Presidenten: Etter
ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten ordne debatten
slik: 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer
av regjeringen.
Videre vil det
– innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil
fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen,
og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid,
får en taletid på inntil 3 minutter.
Heidi Nordby Lunde (H) [10:01:39 ] (ordfører for sakene):
La meg først takke komiteen for velvilje og godt samarbeid i forbindelse
med den relativt raske behandlingen av lov om lønnsnemndbehandling
av arbeidstvisten mellom henholdsvis Unio og Oslo kommune og Unio
og KS i forbindelse med mellomoppgjøret i 2021.
Til tross for at
vi behandler begge sakene under ett, har jeg lyst til å gjøre oppmerksom
på at vi har hatt tid til å lese gjennom bakgrunnen for lønnsnemnd,
og proposisjonen har gjort godt rede for bakgrunnen.
Komiteen viser
til at den norske modellen og trepartssamarbeidet har tjent Norge
godt over tid og gitt oss et samfunn med små lønnsforskjeller og
høy sysselsetting. Kjernen i den norske arbeidslivsmodellen er sterke
parter i arbeidslivet og bygger på at lønnsoppgjør er partenes ansvar.
Retten til å streike
for bedre lønns- og arbeidsvilkår er en grunnleggende rettighet
for arbeidstakere i Norge, og tvungen lønnsnemnd er svært inngripende
overfor den etablerte streikeretten.
Samfunnet og berørte
parter må i utgangspunktet tåle de ulemper som arbeidskamper fører
med seg. Men dersom arbeidskampen fører til fare for liv, helse
eller sikkerhet, eller truer helt vitale samfunnsinteresser, kan det
likevel være nødvendig å gripe inn med tvungen lønnsnemnd.
Norge har ratifisert
flere ILO-konvensjoner som verner organisasjonsfriheten og streikeretten.
Tvungen lønnsnemnd er ikke ønskelig, og myndighetene skal kun gripe
inn dersom det er absolutt nødvendig for å avverge at det oppstår
fare for liv og helse. Slik ILO-konvensjonene tolkes, åpnes det
for inngrep dersom streiken setter liv, helse eller personlig sikkerhet
i fare, selv om det stilles sterke krav for inngrep i streikeretten.
Komiteen viser
til departementets redegjørelse for de forhold som lå til grunn
for vedtakene i de respektive sakene om tvungen lønnsnemnd, og tar
disse etterretning.
Komiteens flertall,
alle utenom Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til proposisjonens
forslag til vedtak.
Komiteens flertall,
unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
mener videre det vil være ødeleggende for norsk forhandlings- og
streikerett om arbeidskonflikter politiseres gjennom Stortingets
inngripen. Da risikerer vi at den politiske situasjonen vil påvirke
om en streik anses lovlig eller ikke. Dette vil etter flertallets
mening være å undergrave streikeretten slik vi kjenner den.
Jeg gjør i det
følgende rede for Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkepartis
særmerknader knyttet til forståelsen av ILOs kjernekonvensjoner.
Disse inneholder grunnleggende menneskerettigheter og utgjør et minimum
av rettigheter som skal respekteres i arbeidslivet. Norge har signert
og ratifisert alle åtte konvensjonene og er fullt ut forpliktet
etter konvensjonens innhold. Vi mener at ILOs kjernekonvensjoner
dermed forplikter Norge allerede i dag. De er viktige rettskildefaktorer
i norsk rett, og presumpsjonsprinsippet sikrer oppfyllelsen av konvensjonen
langt på vei.
En innlemmelse
av de nevnte rettighetene i menneskerettsloven i praksis har bare
betydning for hvilket trinnivå rettighetene skal ligge på, og hvilken
relevans de tillegges ved fastleggelsen av rettstilstanden, og at
arbeidstakernes rettigheter i henhold til ILOs kjernekonvensjoner
for alle praktiske formål derfor er oppfylt.
Men vi anerkjenner
også nødvendigheten av å avklare bruken av lønnsnemnd mellom partene
i arbeidslivet. Vi er kjent med at en slik prosess ble startet under daværende
statsråd Anniken Hauglie, og at statsråd Røe Isaksen har innkalt
til et møte med partene senere i dag.
Vi ser at under
foregående regjering, altså regjeringen Stoltenberg II, ble tvungen
lønnsnemnd brukt 11 ganger, og under denne regjeringen er vi med
dagens eventuelle vedtak oppe i 10. Vi mener derfor det ikke er grunnlag
for å mene at lønnsnemnd blir brukt til å undergrave streikeretten
slik vi kjenner den. Regjeringspartiene slutter seg på denne bakgrunn
til komiteens tilråding i Innst. 666 L for 2020–2021 – og håper
ikke innstillingens nummer er et dårlig tegn, president – samt slutter
oss til tilråding A i Innst. 662 L for 2020–2021, men stemmer imot
tilråding B.
Arild Grande (A) [10:05:50 ] : Denne saken handler ikke om
hvorvidt man støtter de streikendes lønnskrav eller ikke, og ikke
om hvem av partene man mener har ansvaret for situasjonen som oppsto.
Det er mye som kan sies om det, men det er ikke Stortingets ansvar
i denne saken.
Streik er nemlig
partenes ansvar – ene og alene. Grunnen til det er at vi ikke ønsker
at politikerne skal gå inn og overstyre lønnsoppgjør eller bestemme
lønnen til folk. Man skal være enten ytterst til høyre eller ytterst til
venstre i norsk politikk for å mene noe annet.
Den norske, sosialdemokratiske
samfunnsmodellen med sentrale og koordinerte lønnsoppgjør mellom organiserte
parter har vært og er helt avgjørende for at Norge har oppnådd så
gode resultater gjennom kriser at vi har hatt god lønnsutvikling
for vanlige folk, og at vi har et samfunn med relativt små forskjeller.
I alle land hvor de ikke har sånne løsninger, har lønnsforskjellene blitt
store. I land med politisk bestemt minstelønn har resultatet vært
at de lavtlønte har fått et tak de aldri kommer over – ikke et gulv
de kan vokse ifra.
Tvungen lønnsnemnd
er regjeringens ansvar – ene og alene. Grunnen til det er at det
ikke finnes en egen lovbestemmelse om tvungen lønnsnemnd. Det må
vedtas en lov i hvert enkelt tilfelle. Det er kun derfor Stortinget
har denne saken til behandling. Stortinget har ikke kompetanse til
å vurdere hvorvidt det var fare for liv og helse i en streik, som
jo er grunnlaget for regjeringens beslutning om tvungen lønnsnemnd.
Dersom Stortinget
skulle gått inn og vurdert handlemåten til organisasjonene som er
omfattet av streiken, eller hvorvidt det var fare for liv og helse,
ville det skapt en helt umulig situasjon. Partene hadde måttet stille opp
i Stortinget med sine advokater for å argumentere for sitt syn,
og det ville ha kunnet føre til at hele lønnsdannelsen kollapset.
Stortingets rolle
i denne saken er altså ikke å ta stilling til hvorvidt man støtter
lønnskrav eller ikke, ei heller om det var fare for liv og helse.
Vi kjenner kun statsråden, og vi skal kun vurdere om det har skjedd
faktiske eller prinsipielle feil i forbindelse med vedtaket om tvungen
lønnsnemnd.
Ingen organisasjoner
har tatt kontakt med komiteen om dette. Da må vi anta at det er
enighet om at det faktisk var fare for liv og helse på det gitte
tidspunktet, og at regjeringens proposisjon er en riktig framstilling av
de faktiske forhold. Dermed har Stortinget, etter Arbeiderpartiets
syn, intet annet valg enn å ta regjeringens vedtak til etterretning
og slutte seg til det.
Tvungen lønnsnemnd
er svært inngripende overfor streikeretten. ILO har lenge bedt regjeringen
diskutere med partene hvordan man kunne hatt et bedre system for
å sikre en reell streikerett. Det er kritikkverdig at regjeringen
ikke har tatt tak i dette og sørget for å sikre et bedre system
for å avklare grunnlaget for påstander om fare for liv og helse
før en eventuell beslutning om tvungen lønnsnemnd kommer på statsrådens
bord. Det kan føre til at det blir debatt om grunnlaget for beslutningene,
sånn vi ser det har blitt nå og i flere andre saker dette året.
Den forrige gangen
Stortinget behandlet en sak om tvungen lønnsnemnd – i tvisten mellom
Parat/YS og NHO og mellom Fagforbundet/LO og NHO i forbindelse med
hovedtariffoppgjøret 2020 – stemte Arbeiderpartiet imot tvungen
lønnsnemnd. Det var to årsaker til det.
Den ene var at
Fagforbundet sendte innspill til komiteen om at de mente det var
blitt gjort en sammenblanding av virkningene av streikene til LO
og YS, uten at de enkelte streikene ble vurdert hver for seg. Den
andre var at Fagforbundet pekte på at verken regjeringen eller Helsetilsynet
tok kontakt med arbeidstakersiden for kvalitetssikre det faktiske
grunnlaget før beslutningen ble tatt. Begge disse forholdene ga
grunn til å hevde at ILOs kjernekonvensjoner ikke var fulgt.
Så er ikke tilfelle
denne gangen. Dersom Norge hadde implementert ILO-konvensjonene
i menneskerettsloven, som Arbeiderpartiet har foreslått flere ganger,
ville det gitt organisasjonene en reell mulighet for rettslig prøving
av lovligheten av regjeringens inngrep ved tvungen lønnsnemnd. Det
er der slike spørsmål hører hjemme, ikke i stortingssalen.
Jeg anbefaler derfor
komiteens innstilling om at ILOs kjernekonvensjoner må inntas i
menneskerettsloven.
Jon Georg Dale (FrP) [10:11:13 ] : Eg kan starte med å slutte
meg til det som dei to føregåande talarane har sagt, både om ansvaret
til partane for å fastsetje lønsdanninga og ikkje minst bruken av
tvungen lønsnemnd og at det er regjeringa som er suveren til å bruke
det verkemiddelet. Så vidt vi ser av dei to sakene vi behandlar
no, kan det vere gode grunnar for at regjeringa har gjort akkurat
det i dette tilfellet, basert på dei grunngjevingane som både Helsetilsynet
og DSB har gjeve undervegs.
Eg har likevel
lyst til å seie at det står fram som underleg for mange av oss som
berre er lekmenn i dette, at KS ikkje viser ei større kløkt når
dei vert oppmoda om å søkje dispensasjon, slik ein gjorde i den
eine saka. Det er for så vidt Stortinget uvedkomande, men eg synest
likevel det bør verte sagt at når vi har eit år bak oss der både mange
lærarar og mange i helsetenesta har ytt utover det mange kunne forvente,
burde etter mine omgrep arbeidsgjevar i dette tilfellet opptredd
med større forstand enn det det kan synast som, basert på den informasjonen
Stortinget har fått tilsendt. Det endrar ikkje det faktum at regjeringa
må basere dei vedtaka dei har gjort, på den situasjonen ein reelt
var i. Eg meiner likevel det burde gje grunn til refleksjon for
dei som styrer KS, at vi har hamna i den situasjonen vi no er i,
der tvungen lønsnemnd vart nødvendig i årets lønsoppgjer, med dei
betydningar det har for streikeretten i dette konkrete tilfellet,
men også den betydninga det har for mange arbeidstakarar som har
ytt meir enn mange kunne vente det siste året.
På den bakgrunnen
som tidlegare har vore referert, som er skildra i proposisjonen
som er bakgrunnen for forslaga som regjeringa kjem med, ser heller
ikkje vi nokon grunn til å gjere anna enn det som Stortinget må gjere
i denne saka, nemleg å la forslaget om tvungen lønsnemnd gå gjennom,
basert på dei føringane som har vore lagde, og dei råda som regjeringa
openbert har fått frå tilsynsmyndigheitene sine.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:13:55 ] : Lov om tvungen lønnsnemnd
i arbeidstvisten mellom Unio og KS og Unio og Oslo kommune er på
dagens dagsorden. Streik er et lovlig, viktig kampmiddel, og det
er partenes ansvar, og jeg vil understreke det som flere før meg
har sagt, at Stortinget ikke skal gripe inn ved en sånn streik. Imidlertid
skal en fra regjeringas side hvis streiken utgjør en fare for liv
og helse, etter vurdering fra samfunnets faginstanser – i dette
tilfellet Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap og Helsetilsynet
– foreta en vurdering. Senterpartiet har gått grundig inn i hva som
utløste de to sakene i lov om tvungen lønnsnemnd som behandles i
dag, og vi viser til våre merknader i innstillinga.
Den ene saken,
mellom Unio og KS, har sin basis i Fredrikstad, i søppelforbrenningsanlegget
FREVAR, hvor det var en akutt fare for brann, og hvor det var et forspill
som innebar at det var sendt søknader om å innvilge dispensasjon
fra streiken, og det ble ikke innvilget. Det ble først gitt tilsagn
fra den sentrale streikeledelsen om å endre holdningen etter at
partene var innkalt til møte med statsråden. Det er viktig å være
klar over at det som er systemet i KS-sektoren, er at det ikke er
KS som sender søknader om dispensasjon, det er den enkelte kommune,
og den enkelte kommune sender søknad om dispensasjon for hver person,
for én dag. Det er et annerledes system enn det som er ellers. Så
det er en upresishet fra regjeringas side når det snakkes om KS
og å søke dispensasjon. Det er den enkelte kommune som søker dispensasjon.
Når det gjelder
saken mellom Unio og Oslo kommune, var en der i en tilsvarende situasjon.
Dispensasjonene ble avvist. Da kom en i en kritisk situasjon, hvor
da Unio endret holdning, men i begge sakene var det ikke vilje fra
Fredrikstad kommune eller fra Oslo kommune til å søke ny dispensasjon.
Senterpartiet er derfor enig i at grunnlaget for lov om tvungen
lønnsnemnd var til stede, og støtter forslaget om tvungen lønnsnemnd.
Samtidig vil jeg
si at Unio har gode argumenter for sine krav, altså streikegrunnlaget.
Unio er i denne saken primært knyttet til lærernes og sykepleiernes
situasjon, og det er en felles erkjennelse av at det har vært en
klar manglende reallønnsøkning – på tilsvarende nivå som for andre
i kommunal sektor – for lærerne, og derfor fremmet Unio krav om
en klar reallønnsvekst og start på et lønnsløft. Det var imidlertid
i direkte konflikt med frontfagets resultat i privat sektor, med
et tillegg på 2,7 pst.
Det er viktig
at rekrutteringen sikres, og at lønns- og arbeidsvilkårene må være
attraktive for både lærere og sykepleiere. Det er en felles erkjennelse
mellom partene at lærerne har tapt i de lokale lønnstilleggene og
fått en såkalt mindrelønnsutvikling i perioden 2004–2019. Det er
også en erkjennelse av at sykepleierne må få bedret sin situasjon
for å sikre rekrutteringen. En er nødt til ikke bare å se på lønn,
men også på å styrke utdanningen. En må se på fremming av en heltidskultur,
og en må også gjennomføre en tillitsreform som gjør at det blir mer
attraktivt å være helsefagarbeider eller sykepleier i de situasjoner
som krever at en tar ansvar og har myndighet til å ta ansvar. Disse
forholdene, både for lærere og for sykepleiere, må følges opp i
samarbeid med motparten, Kommunenes Sentralforbund, i det kommende året,
sånn at vi unngår den kritiske situasjonen som vi nå har hatt over
lang tid for de to gruppene.
For øvrig vil
jeg si, til slutt, at Senterpartiet er for å innlemme ILOs kjernekonvensjoner
i menneskerettsloven, og vi står også bak tilråding B fra komiteens
flertall, som er Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV.
Lars Haltbrekken (SV) [10:18:56 ] : Vi har bak oss et år med
rungende applaus til sykepleierne, til dem som har stått i frontlinjen
i kampen mot pandemien, som virkelig har holdt hjulene i gang i
dette samfunnet. Nå hadde vi mulighet – mulighet til å vise at vi
mente noe med applausen.
Tvungen lønnsnemnd
er et svært alvorlig grep å ta. Vilkårene for å ta dette i bruk
er at det skal være fare for liv og helse. I begge de streikene
vi nå diskuterer, er det uenighet om det faktisk er til stede. Unio
har sagt at de var klar til å gi dispensasjon for de ansatte ved
avfallsanlegget i Fredrikstad, hvor det var fare for brann. Vi stoler på
det Unio sier. Det gjorde tydeligvis ikke høyreregjeringen. I altfor
liten grad ville man høre på hva de streikende sa. Man hørte i stor
grad på hva arbeidsgiverne kom med.
I den andre konflikten
har Sykepleierforbundet vært ute og kritisert at de ikke ble kontaktet
og tatt med på dialog i forkant av beslutningen. SV mener at Helsetilsynet
må snakke med begge parter og ikke bare arbeidsgiver, når man skal
vurdere om det er fare for liv og helse. ILO har vært svært tydelig
i sin kritikk av Norges bruk av tvungen lønnsnemnd, og det med rette.
Streikeretten er en menneskerett, og tvungen lønnsnemnd går på tvers
av dette. Derfor skal man være varsom med bruken av det.
En Fafo-rapport
om bruk av tvungen lønnsnemnd i Norge viser at særlig helsesektoren
peker seg ut som et område hvor uenigheter og tvister blir løst
med tvungen lønnsnemnd, både i offentlig og i privat regi. Rapporten peker
på at når arbeidstakerorganisasjonene klager til ILO, er det begrunnet
med at statlige inngrep mot streik og henvisning av tvisten til
løsning i Rikslønnsnemnda innebærer en begrensning i streikeretten
som ikke er forenlig med ILO-konvensjonen. Ved å gripe for raskt inn
begrenses også muligheten mellom partene og den muligheten man har
til å bruke streik som virkemiddel for å fremme og ivareta sine
interesser, samtidig som det kan påvirke partenes tilpasning av
streiken og bidra til å svekke tilliten til helsemyndighetene.
Stortingets oppgave
er ikke å vurdere om det er fare for liv og helse ved en streik.
Det er vi klar over. Men vi ser oss nødt til å gi tydelig beskjed
når vi mener at saken kunne ha vært håndtert på en annen måte, og
med så store konsekvenser som tvungen lønnsnemnd har for arbeidsfolk,
velger vi å ta deres side. Det har vært helt tydelig i konflikten
mellom Unio og KS at arbeidsgiver ikke ville ha søkt om dispensasjon
en gang til etter at all informasjonen var gjort tilgjengelig for
begge parter.
Det har i fagbevegelsen
lenge vært stilt spørsmål ved om arbeidsgivere spekulerer i tvungen
lønnsnemnd. Som oftest tjener dette arbeidsgiver på bekostning av
arbeidstakerne. Her har vi to tilfeller av tvungen lønnsnemnd hvor
det er stor uenighet om mange faktorer, noe som setter tvil ved
bruken av dette virkemidlet. Derfor velger vi i SV å stå utenfor
innstillingen ved å stemme imot, og jeg tar med dette opp SVs forslag
i saken.
Presidenten: Representanten
Lars Haltbrekken har tatt opp det forslaget han refererte til.
Torill Selsvold Nyborg (KrF) [10:22:57 ] : Streikeretten er
ein grunnleggjande rett i arbeidslivet, som det er viktig å vareta.
Tvungen lønsnemnd er eit svært inngripande verkemiddel som må nyttast
med varsemd. Streikeretten skal vera reell, og han skal ikkje undergravast.
Retten til å streika skal likevel aldri gå ut over liv og helse.
I arbeidstvisten
mellom Unio og KS vurderte Fredrikstad kommune situasjonen som kritisk
og kontakta på dette grunnlaget Statsforvaltaren. Direktoratet for samfunnstryggleik
og beredskap, DSB, gav si faglege vurdering, som støtta bekymringa
til Fredrikstad kommune for den gjeldande situasjonen.
Enkelte hevdar
at problemet vart løyst, og at streiken ikkje skulle ha vorte avbroten
ved tvungen lønsnemnd. Situasjonen vart mellombels sett på som løyst ved
etablering av eit alternativt branntilsyn i verksemda FREVAR. Situasjonen
forverra seg fredag 4. juni, og det vart konkludert med at situasjonen
vart sett på som kritisk. DSB støtta denne beskrivinga av situasjonen.
Det er semje om
at arbeidsgjevaren søkte om dispensasjon, men dette vart avslått.
Også klage på avslag vart avslått. Det vart difor klart for departementet
at partane ikkje klarte å løysa situasjonen som sette liv og helse
i fare.
I arbeidstvisten
mellom Unio og Oslo kommune vart streik sett i verk 27. mai, noko
som førte til at mange innanfor skule, barnehagar, heimetenester,
sjukeheimar og andre offentlege verksemder vart tekne ut i streik.
Den 2. juni vart streiken trappa opp. Helsemyndigheitene vart sjølvsagt
varsla om streiken og vurderte fortløpande konsekvensane for helsetenestene.
Gjennom møte mellom
statsråden og partane vart det klart at partane sjølve ikkje ville
finna ei løysing på situasjonen som sette liv og helse i fare. ILO-konvensjonen
vernar organisasjonsfridomen og streikeretten. Det vert stilt strenge
krav for inngrep i streikeretten, men det vert også her opna for
inngrep dersom streiken set liv, helse eller personleg tryggleik
for heile eller store delar av befolkninga i fare.
Ei fagleg vurdering
av faren for liv og helse kan ikkje sjåast på som tynn. Ein vert
sjølvsagt skuffa når ein arbeidsstans vert avbroten utan det ønskte
resultatet. Likevel må vi ha respekt for at ei grundig vurdering
av kriteriet liv og helse må leggjast til grunn. Direktoratet for samfunnstryggleik
og beredskap og Helsetilsynet er kompetente til å vurdera situasjonar
på sitt felt. Kristeleg Folkeparti forstår at ein vert skuffa over
at arbeidstvistar vert avbrotne ved tvungen lønsnemnd, men det er diverre
enkelte gonger nødvendig. Omsynet til liv og helse må gå føre –
uansett.
Bjørnar Moxnes (R) [10:26:43 ] : Det vi har sett den siste
uken, er at arbeidsgivere i offentlig sektor i praksis har vetorett
når partene kalles inn til statsråden for å diskutere om en streik
utgjør en fare for liv og helse eller ikke.
Arbeidsgiverne
KS og Oslo kommune fikk lov til å stoppe legitime og forsvarlige
streiker ved at de nektet å forhandle i møtet hos arbeidsministeren.
Unio var åpne for å gi dispensasjoner, ønsket dialog, mens arbeidsgiverne
ikke var interessert i dialog og også nektet å sende dispensasjonssøknad
til den andre parten.
Dette er et av
mange eksempler på at loven gir arbeidsgiverne mulighet til å stoppe
en streik i det øyeblikket det kommer en melding om at det kan være
fare for liv og helse, i stedet for at de er forpliktet til å se
på hvordan streiken kan fortsette på en forsvarlig måte.
Etter at både
lærere, helsefagarbeidere, barnehageansatte og sykepleiere i over
et år har stått i front for å håndtere pandemien, er det en politisk
skandale at det eneste de får i retur fra stortingsflertallet og
regjeringen, er tvungen lønnsnemnd.
Det vi har fått
til behandling av saker i Stortinget, viser helt tydelig at det
var mulig å fortsette streikene uten fare for liv og helse, og at
fagforbundene var villige til å strekke seg langt for å finne løsninger.
Men i begge sakene strittet arbeidsgiversiden imot. Det er da KS.
Det er KS, det er staten, det er Oslo kommune som er arbeidsgiverne
i offentlig sektor, og det er politikere som sitter med ansvaret
i både KS og Oslo kommune. De store partiene tar ikke ansvar politisk
for å sikre både rekruttering og gode nok arbeidsvilkår for dem
som er ansatt i velferden, men det ønsker Rødt.
Vi stemmer imot
bruken av tvungen lønnsnemnd i denne saken. Det ville åpenbart vært
mulig å fortsette denne avgjørende kampen for bedre arbeidsvilkår
og ikke minst rekruttering på forsvarlig vis. Men stortingsflertallet,
gjennom støtte til tvungen lønnsnemnd, fratar i realiteten ansatte
i velferdsyrkene en reell streikerett på denne måten.
Vi ser fra saksunderlaget
at varselet om fare for liv og helse også er gjort på sviktende
grunnlag, for om situasjonen på anlegget FREVAR kunne ha blitt farlig,
var den i ferd med å bli løst ved at Unio ville innvilge dispensasjoner.
Men KS nektet å forhandle og nektet å søke om dem på nytt. Vi ser
at det som var en akutt fare for liv og helse i Oslos hjemmetjeneste,
var tilsvarende helgebemanning. Det sier enten noe veldig alvorlig
om bemanningen i helger – ikke minst i ferier, hvor det er enda
færre på jobb – eller at det ikke var en tilstrekkelig grundig vurdering
av om det var akutt fare for liv og helse. Uavhengig av det ønsket
altså Unio, og var villig til, å gi dispensasjon, men Oslo kommune,
styrt av de rød-grønne, nektet å samarbeide om det.
Nå har det vært
såpass mange gangers bruk av tvungen lønnsnemnd på såpass sviktende
grunnlag at det trengs en gjennomgang av ordningen. Derfor er det
veldig synd at stortingsflertallet, Arbeiderpartiet inkludert, stemte
imot Rødts forslag i forrige uke om sammen med partene å gjennomgå
bruken av lockout og tvungen lønnsnemnd for å unngå at streikeretten
blir undergravd. Det var for hard kost for Arbeiderpartiet. Det
er det interessant for folk i LO og Unio å merke seg og tenke grundig
gjennom.
Vi har aldri gått
inn for at Stortinget skal overstyre en streik. Det vi ber om, er
en gjennomgang og å få et bedre regelverk for den tvangsbruken ved
framtidige streiker for å unngå at streikeretten, som er en menneskerettighet,
blir undergravd av skiftende regjeringer – om de er rød-grønne eller
borgerlige.
Vi kan ikke ha
en situasjon hvor altså arbeidsgiversiden i realiteten har trumfkort
og vetorett og kan stanse enhver streik ved å nekte å forhandle
om dispensasjoner, gjøre seg vrang og på den måten frata sykepleiere, frata
lærere og frata barnehageansatte den reelle streikeretten. Det er
uholdbart. Det må det bli en slutt på.
Så håper vi for
framtiden at Arbeiderpartiet kommer på litt bedre tanker, innser
streikerettens fundamentale betydning for det norske samfunnet –
for arbeidstakernes stilling – og ikke uten videre går med på de
borgerliges bruk, som altså undergraver den reelle streikeretten.
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:32:02 ] : Det er partene
som har ansvaret for lønnsoppgjøret. Det er de som setter kravene,
det er de som forhandler, og det er de som bruker de virkemidlene
de har, til å oppnå sine mål. Samfunnet må i utgangspunktet tåle
konsekvensene av slike konflikter.
Det er også partene
som har ansvaret for at arbeidskampen – det er begrepet vi bruker
om dette, selv om det kan høres litt rart ut – gjennomføres på en
forsvarlig måte og ikke får konsekvenser for liv og helse. Det er
ansvaret til fagforeningene, og det er ansvaret til arbeidsgiverne.
Men det er også
aksept for at dersom det er fare for liv og helse, skal staten gripe
inn. De to streikene som Unio gjennomførte i KS-området og i Oslo
kommune, fikk etter hvert dessverre slike konsekvenser.
I konflikten mellom
Unio og KS var det en situasjon ved FREVAR prosessanlegg for energigjenvinning
og avfallshåndtering som utløste bekymring. Det lokale brannvesenet
– og det er referert til rapporten i proposisjonen, så alle kan
gå inn og lese – varslet etter befaring om fare for brann, ikke
en gang i fremtiden, men en relativt akutt fare for brann, og en
brann som ville være vanskelig å slukke og kunne medføre fare for
liv og helse. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap støttet
i sin faglige vurdering denne beskrivelsen, dvs. at det var en situasjon
med fare for selvantenning og brann i gjenvinningsanlegget. DSB
konkluderte den 4. juni med at virksomheten ikke var i stand til
å følge pliktene sine etter brann- og eksplosjonsvernloven. Da er
det selvfølgelig slik at det er brannvesenets og DSBs faglige vurderinger
som ligger til grunn for Arbeids- og sosialdepartementets vurderinger.
I konflikten mellom
Unio og Oslo kommune konkluderte Helsetilsynet med at det ville
oppstå fare for liv og helse i løpet av dagen 7. juni. Begrunnelsen
for konklusjonen var streikeuttaket og manglende innvilgelse av
dispensasjonssøknader i hjemmetjenesten i en bydel, stor totalbelastning
på helse- og omsorgstjenesten samt betydelig svikt i helsehjelpen
overfor enkeltpasienter.
Før begge inngrepene
ble det innkalt til møte med partene, og der oppfordret jeg partene
til å bli enige om tiltak for å avverge faren for liv og helse.
I begge tilfellene hadde det vært dispensasjonssøknader fra arbeidsgiver som
var blitt avslått, men arbeidstaker tilbød å innvilge dem da det
ble kjent at det etter fagmyndighetenes vurdering var fare for liv
og helse. Arbeidsgiverne mente imidlertid på det tidspunktet at
det ikke var naturlig å søke om dispensasjon på nytt.
Jeg har lyst til
å knytte en kommentar til dette med dispensasjoner, for det er verken
en plikt eller en rett til å søke om eller innvilge dispensasjon.
Fagforeningene har ingen plikt til å innvilge dette, de kan si nei.
Det er selvfølgelig fordi én side ved dispensasjon er at man underminerer
effekten av streiken. Arbeidsgiver har heller ingen plikt til å
søke om dette, og det er flere eksempler på arbeidsgiverorganisasjoner
i Norge som har som sin politikk at de ikke søker om dispensasjoner.
Med grunnlag i
de faglige vurderingene og at partene ikke klarte å løse den akutte
situasjonen med fare for liv og helse, har departementet ikke noe
annet valg enn å gripe inn i de to arbeidstvistene.
Jeg har til slutt
lyst til å si noe om forholdet til ILO-konvensjonen og kritikken
fra ILO. Norge har tidligere fått kritikk av ILO i forbindelse med
inngrep i en pågående konflikt. Senest var det i den såkalte oljekonflikten i
2012. De seneste årene har staten vært klaget inn for ILO to ganger,
det var vaskeristreiken i 2013 og streik og lockout i private omsorgsbedrifter
i 2018. ILO konkluderte i begge disse sakene med at organisasjonsfriheten, retten
til frie forhandlinger og retten til å streike ikke var krenket,
fordi de mente at det hadde oppstått fare for liv og helse i «essential
services». I sine konklusjoner i vaskeristreiken oppfordret likevel
ILO staten til å ha en dialog med partene om f.eks. minimumsbemanning
eller andre løsninger som kan hindre at det blir nødvendig å stoppe
en streik. Den dialogen ble, som representanten Nordby Lunde refererte
til, startet under daværende arbeidsminister Anniken Hauglie. Jeg
har også tidligere i denne sal sagt at jeg vil ta opp igjen den
dialogen – den har nok aldri formelt blitt avsluttet – med utgangspunkt i
denne våren.
Helt til slutt
vil jeg si at jeg mener de faglige vurderingene som ligger til grunn
her, må være faglige vurderinger. Jeg redegjør gjerne i spørsmålsrunden
for hvordan f.eks. Helsetilsynet rigger seg i en streikesituasjon, men
jeg vil understreke at det ikke er slik at arbeidsgiverne i Norge
kan bestille faglige vurderinger fra et uavhengig tilsyn, som vi
normalt tillegger stor tyngde og vekt.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Arild Grande (A) [10:37:18 ] : Jeg har tre spørsmål til statsråden.
Tok
regjeringen kontakt med arbeidstakersiden før det aktuelle møtet
fredag 4. juni kl. 16 for å avklare de faktiske forholdene før statsråden
tok sin vurdering om tvungen lønnsnemnd?
Anerkjente
begge partene i dette møtet at det var fare for liv og helse på
det aktuelle tidspunktet?
Har
noen av partene tatt kontakt med regjeringen og påpekt feil i proposisjonene
som statsråden har lagt fram, og som er grunnlaget for Stortingets behandling?
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:38:02 ] : I tilknytning til
Unio/KS-streiken var det kontakt med begge partene før møtet kl. 16.
Det er svært uvanlig at det er det, men det var bl.a. fordi situasjonen
var spesiell, rett og slett fordi dette var en streik knyttet til
ansatte som er organisert i Maskinistforbundet, også et Unio-forbund,
som streiker under samme tariffområde – Unio har primært sykepleiere
og lærere og en del andre. På grunn av det ble det tatt kontakt
med partene, også KS, på forhånd.
Når det gjelder
spørsmål nummer to: Jeg oppfattet ikke i møtet, og har heller ikke
oppfattet i ettertid, at noen av organisasjonene stiller spørsmål
ved de faglige vurderingene knyttet til liv og helse. Jeg har sett
at det har vært en diskusjon om det lokalt, i Fredrikstad bl.a., men
jeg har ikke oppfattet at noen stiller spørsmål ved de faglige vurderingene
til brannvesenet og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap.
Meg bekjent har
heller ingen tatt kontakt om feil i proposisjonen.
Arild Grande (A) [10:39:09 ] : Jeg takker for svaret. Jeg mener
det er veldig avklarende, og det viser at begge partene anerkjente
at det på det gitte tidspunktet var fare for liv og helse. Da er
det meget ekstraordinært og uheldig, vil jeg si, hvis Stortinget
skal inn og overprøve faglige myndigheters vurderinger og en situasjon
som begge partene anerkjente på det tidspunktet tvungen lønnsnemnd
ble besluttet. Ingen av partene har heller tatt kontakt med komiteen
om feil i proposisjonen, og dermed har Stortinget i realiteten intet
valg.
Det andre som
ligger i en av innstillingene her, i tilråding B, er å få ILOs kjernekonvensjoner
inn i menneskerettsloven. Hvorfor stritter høyresiden sånn imot
når det gjelder å kunne styrke ILOs kjernekonvensjoner ved å gi
dem en plass i norsk lov, sånn at partene har muligheten til å føre
spørsmål om tvungen lønnsnemnd for norsk rett?
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:40:14 ] : Hvis representanten
tillater det, avslutter jeg siste del av svaret på det forrige spørsmålet
også. Jeg har registrert at i offentligheten understreker KS, som
også representanten Lundteigen gjorde nå, at KS sentralt ikke sender
inn dispensasjoner. Det er i og for seg formelt riktig, men som det
står i proposisjonen: KS ga klart uttrykk for at det ikke ville
komme flere dispensasjonssøknader, og vi forholder oss til de sentrale
partene.
Jeg registrerer
også at Sykepleierforbundet i etterkant har sagt i media at de mener
det ikke var fare for liv og helse. Men som sagt: Dette er Helsetilsynets
faglige begrunnelse, og det er ikke slik at Helsetilsynet automatisk
legger arbeidsgivers eller kommunens begrunnelse til grunn.
Når det gjelder
ILO-konvensjonen: Alle konvensjonene er inkorporert i norsk lov.
Alle konvensjonene gjelder. Arbeiderpartiet mener at det å ta dem
inn i menneskerettsloven vil gi et klarere rettsgrunnlag, men det
er ikke slik at det i seg selv er nødvendig for å kunne ta f.eks. streikeretten
til rettsapparatet.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:41:31 ] : Først vil jeg si meg
enig i den felles virkelighetsforståelsen angående Unio og KS som
representanten Grande nå redegjorde for.
Søknad om dispensasjon
fra streiken i KS-området skal komme fra arbeidsgiver. I denne situasjonen
var arbeidsgiver Fredrikstad kommune og Oslo kommune. Ved en arbeidskonflikt
innenfor ansvarsområdet til KS er det altså den enkelte kommune
som søker dispensasjon, ikke KS. En søknad gjelder da for hver enkelt
streikende for én dag. Sånn er det ikke i NHO-området. Det er et
annet system.
Mener statsråden
at det bl.a. ut fra årets erfaringer er behov for å se nærmere på
regelverket for dispensasjon fra streik i kommunal sektor?
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:42:28 ] : Som det også står
redegjort for i proposisjonen som omhandler arbeidskonflikten mellom
KS og Unio i KS-området, er det når det gjelder dispensasjon, i
noen tilfeller nedfelt hvordan dette skal skje, i avtaleverk mellom
partene. Det er det i tilfellet KS–Unio. De har protokoll, altså
regelverk for å si det litt enkelt, på dette.
Det er helt riktig
formelt sett at det ikke er KS sentralt som søker om dispensasjoner,
men det er KS sentralt som er den sentrale forhandlingsparten. Vi
må selvfølgelig legge til grunn at når KS sentralt, som den sentrale
forhandlingsparten, klart uttrykker at etter å ha fått avslag på
dispensasjoner bare kort tid før, vil det ikke komme flere dispensasjonssøknader,
så er det gjeldende.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [10:43:43 ] : Eg ser at også helseministeren
er i salen. Dette er eit spørsmål som også er relevant for den statsråden.
I bydel Nordre
Aker var 14 av 30 sjukepleiarar i heimetenesta tatt ut i streik.
Det er helgebemanning, ifølgje Norsk Sykepleierforbund. Det var
grunnlaget for at Helsetilsynet valde å seie at det var fare for
liv og helse. Det er veldig interessant, for det viser vel kanskje
at når regjeringa omfamnar Helsetilsynets vurdering, har regjeringa
dimed sett ein standard for bemanning, ei grunnbemanning.
Har regjeringa
tatt konsekvensen av standpunktet sitt om tvungen lønsnemnd på dette
grunnlaget – at ein dimed må innføre ei grunnbemanning for å vareta
liv og helse?
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:44:45 ] : Spørsmålet, slik
det er formulert, er egentlig et spørsmål til helseministeren. Men
jeg har lyst til å si noe om det formelle grunnlaget knyttet til
denne saken.
Statens helsetilsyn
er vårt uavhengige tilsyn. Stortinget har gjentatte ganger i svært
alvorlige saker lagt svært stor vekt på de faglige anbefalingene
fra Statens helsetilsyn. Slik er det også i disse sakene. Det er
ikke slik at hvis en arbeidsgiver, eller en kommune – det er jo
ikke arbeidsgiverne – sier at de mener det er fare for liv og helse, så
skriver Statens helsetilsyn under på det. Nei, de gjør sine egne
faglige vurderinger. Den vurderingen knyttet til konflikten i Oslo
kommune, der for øvrig representantens parti er med og styrer, er
offentlig tilgjengelig, den kan leses. Det er ikke helt konkret
helgebemanning, det er en helhetsvurdering fra Helsetilsynet. Den
faglige vurderingen legger vi til grunn. Og jeg vil advare sterkt mot
at man politiserer faglige vurderinger, kanskje særlig i så alvorlige
saker som dette.
Bjørnar Moxnes (R) [10:46:04 ] : Grunnlaget for lønnsnemnda
her i Oslo er omstridt fra arbeidstakersiden, som peker på at det
var helgebemanning i hjemmetjenesten som var grunnlaget for akutt
fare for liv og helse. Det sier noe interessant – enten om bemanningssituasjonen
i hjemmetjenesten i Oslo kommune og andre kommuner eller om at det
kanskje ikke var så vanntett. Uansett er iallfall reaksjonen fra
arbeidstakersiden at de ikke har noen som helst mulighet til å komme med
innspill på den faglige vurderingen av om det er fare for liv og
helse. De som er nærmest pasientene hver dag, som sikrer liv og
helse hver dag året rundt, har ingen som helst mulighet til å komme
med noen innspill til denne vurderingen.
Røe Isaksen har
sagt at han er villig til å se på systemet, gjennomgå det. Men Høyre
har jo stemt mot Rødts forslag om en gjennomgang av nettopp bruken
av tvungen lønnsnemnd og lockout for ikke å undergrave streikeretten.
Hvorfor er Røe Isaksen åpen for en vurdering, mens partiet hans
stemmer mot en sånn gjennomgang her i Stortinget?
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:47:09 ] : Nå ble det vel
begrunnet ganske godt hvorfor vi stemte mot det forslaget, men jeg
kan gjenta noe av det nå.
For det første
er det rart i det trepartssamarbeidet som Norge har, å nevne lockout,
som jo er virkemiddelet for arbeidsgiversiden, og ikke streik. De
to tingene henger sammen.
Det andre er at
hele kjernen i den norske modellen for arbeidslivet er at partene
har utstrakt ansvar. Det at Rødt ønsker å kortslutte det ved å gjøre
dette til primært politiske prosesser, selv om man føyer til «i
samarbeid med partene», er med på å flytte tyngdepunktet vekk fra partene
i arbeidslivet – fagforeninger og arbeidsgiverorganisasjoner – og
over til politikk og lov og regulering. Det er akkurat det samme
vi advarer mot når det gjelder f.eks. kravet om minstelønn, som
mange ønsker å ha i Europa: Det passer ikke med det norske systemet,
det politiserer, gjør noe som i Norge har blitt håndtert godt av
partene, til lov.
Jeg vil bare igjen
oppfordre til å lese Helsetilsynets vurdering, som nå er fullt ut
offentlig. Det er deres faglige, uavhengige vurdering,
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
De talere som
heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [10:48:26 ] : Det var ei veldig
interessant replikkveksling vi var vitne til her no. Å politisere
– dette er jo i høg grad politikk. Helsetilsynet har berre gjort
ei kjøleg, fagleg vurdering av tilstanden. Viss regjeringa no har
kome til det punkt at dei har utstyrt kommunane med så dårleg råd
at helgebemanning faktisk er fare for liv og helse, er vi i ein
veldig alvorleg situasjon. Da vil eg oppmode helseministeren til å
be Helsetilsynet om å ta langt fleire sjekkar rundt omkring i landet.
Dette illustrerer
grunnlaget for heile streiken. Både lærarar, sjukepleiarar og mange
andre grupper i offentleg sektor organiserte under Unio, er bekymra
for velferdsstaten si framtid. Dei ser at måten det blir finansiert på,
mangel på lønn, for få kollegaer og forverra lønns- og arbeidsvilkår
sett frå deira side, er ein fare for grunnlaget for velferda. Dette
er eit varsko vi må ta på alvor. Når da regjeringa går til det skritt
å anbefale Stortinget å vedta ein lov om tvungen lønnsnemnd på det
grunnlag, tek ein streikretten frå mange – i KS-området var det 137 000
som var omfatta av dette her, og også mange i Oslo.
Her framstiller
regjeringa det som om dei ikkje hadde noko val, og skubbar dermed
ansvaret i alle andre retningar, på arbeidstakarar eller arbeidsgivarar.
Men regjeringa hadde sjølvsagt eit val. Ein kunne bedt arbeidsgivar
søke om nødvendig dispensasjon. Dette har vore praksis i lang tid.
Når vi har blitt kritiserte av ILO for vårt system for å avvikle
streik, burde regjeringa strekke seg meir enn langt for å sørge
for at han kan fortsetje. Ein kunne ettergått vurderinga til DSB
om brannfare. To timar før blei det gitt dispensasjon – to timar
før ein gjekk til det skritt at ein innførte tvungen lønnsnemnd
og foreslo det.
Streik er eit
avgjerande maktmiddel. Utan streik er grunnlaget for fagforeiningar
borte. Når ein svekker streikeretten, svekker ein også den krafta
han har representert i det norske samfunn, som har vore heilt avgjerande
for velferdsstaten slik vi kjenner han. Med streik som verkemiddel
har vi fått på plass pensjonsordning, redusert arbeidstid, fem vekers
ferie, foreldrepermisjon, utdanning for alle, overtidsbetaling og
sjukelønn, for å nemne noko. Det er gode vi alle har nytt godt av.
Dei står i fare, og SV kan ikkje akseptere det grunnlaget regjeringa
ber Stortinget om å innføre lov om tvungen lønnsnemnd på.
Arild Grande (A) [10:51:50 ] : Det er riktig som presidenten
påpekte, det var ikke et forslag, men komiteens tilråding bokstav
B jeg henviste til og anbefaler. Den får dessverre ikke flertall.
Det er veldig
tydelig at høyresiden nekter å være med på å styrke organisasjons-
og streikeretten, men det holder ikke når høyresiden bruker argumenter
om at ILO allerede er forpliktende for Norge. For regjeringen viser,
ved hver eneste korsvei, at det ikke stemmer. Statsråden har ikke
fulgt opp ILOs anbefalinger om å ha en dialog med partene, om å
sikre en reell streikerett. Det ble igangsatt under Anniken Hauglie.
Ennå har det ikke skjedd noen verdens ting. Nå sier statsråden at
han skal ta tak i det, men det er ikke varslet annet enn at han
har tilføyd et lite tilleggspunkt under eventuelt på et møte som
var planlagt for lang tid siden om noe helt annet. Så det er ikke
særlig forpliktende.
Det andre er at
regjeringen skriver i proposisjonene som ligger til grunn her, at
dersom det skulle være motstrid med internasjonale forpliktelser,
er det likevel riktig, ifølge regjeringen, å gå til tvungen lønnsnemnd.
Det viser at ILO ikke har den tyngden i henhold til norsk lov og
praksis som den burde hatt. Statsråden, høyresiden, ser muligens
ikke at det er forskjell på om ILO gir regjeringen en smekk på fingrene,
og om organisasjoner faktisk kan føre saken for norsk rett for å
vurdere det faglige grunnlaget for en tvungen lønnsnemnd. Eller
kanskje de ser nettopp det, og derfor ikke ønsker at streikeretten gjennom
det i realiteten vil bli styrket?
Så et tilsvar
til Moxnes, som viser til et forslag vi diskuterte i forrige uke,
som egentlig vil føre til det stikk motsatte av det Moxnes og Rødt
hevder de vil. De prøver sågar å skyve LO foran seg, men de har
jo ikke snakket med LO. Det har vi. LO sa: Vær så snill, ikke støtt
det forslaget fra Rødt, for det vil kortslutte lovlige maktmidler som
både arbeidsgivere og arbeidstakere har.
Det føyer seg
inn i rekken av flere forslag vi har sett det siste halvåret, som
vil true organisasjonene og true den norske lønnsdannelsen. Vi har
hatt forslag i Stortinget om nasjonal minstelønn, vi har hatt forslag
om å lovfeste innholdet i hovedavtalen og som vil gjøre det helt uvesentlig
om folk er organisert eller ikke, vi har hatt forslag om hvem og
hvilke yrkesgrupper som fortjener høyere lønn, og hvem som ikke
gjør det. Og nå tar SV og Rødt til orde for at Stortinget skal overprøve
faglige institusjoners vurderinger knyttet til spørsmålene for tvungen
lønnsnemnd, til tross for at begge partene sa det var fare for liv
og helse på det aktuelle tidspunktet, og til tross for at ingen
av partene har tatt kontakt med komiteen om feil eller mangler i
proposisjonen. Det viser partier som er på helt ville veier.
Bjørnar Moxnes (R) [10:55:16 ] : Her bekrefter Grande fra Arbeiderpartiet
det som var, tror jeg, Martin Tranmæls berømte ord: svakt argument
– opp i intensitet. Det så vi et godt eksempel på i forrige innlegg
fra Grande, for nå er to store streiker i det offentlige stanset
på et syltynt grunnlag som er bestridt av arbeidstakersiden.
Streikeretten
for sykepleiere, barnehageansatte og lærere er i realiteten særdeles
lite verdt. Det burde bekymre et arbeiderparti. Vi har bedt om en
gjennomgang av bruken av tvungen lønnsnemnd for å unngå at det brukes
for å undergrave streikeretten. At en sånn gjennomgang, i hvert
fall ifølge Arbeiderpartiet, griper direkte inn i partsforholdet,
er med respekt å melde ikke sant, for å bruke et riktig begrep her
i salen. Det som derimot er inngripen, er når regjeringen stanser
forsvarlige streiker med tvungen lønnsnemd på en slik måte at disse viktige
arbeidstakergruppene rett og slett ikke har noen streikerett.
Å få en gjennomgang
av dette, å se på bruken av tvungen lønnsnemnd, er ikke politisk
overstyring av partene, men å tilrettelegge for at den ene parten
ikke bare blir overkjørt og fratatt sin grunnleggende streikerett,
som vi ser skje i Norge i disse ukene i 2021. Arbeiderpartiet går
i stedet sammen med de borgerlige, stikker hodet i sanden og nekter
å se behovet for en slik gjennomgang.
Jeg vet hva noen
i LO har uttalt om forslaget, men jeg sa at de LO-organiserte og
de Unio-organiserte bør merke seg hvilke partier som tar på alvor
det som nå skjer med streikeretten for ansatte i offentlig sektor,
og som ønsker å endre systemet, slik at streikeretten ikke blir undergravd,
nettopp for å sikre at den største parten her, nemlig arbeidstakerne,
hundretusener av ansatte, faktisk kan kjempe for å løfte lønnen
sin og å sikre rekruttering – grunnlaget for hele fagbevegelsens
kamp i 100 år. Det er det som undergraves. Vi ønsker å få en gjennomgang
for å sikre at ikke staten, ved regjeringen, griper inn på en slik
måte at denne streikeretten blir undergravd.
Dette pratet,
som også Røe Isaksen kommer med, om at Rødts forslag er å flytte
makt vekk fra partene og til Stortinget, stemmer ikke. Den makten
har regjeringen, også rød-grønn regjering, tiltatt seg, og den brukes ved
tvungen lønnsnemnd. Vi ønsker i stedet å sikre at arbeidstakerne
har en reell streikerett, også i det offentlige. Det burde et arbeiderparti
være i stand til å forstå.
Jon Georg Dale (FrP) [10:58:37 ] : Det den radikale venstresida
på mange måtar tek til orde for i denne debatten, er potensielt
farleg. Når representanten Knag Fylkesnes etterlyser at regjeringa
skal ettergå dei faglege vurderingane som Helsetilsynet og DSB gjer,
betyr det for alle praktiske føremål at denne typen vurderingar
i ytste konsekvens skal vekk frå fagfolka som har kompetanse på
det, over på skriveborda i departementa.
Tvungen lønsnemnd
skal berre brukast i tilfelle der liv og helse står i fare. Ei politisering
av den vurderinga kan gå ut over liv og helse. Det er illevarslande
at representantar som Knag Fylkesnes, med sentrale verv i eit parti
som tek mål av seg til å sitje i regjering, faktisk ikkje reflekterer
over det i det heile. I iveren etter å snakke folk etter munnen
og framstå som mest mogleg fagforeiningsvenleg går han solid i fella
og tek til orde for ein politikk som ikkje ville stå seg i to sekund
viss han i praksis skulle vore etterlevd.
Difor vil eg bruke
denne anledninga til å gjere noko så sjeldan som å gje honnør til
Arbeidarpartiet, som faktisk framstår som ryddige og bidreg til
å vareta det som vi alle er opptekne av, at lønsdanninga skjer mellom partane
i arbeidslivet, og at vi ikkje bruker tvungen lønsnemnd unødig,
men at vi har det som verkemiddel når liv og helse potensielt vert
sett i fare. Det har vore – og må framleis vere – ei fagleg vurdering
gjord av folk som har kompetanse til å gjere det, ikkje ei vurdering
som er flytta inn i departementet, slik SV tek til orde for. Det
viser jo kvifor eit stort fleirtal på Stortinget sluttar seg til ein
politikk som står seg over tid, ikkje ein politikk som først og
fremst er eigna til å lage nokre overskrifter tett før valet.
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:01:16 ] : Jeg tenkte jeg
skulle svare ut noen av punktene som har kommet, eller i hvert fall
kommentere dem.
Først til Statens
helsetilsyn og påstanden om at det er helgebemanning alene som gjør
dette, som representanten Knag Fylkesnes kom med. Igjen: Når det
kommer streiker, rigger Statens helsetilsyn seg for å kunne gjøre fortløpende
vurderinger. Jeg vil bare understreke at det ikke er slik at dersom
kommunen melder inn det de beskriver som fare for liv og helse,
så sier Statens helsetilsyn at det er greit. Det skjer ofte – det
skjer i hvert fall – at Statens helsetilsyn er uenig i den vurderingen
og har en annen vurdering, altså at de gjør en uavhengig, faglig vurdering.
Jeg vil igjen
oppfordre til å lese meldingen. Statens helsetilsyn sender dagsrapporter
som Arbeids- og sosialdepartementet får. De er offentlige – for
dem som ber om å få se dem etter at konflikten er over og tvungen lønnsnemnd
er iverksatt. Jeg vil også si at Statens helsetilsyn på sine hjemmesider
har en stor rød knapp hvor det står at man kan varsle om alvorlige
hendelser. Det er viktig – og dette vil sikkert også helseministeren
kunne nikke gjenkjennende til – at man varsler Statens helsetilsyn
hvis man opplever alvorlige situasjoner som ikke er i tråd med regelverket,
og som setter liv og helse i fare.
Det blir også
sagt at vi burde gjort en faglig vurdering av faren for liv og helse
og ettergått Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskaps vurderinger,
men DSB er jo – ved siden av det kommunale brannvesenet, som er
ansvarlig for sitt lovverk og regelverk kommunalt – vår faglige
instans for å gjøre de vurderingene.
Jeg forstår innspillet,
og det er verdt å tenke videre på: Kunne man ikke tatt kontakt med
partene i forkant for å få klargjort om det var fare for liv og
helse? Problemet er at man ikke kan lage en forhandlingssituasjon om
hvorvidt det er fare for liv og helse; det må være en faglig vurdering.
Jeg mener at et av temaene i diskusjonen med partene er om vi er
sikre på at alle fakta er på bordet, men det er god informasjonsstrøm
også i systemet vårt.
Så sa representanten
Knag Fylkesnes at jeg som statsråd bare kunne bedt arbeidsgiveren
søke om de nødvendige dispensasjonene. Altså: Jeg kan oppfordre partene
til å finne en løsning, men nettopp det representanten beskriver
der, ville jo være å gripe inn i en arbeidskonflikt. Man kan jo
se for seg det motsatte, f.eks. at en statsråd hadde bedt en fagforening
om å innvilge dispensasjoner fordi en bedrift fikk svak lønnsomhet
eller merket konsekvensene av streiken. Det ville vært uhørt.
Til slutt: Prosessen
knyttet til ILO og oppfølgingen der er igangsatt. Men det er nok
også sånn at en del av de forslagene som ILO kom med, ikke nødvendigvis
heller er noe partene vil, fordi streik og minimumsbemanning ikke
nødvendigvis henger sammen.
Heidi Nordby Lunde (H) [11:04:35 ] : Jeg registrerer at SV
kritiserer regjeringen for å ha lyttet mer til arbeidsgiversiden
og ikke stoler på arbeidstakerne. Jeg vil heller kanskje snu på
det, for jeg har all tillit til at arbeidstakersiden var villig
til å gi dispensasjoner når saken først hadde eskalert. Samtidig
må jeg ha tillit til de faglige vurderingene fra kommune, brannvesen
og DSB som uavhengige tilsynsmyndigheter, noe SV åpenbart ikke har.
Jeg vil bare referere
til proposisjonen, hvor det står at skiftlederen og to operatører
var tatt ut i streik fra samme skift, slik at Frevar sto uten bemanning
i kontrollrommet. De hadde søkt om dispensasjon for å kunne bemanne
med minst én person. Det var tidligere avslått flere ganger, og
klage var avslått. Det betyr at når man har eskalert situasjonen
til dit at arbeidstakersiden er villig til å innvilge dispensasjon,
kan det ha gått for langt. Det er ikke lenger nok med bare én dispensasjon til
én person. Det er flere ting som må til.
Så to ord om helgebemanning.
Det er fullt mulig å organisere en tjeneste slik at hovedaktiviteten
skjer på dagtid, i normalarbeidstid, og legge lettere tilsyn og
oppfølging til kvelds- og helgetid med en annen form for bemanning.
Det betyr forsvarlig bemanning gjennom hele uken, men ikke nødvendigvis
at man kan kjøre hele uken med helgebemanning. Det må vel være en
grunnleggende forståelse av at man klarer å organisere offentlige
tjenester i Norge på en god måte, slik at man bruker ressursene
riktig.
Samfunnet og berørte
parter må, som jeg har sagt tidligere, i utgangspunktet tåle de
ulemper som arbeidskamper fører med seg, men dersom arbeidskamper
fører til fare for liv og helse, er det dessverre nødvendig å gripe
inn.
Det er naturlig
at konflikter oppstår i arbeidslivet. Det er ulike interesser som
står mot hverandre, men som representanten Dale var inne på, handler
ikke denne saken om støtte mot lønnskrav, men om å lytte til de faglige
vurderingene fra uavhengige tilsynsmyndigheter. Det er ingen grunn
til å tro at dette blir brukt til å undergrave streikeretten i Norge,
og det er synd at SV og – kanskje ikke overraskende – Rødt ikke
stoler på de faglige myndighetene og politiserer dette grunnlaget.
Det er det som undergraver partene i arbeidslivet.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [11:07:19 ] : Stikkordet til statsråden
er fakta. Alle fakta på bordet er kjernen i dette. Når ein har eit
maktmiddel som er så inngripande som tvungen lønsnemnd, pliktar
ein også å sørgje for at prosessane går riktig for seg, og at alle
fakta kjem på bordet.
Så når varsel
kjem, kva er da ansvaret til regjeringa? Er statsråden, og er heile
forsamlinga her, komfortable med at det var berre arbeidsgivar som
blei gitt moglegheit til å uttale seg om det var fare for liv og
helse, og ikkje arbeidstakar? Er ein komfortabel med ein sånn type
situasjon – altså der kompetansen er berre frå dei som sit på arbeidsgivarsida,
mens arbeidstakarsida ikkje har moglegheit til verken kontradiksjon
eller å kome med si vurdering av saka?
At faglege myndigheiter
har gjort jobben sin, tviler SV slettes ikkje på. Dei har gjort
ein grundig jobb, men det er regjeringa si vidare handtering av
det som er problemet. Kvifor sørgjer ikkje regjeringa for at arbeidstakarsida
blir involvert? Der er vi ved kjernen i dette spørsmålet. Det er
der begynninga på svekkinga av streikeretten startar, når ein ikkje
er villig til å lytte til den parten.
Eg tar det ganske
lett når Framstegspartiet kritiserer SV i denne typen spørsmål.
Historisk har jo høgresida vore imot streik. Dei har vore imot alle
velferdsreformer. Dei meiner det ikkje skal vere noko grunnlag for
å byggje opp fagforeiningane, slik vi kjenner dei i dag. Dei er imot
heile grunnlaget for den norske modellen. Så da skjuler ein seg
bak dette og hint når dei kritiserer partia som ønskjer å hegne
om streikeretten, og ser på det som eit avgjerande verkemiddel for
å utvikle samfunnet sånn som vi kjenner det.
Det hadde vore
interessant å høyre statsråden si vurdering av innverknaden til
arbeidstakarane, moglegheita til å bli høyrt i denne saka. Det hadde
vore interessant å høyre ei vurdering av det, for det har statsråden hoppa
galant forbi i alle sine innlegg i dag.
Det er også interessant
å ta den politiske konsekvensen av måten denne konflikten blei løyst
på, at helgebemanning faktisk kan vere ei fare for liv og helse,
og at det bør få konsekvensar for grunnbemanninga generelt og måten
ein finansierer den offentlege velferda på – der høgresida har kutta
og kutta og kutta.
Presidenten: Representanten
Bjørnar Moxnes har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til
en kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Bjørnar Moxnes (R) [11:10:38 ] : Jeg er usikker på hvor glad
Arbeiderpartiet blir for omfavnelsen fra Fremskrittspartiet, men
det er interessant at Fremskrittspartiet roser Arbeiderpartiet for
deres opptreden i denne saken.
Men Fremskrittspartiet
har noe der de kanskje burde feiet for egen dør, for det sies her
av Fremskrittspartiets representant at dette gir grunn til refleksjon
for dem som styrer KS. Der er jo Terje Søviknes, som sitter i KS’ hovedstyre.
Fremskrittspartiet har lovet helsefagarbeidere og sykepleiere et
lønnsløft i vår – store løfter fra landsmøtet sitt – men er altså
i KS-styret og løfter ikke en finger for å imøtekomme de streikendes
rettmessige krav, som er det som kan sikre et lønnsløft. Og i RNB
er det null og niks – ingen penger, ingen kroner – som kan løfte
lønnen til de ansatte i velferden. Så dette viser et parti som bare
bløffer de ansatte i velferden med tomme løfter.
Presidenten: Presidenten
vil anbefale at representantene bruker andre ord enn «bløff» for
å definere hverandres politiske budskap.
Dag Terje Andersen (A) [11:11:54 ] : Det har vært interessant
å høre på denne debatten, og for meg blir det en påminnelse om det
jeg sjøl opplevde på 1970-tallet. Jeg er nemlig gymnaselev Andersen.
Jeg gikk på Larvik gymnas i de åra boka «Gymnaslærer Pedersens beretning
om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land» ble
skrevet, og jeg kjenner igjen AKP fra den gangen. Jeg kjenner dem
spesielt igjen fordi jeg umiddelbart begynte på smelteverket i Larvik
og hadde de folkene i klubbstyret. Det som var en gjenganger den gangen
blant mange sjølproletariserte, godt utdannede folk – som fant ut
at de måtte stige ned til arbeiderne fordi de ikke kunne ta vare
på seg sjøl – var at de fortalte hva som var best for arbeidsfolk,
for det skjønte de ikke sjøl. Når jeg blir minnet om det nå, er
det med utgangspunkt i Arild Grandes grundige og gode gjennomgang av
spillereglene i det norske arbeidslivet, der nettopp partenes frie
rolle i lønnsdannelse er så avgjørende. Det er det Rødt nå kritiserer
Arbeiderpartiet for at vi er ryddige i forhold til.
For når det gjelder
det forslaget representanten Moxnes vil ha vedtatt, om en gjennomgang,
er det sånn at arbeidsfolks representanter ikke vil ha det forslaget. Og
hvorfor det? Fordi de ser at det rokker ved det fine systemet i
den norske modellen, at vi har respekt for at lønnsdannelse er et
forhold mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Så er det slik at jeg
også stusset på lønnsnemnda, det vet statsråden at jeg har sagt
i en direkte samtale med ham, men jeg skjønner at det er Unio som
er forhandler. Jeg mener vi skal ha høy terskel for å bruke tvungen
lønnsnemnd, men det må basere seg på faglige og objektive kriterier.
Jeg kan også mene at det er noen jeg synes hadde fortjent bedre
lønn, men det er altså ikke min rolle som stortingsrepresentant
å mene og vedta noe om det, fordi jeg er opptatt av den norske modellen,
som har tjent dette landet så godt, og der den frie lønnsdannelsen
og de frie partene er helt avgjørende.
Derfor har jeg
flere ganger i løpet av denne perioden kritisert regjeringen for
å angripe den norske modellen – med økte forskjeller, mindre innflytelse
for arbeidstakerne osv. – men det er trist å se at en som påstår
han vet bedre enn arbeidsfolk selv hva arbeidsfolk er tjent med, også
er med på å undergrave et av hovedelementene i den norske modellen,
partenes frie rolle i lønnsdannelsen.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sakene nr. 1 og 2.
Votering, se voteringskapittel