: Rødt støtter Ukrainas forsvarskamp. Vi støtter folk og nasjoner som kjemper mot okkupasjon og undertrykkelse, og vi forsvarer folkeretten og nasjonenes rett til selvbestemmelse, uansett hvem som krenker den retten. Det finnes ingen argumenter, ingen sikkerhetsinteresser, interessesfærer eller andre påskudd som kan forsvare en folkerettsstridig angrepskrig og de enorme menneskelige lidelsene som en krig medfører.

Uten våpenstøtte ville Ukraina blitt overkjørt og underlagt et sjåvinistisk russisk regime med erklærte imperialistiske ambisjoner. Derfor er det riktig med våpenstøtte til Ukraina i kampen for selvstendighet og fred når de har bedt om det.

Luftvern fra Norge avskjærer missiler som blir skutt mot skoler, boligblokker, energiverk og sivil infrastruktur. Skal vi hindre flere meningsløse ødeleggelser og flere meningsløse tap av menneskeliv, må støtten derfor fortsette.

Så vil jeg løfte frem noe som statsminister Støre har uttalt: «Vi er nødt til å huske at konsekvent støtte til Ukraina ikke utelukker støtte til diplomati.»

Norge bør både hjelpe Ukraina med å forsvare seg selv og jobbe diplomatisk for en rettferdig slutt på krigen. Det er ingen motsetning mellom støtte til motstandskamp og fredsarbeid. Det er fullt forenlig å støtte Ukraina militært og forsterke den diplomatiske innsatsen for fred. En alternativ linje om å strupe den militære støtten til Ukraina kan føre til en slutt på krigen i den forstand at ukrainerne blir knust av den russiske krigsmaskinen. Det vil imidlertid ikke bety fred, men okkupasjon, undertrykkelse, dødsdommer og terror. Derfor er det en forutsetning for en fredsløsning at Ukraina overlever som selvstendig stat.

Et bredt flertall i komiteen støtter det som er av engasjement fra Norge i multilaterale fora for støtte til Ukraina, overholdelse av folkeretten og en fredelig løsning i tråd med FN-pakten. Det er også viktig at et flertall i komiteen peker på at Norge og Russland deltar på de ukentlige møtene i det faste rådet i OSSE, og at det er blant de få gjenværende arenaene for å fremme Norges posisjoner og ta opp konkrete hendelser med Russland.

For Rødt er det viktig med en forsterket diplomatisk innsats. Vi har derfor stilt forslag om at Norge tar en ledende rolle i dette arbeidet. Rødt har i ett år vært tydelig for våpenstøtte til Ukrainas rettferdige forsvarskrig, med noen kjente reservasjoner, bl.a. når det gjelder stridsvogner og F-16, som følge av vår vurdering av de samme hensynene som ligger til grunn for Norges Ukraina-støtte gjennom regjeringens Nansen-program og avtalen om denne – nemlig å hjelpe Ukraina med å forsvare seg militært samtidig som det ses hen til nasjonal forsvarsevne samt faren for bruk av ulike våpen og utvidelse av konflikten til andre geografiske områder – og også at partiene informeres og konsulteres i DUUFK om de enkelte militære bidragene og vurderingene rundt dette i tråd med etablert praksis. Ingen land har gitt Ukraina alt de har bedt om.

På noen områder vil Rødt går lenger i støtten: til sivilsamfunnet og for å jobbe for gjeldsslette, som vi har forslag om i dagens behandling og også fått tilbakemeldinger om fra sivilsamfunnene både i Ukraina og i Norge. Skal det ukrainske demokratiet overleve, trengs et levende sivilsamfunn, ikke minst gjelder det fagforeninger. I dag går bare en liten del av den sivile støtten i Nansen-programmet til ukrainske organisasjoner. Rødt foreslår at regjeringen må sikre at bl.a. fagbevegelse, kvinnebevegelse og menneskerettighetsorganisasjoner får ta del i støtten fra Nansen-programmet, og at deres interesser ivaretas.

Mye internasjonal støtte som holder hjulene i gang i Ukraina, er ikke økonomiske donasjoner, men lån eller betalingsutsettelser på disse lånene, hvor Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet og G20-landene er store kreditorer. Ifølge Ukraina vil hver tredje krone på inntektssiden i statsbudsjettet gå til å betale på renter og avdrag i år. Det mener vi verken er rett eller rimelig. Vi har et forslag om at regjeringen tar initiativ til en bred gjeldslette for Ukraina overfor både Det internasjonale pengefondet, Verdensbanken og andre sammenslutninger av utlånere.

Bjørnar Moxnes (R) [11:13:42]: Ja.

Guri Melby (V) [11:14:01]: Jeg er stolt over den breie politiske enigheten blant partiene om at Norge må opprettholde vår støtte til Ukraina, både militært og sivilt. Jeg er glad for at regjeringen har involvert Stortingets folkevalgte i arbeidet med Nansen-programmet gjennom denne stortingsmeldingen. Det danner også grunnlaget for en debatt og for muligheten til å gjøre endringer i tråd med endrede behov.

Ukrainerne kjemper for de liberale verdiene som vi setter høyest: frihet, demokrati og suverenitet. De står opp for det europeiske fellesskapet. Deres forsvarskamp og oppofrelse er beundringsverdig, og det er avgjørende at Norge og våre allierte opprettholder og intensiverer støtten til Ukraina. Vi kan ikke la Russland vinne. Da står også vår frihet på spill.

Venstre har siden Nansen-programmet ble vedtatt for litt over et år siden, understreket viktigheten av at den breie enigheten ikke må stå i veien for videre debatt om både innretning og omfang av programmet. Helt fra dag én var vi tydelig på at de 75 mrd. kr som vi har forpliktet oss til over en femårsperiode, måtte være et gulv for støtten og ikke et tak. Hvorfor er dette viktig? Jo, det er fordi situasjonen for Ukraina drastisk har endret seg på det året som har gått siden vi kom til enighet om Nansen-programmet. Konflikten har utviklet seg til en stillingskrig der det er lite bevegelse langs frontlinjen. I en slik situasjon får ikke Ukraina utnyttet de teknologisk overlegne våpensystemene som de har mottatt fra vestlige land. Tvert imot favoriserer situasjonen den parten som har størst mengde ammunisjon å bruke, nemlig Russland.

I et møte i NATO–Ukraina-rådet før helgen uttalte president Zelenskyj at nivået på den utenlandske hjelpen for øyeblikket er svært begrenset. Hans hovedbudskap i appellen er at Ukraina trenger luftvernsystemer, langtrekkende raketter og artilleri – nå. Per nå er det dessverre slik at vi i Europa overhodet ikke klarer å omstille økonomiene våre til å produsere den ammunisjonen som Ukraina trenger. Det er et essensielt behov for at vi og våre europeiske allierte umiddelbart oppskalerer ammunisjonsproduksjonen. Norge bør derfor jobbe for fullfinansiering av Tsjekkias og andre lands ammunisjonsinitiativ og ikke minst markert øke vår egen produksjon, slik vi har foreslått i arbeidet med denne stortingsmeldingen, og heldigvis også fått støtte for fra flere partier. Ukrainerne på bakken har allerede mistet over et år med tilstrekkelig ammunisjon for å kunne slå tilbake Putins angrep.

Det har i lang tid vært klart at krigen i Ukraina er en krig om forsvarsindustriell produksjonskapasitet, og mangelen på ammunisjon og luftvern har vanskeliggjort situasjonen ved frontlinjene. Venstre har derfor tatt initiativ til å framskynde den militære delen av Nansen-programmet, og dette har flere partier støttet i behandlingen i komiteen.

En av de store styrkene til Nansen-programmet er at det gir langsiktighet, men krigen i Ukraina og Europas sikkerhet står nå i en så prekær situasjon at langsiktighet ikke lenger er tilstrekkelig. Vi trenger en større støtte her og nå. Hypotetiske penger i 2026 er ikke noe verdt hvis krigen tapes i 2024. Sånn er krigens vesen.

Fordi Norge indirekte tjener penger på denne krigen, er det etter min oppfatning ingen tvil om at vi har et særskilt ansvar for å støtte Ukrainas forsvarskamp, særlig hvis vi tar inn i beregningen at våre nærmeste naboland – Sverige, Danmark og Finland – alle har gitt betydelig mer i økt støtte som andel av BNP. De siste årene har våre olje- og gassinntekter skutt i været som følge av skyhøye energipriser, og i 2022 og 2023 fikk vi tilført 1 800 milliarder nye kroner til oljefondet.

Venstre mener den totale rammen på Nansen-programmet bør økes, og jeg er veldig glad for at våre forslag om dette har fått støtte fra flere partier i komiteen, både Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti. Ut fra de signalene som regjeringspartiene har gitt, både i medieoppslag og så langt i denne debatten, vil jeg utfordre dem til å støtte våre forslag i dag: om økt ramme til Nansen-programmet og en forsering av den militære støtten til Ukraina, om å støtte det tsjekkiske ammunisjonsinitiativet og ikke minst markant å øke vår egen produksjon av materiell. Dersom den breie enigheten vi har hatt om dette programmet i over et år, kan forlenges på denne måten, ville det vært et veldig tydelig signal i den tiden vi står i, både til Ukraina og ikke minst til Vladimir Putin.

Vi kan ikke la Ukrainas skjebne avhenge av valget i USA i november. I lys av en situasjon i USA med økt splittelse og vanskeligheter med å forhandle gjennom støtte, må Europa ta et betydelig større ansvar. Vi trenger en klarere strategi fra Europas side om hva vi skal gjøre for å sikre at Ukraina vinner denne kampen. Her kan Norge ta en lederrolle i enda større grad enn det vi har gjort fram til nå.

Rasmus Hansson (MDG) [11:19:18]: Nansen-programmet er et godt norsk svar på Russlands angrep på Ukraina. Et langsiktig program som har støtte fra hele Stortinget og hele det norske folk, og som gir militær og sivil støtte i en trygg ramme over lang tid, er noe vi vet at ukrainerne setter stor pris på.

Nansen-programmet er stort sett i et normalt perspektiv, men det er ikke et stort program sett i forhold til den virkeligheten som det programmet skal være med og bekjempe, og de problemene det skal være med og løse. Så er det kanskje ikke rart at det har tatt lang tid for norsk politikk og norsk offentlighet å ta inn over seg det fulle omfanget av Putins og Russlands uhyggelige prosjekt i Ukraina. Den eksistensielle kampen som ukrainerne fører, fører de på vegne av oss alle. De fører den på vegne av et demokratisk og fritt Europa, som ikke har vært demokratisk eller fritt så fryktelig lenge i historisk perspektiv, og som nå blir minnet om alternativet til den tilstanden som vi har vært så heldige å leve i de siste 50 årene.

Vi begynner å innse at krigen i Ukraina er en krig som angår oss selv direkte, og som kommer til å angå oss mer direkte jo større vanskeligheter ukrainerne får, og jo lenger den krigen varer. Putins prosjekt blir mer og mer og åpenlyst, nemlig et direkte angrep på det han liker minst: frihet for mennesker, frihet for tanker og åpenhet om sannhet og menneskerettigheter. For å knuse disse verdiene ofrer altså Putin hundretusenvis av sine egne landsmenn, han ofrer deres økonomi, og han ofrer sitt eget lands framtid, fordi han er en del av et tankesett som er livsfarlig for vår verden og vår frihet.

Så ser vi at vi har vært for sent ute. Vi har gitt for lite støtte. Vi har gjort det for langsomt, og ukrainere har dødd på grunn av det, og det gjør de fortsatt. Derfor ønsker Miljøpartiet De Grønne velkommen både stortingsmeldingen fra regjeringen og forslagene fra de borgerlige partiene om økt militær støtte, økt sivil støtte, utvidelse av Nansen-programmet og konkrete tiltak for økt ammunisjonsproduksjon. Vi støtter også forslagene fra SV og Rødt, som er rettet særlig mot styrking av sivilsamfunnet, som er en veldig viktig forutsetning for den gjenoppbyggingen av det ukrainske samfunnet som Nansen-programmet, forhåpentligvis raskt og stadig mer, skal rette seg inn mot.

Miljøpartiet De Grønne har for en god stund siden foreslått å utvide og doble Nansen-programmet. Vi foreslår i dag å være mer konkret enn de partiene som fortjenstfullt tar til orde for – inklusiv regjeringen, som nå har varslet et møte på torsdag – en utvidelse av Nansen-programmet. Vi foreslår å være konkrete, nemlig ved å bevilge hele Nansen-programmet allerede dette året, slik at vi ikke er i en situasjon hvor pengemangel – i mange gåseøyne – på norsk side bremser den støtten som Ukraina trenger for å komme tilbake på offensiven, også på vegne av oss.

Nansen-programmet trengs ikke hvis Ukraina taper. Nansen-programmet må brukes til å støtte ukrainerne nå, og de pengene vi har satt av på bok – som vi til dels har tjent på ekstreme olje- og gasspriser som skyldes ukrainernes krig – må vi også se i et sikkerhetspolitisk perspektiv. Oljefondet er der for å trygge vår framtid, og framtiden vår blir ikke trygg hvis oljefondet fortsatt bare er investert i høyhus på Manhattan, men ikke i forsvaret til Ukraina og Europa.

Med det tar jeg opp Miljøpartiet De Grønnes forslag.

Astrid Aarhus Byrknes (KrF) [11:24:37]: Russlands fullskala invasjon av Ukraina i februar 2022 utgjer eit tidsskilje for den sikkerheitspolitiske situasjonen. Det var difor heilt riktig at dei nye omstenda også påverka politikken, og det er difor heilt nødvendig og riktig med norsk militær støtte til Ukraina.

Eg vil òg understreke viktigheita av at det er eit samla storting som står bak Nansen-programmet. Prosessen som førte fram til ei slik langsiktig forankring, er viktig og viser det politiske arbeidet her på Stortinget på sitt beste. Kristeleg Folkeparti sitt syn er likevel at ein eventuell auke i dei økonomiske rammene til Nansen-programmet først må kome etter ein slik brei og god prosess i Stortinget. Likevel er det på det reine at Nansen-programmet opnar for stor fleksibilitet, og at ramma på 15 mrd. kr per år er eit utgangspunkt. Ukraina spør etter betydeleg meir hjelp, og krigen kan sjå ut til å vere inne i ein avgjerande fase. Då må vi innrette støtta vår etter det. Når Nansen-programmet opnar for ein slik fleksibilitet, og Ukraina spør etter ei forsering, er Kristeleg Folkeparti av den oppfatning at ei slik forsering burde kome allereie no i revidert nasjonalbudsjett. Dette er ein kamp for demokrati, folkeretten og eit heilt ukrainsk folk.

Om lag halve ramma i Nansen-programmet er humanitær naudhjelp. Det er viktig at denne vert innretta riktig, og her spelar det ukrainske sivilsamfunnet ei svært viktig rolle som pådrivarar for demokratisk utvikling. Dei lokale organisasjonane står òg i første rekkje når det gjeld humanitær innsats, for å nå dei mest sårbare gruppene og dei mest utsette områda.

Eg merkar meg at regjeringa no arbeider med ein søknadsbasert tilskotsordning for det ukrainske sivilsamfunnet, og at denne skal bidra til å styrkje demokratiet, rettsstaten, menneskerettane og likestilling. Til dette vil eg understreke at det òg er viktig at trusbaserte aktørar og organisasjonar blir inkluderte i denne tilskotsordninga.

Ukraina produserte ifølgje Verdas matvareprogram mat til 400 millionar menneske per år før krigen. No er dette betydeleg redusert. Det var difor heilt nødvendig at det saman med Nansen-programmet blei lagt fram ein pakke til utviklingsland som er særleg ramma av ringverknader frå Ukraina-krigen, den såkalla sør-pakken. Det er òg klart at ei vidareføring av sør-pakken også i 2024 hadde vore heilt nødvendig. Ei slik vidareføring ville vore i tråd med den store einigheita som blei underskriven her i Stortinget. Einigheita som blei inngått, var politisk einigheit om Ukraina og sør, men no verkar sør-delen å vere gløymd. På same papir som Nansen-programmet for Ukraina står, står også òg avtalen om støtte til utviklingsland særleg ramma av krigens ringverknader. Det er ingen tvil om at ein må sjå dette i samanheng.

I einigheita står det:

«Regjeringspartiene åpner for å foreslå økte bevilgninger til humanitær bistand, kamp mot sult og for å avdempe potensielle migrasjonsstrømmer til Europa også utover 2023 dersom krigen i Ukraina fortsetter å medføre store, ekstraordinære konsekvenser for verdens fattige.»

Det er ingen tvil om at Ukraina-krigen har store, ekstraordinære konsekvensar for verdas fattige. Det er då uforståeleg at regjeringspartia og SV likevel stoppa denne vidareføringa av sør-pakken, ei fjerning som har fått store konsekvensar.

Til slutt: Kristeleg Folkeparti ser fram til ein vidare god og brei prosess om Nansen-programmet i Stortinget, og det forstår vi vil skje allereie neste veke. Vi skal vere med og bidra konstruktivt i denne prosessen, og ser fram til samarbeidet for Ukraina.

Utenriksminister Espen Barth Eide [11:29:48]: Russlands folkerettsstridige angrepskrig mot Ukraina er vår tids største sikkerhetspolitiske utfordring. Det dreier seg ikke bare om Ukrainas frihet, det dreier seg om selvstendighet, demokrati, vår egen nasjonale sikkerhet og fred på vårt kontinent, som så mange talere har sagt.

Jeg har lyst til å anerkjenne både Stortinget som helhet og også komiteen for det arbeidet som er gjort her, og jeg har lyst til å berømme saksordfører Ingrid Fiskaa for et veldig godt åpningsinnlegg, som oppsummerte det på en glimrende måte. Jeg har også lyst til å si at jeg synes Bjørnar Moxnes hadde en veldig god diskusjon om hvorfor det å strupe militær støtte, ikke gir fred, men okkupasjon. Det tror jeg er bra at blir sagt, for det er også en av grunnene til at det er så utrolig bred enighet. Det er en enorm kapital.

Jeg var som kjent i Ukraina i forrige uke og møtte både president Zelenskyj og utenriksminister Kuleba og hadde en rekke feltbesøk. Jeg var også nærmere fronten. Jeg var ved Odesa og så på hvordan de klarer å opprettholde mye av korneksporten på tross av hyppige angrep. Det var et angrep så sent som i morges på nettopp Odesa, som er veldig utsatt.

Den reisen ble en sterk bekreftelse på tapperhet og samhold fra ukrainsk side i en veldig vanskelig situasjon. Det er hele samfunnet. Jeg diskuterte også med både sivilsamfunn og med parlamentet, inkludert opposisjonspolitikere. De snakker helt åpent om den utfordringen det selvfølgelig er at man fortsatt skal bygge demokrati og rettsstat i Ukraina, men at det aller viktigste er å beholde staten, for uten stat blir det heller ingen rettsstat.

Daria Kaleniuk, en av dem som dro i gang maidan-opprøret, leder nå en viktig antikorrupsjonsorganisasjon som har mye å si om ting som foregår innad i ukrainsk styresett. Hun stilte som NGO med en t-skjorte som sa «F-16 til Ukraina», og med åpningspoenget: Det aller viktigste for meg å si, er «Send mer våpen!», for hvis staten blir borte, har vi ingen stat å kjempe for menneskerettigheter i.

Det er ganske åpenbart, egentlig, men jeg synes det var godt formulert.

Det andre inntrykket jeg kom hjem fra Ukraina med, var en veldig sterk bekreftelse på hvor alvorlig situasjonen er. Russland presser på på mange frontavsnitt. De har foreløpig små framskritt, men mangel på tilstrekkelig ammunisjon, luftvern og andre typer våpenstøtte gjør at en tapper, kjempende ukrainsk hær sliter med å opprettholde de linjene som er, som allerede er litt trengt tilbake fra der de var i fjor.

Det krever økt innsats her og nå. Derfor er jeg glad for å kunne bekrefte at regjeringen, som statsministeren var ute og kunngjorde i helgen, inviterer til samtaler om et utvidet Nansen-program. De begynner allerede om en uke, og de parlamentariske lederne er invitert til å ta del i det. Jeg tror den ryddige måten å gjøre det på, er å videreføre det gode samarbeidet vi hadde da vi etablerte Nansen-programmet i første omgang, altså at vi tar det der, i det formatet, før vi presenterer endelige tall, svar, årstall og innretning.

Jeg vil veldig gjerne at diskusjonen vi har her i dag, bidrar til å inspirere det arbeidet vi gjør der. Jeg tror vi også skal si at når det nå har vært et viktig gjennombrudd i Kongressen i USA – langt på overtid, 61 mrd. dollar – må det på ingen måte gi oss i Europa følelsen av at vi nå kan slappe litt av. Det bør tvert imot inspirere også oss til å øke støtten. Støtte er altså volum, hvor mye man gir, hva man gir det til, og hvor lenge man lover det.

Jeg har lyst til å si en ting jeg har tenkt mye på, og også reflekterte rundt med folk i Ukraina. Ukraina trenger støtte både nå og i framtiden. Det er helt åpenbart at om man ikke får nok støtte nå, kommer ikke framtiden. Derfor trenger de mer støtte nå. Det er også av avgjørende betydning i dag, enten man sitter i det godt forskansede presidentpalasset i Kyiv eller ved fronten i Ukraina, at man vet at man har støtte om tre, fire og fem år, for det bidrar til den kampmoralen man trenger i dag. Vi må ikke gjøre dette til en diskusjon om nå eller i framtiden, vi trenger begge deler. Regjeringen og jeg tror vi trenger mer av begge deler. Derfor trenger vi et samarbeid om å gå enda lenger enn vi allerede har gjort, og det har vi nå invitert til.

Statsråd Bjørn Arild Gram [11:50:01]: Krigen i Ukraina har rast videre siden Nansen-programmet ble opprettet i februar 2023. Fjoråret ga ikke den utviklingen ukrainske myndigheter håpet på, og hittil i 2024 har vi sett et stadig mer aggressivt Russland. Luftangrep rettes mot kritisk sivil infrastruktur. I stort volum angriper russiske soldater de ukrainske forsvarsverkene, og rapportene som kommer fra Kyiv i disse dager, er svært bekymringsfulle.

Ukraina har hatt positiv utvikling i Svartehavet, hvor Ukraina har lyktes med å presse den russiske svartehavsflåten lenger østover. Det har gjort det mulig for Ukraina å øke bl.a. korneksporten igjen. Likevel er det nå Russland som har det strategiske initiativet. Alvoret i situasjonen kan ikke understrekes tydelig nok. Ukraina er helt avhengig av fortsatt internasjonal støtte, og i den sammenhengen er det jo svært gledelig at den amerikanske støtten ser ut til å komme igjen.

Nansen-programmet skal bidra til at Ukraina kan bestemme over sin egen framtid. Militær støtte er helt nødvendig. Derfor vil regjeringen fortsette å gjøre det vi kan for å styrke Ukrainas forsvar, slik Nansen-programmet legger til rette for. Den kritiske fasen Ukraina er inne i nå, innebærer også at regjeringen tar umiddelbare grep for å bidra til mer militær støtte. Vi er en av de større bidragsyterne til det tsjekkiske initiativet for framskaffelse av artilleriammunisjon, og som statsministeren sa i møtet med sin tyske kollega i helgen, skal vi bidra til å finansiere raske donasjoner av luftvern som Ukraina trenger for å forsvare seg.

Et viktig prinsipp i Nansen-programmet er at ukrainske behov skal ligge til grunn for støtten vi gir. Regjeringen har derfor prioritert den militære støtten til Ukraina. Dette har gitt oss mulighet til å imøtekomme noen av Ukrainas høyest prioriterte militære behov, som luftvern og artilleri.

Situasjonen slik den er i Ukraina i dag, tilsier at den militære støtten fortsatt vil måtte prioriteres. Trening og opplæring av ukrainske styrker har vært svært viktig for Ukraina og vil fortsette å være det i tiden framover. Dette er et arbeid Norge bidrar betydelig til. Vi har til enhver tid opp mot 300 instruktører i Norge og utlandet. Jeg har besøkt alle de tre store treningsmisjonene, i Storbritannia, Tyskland og Norge, og det er svært gode tilbakemeldinger på den jobben som norske instruktører gjør. Samtidig gjør det også – det må jeg si – sterkt inntrykk å møte de ukrainske soldatene på nært hold.

Det er viktig at støtten til Ukraina gir rask effekt. Vi må samtidig planlegge for leveranser og kapasitetsbygging på lengre sikt. Mange land har bidratt til å etablere kapabilitetskoalisjoner som skal hjelpe til å bygge framtidens ukrainske forsvar. Norge deltar aktivt i koalisjonene for luftvern og kampfly, og i lag med Storbritannia leder vi den maritime koalisjonen, der den ukrainske marinen skal utvikles over tid, samtidig som vi skal sørge for maritim støtte som gir effekt nå.

Jeg registrerer at komiteen anerkjenner nødvendigheten av økt aksept for risiko relatert til forvaltning og gjennomføring av Nansen-programmet. Vi kan likevel ikke la dette være en hvilepute, og må arbeide for å redusere risiko der vi kan. At noe uønsket likevel kan skje, kan vi ikke utelukke. Det er en fullskala krig som pågår, og det arbeides med donasjoner i et høyt tempo.

Økt produksjonskapasitet og hyppigere leveranser er avgjørende for Ukraina, for allierte og for gjennomføring av den foreslåtte langtidsplanen for forsvarssektoren. Regjeringen har tatt en rekke omfattende grep for å understøtte økt produksjonskapasitet i den norske forsvarsindustrien. Det er bl.a. tildelt store kontrakter til Nammo, og det er bevilget milliarder for ytterligere støtte til økt produksjon.

Regjeringens beslutning om å delta i EU-programmet for styrket produksjonskapasitet, ASAP, har også banet veien for en samlet investering på 3 mrd. kr til produksjonskapasitet i Norge. Alle de norske prosjektene fikk støtte i ASAP, tilsvarende en femtedel av de samlede tildelingene. Dette er en betydelig investering som vil styrke Norge og alliertes evne til å støtte Ukraina med forsvarsmateriell.

Norsk støtte til Ukraina er en investering i vår egen sikkerhet. Nansen-programmet legger til rette for at vi kan yte støtte i flere år framover. Situasjonen i Ukraina er svært krevende, og Russland gir ikke opp sine mål. Derfor er det positivt at vi står i lag i Norge om et omfattende og langsiktig støtteprogram til Ukraina. Arbeidet må fortsette, og det må forsterkes.

Statsråd Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim [12:04:06]: Jeg er stolt av at vi raskt fikk på plass Nansen-programmet, og at vi gjorde det sammen som nasjon. Den norske støtten er unik. Den utmerker seg med langsiktighet og forutsigbarhet, som har vært nevnt flere ganger i debatten, og Nansen-programmet er det største bistandsprogrammet i norgeshistorien.

Da jeg for få dager siden møtte finansminister Marchenko, understreket han betydningen av nettopp denne fleksibiliteten i programmet, som bl.a. gjorde det mulig å gi budsjettstøtte fra Nansen-programmet tidligere i år på et tidspunkt hvor statsfinansene var i krise på grunn av forskuttering av militære utgifter. Samtidig ba han meg om å understreke overfor denne sal at den økonomiske situasjonen nå er verre enn noensinne.

Krigen i Ukraina endrer ikke utviklingspolitikkens mål. Vi skal bidra til å bekjempe ulikhet og fremme økonomisk utvikling og velferd gjennom helhetlig innsats. Utviklingspolitikken skal være forutsigbar, langsiktig og mottakerorientert.

Ukraina vil være en del av norsk utviklingspolitikk i lang tid framover. Det betyr ikke at regjeringen glemmer andre deler av verden. Norge skal være en gjenkjennelig samarbeidspartner i utviklingspolitikken. Selv før krigen i Ukraina brøt ut, var ikke verden i rute til å nå bærekraftsmålene. Til tross for at verden akkurat nå er mer polarisert, er bærekraftsmålene en agenda som faktisk forener oss internasjonalt i forståelsen av at vi ikke kan løse utfordringene isolert.

Vi fortsetter kampen mot fattigdom, men geopolitikken endrer også fattigdomskomplekset. Å investere i tiltak som bidrar til en mer stabil verden, har blitt mer aktuelt. Norge fortsetter derfor å være en betydelig bistandsaktør. I 2023 oppfylte vi Stortingets mål om 1 pst. bistand. Statistikken fra OECD over offisiell bistand i 2023 viser at støtten utenom Ukraina, flyktningutgifter og pandemistøtte har vokst i både 2021 og 2022, og estimatene tilsier at utviklingen fortsatte i 2023. Det viser at støtten til Ukraina fra Vesten så langt kommer i tillegg til annen bistand. Vi har altså opprettholdt et høyt bistandsbudsjett også til andre utviklingsland samtidig som Nansen-programmet for Ukraina gjennomføres. Det er jeg stolt av, og jeg vil fortsette å jobbe for det framover.

Ukraina-krigen fikk store globale ringvirkninger. Økte priser på energi og innsatsfaktorer som gjødsel, bidro til mer sult, mer fattigdom og mer nød globalt og særlig i deler av Afrika og Midtøsten. Samtidig med Nansen-programmet vedtok derfor Stortinget som kjent den ettårige ekstrabevilgningen på 5 mrd. kr til utviklingsland særlig rammet av krigens ringvirkninger. Den såkalte sør-pakken ble rettet mot matsikkerhet og humanitær innsats, med vekt på nødhjelp og innsats for flyktninger og internt fordrevne.

At Norge tenker helhetlig også om krigen i Ukraina, blir lagt merke til. Tilbakemeldingene jeg får i internasjonale sammenhenger, er entydig positive – fra både utviklingsland, likesinnede og alliansepartnere. Også for Ukrainas kamp om det såkalte narrativet, er dialogen med land i sør viktig. Det er verdt å merke seg at også Ukraina ser behovet for å drive et meget aktivt diplomati mot land i sør.

Ekstrabevilgningen har bl.a. bidratt til å forebygge matmangel i kommende sesonger i Sahel- og Tsjad-regionen. Den har bidratt til – gjennom WFP – å gi forsikringsordninger overfor framtidige kriser til 2,1 millioner mennesker. Det har bidratt til forhåndslagring av korn i det sørlige Afrika for å hindre akutt nød, via FAO. Vi har også styrket flere humanitære krisefond som kan handle raskt når humanitære behov oppstår. Vi har styrket den humanitære innsatsen til Den internasjonale organisasjonen for migrasjon, IOM, i prioriterte land og støttet FNs arbeid med internt fordrevne.

Nils-Ole Foshaug (A) [12:17:15]: Helt siden krigsutbruddet har Stortinget og regjeringen vært samstemt i sin fordømming av Russlands brutale angrepskrig mot Ukraina og når det gjelder bidrag og hjelp til Ukraina. Hvor lenge krigen varer, hvordan den utvikler seg, eller når den slutter og gjenoppbyggingen av Ukraina kan starte, er det ingen som med sikkerhet kan forutse.

En forutsetning for gjenoppbygging av et demokratisk og fritt Ukraina er at de vinner krigen. Nansen-programmet er det tydeligste grepet Norge har tatt for å hjelpe Ukraina til å komme ut som vinner av denne konflikten. Styrken til programmet er at det er et samlet storting som står bak. Det strekker seg over flere år, og det er nødvendig fleksibilitet i støtten, en støtte som tar utgangspunkt i de ukrainske behovene.

Samtidig er det kritisk nå. Situasjonen i Ukraina er blitt forverret og er svært krevende. Russland er på offensiven og spiser seg sakte, men sikkert framover. Den prekære mangelen på luftvern i Ukraina gjør at Russland kan ramme både sivil og militær infrastruktur, og Russlands brutalitet har som mål å knekke det ukrainske samholdet og motstandsviljen.

I mai 2023 underskrev Norge og Ukraina en femårig intensjonsavtale om parlamentarisk demokratistøtte. Fra 19.– 21. mars i år var det første studiebesøket av parlamentarikere fra Ukraina i Norge. Utenriks- og forsvarskomiteen hadde også møte med dem, og undertegnede fikk delta sammen med delegasjonen på besøk til Nammo på Raufoss.

Under besøket på Nammo fikk våre ukrainske kollegaer en gjennomgang av hvordan produksjonskapasiteten var økt til i dag, og hva den ville bli ved oppbygging av flere produksjonslinjer, både i Norge og i andre land. Det ble stilt spørsmål om hvor lang tid det tar å bygge nye produksjonslinjer. Da svaret var at det kan ta inntil to år, ble det spontant kommentert med en frustrert undertone fra en ukrainsk deltaker: Da er det for sent – vi har ikke to år på oss.

I møte med parlamentarikere fra Ukraina er tilbakemeldingene både gode og tydelige. De forteller oss at Nansen-programmet har vist en langsiktig støtte og vært en inspirasjon for andre land til langsiktige program, og – og det er kanskje det viktigste – at det Norge har lovet, har man levert. Samtidig uttrykker de et sterkt behov for fortsatt mer militær støtte.

Krigen i Ukraina er en kamp for demokratiske verdier og for Europas og vår egen sikkerhet. Vi gjør nå en helt nødvendig styrking av vårt eget forsvar i ny langtidsplan, men krigen kjempes i dag i Ukraina. En gjenoppbygging av Ukraina forutsetter at de vinner krigen, og det er derfor avgjørende nødvendig at både Norge og våre allierte bidrar mer.

Det er kommet flere gode nyheter den siste tiden. EU og flere europeiske land vil nå bidra mer. NATO har lansert sitt Nansen-program, hvis man kan kalle det, og USA har endelig vedtatt en støttepakke til Ukraina. Vår egen regjering har nå meldt at støtten til Ukraina vil økes i år ved å framskynde midler fra Nansen-programmet, og at den i revidert statsbudsjett vil gi et betydelig bidrag til innkjøp av luftvern til Ukraina. I tillegg vil en økning av totalrammen til Nansen-programmet bli vurdert. Dette er svært gode nyheter.

Norge har stått samlet i støtten til Ukraina, og derfor er det godt og solid lederskap når regjeringen nå vil invitere til nye samtaler med partiene på Stortinget om veien videre.

Hårek Elvenes (H) [12:22:09]: Russlands utenriksminister, Lavrov, uttalte i forrige uke at det er bare et Ukraina som tvers igjennom er russisk, som vil være en del av Russland, og de vil snakke russisk. Det er målet, og det er det vi må forholde oss til – et farlig og uforutsigbart Russland med en utenriksminister som har gått fra å være nesten vestligvennlig til nå å være åpent fiendtlig.

Til tross for Ukrainas heroiske forsvarskamp okkuperer Russland 17 pst. av Ukraina, et areal på størrelse med Sveits og Østerrike til sammen. Russlands enorme tap på slagmarken i Ukraina skyldes Ukrainas ukuelige vilje til å kjempe mot invasjonsmakten, og det skyldes militær støtte på 1 300 milliarder og 2 900 milliarder i humanitær støtte fra om lag 50 land.

Uten Vestens militære støtte hadde Ukraina for lengst vært trampet under av Russlands jernhæl og underlagt russisk herredømme. Vi bidrar i solidaritet med Ukrainas befolkning og fordi det sammenfaller med våre egne interesser.

Ukrainas kamp er kampen mot en tiltakende totalitær stormakt, styrt av en tiltakende irrasjonell og skruppelløs diktator, forblendet av etnisk nasjonalisme og sitt eget ettermæle. Få kriger i verdenshistorien har vært tydeligere varslet en invasjonen i Ukraina. Likevel ble Europa tatt på sengen. Krigen satte Europa i sjokk.

Russland er i dag isolert fra store deler av verdenssamfunnet, men vi skal ikke ta for gitt at Russland forblir en pariastat med kun støtte fra sine egne likesinnede totalitære stater. Krigen i Ukraina må ses i en større sammenheng. Det er et angrep på folkeretten og en regelstyrt verdensorden. Regimet i Kreml driver et globalt påvirkningsarbeid, ikke minst mot Afrika, for å få sympati for fortellingen om at Russland er eksistensielt truet av NATO, og at krigen var uunngåelig. Krigen mot en regelstyrt verdensorden fører Russland på mange fronter, ikke bare militært i Ukraina.

For Ukraina er lovnader om støtte viktig, men viktigst er at støtten faktisk kommer. Norge har levert hva vi har lovet, og Norge var et av de landene som var først ute med en langsiktig forpliktelse. I går kveld kom nyheten om at EU-landene har problemer med å oppfylle EUs vedtak om å donere luftvern raskt og i et langt større omfang. Og som det har vært nevnt av flere representanter i debatten, kom nyheten i dag tidlig om at Odessa er rammet av et angrep og ikke har luftvern nok til å beskytte seg selv.

Støtten må komme raskt, og lovnader må holdes, ellers taper Ukraina krigen. Høyre vil at støtten skal økes ut over Nansen-programmets rammer.

Kun Kreml vet hva Kreml tenker om videre militær makt mot andre land. Det vi vet, er at Russland i utenrikspolitikken forbeholdt seg retten til å øve innflytelse og bruke militærmakt i sitt nære utland og til å forsvare den russiske verdenen utenfor Russland, hva det enn måtte være. Det har Ukraina så smertelig fått erfare. Russland må stoppes, ellers vil makt gå foran rett, og flere land vil være utsatt. Vi kan ikke tro ett ord på at Putins appetitt vil stoppe ved Ukraina.

Vi snakker om enorme summer til militær bistand, om lag 40 mrd. kr, slik det kan se ut nå –nesten halvparten av det Stortinget bevilger i et årlig forsvarsbudsjett. Det er store verdier som vi må sørge for kommer der de er tiltenkt, nemlig til det ukrainske folk og ved fronten. Derfor må anerkjente internasjonale organisasjoner med dokumentert leveringsevne benyttes.

Hvor mye av den framtidige våpenstøtten som kan hentes fra vårt eget forsvar, synes uavklart. Det vil naturlig nok være en grense for hvor mye vi kan hente ut fra egne lagre før det går ut over vår egen nasjonale beredskap. Det er regjeringens ansvar å balansere disse to hensyn på en koordinert måte med våre allierte. Uansett vil en stadig større del av donasjonene til Ukraina måtte anskaffes direkte fra forsvarsindustrien.

Ingjerd Schie Schou (H) [12:27:28]: Etter flere dager i Europarådet sammen med folkevalgte representanter fra 46 land var det i forrige uke ett tema som gikk igjen, og det var budskapet: Vi må snakke om fred.

Vi har sett det før. I opptakten til andre verdenskrig og før andre kriger har vi sett at det er forsterkende utsagn om at det nok blir en større krig. Det må motsies ved å snakke frem og opp – det er fred land og folk skal ha.

Det er viktig å si til resten av verden og Ukraina at vi i vårt land står sammen om Nansen-programmet for Ukraina – de utfører forsvar av våre verdier – og for fred i land. Det styrker også programmet at det er innebygd fleksibilitet mellom utbetalingsår og fleksibilitet mellom det som går på sivil og militær støtte. Begge deler er nødvendig. Det er bra og veldig viktig at vi har en bred oppslutning. Det er en styrke i seg selv for Norge og for de land som står sammen om å gi støtte til Ukraina. Det handler om å slå ring om fred.

Russlands ledelse utviser mer og mer uttrykk for et autoritært og despotisk styresett. Det er også slik at Russlands svekkes med en langvarig krig, men det er ikke til å unnslå at dette også kan medføre ustabilitet.

Utfordringene her hjemme ligger i å sikre tilstrekkelig nok norsk kapasitet på forsvarsområdet og produsere nok for å hjelpe Ukraina med militært materiell. Etter press i halvannet år fra Høyre og andre får nå Nammo støtte til å øke produksjonskapasiteten. Det er bra. Norges innsats må også koordineres med andre land, f.eks. Tsjekkia og Tyskland, som vi har utvist samarbeid med.

Det er påpekt av regjeringen at «EU spiller en nøkkelrolle i den internasjonale støtten til Ukraina», og i hele Nansen-programmets levetid er dette tilfellet. Etter redegjørelsen fra utenriksministeren om EU/EØS-situasjonen hører vi at det på en rekke områder, langt utover det EU for Norge sin del var tiltenkt, handler veldig mye om samarbeid og sikkerhet, men også om sanksjoner.

Med denne realiteten bør også regjeringen tilstrebe at Norge blir en del av EUs program for støtte til Ukraina. Norge bør gå i front og påpeke at land som stemmer avholdende om krigen i Ukraina i FNs generalforsamling, viser unnfallenhet for å sikre fred. Ukraina har en lang vei å gå med hensyn til å bekjempe korrupsjon. Det hørte vi senest nå i replikkrunden til utenriksministeren, og fra Høyres side mener vi at regjeringen kunne vært og bør være mer aktive med å sikre at Nansen-programmet ikke utsettes for økonomiske misligheter. Det er hørbart at dette er satt ut – litt populært sagt outsourcet – til noen andre, men det er fortsatt regjeringen som har ansvar for dette. Man må avdekke om Nansen-programmet går til andre ting enn det er tiltenkt. Det handler også om den oppslutningen vi skal ha i Norge om bruk av skattebetalernes penger til å sikre fred, til å kjøpe våpen og til å bidra med militært materiell.

Helt til slutt har jeg lyst til å bemerke at vi i innstillingen også har sagt noe om arbeidet med å oppdatere frihandelsavtalene mellom Norge og EFTA, sånn at Ukraina får de laveste tollsatsene som Norge har innrømmet andre handelspartnere. Dette er i tråd med de forslag som tidligere har vært fremmet i Stortinget. Det er etter Høyres syn uforståelig at Senterpartiet og SV har valgt å prioritere en fortsatt proteksjonistisk norsk landbrukspolitikk framfor en mulighet for Ukraina til å kompensere for noe av bortfallet av handelen med Russland.

Åsmund Aukrust (A) [12:32:38]: I en sak hvor vi er så godt som enige, alle sammen, kunne man tenke seg at det ble en litt kjedelig og innholdsløs debatt. Det synes jeg ikke det har blitt; jeg synes tvert imot det har blitt en veldig god debatt som viser den tverrpolitiske støtten det er i Stortinget for å støtte Ukraina, og hvordan vi alle sammen hele tiden støtter å gjøre mer for det ukrainske folk.

Den 13. desember sto president Zelenskyj på talerstolen her, og jeg synes nesten man kunne se på ham at han da kom rett fra veldig krevende møter i USA og skulle rett videre til veldig krevende møter i Brussel. Her, i det norske Stortinget, var det imidlertid 169 stortingsrepresentanter som sto bak løftet om å stille opp for Ukraina så lenge det var behov for det. Det er ikke bare ganske unikt, det er veldig unikt. Det er noe som ikke kan tas for gitt, og det er veldig viktig at vi tar vare på det. Det synes jeg denne debatten har vist.

La meg så bare komme med en stemmeforklaring. Det er at forslag nr. 1 kommer regjeringspartiene til å stemme for. Det er allerede varslet av statsministeren at vi i revidert nasjonalbudsjett kommer til å forsere midlene for 2024, så det synes vi det er helt fint at vi får synliggjort.

Når det gjelder forslagene nr. 2 og 3 – og i og for seg en del av de andre forslagene som ligger her – er jo det nettopp det vi ønsker å snakke med de andre partiene om. Nansen-programmet er ikke blitt til ved at vi har gjort vedtak i Stortinget, det er blitt til ved at vi har sittet sammen rundt et møtebord. Det har statsministeren nå tatt initiativ til, og jeg synes Kristelig Folkeparti sa det veldig godt i debatten før i dag: at her bør vi som parter sette oss ned og finne sammen til hvordan vi best kan forsterke Nansen-programmet. Der er det vel innkalt til et møte allerede i neste uke mellom alle parlamentariske ledere, og jeg er helt sikker på at man igjen finner fram til den beste norske politikken for forsterket og fornyet kraft rundt Nansen-programmet.

Det er altså grunnen til at vi stemmer mot forslagene nr. 2 og 3, og det samme gjelder også flere av de andre forslagene her, som har mye fornuftig i seg om sivilsamfunn og partnerskap, og det er mye av det regjeringen gjør. Vi synes også det blir for mye detaljstyring i vedtak i et program hvor mye av hovedformålet er nettopp fleksibiliteten som må ligge til grunn.

Utenriksminister Espen Barth Eide [12:35:00]: Jeg vil også takke for en veldig god debatt og mange gode innspill. Jeg er glad for at det er klart at regjeringspartiene også stemmer for forslag nr. 1. På den måten får vi også i salen uttrykt den brede enigheten om at vi skal gjøre mer og øke innsatsen. Så tar vi detaljene i samtalene som da vil begynne, som er i god norsk tradisjon. Det er altså utrolig viktig at vi er et land som har den brede støtten. Det er lovende her og nå, men også for framtiden.

Jeg tok ordet igjen bare for å understreke et par ting i tillegg til dem som har vært nevnt i debatten. Det er et stort fokus på næringsliv. Næringslivet er viktig. Ukraina har et stort potensial for tettere normalt økonomisk samarbeid. Vi bidrar faktisk mer enn man kan se ved første øyekast, via flergiverfond og internasjonale organisasjoner, bl.a. det som heter Verdensbankens garantiinstitutt, som bidrar til å ta ned risiko knyttet til det at man er i krig, men også risiko knyttet til institusjonelle rammeverk. Det har vært samtaler mellom det som heter International Financial Corporation, tror jeg, den europeiske banken for gjenoppbygging og utvikling, EBRD, og norsk næringsliv om hvordan man kan bidra til å støtte opp om dette. En del av de norske pengene går til multilaterale organisasjoner, som igjen legger til rette for det.

Jeg vil også si at det arbeidet vi jobber med for rettsstat, demokrati og så videre, også er en støtte til næringslivet. Også næringslivet trenger klare juridiske rammer for å være trygge på både investeringer og handel med Ukraina. Det er Ukraina for øvrig veldig klar over, og de er veldig opptatt av at de ønsker å tiltrekke seg næringsliv. Det har vært samtaler mellom ukrainske myndigheter på høyt nivå og norsk næringsliv. Mer kan også følge.

Til slutt vil jeg understreke noe jeg synes Elvenes godt satte ord på, og som jeg tror det er greit å ha sagt veldig klart. Det er viktig å ha en tydelig strategisk kommunikasjon på hva vi vil. Vi vil ikke bare støtte Ukraina, vi vil at Ukraina skal vinne, og vi vil at de skal vinne i Ukraina. Den påstanden som Russland prøver å spre hjemme og i deler av verden utenfor Vesten, om at man har noen andre planer for Russland, et slags regimeskifte, er feil. Russland har forbrutt seg mot Ukrainas territorielle suverenitet. Det er den rettsorden vi vil gjenopprette. Hva man eventuelt gjør i det lange løp i Russland, er opp til russerne.

Jeg tror det å tydeliggjøre den strategiske kommunikasjonen er ganske viktig, også for ukrainerne, at vi faktisk støtter dem med et klart formål som sammenfaller med det ikke bare ledelsen, men et samlet, ukrainsk folk er veldig tydelig på: De vil ha Russland ut, og de vil gjenopprette sin territorielle suverenitet, men også sin integritet som suveren stat, og som sådan ønsker de å utvikle demokratiske, moderne styringsformer og bli et vanlig europeisk land. Det er det og intet annet vi hjelper Ukraina med med militær og sivil støtte.

Bengt Fasteraune (Sp) [12:38:21]: Det har gjennom debatten kommet flere ytringer som innebærer detaljerte føringer for bruk av selve Nansen-programmet, og det gjenspeiler seg også i forslagene, fra både SV, Rødt og Venstre. I tillegg spør Høyre om staten bør detaljstyre børsnoterte selskaper, og det er jo et evig spørsmål for Fremskrittspartiet dette med dobbel bokføring av forsvarsmateriell.

Intensjonene bak Nansen-programmet er langsiktighet, forutsigbarhet og fleksibilitet. Jeg synes at innspill er særdeles bra, og jeg synes dette har vært en god debatt. Men det er jo derfor regjeringen nå inviterer til nye samtaler når det gjelder både rammer og ikke minst retning for Nansen-programmet, hvor disse innspillene kan være en del av den diskusjonen.

Jeg synes det er viktig at Stortinget bidrar gjennom denne prosessen ved å unngå detaljstyring og støtte fleksibiliteten i programmet. For kanskje det viktigste i tillegg til rammer og størrelse er den fleksibiliteten man har til å gjøre de rette tingene når utfordringene oppstår der og da.

Hårek Elvenes (H) [12:39:58]: Det var representanten Fasteraune som fikk meg til å ha et lite innlegg. Jeg tror nok han ikke helt la godviljen til da han lyttet til mitt spørsmål til ministeren i replikkordskiftet. Vi har jo en forsvarsindustri primært for – i hvert fall der staten er hovedeier – å ivareta nasjonale beredskapshensyn. Så er en del av denne forsvarsindustrien, bl.a. Kongsberg, børsnotert. Det kan være hensyn som drar i hver sin retning. Et sånt selskap kan tilfredsstille eiernes krav til avkastning, men vi er langt fra å oppfylle våre nasjonale beredskapshensyn.

Jeg har merket meg at forsvarsministeren har tenkt høyt i offentligheten rundt de motsetningsforholdene som der kan opptre, og vi skal ikke se bort fra at framover kan slike kolliderende hensyn bli mer tydelige enn det de faktisk har vært. Da har staten, både som eier og staten som ansvarlig for nasjonens beredskap og sikkerhet, et ansvar med hensyn til å veie disse to hensynene opp mot hverandre og faktisk prioritere hva som skal gå foran. Så mitt spørsmål fra replikkordskiftet står fortsatt fast: Hvordan vil statsråden – i hvert fall i sitt lønnkammer, jeg har forståelse for at det ikke er alt ministeren kan tenke høyt om – forholde seg til en slik mulig konflikt, der to hensyn faktisk ikke går sammen og nasjonens beredskapshensyn i verste fall kan bli nedprioritert? Så til representanten Fasteraune: Det var mitt resonnement.

Ingrid Fiskaa (SV) [12:41:55]: Då vil eg gjerne også takka for ein god debatt og for den samla støtta til Ukraina, som både denne debatten, komitéinnstillinga og Stortinget elles viser. Eg vil takka for at det iallfall i denne saka er eit breitt fleirtal som støttar ein internasjonal rettsorden, der siviliserande reglar dempar og motverkar den sterkaste sin rett. Det er i vår alles interesse.

Så får ikkje vi i SV gjennomslag for alle forslaga våre her i dag, der me vil gå vidare i vår solidaritet med Ukraina, bl.a. med gjeldslette og med ei sterkare støtte til sivilsamfunn. Men eg ser fram til den vidare dialogen som regjeringa har signalisert at dei vil ha her i Stortinget om både omfanget og innretninga av Nansen-programmet.