Ine Eriksen Søreide (H) [10:09:31] (komiteens leder): Jeg vil begynne med å takke utenriksministeren for en bred og omfattende redegjørelse på tirsdag. Jeg deler mye av analysene og vurderingene som gis.

Den sikkerhetspolitiske situasjonen vi står i, krever at vi realitetsorienterer oss. For det første: Den uroen og uforutsigbarheten vi opplever, er ikke forbigående. Dette er den nye normalen, og vi kommer ikke til å klikke tilbake til en slags normalsituasjon bare det går litt tid.

For det andre: Kriser og konflikter kommer nå sjeldnere alene eller kan ses i isolasjon. De forsterker effekten av hverandre, og geopolitikk spiller stadig sterkere inn. Geografisk avstand gir ikke lenger trygghet. Konsekvensene av kriger, klimaendringer og politisk uro treffer oss og våre interesser raskere og tydeligere enn før.

For det tredje: Verdien av alliansene og samarbeidene vi har, blir større, og vi må investere mer i dem. Kort fortalt kan man si at kostnaden ved utenforskap og alenegang øker.

For det fjerde: Det forpliktende internasjonale samarbeidet er under betydelig press, og det er framgang for aktører som vil rive ned den internasjonale rettsordenen, endre sikkerhetsarkitekturen og de felles spillereglene som ikke bare vi, men strengt tatt alle land er helt avhengig av.

For det femte: Nordområdenes strategiske betydning øker, og det har direkte konsekvenser for oss. Når Sverige og Finland nå kommer med i NATO, blir Norge et enda viktigere mottaksområde for allierte forsterkninger. Det vil øke oppmerksomheten om Norge i det russiske strategiske narrativet, og det betyr at Russland og Kina – der Russland tidligere har klart å holde Kina litt på avstand i Arktis – nå har et samarbeidsforhold som velter så mye i Kinas favør at vi også kan forvente et større kinesisk fotavtrykk i nord.

For det sjette: Vårt forhold til Russland er varig endret og har vært det siden anneksjonen av Krym i 2014, da Russlands krig mot Ukraina begynte, før den ble intensivert med en fullskala strategisk overfallskrig for to år siden. Det er behov for en ny russlandspolitikk.

For det sjuende: Trusselbildet mot Norge er i endring og blir mer komplekst. Etterretningstjenesten beskriver det veldig tydelig og utfyllende i Fokus 2024, og det må vi også ta konsekvensene av.

Til sist: Når halvparten av verdens befolkning går til valg i 2024, og det flere steder er et oppsving for krefter som ønsker en mer polarisert, isolasjonistisk og transaksjonell politikk, må vi være forberedt på at det politiske landskapet rundt oss vil se annerledes ut når dette året er over.

Analysene vi gjorde i stortingsmeldinga om multilateralt samarbeid i 2019, mener jeg bare har blitt mer aktuelle, og jeg vil nesten si dessverre. La meg kort gjenta hovedutfordringene mot det multilaterale systemet.

Det ene er at vi ser en maktforskyvning i verden som gjør at europeisk og amerikansk makt relativt sett blir svakere. For det andre er det stadig flere land som velger å løse problemer enten seg imellom, altså direkte mellom to land, eller i aller verste fall alene. Det tredje problemet vi opplever, er at de liberale normene, verdiene og rettighetene både svekkes og utvannes. Det gjelder ikke bare i land langt unna – det gjelder også i land i vår umiddelbare nærhet. Det fjerde poenget er at ulikheten internt i land øker motstanden mot globalisering, som man har sett over tid, og ikke minst institusjonene, som globaliseringen er en viktig del av. Det siste poenget jeg vil nevne i denne sammenheng, er manglende legitimitet og representativitet i det internasjonale systemet. Det vil aldri være sånn at man klarer å unngå at f.eks. Sikkerhetsrådet preges av den politiske situasjonen, men reform av Sikkerhetsrådet kunne bidratt til å øke legitimiteten og effektiviteten, f.eks. ved at Afrika fikk et fast sete.

Vi definerte også det forpliktende internasjonale samarbeidet som Norges fremste utenrikspolitiske interesse. I dag står vi overfor to kriger som dessverre er omdreiningspunkter for svært mye av den utenrikspolitiske situasjonen. I Ukraina viser Russland ingen tegn til å endre sine strategiske målsettinger, som dypest handler om imperialisme, revisjonisme og frykten for demokrati. Omstillingen til en krigsøkonomi gjør at Russland nå reproduserer våpen og ammunisjon i et betydelig tempo, som overgår vår evne til å hjelpe Ukraina. Russland bruker opptil 20 000 artillerigranater i Ukraina hver eneste dag.

Som jeg tok opp med forsvarsministeren i forrige uke, og med utenriksministeren i går, mener jeg det er veldig viktig at Norge nå slutter seg til det tsjekkiske initiativet for å skaffe Ukraina 800 000 artillerigranater fra utenfor Europa. Dette haster. Jeg håper at regjeringa nå tar et skritt fram og stiller seg sammen med mange av våre allierte. Det vil være et veldig viktig signal, men det vil også være en livsviktig, konkret støtte. De sivile lidelsene er store – og fortsetter. Krigen kan når som helst slutte, dersom Russland legger ned våpnene og trekker seg ut av Ukraina.

I Midtøsten fortsetter den enormt dramatiske utviklingen med betydelig risiko for både politisk og militær spredning. Etter Hamas’ fryktelige terrorangrep 7. oktober hadde Israel en klar rett til å forsvare seg, men like klar som denne retten er også plikten til å opptre innenfor krigens regler. Det gjør ikke Israel nå. Plikten til å skille sivile og militære mål fra hverandre, til å beskytte sivile og til å handle forholdsmessig overholdes ikke. Nødhjelp må slippes inn. Den humanitære situasjonen på Gaza er katastrofal, og tallene viser at over 70 pst. av de over 30 000 drepte er kvinner og barn. Det kan ikke fortsette. Heller ikke Hamas forholder seg til krigens regler. Bevisene på tortur og grove overgrep er mange og forferdelige, og Hamas må umiddelbart og uten vilkår slippe fri de rundt 120 gislene de fortsatt holder, og slutte å skyte raketter inn mot Israel.

Høyre har støttet regjeringas beslutning om ikke å kutte støtten til UNRWA. Det ville bare bidra til å gjøre den humanitære situasjonen på Gaza enda mer prekær. Samtidig må FN vise full åpenhet om etterforskningen av UNRWA-ansatte som skal ha deltatt i terrorangrepet, og regjeringa må bidra til full åpenhet om de gjennomgangene som gjøres av UNRWA akkurat nå.

Risikoen for spredning er overhengende. Iran, Russland og Nord-Korea spiller alle svært negative roller. Selv om ingen skulle ønske en spredning av konflikten, kan det likevel fort skje som følge av feilvurderinger og manglende kontroll på proxyer. Det er helt nødvendig med en våpenhvile.

Når situasjonen er så dramatisk som den er nå, er det også avgjørende å holde hodet kaldt og bidra til tenkning om tida etter krigen. Hvor usannsynlig det enn kan virke nå, er tostatsløsningen innenfor 1967-grensen det eneste som kan gi både israelere og palestinere trygghet. De israelske bosettingene er i strid med folkeretten, og den stadige utvidelsen av dem med nye tillatelser gjør både situasjonen mer anspent og vanskeliggjør en sammenhengende palestinsk stat.

Jeg vil gjenta noe et bredt flertall skrev i innstillinga om mulige sanksjoner mot Israel, og som jeg mener det er viktig å understreke. Flertallet skriver at det er flere som forsøker «å sidestille konfliktene i Ukraina og Midtøsten og å tegne et bilde av dobbeltmoral hvis konfliktene behandles ulikt.» Man skriver videre:

«Konfliktene er svært forskjellige og har svært ulikt opphav. Ukraina forsvarer sin territorielle integritet mot en aggressor som har som mål at staten Ukraina skal slutte å eksistere. Den nåværende krigføringen i Gaza er utløst av et brutalt terrorangrep på Israel utført av terrororganisasjonen Hamas, som har som mål at staten Israel skal slutte å eksistere.»

Selv om det, som utenriksministeren helt riktig påpeker i redegjørelsen, er en økende tendens til at Vesten beskyldes for dobbeltmoral i flere spørsmål, mener jeg at bildet er langt mer nyansert enn det mange ønsker å framstille det, og vi må heller ikke la det bli en slags selvoppfyllende profeti.

Utenriks- og forsvarskomiteen var for to uker siden på et veldig vellykket besøk i Sør-Afrika og Mosambik. Særlig Sør-Afrika er interessant i en geopolitisk kontekst og er et av landene som har stemt avholdende i FN når spørsmål knyttet til Ukraina og fordømmelse av Russland har vært oppe. Samtidig har de tatt folkemordanklager mot Israel til ICJ, Den internasjonale domstolen. Det er mye som kunne vært sagt om erfaringene vi gjorde oss i møter med våre motparter og andre aktører, men én observasjon mener jeg det er viktig å ta med seg.

Sør-Afrika er et eksempel på et av mange land der Russland og Kina forsøker å få et sterkere fotfeste, for å få landet med på sitt ønske om å fylle det internasjonale samarbeidet med et annet innhold, som ikke er i tråd med de verdiene og normene vi bygger det internasjonale samarbeidet på. Sør-Afrika var også en pådriver for å utvide BRICS, som etter det nylig avholdte toppmøtet nå også består av land som De forente arabiske emirater, Iran og Egypt. Sammen med den russiske og kinesiske innflytelsen i BRICS, som to av de opprinnelige landene, kan denne utvidelsen bidra til å dra land som Sør-Afrika i retning av et tettere samarbeid med land og regimer som går i autoritær retning.

Grunnen til at jeg nevner det, er følgende: Enten det gjelder Sør-Afrika eller andre land som inngår tettere samarbeid med Russland, Kina og Iran, må poenget for oss og de andre nordiske og europeiske landene være å engasjere oss og ikke la Russland, Kina og Iran få fylle rommet og øve innflytelse politisk, økonomisk og militært. For oss som har forpliktende internasjonalt samarbeid som vår viktigste utenrikspolitiske interesse, som er helt avhengig av folkeretten og felles kjøreregler for internasjonal handel, vil det være en veldig dårlig strategi ikke å bruke krefter på å engasjere oss med disse landene og på å reformere og styrke systemet.

NATO er bærebjelken for vår sikkerhet, og det er uten tvil sånn at når Sverige og Finland nå kommer med i NATO, vil det også styrke vår sikkerhet. Det vil styrke europeisk og alliert sikkerhet. I komiteen ser vi fram til å reise nordover neste uke for å delta og se på øvelsen Nordic Response, som er en viktig manifestasjon av hvordan samarbeidet framover kommer til å bli.

Som regjeringa selv skriver i budsjettproposisjonen, er samarbeidet i NATO selve grunnlaget og ryggraden, men at EU med sine virkemidler, bl.a. knyttet til krisehåndtering, er et supplement uten å være en erstatning for NATO, og utfyller ulike roller. Det er også grunnen til at det er veldig viktig for Høyre å markere at det samarbeidet vi nå har med EU, kunne vært enda mer utfyllende, kunne vært enda sterkere, dersom vi hadde vært medlem.

Norsk utenrikspolitikk begynner i Europa, som utenriksministeren også sa – det tror jeg de fleste norske utenriksministre opp gjennom tidene har ment – men samarbeidet er i ferd med å endre karakter, og det blir mer krevende å være utenfor. Vi hadde et møte med den belgiske ambassadøren knyttet til det belgiske EU-formannskapet, som pågår akkurat nå. Han peker særlig på poengene knyttet til strategisk autonomi og motstandsdyktighet, fokus på økonomisk politikk, mindre avhengighet av Kina, særlig for kritiske mineraler, og en fordypning av det indre marked, fordi det indre marked i dag ikke er helt modernisert og tilpasset oppgavene. Det mener jeg vi må ta på stort alvor. Det betyr at den trenden som allerede er i EU nå – med raskere omstilling, dypere samarbeid, tettere integrasjon – bare kommer til å akselerere, og kostnaden ved å stå ute blir selvfølgelig enda mye større.

Som jeg har påpekt et par ganger, er det veldig interessant å lese EU-delen i redegjørelsene til utenriksministrene i denne regjeringa. Jeg får av og til følelsen av at det er et lite rop om hjelp fra Europa-avdelingen i Utenriksdepartementet, der de påpeker hvor godt samarbeidet er, og hvor bra det må være. Det viser at man kanskje kunne reflektere over ideen om at fullt medlemskap på et tidspunkt kanskje kunne være noe.

Det er mange glemte konflikter i verden, eller konflikter som i alle fall ikke har så stor oppmerksomhet. I disse dager tror jeg det er verdt å låne oppmerksomhet både til det som skjer på Haiti, til det som skjer i Myanmar, og til det som skjer i Sudan. Det er både store konflikter, store flyktningstrømmer og store humanitære lidelser. Det er noen som mener at Norge ikke skal drive med freds- og forsoningsarbeid, og at det er noe vi kan overlate til andre. Jeg er dypt uenig i det. Vi må selvsagt vurdere hvordan vi skal bruke ressursene våre klokest mulig, men det at vi har den rollen vi har, der parter stoler på oss, gjør at vi kan legge til rette i forhandlinger. Det betyr ikke at det alltid lykkes, men det betyr at vi i alle fall har en mulighet til å bidra positivt. La meg understreke: Det ligger mye sikkerhetspolitisk kapital i vår freds- og forsoningsinnsats.

Det siste jeg ville nevne i denne sammenheng, er at noe av det vi bruker aller mest penger på utenrikspolitisk, er bistand. Vi har tidligere etterlyst – og jeg vil gjerne at utenriksministeren tar det med seg tilbake til regjeringa – at vi får jevnlige utviklingspolitiske redegjørelser i Stortinget. Den siste som hadde en utviklingspolitisk redegjørelse, var Nikolai Astrup, da han var utviklingsminister. Med tanke på hvordan bistanden endrer seg, hvordan samarbeidene endrer seg, mener jeg det er viktig at Stortinget er både engasjert i, informert om og kan mene noe om retningen til utviklingspolitikken.

Åsmund Aukrust (A) [10:24:55]: Takk til utenriksministeren for en svært god redegjørelse.

I en tid med store internasjonale spenninger er det viktigere enn på lenge at vi diskuterer internasjonal politikk. Vi står overfor mange dilemmaer, og dem er det viktig at vi diskuterer mellom partiene, både der vi er enige, og der vi er uenige, og ikke minst hva den internasjonale situasjonen får å si for Norge.

Russlands fullskalainvasjon av Ukraina er nå inne i sitt tredje år. Krigen begynte da Russland annekterte Krym for ti år siden. Moskva fører en utslettelseskrig i den hensikt å fjerne Ukraina som selvstendig stat og nasjon.

Vi kan aldri tillate oss at krig i Europa blir en ny normalitet. Vi må fortsette å bli opprørt, sinte og lei oss over de forferdelige lidelsene som foregår midt i Europa. Så må vi gjøre det vi kan for å få stoppet krigen. Ukrainerne skal vite at Norge står på deres side så lenge de har behov for det – politisk, militært og humanitært. Det er en stor verdi i Norge at vi fortsatt er enstemmig i vår støtte til Ukraina. Det er nok å se på land rundt oss, eller til USA, hvor bildet er et helt annet.

Det sterke fellesskapet vi har i Norge, må vi ta vare på, for det er dessverre ingenting som tyder på at Putins ambisjoner for Ukraina har endret seg. Fra Arbeiderpartiets side har vi derfor forberedt oss på at denne krigen dessverre vil kunne vare lenge. Vårt mål er at vi gjennom Nansen-programmet gir mest mulig effektiv og fleksibel støtte til Ukrainas forsvarskamp, slik at ukrainerne kan avslutte krigen på sin måte. Det betyr at vi hele tiden vurderer på hvilken måte vi best kan støtte dem. I fjor økte vi f.eks. vår militære støtte utover det som opprinnelig var planlagt. Vi må hele tiden se på på hvilken måte vi best kan støtte dem.

Vår støtte til Ukraina handler først og fremst om solidaritet, men det handler også om egeninteresse. Hvem vet hvem som er neste land dersom Ukraina ikke vinner sin frihet? Vi er også en nabo av Russland, og det er det samme Russland som vi er nabo med, som hver eneste dag tar liv på bakken i Ukraina. Derfor må vi hele tiden diskutere hvordan den sikkerhetspolitiske situasjonen påvirker oss her hjemme. For å sikre trygghet og fred for det norske folk er dette stortingets aller viktigste oppgave. Noe av det aller viktigste vi kan gjøre for å beskytte vår egen sikkerhet, er å støtte ukrainernes forsvarskamp, men i tillegg må vi investere mye mer i vårt eget forsvar. Jeg er glad for at regjeringen har tatt initiativ til et forsvarsforlik mellom alle partiene for å få til et stort løft.

Så er jeg glad for at vi også forsterker NATO-samarbeidet vårt, for uansett hvor mye penger vi bruker i Norge, er styrken i vårt forsvar det kollektive forsvaret – at NATO-land forsvarer hverandre. Akkurat nå, i dag, er statsministeren vår på øvelsen Nordic Response i Alta sammen med den finske presidenten. Det er historisk, på flere måter. Ikke bare er det den første utenlandsturen til presidenten i Finland etter at han ble president, det er også den første store internasjonale øvelsen som Finland er med på som NATO-medlem. Finland – og veldig snart Sverige – inn i NATO styrker både norsk og nordisk sikkerhet. De forsvarer oss, og vi forsvarer dem. Når NATO til våren markerer 75 år, har alliansen aldri vært så viktig og aktuell som det den er nå.

Krigen i Gaza går inn i sin sjette måned – snart et halvt år som har vært et helvete på jord. To millioner mennesker er sperret inne på et veldig lite areal. Det er ingen steder å gjemme seg, ingen steder å flykte. Det er ikke mulig å ta inn over seg hva slags lidelser Gazas befolkning nå gjennomgår. Én ting er bombene og krigføringen, som har tatt rundt 30 000 liv. I tillegg har mangelen på mat, strøm og medisiner ført til en total humanitær kollaps, som har ført til lidelser som mangler sidestykke i moderne historie.

FNs generalsekretær António Guterres har rett når han sier at Gaza har blitt verdens største gravplass for barn. Dette kan ikke verden leve med, og det gjør heller ikke Norge. Jeg er stolt av at Norge hele veien har vært et ledende land for å gjøre det vi kan for å få stoppet krigen, for å få løslatt gislene og for å få humanitær hjelp inn. Her teller hver dag, hver time. Norge var det første vestlige landet som fordømte blokaden, og vi var det første landet som krevde våpenhvile. Vi har vært et land som hele tiden har sett etter hva mer vi kan gjøre for å komme dit vi ønsker oss.

Norge er et land som snakker med alle parter, og som hele tiden har sett etter initiativer hvor vi kan spille en rolle – en rolle vi ikke skal spille for vår egen del, men for palestinernes skyld. Jeg er veldig glad for at utenriksministeren har kommet i havn med et iherdig arbeid med at palestinerne skal få sine rettmessige skattepenger. Det hindrer en total kollaps også på Vestbredden. Sannheten er at om ikke Norge hadde gjort dette arbeidet, er det ikke sikkert at noen andre land hadde gjort det. Det står ikke en kø av land som kan gjøre den samme jobben som det Norge gjør.

Nettopp fordi vi i Midtøsten er et land som lyttes til og har kontaktflater i alle leirer, har vi muligheten til å være med og utrette noe. Det gir muligheter, og det gir store forpliktelser – forpliktelser om å lede vei både nå i denne akutte krisen og i den lange jobben med å få dette over i et politisk spor. For også i denne akutte krisen er det viktig å huske hva som er det grunnleggende problemet, nemlig okkupasjonen. Jeg er glad for at utenriksministeren så tydelig i dag adresserte dette ved å komme med en offisiell norsk frarådingspolitikk mot næringsaktivitet på okkupert jord – et tydelig og viktig signal om at okkupasjonen er ulovlig, og at vårt hovedmål med vårt Midtøsten-engasjement er en palestinsk stat.

Vi lever i en tid hvor det er veldig mange steder på kloden som brenner samtidig, steder som ikke får den oppmerksomheten de fortjener. I Iran møtes kvinner som demonstrerer, med vold og drap. I Sudan foregår en av Afrikas verste katastrofer noensinne, med millioner av mennesker på flukt. I Belarus møtes den politiske opposisjonen med arrestasjoner og drap. I Rødehavet skytes det mot skip fra houthi-militsen. Og i Vest-Sahara er situasjonen totalt fastlåst, og det er få framtidsutsikter for å få avsluttet okkupasjonen.

Listen kunne dessverre vært så mye lengre. Norge skal være et land som bryr seg langt utover våre egne landegrenser. I Arbeiderpartiet har vi et bankende hjerte for internasjonal solidaritet, for kamp mot fattigdom, for likestilling og kvinners rett til å bestemme over egen kropp, mot klimaendringene og for rettferdig fordeling av verdens ressurser. Utviklingspolitikk handler om solidaritet, men det handler også om sikkerhet. Det er en internasjonal verdikamp. Russland og Kina er aktive overfor det globale sør. Bryr ikke vi oss om verden utenfor Vesten, vil vi miste dem på den internasjonale arenaen. Det vil skade også oss selv.

Jeg er glad for at Norge og regjeringen fører en aktiv og modig utenrikspolitikk som står opp for folkeretten og internasjonalt samarbeid, og som fordømmer brudd på folkeretten, både når det skjer langt unna oss, og når det skjer nær oss. Norge skal være et land som bruker alle anledninger til å gjøre verden til et bedre sted og til å forsvare våre verdier, gjennom FN, internasjonalt samarbeid, bilateralt gjennom land og med allianser med sivilt samfunn.

La meg avslutte med å si at den internasjonale situasjonen påvirker oss alle sammen her i Norge, men den påvirker ganske mange i Norge ekstra mye: de ukrainske flyktningbarna som hver dag er redde for faren sin, som de har ved frontlinjen, de norsk-palestinske familiene som hver dag venter på livstegn fra sine på Gaza, norsk-iranske kvinner som ser sine medsøstre bli drept i kamp, norske jøder som utsettes for mer hat og hets, og norsk-kurdisk ungdom som ser hvordan IS har ødelagt deres hjemland. Til alle som bor i Norge og som er redde for sine nærmeste i et annet land, skal vi si: I Norge er dere trygge, i Norge tar vi vare på hverandre, og vi er der når dere trenger det som mest. Det trygge norske fellesskapet skal være en skulder å gråte på og en hånd å holde i når hverdagen, telefonene og tv-bildene ikke er til å holde ut.

Bengt Fasteraune (Sp) [10:33:53]: Jeg vil takke utenriksministeren for en god redegjørelse.

Med krig i Europa, demokratisk tilbakegang og spente forhold mellom Kina og USA står vi overfor de største endringene i det internasjonale landskapet siden andre verdenskrig. Krigen har ført Russland og Kina tettere sammen, både Iran og Nord-Korea bidrar også betydelig til Russlands krigføring, interessekonfliktene mellom autoritære stater og Vesten har blitt tydeligere, og den internasjonale rettsordenen svekkes. Samtidig bidrar borgerkriger, væpnede konflikter og klimautfordringer til en mer ustabil og uforutsigbar verden.

Her hjemme har sikkerhetsutfordringer på tvers av sektorer fått større oppmerksomhet, og skillet mellom samfunnssikkerhet og statssikkerhet viskes ut. Krigen i Ukraina vil ha langsiktige følger for hvordan vi forstår verden omkring oss. Det russiske angrepet er et angrep på demokrati og frihet. For Norge har det vært viktig å vise støtte til det ukrainske folket. Konflikten i Ukraina kan bli langvarig, og landet er avhengig av internasjonal støtte for å stå imot russisk aggresjon. I denne prosessen er Norges bidrag svært viktig.

For et år siden vedtok Stortinget en historisk støttepakke til Ukraina. Nansen-programmet hjelper Ukraina med å forsvare sitt folk og sitt territorium mot de russiske angrepene og bidrar til at Ukraina kan opprettholde kritiske samfunnsfunksjoner. Den enstemmige oppslutningen på Stortinget gjør at flere land ser til Norges Nansen-program som en modell til etterfølgelse. Det opplever jeg tydelig når vi reiser rundt omkring i verden.

Utenriksministeren understreket at Russlands folkerettsstridige angrep mot Ukraina er og forblir Norges største sikkerhetspolitiske utfordring. Vårt sikkerhetspolitiske handlingsrom er svært knyttet til vår strategiske posisjon i nord, en posisjon som i stor grad er bestemt av en maktpolitisk struktur der NATO, USA, EU og Russland utgjør de viktigste tyngdepunktene. Jeg vil understreke at også utenrikspolitikken handler om å ivareta våre nasjonale interesser – ikke i strid med andre, ikke som isolering eller proteksjonisme, men i dialog og samvirke med andre. I en tid da Norges sikkerhetspolitiske situasjon preges av et bredere og mer sammensatt risikobilde, understrekes behovet for å stå sammen med våre partnere og våre allierte.

NATO er, som beskrevet mange ganger i denne sal, en hjørnestein i norsk sikkerhetspolitikk. Slik har det vært siden etableringen av forsvarsalliansen i 1949. Nå har Russlands krigføring og en endret trusselsituasjon også ført Finland og Sverige inn i alliansefellesskapet NATO. Norden har et felles verdigrunnlag og en kultur som binder oss sammen. For Norge vil et finsk og et svensk NATO-medlemskap i en enda større grad enn i dag muliggjøre et langt tettere og bedre forsvarssamarbeid.

Russlands krigføring får konsekvenser i våre umiddelbare nærområder. Det norsk-russiske samarbeidet er på et minimum. I svalbardpolitikken får det kjølnede forholdet mellom Russland og Vesten konsekvenser for Arktisk råd, hvor Norge i år har formannskapet. Arktisk råd har i en årrekke vært den viktigste samarbeidsplattformen i den arktiske regionen. Vi trenger multilateralt samarbeid for bl.a. å bekjempe klimaendringer. At samtalen også her er satt til et minimum, er svært dårlig nytt for samarbeidet i Arktis, og kan få konsekvenser.

Også norsk handelspolitikk har i økende grad blitt sikkerhetspolitikk. Norge sitter på viktige ressurser, og i forholdet til Europa står energi sentralt. Det er her svært viktig med gode avtaler for norsk handelspolitikk. Å ivareta norske næringsinteresser gjennom effektive frihandelsavtaler gir både forutsigbarhet og gode rammebetingelser. Likeledes skal vi sørge for nasjonal beredskap og sikre nasjonale interesser.

I dette vil jeg også trekke fram norsk Kina-politikk. Norsk Kina-politikk skal, som utenriksministeren understreker, være tuftet på våre interesser og ikke minst våre verdier. Ofte samsvarer disse med europeiske interesser og verdier, men det er likevel helt nødvendig å ha dialog og samarbeid med Kina om utviklingen i internasjonal politikk og global økonomi. I dette arbeidet er det viktig at Norge understreker behovet for en verdensorden basert på folkeretten og respekt for menneskerettighetene. Samtidig preger den stadig større polariseringen og konkurransen mellom USA og Kina også Norges forhold til kinesiske myndigheter. Vi ser at sikkerhetspolitikk, energipolitikk og handelspolitikk veves stadig tettere sammen.

Den akutte situasjonen i Gaza er en eskalering i den langvarige konflikten mellom Palestina og Israel. Bilder og beretninger fra bakken i Gaza maler et dystert bilde av de enorme lidelsene blant den palestinske befolkningen, samtidig som det israelske samfunnet fortsatt er i sjokk etter at 1 100 mennesker ble brutalt drept og hundrevis tatt som gisler etter Hamas’ brutale angrep. Mange av gislene vet man nå ikke hvordan har det i Gaza, og man må intensivere arbeidet for å få gislene ut. Norges stemme er tydelig. Vi krever våpenhvile og respekt for humanitærretten. Vi må gjøre alt vi kan for å bidra til å få slutt på stridighetene mellom partene og få inn humanitær bistand for å lindre den katastrofale situasjonen i Gaza. Det viktigste, det absolutt viktigste, er nå å sørge for at det blir våpenhvile og en stans i krigshandlingene, og for humanitær hjelp til Gazas befolkning.

På lang sikt mener vi kun en tostatsløsning vil kunne sikre en langsiktig og bærekraftig fred og skape trygghet for både israelere og palestinere. I dette arbeidet er det viktig med dialog. Norge har tette bånd til partene i den pågående konflikten – et handlingsrom vi må bruke til å bidra for å finne gode løsninger, et handlingsrom som helt sikkert kan være komplisert i hverdagen, med den intensive konflikten vi ser nå. Likevel mener vi dialog er den eneste måten å få til forhandlinger på som kan bedre situasjonen på bakken i Gaza.

Ukraina-krigen har også store globale ringvirkninger. Økte priser på energi og innsatsfaktorer som gjødsel bidrar til mer sult, mer fattigdom og mer nød globalt. I Midtøsten er det en reell frykt for at krigen mellom Hamas og Israel kan spre seg. Det er alvorlig. Ulikheten i verden øker. Flere mennesker er på flukt, og sammen med mer ekstremvær rammer krig og konflikt matsikkerheten i mange av verdens fattigste land. I dette bildet ser vi en sikkerhetspolitisk utfordring som stadig knyttes tettere sammen med spørsmål relatert til fattigdom og utvikling.

I skjæringspunktet mellom utviklingspolitikk og sikkerhetspolitikk opplever vi at noen har interesse av å skape et inntrykk av at Vesten står mot resten, at USA, Europa og også Norge opererer med doble standarder, eller at kriser og konflikter andre steder i verden ignoreres. At våre motparter fyrer opp under denne mistilliten, er alvorlig, det må vi stå imot.

La meg presisere: Det er en fanesak for Norge nå, og det har vært det i lang tid, å forvalte folkeretten uansett hvem som bryter den. Vi arbeider stadig for å styrke folkeretten og den internasjonale rettsordenen – et arbeid som krever kunnskap, integritet og en langsiktig horisont, også når de nære ting påvirker oss med en voldsom kraft. Norge har tradisjon for å være brobygger. Vi blir av mange oppfattet som en nasjon med et genuint ønske om å fremme felles standarder og regelverk som løfter fram gode løsninger. Dialog og forsoningsarbeid står sentralt i vår politikk. At Norge nå får ta del i å jobbe sammen med G20-landene for gode løsninger innen internasjonal økonomi, klima, miljø, energiomstilling, kampen mot fattigdom og sosiale ulikheter, og globale helsespørsmål, vitner om at Norge har tillit på den internasjonale scenen. Denne tilliten skal vi ta vare på og bruke godt, og fremme dialog i en tid preget av rivalisering og konflikt.

Jeg vil avslutte med det utenriksministeren sa i sitt innlegg:

«Vi er geografisk plassert langt mot nord i en ytterkant av verden. Fra en satellitt i verdensrommet vil Norge ved første øyekast fortone seg som en liten stripe land like under Nordpolen. Legger vi til havområdene derimot, vil vårt geografiske avtrykk fortone seg helt annerledes. Etter noen målestokker er vi da den 13. største nasjonen i verden. Vi er på tjuetallet et sted på listen over verdens største økonomier. Og vi er altså nå Europas største eksportør av energi. Vi eier et av verdens største statlige investeringsfond med investeringer i nær 9 000 selskaper i over 70 land.»

Det gir oss en internasjonal tyngde og internasjonal oppmerksomhet og med det utenrikspolitisk gjennomslagskraft. I tillegg er vi en nasjon som er opptatt av å bygge vårt samfunn på demokratiske verdier, fellesskapsløsninger, utjevning av sosiale og geografiske forskjeller og nasjonal kontroll over viktige ressurser. Skal man ha troverdighet og integritet, er det viktig at vi som nasjon etterlever de standarder vi er opptatt av og fremmer på den internasjonale arena.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:44:13]: Aller først vil jeg takke utenriksministeren for redegjørelsen. Selv om jeg er svært uenig i Norges prioriteringer og vår globale tilstedeværelse generelt, er det interessant å lytte til utenriksministerens prioriteringer og ikke minst til narrativet. Det var interessante betraktninger, og han anskueliggjorde Norges selvbilde.

Jeg har gjentatte ganger fra denne talerstolen gått i rette med alle dem som har hevdet at norsk utenrikspolitikk ligger fast. Jeg er derfor glad for at utenriksministeren for første gang påpeker at i en verden i kontinuerlig endring må vår utenrikspolitikk kontinuerlig justeres. I kontrast til de siste måneders hendelser i norsk politikk er Fremskrittspartiet glad for enhver form for plagiat av vår forståelse av utenrikspolitikken.

I redegjørelsen påpekte utenriksministeren flere steder flere ganger at vi er små og få i dette landet. Vi er et lite land, og vi er få. Innledningsvis fortalte han bl.a. at kun 7 promille av verdens befolkning er norsk. Som et lite apropos kan man da undres over hvor voldsomt Norge fokuserer på å redusere vårt klimaavtrykk.

Etter påpekning av vårt betydningsløse antall innbyggere kommer en nærmest utømmelig liste over hvor store vi er, og hvilken plass vi tar på den internasjonale scenen. For å si det sånn: Verden skal være sjeleglad for at ikke alle land tilraner seg en så stor plass i verden som oss. Samtidig er det utvilsomt slik at vår plass sikres gjennom vår rikdom – gjennom bistand og våre pengeplasseringer gjennom Statens pensjonsfond utland. Som utenriksministeren også påpekte: «Med vår åpne og utadrettede økonomi setter Norge derfor sitt fotavtrykk kloden rundt.» Det var voldsomt.

Videre bruker vi visstnok smart makt, som betyr at vi har innflytelse og påvirkning uten å være en stormakt, og ministeren nevnte også at det som er i Norges interesse, også er i verdens interesse. Det var store ord.

Dette selvskrytet står i slående kontrast til ministerens påpekning av hvor små vi er. Ifølge ministeren er Norge aktiv over hele verden, men i motsetning til andre land har ikke vår innsats primært satt søkelyset på internasjonal handel og konkurransebetingelser. Den har satt søkelyset på fredsprosesser, enten det er i Colombia, Filippinene, Myanmar, Jemen, Sahel, Sudan, Sør-Sudan eller Afghanistan. Til tross for denne innsatsen er det ikke blitt fred på noen av disse plassene, og fred er heller ikke nært forestående.

Det er imidlertid helt korrekt, som ministeren påpekte, at det er i Norges interesse at det er fred på jord, og at liberale verdier er fremtredende. Det er imidlertid ikke det vi diskuterer i denne salen i dag.

Det vi diskuterer, er hvorvidt Norge har tyngde og tilstrekkelig smart makt til at vi spiller en avgjørende rolle. Det har vi dessverre ikke. Det er fremdeles slik at landene med avgjørende innflytelse på fred og forsoning ikke kun må kunne «speak softly», de må også kunne «carry a big stick» – et begrep som ble adoptert av den tidligere amerikanske presidenten Theodore Roosevelt. Det kan ikke Norge. Nettopp derfor fører ikke norske forsøk på å løse konflikter til permanent fred.

Det som er sikkert, er at norsk global aktivitet koster mye penger – penger vi for så vidt har – uten at det går ut over egen velferd. Spørsmålet vi må stille oss, er imidlertid ikke hvor mye aktivitet vi bedriver, eller hvor mange steder vi befinner oss, men hva aktiviteten faktisk fører til. Det er neppe slik at Norges diplomatiske evner overgår alle andre lands.

Jeg er glad for at et samlet politisk Norge har innsett at Russlands angrep på Ukraina vil kunne få betydelige sikkerhetskonsekvenser også for Norge. Det gjenspeiles også i utenriksministerens redegjørelse. Som utenriksministeren sier, vil utfallet av denne krigen påvirke Europa i generasjoner. Jeg er for så vidt også enig i at utenrikspolitikk kan deles i to, slik utenriksministeren hevdet, men det at noe kan deles i to, betyr jo ikke at om man bedriver utenrikspolitikk i våre nærområder, er det en diametralt motsatt politikk på bortebane. Vi bærer det samme flagget begge steder.

Nettopp derfor er det nedslående å se at Norge på bortebane forholder seg til land og ledere som støtter opp under Putins angrep. Det er nemlig ikke slik at dette går upåaktet hen hos et krigshissig Russland eller et desperat Ukraina. Utenriksministeren hevder at det ene ikke utelukker det andre, at utenrikspolitikken på bortebane må gå sin gang, og at dette ikke får konsekvenser for utenrikspolitikken på hjemmebane. Det er jeg uenig i.

Ja, vi kan ikke «carry a big stick», men vi trenger i disse tider heller ikke å «speak softly» på bortebane. Vi bør sammen med våre allierte ha ett fokus, og det er at Russland temmes, og at Ukraina vinner krigen – det er best for alle parter – og at vi gjør dette sammen med Europa. Da har vi en «big stick».

Det vil være en seier på hjemmebane med store, positive ringvirkninger på bortebane. Det vil være den beste måten å spre liberale friheter globalt på. Å vise at Russland ikke lykkes med sin «land grabbing», vil være et signal til verden, og det vil redusere Russlands innflytelse, redusere Russlands samarbeid med Kina og redusere Russlands innflytelse i BRICS.

Utenriksministeren sier i sin redegjørelse at en våpenhvile i Midtøsten må på plass, og at Israel igjen må vise vilje til å finne kompromisser og forhandle. I neste setning sier utenriksministeren at det palestinske lederskapet må komme i en posisjon der de kan forhandle på vegne av hele befolkningen i Gaza og på Vestbredden. Det er et fromt ønske, men samtidig helt urealistisk. For Israel er det selvfølgelig helt uaktuelt å ha en terrororganisasjon som nabo, og det er helt utenkelig at Hamas vil forhandle seg bort fra makt og innflytelse på Gaza. Nettopp derfor er det helt legitimt for Israel å bruke militærmakt.

Man kan heller ikke snakke om proporsjonalitet i maktutøvelse når Hamas gjemmer seg i sine tunneler og skjuler seg bak sine egne innbyggere, som har valgt dem til makten. Det er ganske underlig, for så vidt, men det er der sinnet bør ligge hos palestinerne. Denne makten har ført til store lidelser for den palestinske befolkningen. Det er det ingen som ønsker, aller minst Israel, fordi landet vet at forsoning i fremtiden blir mer krevende. Israel står derfor mellom barken og veden. Det som bør være i fokus, er Hamas’ rolle. Det er ikke nok å fordømme angrepet 7. oktober og deretter sette alt søkelys på Israels krigføring. Hamas kan velge å avslutte krigen i dag, men velger å la sitt eget folk lide, i håp om at nabolandene og likesinnede terrorgrupper blir aktive militært. Det hjelper heller ikke på freden at hele den vestlige verden gjør det de kan for å legge press på kun Israel. For Hamas er dette et «waiting game». Jo lenger de holder stand, jo større blir presset på Israel.

Det leder meg til UNRWA. UNRWA er ingen fredfull flyktningorganisasjon kun med mål om å bistå palestinske flyktninger. For øvrig er flyktninger i tredje generasjon en underlig definisjon av begrepet flyktninger. Det er ikke slik som utenriksministeren hevder, at det kun muligens var tolv ansatte i UNRWA som deltok i terrorangrepet. Jeg har et dokument jeg har mottatt, hvor 13 er dokumentert – med bilder av terrorister som deltok i angrepet for Hamas. Hvis utenriksministeren er interessert i det, slik at han neste gang kan si at det er dokumentert, kan han gjerne få det.

Videre er UNRWA gjennomsyret av hat mot Israel. Det er for så vidt lovlig, men det hjelper ikke på situasjonen. Det viste jeg forrige gang jeg var på talerstolen her, at 3 000 lærere utveksler hatbudskap og støtte til Hamas’ terror, uten at andre av disse 3 000 tar til motmæle. UNRWA er ikke en organisasjon som bør støttes økonomisk. Den bør nedlegges, og hjelp til palestinerne må kanaliseres på andre måter. Det er heldigvis de aller fleste land enig i.

Norge har dessverre latt seg påvirke av antisemittiske krefter, som bl.a. har stått og skreket utenfor Stortinget, og de holder på i dag også. Man lar seg påvirke av krefter man ikke burde la seg påvirke av. Det at folk demonstrerer, er helt greit, men politikken bør ikke være basert på det man hører utenfor Stortinget hver eneste dag. Det er ikke tvil om at de som protesterer, ikke har Israels beste i tankene og heller ikke palestinernes beste i tankene. De har et hatefullt forhold til Israel. Alle som én som står der ute nå, er ikke glad i Israel, uansett hva de gjør, og det tror jeg også utenriksministeren vet. Da burde man ha en politikk som også møter det faktumet.

Jeg ser at regjeringen nå driver en slags politikk som også skal være en slags straff for Israel. Nå skal vi straffe norske bedrifter som handler på Vestbredden og så videre. Man skal ikke si at det ikke er lov, men man skal oppfordre dem, for det kan være at det er et menneskerettighetsbrudd på sikt dersom de gjør det. Det er et signal om en endring i norsk politikk overfor Israel, og det mener jeg er veldig uheldig.

Ellers stusser jeg over hvorfor utenriksministeren i sin redegjørelse på 27 sider først på side 25 nevner vårt bilaterale forhold til vår fremste sikkerhetsgarantist USA. Ja visst er verden i bevegelse, og andre stormakter og allianser blir stadig viktigere. USA er uansett vår viktigste partner, og det bør etter mitt syn gjenspeiles i en utenrikspolitisk redegjørelse i Stortinget. Det er vel også på sin plass å nevne at det kommer et valg i USA, og at man oppmuntrer USA til fortsatt å være sikkerhetsgarantist og medlem av NATO, og ikke lar alt skure og gå. Vi har også noe vi skulle sagt i den alliansen, og påvirkning av USA i den retningen burde være en selvfølge. At utenriksministeren kunne nevnt det i en utenrikspolitisk redegjørelse, hadde vært nyttig, tror jeg.

Ingrid Fiskaa (SV) [10:53:39]: Ukrainarane fører ein heroisk forsvarskamp mot imperialistisk aggresjon på tredje året. Dei fortener, og dei har, vår fulle støtte. Skal demokratiet i Ukraina ha ein sjanse til å overleva, må landet halda oppe suvereniteten sin. Samtidig må demokratiet forsvarast og styrkjast nedanfrå. Ukrainas sterke sivilsamfunn må ha vilkår som gjer at dei kan delta både i humanitært og i samfunnsbyggjande arbeid. Fagforeiningar, nabolagsorganisasjonar, menneskerettsorganisasjonar og andre sivilsamfunnsorganisasjonar er saman med frie medium avgjerande for at innbyggjarane får si rettmessige stemme høyrt, òg mens russiske missil truar liv, helse og sikkerheit. Det må ha konsekvensar for innretninga av norsk støtte. SV vil ha eit særleg blikk for det ukrainske sivilsamfunnet når me no skal behandla stortingsmeldinga om Nansen-programmet.

Mens ukrainarane har støtte frå eit samla Vesten, militært, politisk og økonomisk, i alle fall inntil vidare, kan ikkje det same seiast om eit anna folk som er utsett for ein nådelaus okkupasjon, tvangsfordriving og utsvelting. Palestinarane i Gaza er no pressa saman på eit bitte lite område, heilt mot grensa til Egypt. Barn svelt i hel fordi Israel nektar å sleppa inn naudhjelp, og heile Gaza er snart eit samanhengande bombekrater. Annekteringa av Vestbreidda held fram med same fart, og valden mot palestinarane der har eskalert til eit uakseptabelt nivå. Likevel, og sjølv etter fem månader med krig, er toneangivande vestlege land ikkje berre unnfallande i kritikken av dei tallause israelske folkerettsbrota og krigsbrotsverka; med USA, Tyskland og Storbritannia i spissen held Vesten fram med å støtta Israel på handfast vis, med våpen, pengar og med veto i FNs sikkerheitsråd, mot det sjølvsagte og livsviktige kravet om våpenkvile. Unnfallande var dei same landa ikkje då dei trekte tilbake støtta til FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktningar midt i den verste humanitære krisa palestinarane har opplevd.

Den norske regjeringa har i dette tvilsame selskapet av land som me elles omtalar som våre nærmaste allierte, framstått som eit lys i mørket. Med tydeleg tale og aktivt diplomati prøver Noreg å demma opp for andre lands doble standardar. Det har likevel teke fem månader før regjeringa har gått frå ord til handling og begynt å sette makt bak kravet om at òg Israel må retta seg etter folkeretten. SV helsar velkomen dagens annonsering av at regjeringa no vil frårå handel med varer frå dei ulovlege busetjingane. Regjeringspartia kunne gjerne ha stemt for dette forslaget frå SV då me hadde det oppe her i Stortinget for ein månad sidan, men me seier velkomen etter. Me ser òg fram til fleire steg i same retning. Skal ein ta på alvor regjeringa sine eigne ord om å frårå økonomisk aktivitet som forårsakar eller medverkar til alvorlege handlingar som er i strid med folkeretten, må dette òg gjelda for investeringane til oljefondet, og skal Noreg unngå at norske våpen bidreg til krigsbrotsverk, må hòla i eksportkontrollen tettast.

Krigane mot Ukraina og Gaza viser at verda har blitt ein farlegare plass. Stormaktsrivaliseringa aukar i styrke, og dei universelle og siviliserande internasjonale rettsreglane er under kraftig press. Terskelen for å gå til nye krigar blir lågare når nokon kan sleppa unna med grove brot på folkeretten. Menneskerettane mistar styrke som motvekt til retten til den sterkaste når nokre menneske så openbert blir rekna som mindre verdt enn andre. Får denne utviklinga fortsetja, vil òg me i det trygge Noreg vera utsette. I ein sånn situasjon må me ikkje nøla. Me må visa handlekraft og ei konsekvent haldning, òg når uretten ikkje rammar oss sjølve.

Det finst håp. Der styresmaktene er unnvikande, nølande eller til og med står på feil side, viser folket veg. Ei rekkje næringslivsaktørar har teke til orde for sanksjonar mot Israels krigføring, og eit fleirtal av folket i Noreg er av den same oppfatninga. Fasteaksjonen utanfor Stortinget og dei mange markeringane og aksjonane minner oss om dette dagleg. Me kan ikkje sova.

Bjørnar Moxnes (R) [10:59:00]: Jeg vil takke utenriksministeren for redegjørelsen.

Det er en tung tid for folkeretten og dermed for alle små stater, for folkeretten er førstelinjeforsvaret vårt mot angrepskrig. Derfor er det viktig at vi står sammen i fordømmelsen av Russlands angrepskrig mot Ukraina, sanksjoner mot aggressoren og støtte til Ukrainas rettmessige forsvarskamp. Det er samtidig et stort problem at vi ikke står sammen om straffetiltak som monner mot Israels nådeløse krigføring mot palestinerne i Gaza.

Økt konfliktnivå og stormaktsrivalisering har gjort verden farligere. Rødt mener at vi bør jobbe langs tre hovedspor. Det første gjelder folkeretten. Mange snakker om at folkeretten nettopp er førstelinjeforsvaret vårt. Samtidig drøyer regjeringen med å ratifisere Kampala-tillegget til Roma-vedtektene, som nettopp gir straffedomstolen jurisdiksjon til å etterforske og straffe statsledere for folkerettsstridig angrepskrig – om de så heter Bush eller Putin. Rødt mener at Norge må ratifisere tillegget. Det vil styrke Norges rettsvern mot angrepskrig og bidra til å avskrekke andre lands ledere fra å starte krig.

For det andre må vi styrke Norges nasjonale forsvarsevne. Rødt vil gjenreise invasjonsforsvaret og øke antall soldater kraftig, reetablere luftvern for sivilbefolkning og beslutningsentre og styrke forsvaret av kysten vår. Skal vi bevare sikkerhet og lavspenning i nord, er det viktig at vårt forsvar hevder suverenitet i våre land- og havområder, at det ikke overlates til stormakter som kan ha noen interesser som er langt forskjellige fra våre egne.

For det tredje mener vi at Norge må bruke mer krefter på fredsdiplomati og atomnedrustning. Utenriksministeren sa i redegjørelsen at «Norge har lang tradisjon som brobygger. Vi har bidratt med fredsdiplomati i mange konflikter både i det stille og i offentligheten.» Vi hørte fra konferansen i München at statsråden sa at det pågikk samtaler om hva som skal til for å få slutt på krigen i Ukraina. Jeg vil derfor spørre utenriksministeren om hva Norge gjør, om vi virkelig gjør alt vi kan, med all vår internasjonale innflytelse og diplomatiske kapasitet, for å få en slutt på krigen, få fredsforhandlinger i tråd med FN-pakten og en fredelig løsning basert på folkeretten.

Dette står ikke i motsetning til å støtte Ukrainas motstandskamp. Uten våpenstøtte hadde landet blitt overkjørt og underlagt et sjåvinistisk russisk regime med erklærte imperialistiske ambisjoner. En struping av støtten kunne endt krigen ved at de ble knust av den russiske krigsmaskinen. Men det vil ikke bety fred, men okkupasjon, undertrykkelse, dødsdommer og terror. En varig og rettferdig fredsløsning er derfor helt avhengig av at Ukraina overlever som selvstendig stat.

30 000 palestinere er drept av den israelske krigsmaskinen, og Gaza har blitt ubeboelig. Nylig slo FNs ledende ekspert på retten til mat, Michael Fakhri, fast at Israel med vilje har sultet det palestinske folket i Gaza siden 8. oktober. Rødt har lansert en rekke forslag om tiltak: boikott av Israel, trekke ut oljefondets investeringer, stans av videresalg av norske våpen til Israel, stans av kjøp av våpen fra Israel. Regjeringen og Høyre har stemt imot alt. De avviser tiltak for å presse Israel til å avslutte krigen. Utenriksministeren har advart mot vestlig dobbeltmoral i responsen på Russlands og Israels forbrytelser, men hvorfor avviser da regjeringspartiene å trekke oljefondets investeringer ut av Israel? Hvorfor sier Arbeiderpartiet nei til forslag som kan hindre at våpen fra norskeide selskaper havner i et apartheidregime som kollektivt avstraffer sivile, og som myrder barn i stor skala.

For å fortsette okkupasjonen og massakrene på Gaza er det israelske regimet avhengig av våpen fra NATO-land, handel med Europa og grønt lys fra Vesten til å bryte folkeretten og menneskerettighetene uten å møte straffetiltak. Derfor er den gode nyheten at Norge og våre allierte kan legge press på Israel ved å innføre nasjonale og internasjonale tiltak. Norge har virkemidlene, og vi kan gjøre en forskjell om vi forlater det som er en vestlig dobbeltmoral, og står opp for folkeretten. Vi kan gjøre mer, og vi må gjøre mer.

Guri Melby (V) [11:04:21]: Det er lenge siden de grunnleggende verdiene vi bygger samfunnet vårt på – frihet, demokrati og selvråderett – har vært under så sterkt press globalt som akkurat nå. I sitt innlegg sa utenriksministeren:

«Fra denne talerstol har det ofte blitt utbasunert at «norsk utenrikspolitikk ligger fast». Men den devisen fungerer best når verden der ute blir ved sin lest. Når verden er i rask endring, må vi forstå hva endringene i verden betyr for oss og utvikle vår politikk deretter.»

Jeg kunne ikke vært mer enig. I en usikker verden trenger vi en politikk som tar Norge framover, og som ikke sitter fast i gamle dogmer.

Venstre mener tiden er inne for å utarbeide en nasjonal sikkerhetsstrategi, slik mange av våre allierte har. Det vil vi fremme forslag om på Stortinget neste uke. En nasjonal sikkerhetsstrategi skal si noe om hvordan vi skal rigge samfunnet vårt for å heve den totale beredskapen og jobbe bedre på tvers av sektorer. Men viktigst i dagens sammenheng er at den også vil kunne klargjøre hva som er våre langsiktige nasjonale interesser, og hvordan vi ser på bilaterale relasjoner. Det mener jeg er nødvendig, for i dag er det for mange uklarheter rundt hva som er regjeringens faktiske utenrikspolitikk på sentrale områder. Jeg vil trekke fram tre eksempler.

For det første er det uklart for meg og Venstre hva som er regjeringens og Norges Kina-politikk. Regjeringen sier at Kina-politikken følger en nordisk og europeisk linje, men gang på gang finner vi eksempler på at vi velger en mer imøtekommende politikk overfor Kina enn våre naboer gjør. Taiwan-spørsmålet egner seg for å illustrere poenget. Når det gjelder Taiwan, slo daværende utenriksminister Støre i 2010 fast til Stortinget at Norge anerkjenner Folkerepublikken Kina, som Taiwan folkerettslig sett er en del av. Om dette fortsatt gjelder, vil det vært et klart og tydelig avvik fra Europas avklarte posisjon og ett-Kina-politikk. Men erfaring tilsier at utenriksministeren verken vil bekrefte eller avkrefte om dette fortsatt er regjeringens posisjon. Det kan selvsagt være en uklarhet som er tilsiktet, men uansett utfordrer jeg utenriksministeren til å kommentere dette i sitt innlegg.

For det andre sier utenriksministeren i taler som i dag at i dag krever det sikkerhetspolitiske landskapet vi befinner oss i, risikoreduksjon, altså «de-risking» istedenfor «decoupling». Venstre støtter fullt ut opp om prinsippet om «de-risking», og vi har argumentert lenge for det. Vi mener det er i vår grunnleggende sikkerhetspolitiske interesse å jobbe sammen med andre demokratiske land for å redusere den kinesiske dominansen i globale verdikjeder. Én ting er å snakke om prinsippet, spørsmålet er jo hva vi faktisk gjør for å redusere denne risikoen. Når utenriksministeren drar til Kina, oppfordrer han norsk næringsliv til mer handel med Kina. Etter mitt skjønn er det det motsatte av «de-risking». Norske Norsun, som er et av ytterst få vestlige selskaper som kan konkurrere med Kina innen solcellewafere, holder på å gå over ende fordi Kina dumper prisene i Europa uten at regjeringen gjør noe for å unngå at det skjer. Det er også det motsatte av «de-risking». Jeg etterlyser en helhetlig og handlekraftig politikk for hvordan vi kan jobbe sammen med EU for å gjøre oss mindre avhengige av kinesisk økonomi.

Det tredje eksemplet jeg vil trekke fram, er Ukraina-støtten vår. Jeg er selvfølgelig stolt over den tverrpolitiske støtten til Nansen-programmet, men jeg mener vi ikke har noen grunn til å klappe oss på skulderen av den grunn. Vår støtte må hele tiden være oppdatert i tråd med både politiske og militære realiteter. Ett år etter Nansen-signaturene har USA fortsatt ikke fått på plass en ny støtteavtale, og det har blitt klart at Norge og Europa må ta mer ansvar. Samtidig befinner Ukraina seg i en stillingskrig som gjør at noe av det de trenger aller mest, er ammunisjon, og de trenger det nå. Nansen-programmet er tuftet på langsiktighet. Det er godt, men det er ikke nok. Det er snakk om krig, og uten den støtten Ukraina trenger her og nå, kan de i prinsippet tape krigen allerede i år. Jeg mener derfor det haster at regjeringen f.eks. finansierer ammunisjonskjøpet som Tsjekkia har tatt initiativ til, sammen med mange andre land som nå allerede har sagt ja til å bidra.

Jeg må selvsagt også innom situasjonen i Midtøsten, som blir mer tragisk dag for dag og måned for måned. Terrorangrepet på Israel den 7. oktober var totalt uakseptabelt og har med rette blitt fordømt på det sterkeste. Men situasjonen som vi står i nå, er en humanitær sultkatastrofe for Gazas sivilbefolkning, som setter folks tillit til rett og galt over hele verdens på prøve. Det eneste som er godt nok nå, er en varig og umiddelbar våpenhvile.

Venstre har lenge ment at Norge kan gjøre mer, og sånn sett er det selvsagt gledelig å våkne opp til nyheten om at regjeringen vil fraråde handel med varer fra okkuperte områder, som vi foreslo sammen med SV og flere partier i denne sal tidligere i år. På sikt er en tostatsløsning der både palestinerne og israelerne får leve i trygge, frie og selvstendige stater, den eneste farbare veien. Lidelsene må ta slutt.

Dag-Inge Ulstein (KrF) [11:09:42]: Først må jeg få takke utenriksministeren for en god redegjørelse.

Jeg tror flere av oss i utenriks- og forsvarskomiteen er påvirket etter å ha kommet tilbake fra reisen til Sør-Afrika og Mosambik. Noe av det som igjen utfordret oss, og som vi kom tettere på, var Russlands tydelige og sterke tilstedeværelse og påvirkning på store deler av kontinentet. Nå vet vi at Wagnergruppen ble etablert der over tid, og vi husker vel alle Prigozjins vei mot Moskva. Det var mange som var spente på hva som ville utvikle seg i kjølvannet av det. Nå vet vi at general Averjanov har tatt over, og vi ser – igjen – Russland på Afrika-turné, med Averjanov sammen med viseforsvarsminister Yevkurov. Det er nesten ikke til å tro når vi ser hvordan flere av disse landene nærmest ruller ut den røde løperen for dette reisefølget. Nå vet vi at general Averjanov har tatt over, og vi ser – igjen – Russland på Afrika-turné, med Averjanov sammen med viseforsvarsminister Jevkurov.

General Andrei Averjanov ledet altså enheten 29155. Dette er rapporter som ble lekket i februar, og som viser hva vi faktisk har med å gjøre. Navnet på enheten som han ledet, var «secretive operation specialising in targeting killings and destabilising foreign governments». Dette som kan se ut som ny business, nærmest fordekt, handlet ikke om å destabilisere eller fjerne ledere i de aktuelle landene, flere av deres militære kuppledere. Nei, det handlet om å sikre deres framtid – så lenge de da betaler, eller at de signerer bort store andeler av mineralrettighetene i de samme landene. Noen har kalt dette «regimeoverlevelsespakken», som de nå tilbyr flere land, og det er svært bekymringsfullt. En skulle egentlig ikke tro at Russland hadde kapasitet til den utstrakte reisevirksomheten midt i en krig, men det har altså allerede gitt resultater.

De begynte i september i fjor: Libya, med krigsherregeneral Kalifa Haftar. Den sentralafrikanske republikken var neste land på reiseruta. Så dro de til Burkina Faso, der en 35 år gammel kuppleder tok imot dem, og noen måneder senere landet 100 spesialsoldater med utstyr og våpen nettopp der. Videre kan vi følge reiseruta til Mali og juntaen der. En av de siste nyhetene derfra er at Russland har tatt kontroll over en stor gullgruve helt på grensen til nettopp Burkina Faso, og bare de to siste årene er det dokumentert at Russland har tatt ut gull verdt mer enn 25 mrd. kr fra det området. Tilsvarende kan vi se i Sudan og i Den sentralafrikanske republikk – og antakelig mye mer – og som da er med på å finansiere krigen og destabilisere. Nigeria var neste stopp, der det er store forekomster av uran, og vi ser både den økonomiske og den energipolitiske konsekvensen. Mye mer kunne vært sagt, men flere av disse lederne, kuppmakerne, skulle jo være overgangsregjeringen som skulle organisere nyvalg og gjeninnføre demokrati. Det var utgangspunktet. Nå beskyttes de altså av Russland i et mye større spill.

Jeg vil si det er uforståelig at mange av de afrikanske landene kan vise støtte – og iallfall ikke våge å ta avstand – til nettopp det vi ser, slik vi også hørte fra flere av dem vi møtte i Sør-Afrika. Dette er en inngang og et handlingsmønster som Russland viser, med å isolere regimer og på mange måter låse eliten inne i disse landene og stikke av med ressursene, og det er uforståelig at de ikke kan være tydeligere imot det.

Jeg skal ikke bruke mer tid på dette nå, men det er avgjørende at vi sier ifra, at vi som Russlands nabo har en troverdig stemme, og vi må utnytte den tilliten vi har bygd opp over tiår i mange av de samme landene. Vi må si ifra. Derfor håper jeg at Afrika-strategien, som også kommer til denne salen, kan være med og belyse dette, at vi knytter oss til fagmiljøer i sør, bygger sterke sivilsamfunn og sikrer at investeringer, verdier og arbeidsplasser blir værende igjen på kontinentet, noe som vil være viktig.

Jeg er glad for at statsråden tok opp noen av de glemte krisene. Det som skjer i Sudan, er allerede belyst her. Det som skjer i Goma i Øst-Kongo, spenningene i regionen, noe vi fra Kristelig Folkepartis side har tatt opp flere ganger det siste året, skulle vi ønske var viet større rom. Det er altså et land på størrelse med hele Vest-Europa og med en enorm innvirkning på hele kontinentet, der det bare de siste månedene er kraftig forverret.

Jeg håper at vi på tross av spenningene ikke trekker oss ut fra disse områdene, slik mange andre europeiske ambassader har gjort i flere viktige afrikanske land den siste tiden. Vi vet at det er krevende, vi vet at det ikke er enkle avveininger, slik som i Mali og i Uganda, men det er akkurat nå vi – sammen med andre – burde styrke tilstedeværelsen og engasjementet og ikke la Russland og Kina utnytte vakuumet.

Jeg vil igjen bare takke utenriksministeren for at han trakk inn dette med utviklingspolitikken. Jeg vil også si noe av det samme som komitélederen var inne på, at det er meget spesielt at vi ikke har fått noen utviklingspolitisk redegjørelse i denne salen. Det kan virke som om det ikke er prioritert, og derfor vil også vi etterlyse det.

Utenriksminister Espen Barth Eide [11:14:59]: Jeg vil begynne med å takke for mange gode innlegg og kommentarer til redegjørelsen. Det er riktig av meg også å påpeke at det er en stor styrke for det arbeidet vi gjør ute – både jeg som utenriksminister, vi som regjering, og også Stortinget, som er aktivt internasjonalt – at vi er så omforente om de store, overordnede linjene og spørsmålene. Det er ikke en statisk enighet fordi vi ikke kommer på nye tanker, det er tvert imot en enighet som blir til fordi vi har god dialog og gode kanaler for samarbeid, og vi utvikler tenkningen i fellesskap. Det er bra. Det er også bra at det er uenighet om sider ved dette, men jeg vil gjerne understreke det.

Den enstemmige oppslutningen om innsatsen for Ukraina, og derved mot Russlands forbrytelse og aggresjon, er ekstremt viktig. Den gir grunnlag for både stor, langsiktig og fleksibel innsats, og jeg slutter meg til alle som sier at den må brukes så effektivt som mulig. Vi er i løpende arbeid med å se på både det som har vært nevnt om det tsjekkiske initiativet, og andre initiativ for å styrke Ukrainas posisjon.

Jeg har lyst til å trekke fram et felt som er litt undervurdert, og det er det som skjer i Svartehavet. Det er det området av «slagmarken» hvor Ukraina for tiden gjør det best. Der har man klart å opprette et stadig større område for fri ferdsel uten russisk innblanding og trussel, og det betyr mye for Ukrainas økonomi. Der har Norge og Storbritannia – tett sammen med Ukraina – en særlig rolle på felt hvor Norge har særlig kompetanse og kapasitet, for her har vi militær erfaring og ressurser som er særlig etterspurt på det maritime domenet. Der er bildet litt motsatt av det bildet som er på landjorda, hvor situasjonen har gått i litt negativ retning for Ukraina de siste dagene og ukene. I den viktige diskusjonen om ammunisjon er det også viktig å se på at de kvalitative bidragene mot Svartehavet er viktige.

Det er også bred enighet om spørsmålet rundt Midtøsten. Det er faktisk en bredere enighet enn man av og til får inntrykk av utenfor denne sal, for det er altså oppslutning om tostatsløsning, det er enighet om et tydelig press på Israel, og det er enighet om fordømmelsen av Hamas-angrepet. Jeg opplever ikke minst at den veldig uttalte støtten til det vi sier om UNRWA, er viktig, for dette er et stort og omstridt spørsmål der ute.

Ingrid Fiskaa var inne på at hun var glad for at vi nå har presisert dette med en fraråding til norsk næringsliv for all handel og næringsvirksomhet som kan støtte opp under okkupasjonen. Jeg er glad for at vi gjør det, jeg mener det er riktig og viktig, men det er også slik at utenrikspolitikk er spørsmål om både hva man gjør, og når man gjør det.

Da vi diskuterte dette på et tidligere tidspunkt, var min klare overbevisning at det var riktig å prioritere det sporet som kanskje var aller viktigst da, nemlig å få på plass disse pengeoverføringene og sørge for et system hvor Israel igjen betaler det som faktisk er mesteparten av inntektene, til de palestinske selvstyremyndighetene, slik at de overlever og kan styrke seg inn mot en mulig løsning hvor det er de og de institusjonene som springer ut av dem, ikke Hamas, som blir den ledende kraft også på Gaza. Det er en forutsetning for å komme videre med arbeidet med tostatsløsning.

Det å ha en slags klokskap på både innhold og timing er faktisk viktigere i utenrikspolitikken enn kanskje på mange andre felt, fordi man også opererer opp mot mange andre aktører med mange andre syn, som reagerer på de tingene man gjør. Det er altså ikke en meny hvor man kan velge alle elementer av menyen. Man må velge de riktige, de som har mest effekt, vel vitende om at enkelte grep ikke vil gi den samme effekten, eller kanskje kan undergrave noen andre. Jeg er f.eks. sterkt overbevist – kvalifisert overbevist – om at ropet om boikott av Israel ville undergrave veldig mange av de sporene vi nå har, inn mot både Israel, Palestina og alle relevante grupper. Derfor er det en feil måte å gjøre mer på. Det er faktisk et rop om i praksis å gjøre mindre, ikke mer.

Vi kan kanskje komme litt tilbake til det senere i debatten, men jeg har lyst til å si at det også er viktig hvordan vi snakker om dette. Jeg hadde et møte med den jødiske verdenskongressen og synagogen tidligere i dag. De minnet om at veldig mange jøder i Norge opplever ubehag – ikke av kritikken av Israel, men av den tiltagende sammenblanding av Israels handlinger og det jødiske folk. Det mener jeg er svært problematisk, og det må de som er aller ivrigst i denne debatten, også huske på og ta med seg videre i måten vi snakker om dette på.

Agnes Nærland Viljugrein (A) [11:36:06]: Ingen steder i verden er den humanitære situasjonen så desperat som den er i Gaza. Israels krigføring og drap av 30 000 mennesker har ikke bare tatt livet av tusenvis av uskyldige mennesker, men Israels blokade hindrer også nødhjelp fra å komme inn. Intensiteten i bombingen, mangelen på mat og medisiner, mangelen på hygieniske fasiliteter, mangelen på sykehus og, oppå alle grusomhetene, mangelen på muligheten til å flykte er en inhumanitet som det er umulig å finne ord for å beskrive.

Norges viktigste arbeid er å sørge for at angrepene på Gaza nå stoppes, og at nødhjelpen kan komme fram. Israels brudd på folkeretten og reglene i krig må stoppe. Mens verdenssamfunnet og nyhetsbildet preges av situasjonen på Gaza, opererer Israel på flere fronter samtidig. I skyggen av nyhetene er det en annen del av Palestina som ikke får samme oppmerksomhet: Vestbredden. Siden 7. oktober har de ulovlige bosettingene på Vestbredden ekspandert i rekordfart, siden Oslo-avtalen har det aldri vært flere ulovlige bosettinger enn i 2023. Og som følge av en massiv militær mobilisering på Gazastripen har IDF tusenvis av bosettere i regionale forsvarsbataljoner. Derfor kommer regjeringen i dag med en tydelig fraråding om å handle eller drive næringsvirksomhet med ulovlige israelske bosettinger på Vestbredden. Det er en konsekvens av Israels forsøk på å hindre Palestina fra å kunne være fritt, fra å bli en selvstendig stat, fra å leve liv i frihet, i varig fred.

Er du kvinne på Gazastripen akkurat nå, er livet om mulig enda verre. 155 000 kvinner i Gaza er gravide eller ammer, uten sykehus med plass til å føde. Kvinner i Gaza føder barn i krig mens de er på flukt, traumatisert, fulle av frykt, i telt eller under andre kummerlige forhold. Andre improviserer for å finne løsninger på menstruasjon eller alternativer for sanitære bind.

Også i krigføringen i vårt nabolag, Russlands i Ukraina, er kvinner ofre for brutalitet. Der rapporterer FN om bruk av voldtekter og seksuelle overgrep mot ukrainske kvinner som et bevisst våpen i russisk krigføring – klare forbrytelser mot reglene i krig. Også der er det altfor mange kvinner som mangler helsehjelp i forbindelse med fødsel, som får psykiske traumer og har risiko for vold i nære relasjoner. Den internasjonale kvinnedagen 8. mars må minne oss om hvor brutalt krig rammer kvinner, og at all kamp mot krig og for folkeretten også er en kamp for kvinners rettigheter.

Det finnes likevel noen lysglimt. Kvinner som sitter rundt forhandlingsbordet i fredsforhandlinger, bidrar til forhandlingenes legitimitet og troverdighet og øker sannsynligheten for at forhandlingene gjennomføres. Derfor jobber Norge for at nettopp flere kvinner skal ha plass og innflytelse rundt forhandlingsbordet. Vi prioriterer kamp mot seksuell vold og voldtekt, for reproduktive rettigheter og retten til selvbestemt abort. Vi jobber mot diskriminering og utdaterte holdninger, og for kvinnefrihet i hele verden. I Nansen-programmet er kvinnekamp og likestilling en prioritert del av arbeidet, og vi jobber for økt nødhjelp til Gaza, for også å sikre kvinners rett til sanitære produkter og livreddende helsehjelp.

I likestillingsdebatt etter likestillingsdebatt er det krefter som sier at vi ber om for mye, at vi går for langt, at kvinner er for kravstore, og de sier: Er vi ikke likestilte nå? Men de tar feil. De står på feil side av historien. De som er stille i kampen for kvinners rettigheter, ja, de er ikke bare stille, de bidrar også til mindre likestilling verden over. Derfor setter Norge kvinners rettigheter på dagsordenen i FN og andre internasjonale organer, for vi har et ansvar for alltid å snakke om kvinners rettigheter verden over.

Derfor er Arbeiderpartiets og regjeringens løfte dette: å aldri være stille når kvinner i Gaza bli ofre for brutalitet som følge av Israels krigføring, å aldri være stille når voldtekt blir brukt som våpen i Russlands krigføring i Ukraina, og å aldri være stille når kvinners rettigheter verden over blir utfordret av autoritære regimer eller gammeldagse, utdaterte holdninger. For den kampen krever at vi aldri er stille, men at vi hver dag hever stemmen vår, kjemper flere kamper og står sammen med kvinner verden over. Den kampen er det vårt løfte at vi skal fortsette å ta hver eneste dag.

Hårek Elvenes (H) [11:41:23]: Først vil jeg takke utenriksministeren for en innsiktsfull og bred redegjørelse. Verden er stor, men Norge er lite. 7 promille av verdens befolkning bor i Norge, opplyste utenriksministeren, men i andre henseender er vi jo et større land.

Utenriks- og forsvarskomiteen besøkte Sør-Afrika og Mosambik i midten av februar. Jeg tror jeg kan uttale meg på vegne av en samlet komité om at vi kom tilbake med en litt dypere forståelse for betydningen av at Norge er representert i Afrika, på diplomatisk nivå og på politisk nivå. Hvis ikke etterlater vi oss et tomrom, og vi vet hvem som fyller det tomrommet, et vakuum, der det kan oppstå ytterligere ustabilitet ved at Russland og Kina tar dette rommet.

Kina viser både vilje og evne til å søke makt innenfor det multilaterale systemet. Endrede maktforhold mellom USA og Kina gjenspeiles i det multilaterale systemet. Kina bruker sin tyngde gjennom resolusjonstekster og forsøker å implementere sine normer og verdier i dette systemet. Vi fikk opplyst på denne turen at det er ca. 15 vippe-land som på en måte er avgjørende for om de faller i Kinas fold eller den vestlige fold. Det kan være avgjørende for om det multilaterale systemet kan overleve i dagens form og den regelbaserte verdensorden. Derfor er det så viktig at Norge er til stede i disse landene og etablerer et bolverk mot de kreftene som vil etablere en helt annet verdensorden og en helt annen agenda for det multilaterale systemet.

Utenriksministeren sa at vi må i hvert fall 100 år tilbake i tid til det osmanske rikes fold for å forstå konflikten i Midtøsten. Det synes jeg, med respekt å melde, var å gå litt kort tilbake. Vi kan gjerne gå tilbake til ca. år 70, da romerne kastet jødene ut og forviste dem til romerske provinser.

Antisemittismen har en lang og grufull historie. I dag er det få som er enig i at Israels reaksjon er proporsjonal, sa ministeren. Det kan man slutte seg til, men samtidig er det få som kan stå fram og si hva en proporsjonal reaksjon mot Hamas skulle være, sett i lys av at denne terrororganisasjonen har som mål å utslette staten Israel. Det er et perspektiv som også bør tas med i denne debatten.

EØSavtalen fyller i år 30 år. Hvordan regjeringen vil markere dette – feiring blir det vel neppe, sett i lys av at Senterpartiets politiske paradegren er motstand mot denne avtalen. Men denne avtalen har tjent oss vel. 60 pst. av Norges handel foregår med EU, og denne avtalen har faktisk medvirket til reallønnsøkning på ca. 6 pst. i forhold til hvis vi ikke hadde den avtalen. Fjerner vi avtalen, pådrar vi oss masse praktiske komplikasjoner. Det er kanskje ikke det største poenget, men det vil føre til velferdstap og tap av inntekt og redusert handel.

Det er slått fast at oljefondet ikke skal være et utenrikspolitisk virkemiddel. Slik har det vært, og slik bør det være, men når norske utenlandsstasjoner møter andre land, viser det seg at samtaler rundt oljefondet er på topp tre av hva andre land ønsker å prate om. Dette er ikke et tall fra meg, men det er tall fra Norsk utenrikspolitisk institutt. Som oftest er det enkelt, men enkelte ganger kan det være svært krevende.

For øvrig var det et veldig interessant møte vi hadde i Mosambik. Mosambik ser til Norge på hvordan man skal etablere regulatoriske bestemmelser for oljevirksomheten, slik at verdien av olje- og gassvirksomheten i Mosambik som kan bli stor, faktisk tilfaller befolkningen og nasjonen. Det andre er at den norske sentralbanken samarbeider tett med sentralbanken i Mosambik for å etablere et oljefond etter norsk modell. Det synes jeg Norge faktisk skal være stolt av.

Så til slutt om oljefondet: Oljefondets verdibevaring og norsk sikkerhet og internasjonal stabilitet henger uløselig sammen. Så det å bruke investering i god sikkerhetspolitikk vil også være en politikk for å opprettholde fondets verdi, for det er ingen tvil om at internasjonal ustabilitet med stor sannsynlighet vil forringe verdien av vårt statlige oljefond.

Ola Borten Moe (Sp) [11:46:51]: Jeg vil takke utenriksministeren for en god og solid redegjørelse. Jeg synes også det står Norge og denne salen til ære at det virker å være bred tilslutning til både analysen og anslagspunktene. Det er bra for et relativt lite land som vårt eget.

Jeg vil kommentere noen utviklingstrekk. Jeg vil mene at vi allerede er i en verden som er mer preget av en transaksjonell tilnærming i utenrikspolitikken og også en global polarisering. Det er Norge nødt til å forholde seg til. Vi kan like det eller ikke, men vi er nødt til å forholde oss til det. Også vi har egne interesser som skal forfølges og ivaretas. I økende grad tror jeg vi må belage oss på å gjøre den jobben selv.

Én åpenbar konsekvens er behovet for å styrke den nasjonale forsvarskapasiteten. Både russisk aggresjon og det som etter mitt skjønn er en legitim forventning fra USA om at Europa og Norge i større grad er nødt til å ta ansvar for egen sikkerhet, trekker klart i retning av en betydelig økning i forsvarsbudsjettet. Det er òg varslet. Det er bra, og det er nødvendig.

I Europa er vårt selvbilde at vi er verdensdelen som har gitt verden demokrati, industri, velstandsvekst, frihet og et godt liv, etter annen verdenskrig å ha manifestert seg gjennom et økonomisk under, og vi har til tider vært verdens største og mest avanserte økonomi. Det selvbildet er dessverre i stadig større grad lenger og lenger fra virkeligheten.

På felt etter felt taper Europa den internasjonale konkurransen om investeringer, utvikling, økonomisk vekst og kontroll når det gjelder både teknologi og ressurser. Dette trenger vi å snakke om, og min opplevelse er at vi snakker altfor lite om det. Det er nesten ikke nevnt. Man legger bare til grunn at vi har den rollen vi alltid har hatt. Det har vi ikke, og det får konsekvenser. Et Europa i stagnasjon og resesjon, som de facto er situasjonen i dag, er åpenbart svært alvorlig for oss, og over tid påvirker det like åpenbart Europas mulighet til å projisere makt og innflytelse globalt. Begge deler er alvorlig.

Til dem som nå drømmer om et norsk EU-medlemskap, mener jeg at det i dette lyset framstår som stadig mindre attraktivt. Akkurat nå er det som å ha et ønske om å melde Norge inn i et økonomisk konkursbo uten vilje og evne til å gjøre det som kreves for å komme videre. Det var et lyspunkt å treffe Belgia, som skal ha formannskapet, for de peker på behovet for å øke europeisk konkurransekraft. Men det er et åpent spørsmål om kommisjonen, parlamentet og det politiske systemet er i stand til å ta de grepene som kreves for at så faktisk skal skje.

Det ble tidligere tatt opp et spørsmål om en bistandspolitisk redegjørelse. Jeg tror det er en god idé. Også jeg har vært på tur til Afrika ved flere anledninger, og jeg tror det er et ganske stort behov for å gå gjennom norsk bistandspolitikk med et ganske fordomsfritt blikk. Min mening er at norsk bistandsdebatt, i den grad det er det, i altfor stor grad er preget av kvantitet, dvs. at man skal bruke 1 pst. av BNI, og i altfor liten grad av hva som virker, og om vi får resultater som forsvarer ressursbruken. Det var inspirerende å treffe sentralbanksjefen i Mosambik, som sa rett ut at vi i altfor liten grad klarer å ta tak i de strukturelle problemene som gjør at Afrika som verdensdel ikke utløser sitt potensial, og at vi i altfor stor grad driver en form for symptombehandling.

Avslutningsvis: En mer multipolar verden der stormaktene allerede forfølger egne interesser, vil kreve mer og annerledes norsk utenrikspolitikk og posisjonering i tiden som kommer, enn i den tiden vi har lagt bak oss. For å lykkes med det må vi både forstå det og tilpasse oss en ny virkelighet.

Eva Kristin Hansen (A) [11:52:09]: Jeg vil også gjerne takke utenriksministeren for en grundig og god redegjørelse som setter søkelys på mange av de største konfliktene vi nå står i. Selv har jeg lyst til å trekke fram situasjonen i Gaza, som utspiller seg som et rent mareritt på jord. Død, sult, bomber, desperasjon og håpløshet – dette skriker til oss gjennom bildene fra området.

I morgen markerer vi 8. mars. Det gir oss mer enn ellers grunn til å reflektere over noen av tallene fra Gaza: Minst 9 000 kvinner er drept av israelske styrker. 37 mødre drepes hver dag. 155 000 kvinner er gravide eller ammer. 5 500 forventes å føde i løpet av den neste måneden. Det betyr at 183 kvinner føder hver eneste dag, de aller fleste uten tilgang på helsehjelp, og ingen har tilgang på noen som helst form for bedøvelse. Mange kvinner i denne salen har selv født og vet hvor smertefullt det er, selv med bedøvelse, men ingen her har vel gjort det liggende i ruiner under bomberegn. Det er så grusomt. Vi kan ikke slå oss til ro før krigen er over. Vi må alltid lete etter nye tiltak for å gjøre mer.

Norge var et av de første vestlige landene som fordømte blokaden, og som krevde våpenhvile. Vi er en av de fremste pådriverne for fred, for å slippe fri gislene, og for å slippe inn sårt tiltrengt nødhjelp. Vi må likevel ikke glemme at dette er en konflikt som ikke bare finner sted i Gaza, selv om det er her selve krigen pågår nå. Vestbredden er faktisk nå en kruttønne. Jeg har mange gamle venner fra min tid i AUF der, som sender meg meldinger jevnlig. Meldingen er klar: Situasjonen blir stadig mer alvorlig.

2023 var det dødeligste året på Vestbredden siden FN begynte å registrere tall i dette området. Palestinernes land er allerede uthulet, men uthules stadig mer – stikk i strid med folkeretten og internasjonal lov. Okkupasjonen fortsetter og utvides. Palestinerne fordrives fra sine egne hjem, og de ødelegges. I 2023 alene utvidet Israel med 29 bosettinger – ti stykker etter 7. oktober. Majoriteten i verdenssamfunnet mener at en tostatsløsning er den eneste farbare veien for bærekraftig og varig fred mellom israelere og palestinere framover. Ekspansjonen av bosettere på Vestbredden er det største hinderet for å realisere tostatsløsningen med en selvstendig og fungerende palestinsk stat.

Derfor er det viktig at regjeringen i dag går ut og fraråder handel med varer produsert på okkupert land. Dette er et tydelig signal til norsk næringsliv, et signal om at varer produsert i de folkerettsstridige bosettingene, ikke bør skje. Dette er et tydelig steg i riktig retning, men vi kan ikke hvile på det. Arbeidet for fred og for at palestinerne endelig kan få sin egen stat, må fortsette.

9 000 kvinner er drept av israelske styrker. 37 mødre drepes hver dag. 155 000 gravide og ammende kvinner lever i et mareritt. Våpenhvile, fred og en tostatsløsning kan ikke komme et sekund for tidlig.

Utenriksminister Espen Barth Eide [11:55:57]: Jeg har lyst til å kommentere representanten Melbys innlegg fra tidligere i dag om Kina, for det fortjener et svar.

Det er veldig viktig å slå fast at dette med risikoreduksjon er alvorlig ment, og det er altså mellomposisjonen mellom «business as usual» og frakopling. I fjor, særlig på våren 2023, var det i flere vestlige leirer – særlig i USA, men også litt inn mot Europa – en diskusjon som pekte mer i retning av frakopling, at man rett og slett skulle prøve å søke at verdensøkonomien langt på vei ble delt i to igjen, i en kinesiske drevet del og en vestlige drevet del.

På G7-møtet i Okinawa hadde man en diskusjon om det, som endte opp med at kommisjonspresident von der Leyens konsept om «de-risking», eller risikoreduksjon, vant. Etter det har det vært en betydelig tenkning i mange vestlige land, også i USA, som sluttet seg til dette, om at det faktisk ikke er mulig å se for seg at en så integrert verdensøkonomi som vi nå har, kan deles i to om igjen, slik det var under den kalde krigen. Derfor har man nettopp, ikke minst i Europa og Norden, landet på at Kina er en partner der det er naturlig. For eksempel er det i det svært viktige arbeidet om klima, natur og grønt skifte helt umulig å tenke seg å lykkes uten Kina. Det er en alminnelig konkurrent på områder hvor både Europa, USA og Kina ønsker å ta posisjoner, som f.eks. i elektrisk transport, hvor Kina så langt har ledet. Og det er en systemisk rival og utfordrer på en rekke områder som vi skal ta på det største alvor i forhold til både internasjonal handel, kontroll over viktige råvarer og teknologier og posisjonering i internasjonale spørsmål.

Jeg opplever at det jeg gir uttrykk for i redegjørelsen, og som er løpende norsk politikk når det gjelder Kina, i veldig stor grad er i tråd med det, og veldig omforent med nærstående land – men ikke helt i tråd med den tenkningen som rådet for et år siden, før denne diskusjonen kom inn på et mer modent nivå. Det er bl.a. fordi Kina rett og slett er så stor i verdensøkonomien og verdenspolitikken at det å se det som en slags forlengelse av Russland, rett og slett er helt feil. Det er en empirisk feil, men det er også farlig, for man bør ikke tvinge dem inn i den posisjonen.

Så vil jeg bruke anledningen til å svare på representanten Elvenes spørsmål om når vi skal feire EØS-avtalen. Første neste store anledning er 21.–22. mars. Da er det et stort møte hvor statsminister Støre deltar sammen med von der Leyen og de andre lederne i EØS. Det blir en storslått markering av 30 år med EØS, og det er sikkert bare en av mange.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:59:11]: Jeg ønsker å ta opp noe som utenriksministeren brukte i hvert fall en side på – side 26 i hans manus. Han snakket om en polarisert verden. Den polariserte verden er jo egentlig et angrep på demokratiet – om vi kan kalle det angrep eller ikke. Jeg tror demokratiet har en egen evne til å ikke kunne fatte beslutninger raskt nok, og det har vært en sikkerhetsventil for demokratiet.

Det som skjer nå, er at nyheter reiser mye fortere, teknologi tar over menneskers bevegelser, og folk blir frustrerte fordi endringer i deres hverdag ikke skjer fort nok, og så hører man hele tiden at politikere prater og prater, men det skjer ingenting – og det er ikke bare i visse land i Europa, i USA og andre steder. Hvis man reiser ute blant folk og skal drive valgkamp, så sies det akkurat det samme: Det skjer ingenting, det blir ikke noe mer på oss, dere klarer ikke å fatte beslutninger, osv. Det er en fare for oss og måten vi driver demokratiet på, for vi blir en diskusjonsklubb som er langt unna det folk flest ønsker at vi skal være.

Jeg tror – når det gjelder utenrikspolitikken, og for så vidt også innenrikspolitikken – det må fokuseres mer på hvordan man kan ha systemer som gjør at vi evner å fatte beslutninger i tråd med utviklingen i verden og i tråd med utviklingen i teknologien. Hvis ikke kommer denne polariseringen til å styrke seg. Det er et råd til både meg og andre at man rett og slett ser på styringsformene i demokratiet slik det fungerer nå, og at vi ikke blir en prateklubb som ikke klarer å fatte beslutninger raskt nok.

Og så har jeg lyst til å gå inn på det som skjedde i Sør-Afrika da komiteen var der. Elvenes var inne på det. Noe annet vi opplevde, i tillegg til det Elvenes sa, var i et møte med komiteen i Sør-Afrika for International Relations, ledet av en fra ANC, som har flertall i Sør-Afrika i dag. Det får de kanskje ikke ved valget, men hadde det da. Da fikk vi en reprimande, eller en formaning, om Putins spesialoperasjon, trusselen fra NATO, at Ukraina ikke finnes, osv. Det var en Putin-propaganda uten like, og han holdt på i 10–15 minutter før vi heldigvis litt på slutten fikk til å si at NATO ikke er aggressiv. Men i neste åndedrag takket den samme lederen av International Relations komiteen for at Norge bidrar økonomisk, og ikke minst for at vi kjemper for Afrikas plass i FNs sikkerhetsråd, og da er det naturlig at det blir Sør-Afrika eller Nigeria. Der mener jeg at Norge bør være mer prinsipielle og ikke akseptere den type holdninger.

Dag-Inge Ulstein (KrF) [12:02:30]: Etter Russlands fullskala invasjon av Ukraina har mat- og gjødselprisene skutt i været. Vi vet også at kritisk mangel på mat og høyere priser rammer sårbare land i sør hardest. Vi vet at sult og ofte mangel på mat er noe av det som virkelig setter i gang uro og opprør. Mot det bakteppet er det helt tydelig at en videreføring av pakken til utviklingsland som er særlig rammet av Ukraina-krigens ringvirkninger, den såkalte sør-pakken, hadde vært helt nødvendig.

Utenriksministeren sa at utenrikspolitikk og utviklingspolitikk må ses i sammenheng. Det er som nevnt helt riktig, men når regjeringen da valgte å kutte sør-pakken i 2024, forsvinner midler som ville vært enormt viktige for å medvirke til stabiliteten i en rekke land. Jeg vil minne forsamlingen her og utenriksministeren om at det å videreføre ville vært i tråd med det Stortinget vedtok i fjor, for om sør-pakken står det nemlig følgende:

«Regjeringspartiene åpner for å foreslå økte bevilgninger til humanitær bistand, kamp mot sult og for å avdempe potensielle migrasjonsstrømmer til Europa også utover 2023 dersom krigen i Ukraina fortsetter å medføre store, ekstraordinære konsekvenser for verdens fattige.»

Det er ingen tvil om at Ukraina-krigen fortsatt har store ekstraordinære konsekvenser for verdens fattige. Derfor er det fra Kristelig Folkepartis side slik at vi også forventer at det vil komme mer midler i revidert nasjonalbudsjett knyttet til dette. Jeg vil si at det for oss ikke bare handler om et prosentmål eller tallene. Nei, vi vil så absolutt både diskutere og gå gjennom det å få effekt og sikre dokumentering av effekten på det som er hovedmålene våre i bistanden, men det er ikke noen motsats til å opprettholde det nivået Stortinget har nevnt og ønsket.

Jeg vil bare avslutningsvis nevne arbeidet for kjernefysisk nedrustning. Det må fortsette også i en tid der mange land ruster opp. Vi må gjøre det vi kan for at atomvåpen aldri igjen blir brukt. Derfor ble jeg skuffet da Norge stemte avholdende til resolusjonen om atomvåpens humanitære konsekvenser under voteringen i FNs første komité fredag 27. oktober. Resolusjonen slår fast at det er i interessen til menneskehetens overlevelse at kjernevåpen aldri blir brukt igjen – ikke under noen omstendighet.

Hellas, vår NATO-allierte, støttet resolusjonen. Derfor undrer jeg meg over i hvilke omstendigheter regjeringen mener det vil være akseptabelt å bruke atomvåpen. Jeg er ganske sikker på at svaret er ingen omstendigheter, men vi kan ikke – ei heller i en tid som dette – miste målet om en atomvåpenfri verden av syne.

Hårek Elvenes (H) [12:05:38]: I forrige måned stilte jeg utenriksministeren et skriftlig spørsmål om hva regjeringen gjør for å motvirke omgåelsen av sanksjoner mot Russland ved å eksportere varer via tredjeland. Svaret jeg fikk, beskrev noen tiltak som er nyttige for det store flertallet av bedrifter som faktisk ønsker å operere innenfor lovverket og lovverkets intensjon. Men det er jo ikke der det store problemet ligger. Det største problemet er at uærlige aktører med vitende og vilje søker å profittere på sanksjonsomgåelse. De er neppe særlig mottakelige for informasjonskampanjer.

Mitt spørsmål til utenriksministeren er i dag: Hva gjør regjeringen for å gjøre det vanskeligere for uærlige bedrifter å tjene på sanksjonsomgåelse ved å eksportere varer til Russland via tredjeland? Jeg vil gjerne tillate meg et forsøk på å hjelpe utenriksministeren med svaret: Et enkelt lands lovverk og etterretningsinnsats er neppe tilstrekkelig for å stoppe denne typen uredelig og sikkerhetstruende virksomhet. Det trengs en internasjonal innsats, ledet av en aktør med evne til å samordne virkemidler på tvers av land, med global og økonomisk tyngde. Da er det jo flaks at vi har en slik aktør, EU, like ved vår dørstokk. Hadde det ikke vært fint hvis vi kunne ha satt oss ned i fellesskap med 28 land for å gjøre det vanskelig, helst umulig, å tjene penger på Russlands desperate behov for innsatsvarer til sin krigsøkonomi? Jeg gjentar ikke spørsmålet, for jeg regner med at utenriksministeren fikk det.

Ola Elvestuen (V) [12:07:54]: Vi er i en helt ny geopolitisk situasjon med det russiske angrepet på Ukraina. Jeg vil først bare gjenta det representanten Melby sa, at det er behov for at vi nå øker den militære støtten, med militært utstyr og ammunisjon til Ukraina, og gjør dette i samarbeid med og etter initiativ fra Tsjekkia og andre. Det handler ikke bare om å videreføre det vi har forpliktet oss til, men det er nå en situasjon hvor dette må forsterkes. Det må forsterkes raskt, og Norge må være en del av det.

Vi har også en situasjon hvor de autoritære statene og diktaturene i verden samarbeider mer. Vi må føre en politikk sammen med andre demokratier som er i opposisjon mot flere land som samarbeider, enten det er Iran, Eritrea eller Nord-Korea. Kina er også en del av dette samarbeidet.

Statsråden var innom representanten Melbys innlegg om frakopling eller risikoreduksjon. Jeg skal ikke si om man skal gjøre det ene eller det andre, men det som overrasket meg i statsrådens redegjørelse, var at han ikke var innom spørsmålet om Taiwan. Det er klart at risikoen – som er reell – for et kinesisk angrep på demokratiet i Taiwan ville endre hele verdenssituasjonen umiddelbart, og med en mye sterkere todeling internasjonalt. Vi er i hvert fall ikke i en situasjon nå hvor det handler om å øke samarbeidet. Det må være helt tydelig at en frihandelsavtale ikke kan være aktuelt. Jeg mener også at man må se på om frihandelsavtalen mellom Hongkong og Efta er brutt, i hvert fall intensjonene, etter at det er innført nye sikkerhetslover i Hongkong.

Det er bra at man tar opp situasjonen i Xinjiang, men det er altså én million uigurer i konsentrasjonsleirer. Det er ikke noe jeg sier, det er fra Freedom House. Det er omfattende tvangssterilisering, og hundretusener plasseres ellers i Kina til tvangsarbeid. Med den norske åpenhetsloven må vi ettergå at vi ikke er med på eller har investeringer, eller at det er samarbeid med verdikjeder, som bygger opp under både tvang og barnearbeid.

Helt til slutt: Statsråden avsluttet sin redegjørelse litt optimistisk med at det var samarbeid på klima- og naturområdet. Jeg tror nok ikke det er grunn til å være så optimistisk. Jeg vil likevel legge vekt på at vi trenger mer samarbeid med EU, og også med det globale sør, innenfor klima og natur. Man trenger egentlig en demokratikoalisjon som kan stå sammen om de største utfordringene vi står overfor når det gjelder klima og natur, og også være støttespiller for en demokratisk utvikling og de posisjonene og konfrontasjonene som er internasjonalt.

Marit Arnstad (Sp) [12:11:22]: Flere talere har vært opptatt av at det som nå skjer i Europa, har vi ikke opplevd siden annen verdenskrig, at det faktisk er en stillingskrig på europeisk territorium, og at vi må forholde oss til den som en sikkerhetspolitisk trussel mot oss sjøl. Det som er viktig å minne oss på underveis i debatten, er også at andre globale konflikter ikke har forsvunnet, og nye har kommet til. Derfor vil jeg takke utenriksministeren for redegjørelsen, for den var usedvanlig grundig og bred, og det mener jeg vi har behov for.

Konflikten i Midtøsten og brutaliteten i det vi hver dag ser fra Gaza, opprører oss alle. Krigføringen fra Israels side går langt utover det som er akseptabelt, og er et klart brudd på humanitærretten. At dette nå påvirker den større regionen negativt, er også svært alarmerende. En regional storkrig i Midtøsten vil få alvorlige konsekvenser for oss alle, og derfor er Senterpartiet glad for det sterke engasjementet som regjeringen har for å bidra til å prøve å redusere spenningen i regionen som helhet.

Jeg har også merket meg det utenriksministeren sa om at utviklingen i land i sør i økende grad påvirker norske interesser, og at fortellingene om hvordan verden egentlig ser ut, endrer seg. Stater med ulike agendaer konkurrerer om makt og innflytelse, og her ligger det store utfordringer for både Norge og andre europeiske land. For Norge er det sterkt i vår interesse å styrke kontakten med India og med latinamerikanske og afrikanske land for å kunne ha et jevnbyrdig og gjensidig partnerskap, for det vi nå ser i mange land i Afrika og Latin-Amerika, er jo at de betviler den europeiske fortellingen og er mer åpne for både russiske og kinesiske interesser. Vesten har et omdømmetap i disse landene, og stormaktenes økende interesser i dem bidrar til et spenningsforhold som står skarpere fram enn tidligere.

La meg også kort få lov til å nevne at når Høyres representanter igjen begynner å ta opp EU og EØS, må jeg få slå fast en gang til at Senterpartiet har inngått en regjeringsplattform der vi regjerer på grunnlag av EØS-avtalen. Det står vi sjølsagt ved. Samtidig sitter vi i en regjering som har klargjort, i den samme regjeringsplattformen, at det ikke skal søkes om norsk medlemskap i EU. Når Høyre nå gnager på dette spørsmålet om og om igjen, sitter jeg stadig på plassen min og spør meg: Hva ville det ha stått i regjeringsplattformen mellom Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre om EU-medlemskap? Ville det stått at en skulle søke EU-medlemskap, eller ville det stått at en ikke skulle søke EU-medlemskap? Det er et interessant spørsmål, som vi forhåpentligvis ikke får svar på, men dersom vi en dag skulle få det, blir det interessant å se.

Utenriksminister Espen Barth Eide [12:14:25]: Litt i forlengelsen av de kloke refleksjonene representanten Arnstad nettopp hadde, har jeg lyst til å si at jeg er veldig glad for at så mange av utenrikskomiteens medlemmer har tatt opp inntrykk fra besøket i Afrika. Jeg tror det er svært viktig å understreke nettopp dette poenget – at det foregår en global debatt om narrativet. Hvis vi ikke er til stede på en meningsfylt måte – og det er ikke bare å være der, reise dit, ha ambassade og bruke litt bistandspenger der, men det er å delta i de samtalene som går der – overlater vi arenaen til nettopp de kreftene vi ikke vil at skal styrke seg. Dette er også skikkelig viktig sikkerhetspolitikk, i tillegg til alle de andre gode grunnene – enten det er bistand, utvikling, pandemibekjempelse eller hva det måtte være.

Det er et reelt faktum at store deler av det globale sør opplever at Vesten er inkonsistent. Store deler av det globale sør, ikke minst i Afrika, husker at vi her oppe i nord fikk vår fjerde vaksinedose før mange i Afrika fikk sin første. Disse tingene er uttrykk for en slags global opplevelse av urettferdighet. Man kan være enig eller uenig, men det er argumenter for at det er sånn, og derfor er det som både Elvenes, Ulstein og mange var inne på, så viktig å understreke. Jeg er glad for det, for det tror jeg bør være et sentralt trekk i vår utenrikspolitikk framover – å ha den gode dialogen med det globale sør.

Jeg vil også dele mitt inntrykk fra bl.a. et nylig møte i G20. Når vi faktisk er anerkjent som et land som har en tydelig og sterk stemme med tanke på f.eks. Israels brudd på folkerett og humanitærrett i Gaza, blir folk også mer interessert i å lytte til hva vi sier om Ukraina. Det er faktisk slik at det også er en inngang til å ta opp ting som er viktige for oss, for da framstår vi som et land som er konsistent, og som bryr seg om folkerettsbrudd og brudd på humanitærretten uansett hvor de skjer. Det gir også en gevinst den andre veien, som vi ikke skal undervurdere. Det er viktig – også det som ble nevnt om bistand i den sammenhengen. Det er klart – der har Ulstein helt rett – at land i sør ser til hvordan vi bruker våre penger i sum. De har sikkert forståelse for at vi bruker mye i Ukraina, men de lurer jo på hva vi ellers gjør, så dette er en viktig del av diskusjonen som jeg også vil anerkjenne.

Jeg mener at svaret på mye av det som Borten Moe var innom i stad, er å styrke Europas samlede konkurransekraft. Der er på mange måter det vi gjør når det gjelder både klima og Kina, sammenfallende: en mer aktiv industripolitikk og et tettere samarbeid om grønt skifte. Det er både en måte å møte kinesisk dominans på overfor en del av teknologiene som trengs i det grønne skiftet, og en måte å få en raskere omstilling til nettopp det grønne skiftet på. Også der henger europapolitikken sammen med helheten.

Agnes Nærland Viljugrein (A) [12:17:41]: Jeg vil starte med å takke utenriksministeren for en veldig god og viktig redegjørelse – jeg tror jeg glemte det i stad.

Jeg vil også vie noen ord til komiteens reise til Sør-Afrika og Mosambik. Jeg vil egentlig trekke fram noe av det samme utenriksministeren trakk fram, for både representantene Tybring-Gjedde og Ulstein har snakket om norske bistandsmidler, økonomi og om vi skal stille krav eller kunne gitt mer penger til det sørlige Afrika.

Det er én bit av diskusjonen, men en annen viktig bit jeg har lyst til å trekke fram, er viktigheten av Norge som et bindeledd mellom nettopp land i sør og resten av Vesten. Noe av det som merkes der nede, er den posisjonen Norge har som en konsekvent internasjonal aktør. Det ser vi særlig i de valgene vi har tatt overfor Gaza. At Norge står så opp mot brudd på folkeretten og så tydelig sier ifra om at Israels bombing må ta slutt, er noe som merkes langt utenfor Norges landegrenser. Det er også viktig at vi tar en tydelig posisjon overfor Russlands invasjon av og angrepskrig i Ukraina, for det er en tydelig beskjed tilbake om at det er tydelig brudd på ukrainsk selvråderett.

Norge løfter fram Afrikas plass i FNs sikkerhetsråd, for vi er opptatt av at ulike deler av verden skal sitte rundt bordet når vi tar noen av verdens viktigste avgjørelser. Vi fungerer også som et bindeledd, f.eks. når afrikanske land ber om en skattekonvensjon i FN, fordi Norge kan spille en rolle i store internasjonale saker som er viktig for helt andre deler av verden enn vår egen.

Den brobyggerrollen avhenger av at Norge er konsekvente, at vi reagerer på brudd på folkeretten, og at vi fører en konsekvent og forutsigbar utenrikspolitikk. Det er kanskje en av de viktigste lærdommene jeg tar med meg fra Sør-Afrika og Mosambik, og som jeg tenker at vi også skal ta med oss videre i den internasjonale politikken framover. Når vi er konsekvente og forutsigbare, men også har en god rettferdighetssans i bunnen, blir det bedre for oss alle.

Hårek Elvenes (H) [12:20:12]: Utenriksministeren svarte ikke på mitt spørsmål. Tre minutter går jo fort, men jeg gjentar spørsmålet: Hva gjør regjeringen for å gjøre det vanskeligere for uærlige bedrifter å tjene på sanksjonsomgåelse ved å eksportere varer til Russland via tredjeland?

Utenriksminister Espen Barth Eide [12:20:43]: Da tar jeg den utfordringen fra representanten Elvenes med en gang:

Det er klart at hvis disse aktørene opererer i Norge, bryter de norsk lov. Da er det politi og påtalemakt som skal følge opp. Men jeg forstår at spørsmålet er bredere enn det. Her vil jeg bare bekrefte at Elvenes har påpekt den viktige delen av svaret, det er å samarbeide med resten av våre allierte – ikke 28, men hele EØS-området, som er 30 land – om å sørge for at vi også i fellesskap kan slå ned på sanksjonsunngåelse. Det er det dessverre altfor mye av. Det er trist å konstatere at tross massive sanksjoner fra et samlet Vesten fortsetter russisk økonomi å vokse. Dette er åpenbart et felt som må følges opp. Dette er også et tema i en rekke berørte organisasjoner. Jeg slutter meg til det.

Jeg har lyst til å si at nå kan jeg si det jeg gjerne skulle sagt litt tidligere, men statsministeren skulle si det først: Det er altså slik at Norge nå har kunngjort at vi slutter oss til det mye omtalte tsjekkiske ammunisjonsinitiativet, som flere har spurt om her. Det har han nettopp kunngjort i Alta sammen med, så vidt jeg vet, den finske presidenten. Vi er med på dette nettopp fordi det er behov for å sørge for at Ukraina får det de trenger i en veldig krevende situasjon.

Jeg har lyst til å si noe på slutten, for det har vært mye snakk om Midtøsten. Jeg gjentar igjen at jeg er glad for bred enighet om hovedlinjene i norsk Midtøsten-politikk, men jeg har veldig lyst til å si igjen at det er toner i denne debatten som er blitt problematiske for en liten, viktig minoritet i Norge, nemlig den jødiske minoriteten. Det er folk, ikke her i salen, men folk i det offentlige ordskiftet som ser ut til å blande sammen en israelsk regjerings handlinger med det jødiske folk eller sionismen i sin store bredde. Og sionismen innbefatter veldig mange retninger, som ikke er aggressive mot andre folk, men som har hatt drømmen om et jødisk hjemland.

Jeg tror vi skal ta inn over oss at nettopp i vårt land, som har en tydelig og riktig stemme mot ting Israel gjør som de ikke bør gjøre, og som fortjener en tydelig og sterk respons, at vi også passer på å skille mellom det som gjøres av den regjering som sitter nå, staten Israel, på den ene siden og det jødiske folk, inkludert jødene i Norge, på den andre siden. Dette må jeg si fordi jeg stadig oftere får tilbakemeldinger om at det er blitt krevende å være et medlem av den jødiske minoriteten. Det er våre jøder. Og akkurat som representanten Aukrust sa i sitt første innlegg, skal alle føle seg velkommen i Norge. Det skal gjelde kristne, muslimer, jøder og hvem det måtte være. Ingen skal føle at en debatt om en dramatisk konflikt langt der borte fører til at det blir mer ubehagelig å være dem. Det håper jeg alle legger seg på sinne.

For øvrig takker jeg for en veldig god debatt.