Carl I. Hagen (FrP) [] (ordfører for saken): Dette
forslaget er fremmet av Michael Tetzschner og gjelder Grunnloven
§ 95 og forslaget om et nytt tredje ledd om at staten ikke skal
kunne skatte- og avgiftsbelegge rettslige tjenester for saker som
skal avgjøres av domstolene.
Forslagsstilleren
mener at man ved grunnlovsrevisjonen i 2014 ikke i tilstrekkelig
grad overveide hensynet bak den opprinnelige bestemmelsen da man
skrev den tidligere bestemmelsen i § 98, prinsippet om at staten
ikke må avgiftsbelegge adgangen til rettshjelp, ut av Grunnloven.
Den gamle bestemmelsen
i § 98 lød:
«Med Sportler, som erlægges til
Rettens Betjente, bør ingen Afgifter til Statskassen være forbundne.»
Hensikten med
forslaget fra Michael Tetzschner er for det første at folk ikke
skal måtte betale merverdiavgift som legges på rettsgebyrene. De
skal heller ikke risikere å måtte betale merverdiavgift på advokatenes
salærer når disse er betaling for tjenester advokatene utfører i
forbindelse med arbeidet med rettssaker. En person som henvender
seg til en advokat og ber om advokatens bistand for å fremme f.eks.
et erstatningskrav, må betale advokaten et honorar som i dag medfører
et tillegg på 25 pst. merverdiavgift. Forslagsstilleren mener videre det
ikke er rimelig at staten skal «tjene» på denne statlige virksomheten
som rettspleien i realiteten utgjør.
Den gamle paragrafen
som ble opphevet i 2014, hadde for øvrig stått uendret siden den
ble vedtatt i 1814.
Komiteen har avgjort
at den ikke tar stilling til realiteten i forslaget, som er å fjerne
merverdiavgift på advokattjenester i forbindelse med rettssaker.
Komiteen mener at det uansett ikke hører hjemme i Grunnloven, men
heller eventuelt i merverdiavgiftsloven, og at dersom en mener at
det kun skal være avgiftsfritak for spesielle rettstvister, kan
det også fremmes forslag om det f.eks. i bestemmelsene om ordningen
med fri rettshjelp. Derfor anbefaler komiteen at forslaget ikke
bifalles.
Vi vil også nevne
at nå, når det gjelder merverdiavgift på de aller fleste varer og
tjenester, er situasjonen helt annerledes enn da denne bestemmelsen
kom i 1814, da statens totale virksomhet var meget begrenset i forhold
til den enorme virksomhet som staten i dag bedriver.
Lubna Boby Jaffery (A) []: Vi har, som det er blitt
sagt tidligere i dag, mange grunnlovsforslag til behandling i denne
perioden. De handler om mye forskjellig, både stort og smått. Det
kan kanskje sies at dette forslaget er et av de mer kuriøse.
Forslagsstiller
Michael Tetzschner er opptatt av å fremme rettssikkerheten, og det
er et viktig hensyn. Det er helt umulig å være uenig i det. Det
er i dag dyrt og krevende å få tilgang til domstolene og til god
rettshjelp, og det finnes definitivt ulikheter i hvem som er best
i stand til å få ivaretatt sin rettssikkerhet. Det er f.eks. Nav-saken et
godt eksempel på.
Så er spørsmålet:
Hva skal vi gjøre med det? Forslagsstilleren vil ha tilbake den
såkalte sportel-bestemmelsen. Det innebærer bl.a. momsfritak på
utgifter til advokat i saker ved domstolen.
Da er det nærliggende
å stille seg spørsmålet: Hvem er det som i størst grad bruker penger
på advokat? Jeg tror ikke det er de som dessverre kanskje har det
største behovet, som har mulighet til å benytte seg av advokattjenester,
sånn som det er i dag, og ei heller med en sportel-bestemmelse.
Hva som er løsningen på dette, mener jeg og Arbeiderpartiet at det
er andre komiteer på Stortinget enn kontroll- og konstitusjonskomiteen som
må ta stilling til. Det er heller andre som må finne løsninger på
dette, enn at vi skal bruke Grunnloven til å løse det.
For Arbeiderpartiet
er det derfor ikke aktuelt å støtte forslaget og hente fram igjen
sportel-bestemmelsen. Den ble fjernet i 2014 fordi Stortinget mente
at den var utdatert.
Selv om vi i Arbeiderpartiet
deler engasjementet for å fremme rettssikkerheten og tilgangen til
rett, mener vi at vi ikke løser problemet ved å gjeninnføre denne
bestemmelsen.
Michael Tetzschner (H) []: Jeg takker for komiteens
arbeid med mitt forslag, og jeg må ta til etterretning at det ikke
er flertall for det jeg mener kunne ha vært en styrking av rettssikkerheten,
nettopp fordi det dreier seg om å fjerne noen av de økonomiske barrierene
som folk møter for å forfølge sine rettigheter overfor domstolene.
Da må jeg med respekt å melde si at om det skulle være ulikheter
i den gruppen som søker rettslig assistanse, er egentlig det et
lite relevant hensyn. Enten vi har store eller små saker, bør borgerne på
et eller annet vis være stilt likt, ut fra prinsippet om adgang
til våre domstoler.
De som var med
i 2014, er mer enn noen klar over at det som var vektleggingen da,
var den språklige moderniseringen av Grunnloven. Da var det naturlig
å se på et så alderdommelig ord som «Sportler», som er at man tar betalt
for å uleilige en offentlig embetsmann eller et kontor, noe som
opprinnelig var en måte å få inntekter til statskassen på. Både
den måten å beregne avgiften på og selve ordet var altså utdatert.
Det var derimot
ikke prinsippet om at staten kommer helt ufortjent godt ut av det
når folk prøver å få retten med på sine synspunkter, eller når man
avgjør tvister. Det er særlig to sammenhenger hvor dette er viktig. Det
ene er hvor staten selv er motpart. Vi vet jo at det er en voldsom
asymmetri mellom ressursene her. En stor kommune som Oslo som har
et advokatkontor, eller staten, kan rett og slett trette ut private
som går til søksmål, fordi de har uendelig med ressurser. De har
heller ingen personlig prosessrisiko. Advokatene er i tjeneste for noen
som selv når de blir dømt, kan fordele det på det store fellesskapet,
mens private tar en dobbel risiko og blir sittende med både sin
egen regning og motpartens, og dermed også eventuell moms for begge.
Etter at dette
forslaget ble skrevet, engasjerte jeg meg i en sak litt ut fra en
annen synsvinkel. Det var en lektor ved Oslo Handelsgymnasium som
ble overfalt av fem elever og slått helseløs. Så gikk han – etter
at hovedmannen fikk et slags oppgjør med rettsvesenet, men ble dømt
til å betale en symbolsk oppreisning, som han selvfølgelig ikke
betalte – til sivilt søksmål mot sin arbeidsgiver fordi arbeidsgiveren
var klar over at dette var en voldsparat elev som hadde en lang
voldshistorikk og egentlig var en menneskelig bombe, men ingen hadde funnet
ut at det var informasjon av interesse for arbeidstager.
Nå var lovverket
slik at retten ikke kunne dømme annerledes, men de uttrykte selv
stor forståelse for denne mannen, og de antydet også at selve lovverket
på dette punktet var ufullstendig. Dette skjedde da gjennom behandling
i flere rettsinstanser, og til slutt ble lektoren sittende igjen
med en personlig gjeld. I tillegg til en ødelagt helse har han en
regning på 1,7 mill. kr, og der er det altså 300 000 kr som er merverdiavgift.
Da kan jeg også sette det litt på spissen og si at denne voldsepisoden
var til stor ulykke for denne lektoren og til stor glede for statskassen,
som uten å løfte en finger fikk 300 000 kr.
Det er nettopp
dette prinsippet som man hev ut med badevannet i 2014, og som jeg
mener at Stortinget bør gå inn i og drøfte nærmere. Jeg insisterer
ikke på at det skal skje på denne måten, men den gamle sportel-bestemmelsen
etterlot en ledig plass i Grunnloven, og jeg er aldeles ikke enig
med dem som sier at dette ikke har noe i Grunnloven å gjøre, for
dette prinsippet er et av de eldste prinsippene og har vært med
oss siden 1814. Ikke vet jeg, men 200 års hjemstavnsrett skulle
vel tilsi en noe annen holdning til bestemmelsen enn at dette ikke
har noe i Grunnloven å gjøre.
Jeg vil også gjøre
oppmerksom på at problemene vokser seg større. Jeg har nevnt dette
med asymmetri når det gjelder ressursene mellom de private og de
offentlige instanser. Vi bør også legge merke til at det i Norge
er veldig liten tendens eller faktisk mulighet til å saksøke staten.
Vi ligger på en tiendedel av slike saker sammenlignet med de andre
nordiske landene.
Så kan man si
at det er jo fordi vi har så mange andre fine klageinstanser. Vel,
det har de andre landene også, men våre fungerer ikke spesielt imponerende.
Forvaltningens egen klageordning, der forvaltningen selv i første
instans behandler klager, fører hyppigst til at man avslår. Når
det så er særklageorganer som har en større avstand til den forvaltningen
som man klager på, har man også gjort observasjoner over tid av
at disse får en gradvis identifikasjon med den forvaltningsgrenen
som de forholder seg til.
Så har vi Sivilombudet,
som slett ikke sikrer noen som helst rettssikkerhet, for det er
Sivilombudet som velger hvilke saker Sivilombudet synes er spennende. Der
har det også vært en tendens til at deres personlige prioriteringer
ikke er uten betydning. Det er altså ikke et sted hvor man kan få
sin sak avgjort, i motsetning til domstolene, som må ta de sakene
som kommer.
Når det gjelder
det som det kan argumenteres med, nemlig at dette vil føre til en
rettsliggjøring, vil jeg minne om at de som bidrar til rettsliggjøringen
i samfunnet, ikke er juristene, og det er heller ikke de som prøver
å få sine interesser trygget gjennom håndhevelse – det er lovgiverne.
Bedre kvalitet i lovgivningen kunne også kanskje ha avhjulpet en
del behov for rettslige avklaringer, og ikke minst dette med at
man har en stadig økende forvaltning som utøver makt overfor enkeltmenneskene.
Dette bør tilsi
at vi finner frem til måter å gå inn i dette på. Det behøver ikke
å være gjennom dette forslaget som faller i dag, men dette er en
problemstilling som Stortinget gjør vel i virkelig å gå inn i, for
det hjelper ikke å ha papirrettigheter hvis man de facto skremmes
fra å forsøke å få dem prøvet. Det er også mitt siste poeng, siden
Nav-saken var nevnt her, at hvis vi hadde hatt en større frekvens
av rettslige prøvinger, er jeg sikker på at en domstol hadde vært
raskere i stand til å identifisere det manglende hjemmelsgrunnlaget
for de dommene som den gangen falt, rent administrativt.